Jeg bare elsker det!

 

Man kjenner det kribler i kroppen når man får lyst til å bruke den. En slags positiv uro. En forventning om å tømme hjernen for stress og negative tanker. Det er jo slik for meg i alle fall, løping virker. Det gir en helt utrolig ro og en følelse av selvtillit som ikke fåes på annen måte. I alle fall har ikke jeg funnet noe bedre.

 

Man kjenner det når man står opp av sengen om morgenen. Til tross for lett snøfall og iskald vind. Til tross for stive muskler og vondter her og der. Man bare får slik inderlig lyst til å trekke inn denne friske luften. Fylle lungene med positive ioner og hjernen med friskt og livgivende oksygen. Og man vet at hjernen lar seg påvirke. Mer enn 9 år yngre faktisk, kan man oppnå bare ved å regelmessig tilføre hjernen denne livgivende næringen vi kaller oksygen. Det finnes ca. 21% oksygen i luften rundt oss i dag. Vi burde utnytte alt vi fikk.

 

Så går man og tripper da. Venter på at klokken skal bli såpass mye at man stikker bort til arrangementet jeg har opprettet. Jeg ønsker jo at flere skal få kjenne. Få lære at det å løpe er for alle, uansett form. Fordi det handler om å kjenne på denne gode følelsen inni oss der løping kan reguleres, strekkes, økes, minskes, ja egentlig gi deg muligheter du ikke visste du hadde. Man må da ikke løpe for livet for at dette skal være godt for en, må man?

 

Neh, det må man ikke. Dette regulerer du helt selv. Jeg elsker å regulere. Jeg elsker å kjenne på det å bli dødssliten med høy puls, for så og kunne regulere farten til pulsen er tilbake i godt humør. Jeg elsker å kunne løpe så jevnt som mulig og bare la pulsen hvile på et spesielt tall. Jeg elsker å kjenne endorfiner sprute inn i hjernen og kjenne følelsen av lykke når jeg lar bena taktfast tromme mot underlaget.

 

En surrealistisk følelse av å bare eksistere i et vakuum. En eksistensiell opplevelse der alt og intet fosser rundt i kroppen.

 

Jeg elsker også følelsen av at en type smerte i kroppen erstattes med en helt annen type smerte, nemlig smerten som oppstår fordi ben og kropp, lunger og hud får juling. En slags positiv juling med en positiv smerte. En positiv smerte som jeg vet vil gi meg en mestringsfølelse etterpå. Når jeg ligger utslått og godsliten etter et langt løp. Jeg elsker det.

 

Jeg elsker følelsen av en gjennomvåt kropp. En kropp som har blitt pisket gjennom iskalde vinder, regn og sluddbyger. Våt, kald og svett på samme tid. Med verkende ben og med lunger som desperat krever at man fyller alle de 21 prosentene med oksygen inn i dem. Jeg elsker følelsen av å vrenge av seg alt og kjenne varmen gjennom kroppen når man dusjer etter en slik økt. Og jeg elsker følelsen i både kropp og sjel når jeg synker ned i sofaen etterpå og nyter en varm kopp kaffe.

 

Jeg elsker livet, vinden, slitet og eksistensen i det en løpetur gir meg. Jeg bare elsker det!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg