I dag har jeg hatt en dag på det jevne. Etter en lang dag på jobb er man utslitt. I alle fall mentalt, da det ikke er særlig fysisk tungt å være ergoterapeut. Egentlig så er det et perfekt yrke for oss som elsker å jobbe med mennesker og samtidig få lov å være aktiv.
I dag har jeg fått kjørt rundt i kommunen sammen med tverrfaglig team for å kartlegge ulike problemstillinger for dem som trenger hjelp. Vi vurderer rehabiliteringspotensiale og iverksetter tverrfaglig rehabilitering og opptrening der dette er nødvendig. Det gir virkelig mening når vi sammen kan få mennesker på beina igjen med trening og behandling.
Det å arbeide med mennesker er bare det beste i livet. Det å få anledning til å bedre livet for andre som sliter gjør noe med en. Det gir en glede å gå på jobb slik at man virkelig føler seg vel med det å gå på jobb.
Slik er det jo også med treningen vi gjør i frisklivssentralen. Det er jo ikke treningen som betyr så mye, men de kognitive prosessene som foregår i endringsprosessen hos den enkelte. Glem trening, hvis ikke hodet er med. Dette er vår viktigste oppgave. Nemlig å endre oppfatning til dem som tenker at det kun skal trening til.
Dessverre er det jo fortsatt slik i noen fagmiljøer, at tanken om jo mere jo bedre skal gi folk varig endring. Spesielt hos fagfolk uten erfaring med menneskesinnet og med et ensidig blikk på pulsøkning og muskelbruk, og som ikke tar hensyn til de strukturer hos enkeltmennesker som leder til varig endring.
Jeg pleier å sette dette litt på spissen ved å si glem å trene! Glem å trene, men start med å endre oppfatning om livslang bevegelse. Alt for ofte henviser folk til effekten av trening uten å endre vaner først. Resultatet er gode kroppslige funksjoner på kort sikt, men også flere som møter veggen fordi de ikke klarer å opprettholde intensitet og treningsrutiner over tid.
I det programmet jeg selv følger, snus dette fullstendig på hodet. Ingen trening uten de nødvendige byggearbeider der en solid grunnmur bygges. Derfor gir det mening i at trening i intensitet og omfang ikke gis før en har lært å elske generell bevegelse.
Selvsagt møter jeg endel holdninger og kritikk for en slik tilnærming. Det er jo opplest og vedtatt at det å endre livsstil innebærer blant annet trening, trening, og atter trening. Spesielle øvelser for den enkelte, samt oppfølging fra høyt kvalifisert personell med inngående kunnskap om muskel og skjelett brukt i biomekaniske bevegelser.
Jaja, jeg sier, vi skulle ikke bare ha det litt moro da? Vi skulle ikke bare ta en prat, mens vi går? Vi skulle ikke bare lære oss litt om glede da?
Ser dere poenget?
Jeg setter selvsagt ting litt på spissen her, men det er jo et tankekors at såpass mange er støttemedlemmer hos treningssentrene. Og det til tross for at dem har topptrente personlige trenere til å hjelpe seg med både pulsøkning og motivasjon.
Når man ikke har en sterk og god grunnmur der endring og vaner ikke følger gleden med å trene, ja da kommer huset til å falle. Det er ikke et spørsmål om HVIS, MEN NÅR.
Er en av dem som alltid sliter med motivasjonen eller hater å trene. Er du støttemedlem på treningssenteret og de få gangene du er der, kjennes alt bare ut som et ork? Klarer du ikke å opprettholde trening over lang tid? Da kan det jo hende at grunnmuren ikke er sterk nok. Da kan det hende at du har brukt snekkere som har bygd et superfint hus der grunnmuren mangler.
I dag startet jeg årets første frisklivsstrening på jobb. For de som måtte lure på hva dette er for noe., så er en del av mitt arbeid å trene deltakere i frisklivssentralen i kommunen.
En frisklivssentral er et kommunalt tilbud til dem som har behov for livsstillsendring. Ønsker du å lese mer om hva en frisklivssentral er så finner du mer om dette her.
Jeg har startet og drevet arbeidet med frisklivssentral i kommunen siden 2013. Så man kan si at jeg har ganske lang erfaring med denne type arbeid. Sjekk gjerne om det finnes en frisklivssentral i din kommune. Det kan i særdeleshet anbefales.
Men dagens treningsprogram hadde også et fokus der alle øvelsene lett kan gjøres hjemmefra i din egen stue.
Her er en gjennomgang av dagens program!
Tåhev. vi tar tåhev helt til vi ikke klarer flere, eller krampen setter seg i leggen. Ikke fortsett hvis du får krampe.
Gå på stedet hvil i 5 minutter til musikk og deretter løpe på stedet hvil i 5 minutter. Her får man puls etter hvor intenst man beveger seg. Bruk armene dine aktivt i disse minuttene.
Finn frem en stol, legg armene i kryss over brystet og sett deg og reis deg 3 sett a 30 ganger, eller til du ikke klarer å reise deg igjen. Husk å bremse på vei ned og vær eksplosiv på vei opp.
Løpe på stedet hvil i 20 x 4 sekunder. Her gis det full gass i 20 sekunder hvile i 5 sekunder og ta så nye 20 sekunder osv.
Planke for kjernemuskulatur så lenge du klarer x 3 sett –
Sideplanke på begge sider samme som punkt 5
Et minutts pause før neste øvelse – her er det mountainclimber som gjelder – Utføres som planke, men klatre med et og et ben x 12
Dette var dagens øvelse for oss. Klarer du dette? Gi det et forsøk og selv om du ikke klarer det så har du fått deg en god økt likevel. Og hvis du synes det for lett så kjører du tre sett med alle øvelsene om igjen. Husk at det ikke er om å gjøre å sprenge seg, men å klare å få gjort øvelsene i heimen på tidspunkt der du ikke orker å stikke avgårde på trening.
La disse øvelsene være veiledende som daglige drypp i aktivitetshverdagen din og la turen på treningssenteret være krydderet i tilværelsen!
I dag har jeg et for meg viktig budskap. Når jeg var ung på begynnelsen av 80 tallet, så var det å bruke narkotika noe slauren gjorde. En slaur, eller en friker, småkriminell eller bare en som hadde store problemer hjemme. Jeg var en småslaur! Helt ufarlige og shabby utseende, men altså helt ufarlige. Vi rekte rundt å gjorde ingen noe fortred. Vi koste oss med å flytte grenser, noe som var helt vanlig i miljøene rundt der vi vokste opp i en stor drabantby med nærhet til alle typer mennesker.
Den gangen var det sossene mot frikerne, de som var såkalt ordentlige og de som var slik som oss, litt mindre ordentlige. Den gangen var det ikke spørsmål om hasj eller cannabis var en farlig substans og bruke. Det var noe alle visste at det var. Det var flere grunner til dette.
I alle de årene som har gått etter at jeg selv var en av de heldige som fant en måte å leve et liv på, har jeg sett en utvikling som er veldig bekymringsfull. Nemlig den måten internett, sosiale medier og slikt har nærmest revolusjonert narkoindustrien med hensyn til effektivitet i markedsføring. Det er ikke lenger småjævelen på hjørnet i blokk C som overbeviser deg om at cannabisprodukter er av det gode. Det er en samlet milliardindustri med tilgang til spesifikk forskning, eller såkalt vennlig forskning som pøser ut hvor bra bruken av cannabisprodukter er.
La meg være helt klar på at jeg ikke tar stilling til virkningene av stoffet i seg selv annet enn å si at enhver person som tilfører kroppen en substans den ikke skal ha i den hensikt i å oppnå rus, er på ville veier.
Da snakker jeg ikke om legemidler som tilføres for å hjelpe folk med ulike tilstander som ellers ikke lar seg behandle eller redusere smerter for eksempel. Jeg tar heller ikke stilling til den medisinske bruken av cannabis der virkestoffet THC er fjernet eller redusert i så stor grad at det ikke lenger kan regnes som et rusmiddel. Her avventer jeg en avklaring fra “The good guys” som nå prøver å få godkjent ulike medisiner som er bedre enn andre medisiner.
Jeg snakker om den økende bruken av rusmidler blant ungene våre. Her hjemme på bjerget. Der ungdom før tok seg en øl, tar veldig mange nå ulike andre rusmidler. Ungdom vil alltid prøve ut grenser. Men det at narkoindustrien har gjort det stuerent å bruke cannabis er en livsfarlig utvikling. Her har vi alle et ansvar til å opplyse og informere om hvor farlig dette egentlig er.
Med all respekt. Det er blitt “ufarlig” å bruke cannabis. Flere og flere unge ser på dette rusmiddelet som relativt ufarlig. Spesielt hvis det inntas uten tobakk gjennom såkalt vaping. Her er et klipp fra en studie publisert i Science Daily. ”
“Vaping devices heat cannabis to a temperature in which the mind-altering compounds in the plant are released as a vapor that is inhaled. Vaping is thought to be safer for cannabis and tobacco use because it doesn’t produce many of the harmful components of burning material such as tar and other cancer-causing agents.
But, the researchers say, their study suggests that at least for first-timers or others who don’t use cannabis regularly, vaping delivers greater amounts of THC, the primary intoxicant in cannabis, which increases the likelihood of adverse reactions”.
Det er en utbredt oppfatning av at cannabisprodukter er MYE bedre enn alkohol. Grensene og forståelsen mellom det som er medisinsk bruk av CBD eller legemidler som inneholder CBD og EN viss andel THC er utvisket.
Også bruken av MDMA og andre liknende substanser er bekymringsverdig. Og det er nettopp her jeg vil rette en advarende pekefinger til dem som fortsatt tror at cannabis er “ufarlig” eller “bedre enn alkohol. Og for ordens skyld: JA, DU KAN DØ AV ecstasy OG MDMA!
Industrien som effektivt har fått et medium gjennom internett til å promotere sine produkter, ser ut til å vinne frem over alt. Som jeg sa så ville jeg ikke ta stilling til om cannabisprodukter er skadelig eller ikke. Det er irrelevant. Det som er det skadelige å som på 80 tallet, er utviskingen av grensene. De grensene som leder til andre stoffer. Dem som gir ungdom tilgang på miljøer som stadig forsøker nye midler. Det er da man er på fest og møter MDMA for første gang, tar en dose og aldri våkner igjen. Det er disse grensene som flyttes ved å legalisere. Det er disse grensene vi mister i diskusjonen om vi bør legalisere eller ikke. Ikke om det ene er farligere enn det andre.
All rus er av et onde! All rusbruk satt i et system der det settes opp mot hverandre på en måte der det ene er “mindre farlig” enn det andre er en ny seier til fremming av at cannabisprodukter er “ufarlig”. Det å legge seg på en forbudslinje er kanskje ikke den rette løsningen alltid, men i debatten om at cannabis bør legaliseres er den på sin plass. Kampanjer over tid må til for å motivere til at folk skjønner forskjellen på legemiddelbasert cannabis og annet.
Vi kan ikke havne i situasjon at legemidler sees på samme måte som hasj. Disse forskjellene er det ikke alle som skjønner! Og etter min mening så er altså bruken av cannabis som rusmiddel ikke bare skadelig for ens kognitive funksjoner, fare for utvikling av angst og andre psykiske lidelser med mer, men INNGANGSBILLETTEN til andre miljøer og tyngre stoffer. Spesielt stoffer som amfetamin og liknende stoffer.
Vær tydelig! Si nei til alle former for skadelige rusmidler!
Vi har klart å gjøre det med røyking, og alle forstår at heroin ikke er løsning på noe som helst! Men det gjenstår fortsatt noen viktige områder. Brennevin, hasj og resten av dritten som skader og ødelegger menneskers liv, familier og vennskap. Hadde vi vært like flinke til å si nei til skadelig bruk av rusmidler som til å stå på barrikadene for andre ting vi tror på, ja da hadde vi kommet langt. Jeg har tro på ungdommen. Jeg har tro på at dem er mye smartere enn vi var på 60-70 og 80 tallet. Den gangene vi skapte de som i dag er tunge narkomane. Den gangen Nygårdsparken i Bergen ble en av europas største narkotiascener. Jeg har tro på at vi klarer å lage kampanjer som motarbeider all reklamen for weed, cannabis, og amfetamin og annet.
Jeg har tro på at vi kan sammen med snapchat, facebook og instagram med flere, kan fjerne kjøp og salg av disse billettene til et liv i rus.
Vi som foreldre har et særlig ansvar. Et særlig ansvar om å informere våre barn om de reelle farene ved misbruk. Vi er forbilder. Vi skal ikke være dem som hele tiden kjefter, overvåker og setter forbud da etter min mening dette kan føre til et ytterligere opprør og enda størr fare for misbruk. Men vi skal følge med! Vi skal legge til rette for at våre håpefulle får støtte, forståelse og god nok informasjon om farene ved bruk og misbruk av ulike typer rus. Vi KAN IKKE FREMSNAKKE RUS! Vi MÅ ta et standpunkt der vi tydeliggjør farene ved misbruk. Vi ville vel i dag aldri oppfordret våre barn til å begynne å røyke? Så hvorfor pokkeren ville vi oppfordre dem til å tilføre andre former for rus?
Jeg har tro på at disse såkalte lette stoffene i fremtiden kan bli den nye røyken og stille gli ut i glemselen. FORDI DEM POTENSIELT KAN ALTSÅ LEDE TIL ET LIV I TUNG RUS ELLER PSYKIATRI. Jeg har også et håp om at rus i seg selv snart kan være et tilbakelagt emne i vårt samfunn og vår kultur. Og da igjen tar jeg ikke stilling til de ulike skadevirkningene som for mange stoffer er udiskutable, men altså at det å tilføre kroppen kunstig rus ikke er av et gode uansett. Og fordi det er mange som danner et lett miljø, som da blir tyngre etter en tid, og som til slutt leder til svært skadelige stoffer eller sykdommer som man i beste fall sliter med resten av livet. I verste fall sliter man ikke lenger med livet i det hele tatt. Fordi livet kan være over etter kun EN dose med MDMA.
Et kort innlegg i kveld der jeg tar for meg dette med tid. Tiden går i samme fart hele tiden sånn i praksis, men avhengig av hvordan vi har det så kan den oppleves forskjellig. De siste ti årene har vært blant de lykkeligste i mitt liv. Derfor har tiden føltes som om den har gått svært fort.
Jeg har rukket å bli 51 år gammel, men føler meg som en 25 åring. Jeg har også rukket å bli bestefar til verdens beste lille nurk. En ubeskrivelig lykke!
Men nå, når jeg er i den beste tiden i livet, kan jeg altså se tilbake på ti år med en umerkelig forandring i kropp og sinn.
For ti år siden var jeg i elendig form. Trente aldri og røykte fortsatt. I dag er jeg røykfri på snart 10 året og kan løpe halvmaraton uten å bli andpusten i særlig grad. Ukentlig løper jeg flere mil og på en standard 10 kilometer så løper jeg de tre siste kilometerne som 4×4 intervaller. Ikke så værst for en 51 åring synes jeg!
Men har livet gjort noe med meg? Vi forandrer oss alle gjennom livet og denne 10 years challenge var jo litt morsom. Jeg ante ikke at forandringen, og da i mine egne øyne, var såpass. Over her ser dere forskjellen på meg som 41 åring og meg som 51 åring!
En morsom challenge!
Hva synes dere kjære lesere? Er det mye endring eller?
I dag skriver jeg et og annet ord om samvittighet når vi vi ikke rekker å trene eller å være klar til enhver tid for å delta med venner i treningssammenheng. Spesielt er nok kvinner dem som i størst grad ender opp med dårlig samvittighet for ikke å rekke over alt og samtidig ha overskudd til å komme seg ut på trening. Men også mange menn tror jeg opplever dette. Jobb og andre ting i livet forstyrrer ofte den viktige egentiden man trenger enten sammen i et forhold eller for seg selv. Og da også ofte begge disse tingene for begge parter.
Hvorfor er det egentlig slik? At vi får dårlig samvittighet for noe vi burde glede oss maksimalt over? Er det fordi vi prøver så hardt å få tid til enda en aktivitet for alle dem rundt oss, og når vi ikke lenger har tid eller overskudd til mer så skal vi plutselig ut og trene? Det vil si kun tenke på oss selv? Egoisme liksom? Hallo, det fortjener vi da ikke? Eller?
Uansett hva som er grunnen så vil samvittigheten av å bare slippe alt og bare poppe ut og ned på trening et uoverkommelig hinder for mange. Et hinder som gjør at vi ikke kommer oss avgårde på grunn av samvittighetsgrunner. Og så blir vi sittende der da. Med vår egen dårlige samvittighet. Hvor samvittigheten over å ikke komme seg på noe man “VET MAN BURDE” og således lage en selvforsterkende dårligere samvittighet. Ser dere poenget? Hva pokker man gjør så rammes man av å prioritere alle andre enn seg selv.
Man ender opp med å komme inn i et spor der man går og tråkker i samme runddansen dag ut og dag inn. Uten ende. Alle andre får ting til synes man, og da forsterkes følelsen av å ikke mestre. Man ender opp med å føle seg som en sliten, utslitt vaskefille som går i et evinnelig evig mas for alle andre enn seg selv. Til slutt gir man bare litt og litt opp. Umerkelig sitter man plutselig der med en følelse av og være mislykket og følelsen av at alt kjennes håpløst.
Hvis du kjenner deg igjen så er det på tide å snu på flisa!
Man kan ikke forvente at man skal bryte noen mønstre hvis man ikke gjør noe aktivt for å klare dette. En av de viktigste tingene vi gjør av grep som kan være med å snu en slik trend, er å analysere vår hverdag. Det å vite om hvilket innhold vi fyller dagene med, samt det å fordele våre timer på en mer effektiv måte enn vi er vant til, kan være en av flere løsninger på hvordan man kan bryte mønstre man ikke ønsker.
Hvis du analyserer innholdet i en vanlig dag, ja så er jeg nok ganske sikker på at det er ting i dagen man kan legge vekk som “mindre viktige” eller kanskje til og med helt unødvendige. Menn er veldig enkle slik. De “ser” gjerne en indre prioriteringsliste av daglige gjøremål, på en helt annen måte enn kvinner. Er det slik at man kanskje kan gi og ta litt her? Samarbeid, kommunikasjon og forståelse for hverandres ulike måter å se denne prioriteringslisten over daglige gjøremål, kan godt være en god måte å starte et nytt samarbeidsmønster på. Man kan sette seg ned sammen og se hva som kan fordeles på hvem og hvilke oppgaver som kan med fordel prioriteres vekk som daglige gjøremål. Og her er det viktig mannfolk, og være bevisst på å kunne hjelpe! Just sayin. Fordi det er da for pokker ikke kona sitt ansvar å ta alt husarbeid, vask og klær samt andre såkalte huslige sysler. Det er da for svingende du som ektemann, kjæreste eller samboer eller hva nå enn du er sitt tydelige ansvar å være en samarbeidende del av husholdningen? Lær deg for pokker å vaske klær!
Så til denne dårlige samvittigheten. Hvis man har klart å få ryddet ut av listene noen av oppgavene slik at dette med EGENPLEIE står på dagsplanen, ja da er man kommet langt. Man trenger bare et par timer daglig eller i uka for å kunne få den friheten det er til å løpe en tur eller bare spasere en tur ute. Og hvis dere ønsker og synes det og gå sammen på ting er supert, ja da er det bare å støvsuge, vaske klær sammen og stikke ut en tur sammen etterpå.
Hvis det imidlertid er slik at det overhodet ikke er mulig å få tid til å gå sammen, ja så er egentlig dette det aller beste. Dette fordi du da kan nyte en time i fred og ro. La tankene få konsentrere seg om aktiviteten, og la fokuset være kun på deg selv for en stakket stund. Ta ingen fanger i en slik prosess! Og la ikke dårlig samvittighet komme i veien for slik adspredelse. Fordi hvis du er fullstendig utslitt og føler deg som en gammel vaskefille, ja så er ikke det til det beste verken for deg eller for dem rundt deg. Man trenger å ha tid til seg selv i en travel hverdag fylt med rutiner. Man trenger en pust i bakken av og til. Man trenger å samarbeide om oppgaver som er viktige og man trenger å forstå at vi ser på ting som trenger å gjøres litt ulikt. Når vi forstår dette og klarer å akseptere det, samt til og med deale med det, ja da er man inne i et bra spor. Hjelp hverandre til å gi hverandre den viktige tiden til refleksjon og kontemplasjon.
Det er ikke bra å hjelpe alle andre før man hjelper seg selv. Man bør finne en måte å differensiere dette på slik at man ikke brenner alt kruttet på alle andre og ender opp med å ikke ha tid eller overskudd til seg selv. Da er man på ville veier.
Så folkens, ikke ha dårlig samvittighet for å dra ut å trene. Gjør det gjerne sammen med dine nære og samarbeid mer i hverdagen. Legg vekk ting som er blitt “ISSUES” i hverdagen og restarte hvilken oppgaver som er delbare, kan prioriteres vekk eller utsettes. Ikke gjør alt hver dag for så og ende opp med å ikke lenger ha tid til deg selv. Det er ikke bra for noen!
Og trenger man hjelp med dette så kan ergoterapeuter hjelpe til med å få en kvalitetsoversikt over daglige aktiviteter samt å analysere aktivitetene dine slik at man igjen kan få tid til de viktige aktivitetene i livet. I i ditt liv så er det faktisk du som er viktigst.
Vi vil ikke gjøre situasjonen vanskeligere for noen dersom som de allerede har en vanskelig situasjon, menes med dette kjente utrykket.
Så tenker vi egentlig over dette i hverdagen når vi omgåes folk som har det vanskelig?
Eller trenger vi av og til en påminnelse om at vi behøver å gi av vår empati og forståelse mer enn noen gang når dem vi kjenner har det vanskelig?
Selvsagt, er det enkle svaret. Men er det alltid like lett å koble rasjonell tenkning og pragmatisk væremåte, mot tilstander som noen ganger ikke følger boken, eller logikken. Svarer vi da på en uforsonlig og upersonlig måte våre medborgere, kolleger, familie eller venner på en slik måte som “du må da forstå at… – regelverket sier… – etter loven så… – her er vi ikke vant til…” Og så videre?
Ja da kan det utmerket være at du bidrar til ytterligere sykdom, slitasje, knuste selvbilder eller annen reduksjon av livskvalitet hos dem som av ulike grunner sliter i hverdagen.
Så hvorfor har man et behov for “å følge boken, samt opptre som en pragmatiker ovenfor andre?”
I min bok er dette et tegn på uvitenhet, kunnskapsløshet og manglende empati. Er du den som stadig må stille de kritiske og pragmatiske spørsmålene? Er du den som bare MÅ nevne dine såkalte regler, lovverk eller generell konsensus i ulike spørsmål?
Er du den som bare MÅ gjøre det vanskeligere for individet ved å la pragmatikken overgå empatien?
For å nevne definisjonen av empati:
“Empati er ikke det samme som å prøve å tenke seg hvordan du ville opplevd situasjonen, men det dreier seg om å forstå hvordan den andre personen opplever det.”
Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger.
Et viktig moment i empati er at man for eksempel opplever de andres motiver som deres, og ikke bare sine egne. I empati kan andres motiver avvike fra ens egne. Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen.
Så dette er ekstremt viktig å tenke på i forhold til vår kontakt med andre mennesker i situasjoner som for DEM er vanskelig. Pragmatikere og regelryttere kan i verste fall være dem som står for et være eller ikke være for dem de står ovenfor. Mangler du empati ja så bør du holde deg til å arbeide med noe annet enn med mennesker.
Man kan da også godt være pragmatiker, forståsegpåer, bedreviter og regelrytter og samtidig være empatisk. Forskjellen er at dem som er alt dette og samtidig utviser en tydelig empatisk side i møte med, og i kommunikasjon med dem som sliter, klarer å legge fra seg sin ovenifra og ned holdning i møte menneske til menneske.
Klarer du det ikke? Kanskje du da er en som bare MÅ KOMMENTERE regelrytteri, by the book, eller din uovertrufne kjennskap til hva akademia forteller.
Kanskje du da er en som faktisk legger stein til byrden?
Tenk over hva og hvordan du kommuniserer med andre. Og da spesielt mot dem som du vet sliter. Ikke ligg stein til byrden når dem allerede sliter med å holde hodet over vannet.
Først i dag vil jeg bare si hvor utrolig spennende denne bloggreisen har vært så langt. Jeg håper at mitt budskap om mer moro og mer bevegelse i hverdagen vil spre seg til en diger tanke hos alle som leser bloggen, deler og liker. Jeg er veldig takknemlig for alle som bidrar til dette.
Budskapet er jo like enkelt som det er nødvendig. Bedre folkehelse for alle, og da spesielt for dem som er aller svakest i samfunnet på grunn av situasjoner som ikke kan kontrolleres av egen manglende vilje til å være mer aktive. Det er jo supert at flest mulig er mer aktiv og mer bevisst sin livsstil. Det er nemlig dette som til syvende og sist vil føre til en bedre og sunnere folkehelse, og at flere ikke blir rammet av de mange og farlige livsstilssykdommene.
Som dere faste lesere har fått med dere, så er folkehelse og metoder til å endre livsstil noe som jeg brenner særlig for. Mange i befolkningen er allerede aktive i hverdagen. Jeg ser derfor med en smule bekymring på en stadig større gruppe som faller ut av en sunn livsstil og heller gir opp fordi det faktisk er for vanskelig å følge de ofte svært strenge “kravene” til hva som er #godtnok.
De aller svakeste blir i så måte en gruppe som ofte ikke helsevesenet klarer å gi et tilbud som er #godtnok. Det er ikke det at ikke tilbudene eksisterer og kunnskapen mangler i helsevesenet, men det er ofte slik at de som ønsker å benytte seg av tilbudene som eksisterer, ikke er i stand til å ta imot tilbudene.
For å ta et eksempel. Hvis man er avhengig av å gå på jobb for å kunne tjene til livets opphold, og det eneste tilbudet fra helsevesenet er på dagtid, ja da er det svært vanskelig å kunne delta. Hvis ettermiddag og kveld er fylt med smerter og fatigue i forhold til at alt kruttet er brent opp i nødvendige gjøremål, ja da er det vanskelig å finne overskudd og rom til å kunne “stikke en tur på trening”. Alt blir så vanskelig at det ikke er enkelt å komme i gang. Og hvis tilbudene er på tidspunkt eller til priser som ikke er overkommelige, ja da er det ikke enkelt.
Så har man den faktoren der svært mange med psykiske lidelser ikke er i stand til å benytte seg av tilbud, da det ikke er mulig å overvinne angsten eller at behandling ikke følger samme timeplan som mulighetene til økt aktiv hverdag. Da er det ikke bare å fortelle den det gjelder at man bør skjerpe seg eller at bare man kommer igang så blir det bedre. Her trengs det som nevnt i tidligere innlegg, et tverrfaglig system som ivaretar ting som kanskje overhodet ikke har noe med trening å gjøre, før man kommer i posisjon til å overhode klare å komme seg til et tilbud som man har godt av. Den onde sirkelen må brytes. Og det er slett ikke sikkert at det er trening som skal til for å bryte denne onde sirkelen.
SÅ hva med de svakeste gruppene i samfunnet da? Bare å gi dem opp eller?
Nei.
Det finnes riktignok ikke så mange enkle løsninger. Da hadde det vært gjort for lengst. Men noen av de viktigste “våpnene” jeg har erfart som bedrer deres situasjon, kalles respekt, tålmodighet, forståelse og kunnskap. Kunnskap om flere områder. Kunnskap om hvordan våre forutsetninger både innen psykologi, miljø og funksjon virker på ens evne til å utføre noe.
Man kan ikke bare gi folk en time til trening, gi dem en manual og be dem om å løfte den 4 x 30 over skulderen hvis personen har angst for å gå ut, har fibromyalgi eller skulderslitasje, har mer enn nok med økonomiske vansker, ikke klarer å få barnevakt, og så videre. Satt på spissen selvsagt, men dog et poeng som mange vil kjenne seg igjen i.
Det kan hende at man må arbeide timesvis med folk på kveldstid der dem bor for å kunne gjøre noe med angsten før man kan begynne å gå små turer. Det kan hende man må ordne opp i økonomiske forhold, familiære forhold eller simpelthen forståelse av smerte, før man i det hele tatt kan hente en manual, og finne en metode for å lære å løfte denne uten smerter.
Det å lære bruken av hverdagsaktivitet i stedet for å kjøre på med trening nær sagt som et universalmiddel for alt som er vanskelig er etter min mening noe som ikke fungerer for alle. Og i min erfaring så er det, nær sagt som alltid, de svakeste i samfunnet dette går ut over.
Jeg selv kan ikke gjøre så mye i det store bildet, men jeg vil gjøre mitt på et område i fremtiden. Det er å kunne gi råd gjennom denne bloggen, svare på spørsmål fra dere lesere og gi råd om hvordan man kan utnytte sin hverdag til å bevege seg mer.
Jeg vil også i år gi gratistilbud på søndager fremover. Jeg håper at folk har lyst til å delta på hverdagsaktiv sine løpesøndager her på Sotra. Tilbudet er helt gratis og jeg vil understreke at man ikke trenger å være godt trent for å delta. Man kan løpe eller gå man kan gå sammen med meg eller løpe alene, man kan drive intervaller og man kan se på om man vil. Felles er at vi er sammen og at vi har utgangspunkt i en idrettsbane der vi går rundt og rundt. Dette gjør at vi hele tiden er i nærheten og at vi kan få differensiert aktiviteten til å passe for alle.
Jeg kommer til å annonsere oppstart her på bloggen, men man kan få oppdateringer fortløpende og stille spørsmål til meg hvis man følger facebooksiden min som dere finner her, hverdagsaktiv.
Så håper jeg at dere deler og sprer denne bloggen til flest mulig slik at jeg kan få anledning til å arbeide med dette i økende grad i år. Jeg håper det dukker opp mange ulike hverdagsaktive løpe/aktive grupper rundt i det ganske land der man sammen kan gi et lite gruppetilbud til dem som vil. Gjerne i samarbeid med ulike frivillige og støttekontakter, foreldre, og så videre!
Og husk at det er fullt mulig å stille meg spørsmål både her og på melding på facebooksiden min. Her kan man stille spørsmål og få svar privat hvis det er ønskelig. Jeg holder alle anonyme hvis det er ønskelig.
I denne helgen planlegger jeg en aldri så liten løpefest. I en herlig blanding mellom hverdagsaktivitet og løpeturer, ønsker jeg å kjenne på den gode følelsen det gir meg å være sliten av mye bevegelse. Det synes jeg overgår alt annet. I alle fall bedre enn å være sliten av å ikke gjøre noe som helst.
Hva med dere? Blir du ofte sliten av å ikke gjøre noe særlig? Hva med å prøve å gjøre noe som gir deg en naturlig sliten kropp og sjel?
Er det virkelig slik at vi MÅ ut på treningssenter eller trene til blodsmaken kjennes godt i munnen for at det skal være nok? Nei, langt i fra. Gjør lystbetonte ting sammen med dine nære eller gjør ting alene som trigger bevegelse. Alt teller og etter min mening er den dårlige samvittigheten som kommer fordi man ikke har gitt alt på senteret eller liknende en av de største farene ved folkehelsen vår og det nesten sykelige treningsfokuset som er for tiden. Hvor ble gleden i økt bevegelse av? Hvor blir mestringsfølelse i de små skrittene av? hvor blir det av gleden i at man har beveget en finger der man før ikke kunne bevege noe som helst av?
Kravene til å være topptrent er nå blitt nesten umenneskelige å leve med for noen. Spesielt er unge utsatt for et stort press på hvordan man “BØR” se ut.
Nei folkens, gjør det som passer dere. Beveg dere litt mer for hver dag fordi det er deilig, ikke fordi det er noen som sier at det ikke er godt nok. Spis sunn og normal kost og styr unna usunne vaner så kommer man langt. Dette vil jeg skrive mer om i et senere innlegg her på bloggen.
Men i dag skal jeg løpe for livet, for gleden og for meg selv og mitt eget vel. Hva med deg?
I kveld kommer jeg med en påstand som jeg har tenkt på en liten stund. I media og ellers og da mye i forbindelse med helserelatert virksomhet, påståes det at vi beveger oss mindre i dag enn på 1970 tallet. Dette er således en av de viktigste årsakene til fedmeepidemien som har utviklet seg siden 1980 tallet.
Datamaskiner og spillindustrien, smarte hus og enklere løsninger i alt og ett får også sin del av skylden for at vi som mennesker tilsynelatende beveger oss for lite.
Vel folkens, selv om jeg mener helt klart at vi faktisk burde bevege oss mer enn vi gjør i dag, så er jeg villig til å være delvis uenig i påstandene om at fedmeepidemien skyldes ovennevnte faktorer.
Spesielt så er det mange som kaster seg på en forståelse av at særlig barn beveger seg mindre enn før. Er dette virkelig sant?
Det er faktisk blitt gjort noen studier over dette. Norges idrettshøgskole har gjort tre studier om barn og unges bevegelsesmønster tidligere. Selv om datagrunnlaget er tynt så peker det på at sannheten om denne problematikken kanskje er noe mer nyansert enn det som fremstilles på rent generell basis. Tallene er også noen år gamle, men det er likevel verdt å se på hvordan vi OMTALER aktivitet, eller mangel på dette, på generell basis i samfunnet. Etter min mening burde vi være svært forsiktig med hvordan vi selger ut budskapet om en mer aktiv hverdag. Verden er kanskje ikke så sort hvitt at det er vinn eller forsvinn. Det KAN hende vi burde selge ut flere gode holdninger og normalisering av lek og moro i aktivitet, enn bare å fyre løs mot dem som har det vanskelig i forbindelse med aktivitet og trening.
“Undersøkelser hvor noen hundre barn og unge gikk med bevegelsesmålere i en uke av gangen. Testene ble gjort i 1999, 2005 og 2011, og inkluderte 6-åringer, 9-åringer og 15-åringer.
Resultatene viser at bevegelsesmønsteret er overraskende stabilt i de tre undersøkelsene: De unge ble litt mer aktive fra 1999 til 2005, og dette nivået holdt seg til 2011.
Og dette altså til tross for at andelen voksne med tilgang til hjemme-PC økte fra 67 til 93 prosent mellom 1999 og 2011. Andelen med tilgang til internett økte fra under 40 til over 90 prosent. (forskning.no).
Her er det jeg gjerne vil komme med en liten OBS melding. Kanskje det ikke er på selve begelsesområdene man bør rette hovedinnsatsen, men på andre faktorer som for eksempel en helsefaglig tilnærming til kost og ernæring, samt holdningskampanjer for viktigheten av hverdagsaktivitet?
Jeg sier ikke at det ikke er viktig for barn og unge å legge mindre fokus på bevegelse. På ingen måte, men jeg sier at det i dag er et FOR stort fokus på trening og på perfeksjon. Barn og unge i dag har et enormt press på seg i forhold til det å se bra ut. Treningsindustrien lever godt av denne generelle holdningen i samfunnet. Det er trendy å se såkalt perfekt ut og det vi ikke klarer å trene perfekt, det opererer vi til perfeksjon. Eller til angrende katastrofe. Alt etter som man ser det.
Dette presset fører mange ut i en sykelig tilnærming til bevegelse. Idretten i dag er såpass streng at trenere, foreldre og idrettsorganisasjoner diskuterer villig om når vi skal begynne å “toppe” barna våre. Etter min mening er dette nok en spiker i kisten for sunne og naturlige fokus på alle barn og unge som liker å starte med idrett og nyte bevegelsesglede og idrettsglede.
Det er etter min mening noe galt fatt når unge faller brutalt ut av samfunnet, idrett, treningsglede og annen organisert aktivitet fordi de ikke strekker til.
Det samme har vi som mosjonister erfart. Det er stadig vekk et krav om å løpe raskere, lengre og delta i ulike styrkeprøver og liknende. Et av de vanligste svarene jeg får når jeg snakker med folk som ønsker å endre livsstil, er at de aldri har taklet den dårlige samvittigheten som følger med når de starter og ikke klarer like mye som “alle de andre”. Er det slik vi ønsker å se på trening og aktivitet i fremtiden?
Noen finner selvsagt enorm styrke og glede av å presse seg og bør selvsagt gjøre det hvis det er dette som en finner meningsfullt. Men det å peke på at “ALLE” burde følge deres eksempel, det er det ikke etter min mening særlig fornuftig å selge ut. Og i alle fall ikke mot de mest sårbare i samfunnet. De vil møte motstand og mestringstap som bare YTTERLIGERE UNDERSTREKER at de ikke er gode nok. En svært farlig holdning til det å selge ut at man bør trene seg mot toppidrett eller perfeksjon, mens det viktige burde være på en normalisering av individet i sunn og god harmoni med kropp og sjel.
Men, litt tilbake til at vi beveger oss lite på grunn av data og slikt. Man kan finne noen som ikke beveger seg noe særlig på grunn av databruk, MEN, og det er et STORT MEN, kan det være slik at dette gjelder et mindretall, og at det i hovedsak skyldes andre årsaker enn mangel på aktiv hverdag?
Kan dette skyldes at de dette gjelder nettopp er dem som falt ut av organisert aktivitet på grunn av for store krav? Kan det være at dette er barn og unge som sliter med psykiske tilleggsdiagnoser, autismespekterforstyrrelser og andre tilleggstilstander som gjør at et “normalt” bevegelsesmønster i hverdagen ikke er oppnåelig?
Jeg har begge eksemplene her fra min egen hverdag. Og min personlige erfaring er at det ikke er datamaskinen som leder til økt inaktivitet i det store og det hele, men er mer et resultat av ikke å ha mulighet til noen annet fordi kravene fra samfunnet er for store. Og hva sier vi foreldre da når vi “lærer” barna våre at trening er ALT! Hva når den dagen kommer at barna selv finner ut at trening ikke er ALT, men mislykkes i aktivitet eller idrett? Hva tror man da at barna våre tenker mot oss når vi gjennom hele oppveksten har innprentet til våre håpefulle at hvis du skal bli best så må du trene mest?
Jeg vil jo tro at de fleste opptrer mer balansert enn hva jeg setter på spissen her, men noen ganger begynner jeg faktisk å lure. Fordi jeg både ser og hører.
Nei folkens, jeg synes ikke vi skal være så sort/hvitt i vår tilnærming til aktivitet og trening. La oss heller sette fokus på de sunne alternativene. La oss ha fokus på NORMALISERING av trening og aktivitet, kropp og utseende. La oss fjerne stigmaet som oppstår ved å fremme holdninger som krever stadig mer av våre håpefulle, men også av oss voksne. La oss for pokker få være normale! La oss slippe å ha dårlig samvittighet hver pokkers gang vi ikke klarer eller gidder å gå ut å løpe fordi det yrer litt. La oss slippe å høre MASET om å bli best blant fotballfedre og mødre på sidelinjene til miniputtene våre! La oss SLIPPE å føle presset og stigmaet det er å få ekstrabelastninger og hoderisting når våre barn eller vår familie sitter foran pcen sin å spiller fordi de ikke har mer igjen i livet sitt. Av ulike grunner som forståsegpåere og andre bedrevitere ikke aner noe om!
La oss for pokker få leken tilbake i samfunnet! La oss for pokker få være normale!
Det finnes nok mange ulike svar på det. Jeg selv trener ikke for å bli yngre, men for å bli eldre. Mange har jo ulik motivasjon for å løfte sitt legeme og sjel opp fra sofaen. Helse bør alltid ligge til grunn for hvorfor man bør trene.
Hvis man trener for å opprettholde god livsstil og god helse så klarer man oftest å opprettholde et høyere aktivitetsnivå hver eneste dag året rundt. Og merk dere at jeg sa ikke trene hver eneste dag, men altså aktivitet. Det er en viss forskjell på å gå ut å være i hverdagsaktivitet, enn det er å gå å trene hver dag.
Intensitet i trening er nødvendig for å kunne bli sterkere og bedre, men altså det vil ikke hjelpe så mye hvis man skal opprettholde dette 7 dager i uken. Da blir på et tidspunkt treninger til et mas om tid, lyst og overskudd. Det er da folk flest gir seg.
Finn heller et aktivitetsnivå der du leker og koser deg med mye og variert moro. Finn dine aktive ting som du heller synes er kjekt å holde på med, enn at du på død og liv må ha sånn og sånn mengde, intensitet og styrkeøkter inn nær daglig.
Selv liker jeg begge deler. Jeg er imidlertid en tålmodig sjel som faktisk synes det er helt ok å skippe trening flere dager i strekk. Med god samvittighet. Da merker jeg at overskudd og lyst kommer igjen. Så løper eller trener jeg hardt. Dette blir til 2-4 ganger i uken. Imellom der går jeg, arbeider jeg, slapper av og koser meg og ikke minst nyter livet. Denne balansen passer meg i alle fall.
Så finn din balanse. Finn din rytme mellom det å trene og det å være i aktivitet så blir det også lettere å være motivert resten av livet. Krydrer du denne balansen med et variert og sunt kosthold der riktig mengde mat inntas i forhold til det aktivitetsnivået du har, ja da er mye gjort.
