Hjelp når hverdagen blir vanskelig

Reklame | TomTom//Cameron Nude Watch//Grip Grab

 

 

TomTom//Cameron Nude Watch//Grip Grab

 

Hei alle gode venner! 

 

I dag skriver jeg litt om hvordan det er å oppleve et funksjonsfall, samt hva du har rett på av hjelpemidler fra NAV hjelpemiddelsentralen.

 

Det å oppleve noe som reduserer din evne til å klare seg i hverdagen skjer dessverre mange mennesker hvert år og hver dag. For mange er dette en omveltning i livet som snur fullstendig opp ned på den tilværelsen man er vant til.

 

Noen har lette til moderate funksjonsfall, andre igjen har store og komplekse hjelpebehov. 

 

Så er det slik at vi heldigvis bor et et land der hjelpen ikke legger ytterligere stein til byrden. Man har da, avhengig av det reelle behovet, krav på både medisinsk og rehabiliterende hjelp. Alt dette tar vi for gitt at det er kostnadsfritt i vårt land. Det er slettes ikke slik i alle land.

 

Etter behandling får jeg som ergoterapeut mange henvendelser fra ulike tjenester og enkeltpersoner om behov for hjelp i hverdagen. Vi som ergoterapeuter er særlig godt egnet til å vurdere hjelpebehov opp mot trening, rehabilitering og behov for hjelpemidler.

 

Hjelpemidler er en del av den nye hverdagen som kan oppstå etter etter et funksjonsfall. Derfor er det viktig for oss som ergoterapeuter at hjelpemidler gir den enkelte en bedre hverdag i balanse med aktivitet og muligheten til å opprettholde funksjon. Dette betyr ofte en vurdering fra ergoterapeut som ser på den TOTALE situasjonen for den enkelte og ikke bare hva hjelpemiddelet kan løse på kort sikt. Man må som terapeut også ha kunnskapen om hva hjelpemiddelet kan bety for mulig REDUKSJON av funksjon.

 

Ved ukritisk å skaffe til veie hjelpemidler som faktisk BIDRAR til REDUKSJON av funksjon, vil hjelpemiddelet faktisk kunne ha en motsatt hensikt enn det det var tiltenkt. Det er derfor av stor viktighet at det er ergoterapeuter som vurderer og søker på ulike hjelpemidler.

 

Samtidig er det slik at mitt inntrykk også er at folk flest vet veldig lite om hvilke hjelpemidler som faktisk finnes der ute.

 

I dagens innlegg vil jeg trekke frem produkter som kan hjelpe deg å finne grepstyrke i hverdagen.

 

Mange er ikke klar over at det finnes ulike hjelpemidler til dette og at man kan søke om støtte til slikt fra NAV hjelpemiddelsentralen via ergoterapiavdelinga i kommunen der du bor.

 

Mange med artroser eller håndskader vil ofte ha store problemer med å kunne åpne stridige glass, ulike poser og det å kunne ha et godt grep om ting uten at dette forårsaker store smerter. Hjepemiddelfirmaers produkter kan være et godt alternativ for mange. 

 

Hvis du har smerter eller utfordringer med kraft for eksempel i hånd eller rett og slett ikke klarer hverdagen din like bra som før av ulike andre årsaker, ja så er det vel verdt å kontakte hjemkommunen din for å få ergoterapeut hjem til deg for en samtale. På denne måten kan dere i fellesskap finne de løsninger som er bra for deg for at du skal kunne få et bedre og mer aktivt liv.

Fremover vil dere kunne finne omtaler om ulike hjelpemidler som kan søkes om og hvordan dere går frem for å få hjelp. Innleggene legges i den nye kategorien hjelpemidler i hverdagen og ergoterapi her på bloggen!

Hilsen fra willy

 

 

Pust inn -Pust ut

Reklame | polar garmin

 

Polar//Garmin

 

Hei alle fine folk! I dag tar jeg opp igjen et tema som mange har spurt meg om i trenings og avspenningssituasjoner. Dette med å puste. Et litt selvsagt utgangspunkt, men det å puste er MYE viktigere enn hva folk tror. Puster du riktig? Og er du bevisst på hvordan du puster?

 

Alle kan vel puste. Det har vi da gjort fra vi ble født og vil antagelig fortsette med det lenge enda. Ville jo vært forferdelig å våkne en morgen bare for å oppdage at man ikke pustet lengre.

Vel uansett så er det mange, inklusive meg selv, som sliter med å få nok luft i lungene fordi vi puster feil når vi trener eller er i aktivitet. Hvis man som meg er vant til å puste fra halsen og opp, tilnærmet lik, så får ikke kroppens vitale organer eller mer viktig, hjernen vår nok oksygen. Dette kan medføre at dagene blir svært tunge og man har lite overskudd og energi til å kunne klare ting.

Svært mange sliter med tretthet om dagen som ikke kan forklares etter at mange og essensielle prøver er tatt hos legen. Og det er viktig å minne om at hvis man ikke føler seg i form og sliter med tretthet og manglende energi, så må man oppsøke lege for å avklare at det ikke finnes underliggende problemer.

Men når det er sagt og gjort, så kan mange dra fordel av å lære seg å puste riktig både før, under og etter aktivitet av ymse slag. Det er også viktig å holde kroppen i form slik at inaktivitet og lavt aktivitetsnivå ikke er det som gjør en i dårlig form. Hver dag når jeg løper eller når jeg er ute på tur, ser jeg mennesker som løper uten å puste, eller går uten å få nok luft. Hadde de det gjort hadde de gått og løpt på en helt annen måte enn det de gjør. Man kan ikke få nok luft når man luter av gårde med krum rygg eller bøyd hode. Da puster man sannsynligvis ikke fra magen i alle fall.

Visste du at alle spedbarn puster med magen, men at vi i løpet av livet blir påvirket av mange ulike faktorer som påvirker måten vi puster på? Visste du at vi i snitt puster cirka 20000 ganger i løpet av en dag? Og visste du at pusten kan være med å hjelpe mot stress, muskelspenninger, uro og søvnvansker? Og med nok oksygen til hjernen vil man også kunne redusere en god del av de problemer man har med hodepine. Igjen må jeg understreke viktigheten av å bli undersøkt av lege hvis man har problemer av vedvarende art.

Som nevnt har jeg selv slitt med manglende energi om dagen og jeg vet at mange er i samme situasjon som meg. Ved å lære å puste mer riktig vil man i alle fall kunne redusere tretthet og stress som skyldes mangel på oksygen til hjernen, samt gi en mye bedre løpe og treningsopplevelse og bedre søvn.

Så hvordan skal man da puste?

Det er vel enkelt tenker man og drar et raskt pust med brystet. Nei dette handler i hovedsak om hvordan kroppens holdning og bevissthet på det riktige magadraget fungerer. Det som er viktig er å trekke pusten helt ned i lungene slik at man ikke ender opp med å puste i overflaten. Det vil si fra brystet og oppover. Hvis man kun gjør det vil nederste del av lungene ikke bli brukt så mye som man trenger, og dette er ikke så bra for helsen vår.

Det hele er egentlig ganske enkelt, men i en travel og stressende hverdag er det lett å glemme å puste riktig. Min anbefaling her er å fokusere på å rette opp ryggen når man går, skyve ut brystkassen, løfte blikket fremover, litt sånn «her kommer jeg og jeg eier verden» holdning. På denne måten får vi rom i brystkassen til å fylle lungene med nok luft. Hvis man ser på løpere så ser man at denne måten å løpe på også er viktig. Her er det ikke rom for å krøke seg sammen. Da får man simpelthen ikke nok oksygen til kroppen. Bare å lære seg en god holdning med en gang her altså.

Så anbefaler jeg å ta et skikkelig magadrag der magen skal bule ut i øvelsen. Hold pusten et par sekunder og slipp rolig pusten ut. Gjør dette et par tre ganger så ofte du kan om dagen. Spesielt hvis du sitter mye i jobben din er det viktig. Reis deg opp og ta tre ordentlige magadrag på denne måten. Du vil oppdage at dette vil øke konsentrasjonen og redusere stress og hodepine.

Ofte når jeg selv er mer stresset enn hva godt er, så tar jeg en øvelse der jeg løfter hodet, strekker hendene oppover og drar pusten godt inn, gjerne med et par lungepakkingsdrag, noe som er vanlig i fridykking, holder pusten i 4 til 8 sekunder og puster rolig ut igjen. Ut pust skal gjerne gå sakte slik at du bruker cirka 8 sekunder på hvert ut pust. Noen kan nok føle svimmelhet og det er greit å gjøre denne øvelsen liggende på ryggen også.

Så folkens, husk å puste og eie gjerne verden når du går. Det er bra både for selvtillit og for kroppen.

Lørdagsaktiv i dag

Reklame | nike, arena

Løpetur

 

Nike//Nike//Arena

 

Hei alle sammen. Jeg koser meg i dag med å være så hverdagsaktiv som overhodet mulig. I tillegg er jeg svært glad for at jeg fremdeles har bøttevis med motivasjon igjen til å trene litt løping. I dagens regnvær valgte jeg å løpe på tredemøllen inne. Det var sikkert like greit så mye regn som det kom fra himmelen i dag.

 

Det ble selvsagt favorittdistansen min på løpingen. En mil går fort når man har det moro! Jeg simpelthen elsker å kjenne kroppen slite og nyte på samme tid. Det er supert  å kunne løpe uten å bli helt peist og de nye løpeskoene mine er bare digg.

Det er ikke alle som klarer eller liker å løpe. Da sal man sannelig vite at det er heller ikke nødvendig. Husk at det å være hverdagsaktiv er å gjøre de helt vanlige tingene i livet. Man kan rydde et hus, vaske gulv, gå i trapper, leke med ungene, gå en tur…listen er uendelig. Og hvis du ønsker mer futt i hverdagsaktiviteten, ja så er det bare å utføre den på tyngst mulig måte. Et godt eksempel er å vaske gulvene for hånd. Her får hele kroppen god trening.

 

Ønsker alle en riktig god helg!

Hilsen fra meg <3

Du er mer enn #godnok!

Reklame | puma

Puma

 

Hei alle fine folk.

 

I dag så kom jeg til å tenke på at vi mennesker ofte forsøker å etterligne andre. Skjønner dere hva jeg mener? Altså det at vi er egentlig flokkdyr som hele tiden tar etter lederne i flokken. Og samtidig er vi mennesker også individuelle personligheter som gjerne vil følge våre egne veier gitt at vi får aksept for det.

 

I dagens samfunn er flokklederne ofte retusjerte, opererte og fake. Harde ord kanskje, men man finner dem overalt og i de fleste bransjer og samfunnslag. Det unaturlige er det nye naturlige. Trist, men kalde harde fakta.

 

Borte er kropper i all sin naturlige flotte prakt. Borte er mangfold og trivsel med seg selv. Borte er kreativitet og kunstnerisk utfoldelse både innen klesindustri og evne til å våge å være seg selv. Borte er de som turde å være annerledes.

 

Nå får de som ikke fyller det perfekte så ørene flagrer. Enten det er gjennom de stilltiende og megetsigende blikk, eller det er direkte i verbal skittkasting, mobbing og vold. Ja mange blir altså utsatt for mobbing og vold. Hvor fanden er verden på vei?

 

Bloggere, influencere, reklamebransje og media har sin del av skylda. Duckfaces fra junaiten og “usynlige krav” til slanking i både sports og modellverden gjør sitt til at de såkalte “forbildene” går fra å være sunne og flotte, til retusjerte og usunne. 

 

Det er etter min mening det store bildet som er det farlige. Det er på høy tid at vi tar kulemager, valker og potetneser på alvor. La oss for pokker løfte våre naturlige kropper og lyter å gjøre det naturlige naturlig igjen!

 

Alt for mange drukner i samfunnets synlige og usynlige “krav” til hvordan man bør se ut og hvordan man bør leve. De fleste jobber svært hardt i kampen mot sine egne demoner og vet utmerket godt hva de selv ønsker. Men er det egentlig alltid DINE EGNE ønsker eller er det press utenfra?

 

Jeg selv både trener og løper av meg både sosial angst og depresjon, men er langt fra sunn nok. Jeg er heldigvis langt fra perfekt, men ønsker likevel å være bedre enn jeg er. Så da tenkte jeg altså på dette. Jeg også er påvirket av samfunnet, media og treningskrav! En realitetsorientering til ettertanke. Jeg vil fortsette å trene, løpe og være aktiv for min egen helses skyld. Det skulle bare mangle da jeg elsker det. Det betyr derimot ikke at alle andre burde elske det!?

Min trening påvirker kroppen min positivt, men jeg trenger ikke å fylle rumpen med gele eller ansiktet med botox for å stanse livets gang? Jeg ser ut som jeg gjør og jeg er #godnok.

 

Hvorfor skal og må andre sette standarden for at vi skal trives med oss selv? Hvorfor skal vi la oss påvirke av kirurgiske unødvendigheter og unormale krav til den perfekte trenings kroppen? Kan vi ikke heller hylle det perfekte i det imperfekte?

 

Husk dette venner. Jeg er en normal fyr med kulemage og til dels usunne vaner. Jeg har skjev nese og store ører. Jeg er F…. meg perfekt i min unike tilstedeværelse her på jorden!

 

Og det er alle dere andre med skjeve neser, smale lepper og en a 63363525 kropp! La oss ikke bli påvirket lenger av ekstremtrening, plastiskfantastisk og superkroppen 20dittellerdatt!

 

La oss løfte våre naturlig skapte kropper og la dem skinne. Fordi vi er alle mer enn #godnok.

Vi er alle #unike!

Vi trenger et mer normalisert samfunn der fokuset ligger på #kroppspositivisme og #kroppsnormalisering. Vi trenger naturlig variasjon og det å bli akseptert for den man er og ikke den man fremstår som på bilder. Retusjerte kropper og ansikter fjerner det unike og burde vært noe som ble ansett som unormalen.

 

Jeg selv skal bli mer bevisst på dette. Jeg vil være en som forsvarer det perfekte i våre unikt forskjellige vesener på jordkloden. Jeg vil fremme at alle typer naturlige mennesker er de som er vakre. Nettopp fordi de er naturlige. Og hvis du lurer. Tren for helsegevinst, ikke for superkroppen. Spis normal sunn mat, nyt din skjeve nese og ikke minst, 

 

VÆR STOLT AV DEN DU ER!

Hilsen fra Willy

#usynligsyk

#usynligsyk

 

Så her sitter jeg folkens. Jeg stirrer utover havet og forsøker å ta innover meg det faktum at så utrolig mange har lest, likt og delt innlegget mitt om det å være #usynligsyk.

 

Innlegget kan du lese her.

 

Mange har skrevet og fortalt om deres usynlige sykdom og hvordan de opplever å bli møtt. Noen vil helst ikke ut av sengen engang av frykt for å møte blikkene, kommentarer og følelsen holdninger rundt dem gir.

 

Livet og hverdagen blir så tung å leve med for mange at sykdommen forverres. Er det virkelig slik vi vil ha det? Er holdningene virkelig så ille?

 

Ja, det tror jeg.

 

Dessverre så har vi som sliter eller har slitt med usynligsykdom alle opplevd dette.

 

Så her sitter jeg og stirrer utover havet og kjenner på en sorg. En sorg for at det er slik. Og jeg får bekreftet dette gjennom hvor godt dette innlegget treffer.

 

Jeg har ingen svar om hva som skal til for at AKKURAT DU skal få det lettere, men jeg vet at det å endre holdninger rundt dette er mulig. Bare det at flere er åpne om deres situasjon og at mange nok sier fra at det ikke er greit når kommentarer faller, ja så vil det være mulig å endre.

 

Stå på mine venner, fortsett å spre innlegget, stå opp for et aktivt og gledesrikt liv til tross for motgang. Vi er mange som støtter dere i deres kamp for en bedre hverdag!

 

Hilsen fra Willy 

Når jobben gjør deg syk

 

Et av de store politiske mantraet i Norge i disse valgkamptider er å få flere ut i jobb. Dette er selvsagt ønskelig av mange gode årsaker. 

 

Jeg er imidlertid opptatt av det faktum at alle IKKE kan gå i jobb selv om man tilsynelatende ser både kvikk og rask ut. #usynligsykdom finnes overalt rundt oss.

 

Jeg kjenner på at jeg blir lettere irritert over politikere som preker “alle i jobb”. Nærmest koste hva det koste vil. Og dem som ikke “VIL, DEN SKAL”. Spiller ingen rolle hvor eller hva man skal jobbe med. Her må alle bidra til velferdssamfunnet. Og mange kan. Det er det ikke tvil om heller. Men la det være klinkende klart at det også er svært mange som IKKE kan.

 

Igjen trekker jeg frem ulike sykdommer og tilstander som i kombinasjon med sosiale, psykologiske og andre grunner gjør at man ikke klarer å jobbe, og setter det opp mot reaksjoner og økonomiske sanksjoner som møter en.

 

Kartleggingen av enkeltindividets samlede belastning av å stå i en jobb som ANDRE VELGER FOR DEG er mangelvare i samfunnet.

 

Mange som har en jobb der de sliter er beskyttet av lovverket i forhold til både fysisk og psykososialt arbeidsmiljø. Men tenk om du som arbeidstaker må gå på jobb og bli usynlig mobbet hver dag? Tenk om utfrysing, og utestengelse er det som møter deg? Da kan man tilrettelegge så mye som mulig uten at det hjelper en dritt.

 

Ja så skift jobb da vel, vil nok mange si. Ja det er vel forholdsvis enkelt hvis du har lang og god utdannelse, men uten papirer nok i dag, ja så er du i praksis LÅST. Skulle ønske at denne realiteten ble mer belyst i samfunnet i dag. Det nytter sjeldent i dag å komme dragende med “livets skole”. Og hvis man i tillegg er helt avhengig av inntekten, ja så er det faktisk ikke rom for folk å ta videreutdanninger. 

 

Så står man i situasjoner som av ulike ordninger eller krav fra systemet, ønsker at du reiser vekk for å jobbe. Joda, for noen kan dette også være greit, men for mange med kompliserte livssituasjoner er det et dolkestøt i åpne sår. Altså noe som øker den fysiske og ikke minst den psykiske belastningen på sykdom eller livssituasjon som allerede er tung nok å bære.

 

Da høres plutselig “ALLE I JOBB” ut som noe som ligner et hån.

 

Stigmaet mange som faller imellom i systemet føler, er også dessverre, for noen dødelig.

 

Jeg savner mellommenneskelig saksbehandling, kartlegging og forståelse samt holdninger både i det politiske liv og ellers slik at utenforskap, sykdom, tilstander og miljøfaktorer blir en del av vurderingene når “ALLE SKAL I JOBB”.

 

Ikke alle klarer. Ikke alle kan. De må ivaretas med både medfølelse, respekt og forståelse. Og det må tilrettelegges sosial, økonomisk og holdningsmessig. 

 

Jeg tror at hvis vi øker fokuset på mellomenneskelige relasjoner og forståelse i arbeidslivet når vi roper “alle i arbeid” så vil vi ikke bare få økt vekst i velferden, men også ivaretaking av personlig vekst og utvikling. Dette vil til syvende og sist føre til reduserte psykiske og fysiske plager hos den enkelte. Det vil definitivt også skape arbeidstakere som er fornøyde og som da vil bidra til økt vekst i bedriften.

 

Og for dem som overhodet ikke kan stå i jobb, ja så må vi da kunne anerkjenne det og se på at dem faktisk bidrar til samfunnet selv om de ikke er i lønnet arbeid. Se bare på hageelskere rundt i landet. Mange har dette som eneste glede i en tung tid. Og de skaper. De skaper farger og grønne lunger i sine lokalsamfunn. Ikke bare til glede for seg selv, men til glede for hele nabolaget.

 

Dette er et eksempel, men et godt bilde på at man godt kan bidra til verdiskapning og samfunnsglede selv om man ikke klarer å stå i en ordinær jobb.

 

Jeg ønsker dere alle en strålende og empatisk dag. Tusen takk for alle kommentarer og delinger på innleggene mine. Dere er gode!

 

Hilsen Willy 

 

Må man trene for å være sunn?

Hverdagsaktivitet og glede

 

Hei alle flotte mennesker! Dagens spørsmål er enkelt:

Må man trene for å være sunn?

 

Nei!!!

 

Men det hjelper, er det enkle svaret på dette spørsmålet.

 

Mange tror at man må trene til svetten spruter for å være sunn, men sannheten er mer nyansert enn som så.

 

Tenk dere at dere trener 7 dager i uken i 1 time året rundt. Da vil dere ha trent 365 timer i løpet av et år. Det er jaggu ikke verst, eller hva? 

 

Men hvis dere snur ørlite på dette regnestykket og sier at et år inneholder 8 765,81277 timer så er det plutselig et helt annet regnestykke, eller hva?

 

Dette betyr nemlig at dere ikke har trent i 8 400,81277 timer. Et litt søkt utgangspunkt selvsagt, men likevel setter det treningsmengde i et litt annet perspektiv.

 

Man må nemlig ikke trene hver dag for å være sunn eller gå ned i vekt. Det å være sunn handler ikke kun om trening, men om hva kroppen tilføres av mat, drikke og aktivitet.

Mange tenker at de skal begynne å slanke seg eller bli sunnere ved å gå på et treningssenter. Helt okey det, men hvor mange støttemedlemskap finnes det egentlig der ute? Og trening i seg selv vil ikke få deg ned i vekt eller bli sunnere hvis ikke kosthold og mengde av mat og usunn drikke reduseres eller balanseres med trening.

 

Dessuten brenner jo jeg for både trening, livsnyting og det viktigste av alt, nemlig HVERDAGSAKTIVITETEN.

 

Hverdagsaktivitet er sterkt undervurdert i vårt samfunn der trening og livsstil, perfeksjon og retusjering er normalen. I et samfunn der normalmennesket ikke synes å være så viktig. Et samfunn der plastiske operasjoner og “duckface” er normalisert og et normalt litt skjevt smil under en litt klumpete nese er stygt.

 

La oss slå et slag for det sunne, naturlige og normale i hverdagen!

 

La oss en gang for alle slå fast at trening er sunt , men det er forskjell på toppidrettsutøvere og mosjonister. La oss slå fast at husarbeid, gange, lek med barna og et sunt og balansert normalkosthold er det som virkelig betyr noe for hvor sunn vi er. Vi trenger ikke å trene hver eneste dag, men å bli andpusten innimellom kan være nok. Vi trenger i alle fall ikke trene til vi spyr for å være sunne og trente individer. Hverdagsaktiviteten er den aktiviteten vi fyller de fleste timene i livet vårt med. Sørg heller for å bli andpusten av den så trener du faktisk mer enn nok. Så kan du heller krydre måneden med lystbetonte løpeturer, zumba eller dans. Poenget er at man må finne sin egen treningsform som man virkelig liker.

 

Anerkjenn at husvask, lek og annen moro er trening det også! Anerkjenn den innsatsen og bevegelsene du legger i rydding av en bod eller nedvask av et tak er knallhard trening! Anerkjenn deg selv som et AKTIVT MENNESKE!

Spis sunn og variert god mat i riktige mengder så er du plutselig et aktivt og sunt menneske. Da er det også lettere å ha bedre kontroll over sin egen trivselsvekt.

Bli hverdagssaktiv du også. Og hvis du tenker deg litt om så vil du nok se at du egentlig er MYE mer aktiv enn du tror selv.

 

Vært STOLT av hvordan den NORMALE deg ser ut. Ikke la det unormale bli det normale!

 

Hilsen Willy

 

I believe i can fly

Løpetur

 

Halloen godtfolk.

 

Med over en uke uten å ha løpt så mye som en meter, følte jeg i dag at jeg måtte komme meg ut en tur. Jeg kastet på meg treningsklær, knyttet skoene og stakk bort på #ågotnesbanen.

 

Jeg hadde forventet et blytungt løp. Umotivert og uten følelse av “sprut”i bena gikk jeg en rolig oppvarmingsrunde før jeg stilte inn klokka og startet på mine 25 runder. En mil er det jeg vanligvis liker å løpe. Dagens mil var en planlagt “nåerdetpåtideogkommeigangigjen” økt.

 

Den første kilometeren gikk overraskende bra. Det er alltid litt tungt de første 3 tusen meterne. Det er akkurat som om lungene trenger innkjøring. Derfor er det viktig for meg å holde igjen litt slik at ikke jeg kollapser lenge før målet. Klokken hjelper meg å løpe jevnt og når jeg målte 5,22/km første tusen, ja så var det faktisk mye raskere enn forventet

 

Imidlertid så føltes kroppen bedre og bedre etterhvert som kilometerne gikk. Jeg klarte lett å ligge jevnt på rundt 5,40 pr kilometer og øke tempoet jevnt runde etter runde. Bena kjentes lette og fine. Lungene like så.

 

Den 8 kilometeren var jeg nødt til å justere ned tempoet, men de to siste økte jeg igjen.

 

I BELIEVE I CAN FLY! Bena lettet og siste runden økte jeg tempoet fordi jeg kunne, og fordi jeg koste meg max med følelsen.

 

Dette var dødsdeilig og jeg er kjempeglad for at jeg klarte å komme meg ut på en løpetur.

 

Ekstrabonus fikk jeg også da jeg noe overraskende satte ny personlig rekord på 1 mil baneløp.

 

Som sagt, i believe i can fly! Og kan jeg så kan du også!

 

Ønsker dere alle en inspirerende og motivert uke.

Mvh willy

Å leve med smerter

 

Et ambisiøst innlegg på bloggen i dag.

 

Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.

 

Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.

 

Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.

 

Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander. 

 

Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.

 

Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.

 

Smerter er personlig.

 

Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG. 

 

Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE  av sine smerter. 

 

Its complicated!

 

Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.

 

“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)

 

Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).

 

Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.

 

Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?

 

For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…? 

 

Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.

Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.

 

Smerter nærer av oppmerksomhet.

 

Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?

Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?

 

Å leve med smerter.

 

Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?

Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden. 

 

Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.

 

Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.

 

La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.

 

Man har de fysiske smertene.

Man har de psykiske smertene.

Og man har de sosiale smertene.

 

De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.

 

Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.

 

Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.

 

Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.

 

Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.

 

Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.

 

Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.

 

Bygge stein på stein.

 

Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.

 

Smertene kan kontrolleres!

 

Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!

 

Det er mulig å leve med smerter!

 

Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.

Klaging og syting tok helt av!

 

Hei alle lesere!

I dag publiserte Bergens Tidende en artikkel jeg publiserte på bloggen for noen dager siden. Hele innlegget kan du lese her.

 

Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.

Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.

Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.

 

Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.

 

Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?

 

På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.

Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.

Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.

 

Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.

Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top