Å løpe med smerter

Løping med smerter

 

Å løpe med vondter er vondt. For oss som har revmatisme, artritt eller ryggsmerter eller bare smerter av en eller annen grunn, er det veldig lett å si “det kan jeg ikke”.

 

Fordi det gjør vondt.

 

Dette er jo enkelt å forstå, og det er jo også kroppens måte å beskytte oss på slik at vi ikke gjør skade på oss selv. Slik sett er smerter et bra tegn.

 

Men smerter kan også være med på å lure deg til en inaktiv livsstil. Smerter kan hindre kroppen i å reparere seg selv. Visste du at det å være mer fysisk aktiv til tross for smerter faktisk på sikt kan fjerne smertene dine helt eller delvis?

 

Selvsagt er det noen smerter man ikke skal spøke med. Dette vil fastlegen eller spesialisten din kunne si noe om i ditt tilfelle avhengig av hva som er årsaken til smertene dine. Men fryktelig mange går rundt med smerter et helt/halvt liv og stilltiende aksepterer at smertene og smertestillende medisiner styrer livet deres.

 

Ryggsmerter er et typisk eksempel. I alle år blir man fortalt at man ikke bør løpe med ryggsmerter. I alle år putter man sterke smertestillende medisiner i seg fordi det gjør vondt. Ikke rart det for smertene er høyst reelle. Men hva med å begynne en reise der aktivitet litt etter litt erstatter medisiner? 

 

Mange tenker på løping som noe tungt og fælt. Det er oftest fordi man løper helt feil. Folk med smerter i forhold til knær, rygg og hofter med mer som jeg har løpt med og trent, har fått en AHA opplevelse når dem trener riktig. Det å bygge muskel etter muskel i et rolig og riktig tempo er nøkkelen til mindre smerter. Dette vet jeg god selv fordi jeg lever med konstante smerter i kroppen. Jeg har hatt en mislykket ryggoperasjon og jeg har skranglete knær. I tillegg har jeg artritt i kroppen som særlig gir meg smerter i fingre, skuldre og hofter. Likevel løper jeg milevis hver eneste uke. Og jeg vet at hvis jeg ikke hadde gjort det, ja så hadde jeg mest sannsynlig blitt uføretrygdet.

 

Løsningen for meg ble å starte en livsstilsendring basert på all den kunnskap og erfaring jeg selv hadde tilegnet meg over mange år.

 

Sakte men sikkert begynte jeg å bygge meg opp igjen på de steder jeg visste jeg måtte for å styrke kroppen. Vondt? Ja visst pokker. Nødvendig? Selvsagt. Og det var da ærlig talt ingen av treningene som reelt gav et behov for å ringe luftambulansen. Selv om det av og til føltes slik.

 

Følelsen av smerte gav seg sakte over tid. Med tålmodighet og riktig input til hodet fikk kroppen bedre kondis, holdning og styrke. De fleste av de vondeste smertene forsvant. Ryggproblemene mine er så godt som helt borte. Litt stiv, men alderen kommer som kjent ikke alene. Artritt er noe dritt fortsatt, men går fint an å leve med. Spesielt etter en lang løpetur. Da kjenner jeg lite og ingenting til smertene resten av den dagen.

 

I alle år har jeg selv sagt, sammen med mange andre at det å løpe på asfalt er umulig og dumt. Spesielt hvis man har rygg, knær og hofter som man sliter med. Vel, min påstand er at dette nok er noe mer nyansert. Jeg løper utelukkende på asfalt og har lite og ingen vansker etter et par mil på slikt underlag.

 

Alt ligger i hvordan man løper. Som nevnt så løper de fleste feil. Med stampende føtter og dårlige sko i alt for høyt tempo knuser man knær og ledd mot underlaget. Men med riktig teknikk og riktige løpesko så endrer alt dette seg. Da kan man godt løpe på asfalt. Og med riktig styrketrening for ben, rygg, mage og sete, ja så forsvinner mange av de problemene man sliter med. 

 

Det verste man kan si til seg selv er at dette kan man ikke. Jeg har selv ikke tall på hvor mange ganger jeg sa til meg selv at jeg ikke kan trene på grunn av smerter ditt og vondter datt. “Legen har sagt…..osv”. Sannheten er at det legen sier skal leses av deg. Spør legen din direkte neste gang om det er lurt å begynne en rolig opptrening for dine problemer, eller om det er helt utelukket. Tipper mange får til svar at en fysisk aktiv hverdag er veien å gå. Fordi dette er kunnskapsbasert faktum. 

 

Hjernen din lurer deg. Eller riktigere sagt, så har du lurt hjernen din i mange år til å tro at det ikke er mulig. Jeg husker godt hvordan jeg selv manipulerte min egen hjerne. ” Mine ryggproblemer er HELT ANNERLEDES ENN ANDRES” ikke mer å gjøre med meg. “Jeg TRENGER  4/5 paralgin forte om dagen bare for å komme meg på toalettet!”

 

Og slik fortsatte det. Man lurer seg selv inn i medisinsk avhengighet fordi man ikke tror eller våger å ta en annen vei. For det finnes veier ut av uføret. 

 

Jeg selv måtte ta et kraftig oppgjør med egne “sannheter” som jeg hadde etablert over mange år. Og jeg angrer ikke et sekund. Ved å bruke de verktøyene som finnes, så har jeg fått et helt nytt liv. Med smerter, ja men helt til å leve med. I full jobb og løpende nesten daglig langs asfalterte veier. Og jeg nyter hvert eneste sekund!

Klaging og syting tok helt av!

 

Hei alle lesere!

I dag publiserte Bergens Tidende en artikkel jeg publiserte på bloggen for noen dager siden. Hele innlegget kan du lese her.

 

Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.

Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.

Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.

 

Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.

 

Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?

 

På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.

Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.

Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.

 

Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.

Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!

 

 

Løping som medisin

løping som medisin

 

Hei alle sammen!

 

I dagens blogginnlegg dykker jeg litt dypere i jogging og løping som medisin. 

 

Det finnes jo utallige treningsformer og metoder for fysisk fostring der ute i den store verden. Hvorfor valgte jeg løping og jogging som treningsform?

 

Til det er det vel egentlige svaret at det er noe sammensatt. For meg som alltid har hatet løping var det ikke et selvsagt valg om at dette skulle bli en lidenskap.

 

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg begynte jeg altså å røyke når jeg var ni år gammel. Dette var nok starten på hvorfor jeg hatet løping, men også begynnelsen på hvorfor det ble en lidenskap. Jeg skal forklare hvorfor.

 

Da jeg sluttet å røyke i 2006/7, så var formen dårlig. Det var på høy tid å gjøre noe. Min kunnskap på denne tiden som ferdig utdannet ergoterapeut med nevrologi som særskilt interessefelt og hjernen spesielt, var årsaken til at jeg ville prøve noe helt annet enn styrketrening som lå hjertet mitt nærmest. Jeg tok noen små prøvende løpeturer for å bedre pusten, men dette var så vondt og ubehagelig at jeg gav meg ganske raskt.

 

Det skulle gå enda noen år før jeg begynte på igjen.

 

I 2013 fikk jeg i oppdrag å starte og lede lokal frisklivssentral. Jeg var en del av et interkommunalt team som da reiste til frisklivssentralen i Modum kommune. En del av denne turen innebar at vi skulle lære litt hvordan de hadde startet og drev sin frisklivssentral. I dette lå det også en trenings gjennomgang. De andre deltakerne var jo superspreke og hadde ingen synlige vansker med denne gjennomgangen som besto av løping og intervaller i skogen. Jeg derimot, slet med pusten og holdt på å omkomme. Jeg var jo mer en kandidat som deltaker enn som trener. Da bestemte jeg meg for at pusten skulle bedres.

 

Jeg begynte med å se på hvordan hjernen fungerer i forhold til endring, og hvorfor jeg egentlig hatet løping. Løping var nok det som var den veien jeg burde gå for å bedre kondisen. Det visste jeg jo. Men det var jo så himla ubehagelig!

 

Jeg gikk systematisk til verks og utfordret mine uvaner med å tenke motsatt det jeg hadde i hodet. Ja, jeg hatet løping, men hva om jeg bestemte meg for å like det? Rett og slett snu hat til kjærlighet?

 

Jeg begynte å jogge. Rolige små turer på rundt hundre til to hundre meter. ALT gjorde vondt. Bena, lungene armer og hode. Men jeg smilte tappert og fortsatte. Hundre meter ble til tusen, til to tusen, til tre tusen. Og det gikk med et smil. Er det en ting jeg vil si så er det at etter 14 dager med rolige joggeturer, så var pusten betydelig bedre. Dette var en opplevelse som gav meg den ypperste motivasjonen av dem alle, nemlig evnen til å glede meg over bedre helse. En målbar helsegevinst. Jeg hadde også en tanke om å ikke gjøre løping til et mål om bedre tider og lengre enn langt. Bare et eneste mål og det var gleden av å kunne løpe en mil, eller 5 kilometer, 3 kilometer, whatever som jeg fikk lyst til. Ingen press, kun gleden av å kjenne hodet fylles med endorfiner og lunger som var i stand til å løpe ti kilometer i rolig tempo uten å bli dårlig, miste pusten eller verre.

 

Dette er virkeligheten i dag. Det er ikke pusten som stopper meg fra å løpe langt, men styrken i bena. Jeg forbrenner det farlige magefettet med lengre løping i rolig tempo og jeg forbedrer styrke i alle deler av kroppen. Spesielt i kjernemuskulatur. Derfor er løping ved siden av svømming kanskje den ultimate treningsformen. Og på veien har jeg funnet ut hvor mange nøkler ligger gjemt i forhold til å bedre både fysisk og psykisk helse.

 

Løping hjelper for kondisjon, kols, diabetes 2, blodtrykk, overvekt, svak muskulatur, og ikke minst mange ulike psykiske utfordringer. Angst og depresjon har jeg selv erfart at dette hjelper mot.

 

Så budskapet er egentlig enkelt. Hater du å løpe så er det kanskje det du bør gjøre? Fordi at ved å utfordre hjernens etablerte “sannheter”, eller uvaner om man vil så legges det tilrette for endring. Varig endring, ikke kortvarige slankekurer og støttemedlemskap på gymmen.

Mil etter mil

 

Hei alle!

Ja en kort oppdatering fra meg. Den siste tiden har jeg altså ikke skrevet så ofte hee, men jeg nyter i disse dager total ferie. Også fra bloggen, he he. Men det betyr jo ikke at jeg ligger på latsiden. Tvert imot så jobbes det hardt mot neste mosjonsløp som for meg blir Øygardsmila. En mil i nydelig terreng ute vest i havet.

Jeg løper to, tre milløp i uken og koser meg sykt mye med det. Det å melde seg på sloke mosjonsløp er gull verdt for motivasjonen i tillegg til løpegleden. Anbefales på det sterkeste. Målet for løpet er de sosiale og aktivitetsmessige aspektene rundt selve happeningen.

Målet er å fullføre uten pause.

Dette blir moro!

Til dagen er det svært vanskelig for mange å motivere seg. Men mange sitter også alt for store krav og mål til seg selv. Dette bør man legge vekk. Konsentrer deg selv om å finne glede i selve aktiviteten. Legg vekk tankene og styret med å tenke at trening er et nødvendig onde. Tenk heller på at dette skal du lære å like. Over tid. Da er det enklere å lykkes. Å løpe en mil er ikke vanskelig bare man har øvd på det lenge nok. Og husk at det er øvingen som er gleden. Resten er bonus.

Fortsatt god sommer!

Sommertrening

 

Hei alle sammen.

Jeg er nå godt inne i første uken med ferie og annen hver dag løper jeg. Både korte intervallturer og lengre turer for å herde bena står på programmet. På 5 dager har jeg løpt drøyt 3 mil. Deilige mosjonistturer som gir helse til kropp og sinn.

Innimellom her har diverse hverdagsaktiviteter stått på programmet. Jeg har snekret stor deilig daybed til terrassen og finpusset på utestuen vår. Her ligger det mange gode treningstimer for kroppen.

Været har også spilt på lag og jeg har mye mer på programmet videre. Allerede i morgen blir det en ny lang løpetur samt fisking, metallsøking og gårdsbesøk hos gode venner. Her blir det grilling med gutta våre og skattejakt for store og små

Ønsker alle en fortsatt aktiv sommer.

Den ensomme rytter

 

God dag til alle!

I dag starter ferien min. 4 uker med fri der jeg skal lade batteriene mine. En helt nødvendig ting da batteriene mine har vært flate i det siste.

Når man sover dårlig og ikke har overskudd til så mye grunnet for mye stress og hodepine, så tømmes batteriene relativt raskt. Alle trenger å ha mest mulig inspirasjon og positivitet rundt seg i hverdagen. Når hverdagen i stedet blir fylt med negativitet og uro, ja så blir dagene tunge og nettene fylles med grubling og uro.

Det å ha et psykososialt givende miljø rundt seg er en forutsetning for trivsel, kreativitet og arbeidsglede for alle. Igjen vil jeg peke på viktigheten av ordtaket, ” if you find a job you love, you will never work again”…

Og med det vil det derfor være viktig for alle å kunne ha et miljø rundt seg som gir energi, Ikke bare tapper deg for den.

Det å ligge våken å gruble tapper deg effektivt for de ressurser du ellers kunne bidratt med til din jobb, familie og andre. Det er også et tegn på at man ikke er inne på riktig spor og at tiltak er nødvendig. Det å være åpen om dette her på bloggen er for meg nødvendig fordi jeg selv ikke klarer å formidle det godt nok per uttalte ord. Det å få positive tilbakemeldinger og bekreftelser er viktig både for meg og andre i samme situasjon.

Det å gå inn i ferien uten, er svært tungt.

Samtidig er det også da ens egen styrke kan vise seg fra sin beste side. For min egen del er jeg svært sterk og full av selvtillit innad i meg selv. Dette gjør meg svært dyktig i egen selvstendighet. Mange andre med angst, depresjon og urosymptomer har det ikke slik. Budskapet mitt er enkelt. Jeg vet at det er mulig å gjøre noe med det folkens.

Flere har skrevet til meg og spurt om hvordan jeg har lært å takle uro. Svaret er at jeg har funnet en strategi i all min selvstendighet. Jeg er veldig trygg på at de fleste har et miljø rundt seg som bygger en opp og ikke til stadighet søker å rive en ned. Det å ta imot disse byggeklossene samt være med å gi andre verktøyene for dette reduserer uro og bygger trivsel, styrke og positiv vekst og utvikling. De som ikke har det slik kan slite mer enn andre. Som sagt så har jeg selv funnet en styrke i det jeg vil kalle ekstrem selvstendighet. Dette har vært bra for meg selv selv om jeg skulle ønske at jeg slapp slike strategier for å cope i hverdagen.

Det å ha gode venner og familie rundt seg som løfter en er avgjørende for de fleste.

Husk det folkens, at vi alle har et ansvar for å bygge hverandre opp, ikke bare snu seg vekk. Vær trygg på deg selv!

Selvstendighet gir trygghet, men samtidig blir også det som å ri ensom inn i solnedgangen. Noen synes solnedgangen er fin, andre ser kun regnet i det fjerne…

Ønsker med dette alle en super ferietid!

 

 

Trekk ut støpselet!

 

Heisann alle!

 

I dag er det kun to dager igjen på jobb så tar jeg ferie!

 

En virkelig etterlengtet en også må jeg si.

 

Alle støpsler trekkes ut og ferien blir i så rolige og givende former som mulig.

Alle trenger å dra ut støpselet innimellom. Noen trenger det mer enn andre.

 

Hjemmeferie er undervurdert og i år skal jeg snekre, være turist i egen by og løpe mye. Det ser jeg frem til. Jeg vil også bruke mye tid på refleksjon, kontemplasjon og planlegging av livsstilsendring.

Ønsker dere alle en strålende fin ferietid!

 

Jeg skal ta en “nosejob”!

 

Hei igjen alle! Etter en pause her på bloggen er jeg nå tilbake med et rykende ferskt innlegg.

 

Den siste tiden har jeg lagt syk med migreneanfall og generelt dårlig i kroppen. Smerter i hele kroppen og da spesielt i fingrene er jeg vant med, men når hodepine kommer i tillegg, er det ekstra slitsomt.

 

Stress og dårlig inneklima, samt at jeg sliter med for lite luft om natten er nok en av flere forklaringer. Jeg er jo klar over at jeg sliter med snorking og da hjelper det i alle fall ikke å være i et miljø om dagene uten mulighet for skikkelig utlufting.

 

Dette er jo ikke så greit. Men i går var dagen kommet da jeg fikk et apparat koblet til meg for på denne måten registrere søvnapné.

 

Jeg sov dårlig i natt med denne koblet til ansikt og håndledd så jeg er da ikke sikker på om den registrerte noe som helst. I følge kona har jeg ikke snorket noe særlig. Typisk!

 

Man har et eget ansvar for å forsøke å ordne slike ting. Så er du av den typen som får beskjed av dine nære om at du snorker, så ta det på alvor og få det undersøkt.

 

Uansett så er det for meg alt for tungt å klare meg gjennom dagene når jeg er fullstendig utslitt før klokken er 10 om dagen. Da må alle steiner snus og forsøkes for å få det bedre. Alt fra miljømessige forhold, medisinske og faktorer som er med på å øke ulike former for stress i hverdagen.

 

Vi vet at stress i hverdagen kan utløse plager som hodepine, migrene og andre stressrelaterte tilstander. Og har man først pådratt seg stress, ja så er det som en vond sirkel.

 

Uansett. Jeg var altså til utredning for søvnapné og dette innebar en natt påkoblet utstyr som målte pustestopp og mer til. Skikkelig ubehagelig å ligge med, men det gikk til en god sak. Håpet mitt var å finne løsninger på altfor ofte hodepiner. Manglende oksygen til hjernen bidrar i høyeste grad til hodepine. Legger man altså til dårlig inneklima, stress og andre faktorer, ja så har man det gående.

 

Men tilbake til resultatet av søvnregistreringen. Denne viste altså at jeg fikk lite luft gjennom nesen på grunn av en skjev nesevegg og litt store muslinger. Dette visste jeg fra før og dette har vært et problem for meg i alle år. Det er derfor viktig at jeg får godt med luft. Spesielt når jeg løper hemmer det meg. Og det hemmer meg også hvis innemiljøet er dårlig luftet.

 

På bakgrunn av dette får jeg altså en nosejob!

 

Et aldri så lite inngrep for å rette opp skjevheten i nesen. Er det virkelig slik at jeg endelig skal få puste normalt gjennom nesen?!

 

Jeg håper virkelig, for dette har sammen med andre faktorer, plaget meg i alle år.

Til høsten blir dette antagelig gjennomført. I mellomtiden får jeg åpne munnen og regulere omgivelsene, og redusere stress.

 

Hvis du også har lignende problemer, så anbefaler jeg en tur for å få det avklart der altså.

Man trenger ikke hente månen…

 

Hvordan vi mestrer livet kan oppleves ulikt. For noen er det å stå opp en mestring, for andre er det å klatre til topps på Mount Everest mestring. Hvordan vi opplever dette er så forskjellig. Det er viktig å anerkjenne at mestring er så mangt. Vi trenger ikke hente månen for å gi noen mestring. Bare være tilstede for andre.

 

Livet, selve livet er en rar greie. Hvor vi kommer fra og hvor vi skal er det egentlig ingen som helt vet. Det vi vet er at vi fødes og vi dør. Slik er jo livet.

 

Noen ganger fylles livet av de underligste ting. Sprø opplevelser, store hendelser, vonde erfaringer, sorger og gleder. Og midt oppe i det hele skal vi eksistere. Jeg har i mange år vært en del av livet. Mitt liv. Men mitt liv er ikke mitt alene. Jeg påvirker andre liv. Og andre liv påvirker mitt. Slik skapes samfunnsliv. Vi alle er en del av noe større. Selv om vi i perioder i livet er ensomme og ikke har noen i vårt liv, ja så påvirker vi likevel andre liv på ulikt vis. Felles for alt er at vi alle er viktige for både vårt eget og andres liv.

 

Det finnes de helt store og gledelige opplevelsene i livet som sagt, men også de helt store sorgene i livet. Det er da vi opplever livet som noe skjørt, ensomt og av og til slitsomt. Når sorgen er på sitt største er det ofte fordi et liv er ikke mer. Men sorgen kan også være av en slik art at den kan gjøre oss sterkere. I alle fall hvis vi anerkjenner den virkningen sorg og redsel for noe kan gjøre med oss.

 

Alvorlig sykdom for eksempel er ren redsel. Det er sorg og det er de helt store følelsene et liv kan gi oss av den negative sorten. Så hvordan kan man da eksistere i en slik situasjon? Det er jo muligens det vanskeligste spørsmålet som finnes. Det er så vanskelig fordi sorg, sinne, frykt og andre leie følelser overskygger våre liv. Og de livene til dem som betyr aller mest for oss.

 

I min jobb som ergoterapeut har jeg møtt og fått lov til å påvirke mange med alvorlig sykdom. Og det som har påvirket mitt liv aller mest i møte med andre er den styrken som oppstår i møte med livet og vanskelige tider. Denne styrken er enorm. Til tross for at livet kaster det værste mot en, ja så står mennesker i stormen og mestrer.

 

Det er mulig å mestre livet. I mitt møte med andre som har det vanskelig er livsmestring et ord jeg ikke er fremmed for. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert hvis jeg selv ble rammet, men jeg har sett hvordan det kan gå an å mestre selv det verste av det verste. For det er mulig å mestre livet til tross for at det noen ganger er vanskelig.

 

Så hva er hemmeligheten egentlig?

 

Mestring er egentlig enkelt. Det kan lettest beskrives som det å gjøre noe som man får til. Og hvis man får til noe, ja så har man mestret noe. Jeg mestrer hver eneste dag og det gjør andre også. Det som er viktig å huske på i hverdagen er at mestring kan være alt fra A til Å. Og vi som gjør noe mestrer i det vi gjør det. Uansett hva det er vi får til, så mestrer vi. Det er faktisk mulig å se på mestring som de små tingene i livet, og ikke bare klare å stå i de store, vanskelige tingene som oppstår i og rundt våre liv.

 

Hvis vi som mennesker blir litt flinkere til å anerkjenne at alt er mestring fordi vi ved å VÆRE faktisk mestrer, ja så hadde kanskje mestring vært lettere? Å anerkjenne at vi kan være der for våre barn og anerkjenne at vi ikke trenger å gjøre noe som helst annet enn å være der for dem, ja så har vi faktisk mestret noe som betyr alt for dem som er nær oss.

 

Livsmestring trenger også drivstoff. Drivstoff til oss selv slik at vi kan fortsette å eksistere i våres egne og andres liv. Hvis vi ikke får drivstoff til egen drift, ja så mestrer vi dårligere. Litt som mat. Uten mat og drikke, duger helten ikke sies det, men vi kan også si at uten pustehull og livsarenaer som gir oss nødvendig kraft til å fortsette, så blir også mestring vanskelig.

 

Mosjon og trening kan være et slikt pustehull. Og det kan være nødvendig drivstoff for dem som er i en vanskelig livssituasjon. Vi vet at det å gjøre noe som vi kan klare gir mestring. Mestring gir drivkraft til å klare hverdagen. Til å ha tro på oss selv og til å ha styrke til å leve. Mosjon og trening gir også fysisk styrke til å opprettholde livsviktige funksjoner, en sterk kropp og et sunt sinn. Inaktivitet gir lett resignasjon. Resignasjon er ikke mestring.

 

Forskning sier mye om de gode effektene aktivitet og trening gir til mennesket. Vi vet at dette er sant. Jeg vet at dette gir overskudd og ro i sjelen. Jeg vet at dette gir en helt spesiell mestringsopplevelse. Gleden over å delta i noe er mestring. Gleden av å være betydningsfull er mestring. Gleden av å tilhøre noe er også mestring. Da trenger man ikke hente månen. Bare hente egen eksistens for dem som er nær deg. Å være. Å gi. Man trenger ikke klatre de høyeste fjell. Bare smile. Bare holde hånden til livet foran deg.

Hjernevasking? Ja, gjerne vasking!

 

Hei alle sammen!

Som overskriften i dagens innlegg indikerer, så handler det i dag om å vaske. Og da er det ikke bare hverdagstreningen med vaskefille og støvsuger jeg mener, men det å vaske selve hjernen. Hjernen vår trenger av og til en rens og opprydning. Dette er særlig viktig når den er full av unyttige vaner, feilplasserte holdninger og ellers alt annet crap som den har samlet opp i løpet av de siste årene.

Vi trenger alle en SKIKKELIG HJERNEVASK!

Som nevnt så handler det om å kvitte seg med etablert dritt og erstatte den ledige plassen i hodet med nyttige og helsemessige godsaker i stedet.

DU KAN NEMLIG IKKE ENDRE LIVSSTIL HVIS DU EGENTLIG IKKE VIL!

Sånn er den brutale virkeligheten. Det er nemlig hjernen din som bestemmer. Også i det lange løp er det alltid hjernen din som trekker det lengste strået. Alltid.

Derfor kan man heller ikke få til en livsstilsendring på trass. Personlige trenere og terapeuter som IKKE er i stand til å se dette, men tviholder på no pain, no gain og liknende, vil ikke kunne oppnå særlige varige livsstilsendringer hos folk flest. Og man må også huske at det er FOLK FLEST som trenger livsstilsendring mest. Ikke dem som jager etter et bedre utseende og går gjennom alle slags snarveier for dette. Nei folk flest er dem som har eller står i fare for å få helsemessige utfordringer hvis dem ikke endrer livsstil.

Jeg er ganske lei av å høre om sommerkropp, perfeksjon, doping, plasticfantastic og “baredutrenerhardtnoksåvilmotivsjonenkomme”.

Nei hjernen bør vaskes ytterst skånsomt. Hjernen trenger tid på å få lov til å omprogrammeres fra inaktiv tankegang til en aktiv tankegang. Dette innbærer å finne en balanse i livet der all trening og aktivitet blir lystbetont. Da må du styre unna kommandotrenere og geriljatrening til du spyr av hele treningsdritten!

Selv har jeg funnet en slags balanse. Uten unntak gleder jeg meg til å trene. Uten unntak må jeg faktisk holde igjen fra å ikke overdrive. Og jeg hatet trening før. Det er da også det jeg formidler som personlig trener og motivasjonscoach.

Nei folkens, finn en motivator som kan endre hjernen din før du starter å trene. Begynn med å omprogrammere hjernen til å like aktivitet og fjerne dårlige vaner. På den måten vil du ha MYE STØRRE SJANSE TIL Å LYKKES.

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top