Velkommen til min blogg. Jeg er utdannet Ergoterapeut og Hypnoterapeut. Jeg jobber 100% som Ergoterapeut i kommunen og har eget firma som tilbyr hypnoterapi, EFT , Livscoaching, foredrag og mer både til privatpersoner og til bedrifter. Jeg er levende opptatt av å hjelpe andre mennesker til et bedre liv og bedre helse på deres egne premisser. Jeg elsker å være i aktivitet og da særlig løping i gledestempo og jeg elsker å bidra til at andre også kan få de samme opplevelsene der livet kan leves til max!
Jeg skriver mye om hverdagsaktivitet og mental trening og endring gjennom hypnoterapi og ikke minst om hva vi mennesker kan bidra med for å gjøre verden til et litt bedre sted.
Etter en lang periode for bare noen få år siden der fotograf foretaket mitt måtte avsluttes på grunn av sykdom, har jeg nå klart å etablere et nytt selskap. Hverdagsaktiv er nå offisielt registrert som et eget foretak.
Med meg som ballast har jeg erfaring og formell utdannelse som
Bachelor ergoterapeut 15 års erfaring med særlig fokus på nevrorehabilitering
Videreutdanning i helsefremmende og rehabiliterende arbeid med eldre
7 års erfaring som leder og trener i frisklivssentral
Mange års erfaring som leder av rehabiliteringsteam
Motiverende intervju
Helsepedagogisk kursing
Personlig trener
Kunstfotograf
Industrirørlegger
Selvstendig næringsdrivende
Diverse kurs omhandlende ergoterpi og kartlegging/analyse av aktivitet
Med dette som plattform vil foretaket kunne tilby en rekke tjenester fremover som blant annet
Coaching
Foredragsvirksomhet
Hypnoterapi
Veiledning innen livsstilsendring og trening
Bloggen hverdagsaktiv.blogg.no vil fortsatt være en portal for eget foretak og formidlingsplattform for GRATIS RÅD OG VEILEDNING og mye annet.
Egen plattform for hypnoterapeut delen av virksomheten vil også komme i 2020.
Jeg er svært stolt over å kunne presentere dette til dere som har fulgt hverdagsaktiv. Jeg vil fremover etterhvert kunne dele mye gratis tips og kunnskap om temaet hverdagsaktivitet.
Jeg brenner for å gjøre kunnskap om aktivitet tilgjengelig for alle. Det vil jeg sette all min kraft og erfaring inn på å klare gjennom bloggen.
Jeg er svært ydmyk over å klare å klatre meg selv opp igjen fra depresjon og angst. Det å klare å komme dit jeg er i dag til tross for plagene, det å klare å leve med angst og depresjon gjennom å erverve kunnskap til å takle dette, er for meg en stor mestringsopplevelse.
Jeg ser på fremtiden med et POSITIVT BLIKK og på fortiden? Hvilken fortid? Her tas kun gode minner med videre.
Shopping på svensk side av grensen er en opplevelse.
Ikke bare sparer vi rundt 50 kroner på hele handleturen i og med at vi ikke verken røyker eller drikker, men vi får aktivitet og bevegelse så det holder når vi vandrer på de endeløse slettene inne i Nordby shoppingcenter.
Selvsagt får vi også shoppet litt gøy og nødvendige ting som klær og diverse. Gøy!
Men det jeg synes er ALLER MORSOMST er antropologien i det å spasere rundt. Her møter man alle slags karakterer. Alt fra Harry Handel og til Kari Bien flagrer forbi. Et syn for de av oss som er mer enn gjennomsnittet opptatt av andre mennesker.
Det å observere alt fra ansiktsuttrykk til hvordan andre forholder seg til sine omgivelser i en slik setting er morsomt og lærerikt. I stedet for å haste forbi i mengden finner jeg utrolig stor glede i å observere. Det er også svært nyttig å kunne lese andre mennesker, så slik sett er dette veldig lærerikt.
Nå er det selvsagt ikke slik at jeg går rundt å stirrer. Ehh..creepy!
Nei, jeg glir mer rundt og er tilstede med respekt for alle som utgangspunkt.
For meg er ikke Harry Handel og Kari Bien kun andre shoppere, men livshistorier. De har så mye å fortelle som kanskje aldri blir fortalt. Hvis jeg kan lese kun et forord i deres fortelling, ja så er de verdsatt. Som mennesker lever vi ulike liv. Harry og Kari vil forbli ukjent for meg og kanskje de aller fleste, men ved å SE dem så eksisterer de for meg.
Jeg er en menneskenerd. En som forsøker å se historiene bak de ulike ansiktene. Det gir meg kunnskap og det gir Harry og Kari verdi.
Nå skal jeg kjøpe meg noe morsomt og så se om det finnes en historie bak noen flere her inne. Jeg digger svenskehandel!
Hei alle der ute med smerter. Enten du har kroniske smerter, akutte smerter eller perifere smerter av og til så vil du ha nytte av å lese dette innlegget.
Smerte kan deles inn i fire typer: Nociceptiv, nevropatisk, idiopatisk og psykogen smerte.
Smerte er vår venn!
Smerter er vår venn fordi den beskytter oss fra å få skader som er uopprettelige. Ta for eksempel smerte ved forbrenning. Hvis du legger hånden på en plate som er varm så vil smerter sørge for å gi beskjed til hjernen din om å trekke hånden vekk. Hvis du ikke reagerer på smerteopplevelsen så risikerer du 3 grads forbrenning.
Smerte er en ubehagelig og sensorisk følelsesmessig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen. Smertefølelsen er subjektiv, det vil si at samme utløsende årsak kan gi varierende grad av smerte hos ulike personer. Smerteopplevelsen kan både være et resultat av det som utløser smerten, samtidig som psykiske, sosiale, kulturelle, og eksistensielle faktorer og tidligere hendelser kan ha betydning for opplevelsen av smerte (NHI).
Vel, her er det mange fremmedord og ulike forklaringer på hva smerte egentlig er. Vi er altså enig om at smerter er bra for oss da de fungerer som en alarmklokke for å varsle oss om potensiell skade.
Jeg er opptatt av kroniske smerter ettersom jeg er kronisk smertepasient selv. Når noe er kronisk er det at smerteopplevelsen har en varighet på mer enn ca. 3 måneder. Det er mange som har vært og er kronikere gjennom store deler av livet. Selv har jeg hatt kroniske smerter i snart 30 år.
Det viktige her er ikke smertene i seg selv, men hvordan man som person opplever å takle smerter. For smerter kan takles, behandles, dempes, kontrolleres og til og med fjernes i såpass stor grad at man kan leve bra med et minimum av opplevd smerte.
Å fjerne opplevelsen av smerte.
Det er jo selvsagt det store spørsmålet. Hvordan letter vi smertene våre i hverdagen. Dessverre så finnes det ikke et entydig og klart svar, men vi vet noe. Vi vet at ulike mennesker opplever smerte forskjellig og at man som person kan ha smerter som skiller seg betydelig fra person til person selv om hoveddiagnosen er den samme.
Dette er spesielt fremtredende hos kroniske smertepasienter med ulike muskel og skjelett smerter. Herunder ligger det diagnoser som
Fibromyalgi
Artroser
Ryggsmerter
Smerter etter traumer
Revmatiske lidelser
Nerveskader/nevropatiske smerter
Spondyloartritt
Spondylartropati
Psykiske lidelser
Og mange flere ulike grunner til at man defineres som smertepasient.
Og da sitter vi igjen med veldig mange mennesker som av en eller flere grunner bruker store deler av livet sitt på å ha det vondt. Det er en forferdelig situasjon å leve i både for dem det gjelder, men også for pårørende og nære. Man er hjelpeløs.
Jeg ville ha kontrollen på smertene – det var ikke smertene som skulle kontrollere meg!
Dette preget også mitt liv i mange, mange år. Helt til jeg bestemte meg for at det var på tide å ta tilbake livet mitt. Å ta kontroll over smertene. De skulle pokker ikke lenger få kontrollere mitt liv.
Jeg lærte meg alt jeg kunne om hva smerter er for noe og hvordan man kan behandle dette. Jeg tok innover meg at jeg trengte å forstå at kropp og sinn henger sammen i mye større grad enn hva jeg selv mente at det gjorde. Jeg var en av dem som tenkte at det som gjør vondt ikke ble påvirket av hodet. Så feil tok jeg. En av hovednøklene for å redusere mine smerter var nemlig å jobbe med psyken, hodet og overbevisningene om at jeg selv bestemte over hvor vondt jeg skulle ha det.
Dette virket ikke med en gang og jeg slet en lang periode på flere uker før jeg sakte men sikkert begynte å redusere smerteopplevelsen.
For det er her man må begynne. Med å akseptere at uansett hvor og hvordan smertene oppleves, så er opplevelse noe man kan kontrollere. Ikke misforstå meg for smerter i et kne eller rygg gjør vondt uansett hva og hvordan man har det. Poenget her er at hvis du er glad så oppleves smerte mindre belastende enn hvis du er trist og lei. Den vonde sirkelen her er åpenbar.
Jeg trengte også å gjøre noe fysisk i tillegg til å jobbe hardt med hjernen min og det å minimere smerte i stedet for å fokusere på hvor jæ..vond det gjør. Jeg sa til meg selv tusen ganger for dagen at “Jeg har da f..ikke vondt”. Løgn selvsagt men jeg løy tilslutt så mye at jeg begynte å tro på det. Og det virket!
En annen ting jeg altså gjorde var å begynne å gå ut til tross for smerter. Besøke andre, gå på handlesenteret, spasere små turer bare for å rense hjernen. Jeg var svært bevisst på å ikke la smertene hindre meg i å gjøre ulike ting. Smertene skulle komme i siste rekke.
Trening ja. Det er et helt kapittel for seg. Jeg var av den typen som IKKE kunne trene fordi en eller annen doktor hadde en eller annen gang sagt til meg at jeg skulle ta det med ro.
Så feil kan man ta.
Det er ingen overdrivelse å si at for meg har smertehelvete vært umulig å overleve hadde det ikke vært for trening og aktivitet i hverdagen.
Uten det å endre livsstil, tankesett og generelt holdninger til alt rundt meg hadde jeg ikke vært i live i dag.
Jeg hadde det i mange år såpass stritt med fattigdom, smerter, og psykisk ruin at livet ikke lenger var til å bære. Da bestemte jeg meg som sagt for å sette en strek. En tydelig strek over fortiden og starte et helt nytt liv. Et liv der hovedingrediensen var livsglede, sosialt samspill, trening og aktivitet samt en annen måte å se omgivelsene mine på. I tillegg var det helt sentralt å fjerne gammel dritt om alt som var urettferdig, alt som var vondt og alt jeg ikke lenger kunne gjøre noe med.
Som sagt så gjort. Trening var gratis så det kunne jeg jo gjøre. Jeg visste at trening ville hjelpe for mange av ryggsmertene mine. Det var likevel vondt som pokker, men jeg begynte svært forsiktig. Små turer ble altså til lengre og til slutt løp jeg min første kilometer. Dette var en mestring som ikke kunne beskrives. En vidunderlig følelse. I dag er jeg i ful jobb og vel så det. Jeg driver eget firma på siden og jeg er blogger. Men det viktigste er at smertene er redusert med 80 til 90 prosent. Det er tidvis svært vondt, men kortvarig og som regel har det en årsak som at jeg for eksempel har løpt en halvmaraton. Men da har man da pokker meg lov til å ha litt vondt. Det lever jeg godt med.
Og nettopp dette er viktig. Hvordan du velger å leve med DIN OPPLEVELSE av smertene. Her er en liten liste med konkrete tips:
En livsstilsendring er ofte nødvendig
Endre måten du tenker om dine smerter fra negative til positive tanker
Sørg for å være kritisk til deg selv når tanker om at smertene gjør at du ikke kan, kommer.
Klart du kan! Du kan hvis du er villig til å endre tankene dine fra negative til positive
Begynn å trene. Ikke slik trening som en PT serverer deg, men helt på egenhånd med kun deg selv. Tren veldig smått, mindre enn det du tror er nødvendig. Stopp når smertene setter inn – fortsett når de er borte
Hvis smertene er konstante, vurder om de er av en slik art at du må ringe luftambulansen eller om du kan sette og reise deg en gang til.
Vær bevisst på verdien av hverdagsaktivitet og hverdagsøvelser
Begynn å løpe. Spesielt hvis du hater løping. Da er dette en utmerket måte å endre negativitet til positivitet. Ikke stå fast i gamle fordommer om at du ikke er skapt for løping. Alle er skapt for løping
Hvis du løper så løp sakte, nesten i gåtempo og ta svært små løpesteg. Blir du andpusten så sakk farten enda mer. Resultatene kommer.
Vær tålmodig – livsstilsendring tar et helt liv!
Masse lykke til med smertebehandlingen og livsstilsendring!
Jeg er endelig kommet til vakre, rolige og nærmest meditative Larvik. På høstferie med flokken min.
Jeg gleder meg til en halv uke med ferie og en shoppingtur til Sverige for harryhandel og kos.
Larvik er en rolig småby. For meg som liker å sveve rundt nærmest i meditativ ro, er dette midt i blinken. Løpeturer i bøkeskogen og åpne landskap er balsam for sjelen. Mange flere enn meg burde ta en pause fra hverdagen hvis det var mulig. Det er det man kaller “SJELABOT”.
JEG DIGGER LARVIK!
Larvik er som en søvnig liten småby der livet går litt saktere enn hjemme. Evnen til å få daglig stress på avstand ligger imidlertid hos deg selv. Ta en pustepause fra hverdagen så ofte som du kan, selv om det bare er en halvtimes spasertur et sted der du ikke pleier å gå. Dette er bra for blodtrykk, høye skuldrer, stress og mye mer. Tenk over det. Meditasjon i hverdagen er også gull verdt. Så her er vi i Larvik med senkede skuldrer og relativt unplugged fra hverdagens slit og strev. Anbefales!
Så sitter jeg her da. På venterommet litt en privat klinikk. Henvist fra øre,nese og hals spesialist for vurdering av operasjon i nesen.
Det er selvsagt ikke hverdagskost for en ekte mann hvis arr på kroppen skyldes naturlig slitasje og merker fra 80 tallets noe ville tider. Arr jeg bærer med en viss stolthet over et levd liv. Så her sitter jeg altså for å fikse nesen av alle ting.
Kunne jo vært noe mer mandig enn det tenker jeg, som for eksempel et kutt i fingeren eller et øksehugg i leggen. Men neida, her skulle det være et “usynlig” lite snitt på neseskilleveggen. Mandig.
Operasjondato ble satt til 8 November og doktoren forsikret at dette skulle bli bra. Kanskje. Hmm. Han sa at målet ikke var å få symmetri på nesen, men mer slik at det skulle bli lettere å puste.
Ikke symmetri?! Påsto han virkelig at nesen min var skjev? Det har jeg aldri tenkt over før, men nå tar jeg meg i å se etter i speilet. Huff. Ingenting er vel verre enn mannlig forfengelighet for de over 50. Jeg trøster meg greit med at en ørlite skjev nese er en hedersbevisning og et resultat etter en striladans i 1983. Gode greier.
Vel, vel nå er det jo slik at det er medisinske årsaker til dette inngrepet. Jeg hadde jo aldri operert noe av kosmetiske årsaker som ikke forringet livet mitt av betydning. Vi skal alle bære vårt naturlige utseende med stolthet, synes jeg.
Så nå venter jeg spent på smertene og plagene etter en slik nosejob og satser på at jeg etterpå får puste litt bedre både når jeg løper og når jeg sover.
Ny uke, nye muligheter! Ny dag og en mørbanket kropp. Takk og pris at jeg har høstferie.
I nabolaget mitt har vi i svært mange år hatt en vei som har vært helt forferdelig dårlig. Biler tar ned i kampesteiner og grusen regner vekk sånn ca. en gang i måneden. Og det regner jo ikke akkurat lite her i Bergens traktene.
Derfor bestemte vi oss for å legge asfalt. En helt nødvendig oppgradering av veien inn i boligfeltet. Men dette innebar en del forarbeid selvsagt, og dugnadsånd. Forrige helg tok naboene sitt og i går tok jeg på meg å fjerne resten av løs grus nederst i veien. Vel, løs og løs fru Blom. Det viste seg å være hardpakket sementaktiv sand og grus. Med høytrykkspyler, hakke, spett og godt humør startet jeg på det jeg trodde kom til å ta et par timer. Men nei. Fire timer senere var jeg ikke engang halvveis. Centimeter for centimeter spylt, hakket og spadde jeg meg frem.
Et mareritt for kroppen eller simpelthen knallgod trening?
Jeg valgte selvsagt at dette var knallgod trening. Rygg, mage, armer, ben, sete, ansikts muskler, ja you name it, fikk gjennomgå.
Jeg var ikke ferdig før det hadde gått TI TIMER!
Da klarte jeg såvidt å løfte bena opp bakken og jeg slet for å få av meg klærne. Hele kroppen skalv, men på en slags god måte. Gjennomtrent og skjelvende nærmest krøp jeg inn i dusjen. Jeg skal si dere en ting folkens, en iskald lettøl har aldri smakt bedre!
Kvelden ble avsluttet flat ut i sofaen med playstation og Battlefield. Litt refleksjon over at hardt arbeid er befriende deilig rakk jeg også. Mestring over å fortsatt klare noe annet enn kontorarbeid er faktisk befriende. Og veiarbeid er faktisk MYE HARDERE ARBEID enn jeg trodde, men ti timer med trening gjør oppgaven faktisk bare kjempegøy!
Alt man gjør i hverdagen er gjenstand for hva hjernen din velger å sette fokus på. Hvis hjernen, og du, velger å se på ulike oppgaver som tungt og kjedelig, ja så blir det faktisk det. Men hvis du og hjernen din velger å se på det som morsomme og nyttige aktiviteter med positiv gevinst, ja så blir det også det.
I dag verker jeg i hele kroppen etter ti timer med knalltrening i går og halvmaraton i forgårs, men det var pinadø verdt hvert eneste sekund!
Jeg vil ta opp noe svært viktig i dag. Dem som blir regelmessig og systematisk mobbet på egen arbeidsplass er en gruppe mennesker som vi ikke ofte snakker om. Jeg tror at det her finnes STORE MØRKETALL og at mobbing er langt mer utbredt enn folk tror.
Spesielt MENN er svært utsatt for kollegers og sjefers systematiske mobbing, tror jeg. Det er litt tabu og ta dette opp på egen arbeidsplass, for menn skal helst bite i seg det meste. Menn skal være tøffe og ikke føle seg KRENKA for et godt ord. Så utvikler dette seg til i beste fall sykemelding og i verste fall tar folk sitt eget liv.
I forhold til det med mobbing på arbeidsplassen er det veldig, veldig mye som er såpass i grenseland til hva som regnes for innenfor loven at dem som mobber aldri blir straffet for dette.
Det kan være fleipete kommentarer som stikker dypere for mottaker enn det mobberen selv tror, og det kan være faglig underkjennelse i hverdagen. Jeg tror at dette med faglig underkjennelse er en farlig måte å drive i en organisasjon. Et eksempel er at en eller flere uoffisielle “ledere” på arbeidsplassen til stadighet bestemmer faglig tilnærming og tiltak basert på deres egne stemmer, og at du som person sjeldent eller aldri blir hørt eller får gjennomslag for dine faglige forslag. Her syndes det utrolig mye tror jeg.
Så har vi ledere som gjør akkurat det samme. Det å tildele viktige oppgaver til medarbeidere som har mindre ansiennitet, erfaring og formell kompetanse enn deg selv skjer ofte. Dette er i følge arbeidsmiljøloven, mobbing. Og skjer det samme om og om igjen, ja så er det systematisk mobbing. I verste fall rammes dette av straffeloven og i beste fall så slipper sjefen unna med en pekefinger. Den som rammes risikerer i noen tilfeller å bli så syk at man i realiteten risikerer å falle ut av arbeidslivet for godt.
At det finnes mye rart blant sjefer på mange arbeidsplasser er det ikke tvil om. Selv ble jeg systematisk mobbet under læretiden min som rørlegger. Jeg ble så sterkt mobbet at jeg utviklet angst, magesår og slet i mange år med lav selvtillit. Heldigvis ville tilfeldighetene det slik at jeg fikk tilbud om ny jobb. Mobberen fikk aldri noen form for reprimande. Han var sjef og miljøet var slik at man skulle tåle alt. Så når sjefen stadig vekk velger andre enn deg uten at det er faglige grunner til dette, ja så er det forbigåelse. Det sårer. Arbeidstakeren som blir forbigått mister motivasjon, selvbilde og faglig trygghet. Svært mange sjefer tror jeg er på denne måten. De får betalt for sine valg med en medarbeider som mister arbeidslyst, mister lysten til å bidra med nye og kreative ideer i organisasjonen, og i verste fall så gir de opp og slutter.
Dette var jo i et tøft og mannsdominert miljø, men det samme gjelder i alle yrker. Man har mobbere over alt.
Jeg tror mange mobbere ikke er klar over at de potensielt kan bidra til at mennesker faller ut av arbeidslivet eller i verste fall tar sitt eget liv. Og det ved å bruke gråsonemobbing som sjeldent kan medføre noe straff eller reprimande simpelthen fordi det er såvidt innenfor regelverket. Man kan rett og slett ikke “tas” for noe.
Men man glemmer da sykemeldingene der folk “har møtt veggen”, langtidssyke som har utviklet psykiske lidelser, eller ulike smerteproblematikker forårsaket i hovedsak av psykosomatiske årsaker. Uansett hva og hvorfor man forsvinner ut av arbeidslivet, så er jeg overbevist om at mange av disse skyldes helt eller delvis mobbing på arbeidsplassen.
Ofte er som nevnt også de nærmeste på en arbeidsplass dem som mobber. ” må ikke komme her å fortelle hva og hvordan vi skal gjøre jobben vår” eller at de som mobber systematisk går forbi deg i ulike saker og tar ting opp med dine kolleger fordi de er “snillere” eller “mer på lag” med dem. Så ender du opp som den ingen vil høre på eller alle er uenig med. Uansett hva som er riktig fremgangsmåte for jobben. De uoffisielle lederne har på denne måten blitt mobberne. Det er vondt. Så går man hjem med vondt i magen hver eneste dag til man blir syk. Så blir faktisk noen så syk at de i beste fall langtidssykemeldes. I verste fall så…
Jeg håper at flest mulig tenker nøye igjennom hvordan man agerer, velger og kommuniserer på sin egen arbeidsplass. Jeg håper at uenighet om faglige tilnærminger kan være en ting som styrker, utvikler og forbedrer rutiner og arbeidsmetodikk i fremtiden. Jeg håper sjefer og ledere generelt enten det er mellomledere eller toppledere ønsker å ha inspirerte, kreative og energiske medarbeidere som i felleskap kan gjøre bedriften til noe bedre. At de tar grep når de ser den usynlige mobbingen. Ja gode ledere kjenner sine medarbeidere og bruker aktivt sine menneskelige relasjonsevner til å fremme medarbeidernes styrker. Ikke stilltiende la noen gli ut i sykemeldinger som skyldes gråsonemobbing.
Husk at det er lett å kaste skitt til folk. Er du villig til å stå til ansvar for andres liv og helse? Da har du faktisk bidratt til å hjelpe noen ut av arbeidslivet. Harde ord kanskje, men i sin ytterste konsekvens kan noen lett drives til å ta sitt eget liv der mobbing i gråsonen var starten på sykemeldingen. Der man faller ut av arbeidslivet mister man sitt sosiale nettverk og isolasjon, angst og depresjon kan følge. Og når vi vet at depresjon tvinger svært mange til å ta sitt eget liv i Norge, ja så er dette virkelig noe å tenke nøye igjennom.
Alt man gjør å sier mot andre kan altså ha fatale konsekvenser. Tenk litt på det og se deg om på jobben din. Er det noen du egentlig ønsker å si unnskyld til? Er det noe ved deg selv du kan endre? En selvbevissthet over hvordan du selv kommuniserer til andre mennesker kan noen ganger være på sin plass.
Ja, og så gjorde jeg det da i dag. Halvmaraton til og med. 2,2 mil ble bokført på møllen i dagens morgen løp. Tiden var rolig, men det var heller ikke planlagt noe som helst annet enn å holde meg i konstant sone 2 til 3.
En skulle tro at dette er enkelt. Det var det forsåvidt. Lungene og pusten holdt veldig godt og jeg var ikke andpusten etter løpet i nevneverdig grad i alle fall. Men bena fikk gjennomgå. Jeg aner at jeg har endel å gå på når det gjelder styrkeøvelser for legger, lår og hofter.
Det å løpe 2,2 mil er faktisk veldig godt for sjelen. En mental øvelse der tungsinn skal forsvinne fra hjernen. I dag hjalp det litt…
Rolig og jevn fart er nøkkelen til å klare det. Ikke jaging for å klare best tid. Det hadde ikke jeg klart i alle fall. Jeg forsøkte å løpe med såkalt negativ split, hvilket betyr at man begynner rolig og løper fortere etterhvert. Dette klarte jeg ikke helt i dag og jeg måtte sette ned farten etter 19 kilometer. Trøsten får være at jeg klarer det nok bedre neste gang.
Jeg ønsker dere alle fine løpeturer og god helg i fra meg!
Hallo alle gode mennesker der ute som er så grei å lese blogginnleggene mine. Vel er jeg ingen topp blogger med titusenvis av lesere, men jeg liker å tenke på at det er også flott at fagblogger og kunnskapsblogger som min faktisk kan gjøre en forskjell for noen.
Jeg begynte bloggen fordi jeg ville spre kunnskap og tips om hverdagsaktivitet. Jeg har skrevet snart 600 innlegg og mange av dem har vært personlige beretninger om hvordan jeg har kjempet meg ut av depresjon og angst, samt faglige små drypp om hvordan dere som leser og kanskje sliter med deres ting kan få nytte av det jeg skriver. For meg har bloggingen vært en dør til åpenhet om egne vansker og dermed også en terapi til hvordan jeg kan mestre angst, depresjon og livsstilsendringer i en alder av 52 år nå.
Men alle tipsene er ikke bare aldersrelatert. Alle, både gamle og unge har nytte av ny viten og erfaringsbasert kunnskap. Derfor er det da også svært hyggelig at så mange som over tusen lesere er innom å leser hver eneste uke.
I dag er jeg klar for nok en løpetur. Jeg har ikke tenkt å spurte rundt fordi motivasjonen er egentlig på bånn og jeg verker både her og der etter en lang og tøff uke. Jeg har imidlertid nå en uke høstferie og det ser jeg virkelig frem til.
Så hvordan motivere seg selv til å løpe selv om du ikke kunne tenkt deg det om det snødde småjaevler en viss plass? Er det egentlig mulig når du ikke vil what so ever?
Selvsagt er det jo det. Det er jo bare å……
Neh.. ikke pokker…? Eller? Ja jeg skal. Jeg lander på at den delen av hjernen som forer småjævelen på skulderen ikke skal få bestemme i dag. Jeg skal jo bare løpe en time. SÅ på med tights, sko og kom igang. Hele kroppen og hjernen protesterer de første par hundre meterne, men det går over. Fornuften min sier at dette blir egentlig dødsdeilig. Spesielt når jeg passerer 3 kilometer. Da begynner endorfinene å bedøve småjævlene på skulderen og litt etter litt fader de bare ut i intet. Selv sitter jeg igjen med 10 deilige kilometer i kroppen og en steike god følelse av å ha mestret. Det er hva som motiverer meg.
Heisann godtfolk! Jeg har røykt før. Jeg begynte som 9 åring og har også snust i mange år. Eg er nå både snus og røykfri. Det er det beste som har skjedd for kroppen min ever! I dag presenterer jeg hjelp til dere som fortsatt røyker og snuser. Sjansen for at du som nå leser selv er veldig interessert i å kutte ut dette er svært stor siden du tok sjansen på å klikke deg inn på bloggen. Du har altså da gode forutsetninger for å lykkes.
Før du begynner din tre sekunders reise mot det å bli en eks røyker, så bør du gjennomgå følgende rutine:
Trekk pusten dypt. Så dypt som du klarer. Pust så ut så mye du klarer. Gjenta dette tre ganger. Si til deg selv at du er en ikkerøyker om tre sekunder.Klar?
Punkt 1: Fisk frem tobakken eller snusboksen
Punkt 2. Se på den et sekund
Punkt 3. Kast den i søpla samtidig som du sier «Aldri mer».
Enkelt?
Enten du tror det eller ei, så er det faktisk svært mange som bestemmer seg og klarer å slutte på denne måten. Valget er nemlig gjort på forhånd. I ditt ubevisste sinn har du nok lenge tenkt tanken om at du skal slutte. Man får svært sjeldan en plutselig innskytelse og kutter tvert, selv om det også kan skje. For eksempel så har du tenkt tanken bare ved å klikke deg inn på dette blogginnlegget. I din underbevissthet og gjerne i en kombinasjon med et bevisst forsøk har du altså bestemt deg for å prøve.
Men så er det da også slik at for mange er dette ikke så enkelt. Noen trenger mer hjelp enn bare dette. Smak litt på ordet «PRØVE» i det å prøve å slutte med røyk eller snus. Allerede her skjærer det seg for mange. Man velger å benytte ord som legger igjen et slags anker om potensielt å mislykkes i forsøket.
«Prøve» er egentlig et svakt ord som indikerer at man tar forhåndsregler om å ikke klare det. Bruk heller ord som «jeg SKAL», «nå GJØR jeg det» og så videre. Hjernen er laget slik at den gjør det du forteller den og hvis du har røykt og snust lenge, ja så har du altså fortalt hjernen din at det er dette den skal gjøre. Du har i tillegg fortalt hjernen din at det er greit, deilig, avslappende og mange andre løgner.
Det er på tide å fortelle hjernen din sannheten!
Dette må øves på eller man kan få hjelp av en terapeut/coach til denne prosessen.
Så for noen så klarer de å kutte denne dødelige uvanen på tre sekunder, for andre tar det en liten stund med gjentatte øvelser og hjelp til å finne riktig strategi. Når det er gjort, ja så tar det bare tre sekunder å kaste røyk eller snuspakken i søpla og si til seg selv, «Jeg er en IKKERØYKER»
