Ikke forveksle psykisk sykdom med det å være svak!

Reklame | Better Bodies//Better Bodies//Sport Armband for smarttelefon (Rød)//Better Bodies//Universal sport wrist band pouch- Rose//Better Bodies//Live & Fight Women's Leggings - Neon Black

 

Better Bodies//Better Bodies//Sport Armband for smarttelefon (Rød)//Better Bodies//Universal sport wrist band pouch- Rose//Better Bodies//Live & Fight Women’s Leggings – Neon Black

 

I flere innlegg den senere tiden og tidligere har jeg snakket åpent om psykiske vansker. Dette fordi temaet er noe jeg brenner for og fordi jeg er overbevist om at ved åpenhet så kan mye av tabuene og stigmaene rundt dette fjernes.

Fordi jeg faktisk har sosial angst og depresjoner det viktig for meg å være så åpen som mulig med det. Ikke fordi jeg liker å utlevere meg selv, men fordi det er VIKTIG å sette ord og forklaringer på hva dette innebærer for meg.

Åpenhet er viktig. Kun med åpenhet kan man knuse angsten. Sosial angst og depresjoner har som de fleste andre typer angst, ulike ansikt og ulike grader.

For meg er det slitsomt i perioder. Og jeg er av de heldige som takler dette relativt bra. Som lever med den og BRUKER DEN TIL NOE FORNUFTIG.  Man kan bruke angsten til noe som styrker andre. Det gir en dimensjon som ikke mange andre har og som er en stor styrke i hverdagen.

ALDRI forveksle angst med svakhet! 

Tvert imot er det ingen som er sterkere på sine områder enn de som har angst. Det er bare på de områdene man har angst på man er forbigående ute av spill. Aldri forveksle angst med manglende kapasitet. Tvert imot er vi mer i stand til å takle vanskeligere oppgaver nettopp fordi vi har hatt en tyngre vei å gå enn mange andre. Motstand gjør sterk som kjent!

Aldri se på oss som uegnet og kunnskapsløse. Vi er på mange måter overkvalifisert til oppgaver i livet fordi vi ser mer enn de fleste. Vi føler mer enn mange, og vi vet noe om menneskets ulike forutsetninger og kapasitet.
Aldri se på mennesker med angst som stakkarslige. Heller som heldige fordi vår tålmodighet er stor.

Konfusius sa en gang, “Vokt dem for tolmodig manns raseri”.

Kloke ord, men raseri finner du sjelden hos mennesker med denne type angst.  Takknemlighet, empati, aksept for ulikhet og positiv tilnærming til selve livet, er ting som ofte går igjen. Kvaliteter som gjerne mangler litt av i dagens noe frosne samfunn.

Men angsten har også andre sider. En lammende side der ensomhet rår. En høyst uønsket ensomhet, men som man ikke klarer å bli kvitt. Det er lett å si at man bare burde konfrontere og eksponere seg for det. Det er ikke så lett i praksis. Hadde det vært det så hadde ikke angst eksistert.

Angst er usynlig. Det er et stort problem. Det eneste omgivelsene ser er folk som skyr andre og er asosiale. Uhøflige mennesker som alltid sier nei når dem blir bedt med på noe. Til slutt slutter dem å spørre. Jævla overlegen type han der fyren der. Han tror sikkert han er bedre enn oss andre.

Slik oppfatter man det selv, i alle fall.

Det er viktig for meg å si noe om at angst og andre psykiske lidelser ikke diskvalifiserer noen fra livet. Det gjør en ikke dum eller uegnet til store og små oppgaver. Tvert imot. Det gir en store fordeler da en har som sagt et annet og dypere perspektiv på ting enn mange andre.  Vi har som sagt ofte en annen og mer grunnleggende evne til å kommunisere, forstå og faglig kunne bruke de verktøy som trengs i møte med mennesker som har det tøft.

Det er synd at AKKURAT DET,  ikke blir anerkjent. Veldig synd.

Aldri forveksle vår evne til faglighet og en dypere menneskelig forståelse. Aldri se på oss som svake! Det er nemlig oss man burde bruke for å oppnå de relasjoner som trengs i møte med de tøffeste sakene! Ikke dem som leser bøkene og bruker verktøyene rent akademisk.

Angst kan være glede over de ting som andre tar for gitt. Og det kan være takknemlighet over å leve, kanskje mer enn mange andre. Angst er et troll som dør i lyset av andres utrettelige smil og aksept.

Imellomtiden så går dagene, ukene og årene. Det er litt å tenke på når man møter ulike mennesker på sin vei. Ulike utfordringer. Man møter mot og man møter andre ting som ikke nødvendigvis er av et gode. Men man er sterk nok til å takle livet på en måte som gjør meg takknemlig for at min styrke kan gi andre styrke også. For det vet jeg at jeg gjør.

Og for dem som IKKE forstår. For dem som ser på angst som svakhet og som en diskvalifikasjon til NOE. De bør kanskje tenke seg noe om. Kanskje det er dem som er de EGENTLIG SVAKE.

Mvh Willy

Winter is coming…

Reklame | Richmond/finch polar morris paul

(Reklame)

Richmond & finch//Polar//Morris Paul II Blue Metal

 

Man kjenner det inne i dypet av hjernen. En fornuftig, men likevel utydelig hvisken fra et sted der inne som man egentlig ikke vet hvor er. Livslysten minker i takt med fallende temperaturer ute. Det som skulle være en opplevelse i septembers vakre fargeeksplosjon er erstattet med grått vissent løv.

Det finnes mange gode grunner til å finne nytelse i livet. Det finnes dessverre også mye sorg. Sorgen min er en følelse av å ha mislyktes. En følelse av å ikkje være godnok. En følelse av å være en meningsløs klovn. Venneløs, tiltaksløs, inkompetent og ubrukelig. Litt som et vått løv liggende på asfalten. Du ser kun avtrykket av den. Ved neste regnbyge svinner den hen. Går i oppløsning. Og molekylene går i sirkel tilbake til en annen verden.

 

Hva er det egentlig som gjør at man føler seg slik?

 

Tungsinn, eller depresjon? Nedstemthet eller bare oppgitthet? Sorger og gleder er vanlig i livet. Det er det som skaper selve livet. Uten verken opp eller nedturer ville livet vært helt flatt. Ikke noe å trakte etter med andre ord.

«Winter is coming» er et kjent sitat frå serien Game of Thrones. Dette betyr at en tid der dagene har et illevarslende og sorgtungt preg over seg, nærmer seg. En tid der man forbereder seg på vinterens slit.

Hvorfor har mange mennesker det slik inni seg? Jeg tror at vi mennesker er skapt slik for nettopp å ikkje ha et «flatt» liv. Det er ikke slik at man nødvendigvis skal la seg henfalle til denne «vintertiden» inne i seg selv, men at livet bør være en arena der vi lærer å leve med vinteren. Kanskje til og med nyte den?

Det er nemlig mulig å fjerne tungsinnet. Det er mulig å finne tilbake til lyset når høstmørket truer med evig vinter. Det er mulig å tenne et lys i et kaldt og mørkt sinn som har gitt opp. Det er mulig å finne gnister der flammer har sluknet. Livets flammer burde jo brenne lengst mulig for alle, ikkje sant?

Dessverre er det ikkje alltid slik.

I årene frå 2008 og frem til 2015 tok 1910 pasienter som var ivaretatt under psykisk helsevern, livet sitt i følge en rapport frå Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (NSSF). Dette innebærer at en pasient annen hver dag tar sitt eget liv. Dette er pasienter som er under en eller annen form for psykisk helsevern. Dette er intet mindre enn skremmende høye tall.

Og viss vi går tilbake til setningen «Winter is coming», ja så er den dessverre veldig treffende. Det viser seg at

 

DIAGNOSEN DEPRESESJON ER DEN SOM TAR FLEST LIV!

 

Alle forstår jo at kreft og hjertelidelser, samt mange andre somatiske tilstander er potensielt dødelige, men det er et alt for lite fokus på at også PSYKISKE LIDELSER kan være dødelige. Når vi nå ser i enkelte kommuner at det kuttes psykiatrien, ja så bør man være forsiktig med å stemme annet enn sak. Denne saken er viktig og livreddende. Det er jo et paradoks at enkelte vil redusere psykiatritilbudet i kommunen når vi vet at de norske selvmordstallene aldri har vært høyere. Og dette er tall som gjelder dem som er i eller nettopp er «ferdigbehandlet» innen psykiske helsetjenester. Mørketallene kan dermed være betydelige.

Psykiske lidelser utgjør meir enn en tredjedel av vår totale sykdomsbelastning i norge og det er den viktigste årsaken til uføretrygd for mennesker under 44 år. Det er da et tankekors igjen at man sparer seg til fant ved å prioritere vekk fra budsjetter tiltak og forebygging fra denne sektoren til fordel for å spare noen kroner på ikke dødelige saker.

Det er et faktum i dag at flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Selv de som har fått en eller annen spesialisthjelp tar sitt eget liv. Spesielt menn i alderen 35-44. Men også her finnes det usikre tall. Spesielt blant eldre er det nok store mørketall.

Og som nevnt, depresjon er den store stygge ulven her. Depresjon kjennes ut som en håpløshet som ikkje går over. En vedvarende tro på at ingenting blir bedre. Noen gang. Dette innebærer for svært mange en stor psykisk smerte.

 

Høstmørket

 

Høsten kjennes kald og våt ut. Det er en mangel på farger i det landskapet jeg ser utover. En mangel på tilstedeværelse i elementene. Der man sitter og skuer ut over landskapet ser man ikkje fargene som personen ved siden av deg ser så tydelig. Det er to forskjellige verdener. Og viktigst. Man ser heller ikkje muligheten for at fargene noen sinne kommer tilbake. Alle dagligdagse problemer, alt frå økonomi til den evige og konstante duren frå fabrikken man arbeider i, vokser til en monoton og flat støy som kun virker fremmende for ens egen nedstemthet. Ens kreativitet er borte. Ens evne til deltakelse er også borte. Denne snikende likegyldigheten har tatt over hjernen.

 

Det gode her er at man har avfunnet seg med at det er slik. Det triste er at man har avfunnet seg med at det er slik.

 

Høst blir til vinter. Blir vinter til vår?

Med fasit i hånden så blir vinter ALLTID til vår. Og våren er ALLTID en ny start. For alle. Også for dem med depresjonen hengende over seg. Det finnes ALLTID lys der ute. Bak den mørke veggen. Bak tungsinnet. Bak høstmørket og vinterkulden. Alltid.

 

Men hvordan skal man så gripe an denne håpløsheten?

 

Det er selvsagt ikke verdens enkleste oppgave. Selv synes jeg det er enklest å forsøke å rasjonalisere, sortere og fjerne det jeg kan. Dette betyr at tøffe valg kan utføres utan at man legger sine følelser inn i det i så stor grad som man kanskje pleier og som i tillegg kan vere ødeleggende for en.

 

  • BE OM HJELP og VÆR ÅPEN OM DINE PROBLEMER!

Dette er helt essensielt! Ring hjelpetelefoner eller bruk familie/venner som du stoler på og fortell dem hvordan du har det.

INGEN er skrudd sammen så perfekt at de fikser dette alene.

Usikker på hvem du ringer? RING 113!

 

 

  • Rasjonaliser:

Finn din måte å se på følelsene som en ting du kan forme. For eksempel som en leirklump. Vit at du kan ta å forme denne etter eget ønske og forgodtbefinnende. Si til deg selv at følelser er noe som skal være der for å gi deg flere dimensjoner i livet. Ikkje bare fjerne gleden din. Rasjonaliser det på en slik måte at det blir du og din fornuft som bestemmer over følelsene.

  • Sorter:

Bruk kun det du trenger i hverdagen. Ikkje samle opp all mulig dritt du ikkje kan gjøre noe med, men sorter alt du ikkje trenger for å overleve vekk. Herunder ligger følelser og problemer som du ikkje kan gjøre noe med, eller som du egentlig har påvirkningskraft over. Sorter vekk alt du kan, så sitter du igjen med langt færre ting i sekken. Du trenger jo ikkje samle på alt du ikkje kan gjøre noe med, ikke sant?

  • Fjern:

det du ikkje har bruk for. Kanskje det viktigste du gjør for hjernen din er å kaste på søpla alt du ikkje trenger av vonde følelser, smerter og sorg. Lettere sagt enn gjort, men hvis du er godt i gang med de to første punktene så er eg helt sikker på at du kan kvitte deg med ting du ikkje har bruk for eller som er med på å dra deg ned. Selv sverger jeg til en slags mental søppedunk der eg har kastet alt det vonde i livet nedi. Alt som ligger bak meg forsvinner jo ikkje, men det trengs dog heller ikke å dveles ved. Jeg har tatt et fornuftvalg og latt følelser være følelser og dumpet de tingene jeg ikke trenger fra fortiden i denne mentale søppelkassen. La fortid være fortid. Spar på og hent frem de gode minnene i stedet.

 

Stormene raser inni oss. Det er helt nødvendig at de gjør det. Simpelthen for å la oss få kjenne på elementene av det livet vi lever. For å la oss få kjenne og føle kulden mot naken hud. For å kjenne på savn, sorg og gråt. For å la oss føle motgang og strev. Kun på denne måten vil sansene våre få den treningen de trenger for å utvikles, for å leve og for møte vanskelige tider. Winter is coming, men det gjør pokker meg også sommeren.

Med beste hilsen fra willy

 

Når taksjabben endelig lander

Reklame | Michael Kors Watches//Michael Kors Watches//NA-KD Shoes//NA-KD Shoes

 

Michael Kors Watches//Michael Kors Watches//NA-KD Shoes//NA-KD Shoes

 

I dag henter jeg frem denne historien fra en annen tid. En tid som fortsatt er her, men som likevel er forbi. En tid der mørket og lys sloss om en plass i solen. Der jeg ikke visste hvem av dem som ville vinne. Den rette vant. Denne turen ned minnenes smug sitter godt i. Taksjabben som vi kaller byduene i bergen flakser for å overleve. Sloss for sin plass i verden. disse flygende rotter som vi ble kalt i likhet med dem, har endelig landet.

 

Lyset forsvinner sakte ned i horisonten og lysene fra en gatelykt tennes. Et lite vibrerende øyeblikk flakker det elektriske lyset og kaster skyggene nedover den brostensbelagte gaten i det trange smuget. Lyden av et vindu som lukkes høres i det fjerne og en hund bjeffer ett sted på den andre siden av denne stille byen. Det er kveld og varmt ute. Skrittene hans var knapt hørbare mot brosteinen under ham. Det var ikke som skritt, mer som, en stille hvisken i det han gikk nedover smuget. Gaten var tom for folk. Han går alene, som han alltid har gjort.

Den varme vinden fra sør flakker over ansiktet hans og får ham til å trekke pusten dypt inn. Han husker denne fønvinden fra et annet sted, en annen tid en annen plass. Han går stille nedover brostensgaten og minnes det øyeblikket. Der, i gatene bak Plaka i gamle Athen. Der vinden og lydene var sammen som i dette øyeblikket. Fønvinden strøk forsiktig over de bare armene hans. Jakken hang løst over skulderen. Det var sommer i Bergen. Sen kveld her i smuget og med samme følelse som gatene i Athen. Denne greske hovedstaden som i alle tider har stått som selve symbolet på menneskets intellektuelle og kulturelle utvikling.

Men Bergen kjennes annerledes denne kvelden. Stille, og med en følelse av ro og trygghet. Han går rolig og oppreist gjennom disse gatene som han kjenner så godt. Et helt liv har han gått disse gatene. Han smiler litt når et løvblad som har overlevd vinteren danser foran ham i fønvinden. Med et blaff forsvinner det inn i intet.  En luftens uteligger suser med lyden av en umiskjennelig blafring når vingene vifter til omverden. Han sukket lett og tenkte,

 «Gi meg gjerne en taksjabb fremfor all verdens papegøyer»

Bakgatene i den greske hovedstad kjentes plutselig svært langt borte, men likevel var følelsen der.

Latter lød gjennom kvelden i det et vindu igjen ble åpnet. Denne gangen i nærheten av Skivebakken. De gamle delene av denne vakre stemningsfulle byen. På sin vandring i denne spesielle kvelden visste han at det var magi i stenene og glød i asfalten. Gjennom hele sitt liv hadde han lengtet etter en slik kveld. Der byens puls kjærtegnet lydene, varmen og fønvindene fra sør som pakket inn denne byen i vest. Han gikk med rolige og bestemte skritt forbi Mariakirken og videre inn i Kong Oscars gate. Han visste hvor han skulle. Denne dagen hadde han ingen penger i lommen og heller ingen fremtid. Han hadde latt livet fare med vinden. Dette fordi han visste at det som var i går ikke er i morgen og det som er nå ikke er der om et minutt.

Han så seg tilbake mot Kalfaret. Han hadde gått en lang vei i kveld. Hele sitt liv hadde han gått, men dagen i dag var likevel den lengste. Han tenkte tilbake på de små barna og bøkene han engang leste. Dem om Hardyguttene. Han tenkte på røyk bak Landåshallen og sine første øl i godt lag med sine beste venner. Han tenkte på hvor det ble av. Han tenkte på at det var en del av historien. Av sine innerste minner som fortjente å ligge på en benk i hjernen og nyte en stille tid. Der man av og til kan løfte hodet å hente frem det som svever i vinden og strør minnene over et litt skjult smil som av og til bobler opp og gir ham et kort glimt av selvtillit og styrke. Men også tårer. Tårer til ære for dem som gikk andre veier. Tårer for dem som sluttet å gå.

Han trekker inn pusten dypt og stopper opp litt nær Korskirkealmenningen. Korskirken ligger der som den har gjort siden Moses gikk i knebukser. Som et symbol på ro og åndelighet, men mest som et minnesmerke for taksjabbene. Disse flyvende sjeler som av ulike grunner har landet på et sted som de aldri visste de kom til å lande på. Den gang de var liten. Livet var annerledes når man var liten. Det skulle bli annerledes. Det skulle bli noe bedre. Drømmene ble brutt da noen andre papegøyer stjal fra dem de få kornene de hadde fått utlevert. Noen av dem var også utsatt for papegøyenes skarpe og sterke nebb, der de uten nåde ble hakket i stykker av de papegøyene som hadde bedre plassering på livets grener. Det føles noen ganger slik at når den lille fuglen blir født, og så klarer å lette for første gang. Flyr av sted og blir meid ned av en lastebil. Vokser, lever og så slutt. Meningsløshet er et livets lodd.

Han snur seg og ser et par taksjabber smile og le i denne kveldens rusende fønvind. Han tråkker videre uten å ofre dem noen flere tanker. Annet enn at han kunne ha satt der med dem. Det hadde vært så enkelt. Så passende. Så lett. Fordi dette var mennesker han engang var nær. Mennesker han ville alt vel. Mennesker han ikke lenger nådde. De hadde hverandre. Han hadde valgt noe annet.

Han runder hjørnet og går inn i Skostredet. Denne lille pittoreske gaten som engang huset i alle fall en skobutikk. Der han husket enda at han ble tatt med av sin mor for å handle nye sko. Han hatet det. Men i dag hadde han sko som han hadde valgt selv. Sko som det hadde vært vanskelig å fylle med det manglende pågangsmotet han en gang hadde. Likevel hadde han klart å fylle disse skoene. Denne gangen gikk han med bestemte og selvsikre skritt inn i den bergenske natten.

Han hadde gått en lang vei. Helt fra Landåshallen oppe i Søndre bydel. Fra ungdomsklubben på Strimmelen og nedover i mot Chicago, via striladanser på Nautnes og Landro og et livsjag som pisket livet ut av ham. Helt til grenen knakk. Fallet var stort og sårene ville aldri helt gro. Men taksjabben klarte seg og fløy gjennom kvelden der solen gikk langsomt ned over Nordnespynten. Taksjabben kunne fly likevel. Taksjabben spredte sine vinger et sted der bare vinden så ham og fylte ham med den varmen fønvinden brakte med seg fra bakgatene i Athen. Bak Plaka. Med utsikt til Akropolis satt han der og selveste Athene steg ned og gav ham smykket som fortsatt hang rundt halsen hans.

Denne natten var lik. Bare bakgrunnen var annerledes. Bergens våg glinset i sommerlig tropenatt og gleden og livet som lød utover bryggens kanter gjorde ham varm innvendig. I dette øyeblikket visste han at det var dette livet han var en del av. Et liv som uansett hvordan det vrir seg i smerter etter stygge fall, likevel klarer å vise at det er verdt sin vekt i opplevelser. Verdt sin vekt i stunder som utfordrer. Verdt sin vekt i sorg og i glede. Og verdt sin vekt i kjærlighet til sin egen indre taksjabb og den flokken han hører til.

Han skalv lett på skuldrene og trakk jakken tettere rundt seg. Det var ikke kaldt, men likevel hutret han over denne følelsen av å leve. Å vandre her i den vakre hovedstaden på Vestlandet. Å trekke inn stemningene som løfter en opp tross alt. Å fly med flappende vinger vekk fra alle papegøyene og la vinden kysse fjærene før en perfekt landing.

Taksjabben har landet for godt.

 

Uansett hvordan livet vrir kraften ut av et menneske, så er livet i stand til å fylle livet med ny kraft. Uansett hvor tett mørket er pakket rundt en, så er lyset i stand til å pakke opp mørket. Uansett hvor mye smerter en har, så er lettelsen i stand til å lindre. Uansett hvor mange papegøyer du har rundt deg så er taksjabbene like mye verdt.

På drømmevinger

Reklame | NA-KD//Nike//Samsoe & Samsoe//FILA

no use without permission
copyright willy marthinussen

 

NA-KD//Nike//Samsoe & Samsoe//FILA

 

 

 

Jeg løper i kveld også. Så ofte som mulig løper jeg fra smertene. Løper fra angst og tungsinn som truer noe inne i meg. Eksistensielle spørsmål rir over hjernebarken og skaper lyn og torden når hovene smeller i frontal cortex og virvler opp støv fra Amygdala. Noe skjer i hjernen min når jeg skuer ut over nye og åpne landskap. Noe sjelelig og drømmeaktig. Verden blir litt bedre. Min verden. Den skjulte verden der inne som trenger påfyll av nye impulser. Endorfiner.

Jeg skuer ut over denne verden. Ser. Føler. Sanser. Kjenner luften. Føler vinden som glir over et preget ansikt. Et ansikt som har sett, følt og uttrykt de smerter som finnes. Må løpe for at landskapet i dette ansiktet kan forvitre. Bli ryddet og stelt. Bare løpingen mot horisontene klarer det for meg. Mine ben er mine vinger. Mine drømmevinger som bærer meg frem.

 

Langt der borte, der borte hvor himmelen møter fjellet. Langt der borte dannes linjen som kalles horisonten.

Man står der og skuer mot denne linjen. Denne taggete og ujevne linjen som er tegnet mot den grå himmelen over en. Man kjenner seg overgitt til det mektige landskapet rundt en. Man får en hutrende følelse som raskt kryper opp langs ryggraden. En følelse som stammer fra urgenene våre et sted. Fra en tid da mennesket ikke var gitt det herredømme de har i dag. Den gangen ærefrykt var noe som betydde noe mer enn det det gjør i dag.

Paralysert står man der. Man klarer kun å puste. Kroppen ellers virker ikke. Man blir bare stående å se utover dette storslåtte landskapet foran en. Man tenker man skal løfte en fot og ta et lite, nølende skritt fremover, men bena er blytunge.

Litt etter litt våkner sansene og nervesystemet til live. Kroppen fylles med lett, frisk fjelluft. Som en heliumdose fylles bena med lette gasser og begynner lekent og raskt å trippe videre mot den taggete linjen der fremme. Lukten av fjellbusker og kratt kiler neseborene og fyller også lungene med kruttsterk energi. En energi som kun kan komme til deg ved å gi kroppens sanseapparat den friheten den trenger i åpent og lekende terreng. Drevet av aktivitet som gir en varige minner og påfyll av storslagne bilder i hjernebarken, kombinerer man gange med småløping og konsentrasjon. For hvert eneste konsentrerte skritt i raskt tempo utfordres hjernens læringssenter og danner titusenvis av nye synapser. En klar forebygging av kognitiv svikt og en økning av celler som gir økt læringspotensiale fosser inn i den fantastiske plastiske hjernen vår.

 

Horisonten er fortsatt like langt borte, men kroppen er godsliten etter løpeturen over stein og tue i kronglete og utfordrende terreng.

Man stanser opp et øyeblikk for å få igjen pusten og ned pulsen. Naturens Spotify spiller en låt i det fjerne med den siste hiten fra fjellrype og Heilo et sted i krattet der borte i lien. Heilo er fjellvandrerens følgesvenn. Hans vemodige plystring ringer i ørene og skaper en litt nedstemt følelse i kroppen. Samtidig blir man litt glad innvendig fordi naturen fortsatt kan skape slike hits på fjellet. En mektig følelse når den blandes med tur, løping, vandring og selve fjellets storslagne omgivelser. Et sted der magien rår. Vinden som uler forbi deg skaper lyden av joik i det fjerne. Litt som nå når ettermiddagen sakte blir til kveld og mørket pakker inn horisonten i et beskyttende teppe. Over deg danser Gudene i Aurora Borealis lys. Det er party i Odins verden. Party for fjellgudene i lyset fra solens magnetiske støv som er spredt tilfeldig over himmelhvelvingen. I flere farger og med grønt som basisfarge flakker lyset frem og tilbake. Man legger seg ned i lyngen. På rygg ligger man der og titter opp på den mektige hvelvingen over seg. Og man kan sverge på at dette er det nærmeste himmelriket man kan komme. I det fjerne høres kun stillhet.

Teltet ved siden av deg er kommet opp. Det blir mer og mer innbydende etter hvert som kulden i luften blir mer påfallende. En kald dugg bretter sine vinger rundt deg og du hutrer lett. På tide å trekke seg inn i et varmt telt der ovnen i midten av type vedfyrt varmer hele deg. Man kryper inn i soveposen og varmen brer seg fra ytterst til innerst. Ansiktet koker lett, men på en god måte. Fjellet har strødd sine magiske frø på varmen og plantet en god tretthet i kroppen din. Man lukker øynene og glir inn i dyp søvn.

Nattens diamanter blinker i takt med flammehavet som flakker over himmelhvelvingen. Frosten utenfor hindrer ikke at drømmene får liv i søvnen. Stille flyr man over viddene på drømmevinger. Stjernene skinner og blinker i hvitt, gult og tidvis rødt. Viddens magi virker på kropp og sjel og man tenker over hvor heldig man er som lever i et slikt scenario. En dyp og murrende magisk tone høres langt der ute i det fjerne. Lyden av stille, dyp joik gir magien i øyeblikket ekstra kraft. På drømmevinger seiler man over stille, månelyse vann som glitrer i gjenskinnet fra stjernehimmelen og nordlys.

Man kan ikke la være å drømme om den reisen man har gjort i livet og som fortsatt beriker livet ens hver eneste dag. Det å nyte en slik magi er en livsreise verdig. En fantastisk reise og en fantastisk opplevelse. Hver dag er en ny magisk tone som spiller livets vakreste toner til ære for kun deg. Det å kjenne på de dype murrende tonene fra et sted langt borte, trekker drømmen i retning av Ultima Thule. Der på grensen mellom fantasi og virkelighet flyter man som en Peter Pan figur over himmelen på drømmevinger. Et sted langt der borte i horisonten ligger de nye dagene. Der et sted ligger undring og ny magi. Et stille sted der drager og løver, ulver og trollmenn bor. Et sted der fremme ligger landet som kun eksisterer i ens eget sinn, den verden som betyr alt for en. I dette landet finnes trygghet og mestring, kamp, gleder og sorger. I dette landet bortenfor grensene til Ultima Thule finnes det lille rommet der du er hersker, konge og magiens trollmann.

 

Teltet der oppe på fjellet pakkes godt rundt en når dagen langsomt våkner. Det kjennes godt ut å åpne øynene atter en gang. Å kjenne på fjellets veldige hall rundt en samtidig som man ligger godt innpakket i posen sin. Ovnen har blitt lunken og fjellets kraft overtar innsiden av soveposen. Lukten av varm kaffe brer seg i teltet. Drømmevingene glir inn i magiens verden som en gnist som blusser opp og forsvinner. Kaffen rister en tilbake til livet. Vandringen kan fortsette.

Med ny kraft og styrke kjenner man på milene som tilbakelegges. Hver, nye dag er en gave som må forvaltes på beste mulige måte. Endring er nødvendig for å kunne fornye kraften man trenger til å møte stadig nye fjelltopper og horisonter. Vandringen kan gjøres lettere hvis man lar fantasiene få innpass, ved å alliere seg med prinser, konger og trollmenn fra landet bortenfor Ultima Thule. Vandrerstaven er vårt sverd i kampen mot det onde. En kamp som er evig og som kan lettes ved å bruke trollmannens magiske pulver. Ved å plukke de gyldne bærene som viddene gir en, og ved å fange sin mat i viddenes mange vann. Det finnes nok å leve av for den som vet hvordan man sanker den energien som finnes.

På denne vandringen som kalles livet, over vidder og med fjellets godhet rundt en, møter man på myrer, vann og store steiner. Men også små klukkende bekker og livgivende opplevelser som krydrer dagene våre. De tunge steinene og vandring over tunge sorgfulle myrer, blir mye lettere hvis vi av og til stanser og drikker av de klukkende og muntre små bekkene som gir oss av livets vann. De gir en det en trenger for å klare å vandre videre når horisonten virker lengre borte enn noen gang. Man får inn den magien og styrken man trenger for å forstå at vandringen ikke skal ha et mål men at vandringen i seg selv er målet. De skrittene man tar i tunge myrer og i bratte bakker er der for en grunn. De er der for at sverdet skal slipes og kroppen skal styrkes i kampen mot tomrommet. De er der for å minne en på at bakenfor bakkene ligger nye sølvglitrende vann og mektige fosser. Opplevelser som gir en frysninger av glede og opplevelser som fyller en med ærefrykt og undring. Opplevelser som bekrefter at vandringen er meningsfull. Og atter en gang går det mot kveld.

 

Teltet er ditt ly. Soveposen kan rulles ut og ovnen fylles med den varmen man trenger når man innimellom hviler sin trette, men fornøyde kropp. Viddene man vandrer på er en venn som tross sin mektige magi og veldige tilstedeværelse kjennes trygg og god. Vandringene man tar, stien man følger og naturens store og små undere tar hånden din og leder deg inn i drømmen på ny. På drømmevinger står man i silhuett på en topp. Man skuer utover trollmannens rike. Viddene er mektige som livet selv. Taggene som tegnes i horisonten møter igjen den magiske ilden over himmelhvelvingen. Langt der borte speiler flammen seg i sølvglitrende vann. Man strekker seg ut og løftes oppover av de mektige drømmevingene sine. Man glir over landskapet for å se hva som ligger der borte i horisonten, men man kommer aldri frem for å få vite noe. Fordi viddene ikke vil fortelle. Fordi viddene ikke skal fortelle. Det er ikke mulig å fly så langt frem at man får vite hva morgendagen bringer. Livets vidder skal ikke det. Man skal kun fly over å nyte de opplevelsene disse mektige opplevelsene viddene kan gi. Hver en tue, myr, bakke og stein er en gave. En gave som ligger klar for å oppleves for den som evner å se magien i hvert eneste sekund man vandrer mellom dem.

Et smil flakker over ansiktet ditt. Trollmannen fortsetter å vandre. Trygg og sikker nyter han vært eneste steg. Lukker øynene atter en gang og hører Heiloens langtrukne og litt sorgfulle sang i det fjerne. Sorgtung, ja. Men likevel vet man at det inne i sorgen finnes gnister av liv og glede. Fordi Heiloen vet å fly på sine egne drømmevinger på de viddene som er livet dens.

Bålet varmer fortsatt. Bålet dør aldri ut hvis man vet å legge på mer ved.

 

Tøffe menn gråter ikke

Reklame | NA-KD Shoes//adidas Originals//Converse

ensomhet

NA-KD Shoes//adidas Originals//Converse

 

Hei alle sammen.

Jeg er veldig spent om dagene da jeg har mye nytt på tapetet. Det er fortsatt litt for tidlig å røpe noe, men jeg lover å komme tilbake med spennende nytt snart.

Ellers så er jeg for tiden opptatt av dette med åpenhet generelt og åpenhet om MENNS psykiske helse spesielt.

Det vil være en god dag den dagen vi menn klarer å vise at vi også kan slite med ulike ting som følelser og psyke. Både angst og depresjoner kommer under det som kalles usynlig sykdom. Dessverre.

Det er på tide å åpne seg mannfolk!

Man må slutte å brenne inne med tunge tanker. Ja det er lett å si og svært vanskelig å gjøre, men det er forløsende. For meg selv så var det spesielt angsten som ble bedre med å være åpen. Depresjonen sitter litt lengre inne.

Det er mange som sier og mener noe om det å være åpen og folk er jo svært forskjellige. Jeg hørte forleden en dame si at det å åpne seg burde folk holde seg for god for. Det er liksom ikke alt som bør offentliggjøres, mente hun. Vel, jeg er helt uenig. Det er imidlertid forskjell på å selge ut alt som er privat, til det som er bedre i lyset og ikke i mørket av egen psyke. Hadde folk klart å fjerne sperrer for å åpne seg og klart å be om hjelp for det som er vondt, ja så er jeg overbevist om at vi hadde hatt færre selvmord.

Det er på tide å fjerne gamle holdninger om at tøffe menn ikke gråter.

 

Tøffe menn ber om hjelp når det er behov for å la tårer trille.

Tøffe menn har baller til å be om hjelp når tankene blir for vanskelig å takle alene.

Tøffe menn tør å si ifra om sine vansker.

 

Likevel er det et hinder for mange. Holdninger slik som at folk skal mene at man burde holde seg for god til å være åpen, tilhører fortiden. Den nye tiden bør vise at bare ved å være åpen så kan vi øke kunnskapen til dem rundt oss. Bare ved å være åpen kan man få forståelse for sine vansker.

Jeg er selvsagt åpen om mine vansker. For meg har dette totalt sett vært en god hjelp, men jeg har også møtt holdninger som har ført til at noen har tatt tydelig avstand. Vel, jeg har heldigvis klart å få selvtillit nok til å kunne heve meg over det faktum at ikke alle mennesker har jeg behov for å verken hilse på lengre eller å faktisk bry meg om at deres kunnskapsnivå ikke helt holder mål. Deres tap. Jeg bryr meg fint lite.

Det er likevel veldig lett for å mange med vanskeligheter å frykte dette. Mange har få eller ingen venner fra før og griper begjærlig om de få sjeldne sjansene som byr seg. Lett og forstå. Men husk da på dette: Er det slik at du vil sette egenverd og selvbilde på spill for å holde døren til dass åpen?

Eller er det egentlig noen ganger i livet bedre å lukke dodøren godt igjen, stenge ute dritten og heller åpne andre dører i livet. Holdninger som lukter ille bør stenges ute. Dører som fører til åpnere landskap er å foretrekke.

Jeg vil selv forsøke å åpne de dører i livet som jeg ikke er trygg på. Fordi jeg ikke vil la angsten skremme meg fra å leve. Jeg vil åpne nye dører selv om jeg ikke orker når depresjonen er såpass tung at livet synes meningsløst. Jeg vil åpne dem fordi jeg ikke bør frykte det jeg ikke vet noe om, men lære om hva som finnes bak døren. Alternativet er å sitte i dritten å la livet være vanskelig. Livet mitt skal leves. Ikke styres av andres holdninger og fordommer.

Jeg vil gråte så alle ser det, fordi jeg er mann nok til å kunne vise at jeg er et menneske. Jeg vil fortelle til alle at jeg ikke takler alt her i livet, men jeg takler mye likevel. Som alle andre mennesker. Jeg vil skrike ut når jeg trenger hjelp til å takle livet. Fordi jeg er mann nok til å vise at jeg hører til et sted. Jeg er en del av noe. Det er DU OGSÅ!

JEG ER MANN. JEG GRÅTER HVIS JEG FØLER FOR DET!

 

Ønsker dere alle en fin kveld. Har du behov for å spørre om noe så send meg gjerne en mail på [email protected] eller følg hverdagsaktiv på facebook for å sende en PM der.

Willy

 

Selvtillit?! Enkelt?

Reklame | Nike - Casio

 

Nike//Nike//Casio//Nike

 

Det finnes selvtillit og det finnes arroganse. Det finnes uhøflige mennesker og det finnes mennesker som går rundt med hevet hode. Det finnes mennesker som ikke klarer å løfte hodet i det hele tatt. Vi er da alle ulike.

Selv bruker jeg ulike teknikker for å leve med manglende selvtillit og utilpasshet i sosiale situasjoner. Jeg selv har skiftet fra å være introvert til ekstrovert mange ganger i livet. Frem og tilbake!

 

«Hvordan går det til» kan man spørre. Hva har jeg gjort og hva har jeg opplevd for at det har blitt slik? Mye. Men denne reisen har lært meg en hel del. Mange strategier som jeg har lært meg å bruke til min egen fordel. Jeg har selvsagt ikke bare vunnet spill. Jeg har også tapt grundig. Men det å leve med denne forståelsen og finne ut at det er helt slik det skal være, kan være berikende. I alle fall hvis man velger aktivt og la det berike ens liv i stedet for å trekke en ned.

Jeg har fått høre at jeg noen ganger oppleves som arrogant. At jeg fremstår som ufyselig selvsikker og overlegen. Jeg har også fått høre det stikk motsatte. Hva ønsker man selv å være? Jeg vet hva jeg vil være. Selvsikker og med en god porsjon evne til å le av meg selv!

Så det valgte jeg å være! Jeg har valgt vekk det å bry meg om hva andre sier av negative ting om meg selv. Jeg trenger ikke en slik negativitet i mitt liv! Har ikke tid til det, da jeg har valgt å leve og nyte hvert eneste bidige sekund av det livet jeg har fått utdelt!

 

Mitt valg! Mitt liv!

 

Sjenerte mennesker vil ofte oppfattes som tilbaketrukne og introverte. Men gitt tryggeheten i eget selskap blomstrer og agerer dem gjerne som «King of the world». Tilbaketrukket i sitt eget miljø der PC og gaming er skjoldet. Der spillverden er deres domene, der de kan være konger og selvtillitsguder. Dette oppleves som trygt for mange.

 

Hvorfor er de ikke det i den virkelige verden?

Jeg er ingen psykolog, men jeg har levd et liv med mange og brokete erfaringer som har påvirket og skapt den jeg er. Jeg har opplevd mye og jeg har dratt erfaringer med meg i livet der både blindveier og labyrinter har blitt utforsket. Der også veien ut av labyrinter har blitt funnet.

Det finnes mennesker som har hatt selvtillit og god selvfølelse, men som på et tidspunkt i livet har mistet alt dette. Gjerne på grunn av en ytre påvirkning eller hendelser som har brutt en ned.

Det viktige er å faktisk vite at når det finnes en vei inn i en labyrint, så finnes det alltid en vei ut igjen! Hva med å tenke: «Når man møter veggen, så har man i hvert fall noe å støtte seg til».

 

Tanker styrer det vi gjør. Hjernen vår er en datamaskin. En spillkonsoll som styrer figuren «oss selv». Våre omgivelser er spillverdenen.

Vårt eget univers eller hva det nå enn er som tiltaler oss eller skaper frykt hos oss. Eller kanskje det ikke skaper frykt, men mer usikkerhet? Noen ganger vet vi ikke helt hvilken sti vi skal ta i ulike situasjoner. Kanskje nettopp fordi selvtillit, selvfølelse og mangel på sosiale ferdigheter har gitt oss verktøy i hverdagen som spillkonsollen vår der oppe finner utilstrekkelig i ulike situasjoner?

Våpnene vi har fått i level 3 oppleves som for dårlige til å kverke monstrene i oss selv. De som styrer hvordan vi takler sosiale settinger på en god måte. Situasjoner vi kan kontrollere og er fylt med selvtillit og mot til å være utadvendt.

 

Like mye som det finnes ulike ting som forstyrrer ens selvtillit og sosiale ferdigheter,så finnes det metoder for å bedre dette. Psykologer arbeider mye med det. De har mye kompetanse på ulike områder. Dette kan hjelpe de fleste.

 

Men hva hvis du ikke engang klarer å snakke med behandleren? Kommer deg ikke ut av døren? Venteliste til psykologen er så lang at man ikke ser for seg at dette er noe vits? Man har vært hos to psykologer tidligere og de forsto faktisk ikke en dritt av hvordan du har det inne i deg? Hva da?

Da er nok opplevelsen egnet til å gi deg nok en tapsopplevelse som du nærer og forer til å bli noe som fort blir en sannhet.

«Var det ikke det jeg visste, dette virker heller ikke» Setningen ligger som en subtittel i spillkonsollen din og styrer hvilken vei du tar. Man foretrekker å ta stiene som gir minst sjanse for å møte «The main boss.» Monsteret som avslutter spillet. Man ønsker å være i den trygge delen av spillet av frykt for å tape for bossen. Monsteret som har makt til å si «Game over, you loose!».

 

Etter mange år og erfaringer har jeg egentlig landet på at jeg trives best med å ha mer selvtillit enn manglende som sådan. Det betyr at man må ta et valg om å kunne leve med at ikke alle liker en, og at du som menneske ikke trenger å bli likt av alle. Det å akseptere dette var en øyeåpner i seg selv. Og vet du hva?

Hvis man tenker over det, så bryr egentlig de fleste mennesker seg døyten om hva vi selv går rundt og tenker. De bryr seg katta om hva du som person egentlig tror at de tenker om deg. Som regel tenker de ikke på deg i det hele tatt.

De fleste har mer enn nok med seg selv. Dermed så er det egentlig våre egne tanker som tillegger andre mennesker kvaliteter som kanskje ikke eksisterer i det hele tatt?

Husk at den neste personen du møter kan kanskje komme til å bli din beste venn!

Og hvis ikke så er vel det også greit?

Behøver du å kaste bort verdifulle livspoeng i spillet på å bruke tid på mennesker som ikke er kompatible med deg selv?

Svaret er selvsagt nei. Lev ditt eget liv. Lev dine dager uten å bry deg om uinteressante mennesker som er med på å dra deg ned. Vær deg selv. Ta kontrollen i ditt eget liv, være snill og grei med dine medmennesker.

Smil til verden og verden vil smile til deg!

Dette er selvsagt ikke like enkelt å gjøre, som det er å si det. Dette krever trening. Noen ganger lang trening. Mitt forslag til dette er å installere en selvtillitsmodul i spillkonsollen din. En du kan aktivere når du vil.

Se for deg situasjoner som er svært vanskelig. Analyser hva det er som er vanskeligst og trykk på knappen som aktiverer selvtillitsmodulen. Løft brystet og hodet opp mot horisonten når du går ut eller tren foran speilet. En god ting kan ikke sies for ofte, så si til deg selv at du eier verden! Du er konge i verden, din del av verden. Ditt eget domene der du bestemmer. Der du behandler andre med respekt! Da vil også pendelen langsomt snu og selvtilliten øke.

Hvis man slutter å bry seg om hva andre tenker og samtidig oppfører seg med normal folkeskikk, så har man i grunnen det som trengs for å være et hyggelig menneske som de fleste lever godt med,  og andre ikke!

Jeg kan leve godt med det! Og det kan vel egentlig du også?

 

Mvh Willy

Dagen derpå…

Reklame | better Bodies//Garmin craft

CRAFT

 

Garmin//Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies//Garmin

 

God Søndags morgen godtfolk!

I dag er det altså dagen derpå for meg. Etter en kraftanstrengelse i går i Øygardsmila, sitter jeg igjen med godfølelsen i dag. Jeg er veldig fornøyd med gårsdagens løp som jeg har hatt som motivasjon for løpetrening i mange måneder. Jeg har ikke minst lært mye om meg selv og kroppen min, og jeg har MESTRET i en alder der jeg ALDRI hadde trodd jeg skulle klare å løpe en hel mil for full maskin.

Mestring og motivasjon

For nettopp motivasjon til å melde seg på og rett og slett gi pokker i om du føler at dette er for langt og for tungt er en bøyg. Men gir du blanke i resultater og tenker at du skal løpe, gå, jogge eller hva som helst i et slikt løp, ja så sloss du utelukkende mot deg selv. Man har ingenting å bevise. Målet er å fullføre. Og følelsen når man kommer i mål…UBESKRIVELIG GOD! Dette er MESTRING på øverste hylle.

 

No pain, no gain

Så hvis man gjennomfører første del av denne prosessen, nemlig å ta skrittet og melde seg på, ja da har man kommet langt. Man kan gjøre det lettere for seg ved å være en liten gjeng med venner og ta dette som en happening, eller man kan gjøre dette uten at noen vet om det. Begge deler er greit. Når man er påmeldt, ja så er motivasjonen til å komme seg ut på treningsturer mye enklere. Arbeid mot å fullføre en mil uten pause, men i svært rolig tempo. Det tar noe tid å få opp styrke og utholdenhet i bena. Det gjør nok litt vondt, men gangsperr og muskelsmerter er ikke farlig. Dette går over etterhvert som man blir sterkere.Du vet, no pain, no gain.

 

Etter å være vant til å løpe en mil i det som jeg synes er en krevende rute på trening her på Ågotnes, var opplevelsen i Øygardsmila at den løypen var tung. Jeg skjønte etter fem kilometer at det å komme under timen skulle holde hardt, men jeg ville være fornøyd med å fullfure uten pause. Bakkene fra #Toft og på #Rong trakk ut kreftene og fylte bena med melkesyre. Det var likevel deilig å kjenne på at det ikke var pusten som stoppet meg, men kraften i bena. Her ligger det et potensiale for meg til neste løp. Jeg må jobbe mer med styrken i ben og med steget som var litt kort der det burde være langt. To ting som henger litt sammen. Det er lettere å ha et litt lengre steg når styrken er bedre. Jeg kjente også på Onsdagens spinningtime der jeg nok tok ut alt for mye kraft på sykkelen. Her burde jeg ikke tømt meg helt. Men som sagt, mye læring i dette.

 

Sosial glede og moro

Arrangemente i seg selv var kjempeflott. Været var bra selv om temperaturen var litt høy. Spesielt på tilbakeveien kjente jeg på at jeg gjerne skulle løpt i t-skjorte. Det var over 1000 påmeldte deltakere som alle smilte og var glade, spente og lagde liv. Med livemusikk fra scenen og liv og røre så var dette et flott arrangement som jeg gjerne løper igjen. Jeg er klar til ny påmelding. Jeg vil i alle fall finne neste løp som jeg skal melde meg på, bare for å ha motivasjon og løpetrening fremover også. Bare så det er sagt. Du vil ikke angre på at du finner et løp som passer for deg i lengde eller i glede over å ha et mål som fyller treningshverdagen din fremover.

 

Hilsen fra Willy

Menn og psykisk helse

Reklame | Polar

 

Polar//Polar

 

Hei alle gode mennesker!

Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.

 

Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.

 

Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.

Åpenhet er nøkkelordet

Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette? 

 

Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.

 

Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand. 

 

Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.

 

Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!

 

Willy

 

Gleder og sorger

Reklame | Richmond & finch//POLAR//STUNDA SMOOTH

 

Richmond & finch//POLAR//STUNDA SMOOTH

 

Man merker det i luften. Sommeren har langsomt seget ut av omgivelsene. Luften kjennes friskere, fortsatt varm, men friskere. Man går ut på terrassen og merker at noe er i ferd med å skje. I luften som man trekker dypt ned i lungene finnes molekyler av en endret årstid.

Luften over en fylles av fugler i flokk. Der de før fløy til hver sin kant for å lete etter den store kjærligheten, fylles nå altså luften av små og store vinger som i flokk samles for å fly mot sør. Mot evig sommer.

Mens jeg løfter blikket mot himmelen og lukker øynene kan jeg føle livet, øyeblikket og tiden står på en måte litt stille i et slik sekund. Der all verdens nyheter, vansker og rusk forsvinner ut i et tomrom som ikke eksisterer. Et lite intenst øyeblikk av total meditativ stillhet. Og jeg vet hva som er på vei. Følelsen av dråpene som faller fra skyer som leker stille i himmelhvelvingen over meg. Først små og lekent, med kitlende lekenhet treffer de pannen min. De synes sikkert det er moro å fly høyt der oppe bare for å sikte seg inn mot panneblinken min. Suse gjennom luften bare for å eksplodere i barnslig fryd når de treffer. Deres fryd får meg til å trekke på smilebåndet. Deres lekenhet vekker de litt større dråpene. De vil også være med på denne dansen mot panneblinken. Med stor fart sikter de seg inn og suser selvsikkert mot meg. Store tunge og vakre som en million små diamanter treffer de meg. Også de eksploderer i frydefullt fossefall over meg. Regnets diamanter og livgivende egenskap skyller over meg som gledesdråper og gir nytt liv til alt det treffer.

Hvis vi bare kunne nyte denne egenskapen i større grad. La regnet være livgiver og ikke egnet til depresjoner og smerter i leddene. La oss heller hylle det som skjer. Fordi jeg selv kjenner at regnet gir også liv. Jeg vil rette min positivitet mot godt gammeldags drittvær. Jeg vil føle regnet vaske vekk negativitet og skylle over meg som bølgene fra sommeren også gjorde. Jeg vil gi denne sommerens positive følelser også til de samme dråpene fordi de er også av samme opphav.

Jeg løfter ansiktet og tar imot alle dråpene med barnslig glede. Jeg kan kjenne at kroppen fylles med kaldt og friskt vann og jeg kan ikke unngå å tenke på hvor heldige vi er som har vann, rent friskt vann som faller ned og beriker vår tilværelse og gir oss muligheten til å leve våre liv. Som gir oss mat og livgivende tilførsel av væske. Jeg lar meg selv bli stående lenge under dette rennende vannet fra himmelen. Gjennomvåt kjenner jeg kulden fra en ny årstid tre inn i omgivelsene mine og gi meg en forsmak på høsten. En tid der skogens trær langsomt kler av seg og skifter til et mer passende antrekk. Fra grønt til en mer fargerik kolleksjon fra verdens fremste designer, nemlig Moder jord.

Så mens jeg trekker pusten dypt igjen og husker på at denne luften faktisk er fylt med fred og ro tross alle vansker som finnes der ute, så går jeg inn i huset og setter kaffen på. Vel under teppet her i sofaen senker roen seg i kroppen. Smaken av nytrukken kaffe erstatter regnets våte litt kalde følelse med en ny type varme. En varme som forteller om bris fra en sommer som har vært god. Der opplevelser og fønvind har blandet seg i skjønn forening. Der sommerens varme og gode følelser har fylt meg med glede, livsmot og styrke til å kunne gi. Til å kunne få. Til å kunne bringe meg videre på den reisen hvert sekund, hvert minutt, timer, dager og år som livet består av. Styrke til å kunne møte alt som livet måtte finne på å kaste mot meg med positivitet og arrogant styrke. Med å møte dette livet med en glede og evne til å akseptere. Med å klare å være meg, selv om klesdrakten skifter som årstiden forandres. Der mine klær er mitt humør, der mitt humør er fargerikt nok til å skape begeistring og glede til alle jeg møter på min vei. Der de som møter meg med negativitet, fordommer og dritt, bare kan viftes vekk med hånden like lett som vinden blåser vekk løvet fra trærne om høsten.

Så da sitter jeg her da, under teppe på sofaen med en kopp god varm kaffe og skriver dagens blogginnlegg om livet, årstider, følelser og lengsel. Om gleder og sorger og om litt av ditt og litt av datt. Ute faller regnet tungt ned og jeg kan se på de lekende dråpene og glede meg over at jeg er her, nå i livet.

Det kjennes deilig ut.

Hjelp når hverdagen blir vanskelig

Reklame | TomTom//Cameron Nude Watch//Grip Grab

 

 

TomTom//Cameron Nude Watch//Grip Grab

 

Hei alle gode venner! 

 

I dag skriver jeg litt om hvordan det er å oppleve et funksjonsfall, samt hva du har rett på av hjelpemidler fra NAV hjelpemiddelsentralen.

 

Det å oppleve noe som reduserer din evne til å klare seg i hverdagen skjer dessverre mange mennesker hvert år og hver dag. For mange er dette en omveltning i livet som snur fullstendig opp ned på den tilværelsen man er vant til.

 

Noen har lette til moderate funksjonsfall, andre igjen har store og komplekse hjelpebehov. 

 

Så er det slik at vi heldigvis bor et et land der hjelpen ikke legger ytterligere stein til byrden. Man har da, avhengig av det reelle behovet, krav på både medisinsk og rehabiliterende hjelp. Alt dette tar vi for gitt at det er kostnadsfritt i vårt land. Det er slettes ikke slik i alle land.

 

Etter behandling får jeg som ergoterapeut mange henvendelser fra ulike tjenester og enkeltpersoner om behov for hjelp i hverdagen. Vi som ergoterapeuter er særlig godt egnet til å vurdere hjelpebehov opp mot trening, rehabilitering og behov for hjelpemidler.

 

Hjelpemidler er en del av den nye hverdagen som kan oppstå etter etter et funksjonsfall. Derfor er det viktig for oss som ergoterapeuter at hjelpemidler gir den enkelte en bedre hverdag i balanse med aktivitet og muligheten til å opprettholde funksjon. Dette betyr ofte en vurdering fra ergoterapeut som ser på den TOTALE situasjonen for den enkelte og ikke bare hva hjelpemiddelet kan løse på kort sikt. Man må som terapeut også ha kunnskapen om hva hjelpemiddelet kan bety for mulig REDUKSJON av funksjon.

 

Ved ukritisk å skaffe til veie hjelpemidler som faktisk BIDRAR til REDUKSJON av funksjon, vil hjelpemiddelet faktisk kunne ha en motsatt hensikt enn det det var tiltenkt. Det er derfor av stor viktighet at det er ergoterapeuter som vurderer og søker på ulike hjelpemidler.

 

Samtidig er det slik at mitt inntrykk også er at folk flest vet veldig lite om hvilke hjelpemidler som faktisk finnes der ute.

 

I dagens innlegg vil jeg trekke frem produkter som kan hjelpe deg å finne grepstyrke i hverdagen.

 

Mange er ikke klar over at det finnes ulike hjelpemidler til dette og at man kan søke om støtte til slikt fra NAV hjelpemiddelsentralen via ergoterapiavdelinga i kommunen der du bor.

 

Mange med artroser eller håndskader vil ofte ha store problemer med å kunne åpne stridige glass, ulike poser og det å kunne ha et godt grep om ting uten at dette forårsaker store smerter. Hjepemiddelfirmaers produkter kan være et godt alternativ for mange. 

 

Hvis du har smerter eller utfordringer med kraft for eksempel i hånd eller rett og slett ikke klarer hverdagen din like bra som før av ulike andre årsaker, ja så er det vel verdt å kontakte hjemkommunen din for å få ergoterapeut hjem til deg for en samtale. På denne måten kan dere i fellesskap finne de løsninger som er bra for deg for at du skal kunne få et bedre og mer aktivt liv.

Fremover vil dere kunne finne omtaler om ulike hjelpemidler som kan søkes om og hvordan dere går frem for å få hjelp. Innleggene legges i den nye kategorien hjelpemidler i hverdagen og ergoterapi her på bloggen!

Hilsen fra willy

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top