Man merker det i luften. Sommeren har langsomt seget ut av omgivelsene. Luften kjennes friskere, fortsatt varm, men friskere. Man går ut på terrassen og merker at noe er i ferd med å skje. I luften som man trekker dypt ned i lungene finnes molekyler av en endret årstid.
Luften over en fylles av fugler i flokk. Der de før fløy til hver sin kant for å lete etter den store kjærligheten, fylles nå altså luften av små og store vinger som i flokk samles for å fly mot sør. Mot evig sommer.
Mens jeg løfter blikket mot himmelen og lukker øynene kan jeg føle livet, øyeblikket og tiden står på en måte litt stille i et slik sekund. Der all verdens nyheter, vansker og rusk forsvinner ut i et tomrom som ikke eksisterer. Et lite intenst øyeblikk av total meditativ stillhet. Og jeg vet hva som er på vei. Følelsen av dråpene som faller fra skyer som leker stille i himmelhvelvingen over meg. Først små og lekent, med kitlende lekenhet treffer de pannen min. De synes sikkert det er moro å fly høyt der oppe bare for å sikte seg inn mot panneblinken min. Suse gjennom luften bare for å eksplodere i barnslig fryd når de treffer. Deres fryd får meg til å trekke på smilebåndet. Deres lekenhet vekker de litt større dråpene. De vil også være med på denne dansen mot panneblinken. Med stor fart sikter de seg inn og suser selvsikkert mot meg. Store tunge og vakre som en million små diamanter treffer de meg. Også de eksploderer i frydefullt fossefall over meg. Regnets diamanter og livgivende egenskap skyller over meg som gledesdråper og gir nytt liv til alt det treffer.
Hvis vi bare kunne nyte denne egenskapen i større grad. La regnet være livgiver og ikke egnet til depresjoner og smerter i leddene. La oss heller hylle det som skjer. Fordi jeg selv kjenner at regnet gir også liv. Jeg vil rette min positivitet mot godt gammeldags drittvær. Jeg vil føle regnet vaske vekk negativitet og skylle over meg som bølgene fra sommeren også gjorde. Jeg vil gi denne sommerens positive følelser også til de samme dråpene fordi de er også av samme opphav.
Jeg løfter ansiktet og tar imot alle dråpene med barnslig glede. Jeg kan kjenne at kroppen fylles med kaldt og friskt vann og jeg kan ikke unngå å tenke på hvor heldige vi er som har vann, rent friskt vann som faller ned og beriker vår tilværelse og gir oss muligheten til å leve våre liv. Som gir oss mat og livgivende tilførsel av væske. Jeg lar meg selv bli stående lenge under dette rennende vannet fra himmelen. Gjennomvåt kjenner jeg kulden fra en ny årstid tre inn i omgivelsene mine og gi meg en forsmak på høsten. En tid der skogens trær langsomt kler av seg og skifter til et mer passende antrekk. Fra grønt til en mer fargerik kolleksjon fra verdens fremste designer, nemlig Moder jord.
Så mens jeg trekker pusten dypt igjen og husker på at denne luften faktisk er fylt med fred og ro tross alle vansker som finnes der ute, så går jeg inn i huset og setter kaffen på. Vel under teppet her i sofaen senker roen seg i kroppen. Smaken av nytrukken kaffe erstatter regnets våte litt kalde følelse med en ny type varme. En varme som forteller om bris fra en sommer som har vært god. Der opplevelser og fønvind har blandet seg i skjønn forening. Der sommerens varme og gode følelser har fylt meg med glede, livsmot og styrke til å kunne gi. Til å kunne få. Til å kunne bringe meg videre på den reisen hvert sekund, hvert minutt, timer, dager og år som livet består av. Styrke til å kunne møte alt som livet måtte finne på å kaste mot meg med positivitet og arrogant styrke. Med å møte dette livet med en glede og evne til å akseptere. Med å klare å være meg, selv om klesdrakten skifter som årstiden forandres. Der mine klær er mitt humør, der mitt humør er fargerikt nok til å skape begeistring og glede til alle jeg møter på min vei. Der de som møter meg med negativitet, fordommer og dritt, bare kan viftes vekk med hånden like lett som vinden blåser vekk løvet fra trærne om høsten.
Så da sitter jeg her da, under teppe på sofaen med en kopp god varm kaffe og skriver dagens blogginnlegg om livet, årstider, følelser og lengsel. Om gleder og sorger og om litt av ditt og litt av datt. Ute faller regnet tungt ned og jeg kan se på de lekende dråpene og glede meg over at jeg er her, nå i livet.
I dag skriver jeg litt om hvordan det er å oppleve et funksjonsfall, samt hva du har rett på av hjelpemidler fra NAV hjelpemiddelsentralen.
Det å oppleve noe som reduserer din evne til å klare seg i hverdagen skjer dessverre mange mennesker hvert år og hver dag. For mange er dette en omveltning i livet som snur fullstendig opp ned på den tilværelsen man er vant til.
Noen har lette til moderate funksjonsfall, andre igjen har store og komplekse hjelpebehov.
Så er det slik at vi heldigvis bor et et land der hjelpen ikke legger ytterligere stein til byrden. Man har da, avhengig av det reelle behovet, krav på både medisinsk og rehabiliterende hjelp. Alt dette tar vi for gitt at det er kostnadsfritt i vårt land. Det er slettes ikke slik i alle land.
Etter behandling får jeg som ergoterapeut mange henvendelser fra ulike tjenester og enkeltpersoner om behov for hjelp i hverdagen. Vi som ergoterapeuter er særlig godt egnet til å vurdere hjelpebehov opp mot trening, rehabilitering og behov for hjelpemidler.
Hjelpemidler er en del av den nye hverdagen som kan oppstå etter etter et funksjonsfall. Derfor er det viktig for oss som ergoterapeuter at hjelpemidler gir den enkelte en bedre hverdag i balanse med aktivitet og muligheten til å opprettholde funksjon. Dette betyr ofte en vurdering fra ergoterapeut som ser på den TOTALE situasjonen for den enkelte og ikke bare hva hjelpemiddelet kan løse på kort sikt. Man må som terapeut også ha kunnskapen om hva hjelpemiddelet kan bety for mulig REDUKSJON av funksjon.
Ved ukritisk å skaffe til veie hjelpemidler som faktisk BIDRAR til REDUKSJON av funksjon, vil hjelpemiddelet faktisk kunne ha en motsatt hensikt enn det det var tiltenkt. Det er derfor av stor viktighet at det er ergoterapeuter som vurderer og søker på ulike hjelpemidler.
Samtidig er det slik at mitt inntrykk også er at folk flest vet veldig lite om hvilke hjelpemidler som faktisk finnes der ute.
I dagens innlegg vil jeg trekke frem produkter som kan hjelpe deg å finne grepstyrke i hverdagen.
Mange er ikke klar over at det finnes ulike hjelpemidler til dette og at man kan søke om støtte til slikt fra NAV hjelpemiddelsentralen via ergoterapiavdelinga i kommunen der du bor.
Mange med artroser eller håndskader vil ofte ha store problemer med å kunne åpne stridige glass, ulike poser og det å kunne ha et godt grep om ting uten at dette forårsaker store smerter. Hjepemiddelfirmaers produkter kan være et godt alternativ for mange.
Hvis du har smerter eller utfordringer med kraft for eksempel i hånd eller rett og slett ikke klarer hverdagen din like bra som før av ulike andre årsaker, ja så er det vel verdt å kontakte hjemkommunen din for å få ergoterapeut hjem til deg for en samtale. På denne måten kan dere i fellesskap finne de løsninger som er bra for deg for at du skal kunne få et bedre og mer aktivt liv.
Fremover vil dere kunne finne omtaler om ulike hjelpemidler som kan søkes om og hvordan dere går frem for å få hjelp. Innleggene legges i den nye kategorien hjelpemidler i hverdagen og ergoterapi her på bloggen!
Informasjon om løpet finner dere her. Husk at det ikke er for sent å melde seg på.
Løpet er om 10 dager. Det er derfor på tide å begynne forberedelsene til løpet. Jeg deler gjerne med dere hvordan jeg selv forbereder meg til dette 10 kilometer lange løpet.
Med ti dager igjen er det viktig for meg med en kombinasjon av harde, men svært korte intervaller og svært rolige og behagelige 11 kilometers distanser.
Den førstkommende helgen vil jeg løpe 11 svært rolige kilometer på lørdag, og 3x 1000 meter full guffe på Søndag. Onsdag neste uke vil jeg løpe rundt 5 kilometer på møllen i sone 1 til 2.
Torsdag, Fredag blir det ingen løping. Da lader jeg opp og samler lyst og overskudd i bena. Lørdagen når startskuddet går ligger jeg meg litt under den farten jeg ønsker første kilometeren. Da ser jeg kilometertiden som jeg har bestemt på forhånd at jeg bør ligge på. Så øker jeg til maks løpefart som jeg vet holder hele veien. Den siste kilometeren øker jeg og forhåpentligvis holder det til 100 meter gjenstår. Da går jeg all in og gir på det jeg ikke visste jeg kunne klare.
Jeg gleder meg allerede til å begynne løpingen opp mot eventen.
Og for alle dere andre som løper et eller flere løp i år ønsker jeg dere masse lykke til!
Så her sitter jeg folkens. Jeg stirrer utover havet og forsøker å ta innover meg det faktum at så utrolig mange har lest, likt og delt innlegget mitt om det å være #usynligsyk.
Mange har skrevet og fortalt om deres usynlige sykdom og hvordan de opplever å bli møtt. Noen vil helst ikke ut av sengen engang av frykt for å møte blikkene, kommentarer og følelsen holdninger rundt dem gir.
Livet og hverdagen blir så tung å leve med for mange at sykdommen forverres. Er det virkelig slik vi vil ha det? Er holdningene virkelig så ille?
Ja, det tror jeg.
Dessverre så har vi som sliter eller har slitt med usynligsykdom alle opplevd dette.
Så her sitter jeg og stirrer utover havet og kjenner på en sorg. En sorg for at det er slik. Og jeg får bekreftet dette gjennom hvor godt dette innlegget treffer.
Jeg har ingen svar om hva som skal til for at AKKURAT DU skal få det lettere, men jeg vet at det å endre holdninger rundt dette er mulig. Bare det at flere er åpne om deres situasjon og at mange nok sier fra at det ikke er greit når kommentarer faller, ja så vil det være mulig å endre.
Stå på mine venner, fortsett å spre innlegget, stå opp for et aktivt og gledesrikt liv til tross for motgang. Vi er mange som støtter dere i deres kamp for en bedre hverdag!
Jeg er imidlertid opptatt av det faktum at alle IKKE kan gå i jobb selv om man tilsynelatende ser både kvikk og rask ut. #usynligsykdom finnes overalt rundt oss.
Jeg kjenner på at jeg blir lettere irritert over politikere som preker “alle i jobb”. Nærmest koste hva det koste vil. Og dem som ikke “VIL, DEN SKAL”. Spiller ingen rolle hvor eller hva man skal jobbe med. Her må alle bidra til velferdssamfunnet. Og mange kan. Det er det ikke tvil om heller. Men la det være klinkende klart at det også er svært mange som IKKE kan.
Igjen trekker jeg frem ulike sykdommer og tilstander som i kombinasjon med sosiale, psykologiske og andre grunner gjør at man ikke klarer å jobbe, og setter det opp mot reaksjoner og økonomiske sanksjoner som møter en.
Kartleggingen av enkeltindividets samlede belastning av å stå i en jobb som ANDRE VELGER FOR DEG er mangelvare i samfunnet.
Mange som har en jobb der de sliter er beskyttet av lovverket i forhold til både fysisk og psykososialt arbeidsmiljø. Men tenk om du som arbeidstaker må gå på jobb og bli usynlig mobbet hver dag? Tenk om utfrysing, og utestengelse er det som møter deg? Da kan man tilrettelegge så mye som mulig uten at det hjelper en dritt.
Ja så skift jobb da vel, vil nok mange si. Ja det er vel forholdsvis enkelt hvis du har lang og god utdannelse, men uten papirer nok i dag, ja så er du i praksis LÅST. Skulle ønske at denne realiteten ble mer belyst i samfunnet i dag. Det nytter sjeldent i dag å komme dragende med “livets skole”. Og hvis man i tillegg er helt avhengig av inntekten, ja så er det faktisk ikke rom for folk å ta videreutdanninger.
Så står man i situasjoner som av ulike ordninger eller krav fra systemet, ønsker at du reiser vekk for å jobbe. Joda, for noen kan dette også være greit, men for mange med kompliserte livssituasjoner er det et dolkestøt i åpne sår. Altså noe som øker den fysiske og ikke minst den psykiske belastningen på sykdom eller livssituasjon som allerede er tung nok å bære.
Da høres plutselig “ALLE I JOBB” ut som noe som ligner et hån.
Stigmaet mange som faller imellom i systemet føler, er også dessverre, for noen dødelig.
Jeg savner mellommenneskelig saksbehandling, kartlegging og forståelse samt holdninger både i det politiske liv og ellers slik at utenforskap, sykdom, tilstander og miljøfaktorer blir en del av vurderingene når “ALLE SKAL I JOBB”.
Ikke alle klarer. Ikke alle kan. De må ivaretas med både medfølelse, respekt og forståelse. Og det må tilrettelegges sosial, økonomisk og holdningsmessig.
Jeg tror at hvis vi øker fokuset på mellomenneskelige relasjoner og forståelse i arbeidslivet når vi roper “alle i arbeid” så vil vi ikke bare få økt vekst i velferden, men også ivaretaking av personlig vekst og utvikling. Dette vil til syvende og sist føre til reduserte psykiske og fysiske plager hos den enkelte. Det vil definitivt også skape arbeidstakere som er fornøyde og som da vil bidra til økt vekst i bedriften.
Og for dem som overhodet ikke kan stå i jobb, ja så må vi da kunne anerkjenne det og se på at dem faktisk bidrar til samfunnet selv om de ikke er i lønnet arbeid. Se bare på hageelskere rundt i landet. Mange har dette som eneste glede i en tung tid. Og de skaper. De skaper farger og grønne lunger i sine lokalsamfunn. Ikke bare til glede for seg selv, men til glede for hele nabolaget.
Dette er et eksempel, men et godt bilde på at man godt kan bidra til verdiskapning og samfunnsglede selv om man ikke klarer å stå i en ordinær jobb.
Jeg ønsker dere alle en strålende og empatisk dag. Tusen takk for alle kommentarer og delinger på innleggene mine. Dere er gode!
Hvor fokuset ditt ligger kan være med på å bestemme både varighet, smertefølelse, psykisk helse og opplevelsen av hverdagen din i positiv eller negativ retning.
Det er tungt å være syk. Samme hvilken måte man er syk på så blir ofte fokuset på det syke og ikke på det friske. Det er lett å forstå at sykdom ofte blir altoppslukende. Kroniske lidelser har en tendens til å trykke ned selv den sterkeste av oss.
Hvilken side gir du ditt fokus?
Som regel blir det til at de fleste har et for stort fokus på sykdommen. Dette er jo ikke bra. Ved å gi alt det negative i livet og hverdagen din oppmerksomhet, ja så vil også negativiteten fylle dagen din. Fokuset blir noen ganger så sterkt at sykdommen og dens symptomer faktisk kan bli verre.
Ved å fokusere mer på det friske i livet og i hverdagen, ja så blir også det positive løftet mer frem. Dette skaper positivt overskudd og mer positiv energi. Man skyver sykdomsfokuset vekk. Rent kroppslig og mentalt virker en positiv hverdag både smertedempende og forebyggende for ytterligere symptomer. Det vil virke svært gunstig for hvordan psyken din oppfatter dagene og det vil gi deg mer glede. En viktig ting rundt dette vil også være at ved å være glad og positiv, så vil DU oppleves som en bedre person.
Positivitet og et bedre fokus på den FRISKE DEG er svært viktig for dine omgivelser. Man kommer lengst med et smil er det noe som heter, og det tror jeg fullt og helt på. Og at en god latter forlenger livet, ja det er det visst heller ingen tvil om.
Selv er jeg ikke i tvil om at det å endre fokus fra sykefokus til friskefokus vil gi deg umiddelbar effekt. Man kan begrave seg i egen elendighet og da stoppe helt opp, putre i egen dritt fra fortid og nåtid, men har det hjulpet deg videre?
Man kan begrave seg selv i hvordan sykdom har ødelagt deg. Dvele ved det og aldri komme seg videre, men er det til hjelp for deg? Har det gitt deg noe positivt? Hvis nei så er vel kanskje på tide å endre noe? Så hva er vel da bedre enn å fokusere livet på gleden over de tingene i livet som betyr noe?
Med over en uke uten å ha løpt så mye som en meter, følte jeg i dag at jeg måtte komme meg ut en tur. Jeg kastet på meg treningsklær, knyttet skoene og stakk bort på #ågotnesbanen.
Jeg hadde forventet et blytungt løp. Umotivert og uten følelse av “sprut”i bena gikk jeg en rolig oppvarmingsrunde før jeg stilte inn klokka og startet på mine 25 runder. En mil er det jeg vanligvis liker å løpe. Dagens mil var en planlagt “nåerdetpåtideogkommeigangigjen” økt.
Den første kilometeren gikk overraskende bra. Det er alltid litt tungt de første 3 tusen meterne. Det er akkurat som om lungene trenger innkjøring. Derfor er det viktig for meg å holde igjen litt slik at ikke jeg kollapser lenge før målet. Klokken hjelper meg å løpe jevnt og når jeg målte 5,22/km første tusen, ja så var det faktisk mye raskere enn forventet
Imidlertid så føltes kroppen bedre og bedre etterhvert som kilometerne gikk. Jeg klarte lett å ligge jevnt på rundt 5,40 pr kilometer og øke tempoet jevnt runde etter runde. Bena kjentes lette og fine. Lungene like så.
Den 8 kilometeren var jeg nødt til å justere ned tempoet, men de to siste økte jeg igjen.
I BELIEVE I CAN FLY! Bena lettet og siste runden økte jeg tempoet fordi jeg kunne, og fordi jeg koste meg max med følelsen.
Dette var dødsdeilig og jeg er kjempeglad for at jeg klarte å komme meg ut på en løpetur.
Ekstrabonus fikk jeg også da jeg noe overraskende satte ny personlig rekord på 1 mil baneløp.
Som sagt, i believe i can fly! Og kan jeg så kan du også!
Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.
Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.
Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.
Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander.
Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.
Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.
Smerter er personlig.
Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG.
Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE av sine smerter.
Its complicated!
Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.
“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)
Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).
Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.
Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?
For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…?
Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.
Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.
Smerter nærer av oppmerksomhet.
Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?
Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?
Å leve med smerter.
Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?
Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden.
Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.
Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.
La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.
Man har de fysiske smertene.
Man har de psykiske smertene.
Og man har de sosiale smertene.
De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.
Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.
Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.
Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.
Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.
Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.
Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.
Bygge stein på stein.
Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.
Smertene kan kontrolleres!
Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!
Det er mulig å leve med smerter!
Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.
Å løpe med vondter er vondt. For oss som har revmatisme, artritt eller ryggsmerter eller bare smerter av en eller annen grunn, er det veldig lett å si “det kan jeg ikke”.
Dette er jo enkelt å forstå, og det er jo også kroppens måte å beskytte oss på slik at vi ikke gjør skade på oss selv. Slik sett er smerter et bra tegn.
Men smerter kan også være med på å lure deg til en inaktiv livsstil. Smerter kan hindre kroppen i å reparere seg selv. Visste du at det å være mer fysisk aktiv til tross for smerter faktisk på sikt kan fjerne smertene dine helt eller delvis?
Selvsagt er det noen smerter man ikke skal spøke med. Dette vil fastlegen eller spesialisten din kunne si noe om i ditt tilfelle avhengig av hva som er årsaken til smertene dine. Men fryktelig mange går rundt med smerter et helt/halvt liv og stilltiende aksepterer at smertene og smertestillende medisiner styrer livet deres.
Ryggsmerter er et typisk eksempel. I alle år blir man fortalt at man ikke bør løpe med ryggsmerter. I alle år putter man sterke smertestillende medisiner i seg fordi det gjør vondt. Ikke rart det for smertene er høyst reelle. Men hva med å begynne en reise der aktivitet litt etter litt erstatter medisiner?
Mange tenker på løping som noe tungt og fælt. Det er oftest fordi man løper helt feil. Folk med smerter i forhold til knær, rygg og hofter med mer som jeg har løpt med og trent, har fått en AHA opplevelse når dem trener riktig. Det å bygge muskel etter muskel i et rolig og riktig tempo er nøkkelen til mindre smerter. Dette vet jeg god selv fordi jeg lever med konstante smerter i kroppen. Jeg har hatt en mislykket ryggoperasjon og jeg har skranglete knær. I tillegg har jeg artritt i kroppen som særlig gir meg smerter i fingre, skuldre og hofter. Likevel løper jeg milevis hver eneste uke. Og jeg vet at hvis jeg ikke hadde gjort det, ja så hadde jeg mest sannsynlig blitt uføretrygdet.
Løsningen for meg ble å starte en livsstilsendring basert på all den kunnskap og erfaring jeg selv hadde tilegnet meg over mange år.
Sakte men sikkert begynte jeg å bygge meg opp igjen på de steder jeg visste jeg måtte for å styrke kroppen. Vondt? Ja visst pokker. Nødvendig? Selvsagt. Og det var da ærlig talt ingen av treningene som reelt gav et behov for å ringe luftambulansen. Selv om det av og til føltes slik.
Følelsen av smerte gav seg sakte over tid. Med tålmodighet og riktig input til hodet fikk kroppen bedre kondis, holdning og styrke. De fleste av de vondeste smertene forsvant. Ryggproblemene mine er så godt som helt borte. Litt stiv, men alderen kommer som kjent ikke alene. Artritt er noe dritt fortsatt, men går fint an å leve med. Spesielt etter en lang løpetur. Da kjenner jeg lite og ingenting til smertene resten av den dagen.
I alle år har jeg selv sagt, sammen med mange andre at det å løpe på asfalt er umulig og dumt. Spesielt hvis man har rygg, knær og hofter som man sliter med. Vel, min påstand er at dette nok er noe mer nyansert. Jeg løper utelukkende på asfalt og har lite og ingen vansker etter et par mil på slikt underlag.
Alt ligger i hvordan man løper. Som nevnt så løper de fleste feil. Med stampende føtter og dårlige sko i alt for høyt tempo knuser man knær og ledd mot underlaget. Men med riktig teknikk og riktige løpesko så endrer alt dette seg. Da kan man godt løpe på asfalt. Og med riktig styrketrening for ben, rygg, mage og sete, ja så forsvinner mange av de problemene man sliter med.
Det verste man kan si til seg selv er at dette kan man ikke. Jeg har selv ikke tall på hvor mange ganger jeg sa til meg selv at jeg ikke kan trene på grunn av smerter ditt og vondter datt. “Legen har sagt…..osv”. Sannheten er at det legen sier skal leses av deg. Spør legen din direkte neste gang om det er lurt å begynne en rolig opptrening for dine problemer, eller om det er helt utelukket. Tipper mange får til svar at en fysisk aktiv hverdag er veien å gå. Fordi dette er kunnskapsbasert faktum.
Hjernen din lurer deg. Eller riktigere sagt, så har du lurt hjernen din i mange år til å tro at det ikke er mulig. Jeg husker godt hvordan jeg selv manipulerte min egen hjerne. ” Mine ryggproblemer er HELT ANNERLEDES ENN ANDRES” ikke mer å gjøre med meg. “Jeg TRENGER 4/5 paralgin forte om dagen bare for å komme meg på toalettet!”
Og slik fortsatte det. Man lurer seg selv inn i medisinsk avhengighet fordi man ikke tror eller våger å ta en annen vei. For det finnes veier ut av uføret.
Jeg selv måtte ta et kraftig oppgjør med egne “sannheter” som jeg hadde etablert over mange år. Og jeg angrer ikke et sekund. Ved å bruke de verktøyene som finnes, så har jeg fått et helt nytt liv. Med smerter, ja men helt til å leve med. I full jobb og løpende nesten daglig langs asfalterte veier. Og jeg nyter hvert eneste sekund!
Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.
Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.
Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.
Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.
Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?
På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.
Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.
Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.
Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.
Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!
