Klaging og syting tok helt av!

 

Hei alle lesere!

I dag publiserte Bergens Tidende en artikkel jeg publiserte på bloggen for noen dager siden. Hele innlegget kan du lese her.

 

Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.

Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.

Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.

 

Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.

 

Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?

 

På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.

Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.

Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.

 

Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.

Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!

 

 

Løping som medisin

løping som medisin

 

Hei alle sammen!

 

I dagens blogginnlegg dykker jeg litt dypere i jogging og løping som medisin. 

 

Det finnes jo utallige treningsformer og metoder for fysisk fostring der ute i den store verden. Hvorfor valgte jeg løping og jogging som treningsform?

 

Til det er det vel egentlige svaret at det er noe sammensatt. For meg som alltid har hatet løping var det ikke et selvsagt valg om at dette skulle bli en lidenskap.

 

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg begynte jeg altså å røyke når jeg var ni år gammel. Dette var nok starten på hvorfor jeg hatet løping, men også begynnelsen på hvorfor det ble en lidenskap. Jeg skal forklare hvorfor.

 

Da jeg sluttet å røyke i 2006/7, så var formen dårlig. Det var på høy tid å gjøre noe. Min kunnskap på denne tiden som ferdig utdannet ergoterapeut med nevrologi som særskilt interessefelt og hjernen spesielt, var årsaken til at jeg ville prøve noe helt annet enn styrketrening som lå hjertet mitt nærmest. Jeg tok noen små prøvende løpeturer for å bedre pusten, men dette var så vondt og ubehagelig at jeg gav meg ganske raskt.

 

Det skulle gå enda noen år før jeg begynte på igjen.

 

I 2013 fikk jeg i oppdrag å starte og lede lokal frisklivssentral. Jeg var en del av et interkommunalt team som da reiste til frisklivssentralen i Modum kommune. En del av denne turen innebar at vi skulle lære litt hvordan de hadde startet og drev sin frisklivssentral. I dette lå det også en trenings gjennomgang. De andre deltakerne var jo superspreke og hadde ingen synlige vansker med denne gjennomgangen som besto av løping og intervaller i skogen. Jeg derimot, slet med pusten og holdt på å omkomme. Jeg var jo mer en kandidat som deltaker enn som trener. Da bestemte jeg meg for at pusten skulle bedres.

 

Jeg begynte med å se på hvordan hjernen fungerer i forhold til endring, og hvorfor jeg egentlig hatet løping. Løping var nok det som var den veien jeg burde gå for å bedre kondisen. Det visste jeg jo. Men det var jo så himla ubehagelig!

 

Jeg gikk systematisk til verks og utfordret mine uvaner med å tenke motsatt det jeg hadde i hodet. Ja, jeg hatet løping, men hva om jeg bestemte meg for å like det? Rett og slett snu hat til kjærlighet?

 

Jeg begynte å jogge. Rolige små turer på rundt hundre til to hundre meter. ALT gjorde vondt. Bena, lungene armer og hode. Men jeg smilte tappert og fortsatte. Hundre meter ble til tusen, til to tusen, til tre tusen. Og det gikk med et smil. Er det en ting jeg vil si så er det at etter 14 dager med rolige joggeturer, så var pusten betydelig bedre. Dette var en opplevelse som gav meg den ypperste motivasjonen av dem alle, nemlig evnen til å glede meg over bedre helse. En målbar helsegevinst. Jeg hadde også en tanke om å ikke gjøre løping til et mål om bedre tider og lengre enn langt. Bare et eneste mål og det var gleden av å kunne løpe en mil, eller 5 kilometer, 3 kilometer, whatever som jeg fikk lyst til. Ingen press, kun gleden av å kjenne hodet fylles med endorfiner og lunger som var i stand til å løpe ti kilometer i rolig tempo uten å bli dårlig, miste pusten eller verre.

 

Dette er virkeligheten i dag. Det er ikke pusten som stopper meg fra å løpe langt, men styrken i bena. Jeg forbrenner det farlige magefettet med lengre løping i rolig tempo og jeg forbedrer styrke i alle deler av kroppen. Spesielt i kjernemuskulatur. Derfor er løping ved siden av svømming kanskje den ultimate treningsformen. Og på veien har jeg funnet ut hvor mange nøkler ligger gjemt i forhold til å bedre både fysisk og psykisk helse.

 

Løping hjelper for kondisjon, kols, diabetes 2, blodtrykk, overvekt, svak muskulatur, og ikke minst mange ulike psykiske utfordringer. Angst og depresjon har jeg selv erfart at dette hjelper mot.

 

Så budskapet er egentlig enkelt. Hater du å løpe så er det kanskje det du bør gjøre? Fordi at ved å utfordre hjernens etablerte “sannheter”, eller uvaner om man vil så legges det tilrette for endring. Varig endring, ikke kortvarige slankekurer og støttemedlemskap på gymmen.

Den ensomme rytter

 

God dag til alle!

I dag starter ferien min. 4 uker med fri der jeg skal lade batteriene mine. En helt nødvendig ting da batteriene mine har vært flate i det siste.

Når man sover dårlig og ikke har overskudd til så mye grunnet for mye stress og hodepine, så tømmes batteriene relativt raskt. Alle trenger å ha mest mulig inspirasjon og positivitet rundt seg i hverdagen. Når hverdagen i stedet blir fylt med negativitet og uro, ja så blir dagene tunge og nettene fylles med grubling og uro.

Det å ha et psykososialt givende miljø rundt seg er en forutsetning for trivsel, kreativitet og arbeidsglede for alle. Igjen vil jeg peke på viktigheten av ordtaket, ” if you find a job you love, you will never work again”…

Og med det vil det derfor være viktig for alle å kunne ha et miljø rundt seg som gir energi, Ikke bare tapper deg for den.

Det å ligge våken å gruble tapper deg effektivt for de ressurser du ellers kunne bidratt med til din jobb, familie og andre. Det er også et tegn på at man ikke er inne på riktig spor og at tiltak er nødvendig. Det å være åpen om dette her på bloggen er for meg nødvendig fordi jeg selv ikke klarer å formidle det godt nok per uttalte ord. Det å få positive tilbakemeldinger og bekreftelser er viktig både for meg og andre i samme situasjon.

Det å gå inn i ferien uten, er svært tungt.

Samtidig er det også da ens egen styrke kan vise seg fra sin beste side. For min egen del er jeg svært sterk og full av selvtillit innad i meg selv. Dette gjør meg svært dyktig i egen selvstendighet. Mange andre med angst, depresjon og urosymptomer har det ikke slik. Budskapet mitt er enkelt. Jeg vet at det er mulig å gjøre noe med det folkens.

Flere har skrevet til meg og spurt om hvordan jeg har lært å takle uro. Svaret er at jeg har funnet en strategi i all min selvstendighet. Jeg er veldig trygg på at de fleste har et miljø rundt seg som bygger en opp og ikke til stadighet søker å rive en ned. Det å ta imot disse byggeklossene samt være med å gi andre verktøyene for dette reduserer uro og bygger trivsel, styrke og positiv vekst og utvikling. De som ikke har det slik kan slite mer enn andre. Som sagt så har jeg selv funnet en styrke i det jeg vil kalle ekstrem selvstendighet. Dette har vært bra for meg selv selv om jeg skulle ønske at jeg slapp slike strategier for å cope i hverdagen.

Det å ha gode venner og familie rundt seg som løfter en er avgjørende for de fleste.

Husk det folkens, at vi alle har et ansvar for å bygge hverandre opp, ikke bare snu seg vekk. Vær trygg på deg selv!

Selvstendighet gir trygghet, men samtidig blir også det som å ri ensom inn i solnedgangen. Noen synes solnedgangen er fin, andre ser kun regnet i det fjerne…

Ønsker med dette alle en super ferietid!

 

 

Man trenger ikke hente månen…

 

Hvordan vi mestrer livet kan oppleves ulikt. For noen er det å stå opp en mestring, for andre er det å klatre til topps på Mount Everest mestring. Hvordan vi opplever dette er så forskjellig. Det er viktig å anerkjenne at mestring er så mangt. Vi trenger ikke hente månen for å gi noen mestring. Bare være tilstede for andre.

 

Livet, selve livet er en rar greie. Hvor vi kommer fra og hvor vi skal er det egentlig ingen som helt vet. Det vi vet er at vi fødes og vi dør. Slik er jo livet.

 

Noen ganger fylles livet av de underligste ting. Sprø opplevelser, store hendelser, vonde erfaringer, sorger og gleder. Og midt oppe i det hele skal vi eksistere. Jeg har i mange år vært en del av livet. Mitt liv. Men mitt liv er ikke mitt alene. Jeg påvirker andre liv. Og andre liv påvirker mitt. Slik skapes samfunnsliv. Vi alle er en del av noe større. Selv om vi i perioder i livet er ensomme og ikke har noen i vårt liv, ja så påvirker vi likevel andre liv på ulikt vis. Felles for alt er at vi alle er viktige for både vårt eget og andres liv.

 

Det finnes de helt store og gledelige opplevelsene i livet som sagt, men også de helt store sorgene i livet. Det er da vi opplever livet som noe skjørt, ensomt og av og til slitsomt. Når sorgen er på sitt største er det ofte fordi et liv er ikke mer. Men sorgen kan også være av en slik art at den kan gjøre oss sterkere. I alle fall hvis vi anerkjenner den virkningen sorg og redsel for noe kan gjøre med oss.

 

Alvorlig sykdom for eksempel er ren redsel. Det er sorg og det er de helt store følelsene et liv kan gi oss av den negative sorten. Så hvordan kan man da eksistere i en slik situasjon? Det er jo muligens det vanskeligste spørsmålet som finnes. Det er så vanskelig fordi sorg, sinne, frykt og andre leie følelser overskygger våre liv. Og de livene til dem som betyr aller mest for oss.

 

I min jobb som ergoterapeut har jeg møtt og fått lov til å påvirke mange med alvorlig sykdom. Og det som har påvirket mitt liv aller mest i møte med andre er den styrken som oppstår i møte med livet og vanskelige tider. Denne styrken er enorm. Til tross for at livet kaster det værste mot en, ja så står mennesker i stormen og mestrer.

 

Det er mulig å mestre livet. I mitt møte med andre som har det vanskelig er livsmestring et ord jeg ikke er fremmed for. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert hvis jeg selv ble rammet, men jeg har sett hvordan det kan gå an å mestre selv det verste av det verste. For det er mulig å mestre livet til tross for at det noen ganger er vanskelig.

 

Så hva er hemmeligheten egentlig?

 

Mestring er egentlig enkelt. Det kan lettest beskrives som det å gjøre noe som man får til. Og hvis man får til noe, ja så har man mestret noe. Jeg mestrer hver eneste dag og det gjør andre også. Det som er viktig å huske på i hverdagen er at mestring kan være alt fra A til Å. Og vi som gjør noe mestrer i det vi gjør det. Uansett hva det er vi får til, så mestrer vi. Det er faktisk mulig å se på mestring som de små tingene i livet, og ikke bare klare å stå i de store, vanskelige tingene som oppstår i og rundt våre liv.

 

Hvis vi som mennesker blir litt flinkere til å anerkjenne at alt er mestring fordi vi ved å VÆRE faktisk mestrer, ja så hadde kanskje mestring vært lettere? Å anerkjenne at vi kan være der for våre barn og anerkjenne at vi ikke trenger å gjøre noe som helst annet enn å være der for dem, ja så har vi faktisk mestret noe som betyr alt for dem som er nær oss.

 

Livsmestring trenger også drivstoff. Drivstoff til oss selv slik at vi kan fortsette å eksistere i våres egne og andres liv. Hvis vi ikke får drivstoff til egen drift, ja så mestrer vi dårligere. Litt som mat. Uten mat og drikke, duger helten ikke sies det, men vi kan også si at uten pustehull og livsarenaer som gir oss nødvendig kraft til å fortsette, så blir også mestring vanskelig.

 

Mosjon og trening kan være et slikt pustehull. Og det kan være nødvendig drivstoff for dem som er i en vanskelig livssituasjon. Vi vet at det å gjøre noe som vi kan klare gir mestring. Mestring gir drivkraft til å klare hverdagen. Til å ha tro på oss selv og til å ha styrke til å leve. Mosjon og trening gir også fysisk styrke til å opprettholde livsviktige funksjoner, en sterk kropp og et sunt sinn. Inaktivitet gir lett resignasjon. Resignasjon er ikke mestring.

 

Forskning sier mye om de gode effektene aktivitet og trening gir til mennesket. Vi vet at dette er sant. Jeg vet at dette gir overskudd og ro i sjelen. Jeg vet at dette gir en helt spesiell mestringsopplevelse. Gleden over å delta i noe er mestring. Gleden av å være betydningsfull er mestring. Gleden av å tilhøre noe er også mestring. Da trenger man ikke hente månen. Bare hente egen eksistens for dem som er nær deg. Å være. Å gi. Man trenger ikke klatre de høyeste fjell. Bare smile. Bare holde hånden til livet foran deg.

Treningsnarkoman!

hverdagsaktivitet og løpeglede

 

Jeg er en treningsnarkoman!

 

Vel i alle fall i følge enkelte. Så hva er det egentlig de mener?! Skjønner ikke helt hvordan de definerer dette med narkomani. Eller, narkomani er jo en sykelig avhengighet av noe som bryter en ned, er det ikke?

Verdens helseorganisasjon (WHO), definerer avhengighet etter seks kriterier hvor tre av kriteriene må ha vært tilstede det siste året for å få diagnosen:

 

  1. Sterk lyst eller følelse av tvang til å innta en substans som gir rus 
  2. Problemer med å kontrollere inntaket med hensyn til innledning, avslutning og mengde
  3. Fysiologisk abstinenstilstandsom opptrer dersom bruken av rusmiddelet opphører eller reduseres, eller viser seg med karakteristisk abstinenssyndrom for det aktuelle rusmiddelet, eller gjennom bruk av samme eller beslektet rusmiddel for å lindre eller unngå abstinenssymptomer
  4. Toleranseutvikling, slik at større doser må til for å gi samme effekt som tidligere
  5. Økende likegyldighet i forhold til andre gleder og interesser. Mer og mer tid brukes på å skaffe seg rusmiddelet, på å bruke det, eller på å komme seg i form etter bruken.
  6. Rusmiddelbruken opprettholdes til tross for åpenbare tegn på skadelige konsekvenser. Det må fastslås om brukeren var, eller kunne forventes å være, klar over disse konsekvensene.

 

Vel hvis trening hadde kommet i pilleform så hadde alle tatt den heter det seg. Men som nevnt over forbinder vi narkomani med noe negativt. Dette gjelder heldigvis ikke for alle de positive effektene vi får av å ruse oss på trening og aktivitet. Jeg har skrevet mange innlegg på bloggen tidligere om endocannabinoider og endorfiner. Dette er utelukkende positive effekter av det å trene. Og jo mer du tar, jo bedre helse får du. Det har heller ikke noe med narkomani å gjøre vel?

Men det finnes også grenser. Det å trene til kroppen slites i stykker går utmerket godt an. Det å trene så mye og så ofte at kroppen ikke får anledning til å restituere er negativt og kan også være svært farlig.

Det viktige er å kunne trene akkurat så mye at du får lyst til å gjøre det igjen dagen etter, men samtidig får god følelse av å klare å holde igjen slik at kroppen får ny energi og påfyll av ny giv.

Alt med måte er det noe som heter og det synes jeg vi burde bruke i langt større grad enn hva vi i dag er vant til, og på langt flere områder enn det vi kanskje tenker er greit nok.

Trening kan også fint brukes som erstatning for alle typer annen og negative rusmidler. Misbruk eller avhengighet av alkohol kan være en langvarig tilstand, og mange
pasienter veksler mellom perioder med bruk av rusmidler og avholdenhet. Høyt forbruk av alkohol er en kjent risikofaktor for utvikling og forverring av mange sykdommer, og det er derfor nødvendig å rette behandlingen mot både selve misbruket/avhengigheten og komplikasjonene som følger av dette. Selv om den vitenskapelige dokumentasjon er begrenset, kan strukturert fysisk aktivitet anbefales for å dempe subjektivt ubehag i abstinensfasen. Det kan også være nyttig for å hjelpe pasienter til å mestre angst og depresjon, og muligens redusere faren for tilbakefall. Fysisk aktivitet er også viktig i behandling av kroppslige følgesykdommer, slik som diabetes og hjerte-karsykdommer. Fysisk aktivitet kan gjerne bestå av kondisjonstrening, først med lav og senere av høyere intensitet, styrketrening og koordinasjonstrening. (HDIR).

Som dere vet er jeg og trener så ofte jeg kan, vil og har lyst til. Men derfra til overdrivelse er et godt stykke. Det kan virke som og mye er for mye, men så lange du restituerer godt og har et fornuftig og NORMALT KOSTHOLD, ja så er det ikke narkomani, men kun treningsglede. Og med trengingsglede mener jeg GLEDE med store bokstaver.

 

Jeg hører ofte folk si at det å trene er pyton! At det å trene er et vond og forferdelig onde! At trening er dritt som man dessverre er nødt til å stå i.

Jeg blir ærlig talt litt lei meg når jeg hører dette. For trening og livsstil behøver slett ikke være slik. Er det slik du opplever aktivitet og trening, ja så trenger du muligens en omprogrammering av et etablert tankesett der du går fra “FOR MYE AV DET GODE” TIL “ALT MED MÅTE”.

Det å bygge stein på stein i rolige former slik at kroppen din og hodet ditt får sjanse til å venne seg til livsstilsendring og belastning er svært viktig for ikke å ende opp med tidenes baksmell og evig støttemedlemskap på gymmen. Da gjelder det mer om å finne en rådgiver eller coach som kan formidle dette og ikke en kommandocoach som det jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Alt med måte, ikke sant? Og livsstilsendring skal tross alt vare resten av et langt og helsemessig godt liv.

Men du, bestem deg i tide da 🙂

 

 

 

 

Ensomhet kan ramme deg også

ensomhet

 

Ensomhet.

Smak litt på ordet så dukker det kanskje opp ulike tanker. Er du en som aldri er ensom så tenker du kanskje på ett vis. Er du en som er ensom selv, ja så får du andre tanker rundt dette ordet.

Selve ordet ensom er et sterkt ord. Det er et ord som gir sterke assosiasjoner til noe sorgfullt eller depressivt i vårt følelsesregister. Men hva er det egentlig? Hva vil det si å være ensom? Og viktigst kanskje, går det an å gjøre noe med det?

 

Jeg vil tro at alle mennesker føler seg ensomme i en eller flere perioder i livet. Noen er kortvarig ensomme, andre har det slik gjennom et helt liv. Noen lever godt med det å være ensom, men de aller fleste sliter med ensomhet som noe tungt og dystert.

Jeg selv er ofte ensom. Jeg er ensom fordi jeg til en viss grad har valgt selv å være ensom. Ikke slik ensom som man gjerne forbinder ensomhet med, men som et valg gjort av meg selv. Jeg er ikke ensom til dagen. Til dagen har jeg verdens beste familie rundt meg og jeg har mange gode kolleger og kjente i mitt yrke som ergoterapeut. Men jeg er ensom i den forstand at jeg har valgt vekk deler av sosial kontakt med andre av ulike grunner. Dette innebærer for meg at jeg ikke klarer å opprettholde dette over tid. Jeg kjenner spesielt på dette ved mangelen av venner og familie som jeg besøker på fritiden. Men det er noe jeg har valgt selv, og noe har andre valgt meg vekk fra dem. Hvorfor i all verden vil noen gjøre dette kan man tenke?

Svaret på det er at det finnes traumer i livet som gjør at man ikke klarer eller tror at noen vil kunne ha glede over ens selskap. Ulike hendelser som gjør at sosial angst kommer snikende inn i livet ditt.

Men likevel har jeg det altså bra. Savnet etter nære venner vil alltid være der, men da vil det være mer opp til meg selv å ordne opp i det. Jeg kan ikke avvise andre som inviterer meg i det uendelige og samtidig forvente at de fortsetter å invitere. Dette er et faktum. Og med tiden så blir det en vane. Og det blir en lettelse å ikke bli forventet. Det å føle på at andre forventer noe av en blir et press som det egentlig er lettest å unngå. Og da sitter man igjen alene. Ensom. Ensom i det faktum at det er en selvvalgt ensomhet. Skulle jeg ønske det var annerledes? Ja det skulle jeg, men fortsatt er det enkleste å la være.

Ensom er også dem som VIRKELIG er ensomme. Ensomme i ordets rette forstand. Det å sitte for seg selv et sted og føle seg som en totalt utenforstående til verden. Uten familie eller venner så blir hverdagen særlig tøff for mange. Jeg skulle virkelig ønske at det finnes plass for dem alle i en stor sal der vi kunne slutte å være ensomme. Men dette er vel muligens utopi?

Så hva burde vi gjøre?

Jeg har urokkelig tro på en tilnærming der vi som mennesker begynner å se andre enn bare oss selv. Det å gi et smil til dem rundt deg i hverdagen er bra det, men det er altså sjelden nok. Hva med å invitere seg selv bort til noen du vet eller aner sliter? Hva med å være der for dem selv om de tilsynelatende ikke er så veldig interessert? Snakk ærlig med dem å spør direkte. Dette vil hjelpe mange flere enn du tror.

Det er også viktig å skape små fellesskapsgrupper. Ikke bare invitere folk til fest og så tenke at dem kommer. For mange som sliter vil det være som å hoppe over Mount Everest. EN umulighet, men andre ord. Dette fordi mange som er ensomme, og spesielt dem som har vært det lenge, ikke lenger har selvtillit nok til å ta sats og bare la det stå til. Nei, man må begynne med EN TIL EN. Man må begynne et sted og da er det beste å starte med å invitere på en kopp kaffe eller hva som helst, bare for å prate. Så etterhvert kan man bygge seg ut derfra.

Jeg vet fra meg selv at det er svært vanskelig å komme på tilstelninger der det er flere enn en person til stede. Det er en grunn til at man er ensom, ikke sant?

Og hvis du aldri har opplevd ensomhet enda, ja så vit at du med størst sannsynlighet vil møte dette på et tidspunkt i livet. Vit at ENSOMHET KAN RAMME DEG OGSÅ.

Men det finnes altså håp. Hvis alle vi som medlemmer av samfunnet og deltakere i livet bare kunne bruke noen sekunder på å slutte å ekskludere og begynne å bry oss, ja så vil vi kunne redde livet til mange. Vi vil kunne redde helsen til flere og vi vil kunne endre sorg til glede for den ene. Vi vil være i stand til å gi en liten smule varme til våre medmennesker i stedet for å åpne fryseboksen. Samfunnet vårt har har svært godt av litt varme nå. Enkeltmennesker som er ensomme har DESPERAT behov for å tines opp igjen også.

 

Jeg har opprettet en løpegruppe for folk som ønsker å møtes for en times aktivitet og løping her lokalt på Sotra. Dette er et lavterskeltilbud som absolutt ALLE kan benytte seg av. Her finnes det alle typer mennesker. Felles er det at de er nettopp det, mennesker. Trent eller utrent, ung eller gammel, her er det plass til alle.

 

Men helt spesielt invitert er dere som er ensomme. Og er det vanskelig å ta det første skrittet, ja så send meg en melding. Som livscoach kan jeg hjelpe deg videre til noe som er bedre enn det du kanskje har i dag. Send meg spørsmål og jeg vil prøve å svare så godt jeg kan. Send meg din historie, fordi den er VIKTIG! Og jeg vil gjerne ha deg med på en felles aktiv time, med forståelse og et smil på lur. Jeg bryr meg virkelig.

Det å bry seg er det viktigste vi gjør som mennesker.

 

Det viktigste er å delta…

Bergen city maraton med frank løke som deltaker

 

Det viktigste er å delta

I dag er det nøyaktig en uke igjen til Bergen City maraton. Det er nesten som om det er litt fortrengt og jeg trodde faktisk i går at det var mye lenger til. Etter en helt nødvendig sjekk av dato og realitet, så begynner det å gå opp for meg. Uansett om du skal løpe halv eller hel maraton så skal du nå være rimelig klar. Men også i mosjonsklassene 5 kilometer og stafett er dette nå alvor.

Jeg løp en halv halvmaraton i går bare for å få gitt kroppen en aerob gjennomkjøring samt å få bena i løpeform. Den siste uken skal jeg restituere og forsøke å få igang overskudd.

Men først og fremst så gjelder det å nyte at man i det hele tatt kan være med på dette vårens vakreste eventyr. Det er ikke noe jeg selv tar for gitt med så mange ulike sosiale elementer som ligger i dette. I fjor vant jeg over meg selv. I år skal jeg videreutvikle meg selv innen deltakelse. For det  å delta kan mange ganger være vanskeligere enn selve løpeturen. Den er tross alt ikke så lang og man trenger pinadø ikke å prestere, bare gjennomføre. Det er rammen, deltakelsen og det sosiale aspektet i dette som betyr noe. Og det er jo nettopp dette som for mange kan være selve kneiken som må knekkes.

De som klarer å delta til tross for ensomhet, sosial angst eller andre utfordringer rent psykisk er de jeg heier aller mest på i dette løpet.

Uansett tid man bruker så betyr det ingenting i forhold til det å kunne delta og vinne over seg selv. Det er mulig og det er gjennomførbart. Det må vi aldri glemme. Jeg oppfordrer alle som sliter til å melde seg på neste års BCM så raskt det er mulig, bare for å starte en prosess inne i seg selv om å mestre det å kunne delta. Og treningen du gjennomfører på egen hånd eller sammen med andre vil uansett gi deg så mye glede og mestring på veien at du vil garantert få en bedre almennhelse samt også psykisk helse på veien din mot et slikt arrangement.

Deltakelse trumfer psykisk sykdom

Sosial angst, generelle angstlidelser, depresjoner og andre psykiske utfordringer vet vi kan bedres gjennom trening. Her er det ingen tvil. Du vil allerede etter kort tid oppleve at trening og aktivitet gjør noe med hodet ditt på en ytterst positiv måte. Målrettet jevnlig trening gjør noe med hele systemet ditt. Har jeg en spesielt dårlig dag for eksempel, ja så tar jeg på meg løpesko og løper det bedre. Jeg skal ikke påstå at jeg løper det av meg hver gang, men jeg løper meg jaggu bedre hver eneste gang.

Det er også viktig å tenke på alt du gjør og ikke alt du ikke får til. Hvis du for eksempel bestemmer deg for å gå ut alene og være aktiv, ja så har du greid det utmerket hvis du går kun små turer i ditt nærområde. Løper du noen meter i tillegg ja så skal du pokker meg tenke at du har klart å begynne. Ikke tenke på at du ikke klarte slik og slik.

Det å hele tiden tenke på hva du klarte og gi pokker i hva du ikke klarer er en treningsak. Du er nødt til å snu en negativ måte å tenke på og begynne å tenke bevisst på alt du klarer i stedet for.

Jeg tenker at jeg klarer alt jeg kan hver eneste dag. Det andre det øver jeg på. Hver eneste dag.

Det kan du også klare!

 

Gratistilbud!

 

Denne uken har vært gull for meg rent treningsmessig. Ikke bare har jeg fått startet opp med tøffere egentrening som er i rute til Bergen city marathon, men jeg har fått mange nye deltakere gratistreningene mine.

 

I dag gyver vi løs på nok et arrangement der vi løper, jogger, går og gogger i en klokketime.

 

Jeg gleder meg alltid til disse fine søndagene der vi kan nyte flotte baneforhold på Ågotnes idrettspark sammen med andre som ønsker å være ørlite mer aktiv. Det å legge inn èn liten klokketime der vi får utfordret pulsen og muskulatur i rygg, hofte armer og ben er en svært god investering i egen helse. Når Man i tillegg vet at dette er gullstandarden for ulike utfordringer med ensomhet, depresjoner, uro og annet, ja så er det vel ingenting å vente på.

 

Som mange av dere som har fulgt bloggen min en stund vet, så er det viktig for meg å lage et gratis tilbud til alle som ønsker å være i aktivitet. Spesielt for dem som er lite i bevegelse fra før skal dette være et trygt og sammensveiset tilbud som er tuftet på felleskap, glede og respekt for alle andre mennesker. For meg er antimobbing i alle former og gode holdninger til andre mennesker avgjørende for egen glede, god helse og et bedre liv.

 

Bloggen hverdagsaktiv.blogg.no ble startet opp nettopp for å kunne gi et tilbud til dem som var særlig utsatt. Mange kommunale og private tiltak er svært gode, men de mangler også noe som jeg mener vi kan være med å dekke, nemlig plass til alle og det faktum at det er et gratis tilbud med en løype som alle kan gå i sitt tempo. Så enten man er fullbefaren konkurranseløper eller om du sitter i rullestol så er det plass på en slik bane som dette.

 

Sliter du med ulike psykiske vansker, ja så er det plass til deg også. Enten man vil gå for seg selv eller løpe mot de raskeste er det opp til hver enkelt. Deltakelse er nøkkelordet.

 

Det å kunne møte opp og delta er for mange det første skrittet til et nytt liv, eller en bedring av livskvalitet. Hvis man møter opp og overhodet ikke er i stand til å bevege seg en eneste meter, ja så er du pinadø plass til deg også. Fordi du da har overvunnet terskelen over det å delta. Du er like velkommen som alle andre. Dette tilbudet skiller seg derfor ut fra de fleste offentlige og private tiltak som har et fokus på dem som er mye bedre og som kan nyttiggjøre seg et tempo som mange ikke klarer.

 

Min soleklare overbevisning er at det er alt for få tilbud til dem som ikke klarer noe som helst. Til dem som av ulike grunner ikke klarer å gå ut av døren i frykt for å møte livet. Det er alt for få gratis tilbud på tider som ikke ligger i arbeidstiden til folk eller når folk er opptatt med annen form for tilbud. Derfor har hverdagsaktiv.blogg.no tilbudet om søndager når jeg selv har anledning til det.

 

Jeg vil kunne bistå deltakerne med råd og motivasjon til å kunne bli mer aktiv innenfor den timen vi er i bevegelse, men også hvordan man kan ta disse timene på egenhånd.

 

Så husk å spørre meg om ulike ting dere lurer på underveis så skal jeg svare dere så godt jeg klarer. Det er også fullt mulig å sende inn spørsmål til meg via facebooksiden min PTHVERDAGSAKTV.

 

Velkommen til en fin dag i det som ser ut til å bli en solskinnsdag med aktiv bevegelse i fokus. Husk at det er ikke viktig hva man gjør, men OM MAN GJØR!

Gratis løpetrening fra hverdagsaktiv

 

Akk ja, det beste i livet er gratis sies det. Å våkne i dag og se på soloppgangen er et pust av nytt liv inn i kroppen.

 

Som noen av dere nå vet så har jeg altså startet et prosjekt på fritiden min, i tillegg til jobben min som ergoterapeut. Med lang og bred erfaring innen livsstilsendring så jeg et behov for å ha gruppetreninger som et lavterskeltilbud utenom “kontortid”.

 

Mange har dessuten et stort behov for å ha noe de føler seg komfortable i og som tilbud de ikke trenger å prestere i og oppnå noe annet enn å bare være i. Jeg har da åpnet en søndagsgruppe, en løpe, jogge, gå og goggegruppe som er tilrettelagt for alle uansett form og uansett motivasjonsnivå. Hensikten er at det skal være på et tidspunkt som alle kan klare, derfor en søndags formiddag, og at det skjer i en setting som er tilrettelagt for alle enten de er vant til å løpe maraton, eller om man bruker rullestol. Alle kan være med.

 

Jeg vil stille med min kunnskap og gi gode råd og motivasjon og være tilgjengelig for spørsmål om trening, aktivitet og motivasjon. Aktiviteten skjer på en friidrettsbane og da er vi samlet i såpass stor grad at vi faktisk er en samlet gruppe. Vi holder på i en hel klokketime og gjør kun så godt vi kan.

 

Her er det ingen kommandotrening og geriljapushing!

 

Man har i dag et utall gratis tilbud i kommunal og privat regi rundt om. Dette er jo helt supert. Hvorfor trenger vi et til da kan man tenke? Vel det gjør vi kanskje ikke, men erfaringene mine viser med all tydelighet at de tilbudene som eksisterer ofte har en terskel som er litt høyere enn det de aller ferskeste innen livsstilsendring vil takle. Det er dessuten svært vanskelig å få fri fra jobb og familie i en hektisk hverdag, samt at noen tilbud rett og slett koster for mye penger. Man kan godt argumentere med at et tolv ukers kurs til 1000-1500 kroner ikke er all verden, men  det er jaggu mye hvis man ikke har dem.

 

Derfor ønsket jeg å lage til et tilbud der alle kunne delta. Enten man klarer å komme en gang imellom eller hver eneste gang. Det spiller liten rolle. Jeg har plass til alle slik det er nå. Man trenger ingen form for utstyr og man trenger ikke å prestere noe som helst. Bare være med i en time.

 

Jeg ønsker å ha Sotras eller nye Øygardens største og beste lavterskeltilbud. Jeg ønsker at det skal være en plass der alle er ønsket og velkommen uansett. Jeg ønsker at aktivitet i sammen med andre skal være inngangsporten til et nytt liv og jeg ønsker at dette tilbudet skal være frøet som får flere blomster til å spire.

 

Jeg vet at mange av dere lurer på om dere er sprek nok eller om dere klarer å være med. Til det er det bare å si at  ja, det er dere. Fordi der er altså INGEN KRAV! Det er den største forskjellen på mitt tilbud og andres. Dette tilbudet er ikke designet for at dere skal oppnå annet en en time i bevegelse. Det er ikke laget for at dere skal gunne på og slite, det er KUN laget for å ha det fint sammen med andre og være en start på noe mer. EN gang. Ingen press, ingen sluttdato.

 

Jeg ser at tilbudet vokser nå og dette gjør meg ydmyk og stolt. Jeg håper at tiden fremover vil tilbudet vokse seg inn i himmelen og i alle fall være et sted der vi som er aller minst spreke kan ha et startpunkt for et nytt liv, eller bare et samlingssted der ensomhet knuses og nye drømmer starter. Jeg vil i alle fall gjøre mitt til at dette blir bra for hver enkelt.

Jeg vil ønske alle hjertelig velkommen til en time med fysisk aktivitet og forhåpentligvis en god opplevelse. Ta gjerne med dere venner eller familie, men hunder er dessverre ikke tillatt på løpebanen. Ta med dere klær til å være aktiv ute i en time og gjerne drikke. Velkommen skal dere alle være! Lurer dere på noe så send meg gjerne en mail på

[email protected] eller send en melding på facebooksiden vår pthverdagsaktiv. På facebooksiden får dere dessuten siste info og arrangementene vil også bli annonsert her. Spre det gode budskap slik at flest mulig får sjansen til å delta!

Hvilepulsen din kan vise hjertesykdom!

 

Visste du at hvilepulsen din er en viktig indikator for formen din? Og visste du at den faktisk kan vise seg å være viktigere som indikator for hjertesykdom enn det vi tidligere har tenkt?

 

Forskere fra NTNU har undersøkt tallmateriale fra rundt 50.000 nordmenn som er fulgt i mer enn 20 år, og de kan da se av tallene at hvilepulsen din antagelig har mer å si som indikator for hjertesykdom enn det vi har tenkt fra før, altså.

 

Nesten 15000 dør av hjertesykdom hvert eneste år i Norge. Mange kunne vært unngått hvis vi hadde tatt hjertehelsen vår mer på alvor.

 

Vi vet med sikkerhet at en usunn og inaktiv livsstil er en av de viktigste årsakene til hjertesykdom sammen med røyking, kolesterol og høyt blodtrykk.

 

Dette burde da også i langt høyere grad være varsellamper for å få undersøkt sin egen hjertehelse, samt endre livsstil.

 

Jeg ville jo sagt at det er svært lurt å få bestilt en hjertesjekk. Det å kunne starte et nytt og bedre liv er alltid godt å gjøre når hjertemuskelen med dertil tilhørende strukturer er sjekket hos hjertespesialist. Det kan ligge noen feller her som kan være avgjørende å få avdekket. Og ikke minst få den tryggheten det er å begynne å trene med det du vet er friskt og godt hjerte.

 

Faktorer som vedvarende høyt blodtrykk, røyking, kolesterolnivået ditt og det faktum at du er mer inaktiv enn det du bør være, er ting du bør få utredet.

 

Det å sitte å vente på at shit happens, kan i verste fall være det siste du gjør. Og du bør altså allerede nå ta grep. Og det allerede i går!

 

Det denne studien som jeg refererte til innledningsvis forteller oss, er at vi kan få et tips om egen hjertehelse gjennom å ha noen jevnlige målinger av den såkalte hvilepulsen vår. Så vi bør måle dette fordi vi da kan forutsi kardiovaskulær sykelighet og dødelighet. Målingene er enkel å utføre og kan gi en pekepinn på om du bør begynne å forebygge. Uansett så bør også friske begynne å bli mer aktive for å kunne unngå fremtidige risikoer for hjerte og karlidelser.

 

Så hva er hvilepuls og hvordan måler vi denne?

 

Puls er i utgangspunktet det man kjenner over en pulserende arterie (pulsåre). Puls brukes ofte i betydningen hjertefrekvens, og måles i antall slag per minutt.

 


Vær helt avslappet og i ro, gjerne før du står opp om morgenen

Legg to fingre på håndleddet til du kjenner pulsslagene

bruk stoppeklokke og tell antall slag på 30 sekunder

Gang med 2 og du har antall pulsslag i minuttet som er lik din hvilepuls.

 

SÅ hva bør du ligge på over tid? Hvilepulsen kan påvirkes av ulike faktorer. Både medisiner og andre tilstander som stress, uro, angst og liknende kan føre til at hvilepulsen varierer eller ligger for høyt. Det er derfor viktig at du måler gjennomsnittet over en viss tid, for eksempel 3 til fem dager. og spesielt dager der du altså ikke er stresset.

 

Grovt sett kan vi si at hvis du som voksen ligger på 50 til 80 slag i minuttet, så er det normalt. Ligger du derimot fra 80 og høyere i gjennomsnitt, ja så bør du få sjekket dette hos legen.

 

Uansett hvor du ligger på skalaen så er fysisk aktivitet viktig. Og husk at det er totalen i løpet av året som teller, og ikke skippertakene innimellom.

 

Ønsker dere en svært god kveld.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top