Velkommen til min blogg. Jeg er utdannet Ergoterapeut og Hypnoterapeut. Jeg jobber 100% som Ergoterapeut i kommunen og har eget firma som tilbyr hypnoterapi, EFT , Livscoaching, foredrag og mer både til privatpersoner og til bedrifter. Jeg er levende opptatt av å hjelpe andre mennesker til et bedre liv og bedre helse på deres egne premisser. Jeg elsker å være i aktivitet og da særlig løping i gledestempo og jeg elsker å bidra til at andre også kan få de samme opplevelsene der livet kan leves til max!
Jeg skriver mye om hverdagsaktivitet og mental trening og endring gjennom hypnoterapi og ikke minst om hva vi mennesker kan bidra med for å gjøre verden til et litt bedre sted.
Et nytt innlegg på denne herlige Søndagsmorgenen ser dagens lys. I går skrev jeg et nytt kapittel i kategorien drøm og virkelighet. Dette kan du lese her.
Det å kunne skrive seg inn i ulike scener og landskaper er svært viktig for meg. På denne måten kan man reise inn i fantasien for en stakket stund. Og av og til så trenger man altså å trekke ut støpselet litt. I dette innlegget kan du lese mer om dette.
Så denne søndagen oppsummerer jeg litt denne uken som nå er historie. Historie, men ikke glemt. Det har altså vært mange oppturer denne uken, men også en og annen nedtur. Det er jo det som kalles selve livet ikke sant?
En aldri så liten nedtur var å nå etterhvert oppdage at jeg mister stadig flere lesere etter overgangen til ny bloggplattform. Dette betyr at det stadig blir vanskeligere å formidle ut det viktige budskapet som jeg ønsker kan få lov til å vokse til å bli en stor bevegelse der normalisering av trening og aktivitet står i fokus. I min bok er det altså svært viktig å få et NORMALT FORHOLD til helsefremmende aktiviteter. Ikke bare det jeg ser er et UNORMALT forhold til press og stress for å oppnå perfeksjon i alt.
Alt for mange opplever tap av mestring og et såpass stort press på å lykkes, at det ikke lenger er sunt. Når trening og en aktiv hverdag blir et press og et jag om resultater, ja så har folkehelsen tapt.
Jeg har også opplevd gleden ved å delta i ulike aktiviteter denne uken. Både i form av alt det positive som skjer sammen med gode kolleger på jobb, og de svært smilende møter med deltakere og pasienter som har opplevd viktige øyeblikk av glede. En glede initiert av mennesker med engasjement og dedikasjon for det yrke de utøver. Tusen hjertelig takk til dyktige og engasjerte fagfolk og mennesker over det ganske land som bidrar til økt funksjon, glede og trygghet for andre. I innlegget HELSEENGLER kan du lese mer om dette.
Disse menneskene som gir av sitt hjerte for å skape trygghet og bedring for våre svakeste.
Jeg har også fått kjenne på gangsperre denne uken etter en knallhard og deilig økt med min gode kollega og fysioterapeut på jobb i frisklivssentralen. Det å ha slike harde økter innimellom gjør noe helt ekstra for kropp og sjel som bringer en forover og gjør hele deg sterkere. Så en anbefaling fra meg er å krydre uken din med en eller to timesøkter der du gir jernet.
I dag skal jeg tutle rundt med familien og muligens ta en kjøretur for å lufte “vettet” litt og så gjøre det som trengs av husarbeid. Dette er hverdagsaktivitet som er gull verdt. Husk at det er den totale mengden bevegelse, trening og aktivitet som regnes ut ved slutten av året som teller. ikke korte og sjeldne økter med skippertak.
Ønsker dere alle en strålende Søndag og en veldig god uke!
Solen glimrer med sitt fravær. Kulden kryper opp langs bena. En iskald hånd stikkes inn under jakken for å suge til seg siste rest av varme der inne. Der inne rundt hjertet pleier det å være varmere. Denne iskalde februardagen kjennes vinden fra nord, ekstra gjennomtrengende. De tynne klærne han er kledd i er nok laget for en annen årstid. Han fryser, men likevel gjør det ham ikke så veldig mye. Denne unge gutten var innstilt på alt det som måtte komme. Han smilte lett til seg selv. Smilet stivnet litt i kulden og automatisk hutret han seg. Han klarte ikke å la være å skjelve. Kulden kom så nær ham nå.
Et øyeblikk gikk tankene over mot en glødende varme som nå var skjult et sted der inne i hjernen hans. Han fylte 16 år den dagen. Den dagen var varmen nær ham. Han skalv og trakk den tynne jakken nærmere inntil seg. Han ønsket han hadde en lue, men det ville ødelagt imaget han hadde. Street cred.
Han strakk fingrene ut og kammet dem gjennom det lange sorte håret. Han kunne sverge at luggen var frosset til is. Antagelig var den ikke det.
Han tenkte på morgenen når han våknet. Alene, men varm. Han visste det kom til å bli en vanskelig dag. Veien var så lang den dagen. Han ønsket at han kunne få slippe den. Han ønsket for første, men ikke siste gang at han bare kunne få slippe alt. Bare ligge der til han sovnet. Sovnet og kunne få lov å reise langt inn i de fantastiske landskapene han trivdes i. Der han var trygg. Der han hadde det varmt og godt hele tiden.
Med sikre skritt gikk han nedover stien som han kjente så godt. Han var en av de beste i gaten til å seile nedover på sorte boots en vinterdag der is var selve veien. Isen var der fortsatt, men han ønsket ikke å risikere å knuse flasken han hadde i hånden. Det ble en tur som gikk sånn delvis i grøften og på islagt sti.
Minutter senere var han der han ville. Bak idrettshallen i en krok. Mørket var senket seg og hodet verket. Sliten sank han sammen. Kulden kom nærmere. Han tenkte at han ble varmere hvis han drakk den kalde ølen. Så han satte flasken til munnen og drakk i store slurker. Han visste det var en tabbe. Kulden som til nå hadde prøvd å trenge seg ubønnhørlig inn fra utsiden, angrep ham nå fra innsiden.
Han lukket øynene. Med armene i kors under jakken prøvde han å skvise siste rest av varme ut av kroppen. Til ingen nytte. Tankene gikk til filmen «Å være ung er for jævlig». Han følte seg litt som en av dem som var rundt i miljøet der filmens hovedperson Christiane F. eksisterte. Perioden filmen finner sted i dekker tiden fra da Christiane F. som tolvåring kommer i kontakt med narkotika for første gang.
Han følte seg litt som en utstøtt. En ensom sjel. Han kunne heller ikke gå hjem. Han følte at han måtte være i ensomheten. I kulden som stadig ble sterkere. Denne tynne lille guttekroppen som var kledd for sommertemperatur, ikke for denne iskalde februarkvelden. Han fant frem sprittusjen og gikk rolig over mot skolen. På trappen inn til skolen skrev han det som skulle bli en metafor på sin egen fortvilelse på denne 16 årsdagen. «Welcome to hell».
Disse ordene skulle være en tøffings statement, men ble i stedet ord som fulgte ham inn i evigheten. Ord som så enkelt avslørte en sårbarhet som hadde behov for å bli leget. Det ble de aldri. Ordene er nå borte for alltid. Han visste at de var der midlertidig og at de som han, en dag ville langsomt slites vekk.
Vi skulle ikke ha følelser. Vi skulle ikke vise noe annet enn vårt image som i vår del av gaten var knallhardt. Men kulden brant ham dypere enn noen kunne ane den gangen. Frostskadde fingre med koldbrann kan amputeres, et bunnfrosset hjerte ikke.
Med stødige skritt gikk han tilbake til kroken sin der bak hallen. Det blåste ikke så mye der. Stillheten var imidlertid like kald som vinden og han trakk jakken over hodet slik at det dannet en slags hule på innsiden. Han forstilte seg hvordan det var å bo i grotte som den. Skjult for hele verden i en villet ensomhet der han regjerte i eget rike. Der han styrte livet. Der han visste at ingen noensinne ville finne ham. Der varmen kom fra alle steds og fra ingensteds samtidig. Der hulen var hans kongerike. Nederst i hulen kunne han skimte en lysglime. Han visste at han aldri kunne gå ut i lyset. Han visste at han aldri kunne slippe flere inn i mørket.
Å være 16 er for jævlig, ja tenkte han, men å være 16 år og ensom, kald på selveste bursdagen sin var enda verre. Han smilte i grotten sin, trakk pusten og returnerte motvillig til kulden og virkeligheten. Denne kulden som fikk lov å sette seg fast i et hjerte som aldri helt ville tine igjen. Et hjerte som langt der inne en plass, var fylt med glødende lava, men likevel omsluttet av is. Stålis.
Welcome to hell, tenkte han igjen. Mørket var blitt til sort, kald og tung natt. Gatelysene på den andre siden av grusbanen lagde striper i mørket da sludd begynte å drive i lyset. En buss på vei mot toppen av denne bydelen sør for Bergen, svingte seg opp og forbi lærerskolen. Han lukket øynene og en iskald tåre falt nedover kinnet hans. Helvete, sa han og skyldte i sitt indre på at et snøfnugg hadde truffet ham i øyet. Gratulerer med dagen jævelunge. Gratulerer med dagen.
Følelsen av kulde skulle aldri slippe taket. Men han hadde i alle fall grotten sin. Enda trekker han jakken over hodet og reiser tilbake til grotten i ny og ne. Han trenger å være et sted der han styrer i eget rike. Der han finner tilbake til lysglimen nederst. Innimellom drar han fortsatt til hulen sin her. For å finne fred. For å finne varme. For å finne trygghet. For å samle krefter til å igjen møte kulden der ute. Men denne gangen er han bedre kledd. Han har mange lag med erfaringens klær på seg. Jakken hans nå er ikke lenger tynn. Den er foret med trygghet. En genser som er strikket av mot og en lue som er sydd av kunnskapens tråder. En varm bukse av dyktighet og støvler av besluttsomhet.
Likevel finnes det ikke varme nok klær til å tine de innerste vare silketrådene i hjerter som er frosset til is en gang. En gang for lenge siden. Der kulden lagde en iskappe rundt den glød som fantes innerst i dypet av et hjerte som engang frøs til is på selveste bursdagen sin.
Han vet at innerst inne så vil det være ting som river ham tilbake til den iskalde kroken der bak hallen. Alene og uten mulighet til å trekke jakken over hodet. Uten mulighet til å skape hulen sin der han kan være å varme seg innimellom. Han vet også at ingen noensinne vil finne den glødende lavaen som boblet i hjertet. Iskaldt slukket av sjeler fra helvete som flyr rundt som spøkelser i natten, kun ute etter å drepe ildens bærere. Han vet at det å finne denne indre varmen trenger hjelp til å både tenne bålet, men også til å jevnlig legge på mer ved. Vedbærerne tilhører andre steder enn der han nå setter sine fotspor. Hans egne fotspor er som ordene som engang ble skrevet av en skjelvende guttehånd på en iskald trapp. Welcome to hell. De er nå for lengst slitt vekk. Trappen også for den saks skyld. Kanskje like godt. Så slipper isdronningene som regjerer i issørpens jammerdal å vaske trappen slik at dem skjuler sine spor for flammefuglene som ønsker å spre varme. Å vandre i denne issørpen er som å løpe i sirup.
Han trekker dynen over seg og reflekterer over sin egen eksistens. Et gufs fra fortiden streifer skuldrene hans og de glør som lyser opp hverdagen hans hjelper kun litt mot mørket som er ferd med å omslutte ham. De siste livsdråper er i ferd med å skjenkes isdronningene i den virkelighet han vandrer. Han vet at de har vunnet. Han vet at kulden han kjente den gangen også finnes så mange år senere. Hans flamme er kapslet inn for godt.
Langsomt snur han seg og skuer ut over det islagte landskapet her i denne verden. Denne verden av is der flammefuglene aldri flyr. Der Prinsen av de ensomme vidder bestemmer. Dette Ultima Thule der iskalde vinder ikke tar hensyn til de få glør som er igjen. Der bitende snødronninger glefser mot denne vandreren i isødet. Han trekker kappen tettere rundt seg og ønsker inderlig at noen holdt tett rundt ham. Fjernet ensomheten og gav ham varme nok til å klare neste steg. Finne lyset som skal til for å se stien han vandrer på. Finne glød som hindrer siste rest av hans hjerte i å fryse helt igjen. Hindre at hjertet ikke bunn fryses, men finner nye gnister. Han trenger å bli holdt nær, gitt varme nok til at den siste lille gnisten fjerner nok is til å overleve. Noen som legger mer ved på ilden.
Han trekker inn den iskalde luften, ser utover viddene her i Ultima Thule. Han vandrer rolig inn i det hvite infernoet. Han aner ikke når vindene skjuler han sjel for godt.
Enda en helg er godt i gang, og enda en helg har jeg slitt med smerter i kroppen. Lite trening, men det er helt okey! Bevegelse er likevel viktig for å kunne hamle opp med smerter i kroppen.
Jeg vet av erfaring hvor viktig det er å være i stand til å komme seg opp og ut en liten tur. Det er ikke snakk om at vi på død og liv skal presse en allerede sliten kropp ut i heftige treningsøkter, men rett og slett “lufte vettet litt”.
Når kroppen er full av sliten smerte, ja så er ofte hodet også sliten. Og det å krype seg under dyna og bare gi opp alt i verden for en stakket stund er fristende av og til. Noen ganger kan det også være lurt hvis kropp og sjel er totalt utslitt. Men det å bli værende i en egen boble over mer enn noen timer, er ikke å anbefale. Kroppen sier fra når den er sliten, men hjernen vår har litt større utfordring med å si i fra.
Hjernen slites ofte mellom fornuft og ufornuft. Og mellom ulike samvittighetskvaler. Når man av ulike grunner velger å krype under dyna så er det fordi noe er galt. Enten med at kroppen er syk eller utslitt, eller at ens psykiske form er dårlig. Må man da legge stein til egen byrde ved å fore seg selv med dårlig samvittighet?
Er det virkelig slik at det er ok å bli enda mer sliten og utafor fordi vi absolutt skal VELGE å si til seg selv hvor elendig vi er som ikke klarer å takle dagen? Burde det ikke være slik at vi skulle akseptere at kropp og sjel forteller oss at vi bør ta en TIMEOUT?
Etter min mening så sliter dårlig samvittighet langt flere i stykker enn det vi liker å tenke på. Hadde vi kunnet fjerne dårlig samvittighet for det vi ikke klarer, ja så hadde vår totale psykiske helse vært mye bedre enn det vi ser i samfunnet i dag. Og vi som sliter med dette, eller som har dette i våre nære relasjoner, burde i alle fall sørge for at vi ikke får dette som ekstrabyrde i hverdagen. Ikke alle er like heldige som meg, med en kone som er fantastisk forståelsesfull og tålmodig, det vet jeg. Men vi alle burde legge mer til rette slik at våre nære faktisk får det litt lettere i hverdagen.
Dette gjelder selvsagt ikke bare i nære relasjoner og i familier, men også i høy grad i samfunnet generelt. Vi har en lei tendens i samfunnet vårt å skylde på både grupper og enkeltindivider når man ikke når helt opp. Enten er du perfekt eller så er du ferdig!
Et eksempel som slår meg er de krav vi setter til våre idrettshelter. Er man så god at folket forventer GULL, ja da kan du ta F på at vedkommende får høre det hvis man “bare” tar bronse eller det som verre er.
Et annet eksempel er vår ekle trang til å knuse dem som gjør noe galt. Har en politiker eller kjendis gjort noe som ikke er innafor, ja da skal ikke bare vedkommende få lest opp hva som er galt, men offentlig knuses, moses og spyttes ut igjen. Og hvis vedkommende sier unnskyld, ja så er pokker meg dette galt også. Utidig plassering av dårlig samvittighet og generering av psykiske vanskeligheter mot våre medmennesker eter min mening.
Vi er alle bare mennesker. Vi gjør alle våre feil. Vi tåler ulike påkjenninger. Noen tåler mer og andre igjen mindre. Det er slik at vi ikke skal unnlate å påpeke feil og mangler og vi skal heller ikke gå av veien for å utøve straff der lover er brutt, men vi må da for pokker kunne anerkjenne at mennesker ikke er ufeilbare? At vi ikke trenger å dobbeltstraffe dem? At vi faktisk kan akseptere at det å gi andre dårlig samvittighet for noe er en straff, ikke en læring i å gjøre noe som er annerledes.
Så vit det neste gang du møter folk som sliter eller som av ulike grunner ikke deltar. De har kanskje bare en ørliten timeout. Eller hvis det er veldig vanskelig for dem, så har dem kanskje en liten periode med timeout. Er DU den som da sliper knivene og forsøker å gjøre det verre for dem, eller er du den som faktisk støtter, gir hjelp og sympati for dem som har det vanskelig?
Bry deg om dine medmennesker fordi det vil alltid være årsaker til at dem har handlet som dem har gjort, eller at de sliter med ting som er usynlige for andre. Ikke døm før du vet, og selv om du tror du vet så er det bare simpelt å gjøre opp meninger som genererer dårlig samvittighet og følelse av å ikke føle seg ønsket og verdt noe. Hva får du som gjør dette egentlig ut av det?
Jeg selv trekker ut støpselet innimellom for å kunne klare å være i hverdagen. Jeg gjør det fordi jeg innimellom føler at det er nødvendig for å hente meg inn igjen både psykisk og fysisk. Jeg gjør det med støtte og god samvittighet. Det håper jeg alle andre også gjør.
Tidligere har jeg ofte snakket om og skrevet mye om favoritttemaet mitt, nemlig livsstilsendring. Det finnes jo ulike måter å nå sine mål, men jeg har erfart at det finnes gode valg man kan ta, og det finnes mindre gode.
Ja hva velger man?
Her kan noe av hemmeligheten bak en varig suksess med din livsstilsendring ligge. De færreste av oss vil kunne være i stand til å trene hver eneste dag. Mange som skal i gang med livsstilsendring starter med topp motivasjon og gyver løs på trening av ymse slag og sliter seg gjennom til dels harde treningsprogram.
I utgangspunktet er det jo ikke noe galt i dette, men erfaringen min viser at det å opprettholde dette over tid er svært vanskelig. De fleste av dem som starter med livsstilsendring setter seg ofte urealistiske mål og urealistiske tidsrammer for å nå sine mål og delmål. Så kommer man til et punkt der målene ikke nås og det er da svært lett å tenke negativt som for eksempel:
«akkurat, det var det jeg tenkte, klarte ikke dette heller»
Tanken om å mislykkes/feile i måloppnåelsen sniker seg inn og i stedet for et skritt frem er man to tilbake. Så i stedet for mestringsfølelse blir det mestringstap? noen som kjenner seg igjen?
Så hvordan kan man angripe dette?
Når jeg gir råd om livsstilsendringer så er det viktigste å ha en gjennomgang med seg selv om hva man egentlig ønsker å oppnå. Endring tar tid og krever at gamle etablerte «sannheter» gjennomgås med kritisk ærlighet. For eksempel så krever varig endring et livsslangt perspektiv.
Målet blir da: Bedre helse resten av livet!
Tidsramme: Resten av livet.
Tiltak: Bevege seg mer daglig.
Delmål: Klare noen ganger med moderat til høy intensitet per måned!
Helt konkret eksempel kan være at man finner en sannhet som har tatt år å etablere i eget hode. Som for eksempel:
«Du vil aldri få se meg løpende langs veien med tunga hengende ut av munnen? folk som gjør dette ber jo om å få kneproblemer, hjerteproblemer osv?»
Så hva med å starte din nye livsstilsendring med å endre denne oppfatningen til «Jeg gleder meg til jeg blir like flink som disse»? Jeg vil begynne med å gå tur på en gitt strekning og kanskje småjogge små deler av denne strekningen? Eventuelt gå så raskt jeg kan i alle motbakker..?
Utfordre innarbeidede sannheter ? endring tar en hel livstid ? trening skjer først og fremst fra halsen og oppover ? Begynn med å bevege deg mer enn i går ?Helsedirektoratet anbefaler 150 minutter i uken der man i løpet av dagen blir andpusten minst en gang ? Klarer du det ikke?
Ikke fortvil… husk at tidsrammen er resten av livet! Litt hver dag i begynnelsen er bedre enn ingenting!
Husk også at hvis man er helt i starten på en livsstilsendring kan til og med så lite som 10 minutter rask gange daglig gi betydelig helsefordel!
Et lite tips kan være å investere i en aktivitetsklokke. Da ser man hvor mye eller lite man beveger seg og mange vil bli ekstra motivert av dette. Bruk også naturen rundt deg til å samle opplevelser!
Lurer du på noe i forbindelse med dette innlegget så legg igjen en kommentar så vil jeg forsøke å svare deg så godt jeg kan
Det å endre livsstil er en ganske omfattende og altoppslukende endringsprosess. Det er det ingen tvil om. Det å forandre uvaner i ditt liv til å bli til sunne og gode vaner er også en livsslang prosess som krever motivasjon og gjennomføringskraft. Da trenger man all den motivasjon og støtte man kan få i prosessen.
Ofte kan det være lurt å få hjelp i starten til å definere hvilken retning som er lurt å gå i for å oppnå det du ønsker. En coach kan hjelpe deg på riktig vei. En coach kan også hjelpe deg til å forstå hvordan du skal unngå de vanligste fellene som er med å ødelegge prosessen.
For det finnes feller. Noen er åpenbare, mens andre igjen vet man ikke om før man står midt oppe i en rasert prosess der motivasjon og lyst er ødelagt.
En av de mest vanlige risikofaktorene jeg møter er familiesabotasje eller partnersabotasje. Det kan også være personer i nær bekjentskapskrets som står bak sabotasjen.
Ofte gjøres det nok ikke med vilje, men er mer et utslag av for lite kjennskap til mekanismene bak livsstilsendring og motivasjon. Og det skyldes også dessverre bevisst sabotasje ovenfor sine nærmeste da utkomme for noen kan virke skremmende. Kanskje partneren er redd for at mannen eller kona skal forandre seg såpass mye at man er redd for å bli forlatt?
Eller kanskje man er redd for at man selv må begynne å forandre seg, når man vet hvor vanskelig dette kan være?
Uansett om man bevisst eller ubevisst saboterer en livsstilsendring, så blir resultatet noen ganger ulevelig. Livsstilssykdommer som følge av inaktivitet og usunne vaner tar mange, mange liv både i Norge og på verdensbasis.
Så hva skal man da gjøre når man desperat og motivert endelig kommer så langt som til å begynne et nytt og bedre liv, og noen slenger ut kommentarer, handler inn usunne ting og ellers gjør det som er i sin makt for å “forstyrre” endringen?
Det første og viktigste rådet jeg kan gi er å starte med blanke ark. Før man starter en slik prosess så er det viktig å fortelle sine nærmeste om hva en selv ønsker av støtte og hva dem faktisk kan spare seg for. Støtte i prosessen er viktig, men ikke avgjørende.
Det andre rådet er at endringen, hvis er truet av at andre ikke er i stand til å gi deg oppbacking, er å kjøre et sololøp. Ta ingen fanger i en endringsprosess. Ikke vent til aksept oppstår, men start din reise på egenhånd. Kjøp din egen mat og lag dine sunne måltid uten deres godkjennelse. I selskaper og slikt, så vær ærlig med omgivelsene og fortell dem om hvor viktig valget ditt er for deg. Kjør solo og kjør knallhardt!
Det siste rådet er enkelt. Basert på mine erfaringer ønsker gjerne den ene halvdelen i et forhold eller i venneflokken en endring, mens den andre er mer lunken. Gi beskjed så tidlig som mulig at dette er en prosess du vil gjøre alene. Ikke vent på at de andre skal manne seg opp. Da vil du måtte risikere å ikke komme i gang i det hele tatt. La dine egne resultater være det som planter endringsfrøet hos andre. Selvgjort er velgjort. De andre må faktisk selv finne sin indre motivasjon, ikke få den tredd nedover hodet.
Livsstilsendring kan altså være en ensom prosess. Fordelen er at du ikke gjør deg avhengig av andre for å være mer aktiv. Du velger selv når du vil gå på tur. Du slipper å vente til neste gang fordi partner eller venn ikke orker akkurat i dag, og du har dermed full kontroll over egen prosess. Ofte kan dette være vel så bra som det å desperat forsøke å få drahjelp av dem som altså drar deg ned og saboterer din endringsprosess.
Uansett så ønsker jeg at alle skal klare det og uansett hva som passer, så masse lykke til med din prosess!
I dag har jeg fått gjennomgå i hele kroppen! Selv om jeg fra før var dødssliten, så var det ingen bønn når frisklivsstrening skulle gjennomføres. 30 minutter med knallhard spinning etterfulgt av 30 minutter styrkeøvelser.
Så er det slik at det egentlig er litt deilig å tømme seg fullstendig i et slikt hardkjør. Etter spinning som jeg jo ikke er vant med, da jeg er mer en løpegutt, så fikk jeg umiddelbart krampe i ene foten. En av instruktørene som var der tilbød meg straks magnesium, men jeg valgte å stå i det. Heldigvis så gav det seg raskt. Dette viser at jeg har endel å gå på når det gjelder sykkel.
Men ved å regulere aktiviteten så er det slik at jeg kom meg igjennom alle øvelsene likevel. Det å kunne regulere øvelsene til et minimum der andre klarer mer, gjør at man kommer seg igjennom et fullt program uten å møte veggen. Husk at det er individuelt hva man kan klare og man bør ikke være så stolt at man absolutt MÅ klare det samme som godt trente instruktører. Dem viser deg tross alt en vei. Hvordan du går veien er helt opp til deg selv.
SÅ etter endt økt var jeg kjørt. Men det er da deilig at selv om aktiviteten og øvelsene i enkelte partier ble skrudd ned i intensitet og repetisjoner, så klarte jeg å fullføre og likevel tømme meg helt for krefter. En MESTRINGSOPPLEVELSE i stedet for en potensiell tapsopplevelse.
Det å være bevisst på å regulere aktivitet i de programmene man følger og i de gruppetreninger eller enkelttreninger man setter seg fore, vil være viktig for oss. Det er viktig for at vi skal kunne klare å opprettholde aktivitet over tid. Det å hele tiden jage etter mål og grenser man ikke klarer eller nærmest ødelegger seg på, er kun egnet til å løpe rett mot veggen. Finn din aktivitet/treningsform og reguler den til å være levelig slik at den kan utføres korrekt og med en god dose vellyst. På den måten vil du kunne leve med trening resten av livet. Og da med et smil rundt munnen.
I dag har jeg faktisk lyst til å fremsnakke meg selv litt. Av og til er det også helt nødvendig å fremsnakke seg selv. Ikke bare alle andre, selv om det unektelig er enklere å fremsnakke andre enn seg selv.
De siste par dagene har jeg vært i elendig form. Med smerter og stivhet i alle ledd har dagene vært utfordrende og vonde. Det er NESTEN slik at det har gått ut over humøret mitt. Men bare nesten. Jeg har valgt å være like blid som vanlig da sure tryner og ufyselig opptreden ikke gjør situasjonen bedre, men snarere verre. Så hva pokker er da vitsen med å velge dårlig humør? Jeg velger å synes at jeg er flink som klarer å smile i stedet for å si til meg selv at jeg ikke er flink. Ser du poenget? Mye bedre strategi.
I dag har jeg også hentet frem skjemaet til løpesøndager med hverdagsaktiv! Dette gratistilbudet fra meg handler om at vi samler flest mulig og bare løper, går, tripper, ruller eller hva som helst en hel klokketime på en løpebane her i lokalmiljøet. Det å kunne samles og nyte en aktiv klokketime er gull verdt for kropp og sjel. Planen er å starte nye LØPESØNDAGER allerede i månedskiftet her på Sotra.
Alle som møter vil få råd og tips til hva og hvordan man kan bli småforelsket i økt aktivitet og løping. Det blir litt om hva som kan gjøres i forhold til løpeteknikk for de som er helt nybegynnere samt råd og vink fra undertegnede til ulike hverdagsaktiviteter underveis. Jeg håper vi kan være mange som kan delta og ha det moro med løping som aktivitet fremover.
Jeg vil også si at det er fullt mulig å sende meg spørsmål her på bloggen, eller på facebooksiden min.
Klikk dere inn på facebooksiden min for å hjelpe meg å gjøre HVERDAGSAKTIV til Norges største innen normalisering av trening og tips, råd om aktivitet og hvordan klare dette til tross for fysiske og psykiske vanskeligheter.
Jeg har mange jern i ilden for dette året og vil introdusere dette på facebook og selvsagt her på bloggen etter hvert som det er aktuelt. Jeg trenger også flere som ønsker å fremme, støtte og hjelpe meg å nå målet om å gi flest mulig en gratis mulighet til å ha en aktiv og god hverdag på tross av og istedet for ulike funksjonsnedsettelser og problemer med aktivitet og deltakelse. Både ved å fremme bloggen min, støtte med praktisk hjelp, samt kanskje bidra på annet vis, så kan vi finne rom og anledning til å gi noe fra oss selv til andre.
Men altså folkens, for nå er jeg altså snart i gang med å legge til rette for hverdagsaktiv.blogg.no sin LØPESØNDAG!
Husk at det beste i livet er GRATIS og at en aktiv hverdag aldri koster mer enn det du selv velger å legge i det!
Jeg har bestemt meg for å lage en ny kategori på bloggen min. Denne vies egentlig til litt tekster som har for meg en noe dypere mening. Gjennom mange innlegg tidligere har jeg skrevet litt om alt i et mer billedlig språk enn en vanlig artikkelform. Denne måten å skrive på er for meg viktig. Den er viktig fordi jeg da klarer å omsette ord til bilder. Bilder som forteller noe om mine innerste tanker og følelser. For meg er det viktig å få kommunisert både gjennom kunstbildene mine og fotograferingen, men også gjennom ordene som flyter gjennom tankene mine. Der følelser flyter fritt bak murene som vanligvis stopper i munnen min. Hindrer meg i å fortelle med egen stemme.
Gjennom det skrevne ord klarer jeg å male mine indre bilder. Og ved å våge å blogge om dem så hjelper det meg å våge mer i virkeligheten der jeg før ikke klarte det.
En av disse tekstene er viktig for meg enda. Denne handler i stor grad om hvordan jeg kan føle på sosial angst. Der jeg på den ene siden kan fremstå som sikker og full av selvtillit, så kan det finnes andre sider som er annerledes. Slik tror jeg det er for ganske mange. Og ved å skrive om det så tror jeg at jeg kan være med å hjelpe andre til å våge å ta de ekstra skrittene videre slik jeg selv har gjort, for å nå et nytt liv der selvtillit og trygghet dominerer over utrygghet, redsel og ensomhet.
En av de viktigste faktorene for å være inaktive i dagens samfunn er ensomhet. Ensomhet har mange ansikt og mange former. Det viktigste er å være klar over at det er ikke bare å trykke på en knapp så har man mange venner. Det er viktig at vi i dagens samfunn forstår at en av våre største helseutfordringer er nettopp ensomhet og de problemer dette forårsaker. Ensomhet fører til nedsatt helse. Vi må forstå, og vi må aktivt forebygge dette gjennom økt satsing på psykisk helse. Jeg vil gjerne i dagens innlegg si litt om hvordan jeg har opplevd sosial angst tidligere. Dette er nå lenge siden, men smerten er fortsatt der. Og jeg vil formidle dette fordi jeg ønsker at andre som ikke har opplevd dette kan få et lite innblikk i hvordan dette kan være for den enkelte.
Man må forstå, før man kan prøve å endre! Ikke sant?
Jeg er ikke ensom. Jeg har bare ikke lyst til å delta. Jeg velger vel selv hva jeg gjør og hvor jeg går, ikke sant?
Jeg trenger ikke løpe på byen for å treffe andre mennesker. Ei heller stikke bort til naboen for å slå av en prat. Jeg velger da selv hva jeg skal, ikke sant?
Jeg trenger ikke delta på jobbtilstelninger. Dette er jo egentlig en sammenblanding av jobb og privatliv. Ikke sant? Vi trenger da å ha en profesjonell holdning til jobben? Ikke sant?
Jeg synes det egentlig er best å bruke tiden hjemme jeg da. Jeg trenger ikke å løpe hit og dit. Er jo mest stress med slikt da. Ikke sant?
Jeg vet jo inderlig godt at ingen inviterer meg uansett så da er jo det heller ingen vits i å invitere seg selv eller andre hit. Ikke sant?
Det er uansett ikke noe vits i å gå ut for å møte våren heller. Så mange rare mennesker der ute som ikke passer meg. Så bedre å sitte inne å spille Battefield 5 på PS4. Ikke sant?
Trenger heller ikke løpe livet av meg og stresse ræven av meg med trening heller. Livet er for kort til å kaste det vekk på slit. Ikke sant?
Ja, jeg vet nok at de ser på meg som den teite. Jeg vet de ser på meg som snål. Jeg vet de ser på meg som inaktiv og lat. Jeg vet de ser på meg som rar. Jeg skjønner også at de ser på meg som en taper. En som ikke passer inn. En som, ja vet da pokker jeg. Jeg vet det nok. Ikke sant? De kaller sånne som meg, ensomme. En som ikke hører til. De kaller meg alt mulig, tror jeg.
Det er sånn jeg lever mitt liv. Det kan vel jeg selv bestemme. Ikke sant?
Nei, jeg trenger å nyte livet her. Bak gardinene. Den jævla solen lager uansett gjenskinn i pc skjermen. Jeg trenger faen ikke å høre ringeklokken på døren. Den har jeg koblet ut. Faens tyt! Ikke sant?
Jeg trenger kun å ligge her fordi jeg trenger ro. Ikke alle slags folk som skal fortelle meg at det er mitt eget ansvar! Hva faen vet de? Vet de hvordan sånne som meg har det? Vet de hvordan livet kan føles? Vet de at det de gjør er vondt for meg? Vet de at ikke alle er lik? Jeg er jo meg. Ikke sant?
Skjerp deg! Sier de. Ta deg sammen! Sier de. Det er ditt ansvar! Sier de. Jævla enstøing! Sier de. Stakkars dust! Sier de. Glem dusten, vi stikker! Sier de.
Jeg skulle ønske. Skulle drømme. Skulle gitt. Skulle gjerne vært. Skulle ledd. Ja, skulle ledd. Det hadde vært fint! Ikke sant?
Vet du? Alt går an å endre. Håpet kan man aldri ta vekk. Ikke sant?
I denne lille teksten med korte beskrivelser, kan nok mange kjenne seg igjen. Mange har opplevd perioder med ensomhet og mange står i det hver eneste dag. Jeg selv tenkte slik og jeg vet at mange andre tenker slik der man sitter hjemme og kjenner på ensomhet. Ensomhet burde ikke eksistere. Men ved å forstå hvordan mange ensomme tenker kan man kanskje begynne å tenke litt på hvordan man kan gripe det an når man har venner og kjente som opplever slikt. For som sagt, “bare ved å forstå, kan man begynne å endre noe”
Det på sin plass å hylle alle mødre på en slik dag. Opprinnelsen til morsdagen ble i følge Wikipedia startet i Amerika. Jeg tipper det er mange menn der ute som ikke kjenner så godt til opprinnelsen, men det kan være på sin plass med litt historie rund det innimellom. Dette kan være med å minne oss på om hvorfor denne dagen ble til og hvorfor vi hyller mor som den viktigste personen i våre liv. Det er tross alt HUN som har båret oss frem og skapt den vi er. Ja med god hjelp av far da, som oftest. Som sagt så startet dette i Amerika. Wikipedia skriver:
Ann Maria Reeves Jarvis, en ung, hjemmeværende mor fra Appalachene i USA, prøvde å forbedre de sanitære forholdene for alle parter etter den amerikanske borgerkrigen ved å opprette flere foreninger som hun kalte «Mothers’ Day Work Clubs».[1] I 1868 begynte hun å arbeide for å forsone partene. Inspirert av Ann Marie Reeves Jarvis’ arbeid skrev Julia Ward Howe ik: «Morsdagsoppropet»), men greide ikke å få innført «Mother’s Day for Peace» (norsk: «Morsdag for fred») som en offisiell helligdag. Ann Maria Reeves Jarvis’ datter Anna Marie Jarvis kjente til både sin mors arbeid og arbeidet til Julia Ward Howe. Cirka ett år etter at moren døde, holdt hun en minnemarkering for henne 12. mai 1905, og begynte så å arbeide for å få innført en offisiell minnedag for mødre. Første morsdag ble feiret 10. mai1908 i Grafton i Vest-Virginia i kirken der den avdøde Ann Maria Reeves Jarvis hadde undervist på søndagsskolen. Skikken spredte seg til 45 stater i USA, og ble erklært offisiell helligdag i begynnelsen av 1912. I 1914 erklærte daværende president Woodrow Wilson den første nasjonale morsdag.
Så spredte dette seg etterhvert til blant annet vårt kjære Norge. Igjen klipper jeg fra Wikipedia:
Morsdagen ble til å begynne med arrangert av religiøse organisasjoner, men det var Oslo-kvinnene Dorothea Schjoldager og Karen Platou som i 1918, i samarbeid med ideelle organisasjoner, forretningsfolk og massemedia fikk gjennomslag for å etablere morsdagen som en årlig begivenhet i Norge.[2] Dagen har senere gått over til å bli en familiedag, der mødre oppvartes med f.eks kaffe på sengen om morgenen, blomster og kake.
Morsdagen har etter hvert blitt en stor kommersiell høytid gjennom markedsføring av morsdagskake, morsdagsblomster og morsdagsgaver. Barnehager og skoler opprettholder tradisjonen ved å følge opp ideen om feiringen av mor, og setter barna til å lage kort og gave til mor. Trender viser likevel at dette er på vei ut fra skolen, siden det etter hvert er mange forskjellige familiesammensetninger i de tusen hjem.[3]
Så min soleklare oppfordring er at man benytter denne dagen til å gi noe ekstra til mor. Hva med et par timer massasje utover dagen, oppvarting og ekstra oppmerksomhet?
Selv har jeg ikke fått til noe som helst denne dagen av verken kake eller noe annet, men jeg vil likevel utrykke hvor stor pris jeg setter på min kone. Den perfekte mor og min store kjærlighet. Gjennom dagen byr jeg på lange massasjeøkter og lett oppvartning.
I dag ser jeg de siste snøflekkene forsvinne utenfor. Litt sånn digg følelse er det da snø, regn og is for meg er ensbetydende med smerter og vonde ledd. Det er visstnok ikke vitenskapelig bevist etter det jeg kjenner til, at været spiller en rolle i forhold til smerter og stivhet i kroppen.
Men jeg har altså snart 30 års erfaring med dette og da gir jeg egentlig blanke i hva vitenskapen forteller meg. Jeg kjenner det jaggu på gikta når jeg faktisk kjenner det, ikke sant? Hva som gjør dette kan jeg jo selvsagt bare fundere på.
Så hva med alle dere andre? flere som tror at det med smerter, gikt, ledd og muskelplager har noe med været å gjøre?
Alt i alt så skal vi altså forholde oss til hva leger og forskere, akademikere og andre instanser som mener noe om disse tingene, men har dem alltid rett? Gjennom mange år så har jeg ofte blitt forundret over helsevesenets hang til å forkaste, fordømme og underkjenne pasientenes egne erfaringer. Dette har heldigvis blitt adskillig bedre de siste årene, men fortsatt er det mye meninger knyttet opp mot en noe ensidig måte og forstå smerter som utelukkende knyttet til akademiske “bevis”. Hvis det ikke er godt nok forskningsgrunnlag eller hvis studier er noe tynne, ja så er det alt for mange fagfolk som avviser at de finnes.
De viktigste arenaene for fremdyrkelse av en ensidig tolkning i forhold til diffuse smerter, er etter min mening utdanningsinstitusjonene. Unge nyutdannede innen helsefaglige utdannelser har ofte en altfor akademisk tilnærming til pasienter.
Utdanningsinstitusjonene bør kjenne sitt ansvar om å legge et mye større fokus på opplevde symptomer kontra det å avfeie menneskers subjektive opplevelse av for eksempel smerte. Her har utdanningene en lang vei å gå etter min mening.
Det samme gjelder for dem som arbeider med mennesker innen helse. Vi har et særlig ansvar for å lytte. forstå og akseptere at smerter, årsaker og ulike symptomer er individuelle og oppfattes ulikt. Såpass respekt bør vi faktisk vise til våre medmennesker at vi kan forstå hva dem opplever til tross for at en eller annen vitenskapelig artikkel viser noe annet. Forskning er nødvendig og avgjørende for å forstå ulike deler av ulike ting, men vi må passe oss vel for å la oss styre av resultater i enkeltstudier, statistikk og ulike deler av de akademiske miljøene i for stor grad. Vi kan la det være rettledende, men også være klar på at mennesket er såpass komplekst at ikke alt tas for svart eller hvitt.
Dessverre har både jeg og svært mange andre blitt møtt med skepsis når det kommer til mine møter med helseapparatet. Spesielt vi som lider av diffuse sykdommer som ikke vises på bilder eller blodprøver, vi sliter med å bli trodd, eller å bli behandlet med respekt.
Dette kan få FATALE konsekvenser.
Det å ikke bli trodd i forhold til spesielt smerteproblematikk, er vondere enn selve smerten. Dette fører til utstøtelse fra samfunnet, angst, ensomhet, sorg, depresjoner og ytterligere smerter i kroppen. I tillegg kan det føre til økonomisk ruin, rusavhengighet og et liv i et system som ofte bare er opptatt av diagnoser og restarbeidsevner. NAV har nemlig også et særlig ansvar om å forstå enkeltindividet. Ikke bare henge seg opp i diagnoser for å kunne hjelpe folk til å få et bedre liv. Det å mestre sine plager til tross for at de ikke vises på røntgen eller i blodprøver. Meg selv for mange år siden ble mistrodd og nærmest ødelagt i nav systemet på grunn av manglende “bevis” i form av konkrete bilder av mine ryggproblemer. Først når jeg fikk bilder og en klar diagnose, samt hjelp fra andre enn dette systemet, fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Men dette var altså den gang. Jeg håper og tror det er annerledes nå. Den gang var man helt avhengig av å “treffe” riktig saksbehandler. Gjorde du det ikke var du i praksis ferdig.
Er det noe jeg selv har tatt med meg inn i mitt eget yrke, er det forståelsen av andre menneskers lidelser når de ikke blir forstått av regelstyrte og akademiske prosesser som knuser deres individuelle opplevelse av hvordan de har det.
Lovverket vårt i helsevesenet regulerer dette i form av at vi er pålagt å la brukermedvirkning og brukers autonomi være i fokus i alle våre intervensjoner.
I praksis er det dessverre noe annerledes.
Vi lar altfor ofte våre faglige meninger være styrende for våre intervensjoner. Dette er viktig å ha med seg i ryggsekken. Det er viktig å se pasienten som mer enn bare fibromyalgi, som mer enn bare diffuse smerter, men også som et individ. Et menneske som har så mye mer enn en kropp. De har et sinn, en erfaring, et liv og en selvstendighet. De har sine opplevelser på godt og vondt som har formet dem som unike mennesker. Helt annerledes enn dere med akademiske rapporter i vesken, helt annerledes enn dere med fersk bagasje fra skolebenken, helt annerledes enn dere med et annet liv. Helt annerledes enn noe annet i verden.
Fordi hvert eneste menneske er unikt. Hver eneste menneske er forskjellig. Hvert eneste menneske OPPLEVER sin helhet i verden som noe vi andre ALDRI kan sette oss inn i.
Så her sitter jeg altså å kikker ut av vinduet. Snøen er i ferd med å forsvinne, og årstiden kryper seg sakte og sikkert mot vår og sommer. Varme hjelper for meg. Bevegelse og trening hjelper for meg. Forståelse og at andre anerkjenner min stive gamle kropp der smerter er en del av hverdagen, det hjelper ALLER MEST!
For hvis vi vier våre liv i hendene på dem som ikke forstår at erfaringsbasert kunnskap, erfaringsbaserte opplevelser faktisk betyr MER enn vitenskapelige rapporter, ja så går vi inn i en noe dyster fremtid etter min mening. En fremtid der MENNESKET ikke lenger er noe annet enn tall, statistikk og bokstaver i en rapport.
La oss hylle våre unike egenskaper som mennesker. La oss fremelske dem “SOM KJENNER DET PÅ GIKTA”. La oss hylle dem i systemet som gir av sin varme og ikke BARE av sin faglige kompetanse. La oss ANERKJENNE dem uten DIAGNOSER. La oss hjelpe dem slik at de ikke faller ned i den grøften som mange faller i. I en grøfte der regelryttere i firkantede systemer og med null erfaringsbasert kunnskap skal overstyre brukers OPPLEVELSE av egen situasjon. La oss HYLLE dem i systemet som fremelsker individets egenart, unikhet, selvstendighet og forståelse av sin situasjon.
Fordi at hvis vi ikke gjør det så vil mange bare forvitre. Falle for systemets skarpladde våpen og for alltid være dømt til et dårligere og kortere liv enn det som er nødvendig. La oss ta vare på SJEL! IKKE BARE KROPP! Fordi det henger sammen. La oss legge til side våre innlærte akademiske ferdigheter i ny og ne og faktisk ta i bruk vår EMPATI OG EVNE til å utvise skjønn!
Det går mot vår. Jeg gleder meg til varmere klima. Fordi smertene mine blir mindre da. Gikten forsvinner en stakket periode og sinnet mitt får igjen anledning til å smile litt.
