Diabetes 2 – tren deg frisk?

 

Hei folkens!

I dag er det svært mange som får diagnosen Diabetes 2. I følge folkehelseinstituttet har i dag rundt 216 000 type 2–diabetes. Det å få en slik diagnose er ikke noe hyggelig beskjed å få fra legen. Men kanskje det verste er vissheten om at den i mange tilfeller kunne vært ungått.

Blant de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2-diabetes er:

  • overvekt og fedme
  • fysisk inaktivitet
  • kosthold
  • røyking
  • tidligere svangerskapsdiabetes

 

Hva er egentlig diabetes 2? Helsedirektoratet har gitt ut en liten film om dette. Denne kan du se her og anbefales.

 

Husk at det er over 200000 mennesker i dag som altså har fått påvist type 2 diabetes. Det vi vet er at det også er et betydleig antall uoppdagede tilfeller. Dette betyr at mange altså går rundt med type 2 diabetes uten å være klar over dette selv. I tillegg kommer også alle dem som står i fare for å utvikle diabetes type 2. Det er også en stor økning i antall barn som får påvist Diabetes type 2.

Diabetes mellitus er en kronisk sykdom karakterisert ved et vedvarende forhøyet blodsukker, og forstyrrelser i omsetningen av karbohydrater, fett og proteiner i kroppen.

Diabetes skyldes nedsatt funksjon av hormonet insulin som spiller en sentral rolle i reguleringen av sukkeromsetningen i kroppen. Arv spiller en rolle, men triggerfaktorer for sykdommen er inaktivitet, usunn livsstil og overvekt.

Diabetes 2 type 2-diabetes gir økt dødelighet og risiko for senkomplikasjoner fra hjerte- og karsystemet, nyrer, øyne og nerver. Så det å få denne diagnosen er altså ikke noe greit.

Hjerteproblemer er en kjent komplikasjon av sykdommen. Diabetikere har fem ganger så høy risiko for å få hjerte og karsykdommer enn befolkningen ellers. Det er mye! En komplikasjon jeg selv ville fryktet i alle fall! Også nervesystemet og blodårene dine er i trøbbel med denne sykdommen.

Vi kan ikke gjøre så mye med arv, men når vi vet at triggerfaktorene for å utvikle diabetes type 2 er inaktiv livsstil, dårlig kosthold og usunne vaner generelt, ja så burde det ikke være tvil om hva man burde gjøre. Dessverre er det enkelt å si det, men desto vanskeligere å utføre det, ikke sant?

 

Det å motivere seg for å komme i gang med livsstilsendring kan være vanskelig. Spesielt hvis man får en pekefinger i ansiktet. Vi vet av hjernens funksjoner at det å utføre endringer og nylæring fungerer svært dårlig uten at det finnes en indre motivasjon og lyst til å delta i egen endring. Så det å kunne identifisere og akseptere at man skal  gjennom en livsstilsendring er absolutt essensielt. Hvis man da har fått en alvorlig diagnose som potensielt kan ta livet av deg alt for tidlig, ja så kan det ofte trigge en indre motivasjon til å søke hjelp. For det finnes heldigvis hjelp å få.

Mange kommuner har i dag opprettet frisklivssentral. Ta kontakt med legen din eller kommunen direkte for å få informasjon om dette. Ikke vent med å endre livsstil, men start i går. Og ikke fortvil hvis du ikke klarer det umiddelbart. Endring krever øving og øving er en mer aktiv hverdag, og en god kostholdsplan. Be legen eller helsepersonell i din kommune om råd.

Det er også mulig å gjøre mye mens man venter. Det å få en legetime frem i tid er ofte demotiverende for oppstart av egen livsstilsendring.

 

“Jeg skal begynne etter at jeg har vært hos legen” 

“Jeg venter til høsten”

“Jeg venter til svarene fra blodprøven er der”

 

 

Unnskyldninger kan skade deg for livet, så ikke vent på at shit happens, men vær dønn ærlig med deg selv og in egen situasjon.

 

For en ting er helt sikkert. Hvis du står i fare for å få dette så er det ingenting å vente på. Start i går! Da kan du faktisk reversere denne utviklingen og fjerne trusselen og dermed oppnå at du unngår alle komplikasjoner ved diabetes type 2.  Hvis du får diabetes 2 så får man høyt blodsukker, noe som kan føre til symptomer som tretthet, slapphet, tørste, vekttap. Og det beste er hvis man forebygger det.

 

Men hva med dem som har fått diagnosen? Er det håp for dem? Og hva kan skje hvis man ikke endrer livsstil?

 

Senkomplikasjoner av type 2 diabetes kan gi deg  avleiringer på innsiden av små blodkar. Dette gir nedsatt blodtilførsel og medfører skade på større blodårer, hjerte, nyrer, øyne, nerver. Personer med diabetes har også økt risiko for å utvikle kroniske sår og infeksjoner i føttene. Jeg har erfart flere som har måttet amputere lemmer etter slike infeksjoner og det er ikke en hyggelig situasjon. 

 

Så kan man da bli frisk igjen av diabetes type 2? 

Man kan ved livsstilsendring og regelmessig trening og et tilpasset kosthold, bli helt symptomfri. Det vil si at man kan kvitte seg med symptomene som gir plagene som følger sykdommen. Men hvis man tar tilbake sin “gamle” livsstil, ja så får man symptomene tilbake. Så en endring må være permanent. Men man kan leve utmerket og med normal livsslengde bare man holder seg til en god livsstil. I tillegg til det så følger det en haug med andre fordeler ved å trene og være fysisk aktiv. Kondisjon, vekttap, styrke, og ikke minst en hjerne som forebygger demens.

 

Det å endre kosthold er en svært god plass å starte sin livslange reise mot bedre helse. For det er en livslang prosess. Det må ingen være et øyeblikk i tvil om. Så det å få gode råd fra ernæringsfysiologer kan hjelp deg mye i starten. Man finner også en god veileder fra helsedirektoratet her.

Så er det selvsagt det å begynne med alle de andre mulighetene man har som røykekutt, vektreduksjon og mer daglig fysisk aktivitet i alle former. Husk at det å gå en liten spasertur daglig ikke er nok, men man må faktisk bli svett og andpusten for å kunne få nødvendig utbytte av den daglige treningen. Ti minutter med anstrengende fysisk aktivitet daglig er nok som en start og vil gi deg MASSE helsegevinst i begynnelsen. Så etterhvert som du blir sprekere så kan du øke dosen! Både styrketrening og utholdenhetstrening påvirker blodsukkeret gunstig, og kombinasjonen gir best effekt.

Husk at diabetes også kan i noen tilfeller påvirke om du får helseattest til fornying av sertifikatet ditt. For personer som rammes av dette kan altså også sykdommen føre til kjøreforbud i særskilte tilfeller.

 

Uansett hvordan man ser på trening og livsstilsendring til dagen så skjønner man at denne typen diagnose ikke er noe man vil ha. Det beste er å forebygge sykdommen ved å ta tak i eget liv og begynne å trene og ha et sunt kosthold. Har man fått diagnosen så kan man altså ikke bli helt kvitt den, men man kan stanse den og bli helt symptomfri ved å gjøre de nødvendige grepene om egen livsstil. Søk profesjonell hjelp og få tilrettelagt for økt aktivitet i livet ditt, så er du bedre rustet til å møte dette på en god måte.

Ikke lev på en løgn for deg selv der du tror at det ikke nytter eller at du ikke får det vanskelig med en slik diagnose, men ta grep om egne “sannheter”. Endre måten du ser på trening og aktivitet samt kostholdet ditt. Bestem deg ikke om en uke eller om noen dager, men gjør grep allerede i kveld. Lurer du på om du er faresonen? Bestill legetime i morgen den dag og få en utredning av din fastlege!

 

Masse lykke til og ha en flott kveld!

Mvh Willy

 

 

 

Hverdagsaktiv i dagens avis

 

God kveld alle fine folk!

 

For en tid tilbake ble jeg altså kontaktet av en journalist i Bergensavisen, BA. Det var da interessant for dem å publisere et av blogginnleggene mine. Det er jo alltid kult at folk leser det jeg skriver og ikke minst engasjerer seg i meningene mine.

Det innlegget som fattet interesse var LA OSS FOR POKKER VÆRE NORMALE

 

Etter en liten runde i redigering ble altså innlegget publisert i dag. Jeg håper jo at flere skal få lese det viktige jeg mener noe om i dette innlegget, nemlig å sette barnas LEK foran i et stadig mer prestasjonskrevende samfunn. Kommenter gjerne på innlegget som dere finner her. eller på originalinnlegget.

 

Det å kunne nå frem med meningene mine er viktig for meg. Det er også derfor jeg ber alle om å dele bloggen min raust rundt til alle. Jeg mener jo bestemt at jeg kan være en slags motvekt til et samfunn som stiller tidvis for store krav til alle og ikke krav som er justert ut i fra enkeltindividets forutsetninger. Derfor er det viktig for meg å kunne fremme de saker som gjør at flest mulig kan få ta del i aktivitet i alle former og til en pris som ikke kun dem med mye penger kan klare. Det å fremme vår aller beste og gratis ressurs nemlig natur, trening, bevegelse, og aktivitet som jo er tilgjengelig for ALLE hvis man bare legger tilrette for dette.

 

Derfor har jeg da også startet gratis joggegruppe, gir råd og strategier gratis på bloggen her og ellers underveis når vi har joggegruppe. Det er jo da også mulig å få coaching for livsstilsendring personlig. Kontakt hverdagsaktiv for nærmere info om dette.

 

Som ergoterapeut med mange års erfaring har jeg god innsikt i ulike systemer som man er innom hvis man har ulike diagnoser og hvilke hjelpetiltak man har krav på. Det er ofte vanskelig å få en god kartlegging innen folkehelsetiltak og livsstilsendring. Som coach kan jeg være til nytte.

 

Så fortsett og dele bloggen slik at vi kan skape et stort og fint engasjement rundt livsstilsendring for alle og aktivitetsmuligheter tilpasset alle!

Ønsker dere alle en strålende kveld!

Mvh WIlly

 

 

Kondisjonstrening er viktigere enn du tror

 

God kveld alle gode mennesker!

 

Uansett hvordan du snur og vender på dette med å trene eller ikke trene og hvilken trening som er bedre enn den andre og så videre, er vi nok alle enige om at trening, uansett type, er av det gode.

Det som skjer når man er i regelmessig trening og aktivitet med høy intensitet er mye. Både for vår fysiske og for vår psykiske helse.

Men visste du at det finnes en type trening som er uovertruffen alle andre?

 

Og det handler selvsagt ikke så mye om spesifikk trening, men mer om kondisjonsnivået ditt. Det hjelper ikke å være såpass sterk at du kan løfte mange kilo hvis kondisen din er dårlig. Det hjelper heller ikke å gå seg en liten tur for å øke kondisen hvis du tar med deg røyk og god tid på veien. Det er jo selvsagt bedre enn å ligge på sofaen, men det gir svært lite reell gevinst i form av økt kondisjon.

Men hva er egentlig kondisjon?

Kondisjon er altså kort fortalt utholdenheten din. Mer nøyaktig om det her.

Og hvorfor er det viktig å trene kondisjon?

Jo først og fremst fordi uten så klarer ikke musklene våre å fungere. Og når vi da vet at hjertet vårt er en stor muskel, ja så sier det seg selv. Det er faktisk så viktig å trene kondisen med tanke på hjertehelsen vår at hvis vi alle hadde hatt fokus på dette så hadde vi kunnet redusert hjertedødelighet med ganske mange prosent.

En studie som viser dette kan du lese mer om her. 

 

Så derfor sverger jeg til kondisjonstrening som førstevalget av treningstype, men sørger også for å gi musklene sin del. Det jeg selv merker godt er at utholdenheten i styrketreningen nå er mye, mye større enn før jeg begynte med kondisjonstrening. Dette betyr at kroppen og hjertet er i stand til å pumpe mer livgivende oksygen ut til muskler og organer gjennom blodbanen. Og jo mer utholdende man er jo mer repetisjoner klarer man å ta uten at kroppen får for mye “juling”.

Så min absolutte favoritt er som dere vet dere som kjenner meg, er altså løping. Både korte intervaller og spesielt lange distanser gir meg både aerob og anaerob utbytte. Det beste er likevel at med løping og da spesielt løping der teknikken sitter riktig, så vil også kjernemuskulatur, samt ben, armer og, ja hele kroppens muskelapparat være i sving. Så selv med lite eller få styrkeøkter i uken, så vil løpeturer kunne kompensere bra for dette.

Det er jo heller ingen bakdel at løping aktiverer flest muskler og dermed også øker forbrenningen mest. Er det rart jeg gleder meg til hver eneste løpeøkt?

 

Dessuten så gir løpingen også veldig fine uteopplevelser. Det å kunne ha kondisjon nok til å bare kose seg kilometer etter kilometer med fuglesang og frisk luft er ubetalelig. Frisk luft i hjernen gjør også noe med depresjoner, tungsinn og nedstemthet.

Det er ikke så rart at jeg gleder meg til i morgen da hverdagsaktiv.blogg.no har jogge, løpe, gogge gruppe her på Ågotnes idrettspark, ikke sant? Jeg kan forøvrig anbefale en kort løpetur også en lørdagskveld. Man trenger ikke mer enn et lite kvarter.

Masse lykke til folkens og fortsatt god helg!

Mvh WIlly

 

Du er ikke gammel fattern, du bare ser slik ut!

 

Noen ganger er dørstokken litt høy. noen ganger trengs det litt ekstra for å fly…

 

 

Tunge ben. Tunge tanker. Bare å kjenne på realiteten. Ubetydelige dråper haster forbi utenfor vinduet. I hodet mitt vokser dem seg store som små bøtter med vann som noen der oppe målrettet kaster mot bakken. Smerten i skulderen har plaget meg lenge nå. Litt for lenge synes jeg. Jeg kjenner hjertet banke litt fortere bare jeg tenker på treningstøyet som ligger der ute på badet. I bagen som jeg i endorfin rus forrige gang jeg lot meg overtale av et eller annet på skulderen min, lå slengt innerst i kroken på badet. Nesten skjult av vaskemaskinen ligger den der med et litt såret uttrykk i handtakene. Med et blikk rundt glidelåsen som ser misbilligende på meg som om den vil si med en litt såret stemme, «Var det alt jeg betydde for deg?»

 

Jeg kjenner på et stikk av dårlig samvittighet. Tenker på alle andre som bare ligger slengt inn i en krok. Ubrukelige. Glemt, og med hengende handtak rundt livet. Den fortjener bedre da tenkte jeg og tutlet litt tafatt ut for å hente den. Jeg ombestemte meg da jeg kom til døren.

 

Med et langt sukk sank jeg sammen i sofaen igjen. For pokker hvor tung denne dagen kjennes. Jeg lukker øynene og forsøker å viske vekk bildet av den triste bagen som nå virker enda tristere. Jeg trekker et langt pust dypt ned i lungene og forsøker å holde pusten så lenge som mulig. Det hjelper litt, men skaper også stjerner foran øynene mine. Stjerner som danser panisk i mørket foran meg et sted. Lurer på hvor dem kommer fra og hva som fremkaller slike utrolige heftige stjernedanser. Så forsvinner dem også ut i intet. Jeg puster rolig ut. Skal visst bruke 8 sekunder på utpust og tre sekunder på innpust i følge en eller annen diffus nettside et sted. En med henvisning til meditative teknikker. Akkurat nå kunne jeg trengt å fly litt. Bare litt. Selv med flyskrekk skulle det vært deilig.

 

Med et brak er jeg tilbake i virkeligheten. Hvem pokker er det jeg prøver å lure? Jeg tar en rask og fandenivoldsk beslutning. Jeg river kroppen opp av sofaen igjen, ber tunge tanker dra til landet der gamle Erik dyrker djevelskap og går med fortsatt tunge ben mot badet. Forbanna tunge drittben, tenker jeg i det jeg river opp døren til badet. Men jeg skal pokker meg vise dem drittbena at det er jeg som bestemmer!

 

Bagen min har krøpet litt frem fra kroken mellom veggen. Den presser seg frem mellom et vått håndkle og et par flasker tøymykning. Jeg synes jeg ser et litt overlegen glis i glidelåsen som bøyer seg fra handtaket og opp mot sideluken i bagen. «Jasså, du ombestemte deg?». Jeg snerrer litt tilbake og lirer av meg en serie ord som ville fått hinmannen til å gråte av stolthet. Bagen brydde seg lite om det.

 

Jeg skal vise meg selv, sa jeg og trakk en sprek tights opp av magen på bagen. Trakk den på meg og tenkte på ordene til min yngste sønn. «Du er ikke gammel fattern, du bare ser sånn ut»! Ungdommen nå til dags.

 

På med tights og løpesko, jakke og nøkkel til treningsenteret i lomma. Jeg overser glatt ordene fra guttungen om at hvis han ser meg på treningsenteret med tights så ville han gitt meg en imaginær klask på tygga! He, he, he, jeg bryr meg fint lite og bestemmer meg for å gå med tights likevel. Etter en kort men intens diskusjon med speilet på badet så vinner speilet. Jeg tar en shorts utenpå som en gylden middelvei.

 

Veien mot utgangsdøren synes nå kortere. Jeg er kledt i treningsklær og alt annet er klart. Det gjaldt bare å komme seg over den første tunge kneiken. Livet kjennes bra ut i det jeg går ut døren og virkeligheten knaser i grusen under skoene mine.

 

Vel fremme trykker jeg på hurtigstart og grunnen under meg beveger seg sakte. De blytunge bena mine går nærmest mot sin egen vilje og jeg synes også at løpeskoene klager under vekten min. Måleren på møllen som viser antall kilokalorier forbrent viser 4 og jeg øker motstand og fart. Sakte men sikkert beveger jeg meg bortover rullebanen. Som en diger Airbus A380 beveger jeg meg sakte fremover. Jeg forestiller meg at jeg er et fly. Lukker øynene et ørlite sekund mens jeg ruser motoren. Så slipper jeg løs alle kreftene, skrur på hendelen som fungerer som gasspedal og løper alt jeg kan. Bortover rullebanen løper jeg. Maks hastighet de få meterne jeg klarer før jeg trekker hendelen bakover, føler kroppen lette i en perfekt takeoff. Flyr høyere og høyere. Endorfiner hamrer inn i hodet og mens skylaget i hodet langsomt forsvinner under meg så går jeg over i marsjfart.

 

Banen eksisterer kun bak meg. Reisen fortsetter. I marsjfart ligger jeg på stø kurs mot evig endring. Jeg setter flyet på autopilot og lar bena gå av seg selv. Jeg er på vei. På vei mot varmere tider. På vei mot lysere horisonter. Der borte forbi mørket finnes lyset. Alltid. Man må bare bruke vingene våre så flyr vi lettere.

 

Bak meg ligger uværskyene. Mørke triste skyer av tunge tanker og urettferdighet. Bak meg. Bak meg for alltid. Selvsagt ser jeg også skyer foran meg. Det er jo helt normalt. Forskjellen er at det er jeg som styrer flyet. Det er jeg selv som setter kursen. Det er JEG SOM BESTEMMER!

 

Flyet rister lett i turbulens. Farten er litt høy så jeg regulerer det til sone tre på instrumentet på armen min. Pulsklokken svarer med å flytte den digitale nålen ned i riktig marsjfart. Jeg flyr. Jeg seiler på skyer og selv turbulensen kjennes ut som gode ilinger langs ryggraden. Jeg er på vei. Mot lyset. Og det er jeg selv som har satt kursen. Det er jeg som bestemmer. Det er jeg selv som er piloten.

Mvh Willy

Dagens treningsøkt var drøy!

 

God kveld folkens!

 

I dag hadde jeg problemer med å gå skikkelig etter Mandagsøkten med 150 knebøy pluss litt styrkeknask utenom. Alt i alt en relativ høy dørstokk i dag altså. Men i dag ventet da også en time i frisklivstrening samt at jeg hadde lyst til å forsøke en to kilometers økt på høy hastighet.

Etter 30 minutter med spinning fulgte 30 minutter med ulike sirkeløvelser for hele kroppen. Dette brenner godt i bena og i kjernemuskler. Programmet var tett og hardt og med lite pauser. Dette synes jeg selv er en fordel da det er lett å gi litt opp hvis pausene trekker litt ut. Bedre å kjøre hardt når man først er kommet såpass langt at man likevel kjenner det i kroppen.

Fordelen er at jeg etterpå kan le hele veien til helsebanken!

 

Etter 30 minutters hardkjør valgte jeg å ta to kilometer med løping på møllen. Jeg kjente det straks jeg gikk opp på båndet. Det brant i lårene. Både på fremsiden og på sidene. Etter et par minutters gange kjørte jeg bakken til 1 prosent og hastigheten til 12,1. Dette er raskt for meg som prøver å ha lavere hastighet og lengre løp, men siden jeg er påmeldt til årets Bergen City Maraton stafett med jobben, ja så er det vel på tide å legge inn noen hastighetsrunder for treningens skyld.

Det svei som pokker de første meterne men, så gav det seg. Dette skyldes at spinningen hadde fjernet endel av gangsperren og at kroppen var skikkelig varm. Det er ikke å anbefale å gyve løs på hastighet uten å varme skikkelig opp, bare så det er sagt. Da oppstår det lett skader.

 

Men ut av alt dette. Ut av hver eneste bevegelse og hver eneste lille smertestikk. Ja ut av alle de store sviende lårsmertene også, så var også dagens viktigste innkassering den gleden det er å føle en sliten kropp. En kropp som er sliten av fysisk aktivitet. En kropp som henger sammen med et lett hode der nervecellene smiler til hverandre. Der lystsenteret i hodet frigjør Dopamin. I lystsenteret, nucleus accumbens, finnes det millioner av nerveceller som kan ta i mot stoffet dopamin.

 

Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Motivasjonen til å gjenta er avhengig av styrken på den opplevelsen man har hatt.

– For at menneskearten skal overleve, spiller belønning i form av frigjøring av dopamin en viktig rolle. Spising, sex, barneomsorg og jakt på nye oppdagelser, er eksempler på aktiviteter som frigjør dopamin i hjernen. Vi får belønning og motivasjon til å gjenta opplevelsen (forskning.no).

Det er i sannhet deilig å lære dopaminets virkning å kjenne. For meg forklarer det gleden jeg føler over aktivitet som trening og hvor stor påvirkning den har på hjernens evne til å levere glede til kroppen. Ja, og så litt gangsperre da, men det går helt fint. Derfor blir også mange litt avhengig av fysisk aktivitet. Dopaminet gir såpass god virkning på kroppen at vi får lyst til å gjenta og gjenta og gjenta opplevelsene i det uendelige. Men dette krever også motivasjon i en tidlig fase av livsstilsendring. Det gir i alle fall grunn og forklaring til alle dem som lurer på om de vil gi opp. IKKE GJØR DET PLEASE!

Lær å like litt denne smerten og du vil bli rikelig belønnet.

Det å kjenne på ulike smerter og det å lære seg å skille mellom hva som er uheldige smerter og hva som er ufarlige smerter kan være lurt. Det å stå i ufarlige smerter øker vår smerteterskel. Det var først når jeg gav F i ryggsmertene mine og begynte med rettledet trening og forsiktig aktivitet at jeg for første gang på 10 år ble kvitt mesteparten av mine egen smerter etter ryggoperasjon og prolapser samt sammenvokste ledd i korsryggen.

Så det er MULIG.

Forskning støtter også dette når det gjelder mange kroppslige og psykiske plager. Fysisk aktivitet er en av de beste medisinene som finnes mot smerter. Også fordi du altså får en belønning i form av Dopamin, endocannabinoider og endorfiner når du sliter deg igjennom en hard økt.

Jeg anbefaler dette på det sterkest i alle fall.

Mvh WIlly

 

Jogging, gogging, blogging og plogging

Hei i kvelden alle sammen!

 

Nytt innlegg i kveld. I dag vil jeg gjerne få lov til å fremme hverdagsaktiv.blogg.no sin joggegruppe som jeg har på førstkommende Søndag på Ågotnes idrettspark. Denne joggegruppen starter opp igjen nå i år for første gang og er ment som et gratis tilbud der folk i fra omegn kan møtes og løpe, jogge eller gå i en hel klokketime.

Altså førstkommende Søndag 3. Mars klokken 11.30 til klokken 12.30.

 

Mange savner noen å være aktive med. Dette arrangementet er ment å kunne skape kontakter med andre som ønsker en eller flere og være aktive med. Dette passer også for alle som aldri har jogget eller løpt før. Uansett form kan man være med å delta. Det viktigste er ikke hvor fort eller hvor mange runder man løper, jogger, gogger eller går, men at man er i bevegelse i en klokketime.

Jeg vil selvsagt være der med tips og råd fra hverdagsaktiv.blogg.no. Det å føle seg inkludert og trygg i aktivitet vet vi fremmer god helse. Det er også svært godt for vår mentale helse å kunne klare å komme seg i aktivitet og da spesielt utendørs.

Mange ganger kan det være svært vanskelig å komme seg over dørstokken og da kan slike arrangement være en god plass å starte. Hvis det er noen som ønsker å være med, men ikke klarer det så skriv gjerne en melding til meg for gode råd. Jeg vil så langt jeg klarer forsøke å hjelpe folk i gang.

Ulike mennesker har ulike behov. Ulike mennesker har også ulike måter å motivere seg på. Det å bare hoppe i det er ofte en svært god start.

Som overskriften forteller så er det altså ikke et krav til å være i noen god form. Her er det plass til ALLE. Enten du er en som klarer milen på timen, du jogger eller du velger å gogge, ja så er det helt okey.

Gogging er blitt et begrep som jeg selv er svært glad i. Det å gogge er altså en blanding mellom det å gå og det å jogge. Man jogger så lenge man klarer og så går man litt, før man altså da fortsetter å jogge. Man kan også gogge i intervaller. Da kan man for eksempel gå i to minutter, jogge i to, gå i tre minutter og jogge i fire minutter og så videre. En helt nydelig måte å bli vant med jogging og det å bli introdusert til løpeglede.

For dem som er opptatt av miljøet så kan man jo også PLOGGE før man kommer eller underveis i løpet. Plogging er altså en form for jogging der man plukker plast i forbindelse med joggeturen. Her får man altså en kombinasjon av det å jogge og det å plukke plast langs veien man løper. Dette gir mye bøy og tøy underveis og er altså en svært god gjerning for miljøet i tillegg.

Det å skrive et blogginnlegg om dette slik som jeg nå gjør er viktig for meg. Det er viktig for meg å kunne samle flest mulig av dem som normalt ikke har motivasjon eller sliter med å komme seg ut blant andre på grunn av ensomhet, angst eller andre årsaker. Det er spesielt viktig fordi det å komme seg ut og i en mer aktiv hverdag betyr mye for dem som sliter enten psykisk, fysisk eller som et avbrekk i hverdagen. Jeg håper du er en som finner veien til denne nye gruppen her ytterst på Sotra.

Og hvis dere ikke bor i nærheten så samle gjerne en gjeng å start en goggegruppe eller liknende der dere bor.

 

Jeg håper dere vil dele dette budskapet på facebook eller på instagram slik at flest mulig kan bli klar over at vi finnes!

Hverdagssaktiv på Facebook finner du også her.

Instagramkontoen finner dere her.

Tusen takk på forhånd

Mvh WIlly

Dagens aktive minutter

God kveld alle venner!

Dagen i dag har som mandager flest hatt en time med frisklivsstrening med flotte deltakere.

Dagen i dag har også vært preget av gårsdagens løpetur etter en helg med dåp.

Etter Søndagens fantastiske utskeielse med en overflod av kaker og koldtbord i lag med to fantastiske familier, måtte jeg løpe av meg en brøkdel av inntaket. Resultatet ble en drøøøøy time på mølla på mitt lokale treningssenter. Etter all maten var det ikke rare farten, men en lang og rolig økt er faktisk å foretrekke innimellom.

I dag fulgte jeg opp med et kroppsveksprogram der spesielt ben, rumpe, mage og rygg fikk sitt. En hel time med trening av kjernemuskulatur og ben gir det lille ekstra. Og når øvelsene kan gjøres hjemme på ca en kvadratmeter og helt uten utstyr, ja så er det ekstra godt.

Daglig aktivitet trenger jo ikke å være så heftig. Det er like deilig å implementere trening i alle hverdagslige oppgaver. Litt hver dag med noen ekstra heftige og anstrengende økter et par tre ganger i uken er topp!

Så det er bare å bestemme seg for å bevege seg litt mer i alle kroppens retninger og med belastning i bevegelser. Bare det å sette og reise seg 150 ganger fra en lav stol gjør noe med lårene! Hvis du ikke klarer 150 ganger i en engang, ja så del det opp i tre sett på 50. Fem sekunder pause mellom settene. Gjør det mens du ser på tv om kvelden et par uker så skal du se forskjellen! Men hvorfor stoppe med tre uker? Gjør det til en rutine!

Masse lykke til!

Mvh Willy

Sykepleiere slutter i jobb!

 

Jeg blir fortvilet og skuffet.

I et oppslag i dagsavisen kan man lese om sykepleier Anne Merete Hage som slutter i faget etter 30 år i yrket.

Link til innlegget her.

Jeg har full sympati for valget hennes, men tillater meg å være frustrert over nok et angrep på tverrfaglig rehabilitering i helsevesenet.

Takk og pris for at nye generasjoner sykepleiere er på vei inn og at gamle holdninger er på vei ut sammen med sykepleiere som ikke har forstått betydningen og viktigheten av tverrfaglige samarbeidsrutiner og et tverrfaglig og rehabiliterende fokus.

Nå er vi jo aldeles enige om at det er ugreit misbruk av ressurser å sette sykepleiere til vask og matlagingsoppgaver. Så spesialisert som det er blitt i kommunene, så bør fokuset ligge på det sykepleiefaglige i hverdagen.

Det er det ingen uenighet om. Det er heller ingen uenighet fra min side om at det trengs flere hender i flere helsetjenester. Også innen sykepleie. En undersøkelse som er gjort gir grunn til bekymring i så måte. Dette er det ingen uenighet om.

“Nova undersøkelsen som er gjort blant sykepleiere som jobber i helse- og omsorgstjenesten, viser at halvparten av sykepleierne ønsket å slutte i jobben eller var usikre på om de ville slutte. Ifølge denne rapporten var årsakene stor arbeidsbelastning, stort tidspress, for få sykepleiere på jobb, ubekvem arbeidstid, for lav lønn og at de ikke hadde fått en heltidsstilling. Ønsket om å slutte var størst blant unge og blant dem som hadde jobbet færrest år.” (Sykepleien.no)

Dette bør ansvarlige myndigheter ordne opp i. Kommunene har også et særlig ansvar i det å ta grep om tjenestenes arbeidsoppgaver. Det trengs nok en solid gjennomgang av og definering av arbeidsoppgavene til de ulike tjenesteoppgavene helsepersonell har. Spesielt innen sykepleien.

Det jeg imidlertid reagerer sterkt på, er når sykepleiere reagerer NEGATIVT på å arbeide med fysikalske og ergoterapeutiske teknikker og oppgaver.

“Det er også slik at sykepleiere nå i stor grad må følge opp behandling som fysioterapeuter har igangsatt for mange pasienter, fordi fysioterapeutene selv glimrer med sitt fravær”.

Dette skriver sykepleieren i artikkelen nevnt innledningsvis.

Igjen indikerer denne holdningen en gedigen kompetansesvikt innen det å ha et tverrfaglig, rehabiliterende og forebyggende fokus.

Over hele landet ser vi en helt nødvendig endring i hvordan rehabilitering, forebygging og helsefremming skal og bør foregå. Det å være PROFESJONSRAUS er et nytt begrep for mange. Endring er av et onde for mange og da spesielt innen sykepleien etter min oppfatning. Dette underbygges i studier knyttet til forskning på hverdagsrehabilitering.

Det eksisterer også en generell skepsis til innføringen av teknologi i eldreomsorg. Her finnes også mye fordommer og misforståelser. Mange tenker at man til slutt sitter igjen med “roboter og annet som fjerner menneskelighet og varme hender”.

“Ny teknologi kan ikke overta for hender og hoder”

skriver Hage. Da glemmer man, eller velger å se vekk fra hva innføring av såkalt ny teknologi egentlig er. Dette er utstyr som ofte har eksistert i årevis og som tildeles daglig over hele landet via hjelpemiddelsentralene i Norge. Utstyr som ivaretar sikkerhet, og som bedrer pasientens hverdag. Ikke utstyr som fjerner behovet for varme hender, men som sikrer pasientene trygghet i hverdagen.

At tjenesteutøvere fortsatt tror at ny teknologi er ensbetydende med dårligere omsorg, er i beste fall en misforståelse som viser at det er for lite kunnskap om hva velferdsteknologi egentlig er.

Og nettopp manglende vilje eller evne til å tilegne seg denne nye kunnskapen er allerede et problem i helsevesenet.

Lurer på om noen og enhver kjenner seg igjen i kommentarer som” Uff, dette databestyret setter i alle fall ikke jeg meg inn i”!

Man har faktisk en plikt på seg til å være faglig oppdatert til enhver tid. Det må ingen av oss glemme.

Husk at det ikke dreier seg om å fjerne pleie og omsorgsoppgaver til dem som trenger det, men å gi gode tverrfaglige tjenester der fokus ligger på oppgaver som gjøres i SAMARBEID med ergoterapi og fysioterapitjenestene.

Det er derfor svært beklagelig at man fortsatt fremmer holdninger fra enkelte som er med på å degradere den tverrfaglige innsatsen som gjøres over hele landet. Vi vet at det er helt nødvendig å forandre helsetjenesten fra et fokus der behandling og brannslukking der skade er opstått er den eneste løsningen, til å være mer forebyggende i vår tankegang.

Derfor har det også de siste årene vært en økt satsing på helsefremmende og rehabiliterende tiltak gjennom hverdagsrehabilitering og gjennom grundige kartlegginger i en svært tidlig fase av et pasientforløp.

Ved at Ergoterapeut, fysioterapeut OG sykepleier arbeider med trening, pleie OG OMSORG, SAMMEN, vil man kunne forebygge både for tidlig sykehjemsplass, sykehusinnleggelse og kostnader til hjelpemidler som kun står i veien for en sunn og god utvikling av fysisk og mental bedring. All forskning og studier viser at det å arbeide tverrfaglig på denne måten gir gode resultater som også gir blant annet sykepleierne bedre tid til slutt da vi faktisk ØKER FUNKSJONSNIVÅET OG REDUSERER BEHOVET FOR SYKEPLEIE FOR MANGE PASIENTER.

Dessverre er den såkalte “HJELPEFELLEN” fortsatt et begrep innen eldreomsorg. Her ligger det et potensielt enormt uforløst potensiale til å “rydde” i eget skap. Man kan bare spekulere i hvor mange sykepleierstillinger man kunne hatt ekstra hvis hjelpefellen var et utdødd begrep.

At hjelpefellen fortsatt lever og ånder i beste velgående, er behørig dokumentert både i enkeltstudier og innen erfaringsbasert kunnskap hos dem som arbeider med problematikken.

Men igjen. Dette krever forståelse, felles profesjonsraushet og tverrfaglig kompetanse der vi alle gjør ulike oppgaver som tradisjonelt har vært knyttet spesifikt til enkeltprofesjoner.

Skulle vi hatt flere ansatte til å gjøre fagenes spesifikke oppgaver på gamlemåten, ja så er det en fallitterklæring etter min mening. Den demografiske utviklingen tilsier at dette ikke lar seg gjøre.

Så til sykepleiere som fortsetter å “misforstå” sitt eget fag ved å TRO AT REHABILITERENDE oppgaver ikke hører til deres fag, ta grep og oppdater dere. Velg å forstå, samarbeid og jobb rehabiliterende der dette er tverrfaglig bestemt. Hvis dere kan gå med pasientene i stedet for å trille dem i rullestol, ja så har dere faktisk en plikt på dere å gjøre den type “fysioterapi”.

Så er vi alle enige om at vi også burde få mer ressurser til å bli enda mer profesjonsrause. Til å få et enda større fokus på en deling av ulike oppgaver på tvers av profesjonene. Til å få en enda større forståelse for viktigheten av tverrfaglig rehabilitering.

Og da er det egentlig greit at sykepleiere og andre som kun bidrar til å snakke ned dette gir seg mens leken er god.

Synd, fordi man kunne trengt deres erfaring og kunnskap,

men ikke for en pris der pasientene IKKE FÅR DEN TVERRFAGLIGE BEHANDLINGEN som de fortjener og som de har KRAV PÅ etter loven.

Men når sykepleiere som selv hevder seg for god for å utføre oppgaver som bidrar til pasientens beste og til deres bedring ikke lenger vil stå i yrket, ja så er det muligens helt greit at nye koster overtar.

Med hilsen hverdagsaktiv

 

 

Av og til trekker jeg støpselet ut!

God kveld alle fine folk!

Enda en helg er godt i gang, og enda en helg har jeg slitt med smerter i kroppen. Lite trening, men det er helt okey! Bevegelse er likevel viktig for å kunne hamle opp med smerter i kroppen.

Jeg vet av erfaring hvor viktig det er å være i stand til å komme seg opp og ut en liten tur. Det er ikke snakk om at vi på død og liv skal presse en allerede sliten kropp ut i heftige treningsøkter, men rett og slett “lufte vettet  litt”.

Når kroppen er full av sliten smerte, ja så er ofte hodet også sliten. Og det å krype seg under dyna og bare gi opp alt i verden for en stakket stund er fristende av og til. Noen ganger kan det også være lurt hvis kropp og sjel er totalt utslitt. Men det å bli værende i en egen boble over mer enn noen timer, er ikke å anbefale. Kroppen sier fra når den er sliten, men hjernen vår har litt større utfordring med å si i fra.

Hjernen slites ofte mellom fornuft og ufornuft. Og mellom ulike samvittighetskvaler. Når man av ulike grunner velger å krype under dyna så er det fordi noe er galt. Enten med at kroppen er syk eller utslitt, eller at ens psykiske form er dårlig. Må man da legge stein til egen byrde ved å fore seg selv med dårlig samvittighet?

Er det virkelig slik at det er ok å bli enda mer sliten og utafor fordi vi absolutt skal VELGE å si til seg selv hvor elendig vi er som ikke klarer å takle dagen? Burde det ikke være slik at vi skulle akseptere at kropp og sjel forteller oss at vi bør ta en TIMEOUT?

Etter min mening så sliter dårlig samvittighet langt flere i stykker enn det vi liker å tenke på. Hadde vi kunnet fjerne dårlig samvittighet for det vi ikke klarer, ja så hadde vår totale psykiske helse vært mye bedre enn det vi ser i samfunnet i dag. Og vi som sliter med dette, eller som har dette i våre nære relasjoner, burde i alle fall sørge for at vi ikke får dette som ekstrabyrde i hverdagen. Ikke alle er like heldige som meg, med en kone som er fantastisk forståelsesfull og tålmodig, det vet jeg. Men vi alle burde legge mer til rette slik at våre nære faktisk får det litt lettere i hverdagen.

Dette gjelder selvsagt ikke bare i nære relasjoner og i familier, men også i høy grad i samfunnet generelt. Vi har en lei tendens i samfunnet vårt å skylde på både grupper og enkeltindivider når man ikke når helt opp. Enten er du perfekt eller så er du ferdig!

Et eksempel som slår meg er de krav vi setter til våre idrettshelter. Er man så god at folket forventer GULL, ja da kan du ta F på at vedkommende får høre det hvis man “bare” tar bronse eller det som verre er.

Et annet eksempel er vår ekle trang til å knuse dem som gjør noe galt. Har en politiker eller kjendis gjort noe som ikke er innafor, ja da skal ikke bare vedkommende få lest opp hva som er galt, men offentlig knuses, moses og spyttes ut igjen. Og hvis vedkommende sier unnskyld, ja så er pokker meg dette galt også. Utidig plassering av dårlig samvittighet og generering av psykiske vanskeligheter mot våre medmennesker eter min mening.

Vi er alle bare mennesker. Vi gjør alle våre feil. Vi tåler ulike påkjenninger. Noen tåler mer og andre igjen mindre. Det er slik at vi ikke skal unnlate å påpeke feil og mangler og vi skal heller ikke gå av veien for å utøve straff der lover er brutt, men vi må da for pokker kunne anerkjenne at mennesker ikke er ufeilbare? At vi ikke trenger å dobbeltstraffe dem? At vi faktisk kan akseptere at det å gi andre dårlig samvittighet for noe er en straff, ikke en læring i å gjøre noe som er annerledes.

Så vit det neste gang du møter folk som sliter eller som av ulike grunner ikke deltar. De har kanskje bare en ørliten timeout. Eller hvis det er veldig vanskelig for dem, så har dem kanskje en liten periode med timeout. Er DU den som da sliper knivene og forsøker å gjøre det verre for dem, eller er du den som faktisk støtter, gir hjelp og sympati for dem som har det vanskelig?

Bry deg om dine medmennesker fordi det vil alltid være årsaker til at dem har handlet som dem har gjort, eller at de sliter med ting som er usynlige for andre. Ikke døm før du vet, og selv om du tror du vet så er det bare simpelt å gjøre opp meninger som genererer dårlig samvittighet og følelse av å ikke føle seg ønsket og verdt noe. Hva får du som gjør dette egentlig ut av det?

Jeg selv trekker ut støpselet innimellom for å kunne klare å være i hverdagen. Jeg gjør det fordi jeg innimellom føler at det er nødvendig for å hente meg inn igjen både psykisk og fysisk. Jeg gjør det med støtte og god samvittighet. Det håper jeg alle andre også gjør.

Mvh Willy

Når livsstilsendring saboteres!

God kveld til dere gode lesere!

Det å endre livsstil er en ganske omfattende og altoppslukende endringsprosess. Det er det ingen tvil om. Det å forandre uvaner i ditt liv til å bli til sunne og gode vaner er også en livsslang prosess som krever motivasjon og gjennomføringskraft. Da trenger man all den motivasjon og støtte man kan få i prosessen.

Ofte kan det være lurt å få hjelp i starten til å definere hvilken retning som er lurt å gå i for å oppnå det du ønsker.
En coach kan hjelpe deg på riktig vei. En coach kan også hjelpe deg til å forstå hvordan du skal unngå de vanligste fellene som er med å ødelegge prosessen.

For det finnes feller. Noen er åpenbare, mens andre igjen vet man ikke om før man står midt oppe i en rasert prosess der motivasjon og lyst er ødelagt.

En av de mest vanlige risikofaktorene jeg møter er familiesabotasje eller partnersabotasje. Det kan også være personer i nær bekjentskapskrets som står bak sabotasjen.

Ofte gjøres det nok ikke med vilje, men er mer et utslag av for lite kjennskap til mekanismene bak livsstilsendring og motivasjon. Og det skyldes også dessverre bevisst sabotasje ovenfor sine nærmeste da utkomme for noen kan virke skremmende. Kanskje partneren er redd for at mannen eller kona skal forandre seg såpass mye at man er redd for å bli forlatt?

Eller kanskje man er redd for at man selv må begynne å forandre seg, når man vet hvor vanskelig dette kan være?

Uansett om man bevisst eller ubevisst saboterer en livsstilsendring, så blir resultatet noen ganger ulevelig. Livsstilssykdommer som følge av inaktivitet og usunne vaner tar mange, mange liv både i Norge og på verdensbasis.

Så hva skal man da gjøre når man desperat og motivert endelig kommer så langt som til å begynne et nytt og bedre liv, og noen slenger ut kommentarer, handler inn usunne ting og ellers gjør det som er i sin makt for å “forstyrre” endringen?

Det første og viktigste rådet jeg kan gi er å starte med blanke ark. Før man starter en slik prosess så er det viktig å fortelle sine nærmeste om hva en selv ønsker av støtte og hva dem faktisk kan spare seg for. Støtte i prosessen er viktig, men ikke avgjørende.

Det andre rådet er at endringen, hvis er truet av at andre ikke er i stand til å gi deg oppbacking, er å kjøre et sololøp. Ta ingen fanger i en endringsprosess. Ikke vent til aksept oppstår, men start din reise på egenhånd. Kjøp din egen mat og lag dine sunne måltid uten deres godkjennelse. I selskaper og slikt, så vær ærlig med omgivelsene og fortell dem om hvor viktig valget ditt er for deg. Kjør solo og kjør knallhardt!

Det siste rådet er enkelt. Basert på mine erfaringer ønsker gjerne den ene halvdelen i et forhold eller i venneflokken en endring, mens den andre er mer lunken. Gi beskjed så tidlig som mulig at dette er en prosess du vil gjøre alene. Ikke vent på at de andre skal manne seg opp. Da vil du måtte risikere å ikke komme i gang i det hele tatt. La dine egne resultater være det som planter endringsfrøet hos andre. Selvgjort er velgjort. De andre må faktisk selv finne sin indre motivasjon, ikke få den tredd nedover hodet.

Livsstilsendring kan altså være en ensom prosess. Fordelen er at du ikke gjør deg avhengig av andre for å være mer aktiv. Du velger selv når du vil gå på tur. Du slipper å vente til neste gang fordi partner eller venn ikke orker akkurat i dag, og du har dermed full kontroll over egen prosess. Ofte kan dette være vel så bra som det å desperat forsøke å få drahjelp av dem som altså drar deg ned og saboterer din endringsprosess.

Uansett så ønsker jeg at alle skal klare det og uansett hva som passer, så masse lykke til med din prosess!

Mvh Willy

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top