Jeg er veldig glad for at innleggene mine når mange nå om dagen og at det jeg skriver faktisk blir lagt merke til. Det er også viktig for meg å understreke at selv om det tidvis kan være litt reklame på bloggen min, så er dette noe som skal gå til å spre innleggene enda bredere.
Tøffe menn gråter ikke er et av de innleggene mine som er mest lest. Også innlegget om det å være usynlig syk som du finner her,
har nådd svært mange og er nå lest over 15000 ganger.
Jeg skylder dere alle en stor takk fordi dere følger, liker og deler de tanker jeg formidler gjennom min blogg og min hverdag som ergoterapeut, livsstilscoach og mosjonist.
Særlig viktig er det jo for meg å formidle at livet, til tross for en del mørke daler, også har såpass mye godt i seg at det likevel er verdt å ta vare på.
Hverdagsaktiv sin blogg er i støtet for tiden og jeg finner umåtelig stor glede og nytte i å skrive små og store innlegg til dere.
I dag har jeg planen for trening klar.
Motivasjon er det dårlig med etter to dager med hardtrening og en kropp som knirker både her og der, men det bryr jeg meg mindre om. Ikke tale om at manglende motivasjon, knirking og moderate smerter skal stoppe noe så moro som løping på mølla. Ja jeg skal også i dag løpe en mil som jeg pleier. Ikke i fullt tempo, men i kosetempo.
Man må ikke gunne på hver eneste gang man løper folkens, men det å ligge i sone 1 til 3 er mer enn innafor når man trener et par tre ganger i uka. Det er altså helt greit å kjøre en til to harde økter i uken og så kose deg med sone 1 til 2 i en langøkt.
Og derfor er det lettere for oss å motivere oss til å kunne trene litt hver dag. Kjører man hardt så møter man veggen fordi kroppen vil bli for sliten,, smertene vil dominere og humøret synker i takt med dette.
Som sagt så skal jeg i dag kose meg i rolig jogging over ti kilometer. Husk da folkens at jeg har løpt ti kilometer flere ganger i uken i noen år nå så ti kilometer er slett ikke en begynnerdistanse.
Løp med tålmodighet
Jeg vil anbefale at du løper med en tanke om at du skal løpe sakte og så langt du klarer. For de fleste så er det lett for å løpe for hardt fra begynnelsen, men den største gevinsten innen for eksempel vektnedgang er de lange og rolige løpene. Blir du for andpusten underveis, ja så løper du for fort. Senk tempoet til omtrent gåtempo, men uten å slutte å løpe. Hold dette til pulsen går ned igjen og fortsett å løpe rolig. Du skal se det at kilometrene kommer av seg selv.
Sterke ben er lik bedre løpeopplevelse
Ved å løpe sakte på denne måten så flyttes fokuset fra pusten til bena og til kjernemuskulatur. Det er veldig bra og ha et tilleggsprogram for ben og kjernemuskulatur, men dette kommer også ved å løpe for eksempel i motbakke. Selv har jeg et program for kjernemuskulatur som jeg koser meg med. Når pusten kan kontrolleres så er det ofte at bena er det som begynner å gjøre vondt etter noen kilometer, Derfor er det viktig å stadig løpe lenger for å kunne gi bena litt “juling” slik at de styrkes. Det vil ikke gå så lang tid før du merker stor forskjell. Et lite tips er å ta 30 tåhev et par ganger daglig for å styrke leggmuskler dette gjør løpingen mye bedre og løpsopplevelsen går fra tung til koselig. Husk også at løpsteknikk der man legger om fra stamping med hælen først i bakken og til lett tripping på fremfoten er mye mer effektivt og gjør opplevelsen bedre. Husk at gangsperr i leggene er noe man kan regne med når man legger om, men at dette blir bedre etterhvert som legger blir sterkere.
Løp med korte steg!
Mange som løper langer ut med bena. Dette er greit hvis man er en godt trent løper, men for dem som skal begynne å løpe så er det bedre å legge inn teknikk med korte trippende steg. På den måten har man god kontroll over tempoet og man sliter ikke ut bena for raskt. Jo mer sliten man blir, jo kortere bør stegene være. Etterhvert som man blir tøffere og sterkere så kan man øke tempoet på bena i stedet for å øke skrittlengden.
Ønsker dere alle en nydelig Søndag. Følg med på bloggen for nye innlegg senere i dag!
I dag vil jeg bare få ut litt frustrasjon. Eller ganske mye frustrasjon egentlig. Om valget på selveste bursdagen min 9 september. Eller, egentlig ikke om valget i seg selv for det er av et gode selvsagt. At vi i dagens Norge har et demokrati som gjør av vi faktisk har ekte frihet til å være med på å bestemme. Vi folkevalgte der altså…
Eller har vi nå egentlig det?
Dette valget burde kanskje vært kalt for hestehandelens og kamelsvelgernes valg. For det er i alle fall ikke mine valg som har fremmet denne måten å drive demokrati på. Jeg tror nok at mange fikk oppleve dette ved at partier som ikke var enige om noe som helst før valget nå plutselig er bestevenner i jakten på posisjoner. Vel jeg er ikke spesielt politisk interessert. Lenger.
Det er lenge siden jeg valgte å gi min stemme til kaospilotene i det norske demokratiet. Et system som er blitt så polarisert og som nå prater et språk man kan få fnatt av. Det er ikke rart at ord som politikerforakt ofte nevnes i samfunnsdebatten.
Jeg er møkka lei av politikere som lover oss gull og grønne skoger, jeg er dritt lei av å fremdeles høre at det mangler hender i helsevesenet. Det samme sa de når jeg var nyansatt i helsevesenet for 14 år siden. Siden den gang har omtrent alle fargene i verden vært bestemmende over tid. Ja over tid, vel og merke for alle syter jo over at de arbeider med saken, men at vi fortsatt sliter med ettervirkninger av de andre. Alltid det samme. Det er de andres feil.
Tilbake til flere hender i helsevesenet. I 6 år så har det regjert en blåfarget regjering. Vel, egentlig et kaos med flere andre farger iblandet, men dog det vi kaller en blåfarget politisk side. Det er fremdeles like lite hender i hjemmesykepleien og ved mange institusjoner. men vi har jo fått flere veier, grønnere sentrum, blåere innvandringspolitikk, sure FRPere, bekymrede høyrefolk, blide Senterpartifolk og oppgitte KRFere og masse masse mer.
Før det var det de rødgrønne som regjerte. Med avgifter som nesten kan sammenlignes med det blåfargede bompengemotstandere har fått til og med en arroganse for den vanlige borger som kun ønsker å få klare svar på det de gikk til urnene for å stemme på. Tåkeprat og hestehandler der også.
Bare det å høre debattene i norsk politikk før valget var nok til at jeg skrudde av tv apparatet og satt på Lillebjørn Nilsens “En himmel full av stjerner”
Jeg skrudde forresten av denne når jeg hørte “blått hav så langt du ser” Det fikk meg nemlig tilbake til virkeligheten og debatten der Høyre og MDG sloss så gebissene raslet over oljefremtiden vår.
Jeg er veldig glad for at det nye høreapparatet mitt har en funksjon der støy lukkes ute. I denne valgkampen har denne funksjonen vært på hele tiden.
Det har nemlig vært umåtelig mye fargestøy. Jeg trodde jo, naiv som jeg er, at dette tok slutt når valget var over. Så feil tok jeg. Dette var bare begynnelsen. Et kaos av farger, konstellasjoner, hestehandler og brutte løfter røres daglig sammen i en betasuppe av støy, krangling og ulyder. Det høres pokker meg ut som om man stikker hodet inn i en bikube. Og vi vanlige folk, ja vi skrur av.
Vi går på butikken og handler og gjør våre daglige ting, mens livet suser videre mot pensjonsalderen. For noen er det kort tid til for andre lengre. Ja selvsagt så er det sinnssykt mye støy om pensjonen vår også. Det eneste vi vanlige folk kan håpe på er at vi får utbetalt så vi har til salt i maten. Vel i alle fall hvis vi klarer å holde oss såpass frisk at vi unngår sykehjemsplass. Der får dem visstnok ikke verken salt eller mat. Vel mat får dem selvsagt, men i følge våre kjære kranglefanter i alle slags farger så er det knapt som om den maten noen får er spiselig. Jeg sender en varm tanke til dem som lager denne maten og håper dere får til salt i maten selv.
Jeg håper neste generasjon politikere er like lei politikk og valgkamp som drives frem av forvrengte og støyende argumenter på et språk de færreste forstår. Jeg håper dere som er fremtidens politikere lærer dere å ikke trakke i samme spor som dagens politikere gjør og står på deres saker klart og tydelig. Kun dette kan fjerne støyen i dagens politiske samfunn.
Jeg selv? Jeg har det bra jeg. Jeg har til brød og salt i maten og jeg har skrudd av tv apparatet. Jeg har fulgt med i så mange år på det som rører seg blant regnbuens farger i alle slags rød,blå grønneblåblå sine hestehandler og forvridde valgløfter. I deres evige kamp for å skylde på andre, avbryte, kjefte, manipulere og mer til. Jeg er nemlig drittlei av alt dette. Mitt politiske engasjement døde ut i en eller annen krangel om et eller annet uvesentlig for lenge siden. Og det tror jeg faktisk svært mange andre også opplever.
Dere politikere burde skamme dere alle som en!
Dere burde være de første til å fremme en ordentlig debatt og en ryddig agenda. Der burde fremstå som de forbilder dere kunne ha vært. I stedet så polariserer dere debattklimaet i det vi kjente som trygge, rolige Norge. Dere jager opp negative stemninger som vi i et sivilisert land og i et sivilisert debattklima kunne vært foruten. Og dere gjør det bevisst. Kun for å oppnå støy. Enten for å fremme egne saker, eller for å dekke over grums dere selv har rotet opp.
NOKERNOK som det heter, men jeg får pinadø en dårlig smak i munnen av dette også. Fordi denne protesten over bompenger bygget på at politikerne ikke ville høre på folk. Og nå når protesten er synliggjort for dem og maktens tinde skal bestiges, ja så selger de skinnet sitt med utallige vanvittige vrier for å karre til seg mest mulig makt i konstellasjoner de kan forlenge sine politiske liv med.
Nei, jeg er lei. Og det tror jeg mange med meg også er. Man lover og lyver og man kjefter og smeller. Jeg tror at hvis dere ikke snur denne trenden så ender dere opp med en så lav andel som vil stemme ved neste valg at det vil være grunn til bekymring. Og dere unge som skal stemme vet jeg at dere vil stemme vekk gamle sure kranglefanter og lykkesmeder. Bare ikke gå i samme fellen selv.
Etter en diskusjon med studenter for endel år tilbake som i fremtiden fortalte meg at de ønsket å ta en master samt lede store prosjekter i fremtiden, ønsket jeg å formidle til dem et par visdomsord på veien. Flotte ambisjoner hadde de og etter å ha fulgt dem i mange år så ser jeg at de har lykkes godt med deres mål. Jeg er veldig glad for det. Både innen helsevesenet spesielt og innen samfunnet generelt er det en tendens til å kreve mer og mer utdanning for å kunne jobbe. Mastersyken er et godt innarbeidet begrep etterhvert og stadig flere blir overflødige på grunn av manglende formell kompetanse.
Styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap?
Misforstå meg rett, men jeg synes det er flott at vi får høye krav til godt utdannede mennesker, og da spesielt innen helsevesenet, men det jeg snakker om her er mer den holdningen som eksisterer. En holdning som er både nedlatende og feil i forhold til dem med lang erfaring og med lite formell kompetanse. Jeg tror at det nå utvikler seg et slags skille mellom unge og høyt utdannede mennesker i alle bransjer og det jeg vil kalle en slags styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap. Jeg har stor tro på bruken av for eksempel erfaringkonsulenter innen helsevesenet, men disse blir ofte oversett eller på en måte henvist til kroken i et høyt utdannet miljø. Dette til tross for deres ubestridte erfaringsbaserte kunnskap på de områdene de arbeider med.
Dette har jeg brent for i alle år og det å verdsette erfaring innen helsefagene, er kunnskap som er helt uvurderlig. De som har begge deler opplever jeg som mye rausere enn teoretikere som kun jakter formalkunnskap. Mulig dette skyldes en manglende tro på egne praktiske erfaringer, ikke vet jeg. Det jeg derimot er helt sikker på er at når erfaring og formell teoretisk kunnskap snakker samme språk og evner å samarbeide, ja så er man da for pokker uslåelig omtrent. Vi trenger all den kunnskap i arbeid med mennesker vi kan få og i arbeid med mennesker så trenger vi livserfaringer, opplevde liv innen ulike bransjer og erfaringer med de aspekter ved helsevesenet som man ALDRI finner i noen bok.
Ta vare på de eldres uvurderlige kunnskap. Respekter og ta vare på den livserfaring de har skaffet seg!
Mange eldre har altså en kunnskap som vil bli borte om vi ikke tar vare på denne enorme ressursen som finnes der ute. Helt gratis! Ved å bruke den erfaringen et levd liv har gitt dem i kombinasjon med formell oppdatert kunnskap kan vi heve kvaliteten i helsevesenet betydelig på mange områder. Ved å yte erfaringsbasert kunnskap den respekt den fortjener så vil også flere kunne bidra inn mot yrker der rekruttering er et problem. Jeg skjønner godt at folk ikke gidder å jobbe en plass, eller starte et arbeidsliv der deres mangel på en master ikke blir respektert.
Jeg fortalte ergoterapistudentene mine en aldri så liten historie. Den kunne godt ha passet i mange andre yrker også.
La meg fortelle hva jeg formidlet. En liten sann historie fra slutten av 80 tallet.
Den gang jeg som nyutdannet industrirørlegger arbeidet på et større skipsverft her i Bergen.
Her var det mange flinke folk i mange ulike fagområder. Alt fra høyt utdannede ingeniører til hjelpearbeidere uten annen skole enn livets erfaringsbaserte kunnskap. Men med en erfaring som ingen av de høyt utdannede ingeniører hadde. En erfaringsbasert kunnskap som var helt nødvendig og avgjørende for å løse små og store problemer i ferdigstillelsen av ulike deler av prosessene som man holdt på med.
En dag kom ingeniøren med flotte tegninger som viste nøyaktig hvor man skulle brenne hull i dørken til slukene man skulle ha i mannskaps-dusjene. 12 stykker hull i alt. De erfarne platearbeiderne fant raskt ut at dette ikke gikk da selve hullet kom til å komme midt i veggen mellom dusjbåsene.
Men ingeniøren sto på sitt og siden han hadde den formelle kompetansen, så fikk han siste ord.
Hullene ble laget og det viste seg raskt at erfaringen trumfet den teoretiske kunnskapen. Alle hullene måtte tettes og flyttes til riktig plass.
Siden den gang har jeg fått anledning til å arbeide som rørlegger i mange år. Jeg har også fått ødelagt ryggen min tidlig på 1990 tallet og blitt tvunget til å bli pasient og ufrivillig falt mellom alle stoler i NAV systemet. Her var jeg i ca 11 år.
I denne perioden utforsket jeg min kreative side og begynte som billedkunstner og fotograf og ved en tilfeldighet så fikk jeg i 2002 mulighet til å bli utdannet til ergoterapeut.
Så gjennom mange år som ergoterapeut har jeg alltid brukt min livskunnskap i arbeidet mitt. Alltid støttet i faglig kunnskapsbasert viten, men med et tidvis ganske skrått blikk på behandlingsmetodikken som til enhver tid benyttes. Så hver gang jeg møter “ingeniører” som mener at de vet hvor hullet i dørken skal være så sørger jeg for å stille korrigere dette uten altfor mye fuzz.
Det finnes en masse forskning rundt terapeutisk erfaringsbasert intervensjon, men helt korrekt forståelse vil man egentlig ikke ha før man har livserfaring nok til å vite hvordan folk egentlig har det og hvordan man da skal forstå hvordan verktøyet vi bruker kan benyttes i hvert enkelt tilfelle.
Så husk på det neste gang du møter en “hjelpearbeider” som forteller deg hvor hullet bør være. Lytt til vedkommende, vær ydmyk nok til å stole på at erfaring blandet med formell kunnskap ofte gir noe som unge nyutdannede ingeniører, flinke teoretikere, men uten livserfaring, har.
For ordens skyld kan jeg nevne at jeg har både den formelle kompetansen i det jeg gjør, med videreutdanning, men viktigst av alt en livserfaring som innbefatter de fleste av livets sider. Alt fra de lette og lyse erfaringsområder i livet, til de dypeste mørke skyggesidene i livs arenaer de færrest har opplevd.
Helsevesenet har i dag en utfordring med å være endringsvillig samt innovative på endel arenaer etter min mening.
Litt som å snu et tankskip i lille Lungegårdsvann midt i Bergen sentrum. Dette krever både faglig dyktighet, men også en erfaren los som kjenner bunnforholdene som sjøkartet ikke viser.
Da bør dere i fremtiden ikke bli en kaptein som ikke vil la losen og styrmannen samt dekksguttene arbeide sammen å gis tillit til å snu tankskipet. Ikke bli “ingeniører” som krever å vente i ukesvis på beskjed fra rederiet før man snur båten, hvis man ser at faren for å gå på grunn er overhengende.
Det kan fort vise seg å koste mer enn det smaker…
Jeg fortalte mine studenter den gang for mange år siden at hvis de skulle ende opp som kapteiner på egen skute et sted så støtt det private initiativ der kunnskap og erfaring danner grunnlaget for arbeidet som utføres. Ikke vær en ingeniør som krever at hullene i dørken må lages fordi det står beskrevet på tegningen hvis årevis med formell og uformell kunnskap forteller deg at tegningen er feil. Sørg for at du som kaptein stoler på og applauderer innovative initiativ som er egnet til å utvikle, fremme og legge til rette for innovasjon på en båt som trenger å skifte kurs i noen av farvannene den reiser i.
Vær en kaptein som stoler på at mannskapet ditt har erfaring og kunnskap nok sammen til å ta avgjørelser som fører båten i riktig retning. Og til dere som representerer rederiet foreslår jeg at dere innimellom sjekker om mannskapet gis den frihet til å unngå at skipet grunnstøter. Det kan dere fort spare store summer på. Just sayin!
Hei alle sammen. I dag skal jeg fortelle dere om hvilke rettigheter du har når du trenger å søke hjelpemiddelsentralen om hjelp til utstyr som man IKKE kan søke på ordinært vis.
I dag tar jeg for meg alle dere som har vansker med grepsstyrke og håndfunksjon.
Svært mange revmatikere for eksempel har problemer med å holde spisebestikk, brødkniver, kopper og andre vanlige husholdningsartikler. Det er det vi kaller ADL hjelpemidler. Her står ADL for AKTIVITETER I DAGLIGLIVET.
Hvis du har en varig funksjonsnedsettelse som medfører behov for småhjelpemidler kan du søke om et økonomisk tilskudd fra NAV. Tilskuddsordningen er ment å dekke de ekstrautgifter du har til rimelige tekniske hjelpemidler som ikke er en del av hjelpemiddelsentralens sortiment.
Med dette menes det at NAV hjelpemiddelsentralen ikke dekker småhjelpemidler på samme måte som ved for eksempel rullestoler og liknende. Men, hvis behovet for hjelp på dette området er tilstede, så kan du søke om et lite beløp for å kunne skaffe deg de vanligste tingene du har behov for.
Du må søke skriftlig om tilskudd til rimelige hjelpemidler. Søknaden må beskrive funksjonsproblemene og gi en begrunnelse for hvorfor det er nødvendig med småhjelpemidler for å fungere i dagliglivet. Du må selv gå til innkjøp av produktene, og du kan søke nytt tilskudd etter fire år. På Nav.no finner du mer opplysninger og skjemaene du trenger for å søke om hjelpemidler.
Det å miste kraft i hendene eller ha såpass dårlig hånd og armfunksjon, ja jeg kan ta med skulder og nakke i dette også, vil for mange være et stort tap. Det å ikke kunne verken åpne en brusflaske eller et syltetøyglass lengre er et tap av hverdagsmestring. Husk da at ved en kombinasjon av trening der dette er mulig og hjelpemidler for å kompensere for rest tap, så kan mye av disse vanskelige tingene falle på plass for de fleste.
Ergoterapeuter er den faggruppen som best kan vurdere og trene opp igjen håndfunksjon etter en skade eller funksjonsnedsettelse.
Jeg selv har trent opp igjen utallige håndskader der kraft og grepsfunksjon har vært redusert enten på grunn av en traumatisk skade, eller der sykdom har forårsaket funksjonsfall. MYE kan bedres ved riktig og god opptrening og etter dette kan også en del kompenseres ved hjelp av hjelpemidler som kraftgrep, flaskeåpnere og mye annet i hjelpemiddelprodusentenes sortiment.
Husk at alle ting du får problemer med i hverdagen kan det finnes bra og rett ut geniale løsninger for i hjelpemiddelhimmelen. Men husk at det også kan være til hinder for din opptrening og det er derfor lurt å få behovet ditt vurdert av en ergoterapeut. Ergoterapeuten kan og har som jobb å finne det rette hjelpemiddelet , samt hjelpe deg med selve søknaden.
Fremover vil jeg legge ut flere tips om hjelpemidler her på bloggen. Det kan ofte være tungt og vanskelig for mange å ha en oversikt over det som finnes og det kan derfor være lurt å titte innom denne kategorien fremover for mange gode søknadstips og produkttips i fremtiden.
I forbindelse med denne artikkelen viser jeg et produkt som er en spennende nyhet. Her får man som nevnt over ved tap av grepskraft, et nytt og bedre grep.
I dag tar jeg opp et tema vi ergoterapeuter ofte møter i vår hverdag, nemlig hjelpemidler. Til tross for at hjelpemiddelformidling er en forsvinnende liten del av vår grunnutdanning så utgjør den en veldig stor del av ergoterapeuters hverdag.
Det å hjelpe mennesker med å vurdere behov for og søke på hjelpemidler er en viktig del av vårt yrke for å kunne hjelpe dem som har eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse. Dette er heldigvis flere og flere av norges befolkning klar over og behovet for ergoterapeutenes fagkunnskap har aldri vært større i kommunen eller i spesialisthelsetenesten.
Mange som får et midlertidig problem eller en varig funksjonedsettelse har i dag krav på hjelp fra det offentlige. Her finnes det desverre mange som ikke aner at ergoterapeut eller fysioterapitenesten i kommunen din kan hjelpe deg både på kort sikt og på lengre sikt.
Som ergoterapeut kan vi altså være behjelpelige både med å finne ut hvilket hjelpemiddel som kan passe best til deg samt å hjelpe deg med å søke på hjelpemiddelet hos NAV.
Men vent litt. Dette som da er en fantastisk ordning i velferdsnorge er kanskje også det feltet vi som ergoterapeuter møter mest motstand på og får mest kjeft for i vår hverdag. Både fra pårørende, brukere og til og med andre deler av helsetjenesten. Hva skjer liksom?! Dette som skal være en gode for å avhjelpe mennesker i deres daglige aktivitet blir altså veldig ofte kjempesint fordi de ikke får ta for seg i hjelpemiddelhimmelen.
HJELPEMIDDELHIMMELEN!
Navnet kommer fra en jeg møtte en gang for lenge siden. Vedkommende hadde hørt at det fantes et DIGERT LAGER på hjelpemiddelsentralene der man kunne gå å plukke ut alt man trengte og det man kunne ha bruk for. Rene hjelpemiddelhimmelen mente vedkommende. Det var litt morsomt, men det gav også meg som ergoterapeut en noe flau smak i munnen. Har man egentlig i dag underkommunisert det hjelpemidler EGENTLIG skal være til? Er det slik at både brukere, pårørende og til og med andre helseutøvere tror at det finnes en hjelpemiddelhimmel?
Vel, noen ganger tenker jeg at vi som ergoterapeuter må være flinkere å kommunisere ut dette med hjelpemiddelbehov sett opp mot kravet om nødvendighet og hensiktsmessighet for den enkelte pasient.
Det er veldig lett og fullt forståelig at mange tenker på et hjelpemiddel som noe som kan hjelpe dem i en vanskelig situasjon. Det er derimot ikke så mange som forstår at hvis NAV hjelpemiddelsentralen IKKE kan godkjenne deres søknad om det aktuelle hjelpemiddelet fordi det står i veien for deres rehabiliteringsprosess, ja så er ikke hjelpemiddelet hensiktsmessig.
For å ta et klassisk eksempel som jeg svært ofte møter i mitt arbeid som ergoeterapeut.
Man faller å brekker lårhalsen og man trenger opptrening og rehabilitering etter endt sykehusopphold. Så kontakter man helsevesenet i sin kommune eller man blir henvist via sykehuset for å da få vurdert ulike hjelpemidler. Samtid så har en eller annen kjent eller en eller annen i helsevesenet anbefalt dem en slik stol som man kan reise seg automatisk opp i. Altså en løftestol. Denne ser flott ut og rett fra hylle 4b i hjelpemiddelhimmelen.
Man skaper da en forventning i både seg selv, men også i dem rundt en om at dette må man jo ha og dette har man i tillegg KRAV på å få gratis.
Og tro meg. Veldig mange blir svært lei seg og sinte når fagpersoner som ergoterapeuter ikke kan anbefale et slikt hjelpemiddel fordi det faktisk er til HINDER for opptreningen på den ene siden og i tillegg er det et krav fra NAV om at behovet for å få hjelpemiddelet må være varig. Med varig menes her at funksjonsnedsettelsen er forventet å vare mer enn 2 år. Kjipt ikke sant?
Men hvis du tenker over det så er spørsmålet mer rettet mot at må det ikke være enda verre at hjelpemiddelet du trodde du trengte faktisk ble unngått fordi det tok fra deg muligheten til å bruke funksjonene dine sammen med det ergoterapeuten faktisk har spisskompetanse på nemlig opptrening og rehabilitering? Altså få deg på bena igjen? I mitt hode er det ikke tvil om hva JEG ville valgt.
Det er derfor vi som ergoterapeuter er der for å informere deg om fordeler og ulemper i det hjelpemiddelet du trenger, samt kaffe deg alternative hjelpemidler som FREMMER aktivitet og bevegelse og i tillegg STYRKER din evne til mulig bedring.
Noen ganger finner vi frem til de hjelpemidler som trengs midlertidig for å hjelpe deg i gang med rehabilitering, deretter skifter vi det ut med noe annet under rehabilitering for så å skaffe deg et hjelpemiddel som man trenger for å fylle det restbehovet du har ETTER rehabilitering.
Så why so ANGRY!
Det er ingen som er mer frustrert enn de mennesker som blir utsatt for et funksjonsfall. Dette er et stort tap og det finne mange ulike måter å ta dette inn over seg. PROFESJONELLE HELSEARBEIDERE OG TERAPEUTER vet dette og forstår at det er slik. Det er en del av den menneskelige naturen å få lov til å reagere ulikt. Også med sinne. Det er derfor vi ser på informasjonsplikten som hellig. Uten at det informeres godt om hva som skal skje, hva man har krav på og ikke samt hva man kan motta av rehabilitering eller andre tjenester, ja så ender man ofte opp med sinne og frustrasjon. Ofte tenker jeg at det ville vært en lettelse om alle helsesystemer og helseprofesjoner hadde et felles språk og en felles forståelse.
Kanskje man da kunne besøke den VIRKELIGE hjelpemiddelhimmelen. Den himmelen som viste deg veien til et riktigst mulig hjelpemiddel som du fikk tildelt på et riktigst mulig tidspunkt i den trening og oppfølging du fikk av en ergoterapeut som vurderte riktigst mulig hva som er potensialet for opptrening og hva som bør kompenseres av hjelpemidler sammen med sine kolleger i andre tjenester, men også i en felles forståelse sammen med den viktigste av alt, nemlig deg som pasient. Du som pasient har KRAV på best mulig faglig kompetent hjelp når du får en funksjonsvikt. Da er det naturlig at du også får informasjon om hva som er det beste og mest faglig forsvarlige behandlingen som du kan. Selve valget er ditt.
Ønsker dere alle en nydelig høst!
Lurer dere på noe eller ønsker å kommentere så sleng gjerne inn en mail på [email protected] eller bruk kommentarfeltet.
I flere innlegg den senere tiden og tidligere har jeg snakket åpent om psykiske vansker. Dette fordi temaet er noe jeg brenner for og fordi jeg er overbevist om at ved åpenhet så kan mye av tabuene og stigmaene rundt dette fjernes.
Fordi jeg faktisk har sosial angst og depresjoner det viktig for meg å være så åpen som mulig med det. Ikke fordi jeg liker å utlevere meg selv, men fordi det er VIKTIG å sette ord og forklaringer på hva dette innebærer for meg.
Åpenhet er viktig. Kun med åpenhet kan man knuse angsten. Sosial angst og depresjoner har som de fleste andre typer angst, ulike ansikt og ulike grader.
For meg er det slitsomt i perioder. Og jeg er av de heldige som takler dette relativt bra. Som lever med den og BRUKER DEN TIL NOE FORNUFTIG. Man kan bruke angsten til noe som styrker andre. Det gir en dimensjon som ikke mange andre har og som er en stor styrke i hverdagen.
ALDRI forveksle angst med svakhet!
Tvert imot er det ingen som er sterkere på sine områder enn de som har angst. Det er bare på de områdene man har angst på man er forbigående ute av spill. Aldri forveksle angst med manglende kapasitet. Tvert imot er vi mer i stand til å takle vanskeligere oppgaver nettopp fordi vi har hatt en tyngre vei å gå enn mange andre. Motstand gjør sterk som kjent!
Aldri se på oss som uegnet og kunnskapsløse. Vi er på mange måter overkvalifisert til oppgaver i livet fordi vi ser mer enn de fleste. Vi føler mer enn mange, og vi vet noe om menneskets ulike forutsetninger og kapasitet. Aldri se på mennesker med angst som stakkarslige. Heller som heldige fordi vår tålmodighet er stor.
Konfusius sa en gang, “Vokt dem for tolmodig manns raseri”.
Kloke ord, men raseri finner du sjelden hos mennesker med denne type angst. Takknemlighet, empati, aksept for ulikhet og positiv tilnærming til selve livet, er ting som ofte går igjen. Kvaliteter som gjerne mangler litt av i dagens noe frosne samfunn.
Men angsten har også andre sider. En lammende side der ensomhet rår. En høyst uønsket ensomhet, men som man ikke klarer å bli kvitt. Det er lett å si at man bare burde konfrontere og eksponere seg for det. Det er ikke så lett i praksis. Hadde det vært det så hadde ikke angst eksistert.
Angst er usynlig. Det er et stort problem. Det eneste omgivelsene ser er folk som skyr andre og er asosiale. Uhøflige mennesker som alltid sier nei når dem blir bedt med på noe. Til slutt slutter dem å spørre. Jævla overlegen type han der fyren der. Han tror sikkert han er bedre enn oss andre.
Slik oppfatter man det selv, i alle fall.
Det er viktig for meg å si noe om at angst og andre psykiske lidelser ikke diskvalifiserer noen fra livet. Det gjør en ikke dum eller uegnet til store og små oppgaver. Tvert imot. Det gir en store fordeler da en har som sagt et annet og dypere perspektiv på ting enn mange andre. Vi har som sagt ofte en annen og mer grunnleggende evne til å kommunisere, forstå og faglig kunne bruke de verktøy som trengs i møte med mennesker som har det tøft.
Det er synd at AKKURAT DET, ikke blir anerkjent. Veldig synd.
Aldri forveksle vår evne til faglighet og en dypere menneskelig forståelse. Aldri se på oss som svake! Det er nemlig oss man burde bruke for å oppnå de relasjoner som trengs i møte med de tøffeste sakene! Ikke dem som leser bøkene og bruker verktøyene rent akademisk.
Angst kan være glede over de ting som andre tar for gitt. Og det kan være takknemlighet over å leve, kanskje mer enn mange andre. Angst er et troll som dør i lyset av andres utrettelige smil og aksept.
Imellomtiden så går dagene, ukene og årene. Det er litt å tenke på når man møter ulike mennesker på sin vei. Ulike utfordringer. Man møter mot og man møter andre ting som ikke nødvendigvis er av et gode. Men man er sterk nok til å takle livet på en måte som gjør meg takknemlig for at min styrke kan gi andre styrke også. For det vet jeg at jeg gjør.
Og for dem som IKKE forstår. For dem som ser på angst som svakhet og som en diskvalifikasjon til NOE. De bør kanskje tenke seg noe om. Kanskje det er dem som er de EGENTLIG SVAKE.
Man kjenner det inne i dypet av hjernen. En fornuftig, men likevel utydelig hvisken fra et sted der inne som man egentlig ikke vet hvor er. Livslysten minker i takt med fallende temperaturer ute. Det som skulle være en opplevelse i septembers vakre fargeeksplosjon er erstattet med grått vissent løv.
Det finnes mange gode grunner til å finne nytelse i livet. Det finnes dessverre også mye sorg. Sorgen min er en følelse av å ha mislyktes. En følelse av å ikkje være godnok. En følelse av å være en meningsløs klovn. Venneløs, tiltaksløs, inkompetent og ubrukelig. Litt som et vått løv liggende på asfalten. Du ser kun avtrykket av den. Ved neste regnbyge svinner den hen. Går i oppløsning. Og molekylene går i sirkel tilbake til en annen verden.
Hva er det egentlig som gjør at man føler seg slik?
Tungsinn, eller depresjon? Nedstemthet eller bare oppgitthet? Sorger og gleder er vanlig i livet. Det er det som skaper selve livet. Uten verken opp eller nedturer ville livet vært helt flatt. Ikke noe å trakte etter med andre ord.
«Winter is coming» er et kjent sitat frå serien Game of Thrones. Dette betyr at en tid der dagene har et illevarslende og sorgtungt preg over seg, nærmer seg. En tid der man forbereder seg på vinterens slit.
Hvorfor har mange mennesker det slik inni seg? Jeg tror at vi mennesker er skapt slik for nettopp å ikkje ha et «flatt» liv. Det er ikke slik at man nødvendigvis skal la seg henfalle til denne «vintertiden» inne i seg selv, men at livet bør være en arena der vi lærer å leve med vinteren. Kanskje til og med nyte den?
Det er nemlig mulig å fjerne tungsinnet. Det er mulig å finne tilbake til lyset når høstmørket truer med evig vinter. Det er mulig å tenne et lys i et kaldt og mørkt sinn som har gitt opp. Det er mulig å finne gnister der flammer har sluknet. Livets flammer burde jo brenne lengst mulig for alle, ikkje sant?
Dessverre er det ikkje alltid slik.
I årene frå 2008 og frem til 2015 tok 1910 pasienter som var ivaretatt under psykisk helsevern, livet sitt i følge en rapport frå Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (NSSF). Dette innebærer at en pasient annen hver dag tar sitt eget liv. Dette er pasienter som er under en eller annen form for psykisk helsevern. Dette er intet mindre enn skremmende høye tall.
Og viss vi går tilbake til setningen «Winter is coming», ja så er den dessverre veldig treffende. Det viser seg at
DIAGNOSEN DEPRESESJON ER DEN SOM TAR FLEST LIV!
Alle forstår jo at kreft og hjertelidelser, samt mange andre somatiske tilstander er potensielt dødelige, men det er et alt for lite fokus på at også PSYKISKE LIDELSER kan være dødelige. Når vi nå ser i enkelte kommuner at det kuttes psykiatrien, ja så bør man være forsiktig med å stemme annet enn sak. Denne saken er viktig og livreddende. Det er jo et paradoks at enkelte vil redusere psykiatritilbudet i kommunen når vi vet at de norske selvmordstallene aldri har vært høyere. Og dette er tall som gjelder dem som er i eller nettopp er «ferdigbehandlet» innen psykiske helsetjenester. Mørketallene kan dermed være betydelige.
Psykiske lidelser utgjør meir enn en tredjedel av vår totale sykdomsbelastning i norge og det er den viktigste årsaken til uføretrygd for mennesker under 44 år. Det er da et tankekors igjen at man sparer seg til fant ved å prioritere vekk fra budsjetter tiltak og forebygging fra denne sektoren til fordel for å spare noen kroner på ikke dødelige saker.
Det er et faktum i dag at flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Selv de som har fått en eller annen spesialisthjelp tar sitt eget liv. Spesielt menn i alderen 35-44. Men også her finnes det usikre tall. Spesielt blant eldre er det nok store mørketall.
Og som nevnt, depresjon er den store stygge ulven her. Depresjon kjennes ut som en håpløshet som ikkje går over. En vedvarende tro på at ingenting blir bedre. Noen gang. Dette innebærer for svært mange en stor psykisk smerte.
Høstmørket
Høsten kjennes kald og våt ut. Det er en mangel på farger i det landskapet jeg ser utover. En mangel på tilstedeværelse i elementene. Der man sitter og skuer ut over landskapet ser man ikkje fargene som personen ved siden av deg ser så tydelig. Det er to forskjellige verdener. Og viktigst. Man ser heller ikkje muligheten for at fargene noen sinne kommer tilbake. Alle dagligdagse problemer, alt frå økonomi til den evige og konstante duren frå fabrikken man arbeider i, vokser til en monoton og flat støy som kun virker fremmende for ens egen nedstemthet. Ens kreativitet er borte. Ens evne til deltakelse er også borte. Denne snikende likegyldigheten har tatt over hjernen.
Det gode her er at man har avfunnet seg med at det er slik. Det triste er at man har avfunnet seg med at det er slik.
Høst blir til vinter. Blir vinter til vår?
Med fasit i hånden så blir vinter ALLTID til vår. Og våren er ALLTID en ny start. For alle. Også for dem med depresjonen hengende over seg. Det finnes ALLTID lys der ute. Bak den mørke veggen. Bak tungsinnet. Bak høstmørket og vinterkulden. Alltid.
Men hvordan skal man så gripe an denne håpløsheten?
Det er selvsagt ikke verdens enkleste oppgave. Selv synes jeg det er enklest å forsøke å rasjonalisere, sortere og fjerne det jeg kan. Dette betyr at tøffe valg kan utføres utan at man legger sine følelser inn i det i så stor grad som man kanskje pleier og som i tillegg kan vere ødeleggende for en.
BE OM HJELP og VÆR ÅPEN OM DINE PROBLEMER!
Dette er helt essensielt! Ring hjelpetelefoner eller bruk familie/venner som du stoler på og fortell dem hvordan du har det.
INGEN er skrudd sammen så perfekt at de fikser dette alene.
Usikker på hvem du ringer? RING 113!
Rasjonaliser:
Finn din måte å se på følelsene som en ting du kan forme. For eksempel som en leirklump. Vit at du kan ta å forme denne etter eget ønske og forgodtbefinnende. Si til deg selv at følelser er noe som skal være der for å gi deg flere dimensjoner i livet. Ikkje bare fjerne gleden din. Rasjonaliser det på en slik måte at det blir du og din fornuft som bestemmer over følelsene.
Sorter:
Bruk kun det du trenger i hverdagen. Ikkje samle opp all mulig dritt du ikkje kan gjøre noe med, men sorter alt du ikkje trenger for å overleve vekk. Herunder ligger følelser og problemer som du ikkje kan gjøre noe med, eller som du egentlig har påvirkningskraft over. Sorter vekk alt du kan, så sitter du igjen med langt færre ting i sekken. Du trenger jo ikkje samle på alt du ikkje kan gjøre noe med, ikke sant?
Fjern:
det du ikkje har bruk for. Kanskje det viktigste du gjør for hjernen din er å kaste på søpla alt du ikkje trenger av vonde følelser, smerter og sorg. Lettere sagt enn gjort, men hvis du er godt i gang med de to første punktene så er eg helt sikker på at du kan kvitte deg med ting du ikkje har bruk for eller som er med på å dra deg ned. Selv sverger jeg til en slags mental søppedunk der eg har kastet alt det vonde i livet nedi. Alt som ligger bak meg forsvinner jo ikkje, men det trengs dog heller ikke å dveles ved. Jeg har tatt et fornuftvalg og latt følelser være følelser og dumpet de tingene jeg ikke trenger fra fortiden i denne mentale søppelkassen. La fortid være fortid. Spar på og hent frem de gode minnene i stedet.
Stormene raser inni oss. Det er helt nødvendig at de gjør det. Simpelthen for å la oss få kjenne på elementene av det livet vi lever. For å la oss få kjenne og føle kulden mot naken hud. For å kjenne på savn, sorg og gråt. For å la oss føle motgang og strev. Kun på denne måten vil sansene våre få den treningen de trenger for å utvikles, for å leve og for møte vanskelige tider. Winter is coming, men det gjør pokker meg også sommeren.
Hallo alle venner og dere som titter innom hverdagsaktivbloggen.
Jeg har som kjent begynt å dele innlegg også på mental helse sin blogg, #psykobloggen. Dette er noe jeg setter stor pris på. Det er rett og slett en ære å bli spurt om å bidra til en så viktig sak. Jeg har jo mange meninger og mye på hjertet når det gjelder mental helse, så jeg gleder meg til å fortsette å dele innlegg med dem.
I dag derimot durte det i klokken min. Bare for å gjøre meg oppmerksom på at dette var den minst aktive dagen min på lang tid. Og det er ikke noe moro. Jeg er jo vanligvis ute å løper flere ganger for uken, men humøret og tungsinnet den siste uken har vært så som så.
Batteriet er rett og slett flatt.
Jeg er overstadig trett hele dagen og ikke overskudd til noe som helst. Vil bare ligge under dyna og håpe på at drømmevingene frakter meg til en annen verden. En verden uten noe annet enn evigheten. En verden der vanskeligheter ikke finnes og verdens problemer og sinnsyke støy. Mas , mas , mas, over hele linja, liksom. Men, flatt batteri gjør det ikke bedre. Man lukker øynene og forestiller seg denne verden som intet eksisterer i. Ikke en gang en selv. Man bare flyter i evig vakuum. Verdensrommet uten verken verden eller rommet.
Noen ganger er det slik at vi mennesker tappes for energi. På grunn av sykdom og stress eller annen støy i livet vårt så vil energibarometeret variere. I dag er det flatt batteri hos meg og kanskje det er hos noen av dere også?
Uansett så er det okey å ha en eller flere dager med flatt batteri. Det er helt normalt og det er helt greit.
Kroppen sier fra hvis det ikke er kraft til å gjennomføre noe. Og kroppen skal man lytte til. Ja, hjernen også for den saks skyld. Mange strekker seg langt og lengre enn langt for å fylle kravene i hverdagen. Men, de fleste kravene setter vi vel egentlig selv?
I dag henter jeg frem denne historien fra en annen tid. En tid som fortsatt er her, men som likevel er forbi. En tid der mørket og lys sloss om en plass i solen. Der jeg ikke visste hvem av dem som ville vinne. Den rette vant. Denne turen ned minnenes smug sitter godt i. Taksjabben som vi kaller byduene i bergen flakser for å overleve. Sloss for sin plass i verden. disse flygende rotter som vi ble kalt i likhet med dem, har endelig landet.
Lyset forsvinner sakte ned i horisonten og lysene fra en gatelykt tennes. Et lite vibrerende øyeblikk flakker det elektriske lyset og kaster skyggene nedover den brostensbelagte gaten i det trange smuget. Lyden av et vindu som lukkes høres i det fjerne og en hund bjeffer ett sted på den andre siden av denne stille byen. Det er kveld og varmt ute. Skrittene hans var knapt hørbare mot brosteinen under ham. Det var ikke som skritt, mer som, en stille hvisken i det han gikk nedover smuget. Gaten var tom for folk. Han går alene, som han alltid har gjort.
Den varme vinden fra sør flakker over ansiktet hans og får ham til å trekke pusten dypt inn. Han husker denne fønvinden fra et annet sted, en annen tid en annen plass. Han går stille nedover brostensgaten og minnes det øyeblikket. Der, i gatene bak Plaka i gamle Athen. Der vinden og lydene var sammen som i dette øyeblikket. Fønvinden strøk forsiktig over de bare armene hans. Jakken hang løst over skulderen. Det var sommer i Bergen. Sen kveld her i smuget og med samme følelse som gatene i Athen. Denne greske hovedstaden som i alle tider har stått som selve symbolet på menneskets intellektuelle og kulturelle utvikling.
Men Bergen kjennes annerledes denne kvelden. Stille, og med en følelse av ro og trygghet. Han går rolig og oppreist gjennom disse gatene som han kjenner så godt. Et helt liv har han gått disse gatene. Han smiler litt når et løvblad som har overlevd vinteren danser foran ham i fønvinden. Med et blaff forsvinner det inn i intet. En luftens uteligger suser med lyden av en umiskjennelig blafring når vingene vifter til omverden. Han sukket lett og tenkte,
«Gi meg gjerne en taksjabb fremfor all verdens papegøyer»
Bakgatene i den greske hovedstad kjentes plutselig svært langt borte, men likevel var følelsen der.
Latter lød gjennom kvelden i det et vindu igjen ble åpnet. Denne gangen i nærheten av Skivebakken. De gamle delene av denne vakre stemningsfulle byen. På sin vandring i denne spesielle kvelden visste han at det var magi i stenene og glød i asfalten. Gjennom hele sitt liv hadde han lengtet etter en slik kveld. Der byens puls kjærtegnet lydene, varmen og fønvindene fra sør som pakket inn denne byen i vest. Han gikk med rolige og bestemte skritt forbi Mariakirken og videre inn i Kong Oscars gate. Han visste hvor han skulle. Denne dagen hadde han ingen penger i lommen og heller ingen fremtid. Han hadde latt livet fare med vinden. Dette fordi han visste at det som var i går ikke er i morgen og det som er nå ikke er der om et minutt.
Han så seg tilbake mot Kalfaret. Han hadde gått en lang vei i kveld. Hele sitt liv hadde han gått, men dagen i dag var likevel den lengste. Han tenkte tilbake på de små barna og bøkene han engang leste. Dem om Hardyguttene. Han tenkte på røyk bak Landåshallen og sine første øl i godt lag med sine beste venner. Han tenkte på hvor det ble av. Han tenkte på at det var en del av historien. Av sine innerste minner som fortjente å ligge på en benk i hjernen og nyte en stille tid. Der man av og til kan løfte hodet å hente frem det som svever i vinden og strør minnene over et litt skjult smil som av og til bobler opp og gir ham et kort glimt av selvtillit og styrke. Men også tårer. Tårer til ære for dem som gikk andre veier. Tårer for dem som sluttet å gå.
Han trekker inn pusten dypt og stopper opp litt nær Korskirkealmenningen. Korskirken ligger der som den har gjort siden Moses gikk i knebukser. Som et symbol på ro og åndelighet, men mest som et minnesmerke for taksjabbene. Disse flyvende sjeler som av ulike grunner har landet på et sted som de aldri visste de kom til å lande på. Den gang de var liten. Livet var annerledes når man var liten. Det skulle bli annerledes. Det skulle bli noe bedre. Drømmene ble brutt da noen andre papegøyer stjal fra dem de få kornene de hadde fått utlevert. Noen av dem var også utsatt for papegøyenes skarpe og sterke nebb, der de uten nåde ble hakket i stykker av de papegøyene som hadde bedre plassering på livets grener. Det føles noen ganger slik at når den lille fuglen blir født, og så klarer å lette for første gang. Flyr av sted og blir meid ned av en lastebil. Vokser, lever og så slutt. Meningsløshet er et livets lodd.
Han snur seg og ser et par taksjabber smile og le i denne kveldens rusende fønvind. Han tråkker videre uten å ofre dem noen flere tanker. Annet enn at han kunne ha satt der med dem. Det hadde vært så enkelt. Så passende. Så lett. Fordi dette var mennesker han engang var nær. Mennesker han ville alt vel. Mennesker han ikke lenger nådde. De hadde hverandre. Han hadde valgt noe annet.
Han runder hjørnet og går inn i Skostredet. Denne lille pittoreske gaten som engang huset i alle fall en skobutikk. Der han husket enda at han ble tatt med av sin mor for å handle nye sko. Han hatet det. Men i dag hadde han sko som han hadde valgt selv. Sko som det hadde vært vanskelig å fylle med det manglende pågangsmotet han en gang hadde. Likevel hadde han klart å fylle disse skoene. Denne gangen gikk han med bestemte og selvsikre skritt inn i den bergenske natten.
Han hadde gått en lang vei. Helt fra Landåshallen oppe i Søndre bydel. Fra ungdomsklubben på Strimmelen og nedover i mot Chicago, via striladanser på Nautnes og Landro og et livsjag som pisket livet ut av ham. Helt til grenen knakk. Fallet var stort og sårene ville aldri helt gro. Men taksjabben klarte seg og fløy gjennom kvelden der solen gikk langsomt ned over Nordnespynten. Taksjabben kunne fly likevel. Taksjabben spredte sine vinger et sted der bare vinden så ham og fylte ham med den varmen fønvinden brakte med seg fra bakgatene i Athen. Bak Plaka. Med utsikt til Akropolis satt han der og selveste Athene steg ned og gav ham smykket som fortsatt hang rundt halsen hans.
Denne natten var lik. Bare bakgrunnen var annerledes. Bergens våg glinset i sommerlig tropenatt og gleden og livet som lød utover bryggens kanter gjorde ham varm innvendig. I dette øyeblikket visste han at det var dette livet han var en del av. Et liv som uansett hvordan det vrir seg i smerter etter stygge fall, likevel klarer å vise at det er verdt sin vekt i opplevelser. Verdt sin vekt i stunder som utfordrer. Verdt sin vekt i sorg og i glede. Og verdt sin vekt i kjærlighet til sin egen indre taksjabb og den flokken han hører til.
Han skalv lett på skuldrene og trakk jakken tettere rundt seg. Det var ikke kaldt, men likevel hutret han over denne følelsen av å leve. Å vandre her i den vakre hovedstaden på Vestlandet. Å trekke inn stemningene som løfter en opp tross alt. Å fly med flappende vinger vekk fra alle papegøyene og la vinden kysse fjærene før en perfekt landing.
Taksjabben har landet for godt.
Uansett hvordan livet vrir kraften ut av et menneske, så er livet i stand til å fylle livet med ny kraft. Uansett hvor tett mørket er pakket rundt en, så er lyset i stand til å pakke opp mørket. Uansett hvor mye smerter en har, så er lettelsen i stand til å lindre. Uansett hvor mange papegøyer du har rundt deg så er taksjabbene like mye verdt.
