Oppturer og nedturer

God morgen godtfolk!

Et nytt innlegg på denne herlige Søndagsmorgenen ser dagens lys. I går skrev jeg et nytt kapittel i kategorien drøm og virkelighet. Dette kan du lese her.

Det å kunne skrive seg inn i ulike scener og landskaper er svært viktig for meg. På denne måten kan man reise inn i fantasien for en stakket stund. Og av og til så trenger man altså å trekke ut støpselet litt. I dette innlegget kan du lese mer om dette.

Så denne søndagen oppsummerer jeg litt denne uken som nå er historie. Historie, men ikke glemt. Det har altså vært mange oppturer denne uken, men også en og annen nedtur. Det er jo det som kalles selve livet ikke sant?

En aldri så liten nedtur var å nå etterhvert oppdage at jeg mister stadig flere lesere etter overgangen til ny bloggplattform. Dette betyr at det stadig blir vanskeligere å formidle ut det viktige budskapet som jeg ønsker kan få lov til å vokse til å bli en stor bevegelse der normalisering av trening og aktivitet står i fokus. I min bok er det altså svært viktig å få et NORMALT FORHOLD til helsefremmende aktiviteter. Ikke bare det jeg ser er et UNORMALT forhold til press og stress for å oppnå perfeksjon i alt.

Alt for mange opplever tap av mestring og et såpass stort press på å lykkes, at det ikke lenger er sunt. Når trening og en aktiv hverdag blir et press og et jag om resultater, ja så har folkehelsen tapt.

Jeg har også opplevd gleden ved å delta i ulike aktiviteter denne uken. Både i form av alt det positive som skjer sammen med gode kolleger på jobb, og de svært smilende møter med deltakere og pasienter som har opplevd viktige øyeblikk av glede. En glede initiert av mennesker med engasjement og dedikasjon for det yrke de utøver. Tusen hjertelig takk til dyktige og engasjerte fagfolk og mennesker over det ganske land som bidrar til økt funksjon, glede og trygghet for andre. I innlegget HELSEENGLER  kan du lese mer om dette.

Disse menneskene som gir av sitt hjerte for å skape trygghet og bedring for våre svakeste.

Jeg har også fått kjenne på gangsperre denne uken etter en knallhard og deilig økt med min gode kollega og fysioterapeut på jobb i frisklivssentralen. Det å ha slike harde økter innimellom gjør noe helt ekstra for kropp og sjel som bringer en forover og gjør hele deg sterkere. Så en anbefaling fra meg er å krydre uken din med en eller to timesøkter der du gir jernet.

I dag skal jeg tutle rundt med familien og muligens ta en kjøretur for å lufte “vettet” litt og så gjøre det som trengs av husarbeid. Dette er hverdagsaktivitet som er gull verdt. Husk at det er den totale mengden bevegelse, trening og aktivitet som regnes ut ved slutten av året som teller. ikke korte og sjeldne økter med skippertak.

Ønsker dere alle en strålende Søndag og en veldig god uke!

Mvh Willy

Prinsen av de ensomme vidder

 

Prinsen av de ensomme vidder

 

Solen glimrer med sitt fravær. Kulden kryper opp langs bena. En iskald hånd stikkes inn under jakken for å suge til seg siste rest av varme der inne. Der inne rundt hjertet pleier det å være varmere. Denne iskalde februardagen kjennes vinden fra nord, ekstra gjennomtrengende. De tynne klærne han er kledd i er nok laget for en annen årstid. Han fryser, men likevel gjør det ham ikke så veldig mye. Denne unge gutten var innstilt på alt det som måtte komme. Han smilte lett til seg selv. Smilet stivnet litt i kulden og automatisk hutret han seg. Han klarte ikke å la være å skjelve. Kulden kom så nær ham nå.

Et øyeblikk gikk tankene over mot en glødende varme som nå var skjult et sted der inne i hjernen hans. Han fylte 16 år den dagen. Den dagen var varmen nær ham. Han skalv og trakk den tynne jakken nærmere inntil seg. Han ønsket han hadde en lue, men det ville ødelagt imaget han hadde. Street cred.

Han strakk fingrene ut og kammet dem gjennom det lange sorte håret. Han kunne sverge at luggen var frosset til is. Antagelig var den ikke det.

Han tenkte på morgenen når han våknet. Alene, men varm. Han visste det kom til å bli en vanskelig dag. Veien var så lang den dagen. Han ønsket at han kunne få slippe den. Han ønsket for første, men ikke siste gang at han bare kunne få slippe alt. Bare ligge der til han sovnet. Sovnet og kunne få lov å reise langt inn i de fantastiske landskapene han trivdes i. Der han var trygg. Der han hadde det varmt og godt hele tiden.

Med sikre skritt gikk han nedover stien som han kjente så godt. Han var en av de beste i gaten til å seile nedover på sorte boots en vinterdag der is var selve veien. Isen var der fortsatt, men han ønsket ikke å risikere å knuse flasken han hadde i hånden. Det ble en tur som gikk sånn delvis i grøften og på islagt sti.

Minutter senere var han der han ville. Bak idrettshallen i en krok. Mørket var senket seg og hodet verket. Sliten sank han sammen. Kulden kom nærmere. Han tenkte at han ble varmere hvis han drakk den kalde ølen. Så han satte flasken til munnen og drakk i store slurker. Han visste det var en tabbe. Kulden som til nå hadde prøvd å trenge seg ubønnhørlig inn fra utsiden, angrep ham nå fra innsiden.

Han lukket øynene. Med armene i kors under jakken prøvde han å skvise siste rest av varme ut av kroppen. Til ingen nytte. Tankene gikk til filmen «Å være ung er for jævlig». Han følte seg litt som en av dem som var rundt i miljøet der filmens hovedperson Christiane F. eksisterte. Perioden filmen finner sted i dekker tiden fra da Christiane F. som tolvåring kommer i kontakt med narkotika for første gang.

Han følte seg litt som en utstøtt. En ensom sjel. Han kunne heller ikke gå hjem. Han følte at han måtte være i ensomheten. I kulden som stadig ble sterkere. Denne tynne lille guttekroppen som var kledd for sommertemperatur, ikke for denne iskalde februarkvelden. Han fant frem sprittusjen og gikk rolig over mot skolen. På trappen inn til skolen skrev han det som skulle bli en metafor på sin egen fortvilelse på denne 16 årsdagen. «Welcome to hell».

Disse ordene skulle være en tøffings statement, men ble i stedet ord som fulgte ham inn i evigheten. Ord som så enkelt avslørte en sårbarhet som hadde behov for å bli leget. Det ble de aldri. Ordene er nå borte for alltid. Han visste at de var der midlertidig og at de som han, en dag ville langsomt slites vekk.

Vi skulle ikke ha følelser. Vi skulle ikke vise noe annet enn vårt image som i vår del av gaten var knallhardt. Men kulden brant ham dypere enn noen kunne ane den gangen. Frostskadde fingre med koldbrann kan amputeres, et bunnfrosset hjerte ikke.

Med stødige skritt gikk han tilbake til kroken sin der bak hallen. Det blåste ikke så mye der. Stillheten var imidlertid like kald som vinden og han trakk jakken over hodet slik at det dannet en slags hule på innsiden. Han forstilte seg hvordan det var å bo i grotte som den. Skjult for hele verden i en villet ensomhet der han regjerte i eget rike. Der han styrte livet. Der han visste at ingen noensinne ville finne ham. Der varmen kom fra alle steds og fra ingensteds samtidig. Der hulen var hans kongerike. Nederst i hulen kunne han skimte en lysglime. Han visste at han aldri kunne gå ut i lyset. Han visste at han aldri kunne slippe flere inn i mørket.

Å være 16 er for jævlig, ja tenkte han, men å være 16 år og ensom, kald på selveste bursdagen sin var enda verre. Han smilte i grotten sin, trakk pusten og returnerte motvillig til kulden og virkeligheten. Denne kulden som fikk lov å sette seg fast i et hjerte som aldri helt ville tine igjen. Et hjerte som langt der inne en plass, var fylt med glødende lava, men likevel omsluttet av is. Stålis.

Welcome to hell, tenkte han igjen. Mørket var blitt til sort, kald og tung natt. Gatelysene på den andre siden av grusbanen lagde striper i mørket da sludd begynte å drive i lyset. En buss på vei mot toppen av denne bydelen sør for Bergen, svingte seg opp og forbi lærerskolen. Han lukket øynene og en iskald tåre falt nedover kinnet hans. Helvete, sa han og skyldte i sitt indre på at et snøfnugg hadde truffet ham i øyet. Gratulerer med dagen jævelunge. Gratulerer med dagen.

Følelsen av kulde skulle aldri slippe taket. Men han hadde i alle fall grotten sin. Enda trekker han jakken over hodet og reiser tilbake til grotten i ny og ne. Han trenger å være et sted der han styrer i eget rike. Der han finner tilbake til lysglimen nederst. Innimellom drar han fortsatt til hulen sin her. For å finne fred. For å finne varme. For å finne trygghet. For å samle krefter til å igjen møte kulden der ute. Men denne gangen er han bedre kledd. Han har mange lag med erfaringens klær på seg. Jakken hans nå er ikke lenger tynn. Den er foret med trygghet. En genser som er strikket av mot og en lue som er sydd av kunnskapens tråder. En varm bukse av dyktighet og støvler av besluttsomhet.

Likevel finnes det ikke varme nok klær til å tine de innerste vare silketrådene i hjerter som er frosset til is en gang. En gang for lenge siden. Der kulden lagde en iskappe rundt den glød som fantes innerst i dypet av et hjerte som engang frøs til is på selveste bursdagen sin.

Han vet at innerst inne så vil det være ting som river ham tilbake til den iskalde kroken der bak hallen. Alene og uten mulighet til å trekke jakken over hodet. Uten mulighet til å skape hulen sin der han kan være å varme seg innimellom. Han vet også at ingen noensinne vil finne den glødende lavaen som boblet i hjertet. Iskaldt slukket av sjeler fra helvete som flyr rundt som spøkelser i natten, kun ute etter å drepe ildens bærere. Han vet at det å finne denne indre varmen trenger hjelp til å både tenne bålet, men også til å jevnlig legge på mer ved. Vedbærerne tilhører andre steder enn der han nå setter sine fotspor. Hans egne fotspor er som ordene som engang ble skrevet av en skjelvende guttehånd på en iskald trapp. Welcome to hell. De er nå for lengst slitt vekk. Trappen også for den saks skyld. Kanskje like godt. Så slipper isdronningene som regjerer i issørpens jammerdal å vaske trappen slik at dem skjuler sine spor for flammefuglene som ønsker å spre varme. Å vandre i denne issørpen er som å løpe i sirup.

Han trekker dynen over seg og reflekterer over sin egen eksistens. Et gufs fra fortiden streifer skuldrene hans og de glør som lyser opp hverdagen hans hjelper kun litt mot mørket som er ferd med å omslutte ham. De siste livsdråper er i ferd med å skjenkes isdronningene i den virkelighet han vandrer. Han vet at de har vunnet. Han vet at kulden han kjente den gangen også finnes så mange år senere. Hans flamme er kapslet inn for godt.

Langsomt snur han seg og skuer ut over det islagte landskapet her i denne verden. Denne verden av is der flammefuglene aldri flyr. Der Prinsen av de ensomme vidder bestemmer. Dette Ultima Thule der iskalde vinder ikke tar hensyn til de få glør som er igjen. Der bitende snødronninger glefser mot denne vandreren i isødet. Han trekker kappen tettere rundt seg og ønsker inderlig at noen holdt tett rundt ham. Fjernet ensomheten og gav ham varme nok til å klare neste steg. Finne lyset som skal til for å se stien han vandrer på. Finne glød som hindrer siste rest av hans hjerte i å fryse helt igjen. Hindre at hjertet ikke bunn fryses, men finner nye gnister. Han trenger å bli holdt nær, gitt varme nok til at den siste lille gnisten fjerner nok is til å overleve. Noen som legger mer ved på ilden.

 

Han trekker inn den iskalde luften, ser utover viddene her i Ultima Thule. Han vandrer rolig inn i det hvite infernoet. Han aner ikke når vindene skjuler han sjel for godt.

 

Mvh Willy

Av og til trekker jeg støpselet ut!

God kveld alle fine folk!

Enda en helg er godt i gang, og enda en helg har jeg slitt med smerter i kroppen. Lite trening, men det er helt okey! Bevegelse er likevel viktig for å kunne hamle opp med smerter i kroppen.

Jeg vet av erfaring hvor viktig det er å være i stand til å komme seg opp og ut en liten tur. Det er ikke snakk om at vi på død og liv skal presse en allerede sliten kropp ut i heftige treningsøkter, men rett og slett “lufte vettet  litt”.

Når kroppen er full av sliten smerte, ja så er ofte hodet også sliten. Og det å krype seg under dyna og bare gi opp alt i verden for en stakket stund er fristende av og til. Noen ganger kan det også være lurt hvis kropp og sjel er totalt utslitt. Men det å bli værende i en egen boble over mer enn noen timer, er ikke å anbefale. Kroppen sier fra når den er sliten, men hjernen vår har litt større utfordring med å si i fra.

Hjernen slites ofte mellom fornuft og ufornuft. Og mellom ulike samvittighetskvaler. Når man av ulike grunner velger å krype under dyna så er det fordi noe er galt. Enten med at kroppen er syk eller utslitt, eller at ens psykiske form er dårlig. Må man da legge stein til egen byrde ved å fore seg selv med dårlig samvittighet?

Er det virkelig slik at det er ok å bli enda mer sliten og utafor fordi vi absolutt skal VELGE å si til seg selv hvor elendig vi er som ikke klarer å takle dagen? Burde det ikke være slik at vi skulle akseptere at kropp og sjel forteller oss at vi bør ta en TIMEOUT?

Etter min mening så sliter dårlig samvittighet langt flere i stykker enn det vi liker å tenke på. Hadde vi kunnet fjerne dårlig samvittighet for det vi ikke klarer, ja så hadde vår totale psykiske helse vært mye bedre enn det vi ser i samfunnet i dag. Og vi som sliter med dette, eller som har dette i våre nære relasjoner, burde i alle fall sørge for at vi ikke får dette som ekstrabyrde i hverdagen. Ikke alle er like heldige som meg, med en kone som er fantastisk forståelsesfull og tålmodig, det vet jeg. Men vi alle burde legge mer til rette slik at våre nære faktisk får det litt lettere i hverdagen.

Dette gjelder selvsagt ikke bare i nære relasjoner og i familier, men også i høy grad i samfunnet generelt. Vi har en lei tendens i samfunnet vårt å skylde på både grupper og enkeltindivider når man ikke når helt opp. Enten er du perfekt eller så er du ferdig!

Et eksempel som slår meg er de krav vi setter til våre idrettshelter. Er man så god at folket forventer GULL, ja da kan du ta F på at vedkommende får høre det hvis man “bare” tar bronse eller det som verre er.

Et annet eksempel er vår ekle trang til å knuse dem som gjør noe galt. Har en politiker eller kjendis gjort noe som ikke er innafor, ja da skal ikke bare vedkommende få lest opp hva som er galt, men offentlig knuses, moses og spyttes ut igjen. Og hvis vedkommende sier unnskyld, ja så er pokker meg dette galt også. Utidig plassering av dårlig samvittighet og generering av psykiske vanskeligheter mot våre medmennesker eter min mening.

Vi er alle bare mennesker. Vi gjør alle våre feil. Vi tåler ulike påkjenninger. Noen tåler mer og andre igjen mindre. Det er slik at vi ikke skal unnlate å påpeke feil og mangler og vi skal heller ikke gå av veien for å utøve straff der lover er brutt, men vi må da for pokker kunne anerkjenne at mennesker ikke er ufeilbare? At vi ikke trenger å dobbeltstraffe dem? At vi faktisk kan akseptere at det å gi andre dårlig samvittighet for noe er en straff, ikke en læring i å gjøre noe som er annerledes.

Så vit det neste gang du møter folk som sliter eller som av ulike grunner ikke deltar. De har kanskje bare en ørliten timeout. Eller hvis det er veldig vanskelig for dem, så har dem kanskje en liten periode med timeout. Er DU den som da sliper knivene og forsøker å gjøre det verre for dem, eller er du den som faktisk støtter, gir hjelp og sympati for dem som har det vanskelig?

Bry deg om dine medmennesker fordi det vil alltid være årsaker til at dem har handlet som dem har gjort, eller at de sliter med ting som er usynlige for andre. Ikke døm før du vet, og selv om du tror du vet så er det bare simpelt å gjøre opp meninger som genererer dårlig samvittighet og følelse av å ikke føle seg ønsket og verdt noe. Hva får du som gjør dette egentlig ut av det?

Jeg selv trekker ut støpselet innimellom for å kunne klare å være i hverdagen. Jeg gjør det fordi jeg innimellom føler at det er nødvendig for å hente meg inn igjen både psykisk og fysisk. Jeg gjør det med støtte og god samvittighet. Det håper jeg alle andre også gjør.

Mvh Willy

Når det beste i livet er gratis!

 

Hei i kvelden alle gode lesere!

I dag har jeg faktisk lyst til å fremsnakke meg selv litt. Av og til er det også helt nødvendig å fremsnakke seg selv. Ikke bare alle andre, selv om det unektelig er enklere å fremsnakke andre enn seg selv.

 

De siste par dagene har jeg vært i elendig form. Med smerter og stivhet i alle ledd har dagene vært utfordrende og vonde. Det er NESTEN slik at det har gått ut over humøret mitt. Men bare nesten. Jeg har valgt å være like blid som vanlig da sure tryner og ufyselig opptreden ikke gjør situasjonen bedre, men snarere verre. Så hva pokker er da vitsen med å velge dårlig humør? Jeg velger å synes at jeg er flink som klarer å smile i stedet for å si til meg selv at jeg ikke er flink. Ser du poenget? Mye bedre strategi.

I dag har jeg også hentet frem skjemaet til løpesøndager med hverdagsaktiv! Dette gratistilbudet fra meg handler om at vi samler flest mulig og bare løper, går, tripper, ruller eller hva som helst en hel klokketime på en løpebane her i lokalmiljøet. Det å kunne samles og nyte en aktiv klokketime er gull verdt for kropp og sjel. Planen er å starte nye LØPESØNDAGER allerede i månedskiftet her på Sotra.

Alle som møter vil få råd og tips til hva og hvordan man kan bli småforelsket i økt aktivitet og løping. Det blir litt om hva som kan gjøres i forhold til løpeteknikk for de som er helt nybegynnere samt råd og vink fra undertegnede til ulike hverdagsaktiviteter underveis. Jeg håper vi kan være mange som kan delta og ha det moro med løping som aktivitet fremover.

Jeg vil også si at det er fullt mulig å sende meg spørsmål her på bloggen, eller på facebooksiden min.

Klikk dere inn på facebooksiden min for å hjelpe meg å gjøre HVERDAGSAKTIV til Norges største innen normalisering av trening og tips, råd om aktivitet og hvordan klare dette til tross for fysiske og psykiske vanskeligheter.

Jeg har mange jern i ilden for dette året og vil introdusere dette på facebook og selvsagt her på bloggen etter hvert som det er aktuelt. Jeg trenger også flere som ønsker å fremme, støtte og hjelpe meg å nå målet om å gi flest mulig en gratis mulighet til å ha en aktiv og god hverdag på tross av og istedet for ulike funksjonsnedsettelser og problemer med aktivitet og deltakelse. Både ved å fremme bloggen min, støtte med praktisk hjelp, samt kanskje bidra på annet vis, så kan vi finne rom og anledning til å gi noe fra oss selv til andre.

Men altså folkens, for nå er jeg altså snart i gang med å legge til rette for hverdagsaktiv.blogg.no sin LØPESØNDAG!

Husk at det beste i livet er GRATIS og at en aktiv hverdag aldri koster mer enn det du selv velger å legge i det!

Ønsker dere alle en fantastisk kveld og uke!

Mvh Willy

Riktig god morsdag!

Morsdag!

Denne dagen da velfortjente ord og handlinger bør handle om MOR!

Det på sin plass å hylle alle mødre på en slik dag. Opprinnelsen til morsdagen ble i følge Wikipedia startet i Amerika. Jeg tipper det er mange menn der ute som ikke kjenner så godt til opprinnelsen, men det kan være på sin plass med litt historie rund det innimellom. Dette kan være med å minne oss på om hvorfor denne dagen ble til og hvorfor vi hyller mor som den viktigste personen i våre liv. Det er tross alt HUN som har båret oss frem og skapt den vi er. Ja med god hjelp av far da, som oftest. Som sagt så startet dette i Amerika. Wikipedia skriver:

Ann Maria Reeves Jarvis, en ung, hjemmeværende mor fra Appalachene i USA, prøvde å forbedre de sanitære forholdene for alle parter etter den amerikanske borgerkrigen ved å opprette flere foreninger som hun kalte «Mothers’ Day Work Clubs».[1] I 1868 begynte hun å arbeide for å forsone partene. Inspirert av Ann Marie Reeves Jarvis’ arbeid skrev Julia Ward Howe ik: «Morsdagsoppropet»), men greide ikke å få innført «Mother’s Day for Peace» (norsk: «Morsdag for fred») som en offisiell helligdag. Ann Maria Reeves Jarvis’ datter Anna Marie Jarvis kjente til både sin mors arbeid og arbeidet til Julia Ward Howe. Cirka ett år etter at moren døde, holdt hun en minnemarkering for henne 12. mai 1905, og begynte så å arbeide for å få innført en offisiell minnedag for mødre. Første morsdag ble feiret 10. mai 1908 i Grafton i Vest-Virginia i kirken der den avdøde Ann Maria Reeves Jarvis hadde undervist på søndagsskolen. Skikken spredte seg til 45 stater i USA, og ble erklært offisiell helligdag i begynnelsen av 1912. I 1914 erklærte daværende president Woodrow Wilson den første nasjonale morsdag.

Så spredte dette seg etterhvert til blant annet vårt kjære Norge. Igjen klipper jeg fra Wikipedia:

Morsdagen ble til å begynne med arrangert av religiøse organisasjoner, men det var Oslo-kvinnene Dorothea Schjoldager og Karen Platou som i 1918, i samarbeid med ideelle organisasjoner, forretningsfolk og massemedia fikk gjennomslag for å etablere morsdagen som en årlig begivenhet i Norge.[2] Dagen har senere gått over til å bli en familiedag, der mødre oppvartes med f.eks kaffe på sengen om morgenen, blomster og kake.

Morsdagen har etter hvert blitt en stor kommersiell høytid gjennom markedsføring av morsdagskake, morsdagsblomster og morsdagsgaver. Barnehager og skoler opprettholder tradisjonen ved å følge opp ideen om feiringen av mor, og setter barna til å lage kort og gave til mor. Trender viser likevel at dette er på vei ut fra skolen, siden det etter hvert er mange forskjellige familiesammensetninger i de tusen hjem.[3]

Så min soleklare oppfordring er at man benytter denne dagen til å gi noe ekstra til mor. Hva med et par timer massasje utover dagen, oppvarting og ekstra oppmerksomhet?

Selv har jeg ikke fått til noe som helst denne dagen av verken kake eller noe annet, men jeg vil likevel utrykke hvor stor pris jeg setter på min kone. Den perfekte mor og min store kjærlighet. Gjennom dagen byr jeg på lange massasjeøkter og lett oppvartning.

GRATULERER MED DAGEN!

 

Mvh Willy

Smerter som ikke blir trodd!

 

God morgen og god søndag til alle dere flotte mennesker!

 

I dag ser jeg de siste snøflekkene forsvinne utenfor. Litt sånn digg følelse er det da snø, regn og is for meg er ensbetydende med smerter og vonde ledd. Det er visstnok ikke vitenskapelig bevist etter det jeg kjenner til, at været spiller en rolle i forhold til smerter og stivhet i kroppen.

Men jeg har altså snart 30 års erfaring med dette og da gir jeg egentlig blanke i hva vitenskapen forteller meg. Jeg kjenner det jaggu på gikta når jeg faktisk kjenner det, ikke sant? Hva som gjør dette kan jeg jo selvsagt bare fundere på.

Så hva med alle dere andre? flere som tror at det med smerter, gikt, ledd og muskelplager har noe med været å gjøre?

Alt i alt så skal vi altså forholde oss til hva leger og forskere, akademikere og andre instanser som mener noe om disse tingene, men har dem alltid rett? Gjennom mange år så har jeg ofte blitt forundret over helsevesenets hang til å forkaste, fordømme og underkjenne pasientenes egne erfaringer. Dette har heldigvis blitt adskillig bedre de siste årene, men fortsatt er det mye meninger knyttet opp mot en noe ensidig måte og forstå smerter som utelukkende knyttet til akademiske “bevis”. Hvis det ikke er godt nok forskningsgrunnlag eller hvis studier er noe tynne, ja så er det alt for mange fagfolk som avviser at de finnes.

De viktigste arenaene for fremdyrkelse av en ensidig tolkning i forhold til diffuse smerter, er etter min mening utdanningsinstitusjonene. Unge nyutdannede innen helsefaglige utdannelser har ofte en altfor akademisk tilnærming til pasienter.

Utdanningsinstitusjonene bør kjenne sitt ansvar om å legge et mye større fokus på opplevde symptomer kontra det å avfeie menneskers subjektive opplevelse av for eksempel smerte. Her har utdanningene en lang vei å gå etter min mening.

Det samme gjelder for dem som arbeider med mennesker innen helse. Vi har et særlig ansvar for å lytte. forstå og akseptere at smerter, årsaker og ulike symptomer er individuelle og oppfattes ulikt. Såpass respekt bør vi faktisk vise til våre medmennesker at vi kan forstå hva dem opplever til tross for at en eller annen vitenskapelig artikkel viser noe annet. Forskning er nødvendig og avgjørende for å forstå ulike deler av ulike ting, men vi må passe oss vel for å la oss styre av resultater i enkeltstudier, statistikk og ulike deler av de akademiske miljøene i for stor grad. Vi kan la det være rettledende, men også være klar på at mennesket er såpass komplekst at ikke alt tas for svart eller hvitt.

Dessverre har både jeg og svært mange andre blitt møtt med skepsis når det kommer til mine møter med helseapparatet. Spesielt vi som lider av diffuse sykdommer som ikke vises på bilder eller blodprøver, vi sliter med å bli trodd, eller å bli behandlet med respekt.

Dette kan få FATALE konsekvenser.

Det å ikke bli trodd i forhold til spesielt smerteproblematikk, er vondere enn selve smerten. Dette fører til utstøtelse fra samfunnet, angst, ensomhet, sorg, depresjoner og ytterligere smerter i kroppen. I tillegg kan det føre til økonomisk ruin, rusavhengighet og et liv i et system som ofte bare er opptatt av diagnoser og restarbeidsevner. NAV har nemlig også et særlig ansvar om å forstå enkeltindividet. Ikke bare henge seg opp i diagnoser for å kunne hjelpe folk til å få et bedre liv. Det å mestre sine plager til tross for at de ikke vises på røntgen eller i blodprøver. Meg selv for mange år siden ble mistrodd og nærmest ødelagt i nav systemet på grunn av manglende “bevis” i form av konkrete bilder av mine ryggproblemer. Først når jeg fikk bilder og en klar diagnose, samt hjelp fra andre enn dette systemet, fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Men dette var altså den gang. Jeg håper og tror det er annerledes nå. Den gang var man helt avhengig av å “treffe” riktig saksbehandler. Gjorde du det ikke var du i praksis ferdig.

Er det noe jeg selv har tatt med meg inn i mitt eget yrke, er det forståelsen av andre menneskers lidelser når de ikke blir forstått av regelstyrte og akademiske prosesser som knuser deres individuelle opplevelse av hvordan de har det.

Lovverket vårt i helsevesenet regulerer dette i form av at vi er pålagt å la brukermedvirkning og brukers autonomi være i fokus i alle våre intervensjoner.

I praksis er det dessverre noe annerledes.

Vi lar altfor ofte våre faglige meninger være styrende for våre intervensjoner. Dette er viktig å ha med seg i ryggsekken. Det er viktig å se pasienten som mer enn bare fibromyalgi, som mer enn bare diffuse smerter, men også som et individ. Et menneske som har så mye mer enn en kropp. De har et sinn, en erfaring, et liv og en selvstendighet. De har sine opplevelser på godt og vondt som har formet dem som unike mennesker. Helt annerledes enn dere med akademiske rapporter i vesken, helt annerledes enn dere med fersk bagasje fra skolebenken, helt annerledes enn dere med et annet liv. Helt annerledes enn noe annet i verden.

Fordi hvert eneste menneske er unikt. Hver eneste menneske er forskjellig. Hvert eneste menneske OPPLEVER sin helhet i verden som noe vi andre ALDRI kan sette oss inn i.

Så her sitter jeg altså å kikker ut av vinduet. Snøen er i ferd med å forsvinne, og årstiden kryper seg sakte og sikkert mot vår og sommer. Varme hjelper for meg. Bevegelse og trening hjelper for meg. Forståelse og at andre anerkjenner min stive gamle kropp der smerter er en del av hverdagen, det hjelper ALLER MEST!

For hvis vi vier våre liv i hendene på dem som  ikke forstår at erfaringsbasert kunnskap, erfaringsbaserte opplevelser faktisk betyr MER enn vitenskapelige rapporter, ja så går vi inn i en noe dyster fremtid etter min mening. En fremtid der MENNESKET ikke lenger er noe annet enn tall, statistikk og bokstaver i en rapport.

La oss hylle våre unike egenskaper som mennesker. La oss fremelske dem “SOM KJENNER DET PÅ GIKTA”.  La oss hylle dem i systemet som gir av sin varme og ikke BARE av sin faglige kompetanse. La oss ANERKJENNE dem uten DIAGNOSER. La oss hjelpe dem slik at de ikke faller ned i den grøften som mange faller i. I en grøfte der regelryttere i firkantede systemer og med null erfaringsbasert kunnskap skal overstyre brukers OPPLEVELSE av egen situasjon. La oss HYLLE dem i systemet som fremelsker individets egenart, unikhet, selvstendighet og forståelse av sin situasjon.

Fordi at hvis vi ikke gjør det så vil mange bare forvitre. Falle for systemets skarpladde våpen og for alltid være dømt til et dårligere og kortere liv enn det som er nødvendig. La oss ta vare på SJEL! IKKE BARE KROPP! Fordi det henger sammen. La oss legge til side våre innlærte akademiske ferdigheter i ny og ne og faktisk ta i bruk vår EMPATI OG EVNE til å utvise skjønn!

Det går mot vår. Jeg gleder meg til varmere klima. Fordi smertene mine blir mindre da. Gikten forsvinner en stakket periode og sinnet mitt får igjen anledning til å smile litt.

Ønsker dere alle en strålende fin Søndag!

Hilsen Willy

Gi mer faen!

God kveld til dere kjære lesere!

Spinning er gøy! Spinning er tungt! Spinning og så styrke er kjempemoro!

I dag var jeg da altså med på årets første frisklivstrening med fysio. En halv time med spinning og deretter styrkeøvelser. Fysioterapeuten hadde laget et tett og godt og ikke minst utfordrende program som fikk svetten til å sile av meg. Og her forventer jeg også gangsperr i flere dager.

Det ble en kjempegøy time med friskliv og en super styrkeøkt.

Det å ha slike timer sammen med andre er for mange en vanskelig øvelse. Mange har en oppfatning om at det å være med i en gruppetrening ikke er noe særlig. Man har ofte en tanke om at alle andre er så mye bedre og sterkere enn en selv.

Særlig dem som sliter med dårlig selvbilde eller angst, vil kjenne på hvor vanskelig det er. Man går rundt å sammenligner andre med seg selv. Det er da vanlig å se på seg selv som dårligere enn alle andre.

Det er spesielt synd da dette er en oppfatning som er helt feil. Enhver som er med i en slik gruppe har på et eller annet tidspunkt kjent på det samme. Og overvunnet det, blitt sterkere, sprekere og psykisk bedre.

Vi har alle våre demoner å sloss med. Det viktige er å endre frykten. La frykten bli svakere ved å stå i og eksponere seg selv for de demonene som ødelegger vårt fysiske eller psykiske liv.

Det er ikke lett, men det er mulig og det er nødvendig.

Selv har jeg hatt og delvis har fortsatt det samme problemet. Noen ganger klarer jeg det ikke, og jeg har lært meg at det også er greit. Det er greit så lenge jeg vet at det faktisk er slik. At demonen fikk inn en seier. Men at de f… ikke skal vinne krigen!

Så neste gang SKAL jeg klare å eksponere meg for alt. Og belønningen når jeg klarer det er himmelsk god. Både for kropp og sjel.

Så begynn med å lag nye tankemønstre i hodet ditt. Tankemønstre som fremsnakker deg selv. Som sliper sverdet ditt, klar for å konfrontere monstrene i deg selv. Ikke gå i fella der tankene forblir gamle. Forny dem. Ikke la dem bli sannheter. Ikke si til deg selv at dette kommer ALDRI JEG TIL Å GJØRE. Ta et bevisst grep og åpne for at ting du før nekter å gjøre eller være med på, nå er åpent for totalrenovering. For endring.

Fordi det å være på en plass i livet der du ikke ønsker å være, aldri vil gi deg et annet liv enn eksistens.

Alle har sitt. Ikke la ditt bli noe som fratar deg det å leve. Eksponer deg for frykten og begynn å delta i ditt eget liv. Og klarer du det ikke i dag så ikke gi opp å forsøk. Aldri!

Det å takle dette er for mange også en trening. Eksponering trenger man å øve på. Om igjen og om igjen.

Våg å være sprø nok til å bare gi faen. Det er ditt liv! Ikke andres. Basta!

Selv begynte jeg å leve når jeg begynte å gi mer faen i alt. Jeg gir F, i hvordan folk ser på meg, jeg gir F i hvordan andre oppfører seg mot meg, jeg gir F i angst og uro og løper i stedet. Jeg gir F i det som er vanskelig. Det å gi mer F er å anbefale.

Mvh Willy

Trening i dusjen?

hei alle sammen. I dag har jeg et aldri så lite tips til dere om hverdagstrening.

Vi vet alle at det er lurt å parkere lengst mulig fra inngangen til kjøpesenteret og at vi bør ta trappen i stedet for heisen og så videre. Men er du klar over at du mest sannsynlig er hjemme du er mest inaktiv? Så hva med å legge ulike treningsøvelser til dine hverdagslige sysler?

Hva i all verden er det som gjør at vi absolutt MÅ ut for å trene når vi vet at det å være mer aktiv egentlig hører hjemme i alle hverdagens sysler liksom? Er vi blitt såpass blendet av alle treningsperfekte og har falt for reklamens makt om at sentertrening er den eneste måten å bli i god form på?

For min egen del er jeg medlem i et treningsenter og jeg har lært meg å like dette. Men fortsatt så er dette krydderet i hverdagen for meg. Hverdagsaktiviteten er et som egentlig betyr mest. Det er her de gode øvelsene ligger og de solide styrkeøvelsene for kjernemuskler og støttemuskulatur.

Så hva gjør jeg når tiden ikke strekker til og når motivasjonen er i dass? Jo jeg trener. Jeg er aktiv på en slik måte at det overhodet ikke kjennes som trening. Men trening er det likevel i aller høyeste grad. Når jeg løper på møllen eller ute så får jeg min dose kondisjonstrening. Men siden jeg bruker en time på løping fordi jeg er svært glad i å løpe så begrenser dette min andel i apparatene på treningssenteret. Så kunne man argumentert i evighet om at jeg burde dele opp treningen i en del styrke og i en del kondisjon. Jada, det er helt ok, men sannheten er at jeg ikke kan fordra styrketrening på senteret. I alle fall ikke enda. Dette er en prosess jeg imidlertid jobber med.

Så da gjør jeg alternative øvelser i heimen i stedet. Et av mine grunnprinsipp er å ikke bruke utstyr, men jeg inrømmer at jeg har investert i et treningsstrikk. Dette bruker jeg til biceps, triceps og skulderpress hovedsakelig.

De viktigste øvelsene for meg er likevel dem som skjer uten utstyr. For å spare tid og samtidig slå to fluer i en smekk, begynner dagen min i dusjen. Her tar jeg 150 tåhev hver eneste dag. Ferdig trente ben og ferdig dusja samtidig. Helt ok trening for dem som trenger en rolig og fin start på dagen.

En annen øvelse jeg er glad i på badet er planken. Denne tar jeg tre sett av inntil utmattelse før jeg går i dusjen og ti kjappe knebøy som oppfølger. Da har du altså fått igang de store muskelgruppene, rett før dusj og tåhev i dusj og dermed en svært god start på dagen.

Dette er øvelser man får svært god effekt av, samt at man ikke trenger å bruke mye tid før man er ferdig med dem. I tillegg så får man en kjempegod start på dagen med energi nok til å føle seg litt som en supermann eller kvinne.

Så start treningsøvelsene dine når du står opp og stikker på badet for å starte dagen din. Gjør du øvelsen uten særlige pauser mellom settene, ja så trenger du ikke mer enn maksimum ti minutter ekstra på badet. Så tiden er da ikke et issue, eller?

Mvh Willy

Hatmail og anstendighet, heksekunst og følelser

Hei i kvelden godfolk!

Tidligere i dag skrev jeg altså om husarbeidets fortreffelige egenskap som tilleggstrening. Det kan du lese om her.

Så slo det meg ørlite grann. I nå over et år har jeg skrevet over 400 innlegg på bloggen min. De fleste innleggene har vært godt besøkt og med mange lesere. Jeg har hatt mange gode plasseringer på topplisten og jeg har lagt jevnt blant de 10 øverste i kategorien helse. Jeg har fått mange flotte kommentarer på innleggene mine også.

Dette er jeg evig takknemlig for og det gjør at jeg blir ydmyk for alle som tar deg tid til å lese samt interessere seg for det jeg skriver.

Når jeg begynte denne reisen var det utelukkende for å skrive meg ut av en tung tid. Jeg skriver fortsatt for å kunne formidle mine tanker og ideer rundt ulike ting som opptar meg.  Men det er en ting som gjør meg ekstra glad. Ekstra glad fordi det jeg fryktet aller mest da jeg startet med å blogge, var å få hatmail og ondsinnede kommentarer. Jeg hadde hørt om dette og jeg hadde ikke lyst til å oppleve det selv.

Ikke fordi det hadde vært vanskelig for meg å takle, men fordi det sier noe om andres vanskeligheter. Dette gjør meg spesielt trist. Og tristhet var jo noe jeg hadde planer om å skrive meg ut av. Det er kanskje bakdelen med å ha for mange følelser utenpå kroppen. Eksponert og sårbart for ytre påvirkninger er noen ganger en forbannelse som vandrer hånd i hånd med litt for mye empati.

Jeg har på en måte mer enn nok med å klare min egen overfølsomhet om ikke overfølsomme antenner henter inn alle andres vanskelige livssituasjoner og ulike skjebner.  Vanligvis har jeg svært god kontroll på dette,  men kritikk har alltid vært min svake side. Da blir jeg oppriktig lei meg.

Det er mulig at dette skyldes gener fra det høye nord og helt tilbake til hekseprosessenes tid. Som ivrig hobbyslektsforsker fant jeg ut at jeg stammer direkte fra en som led denne grusomme skjebnen for mange hundre år siden i #vardø. Fortsatt er slekten kjent for sine varme hender og  det å ha følelser tykt utenpå kroppen.

Det å føle andres smerte er ikke alltid like enkelt. Derfor var det mange tanker jeg gjorde meg da jeg startet hverdagsaktiv.blogg.no for nå et drøyt år siden. Men vet dere hva? Ikke EN ENESTE NEGATIV KOMMENTAR har funnet veien til meg i løpet av de innleggene jeg har formidlet så langt. Det har vært tilbakemeldinger på hvor mye jeg har inspirert, støttet og hjulpet andre, men ikke EN ENESTE antydning til sinne og agressjon.

Det gjør meg umåtelig glad og stolt. Og håpefull. For det viser for meg at det fortsatt finnes anstendighet. Det viser for meg at det er en overveldende overvekt av godhet der ute, til tross for at jeg vet at det også finnes det motsatte. Og for alle dem som rammes av mobbing, hat og uforstand så kjemper jeg med dere. En dag vil forhåpentlig dette være et minne i det fjerne. Et vondt minne. Et minne om menneskers lidelse på grunn av det som egentlig bunner i andres uforstand og egen lidelse som de ikke vet hvordan de skal takle. Det handler også om deres manglende vilje og evne til å tilegne seg kunnskap. Manglende kunnskap leder fort til usikkerhet. Usikkerhet møtes ofte av noen med angrep.

Slik var det vel også for min tipp tipp…som ble utsatt for ondsinnet sladder, dømt og brent på bålet for så mange år siden. Uforstand i et land som den gang praktiserte dødstraff.

Derfor er jeg i kveld ekstra glad før jeg nå tar turen ned på trening med en visshet om at det fortsatt finnes håp. Håp for dem som blir mobbet, baksnakket og forskjellsbehandlet. Og jeg sitter altså uten en eneste hatmail. Måtte det aldri dukke opp en eneste. Ikke for min del, men for “the sake of mankind”.

Ønsker dere alle en nydelig søndag og en fantastisk uke!

Mvh Willy

Sykt treningsfokus!

God kveld alle!

I dag har jeg hatt en aldri så liten gjennomgang på kompetansen min. Av og til er det viktig med en gjennomgang av formalkompetanse, kursoversikt og erfaringsbasert kunnskap.

Det er jo ekstra hyggelig å kunne gjøre slikt når man kan ende opp med litt uhemmet selvskryt, ha ha ha.

Spesielt er det viktig når jeg forsøker å bygge en forståelse for at det er bedre med en annen type tilnærming til livsstilsendring enn det som er mest vanlig i dag.

For å si noe om hva jeg ønsker. Det er slik i dag at alt for mange som fremmer livsstil og helse, fremmer trening som det optimale svaret på alt. Det er jo helt klart at det å trene er viktig, men det fokuset trening har fått er nesten litt sykt. Etter min mening er det alt for stort fokus på hard trening som løsning på alt. Det kan nok stemme på noen, men for de fleste vil en slik tilnærming føre til mestringstap i nesten alle situasjoner.

Det finnes alt for mange trenere og terapeuter der ute som har svært god kompetanse på trening og teknikk, men etter min mening så mangler det mye kompetanse på det å endre vaner og trening gjennom etablerte endringsprosesser. I min bok vil dette innebære å starte livsstilsendring med trening av hode og ikke med trening.

I min bok er det viktigste med litt aktivitet for mange, enn mye aktivitet for de få.

Gjennom mitt eget livsstilsprogram så endres hodet slik at aktivitet og trening baseres på å gå fra en inaktiv hverdag til en mer aktiv hverdag der trening brukes som krydder i hverdagen og ikke som en hard pytonøkt med en geriljatrener som kun har fokus på pulsøkning.

Så hvilken kompetanse har jeg som kan stå opp å si  slikt? Mange terapeuter og pt’er vil nok være uenige med meg. Det er i så måte ikke noe nytt for meg. I 2013 fremmet jeg treningsformen HIIT og fikk så ørene flagret av enkelte “spesialister”på trening. I dag er HIIT trening og Tabata en av de mest brukte treningsformene i verden.

I 2014 argumenterte jeg for at endringsprosesser tar minst 8 måneder for å kunne gi varig effekt, og da helst et til to år for å endre vaner varig. Samme kritikk haglet mot meg fra ulike fagmiljø. Så begynte ulik forskning og doktorgradsavhandlinger å dukke opp og understøttet det jeg fremmet. I dag vet vi at ledende forskere slår fast at endring tar såpass lang tid som jeg sa. Dette har ført til at ulike offentlige tilbud gis av lengre varighet enn det som opprinnelig var anbefalt.

I 2016 og frem til i dag har jeg fremmet at hodet må trenes før det settes et for stort fokus på harde treningsøkter. Det sykelige fokuset på øvelser innen kardio og styrke fører etter min erfaring til et usannsynlig høyt press hos folk. Dette kan høre til at flere møter veggen. I verste fall gir dette varige skader på motivasjon og endringsvilje. En svært uheldig måte å fremme helse på med andre ord. Det kan godt hende at vi burde ha krav til treningsbransjen om at trenere og terapeuter har minst like stort fokus på motivasjon og endring som treningsteknikk? Det kan til og med lønne seg for treningssentrene fordi hvis det legges et fokus på VARIG ENDRING, ja så vil man ende opp med kunder som regelmessig er i aktivitet for helsas skyld og ikke ender opp som støttemedlem eller dropper ut av kundegruppen.

En vinn, vinn situasjon for alle.

Som livsstilscoach gir jeg gjerne råd som kan føre til varig endring. I dette ligger det klare råd om at det å endre noe for resten av livet ikke skal drepes etter en umenneskelig hard intervensjon der slitet ikke er til å holde ut resten av livet.

Så er jeg da spent på om den kritikken jeg får om denne meningen, også dempes om et par år når dette blir mer i fokus.

Så tilbake til hvorfor jeg mener alt dette. Hvem er jeg som kan påstå alt slikt?

1. Utdannet rørlegger med lang erfaring innen det å slite i stykker ryggen. Operert for prolapser i 1990 og smertepasient fra 1990 og frem til 1998.

2.  Klubbmester, kretsmester og vestlandsmester i vektløfting

3. Utdannet ergoterapeut med rehabilitering og opptrening som hovedområde. Arbeid med hjerne og nevrorehabilitering siden 2006.

3. Startet frisklivssentral alene i 2013 og har fungert som leder, koordinator, trener og motivator til i dag. Herunder ekstra kursing innen motiverende samtale, helsepedagogikk og ulike kurs innen trening og utvikling.

4. Videreutdanning i helsefremming og rehabilitering med særlig fokus på hverdagsrehabilitering og aktivitet i 2015.

5. Har selv erfaring med å slutte å røyke, trene en smertefull og kronisk ryggskade vekk, komme meg tilbake etter systematisk mobbing i arbeidslivet for mange år siden før min nåværende jobb. Har bekjempet angst og depresjon og er godt kjent med hvor vanskelig det kan være å cope med sosial angst.

Så ja, jeg har altså en god blanding av livskunnskap, livserfaring og formell kompetanse.

Og et av de viktigste tingene i mine program er altså og ha fokus på frisk og ikke syk.

Fokus og forståelse for at alle er forskjellige, samt at det finnes mange ulike veier til Rom.

Ønsker dere alle en topp motivert Fredag og helg!

Mvh Willy Marthinussen livsstilscoach

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top