Er du en av dem som virkelig sliter med å få skritt telleren til å gå over 10.000 skritt hver eneste dag? Til og med det å nå 3000 skritt er vanskelig, liksom? Man kan klare det innimellom, men hallo HVER ENESTE DAG??
Fakarten ikke riktig klok de som fant på dette.
Men hvem var det nå egentlig som faktisk fant på dette? Du vil nok bli forbauset over å høre hvor dette tallet egentlig kommer i fra.
Tallet kommer fra Japan i det herrens år 1964 da et Japansk firma lanserte en skritt teller som skulle bidra til å øke bevisstheten til bedre helse hos folk flest.
Dingsen ble kalt Manpo – Kei.
Manpo betyr skritt og kei betyr måler.
Bakgrunnen var at forskeren Dr Yoshiro Hatano mente at hvis inaktive Japanere økte sine skritt fra 4000 i snitt hver dag til 10000 så ville man forbrenne inntil 500kcal mer hver dag.
Dette ble en markedsførings suksess og 10000 skritt for dagen var født.
Men, holder dette mål i 2019?
Det er helt sikkert at å gå 10000 skritt for dagen er sunt. Ingen tvil om det. Men som jeg har skrevet om før så er det svært vanskelig å opprettholde et så stort antall skritt daglig. Det er nå en ting. Det som er verre er at folk blir lurt til å tro at dette er nok for å komme seg i bedre form eller å gå ned i vekt.
Selvsagt er det fint hvis man regulerer kosten og samtidig går 10000 for dagen resten av livet, men for de fleste er dette et urealistisk mål. Desssuten er 10000 skritt også litt for lite hvis man skal ha god effekt av gåingen. Her bør man egentlig opp i minst 15000 skritt hvis det skal monne. Så det gjorde det plutselig enda vanskeligere, ikke sant?
Sannheten om de titusen skrittene er at det i beste fall forhindrer ytterligere forfall. I beste fall får man fine turer ute som er flott og helseforbedrende i seg selv. Men altså den helt store helsegevinsten oppnår du altså ikke. Og mest fordi dette er vanskelig å opprettholde over tid. Og fordi det ikke er nok altså.
Så hva gjør man? Bare å kaste skrittelleren?
Nei selvsagt ikke. Bruk gjerne skritteller for å se hvor lite du har gått. Slik at du kan holde oversikt over det totale antall skritt. Slik at du kan motivere deg selv til å være mest mulig aktiv. Det er ikke dermed sagt at du må ha noen mål, men la målet være å gå så mye som mulig hver dag.
Jeg selv har skiftet ut ti tusen skritt om dagen, med så mange som mulig om dagen. I tillegg så gjør jeg små økter med HIIT trening så ofte som mulig i løpet av uken. Her er mitt eneste mål å nå makspuls så ofte og lenge som mulig. Dette har effekt!
Dette gir forbedring av kondisjon og muskler. Og gir mye større effekt og helsegevinst enn 10000 skritt for dagen.
100 sekunder med intens trening er faktisk noe jeg selv foretrekker. Jeg liker også å løpe lengre turer samt at jeg er så hverdagsaktiv som mulig. Det gir meg frihet til ikke å måtte skyndte meg for å nå de forbanna 10000 skrittene.
Ønsker alle en fantastisk helg!!
Innlegget har vært postet her på bloggen tidligere, men en god ting kan vel ikke sies for ofte 🙂
I går løp jeg ti kilometer fordi jeg feiret at forkjølelsen hadde sluppet taket. I dag løp jeg 18 kilometer for å fylle på gledeshormoner i hodet. Jeg hater å være borte fra jobb, men av og til så bare må man. Derfor var hode stresset og kroppen i ulaget.
Det å være borte fra jobb gir meg angstsymptomer og stressbyger. Derfor var det superdeilig å klare å løpe langt. Jeg løper ikke så fort, men nyter at hodet mitt blir renset.
Det er ingen som helst tvil overhode at fysisk aktivitet og løping spesielt gjør noe positivt for alle med angst og depresjon. Det gjelder også meg.
Imidlertid så er jeg jo som menn flest og kjenner ikke til dette med begrensninger. I all endorfinrusen og gledeshormoner som suste rundt inne i skallen tenkte jeg jo ikke at 10 kilometer i går etterfulgt av 18 i dag ville få konsekvenser for en middelaldrene fyr som meg.
Jeg kom haltende inn døren og leggene gikk umiddelbart inn i dyp krampe i det jeg skulle vippe av meg løpeskoene. Lårene skrek etter nåde og rumpedelen av meg selv som pleier å være stram, gikk over i spasmer slik at rumpa så vridd ut på en måte. Et lite øyeblikk trodde jeg at jeg hadde fått hjertekrampe, men heldigvis var det bare venstre armen som hadde stivnet i 90 grader ved albuen og sendte nervestrålinger til skulderen og brystmuskulatur.
Men i helsike så vondt det var. Så vondt en stakkars mann bare kan ha det etter å ha overdrevet treningen.
Her kunne jeg jo lagt romaskinens årer på hylla for godt, men etter en lang dusj og rikelig med trøstedrikke så kom det seg. Smerten gikk fra å være bare vond, til å bli mer sånn godvond. Nå i kveld er det smerter som forteller meg to ting!
1. Det var vondt og overdrive!
2. Det var verdt å få renset hodet
Så av dette har jeg lært at det jeg visste fra før om å overdrive ikke er deilig for smerter, men absolutt til å leve med når det gjelder den positive inputen hodet har fått!
Det er meninger i fleng inne i hodet mitt om dagen og hvilken flaks at man da er blogger på si, ikke sant?
I dette innlegget vil jeg reise. Min reise. Eller kanskje det er din reise? En reise som tar deg med til motivasjonens land. Til selvrespektens og gledens byer der hovedstanden heter changetown.
Der er til changetown jeg vil reise med dere i dag. Det er en reise full av motsigelser, unnskyldninger, oppgitthet og gammel stahet, bare for å nevne noen av de utfordringene vi møter på veien.
Hva er din grunn til å reise?
Vi har vel alle våre grunner. Jeg har mine og du har dine. Mange er felles, men med individuelle forskjeller. Og vi reiser jo alle med ulik bagasje. Det er ikke sikkert at vi har så mange felles verktøy i reisevesken vår, men vi har alle kompetanse til å bruke det verktøyet vi har fått utdelt på reisen. Når vi reiser så er kofferten fylt med bagasje som er tung og slitsomt å dra med seg, men vi ønsker virkelig å kvitte oss med den delen av bagasje som er helt unødvendig.
Livsstilsreise er en prosess og en reise inn i seg selv. På mange måter er det også et oppgjør med sin egen fortid og nåtid samt et målrettet blikk på sin egen fremtid.
Det er altså et knallhardt oppgjør med seg selv, sine holdninger, sine nære og sine posisjoner i livet der det er disse ofte truer reisens formål og muligheten til å nå reisens endelige stoppested. Og når jeg sier truer, så er det jo ikke slik at de står langs reiseruten som landeveisrøvere som ønsker å ta fra deg alt. Nei, der er mer slik at hjertevarme og kjærlighet samt en ørliten dråpe misforstått godhet opp det hele, er med å enten senke reisetempoet ditt, eller få deg til å stoppe helt opp. Ingenting av dette er et gode på en livsstilsreise.
Lær dine omgivelser å bli et god reisefølge
Man må heller lære omgivelsene hvordan man reiser og hvorfor. Ærlighet i denne reisen er ditt viktigste reisefølge. Vær ærlig, fortell dine omgivelser hvorfor det er viktig for deg å endre livet til noe du synes er bedre. Fortell dem hva det er du ønsker å oppnå og hvordan du har tenkt å reise. Fortell dem om hva du har i bagasjen og hvorfor det er viktig for deg at de ikke gir deg kompenserende hjelp, men heller oppmuntrer, støtter og ligger tilrette for deg på endringsreisen din. Husk at du vet best hvordan du fungerer og hva du ønsker. Lær dem å bli et godt reisefølge og en god kartleser, men husk at det er DU som sitter ved rattet.
Ta et oppgjør med egne meninger og holdninger
Selvransakelsens time er en klisje muligens, men en nødvendig del av reisens start. Spør deg selv om hvor du er i livet og hvor du ønsker å være. Ikke ha begrensninger, men heller en dyp realisme i mot reisens mål. Spør deg selv hvorfor du ikke har nådd dette enda. Kan det tenkes at det du tidligere har gjort, ment og vært sta på rett og slett IKKE HAR VIRKET?
Og hvorfor har det ikke virket? La oss ta noen reisetips.
Reisetips 1: Stahet.
Er du av den sta typen som bruker staheten din til noe negativt? Altså til å opprettholde en tilstand som du kjemper mot å forandre? “Jeg skal endre noe, men faen ikke på bekostning av…” Kjenner du deg igjen i dette utsagnet så er sjansen stor for at du kjemper en kamp mot deg selv. Du er altså din egen verste fiende. Legg det vekk og si heller til deg selv at det nå er på tide å åpne nye dører og reise steder der du ikke har vært før.
Reisetips 2.Konsentrasjon.
La fortid være fortid og ikke fyll reisevesken med dårlige minner. Dette blir for tungt å drasse på. Samtidig er det slik at fortid faktisk er forbi. Gone. Ferdig. Det er ingentig du kan endre på det som ligger bak deg. Du kan kun trekke med deg erfaringer på godt og vondt. Hjernen er jo slik laget at du faktisk kan ta bevisste valg i hverdagen. Ta da et bevisst valg om å ta med deg alle de gode minnene og la alt det unødvendige og dårlige ligge igjen når du reiser.
Reisetips 3. Holdning og miljø.
Gjennom et liv og levde erfaringer, opplevelser og miljøer man vokser opp i så lærer man å bli god på å passe inn de steder man er. Man adapterer ulike holdninger og meninger som er godkjent og tilpasset det miljøet vi er i. Simpelthen for å passe inn og bli godtatt i flokken. Men hva hvis miljøet gir deg holdninger og meninger som er skadelig for deg? Et eksempel vi alle kan relatere til er hvis man er i et rusmiljø eller et miljø som til stadighet sørger for å utsette deg for store kroppslige og negative helsemessige påvirkninger. Det er da lett å se at du ikke sier at dette er digg, ikke sant? Men hva hvis miljøet ditt er tilsynelatende veldig bra? Er det da uheldig? Kanskje. Her kommer ærlighet inn. Har miljøet en negativ påvirkning på din helse? Hindrer holdningene deg i å reise mot målet? Ærlighet varer lengst. Reis med lett hjerte.
Dette ble et litt langt innlegg i dag, men jeg håper likevel jeg fikk sagt noen gode tips til deg som skal starte din egen livsstilsendring og endringsreise mot Changetown. Det er ikke umulig enten det dreier seg om vektproblematikk, rusproblematikk eller andre endringer i livet man vil ta. Det å lukke dører til fortiden vil også gi deg muligheten til å åpne nye dører og møte nye mennesker. Reis med minst mulig bagasje og legg fra deg ting du ikke trenger etterhvert som reisen skrider frem. Målet kan være vanskelig å se, men tålmodighet er en dyd. Det kan til og med hende at livsstilsreisen er ditt egentlige mål? At du aldri kommer frem, men som meg, trives med reise hele tiden? Kan hende at selve veien er reisens mål? Kun du selv vet svaret på det.
E du sinnsyk mann?! Ja dette er jaggu lett å slenge ut i tide og utide, ikke sant?
Selvsagt er det et uttrykk som ikke vanligvis har den meningen som det den egentlig har. Eh, skjønner? Altså er det veldig lett å slenge ut uttrykk som egentlig ikke er ment å såre mottakeren.
Men hva hvis man er litt sinnsyk?
Ja, er ikke vi alle litt sinnsyk i gjerningsøyeblikket? Det er i alle fall en god unnskyldning når vi har bæsja på leggen i en eller annen sak, he he.
Men altså, hva med dem som sliter med depresjon, angst, bipolare eller andre psykiske lidelser? Er de sinnsyke eller?
Ja, på en måte er de jo det når psykisk sykdom defineres som en lidelse i sinnet. Altså en sykdom i sinnet. Sinnsykt, ikke sant?
Derfor er uttalelser som egentlig ikke er vondt ment for de mange, potensielt sårende for dem som har en lidelse et sted helt øverst.
På samme måte er det mange kraftuttrykk som er allment akseptert og i de fleste settinger innafor å dra frem, men for noen vil det faktisk svi dypt inn i sjelen. Ser dere poenget?
Jeg har blitt mer og mer bevisst dette og har derfor skifte ut mye av “Gatespråket” til å tenke igjennom om de uttrykkene jeg smeller til med faktisk kan være sårende for mottakere. Vi trenger da ikke fyre løs til våre omgivelser med ord som
“Er du sinnsyk?” Og andre liknende uttrykk.
Nå skal vi selvsagt passe oss vel for å ende opp som krenka i alt og ett, men både dagens kommentarfelt, daglig tale, debattforum, slengkommentarer på jobb eller i sosiale settinger og så videre, kan det være fornuftig å tenke igjennom hva man ytrer.
Det handler vel egentlig om vanlig folkeskikk og en empatisk tilnærming til våre omgivelser? Og det handler om vårt bidrag til å holde på gode holdninger og ikke fremme dårlige holdninger rundt oss. Vi trenger jo ikke å synke ned i flåsing og pissprat eller?
Jeg tenker i alle fall igjennom hva jeg sier. Det burde kanskje flere gjøre? Hva synes dere? Tenker man egentlig igjennom dette i dagligtalen? Er det nødvendig å moderere seg mer i samfunnet generelt? Er det for mye “gatespråk” i ordskiftet i dag? Eller bør vi lære oss å tåle mer?
I kommunehelsetjenesten er arbeidet svært variert og på hattehyllen ligger det flere forskjellige hatter. I det ene oppdraget er jeg en terapeut som vurderer hjelpemidler, i det neste en som trener opp folk med ulike funksjonsnedsettelser. Neste øyeblikk er hatten for friskliv og gruppetrening der livsstilsendring er fokus, før jeg skifter til hatten for balansegruppen.
Herre min hatt ikke sant?
Men, nettopp fordi jeg har så variert dag gjør at yrket er så spennende. Jeg stortrives med dette fordi jeg mest av alle hattene jeg har får anledning til å bruke menneskehatten, eller relasjonshatten om man vil.
Alle hattene inkluderer også selvsagt coach hatten. Livsstilscoaching er en hatt jeg virkelig digger. Her får jeg anledning til å bruke flere hatter som trenings og PT hatten, hypnose, og motivasjonshatten, og selvsagt også blogger hatten. Ikke verst sant?
Ergoterapiyrket kan virkelig anbafales. Neste uke tar jeg også på meg veilederhatten. Da skal jeg veilede og fortelle nye studenter om hva som gjør det så flott å være ergoterapeut.
Jeg er veldig glad for at innleggene mine når mange nå om dagen og at det jeg skriver faktisk blir lagt merke til. Det er også viktig for meg å understreke at selv om det tidvis kan være litt reklame på bloggen min, så er dette noe som skal gå til å spre innleggene enda bredere.
Tøffe menn gråter ikke er et av de innleggene mine som er mest lest. Også innlegget om det å være usynlig syk som du finner her,
har nådd svært mange og er nå lest over 15000 ganger.
Jeg skylder dere alle en stor takk fordi dere følger, liker og deler de tanker jeg formidler gjennom min blogg og min hverdag som ergoterapeut, livsstilscoach og mosjonist.
Særlig viktig er det jo for meg å formidle at livet, til tross for en del mørke daler, også har såpass mye godt i seg at det likevel er verdt å ta vare på.
I dag er det Søndag og litt roligere enn vanlig…NOT!
Vi har blitt spurt av datteren om å hjelpe dem litt med snekring i deres nye hus. Jeg elsker slikt med små snekring og det å kunne være til hjelp for andre. Dessuten så er slike ting kanongod trening. Forrige gang vi var der inne så ryddet vi ut en diger haug med gipsplater. Svetten silte av meg. En fryktelig god styrke og bevegelsesøkt.
Jeg er egentlig ganske handy når det kommer til det å snekre ulike ting, men er nok litt mer opptatt av å få ting ferdig enn å være heeelt nøyaktig i ting der det ikke trengs eller syns. Men holdbart og funksjonelt blir det alltid.
Hva med dere? Tenker dere over at huslige ting er i praksis trening?
Jeg har på mange måter endret min oppfatning om det å kunne gjøre ting i huset eller på andre måter. I stedet for å tenke på det som et ork og stress, så tenker jeg på slike ting, og da alt fra småsnekring til gulvvask, på trening. SÅ når jeg blir invitert inn til å gjøre snekkeroppgaver så trekker jeg på meg arbeidsbuksen som om det skulle være treningsbukse og setter i gang!
Smart ikke sant? Nå er det jo sikkert slik at endel ikke helt klarer å tenke på det slik, men det å endre tankesett til et mer AKTIVT et krever noe trening. OMtrent som å si til seg selv at man er #godnok ti tusen ganger.
Men nå må jeg ta kjøkkenet og trekke i arbeidsklær for å få dagens hverdagsaktive treningsøkt. Og så får jeg skvise inn en løpetur senere i kveld.
Man kjenner det inne i dypet av hjernen. En fornuftig, men likevel utydelig hvisken fra et sted der inne som man egentlig ikke vet hvor er. Livslysten minker i takt med fallende temperaturer ute. Det som skulle være en opplevelse i septembers vakre fargeeksplosjon er erstattet med grått vissent løv.
Det finnes mange gode grunner til å finne nytelse i livet. Det finnes dessverre også mye sorg. Sorgen min er en følelse av å ha mislyktes. En følelse av å ikkje være godnok. En følelse av å være en meningsløs klovn. Venneløs, tiltaksløs, inkompetent og ubrukelig. Litt som et vått løv liggende på asfalten. Du ser kun avtrykket av den. Ved neste regnbyge svinner den hen. Går i oppløsning. Og molekylene går i sirkel tilbake til en annen verden.
Hva er det egentlig som gjør at man føler seg slik?
Tungsinn, eller depresjon? Nedstemthet eller bare oppgitthet? Sorger og gleder er vanlig i livet. Det er det som skaper selve livet. Uten verken opp eller nedturer ville livet vært helt flatt. Ikke noe å trakte etter med andre ord.
«Winter is coming» er et kjent sitat frå serien Game of Thrones. Dette betyr at en tid der dagene har et illevarslende og sorgtungt preg over seg, nærmer seg. En tid der man forbereder seg på vinterens slit.
Hvorfor har mange mennesker det slik inni seg? Jeg tror at vi mennesker er skapt slik for nettopp å ikkje ha et «flatt» liv. Det er ikke slik at man nødvendigvis skal la seg henfalle til denne «vintertiden» inne i seg selv, men at livet bør være en arena der vi lærer å leve med vinteren. Kanskje til og med nyte den?
Det er nemlig mulig å fjerne tungsinnet. Det er mulig å finne tilbake til lyset når høstmørket truer med evig vinter. Det er mulig å tenne et lys i et kaldt og mørkt sinn som har gitt opp. Det er mulig å finne gnister der flammer har sluknet. Livets flammer burde jo brenne lengst mulig for alle, ikkje sant?
Dessverre er det ikkje alltid slik.
I årene frå 2008 og frem til 2015 tok 1910 pasienter som var ivaretatt under psykisk helsevern, livet sitt i følge en rapport frå Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (NSSF). Dette innebærer at en pasient annen hver dag tar sitt eget liv. Dette er pasienter som er under en eller annen form for psykisk helsevern. Dette er intet mindre enn skremmende høye tall.
Og viss vi går tilbake til setningen «Winter is coming», ja så er den dessverre veldig treffende. Det viser seg at
DIAGNOSEN DEPRESESJON ER DEN SOM TAR FLEST LIV!
Alle forstår jo at kreft og hjertelidelser, samt mange andre somatiske tilstander er potensielt dødelige, men det er et alt for lite fokus på at også PSYKISKE LIDELSER kan være dødelige. Når vi nå ser i enkelte kommuner at det kuttes psykiatrien, ja så bør man være forsiktig med å stemme annet enn sak. Denne saken er viktig og livreddende. Det er jo et paradoks at enkelte vil redusere psykiatritilbudet i kommunen når vi vet at de norske selvmordstallene aldri har vært høyere. Og dette er tall som gjelder dem som er i eller nettopp er «ferdigbehandlet» innen psykiske helsetjenester. Mørketallene kan dermed være betydelige.
Psykiske lidelser utgjør meir enn en tredjedel av vår totale sykdomsbelastning i norge og det er den viktigste årsaken til uføretrygd for mennesker under 44 år. Det er da et tankekors igjen at man sparer seg til fant ved å prioritere vekk fra budsjetter tiltak og forebygging fra denne sektoren til fordel for å spare noen kroner på ikke dødelige saker.
Det er et faktum i dag at flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Selv de som har fått en eller annen spesialisthjelp tar sitt eget liv. Spesielt menn i alderen 35-44. Men også her finnes det usikre tall. Spesielt blant eldre er det nok store mørketall.
Og som nevnt, depresjon er den store stygge ulven her. Depresjon kjennes ut som en håpløshet som ikkje går over. En vedvarende tro på at ingenting blir bedre. Noen gang. Dette innebærer for svært mange en stor psykisk smerte.
Høstmørket
Høsten kjennes kald og våt ut. Det er en mangel på farger i det landskapet jeg ser utover. En mangel på tilstedeværelse i elementene. Der man sitter og skuer ut over landskapet ser man ikkje fargene som personen ved siden av deg ser så tydelig. Det er to forskjellige verdener. Og viktigst. Man ser heller ikkje muligheten for at fargene noen sinne kommer tilbake. Alle dagligdagse problemer, alt frå økonomi til den evige og konstante duren frå fabrikken man arbeider i, vokser til en monoton og flat støy som kun virker fremmende for ens egen nedstemthet. Ens kreativitet er borte. Ens evne til deltakelse er også borte. Denne snikende likegyldigheten har tatt over hjernen.
Det gode her er at man har avfunnet seg med at det er slik. Det triste er at man har avfunnet seg med at det er slik.
Høst blir til vinter. Blir vinter til vår?
Med fasit i hånden så blir vinter ALLTID til vår. Og våren er ALLTID en ny start. For alle. Også for dem med depresjonen hengende over seg. Det finnes ALLTID lys der ute. Bak den mørke veggen. Bak tungsinnet. Bak høstmørket og vinterkulden. Alltid.
Men hvordan skal man så gripe an denne håpløsheten?
Det er selvsagt ikke verdens enkleste oppgave. Selv synes jeg det er enklest å forsøke å rasjonalisere, sortere og fjerne det jeg kan. Dette betyr at tøffe valg kan utføres utan at man legger sine følelser inn i det i så stor grad som man kanskje pleier og som i tillegg kan vere ødeleggende for en.
BE OM HJELP og VÆR ÅPEN OM DINE PROBLEMER!
Dette er helt essensielt! Ring hjelpetelefoner eller bruk familie/venner som du stoler på og fortell dem hvordan du har det.
INGEN er skrudd sammen så perfekt at de fikser dette alene.
Usikker på hvem du ringer? RING 113!
Rasjonaliser:
Finn din måte å se på følelsene som en ting du kan forme. For eksempel som en leirklump. Vit at du kan ta å forme denne etter eget ønske og forgodtbefinnende. Si til deg selv at følelser er noe som skal være der for å gi deg flere dimensjoner i livet. Ikkje bare fjerne gleden din. Rasjonaliser det på en slik måte at det blir du og din fornuft som bestemmer over følelsene.
Sorter:
Bruk kun det du trenger i hverdagen. Ikkje samle opp all mulig dritt du ikkje kan gjøre noe med, men sorter alt du ikkje trenger for å overleve vekk. Herunder ligger følelser og problemer som du ikkje kan gjøre noe med, eller som du egentlig har påvirkningskraft over. Sorter vekk alt du kan, så sitter du igjen med langt færre ting i sekken. Du trenger jo ikkje samle på alt du ikkje kan gjøre noe med, ikke sant?
Fjern:
det du ikkje har bruk for. Kanskje det viktigste du gjør for hjernen din er å kaste på søpla alt du ikkje trenger av vonde følelser, smerter og sorg. Lettere sagt enn gjort, men hvis du er godt i gang med de to første punktene så er eg helt sikker på at du kan kvitte deg med ting du ikkje har bruk for eller som er med på å dra deg ned. Selv sverger jeg til en slags mental søppedunk der eg har kastet alt det vonde i livet nedi. Alt som ligger bak meg forsvinner jo ikkje, men det trengs dog heller ikke å dveles ved. Jeg har tatt et fornuftvalg og latt følelser være følelser og dumpet de tingene jeg ikke trenger fra fortiden i denne mentale søppelkassen. La fortid være fortid. Spar på og hent frem de gode minnene i stedet.
Stormene raser inni oss. Det er helt nødvendig at de gjør det. Simpelthen for å la oss få kjenne på elementene av det livet vi lever. For å la oss få kjenne og føle kulden mot naken hud. For å kjenne på savn, sorg og gråt. For å la oss føle motgang og strev. Kun på denne måten vil sansene våre få den treningen de trenger for å utvikles, for å leve og for møte vanskelige tider. Winter is coming, men det gjør pokker meg også sommeren.
I dag er det altså dagen derpå for meg. Etter en kraftanstrengelse i går i Øygardsmila, sitter jeg igjen med godfølelsen i dag. Jeg er veldig fornøyd med gårsdagens løp som jeg har hatt som motivasjon for løpetrening i mange måneder. Jeg har ikke minst lært mye om meg selv og kroppen min, og jeg har MESTRET i en alder der jeg ALDRI hadde trodd jeg skulle klare å løpe en hel mil for full maskin.
Mestring og motivasjon
For nettopp motivasjon til å melde seg på og rett og slett gi pokker i om du føler at dette er for langt og for tungt er en bøyg. Men gir du blanke i resultater og tenker at du skal løpe, gå, jogge eller hva som helst i et slikt løp, ja så sloss du utelukkende mot deg selv. Man har ingenting å bevise. Målet er å fullføre. Og følelsen når man kommer i mål…UBESKRIVELIG GOD! Dette er MESTRING på øverste hylle.
No pain, no gain
Så hvis man gjennomfører første del av denne prosessen, nemlig å ta skrittet og melde seg på, ja da har man kommet langt. Man kan gjøre det lettere for seg ved å være en liten gjeng med venner og ta dette som en happening, eller man kan gjøre dette uten at noen vet om det. Begge deler er greit. Når man er påmeldt, ja så er motivasjonen til å komme seg ut på treningsturer mye enklere. Arbeid mot å fullføre en mil uten pause, men i svært rolig tempo. Det tar noe tid å få opp styrke og utholdenhet i bena. Det gjør nok litt vondt, men gangsperr og muskelsmerter er ikke farlig. Dette går over etterhvert som man blir sterkere.Du vet, no pain, no gain.
Etter å være vant til å løpe en mil i det som jeg synes er en krevende rute på trening her på Ågotnes, var opplevelsen i Øygardsmila at den løypen var tung. Jeg skjønte etter fem kilometer at det å komme under timen skulle holde hardt, men jeg ville være fornøyd med å fullfure uten pause. Bakkene fra #Toft og på #Rong trakk ut kreftene og fylte bena med melkesyre. Det var likevel deilig å kjenne på at det ikke var pusten som stoppet meg, men kraften i bena. Her ligger det et potensiale for meg til neste løp. Jeg må jobbe mer med styrken i ben og med steget som var litt kort der det burde være langt. To ting som henger litt sammen. Det er lettere å ha et litt lengre steg når styrken er bedre. Jeg kjente også på Onsdagens spinningtime der jeg nok tok ut alt for mye kraft på sykkelen. Her burde jeg ikke tømt meg helt. Men som sagt, mye læring i dette.
Sosial glede og moro
Arrangemente i seg selv var kjempeflott. Været var bra selv om temperaturen var litt høy. Spesielt på tilbakeveien kjente jeg på at jeg gjerne skulle løpt i t-skjorte. Det var over 1000 påmeldte deltakere som alle smilte og var glade, spente og lagde liv. Med livemusikk fra scenen og liv og røre så var dette et flott arrangement som jeg gjerne løper igjen. Jeg er klar til ny påmelding. Jeg vil i alle fall finne neste løp som jeg skal melde meg på, bare for å ha motivasjon og løpetrening fremover også. Bare så det er sagt. Du vil ikke angre på at du finner et løp som passer for deg i lengde eller i glede over å ha et mål som fyller treningshverdagen din fremover.
I dag smeller vi til med Øygardsmila. Jeg gleder meg utrolig mye til dette nydelige løpet som går over 10 deilige kilometer i fra #Rong til #toft og tilbake. #øygardsmila er debut for meg i et 10 kilometersløp og jeg er veldig spent. Jeg har et sidemål om å klare å komme i mål på 1.05, men som alltid er det viktigste målet mitt kun å kose meg langs løypen. Det er rundt 1000 påmeldte og det blir garantert stor stemning.
Å ha et slikt løp i kikkerten som jeg meldte meg på for lenge siden er med å skape entusiasme og motivasjon i de kilometerne man tilbakelegger i månedene før selve løpet. Jeg selv vil virkelig anbefale alle å melde seg på et slikt åpent løp. Tiden spiller liten rolle for man løper mot seg selv. Mange går også deler av løypen slik at det ikke ligger “krav” til å spurte så langt. Nyt opplevelsen.
Jeg har vært spent på været, men det ser ut til at det blir perfekt løpevær. 15-18 grader og overskyet. Helt nydelig.
Jeg stikker ut til løpet i god tid for å samle inntrykk, hilse på folk og varme opp skikkelig. Jeg har nemlig enda gangsperre etter Onsdagens økt i frisklivssentralen der jeg ledet spinningen. Noen vet jo ikke å holde igjen vettu!
Nå er det tøyning og litt mat før jeg stikker til vakre Øygarden kommune for å løpe. Jeg ønsker alle som løper masse lykke til i dag og nyt løpet!
