I dag er det en helt annen dag enn i går. I går våknet jeg til slaps og sludd, regn og vann og vind om en annen. Ikke den helt store motivatoren for utetrening i alle fall. Jeg HATER regn, sludd og rå luft. Her er jeg vel lik de fleste i så måte. Men ingen god dag uten en aldri så liten treningsøkt, ikke sant? I gårsdagens innlegg delte jeg også mitt treningsprogram for kroppsvektstrening inne. Den sitter i leggene i dag hos meg og tyder på en bra økt. Programmet ser forøvrig slik ut:
Knebøy: 3 sett a 15 reps – 5 sek pause mellom settene
Tåhev: 100 stykker uten pause
Rygghev: 10 reps a 3 sett 5 sek pause mellom settene
Hip thrust: 15 reps a 3 sett – 5 sek pause mellom settene
Planke: inntil utmattelse – 3 sett
Sideplanke begge sider: Som over
Mountainclimber: 20 x 3 sett – 5 sek pause mellom sett
Armhev: så mange som mulig uten pause 3 sett
Knebøy: 10 x 3 sett om igjen som avslutning denne gangen sakte ned
Dette programmet kan med fordel gjentas 3-4 ganger i uka med tilpasning kun til antall repetisjoner og sett etter behov.
I dag våkner jeg altså til minusgrader og strålende sol ute! Dette gjør noe med humøret selvsagt, og det er ingen som helst tvil om at det blir løpetur ute litt senere i dag. Men først så vil jeg også nevne at min treningsdag også inneholder utallige “Småøvelser”. Man kan tenke og tro at småøvelser ikke har så mye for seg, men det har det definitivt altså. Det å legge inn øvelser for utvidelse av bevegelsesrom, små styrkeøvelser som utforderer kjernemuskulatur og ikke minst HOLDNINGSØVELSER gjennom dagen, er viktig. Det å slaffe rundt som en sekk bare fordi det er fridag kan være digg det, men å rette seg opp og stramme litt her og der er viktig for totalen som regnes etter året er omme.
Hvis du er en av dem som vet at holdningen kunne vært bedre, ja så skal du få et aldri så lite hverdagstips her:
Legg deg på gulvet og la ryggen få treffe mest mulig av flaten. Skyv hoften frem og i stilling.
Kjenn litt på hvordan ryggen rettes ut. Eventuelt kan du stå med ryggen mot en vegg, rette deg opp, skyv brystet frem og løft blikket mot horisonten. Rett opp hoften ved å skyve den litt forover, trekk inn magen og stram rumpen. Gå som om du eier verden. Kjenn litt på dette og forsøk å rette deg opp for hver gang du “faller sammen”.
Det å øve på en god holdning kan for noen være litt preget av smerter. Dette er ikke farlig, men tyder mer på en litt dårlig trent støtte og kjernemuskulatur. Husk at øvelse gjør mester og at øvelser for å trene støtte og kjernemuskulatur vil hjelpe deg mye på veien. Bare det å løfte brystet og se mot horisonten vil umiddelbart gi deg mer luft i lungene, og selvtillit!
For min del får jeg utrolig mye “gratis” trening for kjernen ved løping. Her er jeg superbevisst på å holde en god kroppsholdning under løpet. Dette krever at legger, lår og hofter har god støttemuskulatur aktivert. Da løper jeg mye mer økonomisk og det igjen fører til mer gevinst. Bare ved å holde hodet høyt og overkroppen løftet vil gi inntil 30% mer oksygen til lungene. Dette kommer godt med når tempoet øker og kondisen svir.
Så folkens, i dag løper jeg i solen og som vi vet så gir ti minutter i solen bortimot hele dagsbehovet for D vitaminer. Ingenting å vente på der altså!
I dag våknet jeg til et forferdelig snøvær ute. Det er som dere vet, ikke min favoritt. I går hadde jeg vårfornemmelser. Ja egentlig de siste dagene har jeg hatt litt sånn vårlig følelse i kroppen.
Jeg hadde planlagt løpe ute i dag og hadde sett for meg en lang og nydelig tur i solskinn og med temperaturer som gledet et vårhjerte.
Den gang ei! Vinteren nekter å slippe taket. Kulden plager leddene mine og mørket irriterer sinnet mitt. Puh, der gikk det over! Heldigvis så er vi mennesker i stand til å VELGE hvordan vi ser på ting. Jeg velger å være positiv uansett! Jada, det er vanskelig innimellom og det er også greit, men det å være positiv så ofte som mulig, er jo en grei regel.
Men altså, heller vår og sommer enn vinter.
SÅ da blir det hverdagstrening i dag i stedet for lette og nydelige steg på tørr og fin asfalt. Ja jeg løper helst på asfalt da løpeteknikk sørger for at jeg har det greit med det. Dessuten er det studier som peker på at leddene våre faktisk trenger å bli litt utfordret på hardt underlag. Dette krever etter min mening at løpeteknikken sitter og at man har gode løpesko. Men altså det satte snøbyene en stopper for.
I dag gjennomfører jeg en sirkeltrening i heimen i stedet for. Her ligger jeg først og fremst fokus på kjernemuskulatur. Programmet jeg vil gjennomføre ser slik ut:
Knebøy: 3 sett a 15 reps – 5 sek pause mellom settene
Tåhev: 100 stykker uten pause
Rygghev: 10 reps a 3 sett 5 sek pause mellom settene
Hip thrust: 15 reps a 3 sett – 5 sek pause mellom settene
Planke: inntil utmattelse – 3 sett
Sideplanke begge sider: Som over
Mountainclimber: 20 x 3 sett – 5 sek pause mellom sett
Armhev: så mange som mulig uten pause 3 sett
Knebøy: 10 x 3 sett om igjen som avslutning denne gangen sakte ned
Dette programmet kan gjentas 3 ganger. Da får man en bra gjennomgang der hele kroppen får kjørt seg bra. Programmet kan også deles opp i flere mindre deler eller færre reps for dem som ikke klarer alt. Man kan da for eksempel kjøre øvelsene der man tar så mange man klarer pr. øvelse og kjører i gjennom flere ganger.
Etter dette kan man ikke gjøre annet enn å vente på våren som fortsatt altså glimrer med sitt fravær. Som løpergutt elsker jeg jo løping mer enn slike programmer, men har valgt å øve på å like programmer også. Sånn at jeg nå begynner å bli bra trent i å like styrkeøkter. For det er jo et valg å begynne å øve på ting man ikke liker? Jeg vet jo sånn rent fornuftig sett at styrkeøkter i kombinasjon med kondisjonsøkter gir den beste effekten, så da trenger jeg jo å øve på de tingene jeg ikke er så veldig glad i, ikke sant?
Forøvrig så ønsker jeg dere alle en strålende god helg! Husk at det er fullt mulig å sende meg kommentarer og spørsmål om ting dere lurer på. Jeg skal forsøke å svare så godt jeg kan!
Jeg vil først takke for alle gode svar i gårsdagens innlegg. Jeg fikk svart litt sent og det beklager jeg selvsagt, men slik er det nå engang når man har mye på seg 🙂
Så vil jeg i dag sette litt fokus på hvordan man promoterer egen blogg. Hva er deres favorittplasser for egen promotering av bloggen og finnes det gode verktøy for å gjøre dette på en god måte?
Selv vil jeg jo tro at bare man skriver interessante ting som folk leser vil det være nok i seg selv, men jeg ser jo at det postes villig på sosiale medier og på andre steder. Selv bruker jeg jo sosiale medier mye til dette, men er egentlig usikker på effekten av slikt all den tid antall lesere ikke heves noe særlig. Hva er deres erfaring?
Hva er deres favoritter for promotering av bloggen og hva bør man absolutt styre unna?
Dagens innlegg spinner rundt noe jeg har tenkt på en liten stund. Etter at jeg selv ble blogger på denne plattformen har jeg sett en viss endring i bloggverden.
Fortsatt troner altså de samme gamle toppbloggerne øverst på listene, men nye bloggere fyller på under dem igjen. Alt er som vanlig. Tilsynelatende.
Men jeg synes at det skjer noe med tall og type blogger. Mulig det bare er en forbigående trend, men jeg velger å kommentere det likevel.
Toppbloggerne har altså mye lavere lesertall enn da jeg startet for et år siden og bloggere som før hadde rundt 1000 til 5000 lesere har nå rundt 500 til 1000 lesere.
I alle fall slik jeg leser topplisten.
Er svært mange av bloggerne forsvunnet etter at bloggsoft gjorde endringene? Er nye bloggere i ferd med å overta hegemoniet til dem som “alltid” har lagt på topp, eller rundt midten?
Hva synes dere mine medbloggere om dette?
Og ikke minst, er fag og mikrobloggerne på full fart fremover?
Hvilke konsekvenser vi da dette få for rosabloggerne?
Er rosabloggen i ferd med å dø, eller er det en midlertidig “dump”?
Det kan jo hende at det som skjedde på facebook er i ferd med å skje på blogg, nemlig at de voksne er i ferd med å overta bloggverden?
Ikke vet jeg, men det at fagblogger og liknende er på full fart frem kan umulig være negativt. Spesielt synes jeg at helseblogger og ideelle organisasjoner som har et faglig godt innhold burde få en egen kategori eller liste slik det var før.
Det er nok plass til alle og om fremtiden vet vi ingenting.
Hva mener dere andre medbloggere? Overtar de “voksne” bloggverdenen? Er rosabloggen døende?
For en tid tilbake ble jeg altså kontaktet av en journalist i Bergensavisen, BA. Det var da interessant for dem å publisere et av blogginnleggene mine. Det er jo alltid kult at folk leser det jeg skriver og ikke minst engasjerer seg i meningene mine.
Etter en liten runde i redigering ble altså innlegget publisert i dag. Jeg håper jo at flere skal få lese det viktige jeg mener noe om i dette innlegget, nemlig å sette barnas LEK foran i et stadig mer prestasjonskrevende samfunn. Kommenter gjerne på innlegget som dere finner her. eller på originalinnlegget.
Det å kunne nå frem med meningene mine er viktig for meg. Det er også derfor jeg ber alle om å dele bloggen min raust rundt til alle. Jeg mener jo bestemt at jeg kan være en slags motvekt til et samfunn som stiller tidvis for store krav til alle og ikke krav som er justert ut i fra enkeltindividets forutsetninger. Derfor er det viktig for meg å kunne fremme de saker som gjør at flest mulig kan få ta del i aktivitet i alle former og til en pris som ikke kun dem med mye penger kan klare. Det å fremme vår aller beste og gratis ressurs nemlig natur, trening, bevegelse, og aktivitet som jo er tilgjengelig for ALLE hvis man bare legger tilrette for dette.
Derfor har jeg da også startet gratis joggegruppe, gir råd og strategier gratis på bloggen her og ellers underveis når vi har joggegruppe. Det er jo da også mulig å få coaching for livsstilsendring personlig. Kontakt hverdagsaktiv for nærmere info om dette.
Som ergoterapeut med mange års erfaring har jeg god innsikt i ulike systemer som man er innom hvis man har ulike diagnoser og hvilke hjelpetiltak man har krav på. Det er ofte vanskelig å få en god kartlegging innen folkehelsetiltak og livsstilsendring. Som coach kan jeg være til nytte.
Så fortsett og dele bloggen slik at vi kan skape et stort og fint engasjement rundt livsstilsendring for alle og aktivitetsmuligheter tilpasset alle!
Tunge ben. Tunge tanker. Bare å kjenne på realiteten. Ubetydelige dråper haster forbi utenfor vinduet. I hodet mitt vokser dem seg store som små bøtter med vann som noen der oppe målrettet kaster mot bakken. Smerten i skulderen har plaget meg lenge nå. Litt for lenge synes jeg. Jeg kjenner hjertet banke litt fortere bare jeg tenker på treningstøyet som ligger der ute på badet. I bagen som jeg i endorfin rus forrige gang jeg lot meg overtale av et eller annet på skulderen min, lå slengt innerst i kroken på badet. Nesten skjult av vaskemaskinen ligger den der med et litt såret uttrykk i handtakene. Med et blikk rundt glidelåsen som ser misbilligende på meg som om den vil si med en litt såret stemme, «Var det alt jeg betydde for deg?»
Jeg kjenner på et stikk av dårlig samvittighet. Tenker på alle andre som bare ligger slengt inn i en krok. Ubrukelige. Glemt, og med hengende handtak rundt livet. Den fortjener bedre da tenkte jeg og tutlet litt tafatt ut for å hente den. Jeg ombestemte meg da jeg kom til døren.
Med et langt sukk sank jeg sammen i sofaen igjen. For pokker hvor tung denne dagen kjennes. Jeg lukker øynene og forsøker å viske vekk bildet av den triste bagen som nå virker enda tristere. Jeg trekker et langt pust dypt ned i lungene og forsøker å holde pusten så lenge som mulig. Det hjelper litt, men skaper også stjerner foran øynene mine. Stjerner som danser panisk i mørket foran meg et sted. Lurer på hvor dem kommer fra og hva som fremkaller slike utrolige heftige stjernedanser. Så forsvinner dem også ut i intet. Jeg puster rolig ut. Skal visst bruke 8 sekunder på utpust og tre sekunder på innpust i følge en eller annen diffus nettside et sted. En med henvisning til meditative teknikker. Akkurat nå kunne jeg trengt å fly litt. Bare litt. Selv med flyskrekk skulle det vært deilig.
Med et brak er jeg tilbake i virkeligheten. Hvem pokker er det jeg prøver å lure? Jeg tar en rask og fandenivoldsk beslutning. Jeg river kroppen opp av sofaen igjen, ber tunge tanker dra til landet der gamle Erik dyrker djevelskap og går med fortsatt tunge ben mot badet. Forbanna tunge drittben, tenker jeg i det jeg river opp døren til badet. Men jeg skal pokker meg vise dem drittbena at det er jeg som bestemmer!
Bagen min har krøpet litt frem fra kroken mellom veggen. Den presser seg frem mellom et vått håndkle og et par flasker tøymykning. Jeg synes jeg ser et litt overlegen glis i glidelåsen som bøyer seg fra handtaket og opp mot sideluken i bagen. «Jasså, du ombestemte deg?». Jeg snerrer litt tilbake og lirer av meg en serie ord som ville fått hinmannen til å gråte av stolthet. Bagen brydde seg lite om det.
Jeg skal vise meg selv, sa jeg og trakk en sprek tights opp av magen på bagen. Trakk den på meg og tenkte på ordene til min yngste sønn. «Du er ikke gammel fattern, du bare ser sånn ut»! Ungdommen nå til dags.
På med tights og løpesko, jakke og nøkkel til treningsenteret i lomma. Jeg overser glatt ordene fra guttungen om at hvis han ser meg på treningsenteret med tights så ville han gitt meg en imaginær klask på tygga! He, he, he, jeg bryr meg fint lite og bestemmer meg for å gå med tights likevel. Etter en kort men intens diskusjon med speilet på badet så vinner speilet. Jeg tar en shorts utenpå som en gylden middelvei.
Veien mot utgangsdøren synes nå kortere. Jeg er kledt i treningsklær og alt annet er klart. Det gjaldt bare å komme seg over den første tunge kneiken. Livet kjennes bra ut i det jeg går ut døren og virkeligheten knaser i grusen under skoene mine.
Vel fremme trykker jeg på hurtigstart og grunnen under meg beveger seg sakte. De blytunge bena mine går nærmest mot sin egen vilje og jeg synes også at løpeskoene klager under vekten min. Måleren på møllen som viser antall kilokalorier forbrent viser 4 og jeg øker motstand og fart. Sakte men sikkert beveger jeg meg bortover rullebanen. Som en diger Airbus A380 beveger jeg meg sakte fremover. Jeg forestiller meg at jeg er et fly. Lukker øynene et ørlite sekund mens jeg ruser motoren. Så slipper jeg løs alle kreftene, skrur på hendelen som fungerer som gasspedal og løper alt jeg kan. Bortover rullebanen løper jeg. Maks hastighet de få meterne jeg klarer før jeg trekker hendelen bakover, føler kroppen lette i en perfekt takeoff. Flyr høyere og høyere. Endorfiner hamrer inn i hodet og mens skylaget i hodet langsomt forsvinner under meg så går jeg over i marsjfart.
Banen eksisterer kun bak meg. Reisen fortsetter. I marsjfart ligger jeg på stø kurs mot evig endring. Jeg setter flyet på autopilot og lar bena gå av seg selv. Jeg er på vei. På vei mot varmere tider. På vei mot lysere horisonter. Der borte forbi mørket finnes lyset. Alltid. Man må bare bruke vingene våre så flyr vi lettere.
Bak meg ligger uværskyene. Mørke triste skyer av tunge tanker og urettferdighet. Bak meg. Bak meg for alltid. Selvsagt ser jeg også skyer foran meg. Det er jo helt normalt. Forskjellen er at det er jeg som styrer flyet. Det er jeg selv som setter kursen. Det er JEG SOM BESTEMMER!
Flyet rister lett i turbulens. Farten er litt høy så jeg regulerer det til sone tre på instrumentet på armen min. Pulsklokken svarer med å flytte den digitale nålen ned i riktig marsjfart. Jeg flyr. Jeg seiler på skyer og selv turbulensen kjennes ut som gode ilinger langs ryggraden. Jeg er på vei. Mot lyset. Og det er jeg selv som har satt kursen. Det er jeg som bestemmer. Det er jeg selv som er piloten.
I dag hadde jeg problemer med å gå skikkelig etter Mandagsøkten med 150 knebøy pluss litt styrkeknask utenom. Alt i alt en relativ høy dørstokk i dag altså. Men i dag ventet da også en time i frisklivstrening samt at jeg hadde lyst til å forsøke en to kilometers økt på høy hastighet.
Etter 30 minutter med spinning fulgte 30 minutter med ulike sirkeløvelser for hele kroppen. Dette brenner godt i bena og i kjernemuskler. Programmet var tett og hardt og med lite pauser. Dette synes jeg selv er en fordel da det er lett å gi litt opp hvis pausene trekker litt ut. Bedre å kjøre hardt når man først er kommet såpass langt at man likevel kjenner det i kroppen.
Fordelen er at jeg etterpå kan le hele veien til helsebanken!
Etter 30 minutters hardkjør valgte jeg å ta to kilometer med løping på møllen. Jeg kjente det straks jeg gikk opp på båndet. Det brant i lårene. Både på fremsiden og på sidene. Etter et par minutters gange kjørte jeg bakken til 1 prosent og hastigheten til 12,1. Dette er raskt for meg som prøver å ha lavere hastighet og lengre løp, men siden jeg er påmeldt til årets Bergen City Maraton stafett med jobben, ja så er det vel på tide å legge inn noen hastighetsrunder for treningens skyld.
Det svei som pokker de første meterne men, så gav det seg. Dette skyldes at spinningen hadde fjernet endel av gangsperren og at kroppen var skikkelig varm. Det er ikke å anbefale å gyve løs på hastighet uten å varme skikkelig opp, bare så det er sagt. Da oppstår det lett skader.
Men ut av alt dette. Ut av hver eneste bevegelse og hver eneste lille smertestikk. Ja ut av alle de store sviende lårsmertene også, så var også dagens viktigste innkassering den gleden det er å føle en sliten kropp. En kropp som er sliten av fysisk aktivitet. En kropp som henger sammen med et lett hode der nervecellene smiler til hverandre. Der lystsenteret i hodet frigjør Dopamin. I lystsenteret, nucleus accumbens, finnes det millioner av nerveceller som kan ta i mot stoffet dopamin.
Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Motivasjonen til å gjenta er avhengig av styrken på den opplevelsen man har hatt.
– For at menneskearten skal overleve, spiller belønning i form av frigjøring av dopamin en viktig rolle. Spising, sex, barneomsorg og jakt på nye oppdagelser, er eksempler på aktiviteter som frigjør dopamin i hjernen. Vi får belønning og motivasjon til å gjenta opplevelsen (forskning.no).
Det er i sannhet deilig å lære dopaminets virkning å kjenne. For meg forklarer det gleden jeg føler over aktivitet som trening og hvor stor påvirkning den har på hjernens evne til å levere glede til kroppen. Ja, og så litt gangsperre da, men det går helt fint. Derfor blir også mange litt avhengig av fysisk aktivitet. Dopaminet gir såpass god virkning på kroppen at vi får lyst til å gjenta og gjenta og gjenta opplevelsene i det uendelige. Men dette krever også motivasjon i en tidlig fase av livsstilsendring. Det gir i alle fall grunn og forklaring til alle dem som lurer på om de vil gi opp. IKKE GJØR DET PLEASE!
Lær å like litt denne smerten og du vil bli rikelig belønnet.
Det å kjenne på ulike smerter og det å lære seg å skille mellom hva som er uheldige smerter og hva som er ufarlige smerter kan være lurt. Det å stå i ufarlige smerter øker vår smerteterskel. Det var først når jeg gav F i ryggsmertene mine og begynte med rettledet trening og forsiktig aktivitet at jeg for første gang på 10 år ble kvitt mesteparten av mine egen smerter etter ryggoperasjon og prolapser samt sammenvokste ledd i korsryggen.
Så det er MULIG.
Forskning støtter også dette når det gjelder mange kroppslige og psykiske plager. Fysisk aktivitet er en av de beste medisinene som finnes mot smerter. Også fordi du altså får en belønning i form av Dopamin, endocannabinoider og endorfiner når du sliter deg igjennom en hard økt.
Et nytt innlegg på denne herlige Søndagsmorgenen ser dagens lys. I går skrev jeg et nytt kapittel i kategorien drøm og virkelighet. Dette kan du lese her.
Det å kunne skrive seg inn i ulike scener og landskaper er svært viktig for meg. På denne måten kan man reise inn i fantasien for en stakket stund. Og av og til så trenger man altså å trekke ut støpselet litt. I dette innlegget kan du lese mer om dette.
Så denne søndagen oppsummerer jeg litt denne uken som nå er historie. Historie, men ikke glemt. Det har altså vært mange oppturer denne uken, men også en og annen nedtur. Det er jo det som kalles selve livet ikke sant?
En aldri så liten nedtur var å nå etterhvert oppdage at jeg mister stadig flere lesere etter overgangen til ny bloggplattform. Dette betyr at det stadig blir vanskeligere å formidle ut det viktige budskapet som jeg ønsker kan få lov til å vokse til å bli en stor bevegelse der normalisering av trening og aktivitet står i fokus. I min bok er det altså svært viktig å få et NORMALT FORHOLD til helsefremmende aktiviteter. Ikke bare det jeg ser er et UNORMALT forhold til press og stress for å oppnå perfeksjon i alt.
Alt for mange opplever tap av mestring og et såpass stort press på å lykkes, at det ikke lenger er sunt. Når trening og en aktiv hverdag blir et press og et jag om resultater, ja så har folkehelsen tapt.
Jeg har også opplevd gleden ved å delta i ulike aktiviteter denne uken. Både i form av alt det positive som skjer sammen med gode kolleger på jobb, og de svært smilende møter med deltakere og pasienter som har opplevd viktige øyeblikk av glede. En glede initiert av mennesker med engasjement og dedikasjon for det yrke de utøver. Tusen hjertelig takk til dyktige og engasjerte fagfolk og mennesker over det ganske land som bidrar til økt funksjon, glede og trygghet for andre. I innlegget HELSEENGLER kan du lese mer om dette.
Disse menneskene som gir av sitt hjerte for å skape trygghet og bedring for våre svakeste.
Jeg har også fått kjenne på gangsperre denne uken etter en knallhard og deilig økt med min gode kollega og fysioterapeut på jobb i frisklivssentralen. Det å ha slike harde økter innimellom gjør noe helt ekstra for kropp og sjel som bringer en forover og gjør hele deg sterkere. Så en anbefaling fra meg er å krydre uken din med en eller to timesøkter der du gir jernet.
I dag skal jeg tutle rundt med familien og muligens ta en kjøretur for å lufte “vettet” litt og så gjøre det som trengs av husarbeid. Dette er hverdagsaktivitet som er gull verdt. Husk at det er den totale mengden bevegelse, trening og aktivitet som regnes ut ved slutten av året som teller. ikke korte og sjeldne økter med skippertak.
Ønsker dere alle en strålende Søndag og en veldig god uke!
Solen glimrer med sitt fravær. Kulden kryper opp langs bena. En iskald hånd stikkes inn under jakken for å suge til seg siste rest av varme der inne. Der inne rundt hjertet pleier det å være varmere. Denne iskalde februardagen kjennes vinden fra nord, ekstra gjennomtrengende. De tynne klærne han er kledd i er nok laget for en annen årstid. Han fryser, men likevel gjør det ham ikke så veldig mye. Denne unge gutten var innstilt på alt det som måtte komme. Han smilte lett til seg selv. Smilet stivnet litt i kulden og automatisk hutret han seg. Han klarte ikke å la være å skjelve. Kulden kom så nær ham nå.
Et øyeblikk gikk tankene over mot en glødende varme som nå var skjult et sted der inne i hjernen hans. Han fylte 16 år den dagen. Den dagen var varmen nær ham. Han skalv og trakk den tynne jakken nærmere inntil seg. Han ønsket han hadde en lue, men det ville ødelagt imaget han hadde. Street cred.
Han strakk fingrene ut og kammet dem gjennom det lange sorte håret. Han kunne sverge at luggen var frosset til is. Antagelig var den ikke det.
Han tenkte på morgenen når han våknet. Alene, men varm. Han visste det kom til å bli en vanskelig dag. Veien var så lang den dagen. Han ønsket at han kunne få slippe den. Han ønsket for første, men ikke siste gang at han bare kunne få slippe alt. Bare ligge der til han sovnet. Sovnet og kunne få lov å reise langt inn i de fantastiske landskapene han trivdes i. Der han var trygg. Der han hadde det varmt og godt hele tiden.
Med sikre skritt gikk han nedover stien som han kjente så godt. Han var en av de beste i gaten til å seile nedover på sorte boots en vinterdag der is var selve veien. Isen var der fortsatt, men han ønsket ikke å risikere å knuse flasken han hadde i hånden. Det ble en tur som gikk sånn delvis i grøften og på islagt sti.
Minutter senere var han der han ville. Bak idrettshallen i en krok. Mørket var senket seg og hodet verket. Sliten sank han sammen. Kulden kom nærmere. Han tenkte at han ble varmere hvis han drakk den kalde ølen. Så han satte flasken til munnen og drakk i store slurker. Han visste det var en tabbe. Kulden som til nå hadde prøvd å trenge seg ubønnhørlig inn fra utsiden, angrep ham nå fra innsiden.
Han lukket øynene. Med armene i kors under jakken prøvde han å skvise siste rest av varme ut av kroppen. Til ingen nytte. Tankene gikk til filmen «Å være ung er for jævlig». Han følte seg litt som en av dem som var rundt i miljøet der filmens hovedperson Christiane F. eksisterte. Perioden filmen finner sted i dekker tiden fra da Christiane F. som tolvåring kommer i kontakt med narkotika for første gang.
Han følte seg litt som en utstøtt. En ensom sjel. Han kunne heller ikke gå hjem. Han følte at han måtte være i ensomheten. I kulden som stadig ble sterkere. Denne tynne lille guttekroppen som var kledd for sommertemperatur, ikke for denne iskalde februarkvelden. Han fant frem sprittusjen og gikk rolig over mot skolen. På trappen inn til skolen skrev han det som skulle bli en metafor på sin egen fortvilelse på denne 16 årsdagen. «Welcome to hell».
Disse ordene skulle være en tøffings statement, men ble i stedet ord som fulgte ham inn i evigheten. Ord som så enkelt avslørte en sårbarhet som hadde behov for å bli leget. Det ble de aldri. Ordene er nå borte for alltid. Han visste at de var der midlertidig og at de som han, en dag ville langsomt slites vekk.
Vi skulle ikke ha følelser. Vi skulle ikke vise noe annet enn vårt image som i vår del av gaten var knallhardt. Men kulden brant ham dypere enn noen kunne ane den gangen. Frostskadde fingre med koldbrann kan amputeres, et bunnfrosset hjerte ikke.
Med stødige skritt gikk han tilbake til kroken sin der bak hallen. Det blåste ikke så mye der. Stillheten var imidlertid like kald som vinden og han trakk jakken over hodet slik at det dannet en slags hule på innsiden. Han forstilte seg hvordan det var å bo i grotte som den. Skjult for hele verden i en villet ensomhet der han regjerte i eget rike. Der han styrte livet. Der han visste at ingen noensinne ville finne ham. Der varmen kom fra alle steds og fra ingensteds samtidig. Der hulen var hans kongerike. Nederst i hulen kunne han skimte en lysglime. Han visste at han aldri kunne gå ut i lyset. Han visste at han aldri kunne slippe flere inn i mørket.
Å være 16 er for jævlig, ja tenkte han, men å være 16 år og ensom, kald på selveste bursdagen sin var enda verre. Han smilte i grotten sin, trakk pusten og returnerte motvillig til kulden og virkeligheten. Denne kulden som fikk lov å sette seg fast i et hjerte som aldri helt ville tine igjen. Et hjerte som langt der inne en plass, var fylt med glødende lava, men likevel omsluttet av is. Stålis.
Welcome to hell, tenkte han igjen. Mørket var blitt til sort, kald og tung natt. Gatelysene på den andre siden av grusbanen lagde striper i mørket da sludd begynte å drive i lyset. En buss på vei mot toppen av denne bydelen sør for Bergen, svingte seg opp og forbi lærerskolen. Han lukket øynene og en iskald tåre falt nedover kinnet hans. Helvete, sa han og skyldte i sitt indre på at et snøfnugg hadde truffet ham i øyet. Gratulerer med dagen jævelunge. Gratulerer med dagen.
Følelsen av kulde skulle aldri slippe taket. Men han hadde i alle fall grotten sin. Enda trekker han jakken over hodet og reiser tilbake til grotten i ny og ne. Han trenger å være et sted der han styrer i eget rike. Der han finner tilbake til lysglimen nederst. Innimellom drar han fortsatt til hulen sin her. For å finne fred. For å finne varme. For å finne trygghet. For å samle krefter til å igjen møte kulden der ute. Men denne gangen er han bedre kledd. Han har mange lag med erfaringens klær på seg. Jakken hans nå er ikke lenger tynn. Den er foret med trygghet. En genser som er strikket av mot og en lue som er sydd av kunnskapens tråder. En varm bukse av dyktighet og støvler av besluttsomhet.
Likevel finnes det ikke varme nok klær til å tine de innerste vare silketrådene i hjerter som er frosset til is en gang. En gang for lenge siden. Der kulden lagde en iskappe rundt den glød som fantes innerst i dypet av et hjerte som engang frøs til is på selveste bursdagen sin.
Han vet at innerst inne så vil det være ting som river ham tilbake til den iskalde kroken der bak hallen. Alene og uten mulighet til å trekke jakken over hodet. Uten mulighet til å skape hulen sin der han kan være å varme seg innimellom. Han vet også at ingen noensinne vil finne den glødende lavaen som boblet i hjertet. Iskaldt slukket av sjeler fra helvete som flyr rundt som spøkelser i natten, kun ute etter å drepe ildens bærere. Han vet at det å finne denne indre varmen trenger hjelp til å både tenne bålet, men også til å jevnlig legge på mer ved. Vedbærerne tilhører andre steder enn der han nå setter sine fotspor. Hans egne fotspor er som ordene som engang ble skrevet av en skjelvende guttehånd på en iskald trapp. Welcome to hell. De er nå for lengst slitt vekk. Trappen også for den saks skyld. Kanskje like godt. Så slipper isdronningene som regjerer i issørpens jammerdal å vaske trappen slik at dem skjuler sine spor for flammefuglene som ønsker å spre varme. Å vandre i denne issørpen er som å løpe i sirup.
Han trekker dynen over seg og reflekterer over sin egen eksistens. Et gufs fra fortiden streifer skuldrene hans og de glør som lyser opp hverdagen hans hjelper kun litt mot mørket som er ferd med å omslutte ham. De siste livsdråper er i ferd med å skjenkes isdronningene i den virkelighet han vandrer. Han vet at de har vunnet. Han vet at kulden han kjente den gangen også finnes så mange år senere. Hans flamme er kapslet inn for godt.
Langsomt snur han seg og skuer ut over det islagte landskapet her i denne verden. Denne verden av is der flammefuglene aldri flyr. Der Prinsen av de ensomme vidder bestemmer. Dette Ultima Thule der iskalde vinder ikke tar hensyn til de få glør som er igjen. Der bitende snødronninger glefser mot denne vandreren i isødet. Han trekker kappen tettere rundt seg og ønsker inderlig at noen holdt tett rundt ham. Fjernet ensomheten og gav ham varme nok til å klare neste steg. Finne lyset som skal til for å se stien han vandrer på. Finne glød som hindrer siste rest av hans hjerte i å fryse helt igjen. Hindre at hjertet ikke bunn fryses, men finner nye gnister. Han trenger å bli holdt nær, gitt varme nok til at den siste lille gnisten fjerner nok is til å overleve. Noen som legger mer ved på ilden.
Han trekker inn den iskalde luften, ser utover viddene her i Ultima Thule. Han vandrer rolig inn i det hvite infernoet. Han aner ikke når vindene skjuler han sjel for godt.
Enda en helg er godt i gang, og enda en helg har jeg slitt med smerter i kroppen. Lite trening, men det er helt okey! Bevegelse er likevel viktig for å kunne hamle opp med smerter i kroppen.
Jeg vet av erfaring hvor viktig det er å være i stand til å komme seg opp og ut en liten tur. Det er ikke snakk om at vi på død og liv skal presse en allerede sliten kropp ut i heftige treningsøkter, men rett og slett “lufte vettet litt”.
Når kroppen er full av sliten smerte, ja så er ofte hodet også sliten. Og det å krype seg under dyna og bare gi opp alt i verden for en stakket stund er fristende av og til. Noen ganger kan det også være lurt hvis kropp og sjel er totalt utslitt. Men det å bli værende i en egen boble over mer enn noen timer, er ikke å anbefale. Kroppen sier fra når den er sliten, men hjernen vår har litt større utfordring med å si i fra.
Hjernen slites ofte mellom fornuft og ufornuft. Og mellom ulike samvittighetskvaler. Når man av ulike grunner velger å krype under dyna så er det fordi noe er galt. Enten med at kroppen er syk eller utslitt, eller at ens psykiske form er dårlig. Må man da legge stein til egen byrde ved å fore seg selv med dårlig samvittighet?
Er det virkelig slik at det er ok å bli enda mer sliten og utafor fordi vi absolutt skal VELGE å si til seg selv hvor elendig vi er som ikke klarer å takle dagen? Burde det ikke være slik at vi skulle akseptere at kropp og sjel forteller oss at vi bør ta en TIMEOUT?
Etter min mening så sliter dårlig samvittighet langt flere i stykker enn det vi liker å tenke på. Hadde vi kunnet fjerne dårlig samvittighet for det vi ikke klarer, ja så hadde vår totale psykiske helse vært mye bedre enn det vi ser i samfunnet i dag. Og vi som sliter med dette, eller som har dette i våre nære relasjoner, burde i alle fall sørge for at vi ikke får dette som ekstrabyrde i hverdagen. Ikke alle er like heldige som meg, med en kone som er fantastisk forståelsesfull og tålmodig, det vet jeg. Men vi alle burde legge mer til rette slik at våre nære faktisk får det litt lettere i hverdagen.
Dette gjelder selvsagt ikke bare i nære relasjoner og i familier, men også i høy grad i samfunnet generelt. Vi har en lei tendens i samfunnet vårt å skylde på både grupper og enkeltindivider når man ikke når helt opp. Enten er du perfekt eller så er du ferdig!
Et eksempel som slår meg er de krav vi setter til våre idrettshelter. Er man så god at folket forventer GULL, ja da kan du ta F på at vedkommende får høre det hvis man “bare” tar bronse eller det som verre er.
Et annet eksempel er vår ekle trang til å knuse dem som gjør noe galt. Har en politiker eller kjendis gjort noe som ikke er innafor, ja da skal ikke bare vedkommende få lest opp hva som er galt, men offentlig knuses, moses og spyttes ut igjen. Og hvis vedkommende sier unnskyld, ja så er pokker meg dette galt også. Utidig plassering av dårlig samvittighet og generering av psykiske vanskeligheter mot våre medmennesker eter min mening.
Vi er alle bare mennesker. Vi gjør alle våre feil. Vi tåler ulike påkjenninger. Noen tåler mer og andre igjen mindre. Det er slik at vi ikke skal unnlate å påpeke feil og mangler og vi skal heller ikke gå av veien for å utøve straff der lover er brutt, men vi må da for pokker kunne anerkjenne at mennesker ikke er ufeilbare? At vi ikke trenger å dobbeltstraffe dem? At vi faktisk kan akseptere at det å gi andre dårlig samvittighet for noe er en straff, ikke en læring i å gjøre noe som er annerledes.
Så vit det neste gang du møter folk som sliter eller som av ulike grunner ikke deltar. De har kanskje bare en ørliten timeout. Eller hvis det er veldig vanskelig for dem, så har dem kanskje en liten periode med timeout. Er DU den som da sliper knivene og forsøker å gjøre det verre for dem, eller er du den som faktisk støtter, gir hjelp og sympati for dem som har det vanskelig?
Bry deg om dine medmennesker fordi det vil alltid være årsaker til at dem har handlet som dem har gjort, eller at de sliter med ting som er usynlige for andre. Ikke døm før du vet, og selv om du tror du vet så er det bare simpelt å gjøre opp meninger som genererer dårlig samvittighet og følelse av å ikke føle seg ønsket og verdt noe. Hva får du som gjør dette egentlig ut av det?
Jeg selv trekker ut støpselet innimellom for å kunne klare å være i hverdagen. Jeg gjør det fordi jeg innimellom føler at det er nødvendig for å hente meg inn igjen både psykisk og fysisk. Jeg gjør det med støtte og god samvittighet. Det håper jeg alle andre også gjør.
