I dag så kom jeg til å tenke på at vi mennesker ofte forsøker å etterligne andre. Skjønner dere hva jeg mener? Altså det at vi er egentlig flokkdyr som hele tiden tar etter lederne i flokken. Og samtidig er vi mennesker også individuelle personligheter som gjerne vil følge våre egne veier gitt at vi får aksept for det.
I dagens samfunn er flokklederne ofte retusjerte, opererte og fake. Harde ord kanskje, men man finner dem overalt og i de fleste bransjer og samfunnslag. Det unaturlige er det nye naturlige. Trist, men kalde harde fakta.
Borte er kropper i all sin naturlige flotte prakt. Borte er mangfold og trivsel med seg selv. Borte er kreativitet og kunstnerisk utfoldelse både innen klesindustri og evne til å våge å være seg selv. Borte er de som turde å være annerledes.
Nå får de som ikke fyller det perfekte så ørene flagrer. Enten det er gjennom de stilltiende og megetsigende blikk, eller det er direkte i verbal skittkasting, mobbing og vold. Ja mange blir altså utsatt for mobbing og vold. Hvor fanden er verden på vei?
Bloggere, influencere, reklamebransje og media har sin del av skylda. Duckfaces fra junaiten og “usynlige krav” til slanking i både sports og modellverden gjør sitt til at de såkalte “forbildene” går fra å være sunne og flotte, til retusjerte og usunne.
Det er etter min mening det store bildet som er det farlige. Det er på høy tid at vi tar kulemager, valker og potetneser på alvor. La oss for pokker løfte våre naturlige kropper og lyter å gjøre det naturlige naturlig igjen!
Alt for mange drukner i samfunnets synlige og usynlige “krav” til hvordan man bør se ut og hvordan man bør leve. De fleste jobber svært hardt i kampen mot sine egne demoner og vet utmerket godt hva de selv ønsker. Men er det egentlig alltid DINE EGNE ønsker eller er det press utenfra?
Jeg selv både trener og løper av meg både sosial angst og depresjon, men er langt fra sunn nok. Jeg er heldigvis langt fra perfekt, men ønsker likevel å være bedre enn jeg er. Så da tenkte jeg altså på dette. Jeg også er påvirket av samfunnet, media og treningskrav! En realitetsorientering til ettertanke. Jeg vil fortsette å trene, løpe og være aktiv for min egen helses skyld. Det skulle bare mangle da jeg elsker det. Det betyr derimot ikke at alle andre burde elske det!?
Min trening påvirker kroppen min positivt, men jeg trenger ikke å fylle rumpen med gele eller ansiktet med botox for å stanse livets gang? Jeg ser ut som jeg gjør og jeg er #godnok.
Hvorfor skal og må andre sette standarden for at vi skal trives med oss selv? Hvorfor skal vi la oss påvirke av kirurgiske unødvendigheter og unormale krav til den perfekte trenings kroppen? Kan vi ikke heller hylle det perfekte i det imperfekte?
Husk dette venner. Jeg er en normal fyr med kulemage og til dels usunne vaner. Jeg har skjev nese og store ører. Jeg er F…. meg perfekt i min unike tilstedeværelse her på jorden!
Og det er alle dere andre med skjeve neser, smale lepper og en a 63363525 kropp! La oss ikke bli påvirket lenger av ekstremtrening, plastiskfantastisk og superkroppen 20dittellerdatt!
La oss løfte våre naturlig skapte kropper og la dem skinne. Fordi vi er alle mer enn #godnok.
Vi er alle #unike!
Vi trenger et mer normalisert samfunn der fokuset ligger på #kroppspositivisme og #kroppsnormalisering. Vi trenger naturlig variasjon og det å bli akseptert for den man er og ikke den man fremstår som på bilder. Retusjerte kropper og ansikter fjerner det unike og burde vært noe som ble ansett som unormalen.
Jeg selv skal bli mer bevisst på dette. Jeg vil være en som forsvarer det perfekte i våre unikt forskjellige vesener på jordkloden. Jeg vil fremme at alle typer naturlige mennesker er de som er vakre. Nettopp fordi de er naturlige. Og hvis du lurer. Tren for helsegevinst, ikke for superkroppen. Spis normal sunn mat, nyt din skjeve nese og ikke minst,
Jeg er imidlertid opptatt av det faktum at alle IKKE kan gå i jobb selv om man tilsynelatende ser både kvikk og rask ut. #usynligsykdom finnes overalt rundt oss.
Jeg kjenner på at jeg blir lettere irritert over politikere som preker “alle i jobb”. Nærmest koste hva det koste vil. Og dem som ikke “VIL, DEN SKAL”. Spiller ingen rolle hvor eller hva man skal jobbe med. Her må alle bidra til velferdssamfunnet. Og mange kan. Det er det ikke tvil om heller. Men la det være klinkende klart at det også er svært mange som IKKE kan.
Igjen trekker jeg frem ulike sykdommer og tilstander som i kombinasjon med sosiale, psykologiske og andre grunner gjør at man ikke klarer å jobbe, og setter det opp mot reaksjoner og økonomiske sanksjoner som møter en.
Kartleggingen av enkeltindividets samlede belastning av å stå i en jobb som ANDRE VELGER FOR DEG er mangelvare i samfunnet.
Mange som har en jobb der de sliter er beskyttet av lovverket i forhold til både fysisk og psykososialt arbeidsmiljø. Men tenk om du som arbeidstaker må gå på jobb og bli usynlig mobbet hver dag? Tenk om utfrysing, og utestengelse er det som møter deg? Da kan man tilrettelegge så mye som mulig uten at det hjelper en dritt.
Ja så skift jobb da vel, vil nok mange si. Ja det er vel forholdsvis enkelt hvis du har lang og god utdannelse, men uten papirer nok i dag, ja så er du i praksis LÅST. Skulle ønske at denne realiteten ble mer belyst i samfunnet i dag. Det nytter sjeldent i dag å komme dragende med “livets skole”. Og hvis man i tillegg er helt avhengig av inntekten, ja så er det faktisk ikke rom for folk å ta videreutdanninger.
Så står man i situasjoner som av ulike ordninger eller krav fra systemet, ønsker at du reiser vekk for å jobbe. Joda, for noen kan dette også være greit, men for mange med kompliserte livssituasjoner er det et dolkestøt i åpne sår. Altså noe som øker den fysiske og ikke minst den psykiske belastningen på sykdom eller livssituasjon som allerede er tung nok å bære.
Da høres plutselig “ALLE I JOBB” ut som noe som ligner et hån.
Stigmaet mange som faller imellom i systemet føler, er også dessverre, for noen dødelig.
Jeg savner mellommenneskelig saksbehandling, kartlegging og forståelse samt holdninger både i det politiske liv og ellers slik at utenforskap, sykdom, tilstander og miljøfaktorer blir en del av vurderingene når “ALLE SKAL I JOBB”.
Ikke alle klarer. Ikke alle kan. De må ivaretas med både medfølelse, respekt og forståelse. Og det må tilrettelegges sosial, økonomisk og holdningsmessig.
Jeg tror at hvis vi øker fokuset på mellomenneskelige relasjoner og forståelse i arbeidslivet når vi roper “alle i arbeid” så vil vi ikke bare få økt vekst i velferden, men også ivaretaking av personlig vekst og utvikling. Dette vil til syvende og sist føre til reduserte psykiske og fysiske plager hos den enkelte. Det vil definitivt også skape arbeidstakere som er fornøyde og som da vil bidra til økt vekst i bedriften.
Og for dem som overhodet ikke kan stå i jobb, ja så må vi da kunne anerkjenne det og se på at dem faktisk bidrar til samfunnet selv om de ikke er i lønnet arbeid. Se bare på hageelskere rundt i landet. Mange har dette som eneste glede i en tung tid. Og de skaper. De skaper farger og grønne lunger i sine lokalsamfunn. Ikke bare til glede for seg selv, men til glede for hele nabolaget.
Dette er et eksempel, men et godt bilde på at man godt kan bidra til verdiskapning og samfunnsglede selv om man ikke klarer å stå i en ordinær jobb.
Jeg ønsker dere alle en strålende og empatisk dag. Tusen takk for alle kommentarer og delinger på innleggene mine. Dere er gode!
Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.
Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.
Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.
Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander.
Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.
Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.
Smerter er personlig.
Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG.
Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE av sine smerter.
Its complicated!
Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.
“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)
Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).
Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.
Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?
For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…?
Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.
Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.
Smerter nærer av oppmerksomhet.
Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?
Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?
Å leve med smerter.
Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?
Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden.
Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.
Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.
La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.
Man har de fysiske smertene.
Man har de psykiske smertene.
Og man har de sosiale smertene.
De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.
Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.
Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.
Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.
Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.
Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.
Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.
Bygge stein på stein.
Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.
Smertene kan kontrolleres!
Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!
Det er mulig å leve med smerter!
Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.
Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.
Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.
Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.
Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.
Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?
På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.
Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.
Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.
Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.
Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!
I dagens blogginnlegg dykker jeg litt dypere i jogging og løping som medisin.
Det finnes jo utallige treningsformer og metoder for fysisk fostring der ute i den store verden. Hvorfor valgte jeg løping og jogging som treningsform?
Til det er det vel egentlige svaret at det er noe sammensatt. For meg som alltid har hatet løping var det ikke et selvsagt valg om at dette skulle bli en lidenskap.
Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg begynte jeg altså å røyke når jeg var ni år gammel. Dette var nok starten på hvorfor jeg hatet løping, men også begynnelsen på hvorfor det ble en lidenskap. Jeg skal forklare hvorfor.
Da jeg sluttet å røyke i 2006/7, så var formen dårlig. Det var på høy tid å gjøre noe. Min kunnskap på denne tiden som ferdig utdannet ergoterapeut med nevrologi som særskilt interessefelt og hjernen spesielt, var årsaken til at jeg ville prøve noe helt annet enn styrketrening som lå hjertet mitt nærmest. Jeg tok noen små prøvende løpeturer for å bedre pusten, men dette var så vondt og ubehagelig at jeg gav meg ganske raskt.
Det skulle gå enda noen år før jeg begynte på igjen.
I 2013 fikk jeg i oppdrag å starte og lede lokal frisklivssentral. Jeg var en del av et interkommunalt team som da reiste til frisklivssentralen i Modum kommune. En del av denne turen innebar at vi skulle lære litt hvordan de hadde startet og drev sin frisklivssentral. I dette lå det også en trenings gjennomgang. De andre deltakerne var jo superspreke og hadde ingen synlige vansker med denne gjennomgangen som besto av løping og intervaller i skogen. Jeg derimot, slet med pusten og holdt på å omkomme. Jeg var jo mer en kandidat som deltaker enn som trener. Da bestemte jeg meg for at pusten skulle bedres.
Jeg begynte med å se på hvordan hjernen fungerer i forhold til endring, og hvorfor jeg egentlig hatet løping. Løping var nok det som var den veien jeg burde gå for å bedre kondisen. Det visste jeg jo. Men det var jo så himla ubehagelig!
Jeg gikk systematisk til verks og utfordret mine uvaner med å tenke motsatt det jeg hadde i hodet. Ja, jeg hatet løping, men hva om jeg bestemte meg for å like det? Rett og slett snu hat til kjærlighet?
Jeg begynte å jogge. Rolige små turer på rundt hundre til to hundre meter. ALT gjorde vondt. Bena, lungene armer og hode. Men jeg smilte tappert og fortsatte. Hundre meter ble til tusen, til to tusen, til tre tusen. Og det gikk med et smil. Er det en ting jeg vil si så er det at etter 14 dager med rolige joggeturer, så var pusten betydelig bedre. Dette var en opplevelse som gav meg den ypperste motivasjonen av dem alle, nemlig evnen til å glede meg over bedre helse. En målbar helsegevinst. Jeg hadde også en tanke om å ikke gjøre løping til et mål om bedre tider og lengre enn langt. Bare et eneste mål og det var gleden av å kunne løpe en mil, eller 5 kilometer, 3 kilometer, whatever som jeg fikk lyst til. Ingen press, kun gleden av å kjenne hodet fylles med endorfiner og lunger som var i stand til å løpe ti kilometer i rolig tempo uten å bli dårlig, miste pusten eller verre.
Dette er virkeligheten i dag. Det er ikke pusten som stopper meg fra å løpe langt, men styrken i bena. Jeg forbrenner det farlige magefettet med lengre løping i rolig tempo og jeg forbedrer styrke i alle deler av kroppen. Spesielt i kjernemuskulatur. Derfor er løping ved siden av svømming kanskje den ultimate treningsformen. Og på veien har jeg funnet ut hvor mange nøkler ligger gjemt i forhold til å bedre både fysisk og psykisk helse.
Løping hjelper for kondisjon, kols, diabetes 2, blodtrykk, overvekt, svak muskulatur, og ikke minst mange ulike psykiske utfordringer. Angst og depresjon har jeg selv erfart at dette hjelper mot.
Så budskapet er egentlig enkelt. Hater du å løpe så er det kanskje det du bør gjøre? Fordi at ved å utfordre hjernens etablerte “sannheter”, eller uvaner om man vil så legges det tilrette for endring. Varig endring, ikke kortvarige slankekurer og støttemedlemskap på gymmen.
I dag starter ferien min. 4 uker med fri der jeg skal lade batteriene mine. En helt nødvendig ting da batteriene mine har vært flate i det siste.
Når man sover dårlig og ikke har overskudd til så mye grunnet for mye stress og hodepine, så tømmes batteriene relativt raskt. Alle trenger å ha mest mulig inspirasjon og positivitet rundt seg i hverdagen. Når hverdagen i stedet blir fylt med negativitet og uro, ja så blir dagene tunge og nettene fylles med grubling og uro.
Det å ha et psykososialt givende miljø rundt seg er en forutsetning for trivsel, kreativitet og arbeidsglede for alle. Igjen vil jeg peke på viktigheten av ordtaket, ” if you find a job you love, you will never work again”…
Og med det vil det derfor være viktig for alle å kunne ha et miljø rundt seg som gir energi, Ikke bare tapper deg for den.
Det å ligge våken å gruble tapper deg effektivt for de ressurser du ellers kunne bidratt med til din jobb, familie og andre. Det er også et tegn på at man ikke er inne på riktig spor og at tiltak er nødvendig. Det å være åpen om dette her på bloggen er for meg nødvendig fordi jeg selv ikke klarer å formidle det godt nok per uttalte ord. Det å få positive tilbakemeldinger og bekreftelser er viktig både for meg og andre i samme situasjon.
Det å gå inn i ferien uten, er svært tungt.
Samtidig er det også da ens egen styrke kan vise seg fra sin beste side. For min egen del er jeg svært sterk og full av selvtillit innad i meg selv. Dette gjør meg svært dyktig i egen selvstendighet. Mange andre med angst, depresjon og urosymptomer har det ikke slik. Budskapet mitt er enkelt. Jeg vet at det er mulig å gjøre noe med det folkens.
Flere har skrevet til meg og spurt om hvordan jeg har lært å takle uro. Svaret er at jeg har funnet en strategi i all min selvstendighet. Jeg er veldig trygg på at de fleste har et miljø rundt seg som bygger en opp og ikke til stadighet søker å rive en ned. Det å ta imot disse byggeklossene samt være med å gi andre verktøyene for dette reduserer uro og bygger trivsel, styrke og positiv vekst og utvikling. De som ikke har det slik kan slite mer enn andre. Som sagt så har jeg selv funnet en styrke i det jeg vil kalle ekstrem selvstendighet. Dette har vært bra for meg selv selv om jeg skulle ønske at jeg slapp slike strategier for å cope i hverdagen.
Det å ha gode venner og familie rundt seg som løfter en er avgjørende for de fleste.
Husk det folkens, at vi alle har et ansvar for å bygge hverandre opp, ikke bare snu seg vekk. Vær trygg på deg selv!
Selvstendighet gir trygghet, men samtidig blir også det som å ri ensom inn i solnedgangen. Noen synes solnedgangen er fin, andre ser kun regnet i det fjerne…
Hvordan vi mestrer livet kan oppleves ulikt. For noen er det å stå opp en mestring, for andre er det å klatre til topps på Mount Everest mestring. Hvordan vi opplever dette er så forskjellig. Det er viktig å anerkjenne at mestring er så mangt. Vi trenger ikke hente månen for å gi noen mestring. Bare være tilstede for andre.
Livet, selve livet er en rar greie. Hvor vi kommer fra og hvor vi skal er det egentlig ingen som helt vet. Det vi vet er at vi fødes og vi dør. Slik er jo livet.
Noen ganger fylles livet av de underligste ting. Sprø opplevelser, store hendelser, vonde erfaringer, sorger og gleder. Og midt oppe i det hele skal vi eksistere. Jeg har i mange år vært en del av livet. Mitt liv. Men mitt liv er ikke mitt alene. Jeg påvirker andre liv. Og andre liv påvirker mitt. Slik skapes samfunnsliv. Vi alle er en del av noe større. Selv om vi i perioder i livet er ensomme og ikke har noen i vårt liv, ja så påvirker vi likevel andre liv på ulikt vis. Felles for alt er at vi alle er viktige for både vårt eget og andres liv.
Det finnes de helt store og gledelige opplevelsene i livet som sagt, men også de helt store sorgene i livet. Det er da vi opplever livet som noe skjørt, ensomt og av og til slitsomt. Når sorgen er på sitt største er det ofte fordi et liv er ikke mer. Men sorgen kan også være av en slik art at den kan gjøre oss sterkere. I alle fall hvis vi anerkjenner den virkningen sorg og redsel for noe kan gjøre med oss.
Alvorlig sykdom for eksempel er ren redsel. Det er sorg og det er de helt store følelsene et liv kan gi oss av den negative sorten. Så hvordan kan man da eksistere i en slik situasjon? Det er jo muligens det vanskeligste spørsmålet som finnes. Det er så vanskelig fordi sorg, sinne, frykt og andre leie følelser overskygger våre liv. Og de livene til dem som betyr aller mest for oss.
I min jobb som ergoterapeut har jeg møtt og fått lov til å påvirke mange med alvorlig sykdom. Og det som har påvirket mitt liv aller mest i møte med andre er den styrken som oppstår i møte med livet og vanskelige tider. Denne styrken er enorm. Til tross for at livet kaster det værste mot en, ja så står mennesker i stormen og mestrer.
Det er mulig å mestre livet. I mitt møte med andre som har det vanskelig er livsmestring et ord jeg ikke er fremmed for. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert hvis jeg selv ble rammet, men jeg har sett hvordan det kan gå an å mestre selv det verste av det verste. For det er mulig å mestre livet til tross for at det noen ganger er vanskelig.
Så hva er hemmeligheten egentlig?
Mestring er egentlig enkelt. Det kan lettest beskrives som det å gjøre noe som man får til. Og hvis man får til noe, ja så har man mestret noe. Jeg mestrer hver eneste dag og det gjør andre også. Det som er viktig å huske på i hverdagen er at mestring kan være alt fra A til Å. Og vi som gjør noe mestrer i det vi gjør det. Uansett hva det er vi får til, så mestrer vi. Det er faktisk mulig å se på mestring som de små tingene i livet, og ikke bare klare å stå i de store, vanskelige tingene som oppstår i og rundt våre liv.
Hvis vi som mennesker blir litt flinkere til å anerkjenne at alt er mestring fordi vi ved å VÆRE faktisk mestrer, ja så hadde kanskje mestring vært lettere? Å anerkjenne at vi kan være der for våre barn og anerkjenne at vi ikke trenger å gjøre noe som helst annet enn å være der for dem, ja så har vi faktisk mestret noe som betyr alt for dem som er nær oss.
Livsmestring trenger også drivstoff. Drivstoff til oss selv slik at vi kan fortsette å eksistere i våres egne og andres liv. Hvis vi ikke får drivstoff til egen drift, ja så mestrer vi dårligere. Litt som mat. Uten mat og drikke, duger helten ikke sies det, men vi kan også si at uten pustehull og livsarenaer som gir oss nødvendig kraft til å fortsette, så blir også mestring vanskelig.
Mosjon og trening kan være et slikt pustehull. Og det kan være nødvendig drivstoff for dem som er i en vanskelig livssituasjon. Vi vet at det å gjøre noe som vi kan klare gir mestring. Mestring gir drivkraft til å klare hverdagen. Til å ha tro på oss selv og til å ha styrke til å leve. Mosjon og trening gir også fysisk styrke til å opprettholde livsviktige funksjoner, en sterk kropp og et sunt sinn. Inaktivitet gir lett resignasjon. Resignasjon er ikke mestring.
Forskning sier mye om de gode effektene aktivitet og trening gir til mennesket. Vi vet at dette er sant. Jeg vet at dette gir overskudd og ro i sjelen. Jeg vet at dette gir en helt spesiell mestringsopplevelse. Gleden over å delta i noe er mestring. Gleden av å være betydningsfull er mestring. Gleden av å tilhøre noe er også mestring. Da trenger man ikke hente månen. Bare hente egen eksistens for dem som er nær deg. Å være. Å gi. Man trenger ikke klatre de høyeste fjell. Bare smile. Bare holde hånden til livet foran deg.
Vel i alle fall i følge enkelte. Så hva er det egentlig de mener?! Skjønner ikke helt hvordan de definerer dette med narkomani. Eller, narkomani er jo en sykelig avhengighet av noe som bryter en ned, er det ikke?
Verdens helseorganisasjon (WHO), definerer avhengighet etter seks kriterier hvor tre av kriteriene må ha vært tilstede det siste året for å få diagnosen:
Sterk lyst eller følelse av tvang til å innta en substans som gir rus
Problemer med å kontrollere inntaket med hensyn til innledning, avslutning og mengde
Fysiologisk abstinenstilstandsom opptrer dersom bruken av rusmiddelet opphører eller reduseres, eller viser seg med karakteristisk abstinenssyndrom for det aktuelle rusmiddelet, eller gjennom bruk av samme eller beslektet rusmiddel for å lindre eller unngå abstinenssymptomer
Toleranseutvikling, slik at større doser må til for å gi samme effekt som tidligere
Økende likegyldighet i forhold til andre gleder og interesser. Mer og mer tid brukes på å skaffe seg rusmiddelet, på å bruke det, eller på å komme seg i form etter bruken.
Rusmiddelbruken opprettholdes til tross for åpenbare tegn på skadelige konsekvenser. Det må fastslås om brukeren var, eller kunne forventes å være, klar over disse konsekvensene.
Vel hvis trening hadde kommet i pilleform så hadde alle tatt den heter det seg. Men som nevnt over forbinder vi narkomani med noe negativt. Dette gjelder heldigvis ikke for alle de positive effektene vi får av å ruse oss på trening og aktivitet. Jeg har skrevet mange innlegg på bloggen tidligere om endocannabinoider og endorfiner. Dette er utelukkende positive effekter av det å trene. Og jo mer du tar, jo bedre helse får du. Det har heller ikke noe med narkomani å gjøre vel?
Men det finnes også grenser. Det å trene til kroppen slites i stykker går utmerket godt an. Det å trene så mye og så ofte at kroppen ikke får anledning til å restituere er negativt og kan også være svært farlig.
Det viktige er å kunne trene akkurat så mye at du får lyst til å gjøre det igjen dagen etter, men samtidig får god følelse av å klare å holde igjen slik at kroppen får ny energi og påfyll av ny giv.
Alt med måte er det noe som heter og det synes jeg vi burde bruke i langt større grad enn hva vi i dag er vant til, og på langt flere områder enn det vi kanskje tenker er greit nok.
Trening kan også fint brukes som erstatning for alle typer annen og negative rusmidler. Misbruk eller avhengighet av alkohol kan være en langvarig tilstand, og mange
pasienter veksler mellom perioder med bruk av rusmidler og avholdenhet. Høyt forbruk av alkohol er en kjent risikofaktor for utvikling og forverring av mange sykdommer, og det er derfor nødvendig å rette behandlingen mot både selve misbruket/avhengigheten og komplikasjonene som følger av dette. Selv om den vitenskapelige dokumentasjon er begrenset, kan strukturert fysisk aktivitet anbefales for å dempe subjektivt ubehag i abstinensfasen. Det kan også være nyttig for å hjelpe pasienter til å mestre angst og depresjon, og muligens redusere faren for tilbakefall. Fysisk aktivitet er også viktig i behandling av kroppslige følgesykdommer, slik som diabetes og hjerte-karsykdommer. Fysisk aktivitet kan gjerne bestå av kondisjonstrening, først med lav og senere av høyere intensitet, styrketrening og koordinasjonstrening. (HDIR).
Som dere vet er jeg og trener så ofte jeg kan, vil og har lyst til. Men derfra til overdrivelse er et godt stykke. Det kan virke som og mye er for mye, men så lange du restituerer godt og har et fornuftig og NORMALT KOSTHOLD, ja så er det ikke narkomani, men kun treningsglede. Og med trengingsglede mener jeg GLEDE med store bokstaver.
Jeg hører ofte folk si at det å trene er pyton! At det å trene er et vond og forferdelig onde! At trening er dritt som man dessverre er nødt til å stå i.
Jeg blir ærlig talt litt lei meg når jeg hører dette. For trening og livsstil behøver slett ikke være slik. Er det slik du opplever aktivitet og trening, ja så trenger du muligens en omprogrammering av et etablert tankesett der du går fra “FOR MYE AV DET GODE” TIL “ALT MED MÅTE”.
Det å bygge stein på stein i rolige former slik at kroppen din og hodet ditt får sjanse til å venne seg til livsstilsendring og belastning er svært viktig for ikke å ende opp med tidenes baksmell og evig støttemedlemskap på gymmen. Da gjelder det mer om å finne en rådgiver eller coach som kan formidle dette og ikke en kommandocoach som det jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Alt med måte, ikke sant? Og livsstilsendring skal tross alt vare resten av et langt og helsemessig godt liv.
Smak litt på ordet så dukker det kanskje opp ulike tanker. Er du en som aldri er ensom så tenker du kanskje på ett vis. Er du en som er ensom selv, ja så får du andre tanker rundt dette ordet.
Selve ordet ensom er et sterkt ord. Det er et ord som gir sterke assosiasjoner til noe sorgfullt eller depressivt i vårt følelsesregister. Men hva er det egentlig? Hva vil det si å være ensom? Og viktigst kanskje, går det an å gjøre noe med det?
Jeg vil tro at alle mennesker føler seg ensomme i en eller flere perioder i livet. Noen er kortvarig ensomme, andre har det slik gjennom et helt liv. Noen lever godt med det å være ensom, men de aller fleste sliter med ensomhet som noe tungt og dystert.
Jeg selv er ofte ensom. Jeg er ensom fordi jeg til en viss grad har valgt selv å være ensom. Ikke slik ensom som man gjerne forbinder ensomhet med, men som et valg gjort av meg selv. Jeg er ikke ensom til dagen. Til dagen har jeg verdens beste familie rundt meg og jeg har mange gode kolleger og kjente i mitt yrke som ergoterapeut. Men jeg er ensom i den forstand at jeg har valgt vekk deler av sosial kontakt med andre av ulike grunner. Dette innebærer for meg at jeg ikke klarer å opprettholde dette over tid. Jeg kjenner spesielt på dette ved mangelen av venner og familie som jeg besøker på fritiden. Men det er noe jeg har valgt selv, og noe har andre valgt meg vekk fra dem. Hvorfor i all verden vil noen gjøre dette kan man tenke?
Svaret på det er at det finnes traumer i livet som gjør at man ikke klarer eller tror at noen vil kunne ha glede over ens selskap. Ulike hendelser som gjør at sosial angst kommer snikende inn i livet ditt.
Men likevel har jeg det altså bra. Savnet etter nære venner vil alltid være der, men da vil det være mer opp til meg selv å ordne opp i det. Jeg kan ikke avvise andre som inviterer meg i det uendelige og samtidig forvente at de fortsetter å invitere. Dette er et faktum. Og med tiden så blir det en vane. Og det blir en lettelse å ikke bli forventet. Det å føle på at andre forventer noe av en blir et press som det egentlig er lettest å unngå. Og da sitter man igjen alene. Ensom. Ensom i det faktum at det er en selvvalgt ensomhet. Skulle jeg ønske det var annerledes? Ja det skulle jeg, men fortsatt er det enkleste å la være.
Ensom er også dem som VIRKELIG er ensomme. Ensomme i ordets rette forstand. Det å sitte for seg selv et sted og føle seg som en totalt utenforstående til verden. Uten familie eller venner så blir hverdagen særlig tøff for mange. Jeg skulle virkelig ønske at det finnes plass for dem alle i en stor sal der vi kunne slutte å være ensomme. Men dette er vel muligens utopi?
Så hva burde vi gjøre?
Jeg har urokkelig tro på en tilnærming der vi som mennesker begynner å se andre enn bare oss selv. Det å gi et smil til dem rundt deg i hverdagen er bra det, men det er altså sjelden nok. Hva med å invitere seg selv bort til noen du vet eller aner sliter? Hva med å være der for dem selv om de tilsynelatende ikke er så veldig interessert? Snakk ærlig med dem å spør direkte. Dette vil hjelpe mange flere enn du tror.
Det er også viktig å skape små fellesskapsgrupper. Ikke bare invitere folk til fest og så tenke at dem kommer. For mange som sliter vil det være som å hoppe over Mount Everest. EN umulighet, men andre ord. Dette fordi mange som er ensomme, og spesielt dem som har vært det lenge, ikke lenger har selvtillit nok til å ta sats og bare la det stå til. Nei, man må begynne med EN TIL EN. Man må begynne et sted og da er det beste å starte med å invitere på en kopp kaffe eller hva som helst, bare for å prate. Så etterhvert kan man bygge seg ut derfra.
Jeg vet fra meg selv at det er svært vanskelig å komme på tilstelninger der det er flere enn en person til stede. Det er en grunn til at man er ensom, ikke sant?
Og hvis du aldri har opplevd ensomhet enda, ja så vit at du med størst sannsynlighet vil møte dette på et tidspunkt i livet. Vit at ENSOMHET KAN RAMME DEG OGSÅ.
Men det finnes altså håp. Hvis alle vi som medlemmer av samfunnet og deltakere i livet bare kunne bruke noen sekunder på å slutte å ekskludere og begynne å bry oss, ja så vil vi kunne redde livet til mange. Vi vil kunne redde helsen til flere og vi vil kunne endre sorg til glede for den ene. Vi vil være i stand til å gi en liten smule varme til våre medmennesker i stedet for å åpne fryseboksen. Samfunnet vårt har har svært godt av litt varme nå. Enkeltmennesker som er ensomme har DESPERAT behov for å tines opp igjen også.
Jeg har opprettet en løpegruppe for folk som ønsker å møtes for en times aktivitet og løping her lokalt på Sotra. Dette er et lavterskeltilbud som absolutt ALLE kan benytte seg av. Her finnes det alle typer mennesker. Felles er det at de er nettopp det, mennesker. Trent eller utrent, ung eller gammel, her er det plass til alle.
Men helt spesielt invitert er dere som er ensomme. Og er det vanskelig å ta det første skrittet, ja så send meg en melding. Som livscoach kan jeg hjelpe deg videre til noe som er bedre enn det du kanskje har i dag. Send meg spørsmål og jeg vil prøve å svare så godt jeg kan. Send meg din historie, fordi den er VIKTIG! Og jeg vil gjerne ha deg med på en felles aktiv time, med forståelse og et smil på lur. Jeg bryr meg virkelig.
Det å bry seg er det viktigste vi gjør som mennesker.
I dag er det nøyaktig en uke igjen til Bergen City maraton. Det er nesten som om det er litt fortrengt og jeg trodde faktisk i går at det var mye lenger til. Etter en helt nødvendig sjekk av dato og realitet, så begynner det å gå opp for meg. Uansett om du skal løpe halv eller hel maraton så skal du nå være rimelig klar. Men også i mosjonsklassene 5 kilometer og stafett er dette nå alvor.
Jeg løp en halv halvmaraton i går bare for å få gitt kroppen en aerob gjennomkjøring samt å få bena i løpeform. Den siste uken skal jeg restituere og forsøke å få igang overskudd.
Men først og fremst så gjelder det å nyte at man i det hele tatt kan være med på dette vårens vakreste eventyr. Det er ikke noe jeg selv tar for gitt med så mange ulike sosiale elementer som ligger i dette. I fjor vant jeg over meg selv. I år skal jeg videreutvikle meg selv innen deltakelse. For det å delta kan mange ganger være vanskeligere enn selve løpeturen. Den er tross alt ikke så lang og man trenger pinadø ikke å prestere, bare gjennomføre. Det er rammen, deltakelsen og det sosiale aspektet i dette som betyr noe. Og det er jo nettopp dette som for mange kan være selve kneiken som må knekkes.
De som klarer å delta til tross for ensomhet, sosial angst eller andre utfordringer rent psykisk er de jeg heier aller mest på i dette løpet.
Uansett tid man bruker så betyr det ingenting i forhold til det å kunne delta og vinne over seg selv. Det er mulig og det er gjennomførbart. Det må vi aldri glemme. Jeg oppfordrer alle som sliter til å melde seg på neste års BCM så raskt det er mulig, bare for å starte en prosess inne i seg selv om å mestre det å kunne delta. Og treningen du gjennomfører på egen hånd eller sammen med andre vil uansett gi deg så mye glede og mestring på veien at du vil garantert få en bedre almennhelse samt også psykisk helse på veien din mot et slikt arrangement.
Deltakelse trumfer psykisk sykdom
Sosial angst, generelle angstlidelser, depresjoner og andre psykiske utfordringer vet vi kan bedres gjennom trening. Her er det ingen tvil. Du vil allerede etter kort tid oppleve at trening og aktivitet gjør noe med hodet ditt på en ytterst positiv måte. Målrettet jevnlig trening gjør noe med hele systemet ditt. Har jeg en spesielt dårlig dag for eksempel, ja så tar jeg på meg løpesko og løper det bedre. Jeg skal ikke påstå at jeg løper det av meg hver gang, men jeg løper meg jaggu bedre hver eneste gang.
Det er også viktig å tenke på alt du gjør og ikke alt du ikke får til. Hvis du for eksempel bestemmer deg for å gå ut alene og være aktiv, ja så har du greid det utmerket hvis du går kun små turer i ditt nærområde. Løper du noen meter i tillegg ja så skal du pokker meg tenke at du har klart å begynne. Ikke tenke på at du ikke klarte slik og slik.
Det å hele tiden tenke på hva du klarte og gi pokker i hva du ikke klarer er en treningsak. Du er nødt til å snu en negativ måte å tenke på og begynne å tenke bevisst på alt du klarer i stedet for.
Jeg tenker at jeg klarer alt jeg kan hver eneste dag. Det andre det øver jeg på. Hver eneste dag.
