Jeg vet at det er mange som sliter med det samme problemet.
Hva som er grunnen til at alle ledd i kroppen føles stive og vonde kan det være ulike årsaker til, men ofte skyldes dette medisinske årsaker som slitasje, betennelsestilstander, revmatisme, ryggsmerter og andre tilstander som oppstår.
Dette kan etter min erfaring være med på å sette en “dagsorden”. En start på dagen der stive ledd og stive og vonde muskler får dominere hverdagen din. Ofte er også veien innom medisinskapet kort for å cope med smertene. Alt i alt er det ikke moro å våkne stiv og i smerter.
Slik har det også for meg vært siden 1990. Etter en mislykket prolapsoperasjon i 1990 har ryggsmerter og muskelsmerter vært en del av livet mitt. Hver eneste morgen våkner jeg stiv som en stokk og med smerter i kroppen.
Etter å ha brukt smertestillende medisiner gjennom en årrekke på 90 og 2000 tallet uten at dette egentlig endret noe som helst, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe.
Jeg ønsket ikke å leve et liv der medisiner var løsningen. Jeg ønsket å leve et liv der smerter kunne bli kontrollert på annet vis. Der bevegelse og trening kunne erstatte medisinbruken.
Som sagt så gjort. Og det jeg gjorde var egentlig svært enkelt. Jeg la vekk mine egne fordommer mot at “trening ikke hjelper mot MINE smerter”.
Jeg begynte å trene svært forsiktig med øvelser som tøyde muskulatur. Ikke hard trening. Bare økt bevegelse. Jeg satte meg kun et mål, nemlig å trene resten av livet.
Jeg økte belastningen og sakte men sikkert så endret ting seg. Smertene jeg hadde på dagtid og kveld ble redusert.
Etter mye trening der jeg tidlig gjorde all trening til noe lystbetont har jeg aldri sett meg tilbake. Stivheten er ikke helt borte, men ryggsmertene er en saga blott i det store og hele.
Og en ting er jeg 100% sikker på. Hadde jeg fulgt mine egne råd om at “JEG HAR HELT ANDRE SMERTER ENN ANDRE”
Og “JEG KAN IKKE TRENE FORDI JEG BLIR VERRE”
Samt min egen oppfatning om at “INGEN ANDRE SKJØNNER AT MINE SMERTER IKKE KAN BLI BEDRE UTEN MEDISIN”.
ALLE ANDRE – IKKE MEG!
Huff så utrolig feil man kan ta. Aktivitet reddet livet mitt! Det å utfordre kroppen gjorde meg arbeidsfør igjen. Det å bygge treningslivet stein på stein uten å høre på såkalte treningsspesialister og forståsegpåere, gav meg et nytt og bedre liv!
Man kan ikke gyve løs når man har smerter, angst og frykt for å ende opp med noe verre enn det man har. Man kan heller ikke trene alle øvelser i et gitt treningsprogram spydd ut i fra tilfeldige kilder. Man må kartlegge sin EGEN SITUASJON OG TILPASSE ØVELSER UT I FRA DET.
For meg selv var det først og fremst bevegelsesetrening som jeg selv designet som hjalp i innledningen.
Deretter designet jeg et helt eget program for meg selv som styrket muskler på de rette stedene, samt økte utholdenhet og bevegelsesrom.
Hele programmet holder jeg fortsatt på med og vil gjøre det resten av livet. Hemmeligheten bak programmet er dets evne til individuell tilpasning med fokus på helt andre ting enn trening i første rekke. I alle fall trening slik man er vant til å tenke på trening.
Denne tilnærmingen til et slikt program har gitt meg selv et nytt liv. Fra å være en kronisk smertepasient som brukte sterke medisiner daglig, og igjennom 8 år med NAV som arbeidsgiver, til et liv der jeg de 13 siste årene altså har vært i full jobb som Ergoterapeut.
Og fra å være i praksis sengeliggende, til et liv der jeg uten vansker kan løpe milevis på asfalt uten å få vondt i ryggen!
Unikt? Et mirakel? Flaks? Vet ikke, men det jeg vet er at bevegelse og aktiv hverdag TRUMFER ryggvansker, smerter og annet dritt.
Fortsatt hender det at jeg våkner om morgenen stiv som en stokk, men nå har jeg mange verktøy i skuffen for å klare å cope med dette. De fleste dagene er nå smertefrie og svært aktive. Men det beste i livet er at jeg nå er i full jobb igjen. Da kan jeg saktens leve med litt morgenstivhet og smerter.
I denne helgen planlegger jeg en aldri så liten løpefest. I en herlig blanding mellom hverdagsaktivitet og løpeturer, ønsker jeg å kjenne på den gode følelsen det gir meg å være sliten av mye bevegelse. Det synes jeg overgår alt annet. I alle fall bedre enn å være sliten av å ikke gjøre noe som helst.
Hva med dere? Blir du ofte sliten av å ikke gjøre noe særlig? Hva med å prøve å gjøre noe som gir deg en naturlig sliten kropp og sjel?
Er det virkelig slik at vi MÅ ut på treningssenter eller trene til blodsmaken kjennes godt i munnen for at det skal være nok? Nei, langt i fra. Gjør lystbetonte ting sammen med dine nære eller gjør ting alene som trigger bevegelse. Alt teller og etter min mening er den dårlige samvittigheten som kommer fordi man ikke har gitt alt på senteret eller liknende en av de største farene ved folkehelsen vår og det nesten sykelige treningsfokuset som er for tiden. Hvor ble gleden i økt bevegelse av? Hvor blir mestringsfølelse i de små skrittene av? hvor blir det av gleden i at man har beveget en finger der man før ikke kunne bevege noe som helst av?
Kravene til å være topptrent er nå blitt nesten umenneskelige å leve med for noen. Spesielt er unge utsatt for et stort press på hvordan man “BØR” se ut.
Nei folkens, gjør det som passer dere. Beveg dere litt mer for hver dag fordi det er deilig, ikke fordi det er noen som sier at det ikke er godt nok. Spis sunn og normal kost og styr unna usunne vaner så kommer man langt. Dette vil jeg skrive mer om i et senere innlegg her på bloggen.
Men i dag skal jeg løpe for livet, for gleden og for meg selv og mitt eget vel. Hva med deg?
I kveld kommer jeg med en påstand som jeg har tenkt på en liten stund. I media og ellers og da mye i forbindelse med helserelatert virksomhet, påståes det at vi beveger oss mindre i dag enn på 1970 tallet. Dette er således en av de viktigste årsakene til fedmeepidemien som har utviklet seg siden 1980 tallet.
Datamaskiner og spillindustrien, smarte hus og enklere løsninger i alt og ett får også sin del av skylden for at vi som mennesker tilsynelatende beveger oss for lite.
Vel folkens, selv om jeg mener helt klart at vi faktisk burde bevege oss mer enn vi gjør i dag, så er jeg villig til å være delvis uenig i påstandene om at fedmeepidemien skyldes ovennevnte faktorer.
Spesielt så er det mange som kaster seg på en forståelse av at særlig barn beveger seg mindre enn før. Er dette virkelig sant?
Det er faktisk blitt gjort noen studier over dette. Norges idrettshøgskole har gjort tre studier om barn og unges bevegelsesmønster tidligere. Selv om datagrunnlaget er tynt så peker det på at sannheten om denne problematikken kanskje er noe mer nyansert enn det som fremstilles på rent generell basis. Tallene er også noen år gamle, men det er likevel verdt å se på hvordan vi OMTALER aktivitet, eller mangel på dette, på generell basis i samfunnet. Etter min mening burde vi være svært forsiktig med hvordan vi selger ut budskapet om en mer aktiv hverdag. Verden er kanskje ikke så sort hvitt at det er vinn eller forsvinn. Det KAN hende vi burde selge ut flere gode holdninger og normalisering av lek og moro i aktivitet, enn bare å fyre løs mot dem som har det vanskelig i forbindelse med aktivitet og trening.
“Undersøkelser hvor noen hundre barn og unge gikk med bevegelsesmålere i en uke av gangen. Testene ble gjort i 1999, 2005 og 2011, og inkluderte 6-åringer, 9-åringer og 15-åringer.
Resultatene viser at bevegelsesmønsteret er overraskende stabilt i de tre undersøkelsene: De unge ble litt mer aktive fra 1999 til 2005, og dette nivået holdt seg til 2011.
Og dette altså til tross for at andelen voksne med tilgang til hjemme-PC økte fra 67 til 93 prosent mellom 1999 og 2011. Andelen med tilgang til internett økte fra under 40 til over 90 prosent. (forskning.no).
Her er det jeg gjerne vil komme med en liten OBS melding. Kanskje det ikke er på selve begelsesområdene man bør rette hovedinnsatsen, men på andre faktorer som for eksempel en helsefaglig tilnærming til kost og ernæring, samt holdningskampanjer for viktigheten av hverdagsaktivitet?
Jeg sier ikke at det ikke er viktig for barn og unge å legge mindre fokus på bevegelse. På ingen måte, men jeg sier at det i dag er et FOR stort fokus på trening og på perfeksjon. Barn og unge i dag har et enormt press på seg i forhold til det å se bra ut. Treningsindustrien lever godt av denne generelle holdningen i samfunnet. Det er trendy å se såkalt perfekt ut og det vi ikke klarer å trene perfekt, det opererer vi til perfeksjon. Eller til angrende katastrofe. Alt etter som man ser det.
Dette presset fører mange ut i en sykelig tilnærming til bevegelse. Idretten i dag er såpass streng at trenere, foreldre og idrettsorganisasjoner diskuterer villig om når vi skal begynne å “toppe” barna våre. Etter min mening er dette nok en spiker i kisten for sunne og naturlige fokus på alle barn og unge som liker å starte med idrett og nyte bevegelsesglede og idrettsglede.
Det er etter min mening noe galt fatt når unge faller brutalt ut av samfunnet, idrett, treningsglede og annen organisert aktivitet fordi de ikke strekker til.
Det samme har vi som mosjonister erfart. Det er stadig vekk et krav om å løpe raskere, lengre og delta i ulike styrkeprøver og liknende. Et av de vanligste svarene jeg får når jeg snakker med folk som ønsker å endre livsstil, er at de aldri har taklet den dårlige samvittigheten som følger med når de starter og ikke klarer like mye som “alle de andre”. Er det slik vi ønsker å se på trening og aktivitet i fremtiden?
Noen finner selvsagt enorm styrke og glede av å presse seg og bør selvsagt gjøre det hvis det er dette som en finner meningsfullt. Men det å peke på at “ALLE” burde følge deres eksempel, det er det ikke etter min mening særlig fornuftig å selge ut. Og i alle fall ikke mot de mest sårbare i samfunnet. De vil møte motstand og mestringstap som bare YTTERLIGERE UNDERSTREKER at de ikke er gode nok. En svært farlig holdning til det å selge ut at man bør trene seg mot toppidrett eller perfeksjon, mens det viktige burde være på en normalisering av individet i sunn og god harmoni med kropp og sjel.
Men, litt tilbake til at vi beveger oss lite på grunn av data og slikt. Man kan finne noen som ikke beveger seg noe særlig på grunn av databruk, MEN, og det er et STORT MEN, kan det være slik at dette gjelder et mindretall, og at det i hovedsak skyldes andre årsaker enn mangel på aktiv hverdag?
Kan dette skyldes at de dette gjelder nettopp er dem som falt ut av organisert aktivitet på grunn av for store krav? Kan det være at dette er barn og unge som sliter med psykiske tilleggsdiagnoser, autismespekterforstyrrelser og andre tilleggstilstander som gjør at et “normalt” bevegelsesmønster i hverdagen ikke er oppnåelig?
Jeg har begge eksemplene her fra min egen hverdag. Og min personlige erfaring er at det ikke er datamaskinen som leder til økt inaktivitet i det store og det hele, men er mer et resultat av ikke å ha mulighet til noen annet fordi kravene fra samfunnet er for store. Og hva sier vi foreldre da når vi “lærer” barna våre at trening er ALT! Hva når den dagen kommer at barna selv finner ut at trening ikke er ALT, men mislykkes i aktivitet eller idrett? Hva tror man da at barna våre tenker mot oss når vi gjennom hele oppveksten har innprentet til våre håpefulle at hvis du skal bli best så må du trene mest?
Jeg vil jo tro at de fleste opptrer mer balansert enn hva jeg setter på spissen her, men noen ganger begynner jeg faktisk å lure. Fordi jeg både ser og hører.
Nei folkens, jeg synes ikke vi skal være så sort/hvitt i vår tilnærming til aktivitet og trening. La oss heller sette fokus på de sunne alternativene. La oss ha fokus på NORMALISERING av trening og aktivitet, kropp og utseende. La oss fjerne stigmaet som oppstår ved å fremme holdninger som krever stadig mer av våre håpefulle, men også av oss voksne. La oss for pokker få være normale! La oss slippe å ha dårlig samvittighet hver pokkers gang vi ikke klarer eller gidder å gå ut å løpe fordi det yrer litt. La oss slippe å høre MASET om å bli best blant fotballfedre og mødre på sidelinjene til miniputtene våre! La oss SLIPPE å føle presset og stigmaet det er å få ekstrabelastninger og hoderisting når våre barn eller vår familie sitter foran pcen sin å spiller fordi de ikke har mer igjen i livet sitt. Av ulike grunner som forståsegpåere og andre bedrevitere ikke aner noe om!
La oss for pokker få leken tilbake i samfunnet! La oss for pokker få være normale!
Det finnes nok mange ulike svar på det. Jeg selv trener ikke for å bli yngre, men for å bli eldre. Mange har jo ulik motivasjon for å løfte sitt legeme og sjel opp fra sofaen. Helse bør alltid ligge til grunn for hvorfor man bør trene.
Hvis man trener for å opprettholde god livsstil og god helse så klarer man oftest å opprettholde et høyere aktivitetsnivå hver eneste dag året rundt. Og merk dere at jeg sa ikke trene hver eneste dag, men altså aktivitet. Det er en viss forskjell på å gå ut å være i hverdagsaktivitet, enn det er å gå å trene hver dag.
Intensitet i trening er nødvendig for å kunne bli sterkere og bedre, men altså det vil ikke hjelpe så mye hvis man skal opprettholde dette 7 dager i uken. Da blir på et tidspunkt treninger til et mas om tid, lyst og overskudd. Det er da folk flest gir seg.
Finn heller et aktivitetsnivå der du leker og koser deg med mye og variert moro. Finn dine aktive ting som du heller synes er kjekt å holde på med, enn at du på død og liv må ha sånn og sånn mengde, intensitet og styrkeøkter inn nær daglig.
Selv liker jeg begge deler. Jeg er imidlertid en tålmodig sjel som faktisk synes det er helt ok å skippe trening flere dager i strekk. Med god samvittighet. Da merker jeg at overskudd og lyst kommer igjen. Så løper eller trener jeg hardt. Dette blir til 2-4 ganger i uken. Imellom der går jeg, arbeider jeg, slapper av og koser meg og ikke minst nyter livet. Denne balansen passer meg i alle fall.
Så finn din balanse. Finn din rytme mellom det å trene og det å være i aktivitet så blir det også lettere å være motivert resten av livet. Krydrer du denne balansen med et variert og sunt kosthold der riktig mengde mat inntas i forhold til det aktivitetsnivået du har, ja da er mye gjort.
God kveld alle gode lesere og venner! Endelig Fredag og helg for meg. For meg betyr det at jeg får gjort ulike ting som trengs i og med huset, men også at jeg får skvist inn ulike løpeøkter både hjemme, ute og på mitt lokale treningssenter. Jeg vil også fremover prioritere litt mer styrkeøvelser. Spesielt viktig er det å styrke kjernemuskulatur og generell styrke for mage og rygg.
Dagens treningstips er av den sorten jeg selv liker aller best nemlig de som kan gjøres i heimen.
Øvelsene er laget for å styrke kjernemuskulatur og med særlig fokus på magen.
Øvelse nummer 1 og min favorittøvelse er planke i ulike varianter. Husk her å få aktivert magemusklene ved å trekke dem inn og stramme rumpen samtidig. For å øke utfordringen i planke kan man gjøre en dragning med armene mot bena og bena mot armene samtidig. Da vil du kjenne økt belastning på magemusklene hvis du utfører denne riktig. 30 sekunder x 4.
Øvelse nummer 2.Tåhev. Denne øvelsen trener bakside legger og styrke rundt ankler. En utmerket øvelse for dem som løper eller ønsker å løpe mer. Denne øvelsen bryter litt opp fokuset på mage før neste øvelse som igjen tar tak i magen.
Øvelse nummer 3.Båten.Her er et eksempel på hvordan den utføres. Husk at du tar utgangspunkt i 15 reps over tre sett. Både foran og sideveis.
Øvelse nummer 4. Pushups. Denne øvelsen kjenner de fleste til. Ta utgangspunkt i øvelse nummer 1 der rumpe og mage strammes for å aktivere magemuskler samt stramme kroppen. Senk brystet ned og hev opp igjen i antall repetisjoner du klarer. Se fremover og hold kroppen stram hele tiden. Ta så et minutt pause og ta så mange nye du klarer.
Øvelse 5. Rygghev. Eksempel på denne øvelsen finner du her. Denne øvelsen styrker ryggen din enkelt og greit forklart. Har du problemer med ryggen så kan denne øvelsen være litt tøff, men det er likevel viktig å kunne starte med øvelsene om enn litt forsiktig. Det kan da være lurt å starte med rygghev kun med overkroppen først og med et antall repetisjoner som skal stanse hvis det gjør vondt. Jeg vil anbefale på det sterkeste å være god og varm før du tar alle disse øvelsene.
Dette er altså typiske øvelser jeg selv gjør både hjemme og i frisklivssentralen. Jeg starter også alltid med en god oppvarming før jeg tar øvelsene og det er meningen at jeg skal både bli svett og andpusten av oppvarmingen. Typisk oppvarming er løping med ulike øvelser der armene er involvert. Bruk gjerne en kort ti minutters Tabata oppvarming med særlig fokus på de store bevegelsene.
Nå har jeg gjort disse så ofte jeg kan både i tide og utide, og dette har gitt meg som ryggoperert et helt nytt liv. Jeg vil anbefale å være i så mye aktivitet som mulig med særlig fokus på kjernestyrke og bevegelsesapparatet ditt. Det å kunne være aktiv vil uten tvil være et godt valg for god helse resten av livet! Nå tar jeg meg en rask to kilometers løpetur før jeg roer ned for kvelden. Ønsker alle en fortsatt fin sommer!
Det er på tide å klaske bena i gulvet og stå på krava! Menn over 50 skal IKKE bruke tights uansett! Enig eller uenig?
Seriøst folkens! Diskusjoner rundt menn i fra 30 og oppover og da særlig i min alder som har passert den unevnelige grensen på @#$%=(&£
Hmfr….50.. burde vel egentlig være helt unødvendig?
Skal vi virkelig la oss styre av klespress, kroppspress, eller plastic fantasticpress istedet for benkpress, palloff press, eller beinpress?!
La gå, forskning om effekten av fancy strømpebukser av kompresjonstypen er nok noe delt, men noen studier antyder at fordelene er små.
Men, hvorfor egentlig bry seg? Er virkelig livsstilsendring avhengig av hvordan man tar seg ut eller er det viktigste selve aktiviteten og treningene?
Selv bruker jeg gjerne kompresjonstøy både inne og ute når jeg løper. Dette fordi det føles ok og er behagelig å løpe i.
Det finnes likevel situasjoner der jeg unngår bruken av tights naturlig nok. Feks i butikken..ser ingen grunn til å bruke dette utenom trening og ihvertfall ikke om du er en mann i sin beste alder med små utfordringer her og der.
På jobb bruker jeg det heller ikke, men trener altså glatt i det jeg føler meg mest komfortabel i og akkurat det er vel egentlig poenget?
Tren i hva pokkeren du vil og ha mer enn gjerne selvtillit og baller nok til å ikke bry deg om hva andre sier. Bygg din egen selvtillit på samme måte som du bygger muskler og tren av hjertens lyst med eller uten klær som passer andre. Tenk kun på deg selv i treningssituasjoner. Det viktigste er jo nettopp å ha det komfortabelt samt trene selvtilliten like mye som kroppen?
Den viktigste treningen foregår like mye fra halsen og opp som fra halsen og ned!
Så la oss ikke ta oss selv så høytidelig – vær sterk, trygg og full av selvtillit!
Her skal dere få en rabattkode fra min venn som selger verdens kuleste klær for zumbainteresserte! Sjekk dem ut og husk at dere kan får 20% rabatt ved å bruke RABATTKODE paal20 når dere handler på http://www.brazfit.no
Zumba er bevegelse og dans i skjønn forening. Det bygger på dans og aerobic med latinske toner som utgangspunkt. Man kan forbrenne rundt 800kcal i timen med denne formen for trening. Det å danse og trene på denne måten gir toning til musklene, gir bedre balanse og koordinasjon. De siste års forskning på ulike typer dans viser også at det har en god og forebyggende effekt på ulike kognitive funksjonsnedsettelser som enkelte typer demens og Parkinson sykdom.
Det finnes mange ulike zumbasentre rundt omkring så det er bare å hive seg med!
For å oppnå tid til å gå og trene er ikke altid like enkelt. Det er da man trenger alternativer. Det å ikke ha tid til å trene er en ting, men er det tiden til å trene som er problemet eller er det tid til å reise til treningssenteret som er tiltaket?
Noen ganger er det begge deler og hvis du blander litt av tiltaket det er å pakke bagen samt reise til senteret med motivasjon til å stå i ensomhet å løpe på mølla, ja da er det lett og forstå at man kan synes det litt tiltak av og til.
Så finnes det heldigvis alternativer. Er du med i ulike grupper der felleskapet er minst like viktig som selve treningen, så er det mye lettere å motivere seg til trening. Zumba grupper eller lignende er gode treningsarenaer. Samtidig så har man faste tider der man møter slik at det faktisk blir litt forpliktende. Da er det faktisk lettere å motivere seg til å trene.
Det er også fullt mulig å ta en 30 minutters økt med Tabata hjemme i sin egen stue. La youtube gjøre jobben som instruktør og gi jernet i de minuttene du føler du har tid til. Litt er uansett bedre enn ingenting.
I dag er jeg rimelig fornøyd med meg selv. Det nye året er innledet med aktiviteten som forbrenner aller mest i følge ekspertene. Og det er da også min opplevelse. Når man har femti år med kosebelte rundt livet, så er det ikke bare kos, men og så livsfarlig.
I dag løp jeg en hard 3000 meter. Og det under kravet til politiskolen! Og i går løp jeg en sterk 10.000 meter. Da er jeg oppe i fine 3-5 mil pr. uke i ren løpetid! Det hadde jeg ikke trodd for noen år siden. Da var jeg som de fleste andre litt sletne og daffe menn i min alder. Litt for mye av alt, og litt for lite av bevegelse, var livet.
Vi menn i femtiårene er jo ellers eksperter på det meste, så ingen må komme her og fortelle oss noe som helst, ikke sant? I hvert fall ikke om det innebærer å fjerne chips, fett, bensinstasjonsmat, røyk, snus, sofa, og ikke minst ØL.
Alt det som de “såkalte” ekspertene prøver å få oss til å bli kvitt. Men neida, ikke denne karen her! Her skal man finne motstand!
Hva er det som rører seg innerst inne hos oss som tenker slik? Ja jeg sier oss, fordi jeg selv var der for endel år siden. Jeg røykte 30 om dagen, drakk for mye, bevegelse var et onde og enda var jeg tynn. Utvendig. Innvendig så jeg ikke ut. Og når jeg som 40 åring slet med å komme meg opp trappen og hosteanfallene truet med å skaffe meg nye prolapser i ryggen, ja da tenkte jeg at nu var det dags.
Endring måtte til. Og i dag elsker jeg altså det jeg hatet for ti år siden. Sunn mat, med måte, mat i mindre mengder, kos med måte, null alkohol, og løping. Løping er blitt for meg synonymt med å kunne føle seg “On top of the world”. Selvsagt løper jeg ikke ultraløp og maraton og slikt, jeg er da av den oppfatning om at alt skal gjøres med måte. Men det kan jo hende jeg får lyst til å løpe en rolig 4,2 mil en dag jeg føler for det likevel. Vet ikke. Har HELDIGVIS ingen mål om noe annet enn å kose meg med løpingen. Hastighet og lengde har kommet av seg selv underveis, så ingen grunn til å stresse. Mitt eneste og ultimate mål er at jeg skal KOSE MEG MED AKTIVITETEN! Resten av livet!
Jada. Jeg sa engang til meg selv og andre at det å løpe skulle jeg ALDRI komme til å gjøre. Noe så meningsløst! Vel så feil kan man altså ta.
Og du, det skal en MANN eller en KVINNE til for å kunne snu denne tankegangen. Vis at man har guts nok til å tenke annerledes. Vis at det er DU som er konge over deg selv og ditt liv! Gi pokker i egne uvaner og begynn å løpe. Ja du får muskler av å løpe også, og det uten å trene noe særlig med styrke, selv om det er fint å gjøre begge deler. Men alt til sin tid. Du har tross alt resten av livet på deg.
I dag publiserer jeg også et nytt innlegg om noe som opptar meg svært mye, nemlig de som aldri kommer så langt som til treningssenteret, eller i kontakt med «De riktige» folkene som har kompetanse på deres vanskeligheter.
Jeg er som terapeut særs opptatt av hvordan vi som arbeider med å motivere andre mennesker klarer å nå dem som trenger det mest. Ja og da snakker jeg ikke om den store massen av folk som «burde» men ikke finner tid eller motivasjon, men om den stadig større gruppen av unge og voksne som ikke er i nærheten av å kunne klare å endre livet sitt på grunn av ulike faktorer som ikke har med verken motivasjon eller trening å gjøre.
Du vet, denne gruppen som alltid faller igjennom uansett. Ikke den gruppen der de fleste klarer å «ta seg sammen» og gjøre noe med en uheldig livsstil når man bare får tilført nok og riktig motivasjon. Denne gruppen er den som de fleste personlige trenere og motivatorer lever av. Det å nå denne gruppen er også viktig, men jeg er ærlig talt mer bekymret for den stadig voksende gruppen av dem som ikke er i nærheten av å kunne nå dette uten profesjonell helsehjelp og målrettede opplegg og oppfølging.
Hvem er det som er denne stadig voksende gruppen av unge, voksne og eldre som jeg snakker om?
Og visste du at det på landsbasis er en stadig større gruppe der mange er fortsatt for lite fysisk aktive og spiser for mye sukker? Forekomsten av fedme hos voksne øker. Cirka 1 av 4 middelaldrende menn og 1 av 5 kvinner har fedme med en kroppsmasseindeks på 30 kg/m2 eller over. (FHI 2018).
Omtrent en tredjedel av voksne oppfyller anbefalingene om fysisk aktivitet. Det er skremmende når man vet at mangel på fysisk aktivitet kan øke risikoen for sykdommer som hjerteinfarkt, kreft og diabetes. Det er nå på tide å se litt nærmere på hvorfor det er slik at vi ikke når dem som virkelig er i faresonen.
De fleste som har høyere utdannelse er også dem som har høyest levealder og er helsemessig i bedre stand enn dem som har lav utdannelse og lav inntekt.
Sosioøkonomiske forhold henger ofte tett sammen med evnen og motivasjonen til å være så fysisk aktiv som det er anbefalt. Dette kan henge sammen med for lite kunnskap om hvordan man kan endre kostvaner og bevege seg mer, sammen med økonomi for å kunne klare å gjennomføre et økt aktivt liv. Dette er et fakta, men det forklarer ikke alt. Mange er godt kjent med at det er fornuftig å være mer aktivt samt det å spise sunnere, men sliter med å få endene til å møtes likevel. Det er ikke bare å be folk om å velge sunnere kosthold hvis de sunne alternativene koster såpass mye at man ikke har råd til det.
Her har det offentlige et klart ansvar! Gjennom informasjon og tilrettelegging om alternative og sunne kostvaner til levelige priser for alle, ja så hadde man vært et stort skritt på vei. Ved å innføre sunne matvaner og gjerne subsidierte matvarer i skole og barnehager, ville man kunne forebygge nye generasjoner med problemer som belaster både enkeltindivider, familier og samfunnet for store summer. Men forebygging har aldri vært særlig populært blant de folkevalgte synes jeg.
Så har du stigmaet som følger med når man feiler. Kommentarene som hviskes bak ryggen eller til og med slenges rett i ansiktet på dem det gjelder. «TA DEG SAMMEN! PRIORITER VEKK RØYKEN OG SLIKT SÅ FÅR DU DET TIL! DITT ANSVAR! DIN FEIL!
Det er kanskje det verste. Uvitenhet skal man ikke kimse av. Slike ting er det som i verste fall fører til at folk og da de som har det aller tyngst, gir opp for godt. Da heller sitte inne, bortgjemt og utvikle mer fedme, mer livsstilsrelatert sykdom, mer psykiske lidelser og en et liv i ensomhet. Så tenk over det dere som ytrer dere om hvor «late» disse menneskene er! Men som sagt tidligere, kunnskap om trening er langt i fra nok for å hjelpe de som virkelig trenger det.
Tverrfaglig tilnærming og tett oppfølging over lang tid er det som ofte viser seg å være det beste.
Etter å ha arbeidet med dette i mange, mange år ser jeg klart faresignalene som etableres når fokus på livsstilsendring begynner med vektreduksjon, mål om å nå, prestere, og et altfor høyt fokus på trening og svetting, kropp og utseende. Det er ikke rart at mange av dem som er blant de som sliter aller mest, også er de første som gir seg med trening og bevegelse.
Som jeg nevnte, så har tverrfaglig tilnærming muligens den største effekten i å hjelpe dem som har det aller vanskeligst.
Jeg skal forklare hvorfor:
Hvis en person er sykelig overvektig, så vil det ta lang tid med tung trening nesten hver dag i uken for å oppnå en vektreduksjon som virkelig monner. Dette krever svært mye av den enkelte for å klare. Først og fremst krever det at personen har tid til å trene så mye, og da også overskudd til å klare resten av dagens plikter og utfordringer.
Man må da spørre seg om personen har denne tiden tilgjengelig. Kanskje det er barn og familie som krever mer og at tiden da blir et issue? Hvem skal da tilrettelegge for at den tiden det tar kan skaffes? Ok, kanskje det letteste å gjøre noe med da mye trening kan gjøres svært raskt og aktiviteter kan tilrettelegges?
Så er det de økonomiske og kunnskapsmessige faktorene. For å kunne trene hardt og riktig så bør man ha kunnskap om øvelser man gjør. Hvis du ikke har denne kunnskapen, men gunner på og skaffer deg slitasjevondt, ryggsmerter du ikke aner hvor kommer fra, smerter fra knær, hofter og annet, ja da er sjansen stor for at du kaster inn håndkleet. Du har i alle fall ikke tid til å være sengeliggende med store smerter når du har barn og familie å ta deg av. Løsning? Skaffe seg en personlig trener? Som da skal ha betalt selvsagt og som ofte ikke har nok kompetanse på de sosioøkonomisk, helsefaglige og mentale vanskene man har i tillegg til overvekten? La meg se, hvis valget står mellom å betale en personlig trener og mat til ungene, ja så vet i alle fall jeg hva jeg hadde valgt.
Så var det sykdom som er i tillegg til overvekts problematikk. Hvis du var livredd for å hoppe i fallskjerm, ville du da ha gjort det? Hvis fysisk aktivitet fremkalte akkurat samme symptomer som panikkangst, ville du ha våget? Hvis kroppen ble så lammet at du falt sammen og var nummen i deler av kroppen, ville du ha blitt redd for aktivitet? Hvis hjertebank og «hjertesmerter» kom så raskt du fikk opp pulsen, hadde du da turt å fortsette å løpe? Hvis hodet ditt kjentes ut som det skulle eksplodere og hodepine, svimmelhet og kvalme/oppkast kom når du beveget deg raskt i oppoverbakke eller syklet eller, ja nesten hva som helst, ville du kjørt på med dødsforakt?
Alle disse symptomene kan oppstå selv om det ikke er så mye galt. Men hvis du ikke vet dette så er du jo like langt, ikke sant? Og hvis du ikke vet, så vil du unngå det i fremtiden da det rett og slett er altfor ubehagelig? Hadde du bare hatt tid til og råd til en personlig trener. Ser du hva jeg mener?
Hva hvis du likevel hadde klart å få til ting? Den personlige treneren du har funnet holder til på ditt lokale treningssenter, som da skal ha penger selvsagt for å la dere bruke apparater og slikt. Du skal ha tid til å få på plass en barnevakt. Du har fått midler av gode hjelpere til å betale trening og trener, så var det den der helsikes angsten som sto i veien. Ikke pokker om du klarer å møte noen akkurat i dag. Ikke kul om du klarer å være i samme rom som andre. Ikke sjans i det hele tatt om du er klar for å møte noen som helst i dag. Dine psykiske vansker setter en stopper for alt sammen.
Da tikker det inn en tankemelding i hodet: «Jeg visste det, klarte ikke dette heller. Bare å gi opp med en gang».
Ser dere hva jeg mener godtfolk?
Alt er pokker meg ikke så enkelt at det er bare å si kom igjen! Just do it! Jeg blir faktisk litt sinna og sur hver gang jeg hører «Just do it» og «Skjerp deg».
Det er ikke bare å sette i gang. Skal du mislykkes, hvis du er en av dem som jeg har beskrevet her i dagens innlegg, ja så tar man ikke hensyn til at faglige vurderinger og tverrfaglige tilnærminger må til for å ha en sjanse til å lykkes. Man MÅ ha personell rundt en som har kompetanse på medisinske og livsstilsmessige utfordringer og som har kompetanse på å se alt dette i sammenheng.
Man må begynne i riktig ende, og det er faktisk ikke i trenings enden.
Helt optimalt trenger man kanskje både hjelp fra sosionom, ergoterapeut, psykolog, kosthold og ernæringsekspertise, nav, arbeidsgiver, lege, og frisklivssentralen der du bor som kan tilby mange av de nevnte tilbudene til deg som sliter aller mest. Det er et tankekors er det ikke? I hvert fall når man ser at ingen av disse yrkesgruppene NORMALT SETT forbindes med treningskompetanse. Just sayin!
Man er simpelthen nødt til å få andre ting på plass og kunnskap nok om det som skjer med deg på alle plan, for å kunne skape et nytt liv. For det er nettopp det denne gruppen trenger. Et fundament til et nytt liv, ikke en falsk drøm om superkroppen 2019. Man kan ikke bygge et hus uten grunnmur, uten tegninger og uten finansiell støtte. Da hjelper det lite at PT`en din kommer bort til deg med en hammer og en liten eske spiker.
God morgen godtfolk! I dag og fremover publiserer jeg noen pauli ord om livsstilsendringer som jeg har brakt inn i lyset før. Denne artikkelen har jeg snakket om tidligere og er et glimrende utgangspunkt for å komme i gang etter nyttår. Den passer godt for deg som er litt tilbakeholden med å komme i gang, men kan fint passe for alle. Det er nemlig den totale mengden aktivitet som gjør det store utslaget i livsstilsendring og ikke bare en knallhard økt i uken som slår deg helt ut i dagesvis etterpå. Spre aktivitetene og sørg for at du får hjelp og veiledning til aktivitetstilpasning.
Nå er ikke målet mitt verken sixpack eller store muskler både her og der. Kjekt å ha, men slitsomt å oppnå. Ser ikke meg selv pumpende på jern i et treningsstudio heller. Av mange ulike årsaker. Kanskje synes jeg det er for dyrt jevnt over? For dyrt til sammenligning med hva kan man spørre. Noen finner glede og motivasjon til denne formen for trening. Det har jeg ingen vansker med å forstå og faktisk er jeg innerst inne litt misunnelig også?
Samtidig så er vel jeg egentlig litt gnier og en smule sær. Jeg foretrekker å være sjef i eget liv. Sjef på den måten at jeg ikke liker å forplikte meg til trening. Forplikte meg til å måtte gjøre noe er for meg noe som virker mot sin hensikt. Litt slik at jeg faktisk mister litt lysten når jeg føler at jeg må noe? Kanskje det er kunstnersjelen i meg som viser seg frem på den måten? Sært ville i alle fall noen si. Kanskje de har litt rett.
Så hva gjør da en stakkar i midtlivskrise. Gniten nok til ikke å ville betale for trening og sær nok til å synes at sosiale aktiviteter smaker vondt. Man vil da i alle fall sørge for at man ikke ender opp med ølmage før tiden og såpass vet man da at magefett er livsfarlig i vår alder. Men, jeg har heller ikke lyst til å ofre absolutt alle livets goder på helsealteret. Jeg er av den enkle typen som synes at all ekstremitet er av et onde og at alt med måte er et bedre valg enn å leve på strenge ditter og diatter.
Alt med måte altså. Ja det å si alt er vel å ta litt i. Det i seg selv er vel også ekstremt da alt faktisk innbefatter alt. Så røyk og snus og alt annet som ikke skal eller bør nevnes.
Litt med måte er vel mer presist kanskje.
Så hva med den gryende ølmagen og sixpackmålet?
«Jeg trøster meg med at ALLE har sixpack! Det er bare ulik avstand inn til den»
Men fra spøk til alvor. Magefett for oss gutter og jenter som vokste opp når posebuksene herjet motescenen og håret var både kreppet og stylet med hjemmepermanent, er ikke å spøke med.
Slenger med et bilde fra det herlige året 1986!
Nå er ikke magefett i noen alder å spøke med så hvis man er i faresonen så bør man ta grep.
Det finnes heldigvis mange måter å ta grep på og det første grepet handler ikke om å reise seg fra sofaen engang. Tenk, for en fin nyhet da? Trodde du kanskje at du måtte slite deg ned på treningsstudioet å kjøpe avlat i dyre dommer? Trodde du kanskje at du måtte løpe mil etter mil på veien der alle kunne se pondusen hoppe opp og ned i takt med støtene mot knærne som du sleit ut en gang på 90 tallet?
Nei du det er mye enklere. Eller?
Ja hva er egentlig enkelt? Vel, det er enklere å smøre seg færre skiver enn flere ikke sant? Det er både enklere å billigere å kutte ut smør ikke sant? Spiser man for stor mengde i forhold til det man klarer å forbrenne så tar det lengre tid og er dyrere enn å redusere mengden mat ikke sant?
Så hvis man reduserer mengden mat i kosten samt finner mat som er tilpasset deg selv i et sunt og godt kosthold så har man en god start.
Så var det gjort! Du har startet en livsstilsendring uten å flytte deg fra sofaen. Gratulerer! Så er det bare å komme i gang med å prøve å gjennomføre dette! Prøve ja, smak litt på ordet prøve! Prøve! Er det et sterkt eller svakt uttrykk?
Jeg skal! Er ikke det sterkere enn PRØVE?
Jeg er i gang! Det er sterkt også ikke sant? Hvordan man formulerer sine mål har faktisk noe å si. Ikke si til deg selv at du skal prøve! Hvis du vil så er du allerede i gang!
Ikke sett deg urealistiske mål sies det ofte. Jeg for min del må være ærlig å si at jeg ikke har andre mål enn bedre helse resten av livet! Hvis jeg setter meg delmål så har jeg erfart at jeg ofte feiler og da er jeg såpass svak at jeg gir opp. Så først når jeg kvittet meg med målene så oppnådde jeg suksess. Nå kan det tenkes at målene mine var feile, men er det ikke slik vi mennesker er skrudd sammen? Vi har en iboende tendens til å sette mål som er liiiitt over det som er realistiske. Spesielt vi menn i vår beste alder. Og så går det til pieces!
La meg fortelle hvordan jeg arbeidet sixpacken fremover i buken, litt nærmere overflaten. Uten å reise meg fra sofaen, sengen, kontorstolen, kjøkkenstolen where ever!
På en vanlig kveld liker jeg å se nyheter samt en og annen dokumentar. Dette liker jeg godt, men det som irriterer noe salig er reklamepausene! Helsikes avbrudd. Kun egnet til å raske sammen noen peanøtter og en iskald en samt løpe ut på do før jeg må inn å få med meg hvordan nattpatruljen sirkler rundt i Bergen sentrum.
Hva med å bytte peanøtter og øl ut med trening? Som sagt så gjort. Hver eneste reklamepause setter jeg meg ytterst på stolen, lener ryggen mot ryggstøtten slik at det er en centimeter igjen før jeg er helt borti. Så løfter jeg bena og tar beinløft øvelser. Dette skal kjennes i magemusklene. Hvis ikke du kjenner noe så gjør du det feil. Dette gjentas i hver eneste pause og du holder på helt til repetisjon maksimum som det så fint heter. Altså til du ikke klarer mer. Effektivt hvis du er nybegynner og ikke har tonus i musklene i det hele tatt.
Du vil snart oppdage at om ikke sixpacken din er helt oppe og vaker i underhuden så vil musklene i allefall ha fått mer enn du har gjort de siste årene. Noe som kanskje er grunnen til at du starter med dette i det hele tatt.
Så enkelt ikke sant!
Bare så det er nevnt så bør man ha et riktig kosthold. Dette er essensielt for å redusere magefett. Jeg går ikke inn på kostholdtips her, men bra mat er et greit sted å finne gode tips.
Når det gjelder treningen så anbefaler jeg alle å generelt bevege seg mer i hverdagen. Bruk enhver anledning til å få ekstrapoeng i bevegelse. Hverdagstrening og hverdagsaktivitet er en undervurdert treningsform og har god effekt hvis man utøver en viss mengde av den. En viss mengde er 150 minutter i uken! Bli gjerne litt andpusten innimellom for ytterligere effekt.
4 minutter med trening som kan plasseres når som helst på dagen. Og husk jo flere jo bedre!
Og ikke minst husk at siden målet er bedre helse resten av livet, så gjør det ingenting om du glemmer det en dag eller 3. Bare husk på å begynne igjen!
