Hallo alle gode mennesker der ute som er så grei å lese blogginnleggene mine. Vel er jeg ingen topp blogger med titusenvis av lesere, men jeg liker å tenke på at det er også flott at fagblogger og kunnskapsblogger som min faktisk kan gjøre en forskjell for noen.
Jeg begynte bloggen fordi jeg ville spre kunnskap og tips om hverdagsaktivitet. Jeg har skrevet snart 600 innlegg og mange av dem har vært personlige beretninger om hvordan jeg har kjempet meg ut av depresjon og angst, samt faglige små drypp om hvordan dere som leser og kanskje sliter med deres ting kan få nytte av det jeg skriver. For meg har bloggingen vært en dør til åpenhet om egne vansker og dermed også en terapi til hvordan jeg kan mestre angst, depresjon og livsstilsendringer i en alder av 52 år nå.
Men alle tipsene er ikke bare aldersrelatert. Alle, både gamle og unge har nytte av ny viten og erfaringsbasert kunnskap. Derfor er det da også svært hyggelig at så mange som over tusen lesere er innom å leser hver eneste uke.
I dag er jeg klar for nok en løpetur. Jeg har ikke tenkt å spurte rundt fordi motivasjonen er egentlig på bånn og jeg verker både her og der etter en lang og tøff uke. Jeg har imidlertid nå en uke høstferie og det ser jeg virkelig frem til.
Så hvordan motivere seg selv til å løpe selv om du ikke kunne tenkt deg det om det snødde småjaevler en viss plass? Er det egentlig mulig når du ikke vil what so ever?
Selvsagt er det jo det. Det er jo bare å……
Neh.. ikke pokker…? Eller? Ja jeg skal. Jeg lander på at den delen av hjernen som forer småjævelen på skulderen ikke skal få bestemme i dag. Jeg skal jo bare løpe en time. SÅ på med tights, sko og kom igang. Hele kroppen og hjernen protesterer de første par hundre meterne, men det går over. Fornuften min sier at dette blir egentlig dødsdeilig. Spesielt når jeg passerer 3 kilometer. Da begynner endorfinene å bedøve småjævlene på skulderen og litt etter litt fader de bare ut i intet. Selv sitter jeg igjen med 10 deilige kilometer i kroppen og en steike god følelse av å ha mestret. Det er hva som motiverer meg.
Jeg har som noen av dere vet, jobbet i mange år som rørlegger før jeg ble ergoterapeut for snart 15 år siden nå. Dette har nok vært det beste som har skjedd meg i livet. På svært mange måter. For dem som kjenner meg så vet dem at jeg er en person med mye følelser og med en stor empati for andre mennesker. Spesielt de aller svakeste i samfunnet har en spesiell plass i hjertet mitt.
Empati er evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon som om den er din egen. Dette er jeg som ergoterapeut svært opptatt av hver eneste dag når jeg treffer mennesker som av ulike grunner har fått satt livet sitt på vent eller har fått alvorlige sykdommer å hanskes med i livet.
Jeg er takknemlig for at livet har gitt meg anledning til å få lov til å hjelpe andre i en vanskelig situasjon. Mer enn noen aner er det å se folk bli bedre av treningen jeg gir, en ubeskrivelig takknemlighet for den muligheten jeg er blitt gitt i form av yrket mitt.
Det å prate med mennesker som har det vanskelig og få dem til å smile i en alvorlig situasjon, er en gave. En takknemlighetsgave som jeg bærer med meg i meg selv resten av livet. Jeg har faktisk betydd noe for ganske mange mennesker i løpet av de snart 15 årene jeg har virket som ergoterapeut. Jeg har fått anledning til å bli kjent med mennesker som ikke er her lenger, men som viste meg hvilken enorm takknemlighet de hadde over de minste ting som jeg kunne bedre i hverdagen for dem. Jeg har fått anledning til endre livet til svært mange på en god måte og som i dag har det bra på grunn av den forskjellen jeg har gjort. For dette er jeg evig takknemlig for å få lov til å ha opplevd.
Jeg har gjennom alle disse årene møtt svært mange kolleger i alle slags yrker innen helsevesenet. Utrettelig og med et fast smil og høy kompetanse sloss dem hver eneste dag for at de svakeste blant mennesker vi møter skal ha det best mulig. Der manglende hender og høyt press ikke gjør dagene deres lette, er de på plass for å hjelpe. Der sinte, redde og frustrerte pårørende og pasienter møter helsevesenet med kjeft, utskjelling, trusler og andre utslag av deres redsel og følelse av maktesløshet, der smiler man tappert og fortsetter å gi av sin empati og kjærlighet for andre mennesker. Vel vitende om at det er krisen hos de pårørende og pasienter som gjør at de blir redde og sinte. Jeg er evig ydmyk og takknemlig for å få lov til å arbeide med slike kolleger.
Jeg er så takknemlig for å få lov til å bidra med min egen kompetanse og menneskekunnskap blant et av verdens beste helsevesen. Takknemlig for at vi i Norge har noen av verdens beste leger som redder livet vårt når noe er galt og ulykken er ute. Takknemlig for alt jeg har lært av alle jeg har møtt. Mest takknemlig for alt jeg har lært om selve livet av de mange pasienter og familier jeg har møtt i disse 15 årene. Jeg er evig takknemlig for å ha lært og hørt om hvordan dere liv har vært. Jeg husker alle historiene fra dem som ikke er her lenger. Mange av dem hadde bare meg og noen få andre å fortelle historien til. Ensomme eldre mennesker hvis familie ikke var der lenger for dem. Jeg husker alle.
Jeg er ergoterapeut. Jeg reiser hjem til folk og trener dem opp igjen. Jeg er ergoterapeut og jeg kompenserer for tapt funksjon der rehabilitering ikke lenger virker. Jeg er ergoterapeut og jeg hører deres historier. Jeg er ergoterapeut og jeg er evig takknemlig.
Hater å løpe!!! Har ikke løpekropp! Knær og alt skramler!!! Idiotisk tanke å se meg selv slite en kropp som dette langs veien!! Hva pokker er vitsen med å risikere liv og helse for å slite seg igjennom en løpetur!?
Noen som kjenner seg igjen i disse utsagnene?
Hater dere løping, men innerst inne ønsker å prøve? Ja da er du ikke alene! Løping er blitt til en farsott i Norge. Og det er ikke rart. Løping er kanskje den treningsformen som gir en mest igjen for pengene. Minimalt med utstyr kreves og en vei å løpe på er gratis. Dessuten får man altså trent hele kroppen når man løper. Så hvis dere kjenner dere igjen i utsagnene over så les gjerne videre. Jeg var en av dem som HATET løping. Men i dag, ja så løper jeg minst 2-3 mil i uken i snitt. Hver løpetur varierer fra ca. 8 til 15 kilometer. Og vet dere hva?
JEG ELSKER DET!
Skulle egentlig bare ønske at dette var noe jeg begynte med for lenge, lenge siden. Men det er aldri for sent så jeg er veldig glad for at løping er for absolutt alle aldre, alle kjønn, og alle kroppstyper. Løping kan gjøres av alle uansett skrangleknær og hofteproblemer og uansett vær og vind. Bare man tar hensyn til de tingene som er spesielt for DEG. Det skal jeg derfor si noen om i denne miniguiden for løping.
Hva er løping?
Ja hva er egentlig løping for deg? Still deg dette enkle spørsmålet. Skriv det gjerne ned sammen med det mest ærlige svaret du har. Hva forbinder du med det å løpe?
Skriv ned 5 ting av den negative sorten og fem ting av det som er positivt, sett med dine øyne eller det du tror.
Du vil nå sitte igjen med en rekke påstander. Se nå først på de negative påstandene dine. Finnes det fornuft i dem? Egentlig? Eller er det slik at det muligens er påstander som har lagt godt plantet i egen oppfattelse av hva du TROR er riktig? “Jeg har ikke kropp skapt til å løpe”. Dette utsagnet går ofte igjen. Vel, ALLE har en kropp skapt for å løpe.
Se på de positive påstandene dine. En bedre helse, bedre pust, mer energi, gladere og mindre deprimert… ?
I en perfekt verden, hvilke side ville du valgt? Den negative eller den positive?
La oss se nærmere på hva løping er. For Jakob Ingebrigtsen er løping en sport, en livsstil og en jobb. Han er profesjonell løper.
For meg er det rehabilitering av en kranglete kropp. En investering i god helse og ikke minst avspenning og glede i en hektisk hverdag. For meg er løping blitt en livsstil. Et middel til å holde dritt på avstand og glede i hverdagen. Jeg ønsker også sterkt å ha best mulig helse resten av livet og løping er den aller beste forsikringen for å kunne klare dette.
Vi har alle ulike preferanser for hvorfor vi ønsker å løpe. De fleste mosjonsløpere og dem som begynner å løpe er i den samme kategorien som meg.
For oss handler ikke løping om å slå nye rekorder, nå nye mål eller vise andre hvor spreke og moderne vi er. Vi har da mer enn nok med å nyte løpingens gleder? Og de fleste som starter med løping har lest et eller annet råd fra spreke PTer eller noe slikt om at man bør kjøre slik og slik intervaller og slik og slik 4×4 og ditt og datt. Vi har da mer enn nok med å overleve de første hundre meterne?!
Det aller beste rådet jeg fikk når jeg begynte å løpe for glede var å nettopp løpe for glede. Sett ned farten til løpende gåfart. Land på forfot og ta så små skritt du kan. Dette er det viktigste rådet for de som aldri har løpt før. Grunnen er såre enkel. På denne måten vil du oppdage at du løper mye lengre enn det du trodde. Nyt det. Blir pusten et problem så senker du farten og passer på at skrittlengden er kort. Du skal ikke løpe som om du skal rekke bussen, du skal bare flyte av gårde på en tur som skal trene bena dine.
Nyt smerten som du får i bena. Det er dette som er tegnet på at du har jobbet med muskulatur du ikke visste at du hadde. Ved å løpe på forfot så dempes slaget mot bakken ganske mye. Du vil derfor unngå en del av de problemene som andre har med rygg og hofter, men du vil få krampe i leggene sannsynligvis. Dette er fordi leggmuskulaturen er svakere enn det du trenger når du begynner å løpe. Trøsten er at du får svært raskt styrke i dem. Dette kan du speede opp ved å legge inn tåhev daglig. Ta 40 tåhev om dagen, minst. Jeg pleier å ta disse i dusjen så er jeg ferdig trent og ferdig dusja på en og samme tid.
Etterhvert som du løpetusler avgårde i svært lavt tempo og med korte steg, ja så oppdager du at pusten vil holde forbausende bra. Løpeturene blir automagisk lengre. Husk at det er lurt å ikke sette noen lengde eller tidsmål i begynnelsen da det er mest hjernen din og din mentale kapasitet for endring som skal trimmes. Det andre kommer av seg selv som en bonus. Mange hører på god musikk på løpeturen, jeg foretrekker å løpe i en indre boble der omgivelsene gir meg livskraft og glede. Hver sin smak.
Ikke løp hardt og ofte.
Dette er kanskje den største feilen mange gjør. Man går for hardt ut og løper for ofte. Dette er oppskriften på sviktende knær og rygg og ja alt det som listes opp i den negative kolonnen lengre oppe. Løping skal man KOSE seg med. Det skal være som en iskald øl i sommervarmen, som et løvetannfnugg i fønvind, som et kyss fra din kjære eller alt det du kan tenke deg som positiv forsterkning til løpeturen din.
Selv løper jeg rundt tre ganger i uken nå som jeg også gjorde før når jeg begynte. Eneste forskjellen er at nå løper jeg mye lengre turer. I starten løp jeg gjerne maks en kilometer og da i tutletempo. Man trenger tid på å bygge opp mer pust og styrke i bena. Når man løper sakte og langt så er det da også der den største gevinsten er i form av forbrenning uten å dø i forsøket.
LØping er kanskje den treningsformen utenom svømming som gir HELE kroppen trening. Det er noe å tenke på for oss som liker å unngå et sykkelkjøp til 25 000. Det du trenger er et par gode løpesko som du får hjelp til å tilpasse i sportsbutikken og en vei å løpe på. Ja så må man selvsagt også ha mer enn sko på. Eller ville kanskje naboene reagert, he he.
Poenget er altså å legge vekk alle negative tanker om at løping ikke er noe for deg. Det er for alle. Løping gir mest for pengene i ren helsegevinst og det er en kilde til et lengre og bedre liv, samtidig som det beviselig forebygger demens. Løping styrker hjertemuskelen og bedrer blodomløpet, samt at det forebygger psykiske sykdommer. Og har du som meg angst og depresjons erfaring, ja så bedrer det i stor grad dette også. Løping er og blir en mirakelpille.
Bivirkninger? Tja, gangsperr. Det kan jeg leve godt med. Jeg vil anbefale å starte din løpereise med en full gjennomgang hos legen din. På den måten kan du trygge deg selv på at du har en god helse og et godt hjerte før du starter. Det vil også gi deg en ekstra trygghet før løpeturen om du er redd du skal kollapse. Men husk da at det er mer enn lov til å ta pauser underveis. Et sted må man jo bare begynne, ikke sant?
Selv løper jeg for livet, for gleden og fremtiden. Rolige lange økter der frihet og kontemplasjon er målet mitt. Så det skal jeg fortsette med hele livet.
Er du en av dem som virkelig sliter med å få skritt telleren til å gå over 10.000 skritt hver eneste dag? Til og med det å nå 3000 skritt er vanskelig, liksom? Man kan klare det innimellom, men hallo HVER ENESTE DAG??
Fakarten ikke riktig klok de som fant på dette.
Men hvem var det nå egentlig som faktisk fant på dette? Du vil nok bli forbauset over å høre hvor dette tallet egentlig kommer i fra.
Tallet kommer fra Japan i det herrens år 1964 da et Japansk firma lanserte en skritt teller som skulle bidra til å øke bevisstheten til bedre helse hos folk flest.
Dingsen ble kalt Manpo – Kei.
Manpo betyr skritt og kei betyr måler.
Bakgrunnen var at forskeren Dr Yoshiro Hatano mente at hvis inaktive Japanere økte sine skritt fra 4000 i snitt hver dag til 10000 så ville man forbrenne inntil 500kcal mer hver dag.
Dette ble en markedsførings suksess og 10000 skritt for dagen var født.
Men, holder dette mål i 2019?
Det er helt sikkert at å gå 10000 skritt for dagen er sunt. Ingen tvil om det. Men som jeg har skrevet om før så er det svært vanskelig å opprettholde et så stort antall skritt daglig. Det er nå en ting. Det som er verre er at folk blir lurt til å tro at dette er nok for å komme seg i bedre form eller å gå ned i vekt.
Selvsagt er det fint hvis man regulerer kosten og samtidig går 10000 for dagen resten av livet, men for de fleste er dette et urealistisk mål. Desssuten er 10000 skritt også litt for lite hvis man skal ha god effekt av gåingen. Her bør man egentlig opp i minst 15000 skritt hvis det skal monne. Så det gjorde det plutselig enda vanskeligere, ikke sant?
Sannheten om de titusen skrittene er at det i beste fall forhindrer ytterligere forfall. I beste fall får man fine turer ute som er flott og helseforbedrende i seg selv. Men altså den helt store helsegevinsten oppnår du altså ikke. Og mest fordi dette er vanskelig å opprettholde over tid. Og fordi det ikke er nok altså.
Så hva gjør man? Bare å kaste skrittelleren?
Nei selvsagt ikke. Bruk gjerne skritteller for å se hvor lite du har gått. Slik at du kan holde oversikt over det totale antall skritt. Slik at du kan motivere deg selv til å være mest mulig aktiv. Det er ikke dermed sagt at du må ha noen mål, men la målet være å gå så mye som mulig hver dag.
Jeg selv har skiftet ut ti tusen skritt om dagen, med så mange som mulig om dagen. I tillegg så gjør jeg små økter med HIIT trening så ofte som mulig i løpet av uken. Her er mitt eneste mål å nå makspuls så ofte og lenge som mulig. Dette har effekt!
Dette gir forbedring av kondisjon og muskler. Og gir mye større effekt og helsegevinst enn 10000 skritt for dagen.
100 sekunder med intens trening er faktisk noe jeg selv foretrekker. Jeg liker også å løpe lengre turer samt at jeg er så hverdagsaktiv som mulig. Det gir meg frihet til ikke å måtte skyndte meg for å nå de forbanna 10000 skrittene.
Ønsker alle en fantastisk helg!!
Innlegget har vært postet her på bloggen tidligere, men en god ting kan vel ikke sies for ofte 🙂
Sjekk også ut produktene over. Mange flotte produkter som er med på å skape ro og stressmestring. Mange oljer har en avslappende effekt bare ved at man kjenner deres beroligende dufter. Så:
Relax people! Eller chill som ungdommen sier, he he.
Men seriøst godtfolk. Det er for mye stress i hverdagen til alt for mange mennesker.
I dag lærer jeg dere en avspenningsteknikk som er svært enkel og effektiv for å redusere stress.
Vi kan nok alle bli flinkere til å redusere daglig stress. På den måten kan vi faktisk unngå mange problemer, hodepine og smerter.
Ved å lære seg ulike teknikker for å kunne la kroppen få et aldri så lite avbrekk, ja så kan mye være gjort.
Jacobsens progressive avspenningsteknikk
er en slik metode. Denne er vel også muligens en av de mest brukte og også eldste.
Denne metoden for avspenning har jeg selv brukt i svært mange år. Allerede når jeg lærte meg hypnose for nå snart 25 år siden har jeg hatt nytte av denne metoden for avspenning.
Store Medisinske Leksikon beskriver dette som en avspenningsteknikk der muskelgrupper blir spent og avslappet isolert for å bevisstgjøre forskjellen på spenning og avspenning. Se også anvendt avspenning.
Metoden ble først utviklet av Edmund Jacobson i 1920. Siden den gang har denne metoden blitt videreutviklet i mange ulike former.
Den vanligste formen for å gjennomføre denne teknikken er å ta en kortversjon. I dag vil jeg presentere en trinnvis kortversjon som jeg altså selv bruker aktivt for stressreduksjon, angstdemping, muskelspenninger, søvnvansker og en rekke andre ting.
Her er rekkefølgen:
Finn et sted eller en plass der du kan slappe riktig godt av. Entene det er i sengen, sofaen eller i en stol. Poenget er at du skal kunne slappe helt av i kroppen. Lukk øynene.
Hev så skuldrene dine helt opp mot ørene. Hold dem der i fem sekunder og slipp dem tungt ned. Gjenta dette fem ganger. Her er det viktig å slippe ut alt stress for hver gang skuldrene slippes ned.
Fokuser på pusten din. Trekk pusten dypt ned i lungene og pust rolig ut. Gjenta dette tre ganger. Allerede nå vil du kjenne at kroppen slapper mer av. La pusten gå rolig inn og ut videre.
Fokuser på alle musklene i ansiktet. Stram ansiktsmuskulaturen så hardt du kan et par sekunder, så slipp. Føl hvordan hele ansiktet ditt blir tungt og avslappet. Gjenta 2 ganger.
Fortsett nedover kroppen til skuldrene. Stram musklene, slipp. La pusten gå jevnt. For hver gang du slipper så føl hvordan kroppen slapper mer og mer av.
Rygg, bryst og mage. Stram musklene hardt og slipp opp igjen. La tyngdefølelsen overta og kjenn hvordan all spenning forlater overkroppen.
Hofter, sete, lår og helt ned i tærne. Stram alt du kan og slipp taket. Gjenta et par ganger.
Nå er hele kroppen avslappet. Kjenn på hvordan underlaget føles mot kroppen. Nært men likevel litt fremmed. La pusten gå jevnt. og for hver gang du puster ut så blir du varm og avslappet. Er det noen steder igjen i kroppen som er spent? Fokuser på stedet, stram og slipp.
Føl varmen. Fokuser på å flyte og la kroppen føle seg tung, varm og komfortabel. Pust rolig og slipp taket i all muskulatur.
Slapp av så lenge du vil eller har tid til. Hvis du ligger i sengen så er det jo greit å sovne nå.
Dette er en progressiv form for avspenning der vi strammer og slipper musklene. Denne er fin å bruke hvis stress er i ferd med å lage vansker for deg og gjerne i sammen med litt rolig og avstressende bakgrunnsmusikk.
I mer enn 20 år har jeg altså ventet på denne sjansen som gir meg hele to nye fagtitler, nemlig godkjent hypnoterapeut og EFT terapeut 2. Begge henger sammen i og for seg, men gir meg altså kompetanse godkjent av norske helsedirektoratet samt internasjonal godkjent hypnoterapeut.
Jeg har som dere kanskje vet også opprettet selskapet HverdagsAktiv.
Det er ikke første gangen jeg har eget selskap så jeg har mange års erfaring med å drive et foretak. Jeg Ønsker å fortsette å coache innen motivasjon og livsstilsendring som jeg har svært lang og formell kompetanse på. Jeg har også svært mange års erfaringsbasert kunnskap innen det å kartlegg, identifisere og legge tilrette for endring.
Selskapet HverdagsAktiv vil kunne tilby både enkelttimer og pakkeløsninger innen røykeslutt, vektreduksjon, motivasjon, angst og smertebehandling, samt spesialterapeutiske intervensjoner innen hypnose og hypnoterapi. Jeg vil også tilby ulike motivasjonskurs, foredrag og mindre gruppeundervisning innen arbeidshelse.
Men hva er det slags grunnlag jeg har for å kunne sikre deg som kunde et godt faglig opplegg?
Kort fortalt er jeg altså utdannet Ergoterapeut. Jeg har bak meg snart 15 års erfaring innen rehabilitering og ergoterapi både fra spesialisthelsetjenesten og gjennom kommunal virksomhet. Jeg har også videreutdanning 60 studiepoeng inne helsefremmende og rehabiliterende arbeid med eldre. I 2013 startet jeg lokal frisklivssentral og har ledet denne siden da. Jeg har bak meg et ukjent antall helsesamtaler der endring og motivasjon har vært fokus og jeg har formell kursing innen motiverende intervju, helsepedagogikk og diverse andre relevante kurs innen kartlegging av mennesker.
Når jeg nå får denne tilleggsutdanningen vil denne føye seg fint inn i rekken av økt kompetanse som kan benyttes for å bedre og videreføre menneskers motivasjon til å enten fri seg selv fra ulike uvaner, eller tilegne seg motivasjon til å starte en livsstilsendring.
Men hva er det egentlig jeg har begitt meg inn på?
Hypnose som terapiform har blant mange et ufortjent dårlig rykte. Mange forbinder det med scenehypnose og magi, eller simpelthen bare tull og “Mambojambo”.
Dette er forståelig da media og tv/filmbransjen ofte har fremstilt hypnose som noe magisk.
Jeg vil derfor ta for meg hva dette egentlig er for noe. Legge frem forskning som er relevant for hypnose, samt gå inn på hvordan mitt eget selskap kan hjelpe andre mennesker å utvikle seg selv ved at de bruker min kompetanse innen motivasjon og utvikling.
Hypnose er noe de fleste av oss opplever flere ganger daglig uten at vi egentlig vet om det selv. Hypnose er en tilstand der man er i dyp fokusering og konsentrasjon.
Ved hjelp av terapeuten og dennes tilnærming til deg som ønsker å bli hypnotisert, går man altså inn i en veldig avslappet og nærmest meditativ tilstand. Via spesielle teknikker og motiverende samtale kan man da nå inn til det som hjernen kaller for det ubevisste. Her er det altså mulig å hjelpe mennesker med å endre vaner via ulike typer forslag til endring.
Når vi som har arbeidet med nevrorehabilitering snakker om og kjenner til hjernens evne til plastisitet, altså evnen til å relære ved å danne nye nervebaner, ja så er vi inne på essensen i hva det er som egentlig foregår. Ved å stimulere hjernen sine nervebaner gjennom samtaleteknikk og en spesiell teknikk så er det mulig å danne nye effektive viljestyrte endringer.
Alt dette foregår gjennom tre hovedfaser. Første en induksjonsfase – så en fordypningsfase og sist en terapeutisk fase. Det er i den terapeutiske fasen mulighetene for endring ligger.
Det er IKKE farlig å bli hypnotisert. En autorisert terapeut vil kunne hjelpe deg med alle spørsmål rundt dette før en time.
Det er heller ikke slik at man mister kontrollen under hypnose.
Alt i alt gleder jeg meg til å kunne tilby ulike pakker og enkelttimer til dere gjennom selskapet mitt HverdagsAktiv. Jeg regner med å ha en formell oppstart av dette allerede nå senhøstes. Motivasjonssamtaler, coaching og ergoterapi er allerede på plass og vil være noe jeg tilbyr fremover.
Ønsker du mer informasjon om hva jeg tilbyr og hva jeg kan hjelpe deg med?
Hverdagsaktiv sin blogg er i støtet for tiden og jeg finner umåtelig stor glede og nytte i å skrive små og store innlegg til dere.
I dag har jeg planen for trening klar.
Motivasjon er det dårlig med etter to dager med hardtrening og en kropp som knirker både her og der, men det bryr jeg meg mindre om. Ikke tale om at manglende motivasjon, knirking og moderate smerter skal stoppe noe så moro som løping på mølla. Ja jeg skal også i dag løpe en mil som jeg pleier. Ikke i fullt tempo, men i kosetempo.
Man må ikke gunne på hver eneste gang man løper folkens, men det å ligge i sone 1 til 3 er mer enn innafor når man trener et par tre ganger i uka. Det er altså helt greit å kjøre en til to harde økter i uken og så kose deg med sone 1 til 2 i en langøkt.
Og derfor er det lettere for oss å motivere oss til å kunne trene litt hver dag. Kjører man hardt så møter man veggen fordi kroppen vil bli for sliten,, smertene vil dominere og humøret synker i takt med dette.
Som sagt så skal jeg i dag kose meg i rolig jogging over ti kilometer. Husk da folkens at jeg har løpt ti kilometer flere ganger i uken i noen år nå så ti kilometer er slett ikke en begynnerdistanse.
Løp med tålmodighet
Jeg vil anbefale at du løper med en tanke om at du skal løpe sakte og så langt du klarer. For de fleste så er det lett for å løpe for hardt fra begynnelsen, men den største gevinsten innen for eksempel vektnedgang er de lange og rolige løpene. Blir du for andpusten underveis, ja så løper du for fort. Senk tempoet til omtrent gåtempo, men uten å slutte å løpe. Hold dette til pulsen går ned igjen og fortsett å løpe rolig. Du skal se det at kilometrene kommer av seg selv.
Sterke ben er lik bedre løpeopplevelse
Ved å løpe sakte på denne måten så flyttes fokuset fra pusten til bena og til kjernemuskulatur. Det er veldig bra og ha et tilleggsprogram for ben og kjernemuskulatur, men dette kommer også ved å løpe for eksempel i motbakke. Selv har jeg et program for kjernemuskulatur som jeg koser meg med. Når pusten kan kontrolleres så er det ofte at bena er det som begynner å gjøre vondt etter noen kilometer, Derfor er det viktig å stadig løpe lenger for å kunne gi bena litt “juling” slik at de styrkes. Det vil ikke gå så lang tid før du merker stor forskjell. Et lite tips er å ta 30 tåhev et par ganger daglig for å styrke leggmuskler dette gjør løpingen mye bedre og løpsopplevelsen går fra tung til koselig. Husk også at løpsteknikk der man legger om fra stamping med hælen først i bakken og til lett tripping på fremfoten er mye mer effektivt og gjør opplevelsen bedre. Husk at gangsperr i leggene er noe man kan regne med når man legger om, men at dette blir bedre etterhvert som legger blir sterkere.
Løp med korte steg!
Mange som løper langer ut med bena. Dette er greit hvis man er en godt trent løper, men for dem som skal begynne å løpe så er det bedre å legge inn teknikk med korte trippende steg. På den måten har man god kontroll over tempoet og man sliter ikke ut bena for raskt. Jo mer sliten man blir, jo kortere bør stegene være. Etterhvert som man blir tøffere og sterkere så kan man øke tempoet på bena i stedet for å øke skrittlengden.
Ønsker dere alle en nydelig Søndag. Følg med på bloggen for nye innlegg senere i dag!
I dag tar jeg opp et tema vi ergoterapeuter ofte møter i vår hverdag, nemlig hjelpemidler. Til tross for at hjelpemiddelformidling er en forsvinnende liten del av vår grunnutdanning så utgjør den en veldig stor del av ergoterapeuters hverdag.
Det å hjelpe mennesker med å vurdere behov for og søke på hjelpemidler er en viktig del av vårt yrke for å kunne hjelpe dem som har eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse. Dette er heldigvis flere og flere av norges befolkning klar over og behovet for ergoterapeutenes fagkunnskap har aldri vært større i kommunen eller i spesialisthelsetenesten.
Mange som får et midlertidig problem eller en varig funksjonedsettelse har i dag krav på hjelp fra det offentlige. Her finnes det desverre mange som ikke aner at ergoterapeut eller fysioterapitenesten i kommunen din kan hjelpe deg både på kort sikt og på lengre sikt.
Som ergoterapeut kan vi altså være behjelpelige både med å finne ut hvilket hjelpemiddel som kan passe best til deg samt å hjelpe deg med å søke på hjelpemiddelet hos NAV.
Men vent litt. Dette som da er en fantastisk ordning i velferdsnorge er kanskje også det feltet vi som ergoterapeuter møter mest motstand på og får mest kjeft for i vår hverdag. Både fra pårørende, brukere og til og med andre deler av helsetjenesten. Hva skjer liksom?! Dette som skal være en gode for å avhjelpe mennesker i deres daglige aktivitet blir altså veldig ofte kjempesint fordi de ikke får ta for seg i hjelpemiddelhimmelen.
HJELPEMIDDELHIMMELEN!
Navnet kommer fra en jeg møtte en gang for lenge siden. Vedkommende hadde hørt at det fantes et DIGERT LAGER på hjelpemiddelsentralene der man kunne gå å plukke ut alt man trengte og det man kunne ha bruk for. Rene hjelpemiddelhimmelen mente vedkommende. Det var litt morsomt, men det gav også meg som ergoterapeut en noe flau smak i munnen. Har man egentlig i dag underkommunisert det hjelpemidler EGENTLIG skal være til? Er det slik at både brukere, pårørende og til og med andre helseutøvere tror at det finnes en hjelpemiddelhimmel?
Vel, noen ganger tenker jeg at vi som ergoterapeuter må være flinkere å kommunisere ut dette med hjelpemiddelbehov sett opp mot kravet om nødvendighet og hensiktsmessighet for den enkelte pasient.
Det er veldig lett og fullt forståelig at mange tenker på et hjelpemiddel som noe som kan hjelpe dem i en vanskelig situasjon. Det er derimot ikke så mange som forstår at hvis NAV hjelpemiddelsentralen IKKE kan godkjenne deres søknad om det aktuelle hjelpemiddelet fordi det står i veien for deres rehabiliteringsprosess, ja så er ikke hjelpemiddelet hensiktsmessig.
For å ta et klassisk eksempel som jeg svært ofte møter i mitt arbeid som ergoeterapeut.
Man faller å brekker lårhalsen og man trenger opptrening og rehabilitering etter endt sykehusopphold. Så kontakter man helsevesenet i sin kommune eller man blir henvist via sykehuset for å da få vurdert ulike hjelpemidler. Samtid så har en eller annen kjent eller en eller annen i helsevesenet anbefalt dem en slik stol som man kan reise seg automatisk opp i. Altså en løftestol. Denne ser flott ut og rett fra hylle 4b i hjelpemiddelhimmelen.
Man skaper da en forventning i både seg selv, men også i dem rundt en om at dette må man jo ha og dette har man i tillegg KRAV på å få gratis.
Og tro meg. Veldig mange blir svært lei seg og sinte når fagpersoner som ergoterapeuter ikke kan anbefale et slikt hjelpemiddel fordi det faktisk er til HINDER for opptreningen på den ene siden og i tillegg er det et krav fra NAV om at behovet for å få hjelpemiddelet må være varig. Med varig menes her at funksjonsnedsettelsen er forventet å vare mer enn 2 år. Kjipt ikke sant?
Men hvis du tenker over det så er spørsmålet mer rettet mot at må det ikke være enda verre at hjelpemiddelet du trodde du trengte faktisk ble unngått fordi det tok fra deg muligheten til å bruke funksjonene dine sammen med det ergoterapeuten faktisk har spisskompetanse på nemlig opptrening og rehabilitering? Altså få deg på bena igjen? I mitt hode er det ikke tvil om hva JEG ville valgt.
Det er derfor vi som ergoterapeuter er der for å informere deg om fordeler og ulemper i det hjelpemiddelet du trenger, samt kaffe deg alternative hjelpemidler som FREMMER aktivitet og bevegelse og i tillegg STYRKER din evne til mulig bedring.
Noen ganger finner vi frem til de hjelpemidler som trengs midlertidig for å hjelpe deg i gang med rehabilitering, deretter skifter vi det ut med noe annet under rehabilitering for så å skaffe deg et hjelpemiddel som man trenger for å fylle det restbehovet du har ETTER rehabilitering.
Så why so ANGRY!
Det er ingen som er mer frustrert enn de mennesker som blir utsatt for et funksjonsfall. Dette er et stort tap og det finne mange ulike måter å ta dette inn over seg. PROFESJONELLE HELSEARBEIDERE OG TERAPEUTER vet dette og forstår at det er slik. Det er en del av den menneskelige naturen å få lov til å reagere ulikt. Også med sinne. Det er derfor vi ser på informasjonsplikten som hellig. Uten at det informeres godt om hva som skal skje, hva man har krav på og ikke samt hva man kan motta av rehabilitering eller andre tjenester, ja så ender man ofte opp med sinne og frustrasjon. Ofte tenker jeg at det ville vært en lettelse om alle helsesystemer og helseprofesjoner hadde et felles språk og en felles forståelse.
Kanskje man da kunne besøke den VIRKELIGE hjelpemiddelhimmelen. Den himmelen som viste deg veien til et riktigst mulig hjelpemiddel som du fikk tildelt på et riktigst mulig tidspunkt i den trening og oppfølging du fikk av en ergoterapeut som vurderte riktigst mulig hva som er potensialet for opptrening og hva som bør kompenseres av hjelpemidler sammen med sine kolleger i andre tjenester, men også i en felles forståelse sammen med den viktigste av alt, nemlig deg som pasient. Du som pasient har KRAV på best mulig faglig kompetent hjelp når du får en funksjonsvikt. Da er det naturlig at du også får informasjon om hva som er det beste og mest faglig forsvarlige behandlingen som du kan. Selve valget er ditt.
Ønsker dere alle en nydelig høst!
Lurer dere på noe eller ønsker å kommentere så sleng gjerne inn en mail på [email protected] eller bruk kommentarfeltet.
I flere innlegg den senere tiden og tidligere har jeg snakket åpent om psykiske vansker. Dette fordi temaet er noe jeg brenner for og fordi jeg er overbevist om at ved åpenhet så kan mye av tabuene og stigmaene rundt dette fjernes.
Fordi jeg faktisk har sosial angst og depresjoner det viktig for meg å være så åpen som mulig med det. Ikke fordi jeg liker å utlevere meg selv, men fordi det er VIKTIG å sette ord og forklaringer på hva dette innebærer for meg.
Åpenhet er viktig. Kun med åpenhet kan man knuse angsten. Sosial angst og depresjoner har som de fleste andre typer angst, ulike ansikt og ulike grader.
For meg er det slitsomt i perioder. Og jeg er av de heldige som takler dette relativt bra. Som lever med den og BRUKER DEN TIL NOE FORNUFTIG. Man kan bruke angsten til noe som styrker andre. Det gir en dimensjon som ikke mange andre har og som er en stor styrke i hverdagen.
ALDRI forveksle angst med svakhet!
Tvert imot er det ingen som er sterkere på sine områder enn de som har angst. Det er bare på de områdene man har angst på man er forbigående ute av spill. Aldri forveksle angst med manglende kapasitet. Tvert imot er vi mer i stand til å takle vanskeligere oppgaver nettopp fordi vi har hatt en tyngre vei å gå enn mange andre. Motstand gjør sterk som kjent!
Aldri se på oss som uegnet og kunnskapsløse. Vi er på mange måter overkvalifisert til oppgaver i livet fordi vi ser mer enn de fleste. Vi føler mer enn mange, og vi vet noe om menneskets ulike forutsetninger og kapasitet. Aldri se på mennesker med angst som stakkarslige. Heller som heldige fordi vår tålmodighet er stor.
Konfusius sa en gang, “Vokt dem for tolmodig manns raseri”.
Kloke ord, men raseri finner du sjelden hos mennesker med denne type angst. Takknemlighet, empati, aksept for ulikhet og positiv tilnærming til selve livet, er ting som ofte går igjen. Kvaliteter som gjerne mangler litt av i dagens noe frosne samfunn.
Men angsten har også andre sider. En lammende side der ensomhet rår. En høyst uønsket ensomhet, men som man ikke klarer å bli kvitt. Det er lett å si at man bare burde konfrontere og eksponere seg for det. Det er ikke så lett i praksis. Hadde det vært det så hadde ikke angst eksistert.
Angst er usynlig. Det er et stort problem. Det eneste omgivelsene ser er folk som skyr andre og er asosiale. Uhøflige mennesker som alltid sier nei når dem blir bedt med på noe. Til slutt slutter dem å spørre. Jævla overlegen type han der fyren der. Han tror sikkert han er bedre enn oss andre.
Slik oppfatter man det selv, i alle fall.
Det er viktig for meg å si noe om at angst og andre psykiske lidelser ikke diskvalifiserer noen fra livet. Det gjør en ikke dum eller uegnet til store og små oppgaver. Tvert imot. Det gir en store fordeler da en har som sagt et annet og dypere perspektiv på ting enn mange andre. Vi har som sagt ofte en annen og mer grunnleggende evne til å kommunisere, forstå og faglig kunne bruke de verktøy som trengs i møte med mennesker som har det tøft.
Det er synd at AKKURAT DET, ikke blir anerkjent. Veldig synd.
Aldri forveksle vår evne til faglighet og en dypere menneskelig forståelse. Aldri se på oss som svake! Det er nemlig oss man burde bruke for å oppnå de relasjoner som trengs i møte med de tøffeste sakene! Ikke dem som leser bøkene og bruker verktøyene rent akademisk.
Angst kan være glede over de ting som andre tar for gitt. Og det kan være takknemlighet over å leve, kanskje mer enn mange andre. Angst er et troll som dør i lyset av andres utrettelige smil og aksept.
Imellomtiden så går dagene, ukene og årene. Det er litt å tenke på når man møter ulike mennesker på sin vei. Ulike utfordringer. Man møter mot og man møter andre ting som ikke nødvendigvis er av et gode. Men man er sterk nok til å takle livet på en måte som gjør meg takknemlig for at min styrke kan gi andre styrke også. For det vet jeg at jeg gjør.
Og for dem som IKKE forstår. For dem som ser på angst som svakhet og som en diskvalifikasjon til NOE. De bør kanskje tenke seg noe om. Kanskje det er dem som er de EGENTLIG SVAKE.
Man kjenner det inne i dypet av hjernen. En fornuftig, men likevel utydelig hvisken fra et sted der inne som man egentlig ikke vet hvor er. Livslysten minker i takt med fallende temperaturer ute. Det som skulle være en opplevelse i septembers vakre fargeeksplosjon er erstattet med grått vissent løv.
Det finnes mange gode grunner til å finne nytelse i livet. Det finnes dessverre også mye sorg. Sorgen min er en følelse av å ha mislyktes. En følelse av å ikkje være godnok. En følelse av å være en meningsløs klovn. Venneløs, tiltaksløs, inkompetent og ubrukelig. Litt som et vått løv liggende på asfalten. Du ser kun avtrykket av den. Ved neste regnbyge svinner den hen. Går i oppløsning. Og molekylene går i sirkel tilbake til en annen verden.
Hva er det egentlig som gjør at man føler seg slik?
Tungsinn, eller depresjon? Nedstemthet eller bare oppgitthet? Sorger og gleder er vanlig i livet. Det er det som skaper selve livet. Uten verken opp eller nedturer ville livet vært helt flatt. Ikke noe å trakte etter med andre ord.
«Winter is coming» er et kjent sitat frå serien Game of Thrones. Dette betyr at en tid der dagene har et illevarslende og sorgtungt preg over seg, nærmer seg. En tid der man forbereder seg på vinterens slit.
Hvorfor har mange mennesker det slik inni seg? Jeg tror at vi mennesker er skapt slik for nettopp å ikkje ha et «flatt» liv. Det er ikke slik at man nødvendigvis skal la seg henfalle til denne «vintertiden» inne i seg selv, men at livet bør være en arena der vi lærer å leve med vinteren. Kanskje til og med nyte den?
Det er nemlig mulig å fjerne tungsinnet. Det er mulig å finne tilbake til lyset når høstmørket truer med evig vinter. Det er mulig å tenne et lys i et kaldt og mørkt sinn som har gitt opp. Det er mulig å finne gnister der flammer har sluknet. Livets flammer burde jo brenne lengst mulig for alle, ikkje sant?
Dessverre er det ikkje alltid slik.
I årene frå 2008 og frem til 2015 tok 1910 pasienter som var ivaretatt under psykisk helsevern, livet sitt i følge en rapport frå Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (NSSF). Dette innebærer at en pasient annen hver dag tar sitt eget liv. Dette er pasienter som er under en eller annen form for psykisk helsevern. Dette er intet mindre enn skremmende høye tall.
Og viss vi går tilbake til setningen «Winter is coming», ja så er den dessverre veldig treffende. Det viser seg at
DIAGNOSEN DEPRESESJON ER DEN SOM TAR FLEST LIV!
Alle forstår jo at kreft og hjertelidelser, samt mange andre somatiske tilstander er potensielt dødelige, men det er et alt for lite fokus på at også PSYKISKE LIDELSER kan være dødelige. Når vi nå ser i enkelte kommuner at det kuttes psykiatrien, ja så bør man være forsiktig med å stemme annet enn sak. Denne saken er viktig og livreddende. Det er jo et paradoks at enkelte vil redusere psykiatritilbudet i kommunen når vi vet at de norske selvmordstallene aldri har vært høyere. Og dette er tall som gjelder dem som er i eller nettopp er «ferdigbehandlet» innen psykiske helsetjenester. Mørketallene kan dermed være betydelige.
Psykiske lidelser utgjør meir enn en tredjedel av vår totale sykdomsbelastning i norge og det er den viktigste årsaken til uføretrygd for mennesker under 44 år. Det er da et tankekors igjen at man sparer seg til fant ved å prioritere vekk fra budsjetter tiltak og forebygging fra denne sektoren til fordel for å spare noen kroner på ikke dødelige saker.
Det er et faktum i dag at flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Selv de som har fått en eller annen spesialisthjelp tar sitt eget liv. Spesielt menn i alderen 35-44. Men også her finnes det usikre tall. Spesielt blant eldre er det nok store mørketall.
Og som nevnt, depresjon er den store stygge ulven her. Depresjon kjennes ut som en håpløshet som ikkje går over. En vedvarende tro på at ingenting blir bedre. Noen gang. Dette innebærer for svært mange en stor psykisk smerte.
Høstmørket
Høsten kjennes kald og våt ut. Det er en mangel på farger i det landskapet jeg ser utover. En mangel på tilstedeværelse i elementene. Der man sitter og skuer ut over landskapet ser man ikkje fargene som personen ved siden av deg ser så tydelig. Det er to forskjellige verdener. Og viktigst. Man ser heller ikkje muligheten for at fargene noen sinne kommer tilbake. Alle dagligdagse problemer, alt frå økonomi til den evige og konstante duren frå fabrikken man arbeider i, vokser til en monoton og flat støy som kun virker fremmende for ens egen nedstemthet. Ens kreativitet er borte. Ens evne til deltakelse er også borte. Denne snikende likegyldigheten har tatt over hjernen.
Det gode her er at man har avfunnet seg med at det er slik. Det triste er at man har avfunnet seg med at det er slik.
Høst blir til vinter. Blir vinter til vår?
Med fasit i hånden så blir vinter ALLTID til vår. Og våren er ALLTID en ny start. For alle. Også for dem med depresjonen hengende over seg. Det finnes ALLTID lys der ute. Bak den mørke veggen. Bak tungsinnet. Bak høstmørket og vinterkulden. Alltid.
Men hvordan skal man så gripe an denne håpløsheten?
Det er selvsagt ikke verdens enkleste oppgave. Selv synes jeg det er enklest å forsøke å rasjonalisere, sortere og fjerne det jeg kan. Dette betyr at tøffe valg kan utføres utan at man legger sine følelser inn i det i så stor grad som man kanskje pleier og som i tillegg kan vere ødeleggende for en.
BE OM HJELP og VÆR ÅPEN OM DINE PROBLEMER!
Dette er helt essensielt! Ring hjelpetelefoner eller bruk familie/venner som du stoler på og fortell dem hvordan du har det.
INGEN er skrudd sammen så perfekt at de fikser dette alene.
Usikker på hvem du ringer? RING 113!
Rasjonaliser:
Finn din måte å se på følelsene som en ting du kan forme. For eksempel som en leirklump. Vit at du kan ta å forme denne etter eget ønske og forgodtbefinnende. Si til deg selv at følelser er noe som skal være der for å gi deg flere dimensjoner i livet. Ikkje bare fjerne gleden din. Rasjonaliser det på en slik måte at det blir du og din fornuft som bestemmer over følelsene.
Sorter:
Bruk kun det du trenger i hverdagen. Ikkje samle opp all mulig dritt du ikkje kan gjøre noe med, men sorter alt du ikkje trenger for å overleve vekk. Herunder ligger følelser og problemer som du ikkje kan gjøre noe med, eller som du egentlig har påvirkningskraft over. Sorter vekk alt du kan, så sitter du igjen med langt færre ting i sekken. Du trenger jo ikkje samle på alt du ikkje kan gjøre noe med, ikke sant?
Fjern:
det du ikkje har bruk for. Kanskje det viktigste du gjør for hjernen din er å kaste på søpla alt du ikkje trenger av vonde følelser, smerter og sorg. Lettere sagt enn gjort, men hvis du er godt i gang med de to første punktene så er eg helt sikker på at du kan kvitte deg med ting du ikkje har bruk for eller som er med på å dra deg ned. Selv sverger jeg til en slags mental søppedunk der eg har kastet alt det vonde i livet nedi. Alt som ligger bak meg forsvinner jo ikkje, men det trengs dog heller ikke å dveles ved. Jeg har tatt et fornuftvalg og latt følelser være følelser og dumpet de tingene jeg ikke trenger fra fortiden i denne mentale søppelkassen. La fortid være fortid. Spar på og hent frem de gode minnene i stedet.
Stormene raser inni oss. Det er helt nødvendig at de gjør det. Simpelthen for å la oss få kjenne på elementene av det livet vi lever. For å la oss få kjenne og føle kulden mot naken hud. For å kjenne på savn, sorg og gråt. For å la oss føle motgang og strev. Kun på denne måten vil sansene våre få den treningen de trenger for å utvikles, for å leve og for møte vanskelige tider. Winter is coming, men det gjør pokker meg også sommeren.
