Ny uke, nye muligheter! Ny dag og en mørbanket kropp. Takk og pris at jeg har høstferie.
I nabolaget mitt har vi i svært mange år hatt en vei som har vært helt forferdelig dårlig. Biler tar ned i kampesteiner og grusen regner vekk sånn ca. en gang i måneden. Og det regner jo ikke akkurat lite her i Bergens traktene.
Derfor bestemte vi oss for å legge asfalt. En helt nødvendig oppgradering av veien inn i boligfeltet. Men dette innebar en del forarbeid selvsagt, og dugnadsånd. Forrige helg tok naboene sitt og i går tok jeg på meg å fjerne resten av løs grus nederst i veien. Vel, løs og løs fru Blom. Det viste seg å være hardpakket sementaktiv sand og grus. Med høytrykkspyler, hakke, spett og godt humør startet jeg på det jeg trodde kom til å ta et par timer. Men nei. Fire timer senere var jeg ikke engang halvveis. Centimeter for centimeter spylt, hakket og spadde jeg meg frem.
Et mareritt for kroppen eller simpelthen knallgod trening?
Jeg valgte selvsagt at dette var knallgod trening. Rygg, mage, armer, ben, sete, ansikts muskler, ja you name it, fikk gjennomgå.
Jeg var ikke ferdig før det hadde gått TI TIMER!
Da klarte jeg såvidt å løfte bena opp bakken og jeg slet for å få av meg klærne. Hele kroppen skalv, men på en slags god måte. Gjennomtrent og skjelvende nærmest krøp jeg inn i dusjen. Jeg skal si dere en ting folkens, en iskald lettøl har aldri smakt bedre!
Kvelden ble avsluttet flat ut i sofaen med playstation og Battlefield. Litt refleksjon over at hardt arbeid er befriende deilig rakk jeg også. Mestring over å fortsatt klare noe annet enn kontorarbeid er faktisk befriende. Og veiarbeid er faktisk MYE HARDERE ARBEID enn jeg trodde, men ti timer med trening gjør oppgaven faktisk bare kjempegøy!
Alt man gjør i hverdagen er gjenstand for hva hjernen din velger å sette fokus på. Hvis hjernen, og du, velger å se på ulike oppgaver som tungt og kjedelig, ja så blir det faktisk det. Men hvis du og hjernen din velger å se på det som morsomme og nyttige aktiviteter med positiv gevinst, ja så blir det også det.
I dag verker jeg i hele kroppen etter ti timer med knalltrening i går og halvmaraton i forgårs, men det var pinadø verdt hvert eneste sekund!
Jeg vil ta opp noe svært viktig i dag. Dem som blir regelmessig og systematisk mobbet på egen arbeidsplass er en gruppe mennesker som vi ikke ofte snakker om. Jeg tror at det her finnes STORE MØRKETALL og at mobbing er langt mer utbredt enn folk tror.
Spesielt MENN er svært utsatt for kollegers og sjefers systematiske mobbing, tror jeg. Det er litt tabu og ta dette opp på egen arbeidsplass, for menn skal helst bite i seg det meste. Menn skal være tøffe og ikke føle seg KRENKA for et godt ord. Så utvikler dette seg til i beste fall sykemelding og i verste fall tar folk sitt eget liv.
I forhold til det med mobbing på arbeidsplassen er det veldig, veldig mye som er såpass i grenseland til hva som regnes for innenfor loven at dem som mobber aldri blir straffet for dette.
Det kan være fleipete kommentarer som stikker dypere for mottaker enn det mobberen selv tror, og det kan være faglig underkjennelse i hverdagen. Jeg tror at dette med faglig underkjennelse er en farlig måte å drive i en organisasjon. Et eksempel er at en eller flere uoffisielle “ledere” på arbeidsplassen til stadighet bestemmer faglig tilnærming og tiltak basert på deres egne stemmer, og at du som person sjeldent eller aldri blir hørt eller får gjennomslag for dine faglige forslag. Her syndes det utrolig mye tror jeg.
Så har vi ledere som gjør akkurat det samme. Det å tildele viktige oppgaver til medarbeidere som har mindre ansiennitet, erfaring og formell kompetanse enn deg selv skjer ofte. Dette er i følge arbeidsmiljøloven, mobbing. Og skjer det samme om og om igjen, ja så er det systematisk mobbing. I verste fall rammes dette av straffeloven og i beste fall så slipper sjefen unna med en pekefinger. Den som rammes risikerer i noen tilfeller å bli så syk at man i realiteten risikerer å falle ut av arbeidslivet for godt.
At det finnes mye rart blant sjefer på mange arbeidsplasser er det ikke tvil om. Selv ble jeg systematisk mobbet under læretiden min som rørlegger. Jeg ble så sterkt mobbet at jeg utviklet angst, magesår og slet i mange år med lav selvtillit. Heldigvis ville tilfeldighetene det slik at jeg fikk tilbud om ny jobb. Mobberen fikk aldri noen form for reprimande. Han var sjef og miljøet var slik at man skulle tåle alt. Så når sjefen stadig vekk velger andre enn deg uten at det er faglige grunner til dette, ja så er det forbigåelse. Det sårer. Arbeidstakeren som blir forbigått mister motivasjon, selvbilde og faglig trygghet. Svært mange sjefer tror jeg er på denne måten. De får betalt for sine valg med en medarbeider som mister arbeidslyst, mister lysten til å bidra med nye og kreative ideer i organisasjonen, og i verste fall så gir de opp og slutter.
Dette var jo i et tøft og mannsdominert miljø, men det samme gjelder i alle yrker. Man har mobbere over alt.
Jeg tror mange mobbere ikke er klar over at de potensielt kan bidra til at mennesker faller ut av arbeidslivet eller i verste fall tar sitt eget liv. Og det ved å bruke gråsonemobbing som sjeldent kan medføre noe straff eller reprimande simpelthen fordi det er såvidt innenfor regelverket. Man kan rett og slett ikke “tas” for noe.
Men man glemmer da sykemeldingene der folk “har møtt veggen”, langtidssyke som har utviklet psykiske lidelser, eller ulike smerteproblematikker forårsaket i hovedsak av psykosomatiske årsaker. Uansett hva og hvorfor man forsvinner ut av arbeidslivet, så er jeg overbevist om at mange av disse skyldes helt eller delvis mobbing på arbeidsplassen.
Ofte er som nevnt også de nærmeste på en arbeidsplass dem som mobber. ” må ikke komme her å fortelle hva og hvordan vi skal gjøre jobben vår” eller at de som mobber systematisk går forbi deg i ulike saker og tar ting opp med dine kolleger fordi de er “snillere” eller “mer på lag” med dem. Så ender du opp som den ingen vil høre på eller alle er uenig med. Uansett hva som er riktig fremgangsmåte for jobben. De uoffisielle lederne har på denne måten blitt mobberne. Det er vondt. Så går man hjem med vondt i magen hver eneste dag til man blir syk. Så blir faktisk noen så syk at de i beste fall langtidssykemeldes. I verste fall så…
Jeg håper at flest mulig tenker nøye igjennom hvordan man agerer, velger og kommuniserer på sin egen arbeidsplass. Jeg håper at uenighet om faglige tilnærminger kan være en ting som styrker, utvikler og forbedrer rutiner og arbeidsmetodikk i fremtiden. Jeg håper sjefer og ledere generelt enten det er mellomledere eller toppledere ønsker å ha inspirerte, kreative og energiske medarbeidere som i felleskap kan gjøre bedriften til noe bedre. At de tar grep når de ser den usynlige mobbingen. Ja gode ledere kjenner sine medarbeidere og bruker aktivt sine menneskelige relasjonsevner til å fremme medarbeidernes styrker. Ikke stilltiende la noen gli ut i sykemeldinger som skyldes gråsonemobbing.
Husk at det er lett å kaste skitt til folk. Er du villig til å stå til ansvar for andres liv og helse? Da har du faktisk bidratt til å hjelpe noen ut av arbeidslivet. Harde ord kanskje, men i sin ytterste konsekvens kan noen lett drives til å ta sitt eget liv der mobbing i gråsonen var starten på sykemeldingen. Der man faller ut av arbeidslivet mister man sitt sosiale nettverk og isolasjon, angst og depresjon kan følge. Og når vi vet at depresjon tvinger svært mange til å ta sitt eget liv i Norge, ja så er dette virkelig noe å tenke nøye igjennom.
Alt man gjør å sier mot andre kan altså ha fatale konsekvenser. Tenk litt på det og se deg om på jobben din. Er det noen du egentlig ønsker å si unnskyld til? Er det noe ved deg selv du kan endre? En selvbevissthet over hvordan du selv kommuniserer til andre mennesker kan noen ganger være på sin plass.
Hallo alle gode mennesker der ute som er så grei å lese blogginnleggene mine. Vel er jeg ingen topp blogger med titusenvis av lesere, men jeg liker å tenke på at det er også flott at fagblogger og kunnskapsblogger som min faktisk kan gjøre en forskjell for noen.
Jeg begynte bloggen fordi jeg ville spre kunnskap og tips om hverdagsaktivitet. Jeg har skrevet snart 600 innlegg og mange av dem har vært personlige beretninger om hvordan jeg har kjempet meg ut av depresjon og angst, samt faglige små drypp om hvordan dere som leser og kanskje sliter med deres ting kan få nytte av det jeg skriver. For meg har bloggingen vært en dør til åpenhet om egne vansker og dermed også en terapi til hvordan jeg kan mestre angst, depresjon og livsstilsendringer i en alder av 52 år nå.
Men alle tipsene er ikke bare aldersrelatert. Alle, både gamle og unge har nytte av ny viten og erfaringsbasert kunnskap. Derfor er det da også svært hyggelig at så mange som over tusen lesere er innom å leser hver eneste uke.
I dag er jeg klar for nok en løpetur. Jeg har ikke tenkt å spurte rundt fordi motivasjonen er egentlig på bånn og jeg verker både her og der etter en lang og tøff uke. Jeg har imidlertid nå en uke høstferie og det ser jeg virkelig frem til.
Så hvordan motivere seg selv til å løpe selv om du ikke kunne tenkt deg det om det snødde småjaevler en viss plass? Er det egentlig mulig når du ikke vil what so ever?
Selvsagt er det jo det. Det er jo bare å……
Neh.. ikke pokker…? Eller? Ja jeg skal. Jeg lander på at den delen av hjernen som forer småjævelen på skulderen ikke skal få bestemme i dag. Jeg skal jo bare løpe en time. SÅ på med tights, sko og kom igang. Hele kroppen og hjernen protesterer de første par hundre meterne, men det går over. Fornuften min sier at dette blir egentlig dødsdeilig. Spesielt når jeg passerer 3 kilometer. Da begynner endorfinene å bedøve småjævlene på skulderen og litt etter litt fader de bare ut i intet. Selv sitter jeg igjen med 10 deilige kilometer i kroppen og en steike god følelse av å ha mestret. Det er hva som motiverer meg.
Jeg har som noen av dere vet, jobbet i mange år som rørlegger før jeg ble ergoterapeut for snart 15 år siden nå. Dette har nok vært det beste som har skjedd meg i livet. På svært mange måter. For dem som kjenner meg så vet dem at jeg er en person med mye følelser og med en stor empati for andre mennesker. Spesielt de aller svakeste i samfunnet har en spesiell plass i hjertet mitt.
Empati er evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon som om den er din egen. Dette er jeg som ergoterapeut svært opptatt av hver eneste dag når jeg treffer mennesker som av ulike grunner har fått satt livet sitt på vent eller har fått alvorlige sykdommer å hanskes med i livet.
Jeg er takknemlig for at livet har gitt meg anledning til å få lov til å hjelpe andre i en vanskelig situasjon. Mer enn noen aner er det å se folk bli bedre av treningen jeg gir, en ubeskrivelig takknemlighet for den muligheten jeg er blitt gitt i form av yrket mitt.
Det å prate med mennesker som har det vanskelig og få dem til å smile i en alvorlig situasjon, er en gave. En takknemlighetsgave som jeg bærer med meg i meg selv resten av livet. Jeg har faktisk betydd noe for ganske mange mennesker i løpet av de snart 15 årene jeg har virket som ergoterapeut. Jeg har fått anledning til å bli kjent med mennesker som ikke er her lenger, men som viste meg hvilken enorm takknemlighet de hadde over de minste ting som jeg kunne bedre i hverdagen for dem. Jeg har fått anledning til endre livet til svært mange på en god måte og som i dag har det bra på grunn av den forskjellen jeg har gjort. For dette er jeg evig takknemlig for å få lov til å ha opplevd.
Jeg har gjennom alle disse årene møtt svært mange kolleger i alle slags yrker innen helsevesenet. Utrettelig og med et fast smil og høy kompetanse sloss dem hver eneste dag for at de svakeste blant mennesker vi møter skal ha det best mulig. Der manglende hender og høyt press ikke gjør dagene deres lette, er de på plass for å hjelpe. Der sinte, redde og frustrerte pårørende og pasienter møter helsevesenet med kjeft, utskjelling, trusler og andre utslag av deres redsel og følelse av maktesløshet, der smiler man tappert og fortsetter å gi av sin empati og kjærlighet for andre mennesker. Vel vitende om at det er krisen hos de pårørende og pasienter som gjør at de blir redde og sinte. Jeg er evig ydmyk og takknemlig for å få lov til å arbeide med slike kolleger.
Jeg er så takknemlig for å få lov til å bidra med min egen kompetanse og menneskekunnskap blant et av verdens beste helsevesen. Takknemlig for at vi i Norge har noen av verdens beste leger som redder livet vårt når noe er galt og ulykken er ute. Takknemlig for alt jeg har lært av alle jeg har møtt. Mest takknemlig for alt jeg har lært om selve livet av de mange pasienter og familier jeg har møtt i disse 15 årene. Jeg er evig takknemlig for å ha lært og hørt om hvordan dere liv har vært. Jeg husker alle historiene fra dem som ikke er her lenger. Mange av dem hadde bare meg og noen få andre å fortelle historien til. Ensomme eldre mennesker hvis familie ikke var der lenger for dem. Jeg husker alle.
Jeg er ergoterapeut. Jeg reiser hjem til folk og trener dem opp igjen. Jeg er ergoterapeut og jeg kompenserer for tapt funksjon der rehabilitering ikke lenger virker. Jeg er ergoterapeut og jeg hører deres historier. Jeg er ergoterapeut og jeg er evig takknemlig.
Hater å løpe!!! Har ikke løpekropp! Knær og alt skramler!!! Idiotisk tanke å se meg selv slite en kropp som dette langs veien!! Hva pokker er vitsen med å risikere liv og helse for å slite seg igjennom en løpetur!?
Noen som kjenner seg igjen i disse utsagnene?
Hater dere løping, men innerst inne ønsker å prøve? Ja da er du ikke alene! Løping er blitt til en farsott i Norge. Og det er ikke rart. Løping er kanskje den treningsformen som gir en mest igjen for pengene. Minimalt med utstyr kreves og en vei å løpe på er gratis. Dessuten får man altså trent hele kroppen når man løper. Så hvis dere kjenner dere igjen i utsagnene over så les gjerne videre. Jeg var en av dem som HATET løping. Men i dag, ja så løper jeg minst 2-3 mil i uken i snitt. Hver løpetur varierer fra ca. 8 til 15 kilometer. Og vet dere hva?
JEG ELSKER DET!
Skulle egentlig bare ønske at dette var noe jeg begynte med for lenge, lenge siden. Men det er aldri for sent så jeg er veldig glad for at løping er for absolutt alle aldre, alle kjønn, og alle kroppstyper. Løping kan gjøres av alle uansett skrangleknær og hofteproblemer og uansett vær og vind. Bare man tar hensyn til de tingene som er spesielt for DEG. Det skal jeg derfor si noen om i denne miniguiden for løping.
Hva er løping?
Ja hva er egentlig løping for deg? Still deg dette enkle spørsmålet. Skriv det gjerne ned sammen med det mest ærlige svaret du har. Hva forbinder du med det å løpe?
Skriv ned 5 ting av den negative sorten og fem ting av det som er positivt, sett med dine øyne eller det du tror.
Du vil nå sitte igjen med en rekke påstander. Se nå først på de negative påstandene dine. Finnes det fornuft i dem? Egentlig? Eller er det slik at det muligens er påstander som har lagt godt plantet i egen oppfattelse av hva du TROR er riktig? “Jeg har ikke kropp skapt til å løpe”. Dette utsagnet går ofte igjen. Vel, ALLE har en kropp skapt for å løpe.
Se på de positive påstandene dine. En bedre helse, bedre pust, mer energi, gladere og mindre deprimert… ?
I en perfekt verden, hvilke side ville du valgt? Den negative eller den positive?
La oss se nærmere på hva løping er. For Jakob Ingebrigtsen er løping en sport, en livsstil og en jobb. Han er profesjonell løper.
For meg er det rehabilitering av en kranglete kropp. En investering i god helse og ikke minst avspenning og glede i en hektisk hverdag. For meg er løping blitt en livsstil. Et middel til å holde dritt på avstand og glede i hverdagen. Jeg ønsker også sterkt å ha best mulig helse resten av livet og løping er den aller beste forsikringen for å kunne klare dette.
Vi har alle ulike preferanser for hvorfor vi ønsker å løpe. De fleste mosjonsløpere og dem som begynner å løpe er i den samme kategorien som meg.
For oss handler ikke løping om å slå nye rekorder, nå nye mål eller vise andre hvor spreke og moderne vi er. Vi har da mer enn nok med å nyte løpingens gleder? Og de fleste som starter med løping har lest et eller annet råd fra spreke PTer eller noe slikt om at man bør kjøre slik og slik intervaller og slik og slik 4×4 og ditt og datt. Vi har da mer enn nok med å overleve de første hundre meterne?!
Det aller beste rådet jeg fikk når jeg begynte å løpe for glede var å nettopp løpe for glede. Sett ned farten til løpende gåfart. Land på forfot og ta så små skritt du kan. Dette er det viktigste rådet for de som aldri har løpt før. Grunnen er såre enkel. På denne måten vil du oppdage at du løper mye lengre enn det du trodde. Nyt det. Blir pusten et problem så senker du farten og passer på at skrittlengden er kort. Du skal ikke løpe som om du skal rekke bussen, du skal bare flyte av gårde på en tur som skal trene bena dine.
Nyt smerten som du får i bena. Det er dette som er tegnet på at du har jobbet med muskulatur du ikke visste at du hadde. Ved å løpe på forfot så dempes slaget mot bakken ganske mye. Du vil derfor unngå en del av de problemene som andre har med rygg og hofter, men du vil få krampe i leggene sannsynligvis. Dette er fordi leggmuskulaturen er svakere enn det du trenger når du begynner å løpe. Trøsten er at du får svært raskt styrke i dem. Dette kan du speede opp ved å legge inn tåhev daglig. Ta 40 tåhev om dagen, minst. Jeg pleier å ta disse i dusjen så er jeg ferdig trent og ferdig dusja på en og samme tid.
Etterhvert som du løpetusler avgårde i svært lavt tempo og med korte steg, ja så oppdager du at pusten vil holde forbausende bra. Løpeturene blir automagisk lengre. Husk at det er lurt å ikke sette noen lengde eller tidsmål i begynnelsen da det er mest hjernen din og din mentale kapasitet for endring som skal trimmes. Det andre kommer av seg selv som en bonus. Mange hører på god musikk på løpeturen, jeg foretrekker å løpe i en indre boble der omgivelsene gir meg livskraft og glede. Hver sin smak.
Ikke løp hardt og ofte.
Dette er kanskje den største feilen mange gjør. Man går for hardt ut og løper for ofte. Dette er oppskriften på sviktende knær og rygg og ja alt det som listes opp i den negative kolonnen lengre oppe. Løping skal man KOSE seg med. Det skal være som en iskald øl i sommervarmen, som et løvetannfnugg i fønvind, som et kyss fra din kjære eller alt det du kan tenke deg som positiv forsterkning til løpeturen din.
Selv løper jeg rundt tre ganger i uken nå som jeg også gjorde før når jeg begynte. Eneste forskjellen er at nå løper jeg mye lengre turer. I starten løp jeg gjerne maks en kilometer og da i tutletempo. Man trenger tid på å bygge opp mer pust og styrke i bena. Når man løper sakte og langt så er det da også der den største gevinsten er i form av forbrenning uten å dø i forsøket.
LØping er kanskje den treningsformen utenom svømming som gir HELE kroppen trening. Det er noe å tenke på for oss som liker å unngå et sykkelkjøp til 25 000. Det du trenger er et par gode løpesko som du får hjelp til å tilpasse i sportsbutikken og en vei å løpe på. Ja så må man selvsagt også ha mer enn sko på. Eller ville kanskje naboene reagert, he he.
Poenget er altså å legge vekk alle negative tanker om at løping ikke er noe for deg. Det er for alle. Løping gir mest for pengene i ren helsegevinst og det er en kilde til et lengre og bedre liv, samtidig som det beviselig forebygger demens. Løping styrker hjertemuskelen og bedrer blodomløpet, samt at det forebygger psykiske sykdommer. Og har du som meg angst og depresjons erfaring, ja så bedrer det i stor grad dette også. Løping er og blir en mirakelpille.
Bivirkninger? Tja, gangsperr. Det kan jeg leve godt med. Jeg vil anbefale å starte din løpereise med en full gjennomgang hos legen din. På den måten kan du trygge deg selv på at du har en god helse og et godt hjerte før du starter. Det vil også gi deg en ekstra trygghet før løpeturen om du er redd du skal kollapse. Men husk da at det er mer enn lov til å ta pauser underveis. Et sted må man jo bare begynne, ikke sant?
Selv løper jeg for livet, for gleden og fremtiden. Rolige lange økter der frihet og kontemplasjon er målet mitt. Så det skal jeg fortsette med hele livet.
Både i går og i dag har vi som hverdagsaktivitet og hjelpende hånd begynt å legge nytt gulv i funkishuset til min datter, svigersønn og deres lille familie. I tillegg til at det selvsagt er veldig kjekt å hjelpe til, blir man også gjennomtrent.
For det å legge gulv er en jobb som faktisk aktiverer alle kroppens muskler. Bare tenk på alle bevegelsene man får i et repeterende mønster gjennom noen timer med denne aktiviteten. Det blir mye bøy og tøy. Dette er knallgod trening for kroppen. Jeg synes at hverdagsaktiviteter er undervurdert av og til. Man MÅ ikke gå på gymmen for å få inn en dose trening.
Å legge gulv er dessuten både motiverende og moro.
Funkisboligen fra 1970 trengte full renovering og da er det veldig gøy å kunne hjelpe ungdommene våre med ulik hjelp. Enten det er praktisk hjelp i forhold til handymanoppgaver, eller som barnevakt.
Og som sagt er det godt for kropp og sinn å få gjort noe fornuftig.
For meg med smerter er det veldig lett å si at det er for tungt. Det er det for veldig mange vet jeg. Enten det er rygg, knær eller ledd som lider, ja så er det forsket på effekten av bevegelse som noe bra. Det verste man kan gjøre er å være inaktiv. Om ikke annet er mulig så er bare det å være med bra for deg. Jevnlig bevegelse er god medisin for kroniske smerter og hva er vel bedre da enn å legge gulv i en funkisbolig fra 1970?
Er du en av dem som virkelig sliter med å få skritt telleren til å gå over 10.000 skritt hver eneste dag? Til og med det å nå 3000 skritt er vanskelig, liksom? Man kan klare det innimellom, men hallo HVER ENESTE DAG??
Fakarten ikke riktig klok de som fant på dette.
Men hvem var det nå egentlig som faktisk fant på dette? Du vil nok bli forbauset over å høre hvor dette tallet egentlig kommer i fra.
Tallet kommer fra Japan i det herrens år 1964 da et Japansk firma lanserte en skritt teller som skulle bidra til å øke bevisstheten til bedre helse hos folk flest.
Dingsen ble kalt Manpo – Kei.
Manpo betyr skritt og kei betyr måler.
Bakgrunnen var at forskeren Dr Yoshiro Hatano mente at hvis inaktive Japanere økte sine skritt fra 4000 i snitt hver dag til 10000 så ville man forbrenne inntil 500kcal mer hver dag.
Dette ble en markedsførings suksess og 10000 skritt for dagen var født.
Men, holder dette mål i 2019?
Det er helt sikkert at å gå 10000 skritt for dagen er sunt. Ingen tvil om det. Men som jeg har skrevet om før så er det svært vanskelig å opprettholde et så stort antall skritt daglig. Det er nå en ting. Det som er verre er at folk blir lurt til å tro at dette er nok for å komme seg i bedre form eller å gå ned i vekt.
Selvsagt er det fint hvis man regulerer kosten og samtidig går 10000 for dagen resten av livet, men for de fleste er dette et urealistisk mål. Desssuten er 10000 skritt også litt for lite hvis man skal ha god effekt av gåingen. Her bør man egentlig opp i minst 15000 skritt hvis det skal monne. Så det gjorde det plutselig enda vanskeligere, ikke sant?
Sannheten om de titusen skrittene er at det i beste fall forhindrer ytterligere forfall. I beste fall får man fine turer ute som er flott og helseforbedrende i seg selv. Men altså den helt store helsegevinsten oppnår du altså ikke. Og mest fordi dette er vanskelig å opprettholde over tid. Og fordi det ikke er nok altså.
Så hva gjør man? Bare å kaste skrittelleren?
Nei selvsagt ikke. Bruk gjerne skritteller for å se hvor lite du har gått. Slik at du kan holde oversikt over det totale antall skritt. Slik at du kan motivere deg selv til å være mest mulig aktiv. Det er ikke dermed sagt at du må ha noen mål, men la målet være å gå så mye som mulig hver dag.
Jeg selv har skiftet ut ti tusen skritt om dagen, med så mange som mulig om dagen. I tillegg så gjør jeg små økter med HIIT trening så ofte som mulig i løpet av uken. Her er mitt eneste mål å nå makspuls så ofte og lenge som mulig. Dette har effekt!
Dette gir forbedring av kondisjon og muskler. Og gir mye større effekt og helsegevinst enn 10000 skritt for dagen.
100 sekunder med intens trening er faktisk noe jeg selv foretrekker. Jeg liker også å løpe lengre turer samt at jeg er så hverdagsaktiv som mulig. Det gir meg frihet til ikke å måtte skyndte meg for å nå de forbanna 10000 skrittene.
Ønsker alle en fantastisk helg!!
Innlegget har vært postet her på bloggen tidligere, men en god ting kan vel ikke sies for ofte 🙂
Jeg hadde jo forventet endel sure kommentarer og usaklig argumentasjon, men man blir jo likevel litt satt ut når sjikanerende kommentarer treffer en. Jeg har nå blogget siden Desember 2017 og har skrevet over 500 innlegg. Mange er publisert i aviser.
Det er altså når jeg påpeker at folk må være snille med hverandre og ikke spre skittkasting i debatter at jeg får mine første sure angrep på min person. Folk må selvsagt mer enn gjerne være uenig med meg i de meninger jeg står for. Det lever jeg godt med, men personangrep, sjikane og usakligheter bør man jo kunne holde seg for god for?
Så fra å kritisere dem som sjikanerer i offentlig debatt og hylle mine meningsmotstandere som argumenterer på en voksen og god måte, til å være en som kun er ute etter å kjefte på sinte gamle menn er det jo et sprang.
Jeg mistenker jo at det sitter langt flere sinte gamle menn og damer der ute som kun vil høre det de ønsker selv å høre. Dette er synd for den offentlige debatten fordi de som argumenterer uten hets minimeres og overskygges av simpel lavmålsargumentasjon.
Det tok ikke lang tid etter at dette ble publisert at de første kommentarene kom om at jeg var en klimaekstremist som egentlig var ute etter å kneble mine meningsmotstandere. Til dere: Les artikkelen!
Det tok heller ikke lang tid før jeg ble bedt om å innrømme at jeg kjørte el bil på grunn av økonomi. Til deg: Les artikkelen!
Det tok heller ikke lang tid før noen begynte å vri hetsen som ytres til å ikke gjelde Greta Thunberg, men apparatet bak henne. Til dere:Les artikkelen!
Bare slik at det er HELT AVKLART:
Jeg er ikke en klimaekstremist. Jeg er bekymret for fremtidens miljø og klimaproblemer, ikke for min egen skyld, men for mine barn og barnebarn og oldebarns skyld. Det er vel ikke særlig egoistisk? Å tenke på dem som kommer etter meg mener jeg?
Ja jeg kjører el bil. Både for økonomiske, men også for å bidra med min lille bit til en renere luft. Når jeg er ute å løper kjenner jeg nemlig godt når det kommer en diesel eller bensinmotor kjørende forbi. UBEHAGELIG! Og er jeg ekstra egoistisk så innrømmer jeg glatt at det irriterer meg. Men hvis jeg kjenner det så gjør vel andre det også. Derfor har el bil kjøring blitt noe bra for meg. Og andre som løper langs veien. Også barna som er på vei til skolen.
For alle som trodde jeg ville kneble deres rett til å ytre deres mening! LES ARTIKKELEN!
Her skriver jeg klinkende klart at jeg fremmer debatt og ulike syn. Det er vår rett til å gjøre dette. Jeg dømmer IKKE mine meningsmotstandere. Det jeg derimot retter pekefingeren mot er MOBBING, DRITTSLENGING; FAKE NEWS, POLARISERENDE RETORIKK, HÅNING, OG KARAKTERISTIKKER MOT ANDRES MENINGER VED BRUK AV SPYDIGHETER SOM IKKE HØRER HJEMME I VOKSEN DEBATT.
Det er vel ikke så mye forlangt å kunne kreve et debattklima som ikke er personrettet og hatefullt, men å kunne kreve skikkelig, voksen og redelig debatt?
Når jeg skriver sinte gamle menn så er det bare å ta en titt på profilene til de som ytrer seg hinsides all folkeskikk. Ja folk sjekker faktisk profilen deres. Et overveldende flertall er relativt voksne menn. Dette er ikke noe nytt. Det er jo underlig at de som aldri kommer til å oppleve de største krisene fordi de ikke er her lenger om noen år, faktisk er de som er mest opptatt av å hindre klimakampen til de unge og de voksne som våger å delta i en debatt som tidvis kan skremme vannet av normale mennesker.
Igjen, jeg er ingen klimaekstremist eller ekstremist i noen form. Jeg er en helt vanlig fyr som ønsker at mine etterkommere skal kunne ha et beboelig klima. Dessverre så er det mange sinte gamle menn og damer som ikke lenger er bare sinte, men tvert imot rasende fordi jeg ønsker å gi min skjerv til debatten. Jeg ønsker KUN et debattklima der normal folkeskikk og respekt for sine meningsmotstandere ivaretas. Hvis dere er rasende og sinte for dette, ja så er det synd. Ikke overraskende, men synd.
I dag fikk jeg en svært hyggelig mail fra Egmont, Blogg.no. Dette er dem som betaler oss bloggere for å bruke vår blogg til å annonsere og fremme våre meninger om mangt. Som alle vet så tjener jo vi bloggere penger på annonser og reklameplass på bloggen. Sjekk forøvrig ut denne kule løpeluen! Perfekt for årstiden vi nå går inn i.
MÅNEDENS METAPIC AMBASSADØR!
Ja, jeg er altså månedens metapic ambassadør! Dette var en superhyggelig overraskelse og kom helt uventet. Jeg setter pris på dette og ikke minst så er det alle dere som faktisk er med på å spre viktige budskap om livsstilsendring, usynlig sykdom, hverdagsaktivitet, folkehelse og mye, mye mer som er de jeg skal takke aller mest!Tusen hjertelig takk!
I kveldens blogginnlegg peker jeg på annonsen over der ulike produkter er klikkbare bilder som tar dere lesere til produkter som jeg selv synes er flotte og kule! Ta en tur innom disse annonsene og sjekk ut hva de har å tilby.
Annonsene over har jeg faktisk laget helt selv ved bruk av tjenesten Metapic. Her kan jeg i ro og mak slik som denne bagen fra Sport Bag Combi fra C. P. Sports. Denne synes jeg er superkul! og da er det lett og enkelt å lage en annonse som passer. Superenkelt og med fint resultat både for produktene jeg fremmer og bloggen som får inntekter man som i mitt tilfelle kan benytte til å fremme bloggen ytterligere for eksempel på sosiale medier. Jeg mener jo absolutt at det viktige budskapet hverdagsaktiv.blogg.no formidler, trenger å bli spredt så mye som mulig.
Prøv dette ut i dag og se hvor enkelt det er!
Sjekk også ut produktene under som jeg synes er veldig kule!
