Hei alle fine folk!
I dag publiserer jeg også et nytt innlegg om noe som opptar meg svært mye, nemlig de som aldri kommer så langt som til treningssenteret, eller i kontakt med «De riktige» folkene som har kompetanse på deres vanskeligheter.
Jeg er som terapeut særs opptatt av hvordan vi som arbeider med å motivere andre mennesker klarer å nå dem som trenger det mest. Ja og da snakker jeg ikke om den store massen av folk som «burde» men ikke finner tid eller motivasjon, men om den stadig større gruppen av unge og voksne som ikke er i nærheten av å kunne klare å endre livet sitt på grunn av ulike faktorer som ikke har med verken motivasjon eller trening å gjøre.
Du vet, denne gruppen som alltid faller igjennom uansett. Ikke den gruppen der de fleste klarer å «ta seg sammen» og gjøre noe med en uheldig livsstil når man bare får tilført nok og riktig motivasjon. Denne gruppen er den som de fleste personlige trenere og motivatorer lever av. Det å nå denne gruppen er også viktig, men jeg er ærlig talt mer bekymret for den stadig voksende gruppen av dem som ikke er i nærheten av å kunne nå dette uten profesjonell helsehjelp og målrettede opplegg og oppfølging.
Hvem er det som er denne stadig voksende gruppen av unge, voksne og eldre som jeg snakker om?
Og visste du at det på landsbasis er en stadig større gruppe der mange er fortsatt for lite fysisk aktive og spiser for mye sukker? Forekomsten av fedme hos voksne øker. Cirka 1 av 4 middelaldrende menn og 1 av 5 kvinner har fedme med en kroppsmasseindeks på 30 kg/m2 eller over. (FHI 2018).
Omtrent en tredjedel av voksne oppfyller anbefalingene om fysisk aktivitet. Det er skremmende når man vet at mangel på fysisk aktivitet kan øke risikoen for sykdommer som hjerteinfarkt, kreft og diabetes. Det er nå på tide å se litt nærmere på hvorfor det er slik at vi ikke når dem som virkelig er i faresonen.
De fleste som har høyere utdannelse er også dem som har høyest levealder og er helsemessig i bedre stand enn dem som har lav utdannelse og lav inntekt.
Sosioøkonomiske forhold henger ofte tett sammen med evnen og motivasjonen til å være så fysisk aktiv som det er anbefalt. Dette kan henge sammen med for lite kunnskap om hvordan man kan endre kostvaner og bevege seg mer, sammen med økonomi for å kunne klare å gjennomføre et økt aktivt liv. Dette er et fakta, men det forklarer ikke alt. Mange er godt kjent med at det er fornuftig å være mer aktivt samt det å spise sunnere, men sliter med å få endene til å møtes likevel. Det er ikke bare å be folk om å velge sunnere kosthold hvis de sunne alternativene koster såpass mye at man ikke har råd til det.
Her har det offentlige et klart ansvar! Gjennom informasjon og tilrettelegging om alternative og sunne kostvaner til levelige priser for alle, ja så hadde man vært et stort skritt på vei. Ved å innføre sunne matvaner og gjerne subsidierte matvarer i skole og barnehager, ville man kunne forebygge nye generasjoner med problemer som belaster både enkeltindivider, familier og samfunnet for store summer. Men forebygging har aldri vært særlig populært blant de folkevalgte synes jeg.
Så har du stigmaet som følger med når man feiler. Kommentarene som hviskes bak ryggen eller til og med slenges rett i ansiktet på dem det gjelder. «TA DEG SAMMEN! PRIORITER VEKK RØYKEN OG SLIKT SÅ FÅR DU DET TIL! DITT ANSVAR! DIN FEIL!
Det er kanskje det verste. Uvitenhet skal man ikke kimse av. Slike ting er det som i verste fall fører til at folk og da de som har det aller tyngst, gir opp for godt. Da heller sitte inne, bortgjemt og utvikle mer fedme, mer livsstilsrelatert sykdom, mer psykiske lidelser og en et liv i ensomhet. Så tenk over det dere som ytrer dere om hvor «late» disse menneskene er! Men som sagt tidligere, kunnskap om trening er langt i fra nok for å hjelpe de som virkelig trenger det.
Tverrfaglig tilnærming og tett oppfølging over lang tid er det som ofte viser seg å være det beste.
Etter å ha arbeidet med dette i mange, mange år ser jeg klart faresignalene som etableres når fokus på livsstilsendring begynner med vektreduksjon, mål om å nå, prestere, og et altfor høyt fokus på trening og svetting, kropp og utseende. Det er ikke rart at mange av dem som er blant de som sliter aller mest, også er de første som gir seg med trening og bevegelse.
Som jeg nevnte, så har tverrfaglig tilnærming muligens den største effekten i å hjelpe dem som har det aller vanskeligst.
Jeg skal forklare hvorfor:
Hvis en person er sykelig overvektig, så vil det ta lang tid med tung trening nesten hver dag i uken for å oppnå en vektreduksjon som virkelig monner. Dette krever svært mye av den enkelte for å klare. Først og fremst krever det at personen har tid til å trene så mye, og da også overskudd til å klare resten av dagens plikter og utfordringer.
Man må da spørre seg om personen har denne tiden tilgjengelig. Kanskje det er barn og familie som krever mer og at tiden da blir et issue? Hvem skal da tilrettelegge for at den tiden det tar kan skaffes? Ok, kanskje det letteste å gjøre noe med da mye trening kan gjøres svært raskt og aktiviteter kan tilrettelegges?
Så er det de økonomiske og kunnskapsmessige faktorene. For å kunne trene hardt og riktig så bør man ha kunnskap om øvelser man gjør. Hvis du ikke har denne kunnskapen, men gunner på og skaffer deg slitasjevondt, ryggsmerter du ikke aner hvor kommer fra, smerter fra knær, hofter og annet, ja da er sjansen stor for at du kaster inn håndkleet. Du har i alle fall ikke tid til å være sengeliggende med store smerter når du har barn og familie å ta deg av. Løsning? Skaffe seg en personlig trener? Som da skal ha betalt selvsagt og som ofte ikke har nok kompetanse på de sosioøkonomisk, helsefaglige og mentale vanskene man har i tillegg til overvekten? La meg se, hvis valget står mellom å betale en personlig trener og mat til ungene, ja så vet i alle fall jeg hva jeg hadde valgt.
Så var det sykdom som er i tillegg til overvekts problematikk. Hvis du var livredd for å hoppe i fallskjerm, ville du da ha gjort det? Hvis fysisk aktivitet fremkalte akkurat samme symptomer som panikkangst, ville du ha våget? Hvis kroppen ble så lammet at du falt sammen og var nummen i deler av kroppen, ville du ha blitt redd for aktivitet? Hvis hjertebank og «hjertesmerter» kom så raskt du fikk opp pulsen, hadde du da turt å fortsette å løpe? Hvis hodet ditt kjentes ut som det skulle eksplodere og hodepine, svimmelhet og kvalme/oppkast kom når du beveget deg raskt i oppoverbakke eller syklet eller, ja nesten hva som helst, ville du kjørt på med dødsforakt?
Alle disse symptomene kan oppstå selv om det ikke er så mye galt. Men hvis du ikke vet dette så er du jo like langt, ikke sant? Og hvis du ikke vet, så vil du unngå det i fremtiden da det rett og slett er altfor ubehagelig? Hadde du bare hatt tid til og råd til en personlig trener. Ser du hva jeg mener?
Hva hvis du likevel hadde klart å få til ting? Den personlige treneren du har funnet holder til på ditt lokale treningssenter, som da skal ha penger selvsagt for å la dere bruke apparater og slikt. Du skal ha tid til å få på plass en barnevakt. Du har fått midler av gode hjelpere til å betale trening og trener, så var det den der helsikes angsten som sto i veien. Ikke pokker om du klarer å møte noen akkurat i dag. Ikke kul om du klarer å være i samme rom som andre. Ikke sjans i det hele tatt om du er klar for å møte noen som helst i dag. Dine psykiske vansker setter en stopper for alt sammen.
Da tikker det inn en tankemelding i hodet: «Jeg visste det, klarte ikke dette heller. Bare å gi opp med en gang».
Ser dere hva jeg mener godtfolk?
Alt er pokker meg ikke så enkelt at det er bare å si kom igjen! Just do it! Jeg blir faktisk litt sinna og sur hver gang jeg hører «Just do it» og «Skjerp deg».
Det er ikke bare å sette i gang. Skal du mislykkes, hvis du er en av dem som jeg har beskrevet her i dagens innlegg, ja så tar man ikke hensyn til at faglige vurderinger og tverrfaglige tilnærminger må til for å ha en sjanse til å lykkes. Man MÅ ha personell rundt en som har kompetanse på medisinske og livsstilsmessige utfordringer og som har kompetanse på å se alt dette i sammenheng.
Man må begynne i riktig ende, og det er faktisk ikke i trenings enden.
Helt optimalt trenger man kanskje både hjelp fra sosionom, ergoterapeut, psykolog, kosthold og ernæringsekspertise, nav, arbeidsgiver, lege, og frisklivssentralen der du bor som kan tilby mange av de nevnte tilbudene til deg som sliter aller mest. Det er et tankekors er det ikke? I hvert fall når man ser at ingen av disse yrkesgruppene NORMALT SETT forbindes med treningskompetanse. Just sayin!
Man er simpelthen nødt til å få andre ting på plass og kunnskap nok om det som skjer med deg på alle plan, for å kunne skape et nytt liv. For det er nettopp det denne gruppen trenger. Et fundament til et nytt liv, ikke en falsk drøm om superkroppen 2019. Man kan ikke bygge et hus uten grunnmur, uten tegninger og uten finansiell støtte. Da hjelper det lite at PT`en din kommer bort til deg med en hammer og en liten eske spiker.
Mvh Hverdagsaktiv
