Smerter som ikke blir trodd!

 

God morgen og god søndag til alle dere flotte mennesker!

 

I dag ser jeg de siste snøflekkene forsvinne utenfor. Litt sånn digg følelse er det da snø, regn og is for meg er ensbetydende med smerter og vonde ledd. Det er visstnok ikke vitenskapelig bevist etter det jeg kjenner til, at været spiller en rolle i forhold til smerter og stivhet i kroppen.

Men jeg har altså snart 30 års erfaring med dette og da gir jeg egentlig blanke i hva vitenskapen forteller meg. Jeg kjenner det jaggu på gikta når jeg faktisk kjenner det, ikke sant? Hva som gjør dette kan jeg jo selvsagt bare fundere på.

Så hva med alle dere andre? flere som tror at det med smerter, gikt, ledd og muskelplager har noe med været å gjøre?

Alt i alt så skal vi altså forholde oss til hva leger og forskere, akademikere og andre instanser som mener noe om disse tingene, men har dem alltid rett? Gjennom mange år så har jeg ofte blitt forundret over helsevesenets hang til å forkaste, fordømme og underkjenne pasientenes egne erfaringer. Dette har heldigvis blitt adskillig bedre de siste årene, men fortsatt er det mye meninger knyttet opp mot en noe ensidig måte og forstå smerter som utelukkende knyttet til akademiske “bevis”. Hvis det ikke er godt nok forskningsgrunnlag eller hvis studier er noe tynne, ja så er det alt for mange fagfolk som avviser at de finnes.

De viktigste arenaene for fremdyrkelse av en ensidig tolkning i forhold til diffuse smerter, er etter min mening utdanningsinstitusjonene. Unge nyutdannede innen helsefaglige utdannelser har ofte en altfor akademisk tilnærming til pasienter.

Utdanningsinstitusjonene bør kjenne sitt ansvar om å legge et mye større fokus på opplevde symptomer kontra det å avfeie menneskers subjektive opplevelse av for eksempel smerte. Her har utdanningene en lang vei å gå etter min mening.

Det samme gjelder for dem som arbeider med mennesker innen helse. Vi har et særlig ansvar for å lytte. forstå og akseptere at smerter, årsaker og ulike symptomer er individuelle og oppfattes ulikt. Såpass respekt bør vi faktisk vise til våre medmennesker at vi kan forstå hva dem opplever til tross for at en eller annen vitenskapelig artikkel viser noe annet. Forskning er nødvendig og avgjørende for å forstå ulike deler av ulike ting, men vi må passe oss vel for å la oss styre av resultater i enkeltstudier, statistikk og ulike deler av de akademiske miljøene i for stor grad. Vi kan la det være rettledende, men også være klar på at mennesket er såpass komplekst at ikke alt tas for svart eller hvitt.

Dessverre har både jeg og svært mange andre blitt møtt med skepsis når det kommer til mine møter med helseapparatet. Spesielt vi som lider av diffuse sykdommer som ikke vises på bilder eller blodprøver, vi sliter med å bli trodd, eller å bli behandlet med respekt.

Dette kan få FATALE konsekvenser.

Det å ikke bli trodd i forhold til spesielt smerteproblematikk, er vondere enn selve smerten. Dette fører til utstøtelse fra samfunnet, angst, ensomhet, sorg, depresjoner og ytterligere smerter i kroppen. I tillegg kan det føre til økonomisk ruin, rusavhengighet og et liv i et system som ofte bare er opptatt av diagnoser og restarbeidsevner. NAV har nemlig også et særlig ansvar om å forstå enkeltindividet. Ikke bare henge seg opp i diagnoser for å kunne hjelpe folk til å få et bedre liv. Det å mestre sine plager til tross for at de ikke vises på røntgen eller i blodprøver. Meg selv for mange år siden ble mistrodd og nærmest ødelagt i nav systemet på grunn av manglende “bevis” i form av konkrete bilder av mine ryggproblemer. Først når jeg fikk bilder og en klar diagnose, samt hjelp fra andre enn dette systemet, fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Men dette var altså den gang. Jeg håper og tror det er annerledes nå. Den gang var man helt avhengig av å “treffe” riktig saksbehandler. Gjorde du det ikke var du i praksis ferdig.

Er det noe jeg selv har tatt med meg inn i mitt eget yrke, er det forståelsen av andre menneskers lidelser når de ikke blir forstått av regelstyrte og akademiske prosesser som knuser deres individuelle opplevelse av hvordan de har det.

Lovverket vårt i helsevesenet regulerer dette i form av at vi er pålagt å la brukermedvirkning og brukers autonomi være i fokus i alle våre intervensjoner.

I praksis er det dessverre noe annerledes.

Vi lar altfor ofte våre faglige meninger være styrende for våre intervensjoner. Dette er viktig å ha med seg i ryggsekken. Det er viktig å se pasienten som mer enn bare fibromyalgi, som mer enn bare diffuse smerter, men også som et individ. Et menneske som har så mye mer enn en kropp. De har et sinn, en erfaring, et liv og en selvstendighet. De har sine opplevelser på godt og vondt som har formet dem som unike mennesker. Helt annerledes enn dere med akademiske rapporter i vesken, helt annerledes enn dere med fersk bagasje fra skolebenken, helt annerledes enn dere med et annet liv. Helt annerledes enn noe annet i verden.

Fordi hvert eneste menneske er unikt. Hver eneste menneske er forskjellig. Hvert eneste menneske OPPLEVER sin helhet i verden som noe vi andre ALDRI kan sette oss inn i.

Så her sitter jeg altså å kikker ut av vinduet. Snøen er i ferd med å forsvinne, og årstiden kryper seg sakte og sikkert mot vår og sommer. Varme hjelper for meg. Bevegelse og trening hjelper for meg. Forståelse og at andre anerkjenner min stive gamle kropp der smerter er en del av hverdagen, det hjelper ALLER MEST!

For hvis vi vier våre liv i hendene på dem som  ikke forstår at erfaringsbasert kunnskap, erfaringsbaserte opplevelser faktisk betyr MER enn vitenskapelige rapporter, ja så går vi inn i en noe dyster fremtid etter min mening. En fremtid der MENNESKET ikke lenger er noe annet enn tall, statistikk og bokstaver i en rapport.

La oss hylle våre unike egenskaper som mennesker. La oss fremelske dem “SOM KJENNER DET PÅ GIKTA”.  La oss hylle dem i systemet som gir av sin varme og ikke BARE av sin faglige kompetanse. La oss ANERKJENNE dem uten DIAGNOSER. La oss hjelpe dem slik at de ikke faller ned i den grøften som mange faller i. I en grøfte der regelryttere i firkantede systemer og med null erfaringsbasert kunnskap skal overstyre brukers OPPLEVELSE av egen situasjon. La oss HYLLE dem i systemet som fremelsker individets egenart, unikhet, selvstendighet og forståelse av sin situasjon.

Fordi at hvis vi ikke gjør det så vil mange bare forvitre. Falle for systemets skarpladde våpen og for alltid være dømt til et dårligere og kortere liv enn det som er nødvendig. La oss ta vare på SJEL! IKKE BARE KROPP! Fordi det henger sammen. La oss legge til side våre innlærte akademiske ferdigheter i ny og ne og faktisk ta i bruk vår EMPATI OG EVNE til å utvise skjønn!

Det går mot vår. Jeg gleder meg til varmere klima. Fordi smertene mine blir mindre da. Gikten forsvinner en stakket periode og sinnet mitt får igjen anledning til å smile litt.

Ønsker dere alle en strålende fin Søndag!

Hilsen Willy

Gi mer faen!

God kveld til dere kjære lesere!

Spinning er gøy! Spinning er tungt! Spinning og så styrke er kjempemoro!

I dag var jeg da altså med på årets første frisklivstrening med fysio. En halv time med spinning og deretter styrkeøvelser. Fysioterapeuten hadde laget et tett og godt og ikke minst utfordrende program som fikk svetten til å sile av meg. Og her forventer jeg også gangsperr i flere dager.

Det ble en kjempegøy time med friskliv og en super styrkeøkt.

Det å ha slike timer sammen med andre er for mange en vanskelig øvelse. Mange har en oppfatning om at det å være med i en gruppetrening ikke er noe særlig. Man har ofte en tanke om at alle andre er så mye bedre og sterkere enn en selv.

Særlig dem som sliter med dårlig selvbilde eller angst, vil kjenne på hvor vanskelig det er. Man går rundt å sammenligner andre med seg selv. Det er da vanlig å se på seg selv som dårligere enn alle andre.

Det er spesielt synd da dette er en oppfatning som er helt feil. Enhver som er med i en slik gruppe har på et eller annet tidspunkt kjent på det samme. Og overvunnet det, blitt sterkere, sprekere og psykisk bedre.

Vi har alle våre demoner å sloss med. Det viktige er å endre frykten. La frykten bli svakere ved å stå i og eksponere seg selv for de demonene som ødelegger vårt fysiske eller psykiske liv.

Det er ikke lett, men det er mulig og det er nødvendig.

Selv har jeg hatt og delvis har fortsatt det samme problemet. Noen ganger klarer jeg det ikke, og jeg har lært meg at det også er greit. Det er greit så lenge jeg vet at det faktisk er slik. At demonen fikk inn en seier. Men at de f… ikke skal vinne krigen!

Så neste gang SKAL jeg klare å eksponere meg for alt. Og belønningen når jeg klarer det er himmelsk god. Både for kropp og sjel.

Så begynn med å lag nye tankemønstre i hodet ditt. Tankemønstre som fremsnakker deg selv. Som sliper sverdet ditt, klar for å konfrontere monstrene i deg selv. Ikke gå i fella der tankene forblir gamle. Forny dem. Ikke la dem bli sannheter. Ikke si til deg selv at dette kommer ALDRI JEG TIL Å GJØRE. Ta et bevisst grep og åpne for at ting du før nekter å gjøre eller være med på, nå er åpent for totalrenovering. For endring.

Fordi det å være på en plass i livet der du ikke ønsker å være, aldri vil gi deg et annet liv enn eksistens.

Alle har sitt. Ikke la ditt bli noe som fratar deg det å leve. Eksponer deg for frykten og begynn å delta i ditt eget liv. Og klarer du det ikke i dag så ikke gi opp å forsøk. Aldri!

Det å takle dette er for mange også en trening. Eksponering trenger man å øve på. Om igjen og om igjen.

Våg å være sprø nok til å bare gi faen. Det er ditt liv! Ikke andres. Basta!

Selv begynte jeg å leve når jeg begynte å gi mer faen i alt. Jeg gir F, i hvordan folk ser på meg, jeg gir F i hvordan andre oppfører seg mot meg, jeg gir F i angst og uro og løper i stedet. Jeg gir F i det som er vanskelig. Det å gi mer F er å anbefale.

Mvh Willy

Trening i dusjen?

hei alle sammen. I dag har jeg et aldri så lite tips til dere om hverdagstrening.

Vi vet alle at det er lurt å parkere lengst mulig fra inngangen til kjøpesenteret og at vi bør ta trappen i stedet for heisen og så videre. Men er du klar over at du mest sannsynlig er hjemme du er mest inaktiv? Så hva med å legge ulike treningsøvelser til dine hverdagslige sysler?

Hva i all verden er det som gjør at vi absolutt MÅ ut for å trene når vi vet at det å være mer aktiv egentlig hører hjemme i alle hverdagens sysler liksom? Er vi blitt såpass blendet av alle treningsperfekte og har falt for reklamens makt om at sentertrening er den eneste måten å bli i god form på?

For min egen del er jeg medlem i et treningsenter og jeg har lært meg å like dette. Men fortsatt så er dette krydderet i hverdagen for meg. Hverdagsaktiviteten er et som egentlig betyr mest. Det er her de gode øvelsene ligger og de solide styrkeøvelsene for kjernemuskler og støttemuskulatur.

Så hva gjør jeg når tiden ikke strekker til og når motivasjonen er i dass? Jo jeg trener. Jeg er aktiv på en slik måte at det overhodet ikke kjennes som trening. Men trening er det likevel i aller høyeste grad. Når jeg løper på møllen eller ute så får jeg min dose kondisjonstrening. Men siden jeg bruker en time på løping fordi jeg er svært glad i å løpe så begrenser dette min andel i apparatene på treningssenteret. Så kunne man argumentert i evighet om at jeg burde dele opp treningen i en del styrke og i en del kondisjon. Jada, det er helt ok, men sannheten er at jeg ikke kan fordra styrketrening på senteret. I alle fall ikke enda. Dette er en prosess jeg imidlertid jobber med.

Så da gjør jeg alternative øvelser i heimen i stedet. Et av mine grunnprinsipp er å ikke bruke utstyr, men jeg inrømmer at jeg har investert i et treningsstrikk. Dette bruker jeg til biceps, triceps og skulderpress hovedsakelig.

De viktigste øvelsene for meg er likevel dem som skjer uten utstyr. For å spare tid og samtidig slå to fluer i en smekk, begynner dagen min i dusjen. Her tar jeg 150 tåhev hver eneste dag. Ferdig trente ben og ferdig dusja samtidig. Helt ok trening for dem som trenger en rolig og fin start på dagen.

En annen øvelse jeg er glad i på badet er planken. Denne tar jeg tre sett av inntil utmattelse før jeg går i dusjen og ti kjappe knebøy som oppfølger. Da har du altså fått igang de store muskelgruppene, rett før dusj og tåhev i dusj og dermed en svært god start på dagen.

Dette er øvelser man får svært god effekt av, samt at man ikke trenger å bruke mye tid før man er ferdig med dem. I tillegg så får man en kjempegod start på dagen med energi nok til å føle seg litt som en supermann eller kvinne.

Så start treningsøvelsene dine når du står opp og stikker på badet for å starte dagen din. Gjør du øvelsen uten særlige pauser mellom settene, ja så trenger du ikke mer enn maksimum ti minutter ekstra på badet. Så tiden er da ikke et issue, eller?

Mvh Willy

Hatmail og anstendighet, heksekunst og følelser

Hei i kvelden godfolk!

Tidligere i dag skrev jeg altså om husarbeidets fortreffelige egenskap som tilleggstrening. Det kan du lese om her.

Så slo det meg ørlite grann. I nå over et år har jeg skrevet over 400 innlegg på bloggen min. De fleste innleggene har vært godt besøkt og med mange lesere. Jeg har hatt mange gode plasseringer på topplisten og jeg har lagt jevnt blant de 10 øverste i kategorien helse. Jeg har fått mange flotte kommentarer på innleggene mine også.

Dette er jeg evig takknemlig for og det gjør at jeg blir ydmyk for alle som tar deg tid til å lese samt interessere seg for det jeg skriver.

Når jeg begynte denne reisen var det utelukkende for å skrive meg ut av en tung tid. Jeg skriver fortsatt for å kunne formidle mine tanker og ideer rundt ulike ting som opptar meg.  Men det er en ting som gjør meg ekstra glad. Ekstra glad fordi det jeg fryktet aller mest da jeg startet med å blogge, var å få hatmail og ondsinnede kommentarer. Jeg hadde hørt om dette og jeg hadde ikke lyst til å oppleve det selv.

Ikke fordi det hadde vært vanskelig for meg å takle, men fordi det sier noe om andres vanskeligheter. Dette gjør meg spesielt trist. Og tristhet var jo noe jeg hadde planer om å skrive meg ut av. Det er kanskje bakdelen med å ha for mange følelser utenpå kroppen. Eksponert og sårbart for ytre påvirkninger er noen ganger en forbannelse som vandrer hånd i hånd med litt for mye empati.

Jeg har på en måte mer enn nok med å klare min egen overfølsomhet om ikke overfølsomme antenner henter inn alle andres vanskelige livssituasjoner og ulike skjebner.  Vanligvis har jeg svært god kontroll på dette,  men kritikk har alltid vært min svake side. Da blir jeg oppriktig lei meg.

Det er mulig at dette skyldes gener fra det høye nord og helt tilbake til hekseprosessenes tid. Som ivrig hobbyslektsforsker fant jeg ut at jeg stammer direkte fra en som led denne grusomme skjebnen for mange hundre år siden i #vardø. Fortsatt er slekten kjent for sine varme hender og  det å ha følelser tykt utenpå kroppen.

Det å føle andres smerte er ikke alltid like enkelt. Derfor var det mange tanker jeg gjorde meg da jeg startet hverdagsaktiv.blogg.no for nå et drøyt år siden. Men vet dere hva? Ikke EN ENESTE NEGATIV KOMMENTAR har funnet veien til meg i løpet av de innleggene jeg har formidlet så langt. Det har vært tilbakemeldinger på hvor mye jeg har inspirert, støttet og hjulpet andre, men ikke EN ENESTE antydning til sinne og agressjon.

Det gjør meg umåtelig glad og stolt. Og håpefull. For det viser for meg at det fortsatt finnes anstendighet. Det viser for meg at det er en overveldende overvekt av godhet der ute, til tross for at jeg vet at det også finnes det motsatte. Og for alle dem som rammes av mobbing, hat og uforstand så kjemper jeg med dere. En dag vil forhåpentlig dette være et minne i det fjerne. Et vondt minne. Et minne om menneskers lidelse på grunn av det som egentlig bunner i andres uforstand og egen lidelse som de ikke vet hvordan de skal takle. Det handler også om deres manglende vilje og evne til å tilegne seg kunnskap. Manglende kunnskap leder fort til usikkerhet. Usikkerhet møtes ofte av noen med angrep.

Slik var det vel også for min tipp tipp…som ble utsatt for ondsinnet sladder, dømt og brent på bålet for så mange år siden. Uforstand i et land som den gang praktiserte dødstraff.

Derfor er jeg i kveld ekstra glad før jeg nå tar turen ned på trening med en visshet om at det fortsatt finnes håp. Håp for dem som blir mobbet, baksnakket og forskjellsbehandlet. Og jeg sitter altså uten en eneste hatmail. Måtte det aldri dukke opp en eneste. Ikke for min del, men for “the sake of mankind”.

Ønsker dere alle en nydelig søndag og en fantastisk uke!

Mvh Willy

Sykt treningsfokus!

God kveld alle!

I dag har jeg hatt en aldri så liten gjennomgang på kompetansen min. Av og til er det viktig med en gjennomgang av formalkompetanse, kursoversikt og erfaringsbasert kunnskap.

Det er jo ekstra hyggelig å kunne gjøre slikt når man kan ende opp med litt uhemmet selvskryt, ha ha ha.

Spesielt er det viktig når jeg forsøker å bygge en forståelse for at det er bedre med en annen type tilnærming til livsstilsendring enn det som er mest vanlig i dag.

For å si noe om hva jeg ønsker. Det er slik i dag at alt for mange som fremmer livsstil og helse, fremmer trening som det optimale svaret på alt. Det er jo helt klart at det å trene er viktig, men det fokuset trening har fått er nesten litt sykt. Etter min mening er det alt for stort fokus på hard trening som løsning på alt. Det kan nok stemme på noen, men for de fleste vil en slik tilnærming føre til mestringstap i nesten alle situasjoner.

Det finnes alt for mange trenere og terapeuter der ute som har svært god kompetanse på trening og teknikk, men etter min mening så mangler det mye kompetanse på det å endre vaner og trening gjennom etablerte endringsprosesser. I min bok vil dette innebære å starte livsstilsendring med trening av hode og ikke med trening.

I min bok er det viktigste med litt aktivitet for mange, enn mye aktivitet for de få.

Gjennom mitt eget livsstilsprogram så endres hodet slik at aktivitet og trening baseres på å gå fra en inaktiv hverdag til en mer aktiv hverdag der trening brukes som krydder i hverdagen og ikke som en hard pytonøkt med en geriljatrener som kun har fokus på pulsøkning.

Så hvilken kompetanse har jeg som kan stå opp å si  slikt? Mange terapeuter og pt’er vil nok være uenige med meg. Det er i så måte ikke noe nytt for meg. I 2013 fremmet jeg treningsformen HIIT og fikk så ørene flagret av enkelte “spesialister”på trening. I dag er HIIT trening og Tabata en av de mest brukte treningsformene i verden.

I 2014 argumenterte jeg for at endringsprosesser tar minst 8 måneder for å kunne gi varig effekt, og da helst et til to år for å endre vaner varig. Samme kritikk haglet mot meg fra ulike fagmiljø. Så begynte ulik forskning og doktorgradsavhandlinger å dukke opp og understøttet det jeg fremmet. I dag vet vi at ledende forskere slår fast at endring tar såpass lang tid som jeg sa. Dette har ført til at ulike offentlige tilbud gis av lengre varighet enn det som opprinnelig var anbefalt.

I 2016 og frem til i dag har jeg fremmet at hodet må trenes før det settes et for stort fokus på harde treningsøkter. Det sykelige fokuset på øvelser innen kardio og styrke fører etter min erfaring til et usannsynlig høyt press hos folk. Dette kan høre til at flere møter veggen. I verste fall gir dette varige skader på motivasjon og endringsvilje. En svært uheldig måte å fremme helse på med andre ord. Det kan godt hende at vi burde ha krav til treningsbransjen om at trenere og terapeuter har minst like stort fokus på motivasjon og endring som treningsteknikk? Det kan til og med lønne seg for treningssentrene fordi hvis det legges et fokus på VARIG ENDRING, ja så vil man ende opp med kunder som regelmessig er i aktivitet for helsas skyld og ikke ender opp som støttemedlem eller dropper ut av kundegruppen.

En vinn, vinn situasjon for alle.

Som livsstilscoach gir jeg gjerne råd som kan føre til varig endring. I dette ligger det klare råd om at det å endre noe for resten av livet ikke skal drepes etter en umenneskelig hard intervensjon der slitet ikke er til å holde ut resten av livet.

Så er jeg da spent på om den kritikken jeg får om denne meningen, også dempes om et par år når dette blir mer i fokus.

Så tilbake til hvorfor jeg mener alt dette. Hvem er jeg som kan påstå alt slikt?

1. Utdannet rørlegger med lang erfaring innen det å slite i stykker ryggen. Operert for prolapser i 1990 og smertepasient fra 1990 og frem til 1998.

2.  Klubbmester, kretsmester og vestlandsmester i vektløfting

3. Utdannet ergoterapeut med rehabilitering og opptrening som hovedområde. Arbeid med hjerne og nevrorehabilitering siden 2006.

3. Startet frisklivssentral alene i 2013 og har fungert som leder, koordinator, trener og motivator til i dag. Herunder ekstra kursing innen motiverende samtale, helsepedagogikk og ulike kurs innen trening og utvikling.

4. Videreutdanning i helsefremming og rehabilitering med særlig fokus på hverdagsrehabilitering og aktivitet i 2015.

5. Har selv erfaring med å slutte å røyke, trene en smertefull og kronisk ryggskade vekk, komme meg tilbake etter systematisk mobbing i arbeidslivet for mange år siden før min nåværende jobb. Har bekjempet angst og depresjon og er godt kjent med hvor vanskelig det kan være å cope med sosial angst.

Så ja, jeg har altså en god blanding av livskunnskap, livserfaring og formell kompetanse.

Og et av de viktigste tingene i mine program er altså og ha fokus på frisk og ikke syk.

Fokus og forståelse for at alle er forskjellige, samt at det finnes mange ulike veier til Rom.

Ønsker dere alle en topp motivert Fredag og helg!

Mvh Willy Marthinussen livsstilscoach

Dommedag? Who cares?

God formiddag folkens!

KLokken er to minutter på 12! Altså dommedagsklokken.

Dommedagsklokka er en symbolsk urskive som viser en analogi på at menneskerasen lever i en tid som er «minutter på midnatt», hvor midnatt representerer «katastrofal ødeleggelse».

Klokka er fra 1947, da den ble stilt på syv minutter på midnatt, og har siden da blitt opprettholdt av lederne av Bulletin of the Atomic Scientists ved University of Chicago. Opprinnelig representerte analogien trusselen om global kjernefysisk krig (atomkrig), men senere har også teknologi som har innvirkning på klimaet (klimaendringene) og «ny utvikling innen biovitenskap og nanoteknologi som kan føre til ugjenkallelige skader» blitt regnet med.[1] Jo nærmere viserne kommer midnatt, jo større estimerer man risikoen for utvikling av en verdensomfattende katastrofe.

Antall minutter før midnatt, som baseres på målinger av grad av trusselen for atomkrig, miljø og teknologiske trusler mot menneskeheten, blir jevnlig oppdatert. Per 25. januar 2018 sto Dommedagsklokka på to minutter på midnatt.[2]

Dommedagsklokka er blitt nevnt eller vist til i en rekke bøker, filmer, tv-serier samt i forskjellige musikkutgivelser. (wikipedia).

Jada. Men mange har ikke engang hørt om denne såkalte klokka, langt mindre tenkt over konsekvensene over hva den egentlig måler. Vi bryr oss egentlig fint lite. Eller?

PÅ 80 tallet visste vi godt om denne klokken da trusselen om atomkrig var mer reell enn den kanskje er i dag. Og hvor stor er egentlig trusselen om global atomkrig der de rikeste står i fare for å miste sin rikdom, noe som utvilsomt vil skje dersom det bli krig og kaos?

I min bok er nok klimaendringene en større trussel enn atomkrig.

Men en viktig påminnelse fra verdens ledende trusselmålere er det likevel. Vi må jaggu bli flinkere til å samarbeide, jobbe for felles forståelse og aksept for hverandres ulikheter både på et globalt nivå, men også på individnivå. La oss sammen sloss for et varmere og mer inkluderende samfunn der vi kan skape godhet for alle.

Litt sånn hippie tenking her på en lørdag, men det er da jaggu bedre med peace and love, enn krig og uro!

Ta vare på hverandre i hverdagen, ikke tenk så mye på uro, angst og frykt o hva som KAN hende, men tenk mer på å leve i nuet. Nyt hvert minutt av det livet vi har fått utlevert, og utsett gjerne til i morgen det du ikke klarer å gjøre i dag! Null stress

Ønsker dere alle en nydelig og fredfull helg!

Mvh Willy

Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til…

God formiddag alle gode lesere!

Først i dag vil jeg bare si hvor utrolig spennende denne bloggreisen har vært så langt. Jeg håper at mitt budskap om mer moro og mer bevegelse i hverdagen vil spre seg til en diger tanke hos alle som leser bloggen, deler og liker. Jeg er veldig takknemlig for alle som bidrar til dette.

Budskapet er jo like enkelt som det er nødvendig. Bedre folkehelse for alle, og da spesielt for dem som er aller svakest i samfunnet på grunn av situasjoner som ikke kan kontrolleres av egen manglende vilje til å være mer aktive. Det er jo supert at flest mulig er mer aktiv og mer bevisst sin livsstil. Det er nemlig dette som til syvende og sist vil føre til en bedre og sunnere folkehelse, og at flere ikke blir rammet av de mange og farlige livsstilssykdommene.

Som dere faste lesere har fått med dere, så er folkehelse og metoder til å endre livsstil noe som jeg brenner særlig for. Mange i befolkningen er allerede aktive i hverdagen. Jeg ser derfor med en smule bekymring på en stadig større gruppe som faller ut av en sunn livsstil og heller gir opp fordi det faktisk er for vanskelig å følge de ofte svært strenge “kravene” til hva som er #godtnok.

De aller svakeste blir i så måte en gruppe som ofte ikke helsevesenet klarer å gi et tilbud som er #godtnok. Det er ikke det at ikke tilbudene eksisterer og kunnskapen mangler i helsevesenet, men det er ofte slik at de som ønsker å benytte seg av tilbudene som eksisterer, ikke er i stand til å ta imot tilbudene.

For å ta et eksempel. Hvis man er avhengig av å gå på jobb for å kunne tjene til livets opphold, og det eneste tilbudet fra helsevesenet er på dagtid, ja da er det svært vanskelig å kunne delta. Hvis ettermiddag og kveld er fylt med smerter og fatigue i forhold til at alt kruttet er brent opp i nødvendige gjøremål, ja da er det vanskelig å finne overskudd og rom til å kunne “stikke en tur på trening”. Alt blir så vanskelig at det ikke er enkelt å komme i gang. Og hvis tilbudene er på tidspunkt eller til priser som ikke er overkommelige, ja da er det ikke enkelt.

Så har man den faktoren der svært mange med psykiske lidelser ikke er i stand til å benytte seg av tilbud, da det ikke er mulig å overvinne angsten eller at behandling ikke følger samme timeplan som mulighetene til økt aktiv hverdag. Da er det ikke bare å fortelle den det gjelder at man bør skjerpe seg eller at bare man kommer igang så blir det bedre. Her trengs det som nevnt i tidligere innlegg, et tverrfaglig system som ivaretar ting som kanskje overhodet ikke har noe med trening å gjøre, før man kommer i posisjon til å overhode klare å komme seg til et tilbud som man har godt av. Den onde sirkelen må brytes. Og det er slett ikke sikkert at det er trening som skal til for å bryte denne onde sirkelen.

SÅ hva med de svakeste gruppene i samfunnet da? Bare å gi dem opp eller?

Nei.

Det finnes riktignok ikke så mange enkle løsninger. Da hadde det vært gjort for lengst. Men noen av de viktigste “våpnene” jeg har erfart som bedrer deres situasjon, kalles respekt, tålmodighet, forståelse og kunnskap. Kunnskap om flere områder. Kunnskap om hvordan våre forutsetninger både innen psykologi, miljø og funksjon virker på ens evne til å utføre noe.

Man kan ikke bare gi folk en time til trening, gi dem en manual og be dem om å løfte den 4 x 30 over skulderen hvis personen har angst for å gå ut, har fibromyalgi eller skulderslitasje, har mer enn nok med økonomiske vansker, ikke klarer å få barnevakt, og så videre. Satt på spissen selvsagt, men dog et poeng som mange vil kjenne seg igjen i.

Det kan hende at man må arbeide timesvis med folk på kveldstid der dem bor for å kunne gjøre noe med angsten før man kan begynne å gå små turer. Det kan hende man må ordne opp i økonomiske forhold, familiære forhold eller simpelthen forståelse av smerte, før man i det hele tatt kan hente en manual, og finne en metode for å lære å løfte denne uten smerter.

Det å lære bruken av hverdagsaktivitet i stedet for å kjøre på med trening nær sagt som et universalmiddel for alt som er vanskelig er etter min mening noe som ikke fungerer for alle. Og i min erfaring så er det, nær sagt som alltid, de svakeste i samfunnet dette går ut over.

Jeg selv kan ikke gjøre så mye i det store bildet, men jeg vil gjøre mitt på et område i fremtiden. Det er å kunne gi råd gjennom denne bloggen, svare på spørsmål fra dere lesere og gi råd om hvordan man kan utnytte sin hverdag til å bevege seg mer.

Jeg vil også i år gi gratistilbud på søndager fremover. Jeg håper at folk har lyst til å delta på hverdagsaktiv sine løpesøndager her på Sotra. Tilbudet er helt gratis og jeg vil understreke at man ikke trenger å være godt trent for å delta. Man kan løpe eller gå man kan gå sammen med meg eller løpe alene, man kan drive intervaller og man kan se på om man vil. Felles er at vi er sammen og at vi har utgangspunkt i en idrettsbane der vi går rundt og rundt. Dette gjør at vi hele tiden er i nærheten og at vi kan få differensiert aktiviteten til å passe for alle.

Jeg kommer til å annonsere oppstart her på bloggen, men man kan få oppdateringer fortløpende og stille spørsmål til meg hvis man følger facebooksiden min som dere finner her, hverdagsaktiv.

Så håper jeg at dere deler og sprer denne bloggen til flest mulig slik at jeg kan få anledning til å arbeide med dette i økende grad i år. Jeg håper det dukker opp mange ulike hverdagsaktive løpe/aktive grupper rundt i det ganske land der man sammen kan gi et lite gruppetilbud til dem som vil. Gjerne i samarbeid med ulike frivillige og støttekontakter, foreldre, og så videre!

Og husk at det er fullt mulig å stille meg spørsmål både her og på melding på facebooksiden min. Her kan man stille spørsmål og få svar privat hvis det er ønskelig. Jeg holder alle anonyme hvis det er ønskelig.

Jeg heier på dere alle!

Mvh Willy

LA OSS FOR POKKER VÆRE NORMALE!

 

God kveld alle gode venner!

I kveld kommer jeg med en påstand som jeg har tenkt på en liten stund. I media og ellers og da mye i forbindelse med helserelatert virksomhet, påståes det at vi beveger oss mindre i dag enn på 1970 tallet. Dette er således en av de viktigste årsakene til fedmeepidemien som har utviklet seg siden 1980 tallet.

Datamaskiner og spillindustrien, smarte hus og enklere løsninger i alt og ett får også sin del av skylden for at vi som mennesker tilsynelatende beveger oss for lite.

Vel folkens, selv om jeg mener helt klart at vi faktisk burde bevege oss mer enn vi gjør i dag, så er jeg villig til å være delvis uenig i påstandene om at fedmeepidemien skyldes ovennevnte faktorer.

Spesielt så er det mange som kaster seg på en forståelse av at særlig barn beveger seg mindre enn før. Er dette virkelig sant?

Det er faktisk blitt gjort noen studier over dette. Norges idrettshøgskole har gjort tre studier om barn og unges bevegelsesmønster tidligere. Selv om datagrunnlaget er tynt så peker det på at sannheten om denne problematikken kanskje er noe mer nyansert enn det som fremstilles  på rent generell basis. Tallene er også noen år gamle, men det er likevel verdt å se på hvordan vi OMTALER aktivitet, eller mangel på dette, på generell basis i samfunnet. Etter min mening burde vi være svært forsiktig med hvordan vi selger ut budskapet om en mer aktiv hverdag. Verden er kanskje ikke så sort hvitt at det er vinn eller forsvinn. Det KAN hende vi burde selge ut flere gode holdninger og normalisering av lek og moro i aktivitet, enn bare å fyre løs mot dem som har det vanskelig i forbindelse med aktivitet og trening.

“Undersøkelser hvor noen hundre barn og unge gikk med bevegelsesmålere i en uke av gangen. Testene ble gjort i 1999, 2005 og 2011, og inkluderte 6-åringer, 9-åringer og 15-åringer.

Resultatene viser at bevegelsesmønsteret er overraskende stabilt i de tre undersøkelsene: De unge ble litt mer aktive fra 1999 til 2005, og dette nivået holdt seg til 2011.

Og dette altså til tross for at andelen voksne med tilgang til hjemme-PC økte fra 67 til 93 prosent mellom 1999 og 2011. Andelen med tilgang til internett økte fra under 40 til over 90 prosent. (forskning.no).

Her er det jeg gjerne vil komme med en liten OBS melding. Kanskje det ikke er på selve begelsesområdene man bør rette hovedinnsatsen, men på andre faktorer som for eksempel en helsefaglig tilnærming til kost og ernæring, samt holdningskampanjer for viktigheten av hverdagsaktivitet?

Jeg sier ikke at det ikke er viktig for barn og unge å legge mindre fokus på bevegelse. På ingen måte, men jeg sier at det i dag er et FOR stort fokus på trening og på perfeksjon. Barn og unge i dag har et enormt press på seg i forhold til det å se bra ut. Treningsindustrien lever godt av denne generelle holdningen i samfunnet. Det er trendy å se såkalt perfekt ut og det vi ikke klarer å trene perfekt, det opererer vi til perfeksjon. Eller til angrende katastrofe. Alt etter som man ser det.

Dette presset fører mange ut i en sykelig tilnærming til bevegelse. Idretten i dag er såpass streng at trenere, foreldre og idrettsorganisasjoner diskuterer villig om når vi skal begynne å “toppe” barna våre. Etter min mening er dette nok en spiker i kisten for sunne og naturlige fokus på alle barn og unge som liker å starte med idrett og nyte bevegelsesglede og idrettsglede.

Det er etter min mening noe galt fatt når unge faller brutalt ut av samfunnet, idrett, treningsglede og annen organisert aktivitet fordi de ikke strekker til.

Det samme har vi som mosjonister erfart. Det er stadig vekk et krav om å løpe raskere, lengre og delta i ulike styrkeprøver og liknende. Et av de vanligste svarene jeg får når jeg snakker med folk som ønsker å endre livsstil, er at de aldri har taklet den dårlige samvittigheten som følger med når de starter og ikke klarer like mye som “alle de andre”. Er det slik vi ønsker å se på trening og aktivitet i fremtiden?

Noen finner selvsagt enorm styrke og glede av å presse seg og bør selvsagt gjøre det hvis det er dette som en finner meningsfullt. Men det å peke på at “ALLE” burde følge deres eksempel, det er det ikke etter min mening særlig fornuftig å selge ut. Og i alle fall ikke mot de mest sårbare i samfunnet. De vil møte motstand og mestringstap som bare YTTERLIGERE UNDERSTREKER at de ikke er gode nok. En svært farlig holdning til det å selge ut at man bør trene seg mot toppidrett eller perfeksjon, mens det viktige burde være på en normalisering av individet i sunn og god harmoni med kropp og sjel.

Men, litt tilbake til at vi beveger oss lite på grunn av data og slikt. Man kan finne noen som ikke beveger seg noe særlig på grunn av databruk, MEN, og det er et STORT MEN, kan det være slik at dette  gjelder et mindretall, og at det i hovedsak skyldes andre årsaker enn mangel på aktiv hverdag?

Kan dette skyldes at de dette gjelder nettopp er dem som falt ut av organisert aktivitet på grunn av for store krav? Kan det være at dette er barn og unge som sliter med psykiske tilleggsdiagnoser, autismespekterforstyrrelser og andre tilleggstilstander som gjør at et “normalt” bevegelsesmønster i hverdagen ikke er oppnåelig?

Jeg har begge eksemplene her fra min egen hverdag. Og min personlige erfaring er at det ikke er datamaskinen som leder til økt inaktivitet i det store og det hele, men er mer et resultat av ikke å ha mulighet til noen annet fordi kravene fra samfunnet er for store. Og hva sier vi foreldre da når vi “lærer” barna våre at trening er ALT! Hva når den dagen kommer at barna selv finner ut at trening ikke er ALT, men mislykkes i aktivitet eller idrett? Hva tror man da at barna våre tenker mot oss når vi gjennom hele oppveksten har innprentet til våre håpefulle at hvis du skal bli best så må du trene mest?

Jeg vil jo tro at de fleste opptrer mer balansert enn hva jeg setter på spissen her, men noen ganger begynner jeg faktisk å lure. Fordi jeg både ser og hører.

Nei folkens, jeg synes ikke vi skal være så sort/hvitt i vår tilnærming til aktivitet og trening. La oss heller sette fokus på de sunne alternativene. La oss ha fokus på NORMALISERING av trening og aktivitet, kropp og utseende. La oss fjerne stigmaet som oppstår ved å fremme holdninger som krever stadig mer av våre håpefulle, men også av oss voksne. La oss for pokker få være normale! La oss slippe å ha dårlig samvittighet hver pokkers gang vi ikke klarer eller gidder å gå ut å løpe fordi det yrer litt. La oss slippe å høre MASET om å bli best blant fotballfedre og mødre på sidelinjene til miniputtene våre! La oss SLIPPE å føle presset og stigmaet det er å få ekstrabelastninger og hoderisting når våre barn eller vår familie sitter foran pcen sin å spiller fordi de ikke har mer igjen i livet sitt. Av ulike grunner som forståsegpåere og andre bedrevitere ikke aner noe om!

La oss for pokker få leken tilbake i samfunnet! La oss for pokker få være normale!

“Just my two cents”

Mvh Hverdagsaktiv

Fibromyalgi – En #usynligsykdom

Reklame | das//adidas//adidas//adidas//2XU

fibromyalgi

 

 

 

adidas//adidas//adidas//adidas//2XU

 

Hallo alle gode mennesker. Dagens innlegg inneholder reklame// Ta en tur innom sponsorene mine for hyggelige og flott tilbud. Klikk dere inn på bildene over! 

I en rekke innlegg her på bloggen har jeg hatt et særlig fokus på lidelser og diagnoser som kommer under det vi kaller #usynligsyk. #Usynligsykdom er et mye større problem for svært mange, enn selve sykdommen, da stigmaet rundt tilstander som man ikke kan se med det blotte øyet er stort og fører ofte til at folk får sterkere symptomer, økt smerte, og dårligere psykisk helse.

Listen over #usynligesykdommer er lang som et vondt år og mange har bedt meg om å nevne spesifikt ulike sykdommer.

Jeg vil skrive mange flere innlegg fremover der de ulike diagnosene vil bli tatt opp, samt gi gode råd om hvordan man kan takle dem bedre. I dag vil jeg starte med Fibromyalgi.

Fremover vil jeg ta opp:

#/CFS/ME

#Kreft

#IBS

#Aspergers/autismelidelser

#Psykiske lidelser

#Muskel – Og skjelettlidelser

#Ryggsmerter

#Metabolsk Syndrom

#Lipødem

Listen er svært lang og dere må gjerne gi meg tilbakemeldinger om spesifikke ting som bør nevnes og gis faglige råd om fra ergoterapeuten. Her kan man også få råd om hvilke rettigheter man har innen hjelpemidler som NAV yter støtte til opp mot din tilstand. Det er mange hjelpemidler som kan være aktuelle for at hverdagen din kan bli lettere.

 

I dag ønsker jeg å rette fokus på FIBROMYALGI.

Trening og aktivitet er et av flere viktige våpen mot denne diagnosen. Norsk Helseinformatikk beskriver den kort som 

 

«Fibromyalgi er kjennetegnet ved kroniske muskelsmerter med varighet i minst 3 måneder. Tilstanden blir ofte mer plagsom med tiden, og mange av pasientene kan fortelle om plager allerede fra tidlig ungdom. De fleste som får diagnosen merker en stadig forverring av tilstanden, og opplever at det er blitt tungt å leve med smertene.»

Svært mange har denne tilstanden med store plager som gjør ens hverdag smertefull og til og med ufør i mange tilfeller.

Det finnes ikke noe entydig svar på hva som gjør at noen får fibromyalgi. Tidligere var det vanlig at mange oppfattet dette som en angst eller psykisk relatert sykdom. I dag vet man imidlertid bedre. Det er i dag konsensus om at fibromyalgi er en forstyrrelse i sentralnervesystemets regulering av smerte. Altså litt enklere forklart, at der andre får vondt av noe, der får personer med fibromyalgi vondere.

 

Så hva gjør man med dette?

Det er lett å tenke seg til at medikamentell behandling er en hovedbehandling. Tradisjonelle smertemedikamenter har imidlertid ikke vist seg å ha noe særlig god effekt. Slik at blandingsbehandlinger der man endrer livsstil, lærer å leve med smerter, enkelte smertestillende medikamenter og sist men ikke minst, fysisk aktivitet, har vist seg å kunne gi mennesker med fibromyalgi best mulig hverdag.

Fysisk aktivitet er den behandlingsformen som gjennom studier har hatt størst effekt på flest.

Det å øke sin kunnskap om at fibromyalgien ikke er ødeleggende for kroppen, men mer som en kronisk smerteopplevelse, kan hjelpe på mange. Kunnskap om egen sykdom er viktig og det finnes mange gode ressurser der ute på nettet om dette temaet.

 

Sjekk ut Norges Fibromyalgi forbund her.

 

Fysisk aktivitet er viktig ved mange sykdommer og tilstander. Dette vet vi med sikkerhet og jeg har gjennom mange års erfaring med fysisk aktivitet og aktivitetsanalyser som jo utgjør selve grunnstammen i ergoterapifaget, erfart at fysisk aktivitet og trening har effekt. Og da også gjerne i sammen med andre behandlingsformer som meditasjon, yoga og liknende. Det mange imidlertid gjør feil her er å kontakte hjelp som ikke uten videre har den kompetansen som kreves for å balansere dette.

Ergoterapeuter og fysioterapeuter som har arbeidet med disse problemstillingene over tid, er gjerne de som er best kvalifisert til å balansere aktivitetsnivået hos mennesker med Fibromyalgi.

Ergoterapeuter har gjennom sin utdanning særlig fokus på balansen mellom aktivitet og hvile, noe som er essensielt i tilnærmingen til ulike smerteproblematikker og tilstander som for eksempel Fibromyalgi. Gjennom spesifikke kartleggingsmetoder og spesifikk tilnærming til det å finne lystbetonte og balanserte treningsaktiviteter kan vi som ergoterapeuter finne de individuelle små, men viktige forskjellene som gir en riktig og avbalansert aktivitet. Det er altså ikke bare å gunne på. Slik at når du leter etter #coacher og motivatorer så bør du finne folk som har de grunnleggende kvalifikasjoner utover kun treningskunnskap og kunnskap om kosthold.

Når man har Fibromyalgi er det å anbefale trening som gir bedre kondisjon. 

Når kondisen blir bedre, får man større overskudd og en større muskelmasse gjør hverdagen enklere. Kondisjonstrening vil også gi en følelse av mestring som igjen er med å redusere smerter. Lett til moderat kondisjonstrening er å foretrekke. Aktivitet og trening med såkalt eksplosivitet er ikke å anbefale. Dette kan være ballspill, løping med høy intensitet og trening der muskler og ledd får høy belastning.

Uansett er det viktig å ikke isolere seg, men søke den hjelpen man trenger for å kunne være både sosialt aktiv og i en riktig #aktivitetsbalanse. Og heldigvis er tiden da en ergoterapeut kun ble sett på som formidler av hjelpemidler definitivt over!

Ønsker dere alle en fin og fredfull dag i kjærlighetens tegn.

 

Mvh Willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top