Når jobben gjør deg syk

 

Et av de store politiske mantraet i Norge i disse valgkamptider er å få flere ut i jobb. Dette er selvsagt ønskelig av mange gode årsaker. 

 

Jeg er imidlertid opptatt av det faktum at alle IKKE kan gå i jobb selv om man tilsynelatende ser både kvikk og rask ut. #usynligsykdom finnes overalt rundt oss.

 

Jeg kjenner på at jeg blir lettere irritert over politikere som preker “alle i jobb”. Nærmest koste hva det koste vil. Og dem som ikke “VIL, DEN SKAL”. Spiller ingen rolle hvor eller hva man skal jobbe med. Her må alle bidra til velferdssamfunnet. Og mange kan. Det er det ikke tvil om heller. Men la det være klinkende klart at det også er svært mange som IKKE kan.

 

Igjen trekker jeg frem ulike sykdommer og tilstander som i kombinasjon med sosiale, psykologiske og andre grunner gjør at man ikke klarer å jobbe, og setter det opp mot reaksjoner og økonomiske sanksjoner som møter en.

 

Kartleggingen av enkeltindividets samlede belastning av å stå i en jobb som ANDRE VELGER FOR DEG er mangelvare i samfunnet.

 

Mange som har en jobb der de sliter er beskyttet av lovverket i forhold til både fysisk og psykososialt arbeidsmiljø. Men tenk om du som arbeidstaker må gå på jobb og bli usynlig mobbet hver dag? Tenk om utfrysing, og utestengelse er det som møter deg? Da kan man tilrettelegge så mye som mulig uten at det hjelper en dritt.

 

Ja så skift jobb da vel, vil nok mange si. Ja det er vel forholdsvis enkelt hvis du har lang og god utdannelse, men uten papirer nok i dag, ja så er du i praksis LÅST. Skulle ønske at denne realiteten ble mer belyst i samfunnet i dag. Det nytter sjeldent i dag å komme dragende med “livets skole”. Og hvis man i tillegg er helt avhengig av inntekten, ja så er det faktisk ikke rom for folk å ta videreutdanninger. 

 

Så står man i situasjoner som av ulike ordninger eller krav fra systemet, ønsker at du reiser vekk for å jobbe. Joda, for noen kan dette også være greit, men for mange med kompliserte livssituasjoner er det et dolkestøt i åpne sår. Altså noe som øker den fysiske og ikke minst den psykiske belastningen på sykdom eller livssituasjon som allerede er tung nok å bære.

 

Da høres plutselig “ALLE I JOBB” ut som noe som ligner et hån.

 

Stigmaet mange som faller imellom i systemet føler, er også dessverre, for noen dødelig.

 

Jeg savner mellommenneskelig saksbehandling, kartlegging og forståelse samt holdninger både i det politiske liv og ellers slik at utenforskap, sykdom, tilstander og miljøfaktorer blir en del av vurderingene når “ALLE SKAL I JOBB”.

 

Ikke alle klarer. Ikke alle kan. De må ivaretas med både medfølelse, respekt og forståelse. Og det må tilrettelegges sosial, økonomisk og holdningsmessig. 

 

Jeg tror at hvis vi øker fokuset på mellomenneskelige relasjoner og forståelse i arbeidslivet når vi roper “alle i arbeid” så vil vi ikke bare få økt vekst i velferden, men også ivaretaking av personlig vekst og utvikling. Dette vil til syvende og sist føre til reduserte psykiske og fysiske plager hos den enkelte. Det vil definitivt også skape arbeidstakere som er fornøyde og som da vil bidra til økt vekst i bedriften.

 

Og for dem som overhodet ikke kan stå i jobb, ja så må vi da kunne anerkjenne det og se på at dem faktisk bidrar til samfunnet selv om de ikke er i lønnet arbeid. Se bare på hageelskere rundt i landet. Mange har dette som eneste glede i en tung tid. Og de skaper. De skaper farger og grønne lunger i sine lokalsamfunn. Ikke bare til glede for seg selv, men til glede for hele nabolaget.

 

Dette er et eksempel, men et godt bilde på at man godt kan bidra til verdiskapning og samfunnsglede selv om man ikke klarer å stå i en ordinær jobb.

 

Jeg ønsker dere alle en strålende og empatisk dag. Tusen takk for alle kommentarer og delinger på innleggene mine. Dere er gode!

 

Hilsen Willy 

 

Syk eller frisk?

livets gode dager

 

Hvor fokuset ditt ligger kan være med på å bestemme både varighet, smertefølelse, psykisk helse og opplevelsen av hverdagen din i positiv eller negativ retning.

 

Det er tungt å være syk. Samme hvilken måte man er syk på så blir ofte fokuset på det syke og ikke på det friske. Det er lett å forstå at sykdom ofte blir altoppslukende. Kroniske lidelser har en tendens til å trykke ned selv den sterkeste av oss. 

 

Hvilken side gir du ditt fokus?

 

Som regel blir det til at de fleste har et for stort fokus på sykdommen. Dette er jo ikke bra. Ved å gi alt det negative i livet og hverdagen din oppmerksomhet, ja så vil også negativiteten fylle dagen din. Fokuset blir noen ganger så sterkt at sykdommen og dens symptomer faktisk kan bli verre.

 

Ved å fokusere mer på det friske i livet og i hverdagen, ja så blir også det positive løftet mer frem. Dette skaper positivt overskudd og mer positiv energi. Man skyver sykdomsfokuset vekk. Rent kroppslig og mentalt virker en positiv hverdag både smertedempende og forebyggende for ytterligere symptomer. Det vil virke svært gunstig for hvordan psyken din oppfatter dagene og det vil gi deg mer glede. En viktig ting rundt dette vil også være at ved å være glad og positiv, så vil DU oppleves som en bedre person.

 

Positivitet og et bedre fokus på den FRISKE DEG er svært viktig for dine omgivelser. Man kommer lengst med et smil er det noe som heter, og det tror jeg fullt og helt på. Og at en god latter forlenger livet, ja det er det visst heller ingen tvil om.

 

Selv er jeg ikke i tvil om at det å endre fokus fra sykefokus til friskefokus vil gi deg umiddelbar effekt. Man kan begrave seg i egen elendighet og da stoppe helt opp, putre i egen dritt fra fortid og nåtid, men har det hjulpet deg videre?

 

Man kan begrave seg selv i hvordan sykdom har ødelagt deg. Dvele ved det og aldri komme seg videre, men er det til hjelp for deg? Har det gitt deg noe positivt? Hvis nei så er vel kanskje på tide å endre noe? Så hva er vel da bedre enn å fokusere livet på gleden over de tingene i livet som betyr noe? 

 

Det har i alle fall jeg valgt å gjøre.

 

Mvh willy

 

I believe i can fly

Løpetur

 

Halloen godtfolk.

 

Med over en uke uten å ha løpt så mye som en meter, følte jeg i dag at jeg måtte komme meg ut en tur. Jeg kastet på meg treningsklær, knyttet skoene og stakk bort på #ågotnesbanen.

 

Jeg hadde forventet et blytungt løp. Umotivert og uten følelse av “sprut”i bena gikk jeg en rolig oppvarmingsrunde før jeg stilte inn klokka og startet på mine 25 runder. En mil er det jeg vanligvis liker å løpe. Dagens mil var en planlagt “nåerdetpåtideogkommeigangigjen” økt.

 

Den første kilometeren gikk overraskende bra. Det er alltid litt tungt de første 3 tusen meterne. Det er akkurat som om lungene trenger innkjøring. Derfor er det viktig for meg å holde igjen litt slik at ikke jeg kollapser lenge før målet. Klokken hjelper meg å løpe jevnt og når jeg målte 5,22/km første tusen, ja så var det faktisk mye raskere enn forventet

 

Imidlertid så føltes kroppen bedre og bedre etterhvert som kilometerne gikk. Jeg klarte lett å ligge jevnt på rundt 5,40 pr kilometer og øke tempoet jevnt runde etter runde. Bena kjentes lette og fine. Lungene like så.

 

Den 8 kilometeren var jeg nødt til å justere ned tempoet, men de to siste økte jeg igjen.

 

I BELIEVE I CAN FLY! Bena lettet og siste runden økte jeg tempoet fordi jeg kunne, og fordi jeg koste meg max med følelsen.

 

Dette var dødsdeilig og jeg er kjempeglad for at jeg klarte å komme meg ut på en løpetur.

 

Ekstrabonus fikk jeg også da jeg noe overraskende satte ny personlig rekord på 1 mil baneløp.

 

Som sagt, i believe i can fly! Og kan jeg så kan du også!

 

Ønsker dere alle en inspirerende og motivert uke.

Mvh willy

Ensomhetens iskalde grep

Ensomhet

 

Ensomhet. Bare ordet i seg selv frembringer sorg og fortvilelse inni meg. 

 

Utenforskap. Ikke lenger med i det gode selskap. Ikke deltagende i hverdagslivet og de sosiale små og store hendelser som livet inneholder. Redselen inni meg gjør det lettere å unngå. Lettere å si nei. Lettere å fleipe sosial deltakelse vekk.

 

Jeg har i veldig mange år nå VALGT vekk nære venner. Valgt vekk noe vi mennesker trenger for å leve. Jeg vet at når jeg utsatte meg selv for potensielle muligheter for sosial kontakt utenom familien, ja så stilte jeg meg selv krav til dette som var umulig å etterleve. Da var det bedre å si at jeg ikke hadde tid. Og heller la ensomheten vinne atter en gang. Etter mange års trening på å møte ensomhetens iskalde grep, blir man til slutt immun mot smertene. Man blir god på å late som om det går bra. Fordi ingen ser tårer som renner på innsiden av deg. Bak smilet. Bak sorgen.

 

Jeg er ikke ensom i dag. Ikke nå lenger. Sakte og med livsnødvendig hjelp fra mine aller nærmeste har jeg funnet både venner og til og med nære venner. Det er faktisk mulig. Likevel fortsetter jeg å gråte. For dem som fortsatt er ensom. For dem som er utenfor enten det er fra arbeidslivet eller sosiale settinger som er livsnødvendige for at mennesker skal leve.

 

Jeg feller også en tåre for meg selv og dem rundt meg som har levd med en som ikke deltar. Deltakelse er en av våre viktigste ting som flokkdyr i en verden der sosial tilhørighet blir stadig viktigere.

 

 #ensomhet er vår tids psykiske svøpe. En tilstand der livskraft forsvinner og kun iskald smerte sitter igjen.

 

Jeg selv fikk til å bli mindre ensom ved å lære å gi til andre. Til å akseptere at andre ikke så på meg med et negativt blikk. De fleste gjør nemlig ikke det. Jeg måtte også lære at det å være mindre ensom, innebar å ofre tid og ressurser på andre mennesker. Det kostet mer enn et angstfylt øyeblikk, men det var i høyeste grad verdt å konfrontere redselen. Eksponering for det man er redd for er en nøkkelfunksjon for å tørre. Selv var jeg redd, men valgte å eksponere meg for potensielle venn og sosiale situasjoner. Det gav gevinst.

 

Jeg håper at du som er ensom klarer å jobbe med å finne dine arenaer og venner som forstår hvor vanskelig det er. Mitt aller beste råd er å være åpen om det. Åpenhet trumfer redsel, men man må kanskje øve en del ganger før man blir trygg nok.

 

Masse lykke til! Skriv gjerne noen ord til meg på [email protected] hvis du lurer på noe eller bare ønsker å få lettet hjertet ditt. Du kan også nå meg på snap hverdagsaktiv.

Mvh willy

 

Sommermorgen

 

Pusten min kjennes rolig ut. Nesten for rolig. Jeg kjenner at hvilepulsen er så lav som den kan bli. Øynene er lukket, men jeg ser likevel. Skygger og lysende prikker på innsiden av mine øyelokk. Vil ikke åpne dem. Enda. Bare hvile enda litt til før jeg må gjøre det uunngåelige. Gjøre meg klar for jobb.

 

Lyset på innsiden av øyelokkene blir til figurer. Virkelige, men likevel fantasi. Lekende løper de rundt inne i denne verden som kun eksisterer i landskapet mellom hjernen og øyelokket. Lekende, utforskende og nakne i all sin prakt. Som alver susende fra blomst til blomst. Som flyvende kjærlighet. Som blafrende sommergardiner i vinduet en tidlig sommermorgen. Akkurat som nå. 

 

Jeg vil ikke åpne øynene å slippe virkeligheten inn. Ikke enda. Jeg vil leke. Leke med skogens dyr og fugler. Danse med i alvenes sommerdans. Kjenne sommerbrisen over naken hud. 

 

Lyden av alvelatter finnes i dette landskapet. Jeg kan føle gåsehud. Jeg fornemmer kjærlighet til så mye. Lyden av den kjærligheten som blomster kjenner der de står. De vifter med kronen og kysses ømt av summende riddere i denne livets alvehage. Livet fortsetter. Jeg nyter denne morgenen. Jeg kjenner sommerbrisen som erstatter dynen min. Gåsehud. Jeg hører sommerens sang fra det åpne vinduet. Jeg smiler til alvene som langsomt fordufter fra innsiden av øyelokkene. Vi sees snart igjen.

 

Langsomt fyller jeg kroppen med sommerens dufter. Jeg åpner sakte søvnige øyne og møter dagen.

Helbredende varme og morgenøkt

 

Hei alle gode mennesker! 

 

I dag skriver jeg fra varmen her på terrassen min. Dagens treningsøkt er så vidt ferdig. I alle fall første del. 

Styrke for kjernemuskulatur sto på programmet denne morgenen. En varm og intens kortøkt der planke 75 sekunder x 3 sett med 10 sekunder pause mellom settene fikk banket magemusklene i gang.

 

Samme på sideplanken begge sider. Alt må jo tas med.

 

En av mine favoritter er å bruke strikk. Etter mageøvelsene sto hammercurls for tur. 20×3 reps og avsluttet med triceps nedtrekk 20×3.

 

Det holder for meg i varmen en tidlig søndags morgen. 

 

 

Løping gidder jeg ikke i dag. Alt for varmt til å slite seg bortover glohet asfalt, men fyller heller dagen med små og store hverdagsaktiviteter og en og annen planke utover dagen.

 

Det at vi har det varmt og godt nå, samt litt trening eller lett bevegelse, gjør at kroppen min får det bra. Smerter dempes og artrosen kjennes nesten ikke. Denne varmen er helbredende for ledd og vonde muskler. Jeg bare ELSKER DET!

 

Helbredende varme som dette skulle man gjerne hatt på blå resept for alle som sliter med ulike revmatiske lidelser. Nyt dagene og sommeren folkens! Jeg klager i hvert fall ikke over varmen!

Kutte røyken med hypnose?

Hypnose

 

Hypnose. Et begrep innhyllet i mystikk og forbundet med trylling og magiske mambo jambo greier. Hypnose. Et new age og alternativt placebo tilbud fra mer eller mindre rare og mystiske hypnotisører og kvasiterapeuter? Eller er det et reelt og godt verktøy for å hjelpe folk med å endre ulike uvaner som for eksempel å slutte og røyke, eller kvitte seg med overdrevent søtsug og mye, mye mer?

 

En ting er i alle fall sikkert. Hypnose har et element av mystikk rundt seg. 

 

Etter min klare mening burde man etterhvert ta i bruk dette glimrende verktøyet i langt større grad enn vi gjør i dag. For dette er et reelt fenomen som i aller høyeste grad virker. Dette vet jeg ut i fra den forskningsbaserte kunnskapen som finnes, men også gjennom å ha praktisk og erfaringsbasert viten om temaet selv over de siste 25 årene.

 

Det finnes ikke noe som helst mambojambo med hypnose. Dette er psykologiske mekanismer som er godt egnet til å øke motivasjon og høyne bevisstheten rundt et problem. Mange leger, tannleger og annet helsepersonell bruker hypnose aktivt for å fjerne/redusere smerter. Andre bruker dette som et vertøy for å hjelpe folk med røykeslutt.

 

Men hva er det egentlig som skjer? Og er dette farlig?

 

Det enkle svaret er at NEI, DET ER IKKE FARLIG. Man kan sammenligne hypnose med å se en god film på tv, eller å dagdrømme. Sist jeg sjekket har vel ingen tatt skade av noe slikt.

 

Det finnes mange ulike metoder for å hypnotisere noen. Felles er at man via godt trente terapeuter samarbeider om å slappe såpass godt av at man havner i en såkalt transe. Egentlig er dette intet annet enn å være spesielt avslappet.

 

Hypnoterapeuter kan aldri hypnotisere noen mot deres vilje. Man vil alltid ha egen kontroll over situasjonen. Myter om at noen kan få full kontroll over den som blir hypnotisert rr kun det. Myter.

 

Å bli hypnotisert er basert på gjensidig respekt, forståelse og samarbeid mellom terapeut og klient. Det er viktig at målet med hypnosen klart er definert på forhånd. Terapeuten vil ha en innledende samtale der ulike ting kartlegges grundig. Klienten må som regel også ha fra 3 til 5 timer med ulike tilnærminger for et best mulig resultat. Noen trenger imidlertid kortere tid.

 

Som sagt så har jeg trent på denne formen for terapi i svært mange år. Det er et svært spennende verktøy å bruke i ulike situasjoner der man trenger ekstra motivasjon, eller bare avspenning i hverdagen. Selv bruker jeg selvhypnose ofte for å sove bedre, samt som avspennig og stressreduksjon i hverdagen.

 

Så folkens, ikke se på dette som hokus pokus, men hvis du får sjansen så prøv gjerne dette ut. Og hvis du lurer på om du kan eller bør bruke hypnose for røykekutt, ja så ville ikke jeg ha nølt. Men da må man virkelig ville det. For hvis man ikke vil, ja så er det heller ikke mulig å hypnotisere deg. Aldri mot din vilje med andre ord.

Å leve med smerter

 

Et ambisiøst innlegg på bloggen i dag.

 

Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.

 

Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.

 

Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.

 

Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander. 

 

Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.

 

Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.

 

Smerter er personlig.

 

Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG. 

 

Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE  av sine smerter. 

 

Its complicated!

 

Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.

 

“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)

 

Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).

 

Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.

 

Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?

 

For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…? 

 

Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.

Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.

 

Smerter nærer av oppmerksomhet.

 

Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?

Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?

 

Å leve med smerter.

 

Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?

Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden. 

 

Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.

 

Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.

 

La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.

 

Man har de fysiske smertene.

Man har de psykiske smertene.

Og man har de sosiale smertene.

 

De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.

 

Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.

 

Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.

 

Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.

 

Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.

 

Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.

 

Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.

 

Bygge stein på stein.

 

Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.

 

Smertene kan kontrolleres!

 

Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!

 

Det er mulig å leve med smerter!

 

Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.

Å løpe med smerter

Løping med smerter

 

Å løpe med vondter er vondt. For oss som har revmatisme, artritt eller ryggsmerter eller bare smerter av en eller annen grunn, er det veldig lett å si “det kan jeg ikke”.

 

Fordi det gjør vondt.

 

Dette er jo enkelt å forstå, og det er jo også kroppens måte å beskytte oss på slik at vi ikke gjør skade på oss selv. Slik sett er smerter et bra tegn.

 

Men smerter kan også være med på å lure deg til en inaktiv livsstil. Smerter kan hindre kroppen i å reparere seg selv. Visste du at det å være mer fysisk aktiv til tross for smerter faktisk på sikt kan fjerne smertene dine helt eller delvis?

 

Selvsagt er det noen smerter man ikke skal spøke med. Dette vil fastlegen eller spesialisten din kunne si noe om i ditt tilfelle avhengig av hva som er årsaken til smertene dine. Men fryktelig mange går rundt med smerter et helt/halvt liv og stilltiende aksepterer at smertene og smertestillende medisiner styrer livet deres.

 

Ryggsmerter er et typisk eksempel. I alle år blir man fortalt at man ikke bør løpe med ryggsmerter. I alle år putter man sterke smertestillende medisiner i seg fordi det gjør vondt. Ikke rart det for smertene er høyst reelle. Men hva med å begynne en reise der aktivitet litt etter litt erstatter medisiner? 

 

Mange tenker på løping som noe tungt og fælt. Det er oftest fordi man løper helt feil. Folk med smerter i forhold til knær, rygg og hofter med mer som jeg har løpt med og trent, har fått en AHA opplevelse når dem trener riktig. Det å bygge muskel etter muskel i et rolig og riktig tempo er nøkkelen til mindre smerter. Dette vet jeg god selv fordi jeg lever med konstante smerter i kroppen. Jeg har hatt en mislykket ryggoperasjon og jeg har skranglete knær. I tillegg har jeg artritt i kroppen som særlig gir meg smerter i fingre, skuldre og hofter. Likevel løper jeg milevis hver eneste uke. Og jeg vet at hvis jeg ikke hadde gjort det, ja så hadde jeg mest sannsynlig blitt uføretrygdet.

 

Løsningen for meg ble å starte en livsstilsendring basert på all den kunnskap og erfaring jeg selv hadde tilegnet meg over mange år.

 

Sakte men sikkert begynte jeg å bygge meg opp igjen på de steder jeg visste jeg måtte for å styrke kroppen. Vondt? Ja visst pokker. Nødvendig? Selvsagt. Og det var da ærlig talt ingen av treningene som reelt gav et behov for å ringe luftambulansen. Selv om det av og til føltes slik.

 

Følelsen av smerte gav seg sakte over tid. Med tålmodighet og riktig input til hodet fikk kroppen bedre kondis, holdning og styrke. De fleste av de vondeste smertene forsvant. Ryggproblemene mine er så godt som helt borte. Litt stiv, men alderen kommer som kjent ikke alene. Artritt er noe dritt fortsatt, men går fint an å leve med. Spesielt etter en lang løpetur. Da kjenner jeg lite og ingenting til smertene resten av den dagen.

 

I alle år har jeg selv sagt, sammen med mange andre at det å løpe på asfalt er umulig og dumt. Spesielt hvis man har rygg, knær og hofter som man sliter med. Vel, min påstand er at dette nok er noe mer nyansert. Jeg løper utelukkende på asfalt og har lite og ingen vansker etter et par mil på slikt underlag.

 

Alt ligger i hvordan man løper. Som nevnt så løper de fleste feil. Med stampende føtter og dårlige sko i alt for høyt tempo knuser man knær og ledd mot underlaget. Men med riktig teknikk og riktige løpesko så endrer alt dette seg. Da kan man godt løpe på asfalt. Og med riktig styrketrening for ben, rygg, mage og sete, ja så forsvinner mange av de problemene man sliter med. 

 

Det verste man kan si til seg selv er at dette kan man ikke. Jeg har selv ikke tall på hvor mange ganger jeg sa til meg selv at jeg ikke kan trene på grunn av smerter ditt og vondter datt. “Legen har sagt…..osv”. Sannheten er at det legen sier skal leses av deg. Spør legen din direkte neste gang om det er lurt å begynne en rolig opptrening for dine problemer, eller om det er helt utelukket. Tipper mange får til svar at en fysisk aktiv hverdag er veien å gå. Fordi dette er kunnskapsbasert faktum. 

 

Hjernen din lurer deg. Eller riktigere sagt, så har du lurt hjernen din i mange år til å tro at det ikke er mulig. Jeg husker godt hvordan jeg selv manipulerte min egen hjerne. ” Mine ryggproblemer er HELT ANNERLEDES ENN ANDRES” ikke mer å gjøre med meg. “Jeg TRENGER  4/5 paralgin forte om dagen bare for å komme meg på toalettet!”

 

Og slik fortsatte det. Man lurer seg selv inn i medisinsk avhengighet fordi man ikke tror eller våger å ta en annen vei. For det finnes veier ut av uføret. 

 

Jeg selv måtte ta et kraftig oppgjør med egne “sannheter” som jeg hadde etablert over mange år. Og jeg angrer ikke et sekund. Ved å bruke de verktøyene som finnes, så har jeg fått et helt nytt liv. Med smerter, ja men helt til å leve med. I full jobb og løpende nesten daglig langs asfalterte veier. Og jeg nyter hvert eneste sekund!

Klaging og syting tok helt av!

 

Hei alle lesere!

I dag publiserte Bergens Tidende en artikkel jeg publiserte på bloggen for noen dager siden. Hele innlegget kan du lese her.

 

Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.

Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.

Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.

 

Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.

 

Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?

 

På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.

Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.

Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.

 

Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.

Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top