Hei alle sammen! Det er vanskelige tider for småbedrifter som min i disse dager. Men jeg ser allikevel positivt på fremtiden for bedriften min Øygarden Senter for Klinisk Hypnose. Terapi vil det være behov for både før, under og etter Koronakrisen.
Jeg var tidlig ute og endret tilbudene mine fra å ha fysisk tilstedeværelse i mine flotte lokaler i Bergen Helhetsklinikk i Bergen sentrum, til å ta i mot pasienter online via telefon, Zoom og Skype. Jeg tror det er viktig at man evner å omstille seg å være kreativ i disse dager og hypnoterapi og coaching er jo som skapt for onlinekonsultasjoner. Dessuten så når jeg klienter over hele verden.
Jeg tilbyr hypnoterapi både på Norsk og Engelsk og kan derfor tilpasse meg et ganske stort marked.
Likevel savner jeg jo helt klart å ha den kontakten med mine klienter som man får når man er fysisk tilstede. Som terapeut er kanskje en av mine aller beste egenskaper, evnen til å lese mennesker gjennom kroppsspråk og ubevisst feedback. Helhetlig behandling kan selvsagt også gjøres med online tilbud.
Jeg håper at mitt lille foretak får anledning til å hjelpe flest mulig fremover. Det ser jeg at det er et enormt stort behov for. Og når man skal velge støttespiller og terapeut, så bør man jo velge fra øverste hylle, ikke sant? Så støtt gjerne opp om både lokale bedrifter og topp faglig kvalitet.
Med meg så får man en terapeut med svært lang erfaring innen nevrorehabilitering og hjernetrening. Man får en terapeut som har utdanning som Ergoterapeut, videreutdanning innen forebyggende og rehabiliterende arbeid, en rekke kurs innen folkehelse og livsstilsendring, internasjonalt godkjent Hypnoterapeut og mer enn 8 år som leder av kommunal frisklivssentral. Jeg har også erfaring som Personlig trener og selvsagt som foredragsholder.
Så til alle dere der ute, håper dere har det bra og står han av så de sier i Nord. Selv skal jeg selvsagt fortsette å holde ut Koronakrisen. Jeg håper alle små og store firma der ute klarer å komme seg velberget gjennom disse vanskelige tider.
Hilsen Willy
Finn meg gjerne også på Facebook som Øygarden Senter for Klinisk Hypnose
Jeg er stolt. Stolt av opphavet mitt. I min direkte blodslinje ble Maren født en gang på 1600 tallet. Maren var antagelig veldig lik meg selv. Spekulasjon selvsagt, men la gå.
Maren var altså en litt merkelig skrue. Svært opptatt av rettferdighet og overdrevet snill. Så pass snill og opptatt av rettferdighet at det ble sett på som litt sært. Hun var i tillegg opptatt av natur og mennesker og kunnskap.
Sære folk har det med å bli misforstått. Passer ikke Maren inn i 1600 tallets lokalsamfunn, ja så betyr det med all sannsynlighet at der er store problemer i vente.
Maren likte godt å være for seg selv i oppveksten. Hun likte å gå turer, plukke molter, og observere det som skjedde i naturen. Hun var en vitebegjærlig ung dame. Måtte alltid finne løsninger på ulike ting. Grublet stadig over forbedringer og lærte seg svært mye om hvordan mennesker og natur fungerte i et helhetlig samspill. Hun hørte på det hun lærte på datidens skole, men fant vel egentlig ikke at det som sto i boken alltid stemte overens med det hun selv erfarte. Akk, hvor godt jeg kjenner meg igjen.
Maren vokste opp på Ekkerøy. Et lite fiskevær et stykke fra Vadsø. Det er også der jeg selv har mine røtter og mitt hjerte.
Det er nok kjærligheten til menneskene og til naturen, samt samspillet mellom dem som har gjort meg til samme nerd som Maren. En vitebegjærlig nerd som ikke nødvendigvis tar det som står skrevet for god fisk. Maren var nok samme type.
Men det var da langt farligere å vokse opp i 1600 tallets Ekkerøy enn i Bergen i moderne tid. Maren fikk etter hvert møte sine djevler. Men er forskjellene egentlig så store fra da til nå?
Maren var en lykkelig dame. Alltid blid og glad. Hun koste seg i naturen og hun slukte all kunnskap hun kom over for de tingene som interesserte henne. Men hun var altså litt for vitebegjærlig for en del av dem hun vokste opp med. Misunnelse var vanlig også den gang. Og hadde du kunnskap som ikke alle hadde, slik Maren hadde, ja så var det faktisk direkte farlig. Maren utfordret sin samtid ved å stille spørsmålstegn ved etablert kunnskap. Hun oppdaget tidlig at det ikke var riktig at mennesker skulle settes til dommer og bøddel over andre. Livet var ikke skrudd sammen slik, mente hun. Vi lever i et samspill og vi lever av å utvikle oss. Vi lever og utvikler oss ved å utfordre etablerte sannheter der vi enten finner at de er virkelige sannheter, eller om sannhetene egentlig er usannheter.
Farlige tanker for Maren. Og farlige tanker i dag?
Det gikk ikke lang tid før Maren ble engasjert i det å utfordre etablerte sannheter som hun selv hadde erfart ikke stemte med virkeligheten. Dette er fortsatt farlig i dag, men enda farligere var det for Maren. Misunnelse og sladder, oppdiktede historier og hat var det som møtte henne. Til slutt var det jo uungåelig at selve øvrigheten og de kristne overhodene fikk nyss om Maren fra Ekkerøy som ikke fulgte mainstream tenking. Hun hadde i realiteten ikke en eneste sjanse.
De som setter seg til dommer og bøddel over andre menneskers liv og tanker hadde mye makt i Marens samtid. Også i dag finner vi spor av denne type aktivitet, men selvsagt ikke med samme konsekvenser for nåtidens nytenkere som datidens. Vel, det er vel en sannhet med visse modifikasjoner. Svært mange som møter sin skjebne gjennom nåtidens religiøse sekter og samfunn, fryses ut. Utstøtes på grunn av annerledestenking. Dette vet vi som har kunnskap om det, vil føre til at mange blir syke. Alvorlig syke. Så syk at for noen vil døden komme som en befrielse. Bestemt av enkeltpersoner i samfunn som bedriver nøyaktig den samme strategien som i Marens samtid. Religiøse ledere i ulike samfunn som tolker og tror. Der frykt og forbannelse, utfrysing og psykisk vold brukes som våpen for makt og kontroll.
Maren ble innkalt til øvrigheten. Noen hadde hørt at hun hadde forbannet en fiskebåt til å nesten forlise. Maren bedyrte sin uskyld. Hun var som meg, glad i livet. Hun elsket å se morgenen våkne. Hun elsket å se natten bre sine mørke beskyttende vinger over dagen. Hun elsket livet, tiden og evigheten. Hun elsket sine få venner og hun elsket å være på fuglefjellet å prate med krykkjene. Hun elsket smaken av moltebær. Hun tenkte på alt hun elsket der hun sto og så utover den lille folkemengden som var møtt opp på Vardø. Hun kunne høre krykkjene rope farvel i det kristenmannen bar frem ild og satte fyr på bålet. Maren var ikke lenger.
Maren sine tanker lever videre i meg. Jeg vil for alltid være knyttet til denne modige kvinnen som ble brent på bålet for sine meninger og nytenkning. Som ble utsatt for urett av dem som mente at de hadde rett. Marens tanker og livsgnist ble sendt til himmelen som røyk fra et bål nøret av hat. Hat mot dem som tenker annerledes. Hat mot dem som bare vil vite hvorfor. Et hat mot dem som våger å gjøre ting annerledes. Hat mot nytenking.
Hadde Maren levd i dag så hadde hun nok også møtt de samme hatefulle dommere og bødler. Forskjellen er kun at i dag hadde bålet vært virtuelt. Bålet representerer utfrysing, utstøting og mobbing. Men dommerne og bødlene er de samme. De som lever for å beskytte sitt og sine egne tanker ved å påføre andre mennesker mobbing, psykisk vold, og feilinformasjon og som driver sine egne ut i kulden. For hva? For å kunne leve på et sett av gamle løgner? For å kunne være sikker på at endring ikke vil frata dem makt? For å knuse alt som er truende og nytt på grunn av egen frykt for det ukjente?
Jeg tenker på Marens samtid og min egen samtid. Er vi egentlig kommet noe lenger? Hvor mange virtuelle bål skal tennes i dagens samfunn før vi kan fylle utviklingen, livet og mennesket med kjærlighet?
Hvor mange nytenkere og kunnskapsnerder må brennes før ny og bedre kunnskap innebærer faktisk og praktisk nytenking og endring? Og dette i samspill med den verden, naturen og erfaringer som gjøres av et felleskap? Ikke av enkeltindivider og små maktgrupper som i praksis er både dommer, bøddel og flammebærer til det som i dag er et virtuelt bål. Et symbolsk bål der alle dem som ikke alltid følger massene ender sine dager.
Jeg tenker på Maren i det jeg ser ut av vinduet mitt. Jeg tenker på all litteratur og forskning jeg leser hver eneste dag året rundt. Jeg tenker på mine erfaringer i det jeg løper ut i verden, i naturen og i samspillet mellom mennesker, natur, erfaring og litteratur på så mange områder som jeg har lest meg opp på, studert, og funnet at samsvarer med helheten. Jeg tenker på Maren og hennes hjemsted. Vår felles plass der kjærligheten til helhetlig tenkning og en stadig søken etter ny kunnskap har for alltid bundet sammen to nerder i et evig bånd. Vi begge har kjent varmen fra bålet
Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.
Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.
Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.
Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig.
La meg ta et eksempel.
Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til.
Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.
Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester.
Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.
Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.
Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.
I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.
Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.
Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.
Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig.
Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.
Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…
Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!
Eg er 52 år gammel. Det er i dag ikke spesielt gammel. Likevel har jeg nok opplevd mer enn de fleste på min egen alder. Jeg har erfart det meste i livet. Alt fra det mørkeste mørke til det gladeste av det glade. Eg har så utrolig mange historier at det innimellom føles litt flaut å fortelle om det til omverden. Fordi jeg føler at jeg ikke blir trodd om alt jeg har opplevd og erfart. Så da tier man stille. Men jeg har også et behov for å fortelle historier. Mine historier. Det var en av grunnene til at jeg startet denne bloggen. For å fortelle historier slik jeg husker dem og slik jeg har opplevd de hendelser i livet som har preget meg og gjort meg til den jeg er i dag. På godt og vondt.
Mine historier og opplevelser har på vondt fått lov å prege meg til å bli en ensom ulv. Denne sære typen som ingen helt liker, men når de blir kjent med meg tror jeg ville blitt overrasket over at jeg egentlig er en allright fyr. Når man sitter på historier om mobbing, utfrysing og urett, ja så preger det et menneske. Noen klarer å komme seg videre relativt uskadd, mens andre igjen sitter igjen med dype arr i sjelen og bortfall av tro på seg selv. Med knuste selvbilder, knust selvfølelse og en tro på at man aldri blir god nok eller likt av noen. Et produkt av hendelser og ord man fikk, og som man selv ikke kunne hindre eller styre. Det er vondt. Spesielt siden det kom fra ens egne.
Ser jeg meg selv utenifra så er det et menneske som har levd jeg ser. Jeg ser en som forsøker, men ikke klarer å være deltagende. Fordi troen på meg selv er ødelagt. Jeg ser en person som prøver å finne tilhørighet, men ikke helt får det til. Det er slik det er. Nok en historie skrives og om dette er en selvbiografisk fremstilling eller ikke, kan den lett passe til flere der ute. Kanskje akkurat deg? For hvis du er meg eller du er en som kjenner denne typen, ja så husk at det er ikke arroganse, overlegenhet, eller noe slikt, men historier. Historier som preger folk. Jeg har aldri vært typen som har sklidd gjennom livet på et bananskall. Jeg har for mange historier bak meg der jeg ikke engang hadde råd til en banan. Kanskje vi er flere som meg? Kanskje er det egentlig svært mange der ute som er lik dette? Da er det viktig å vite at det finnes et håp. Livet har ikke bare vonde historier. Det finnes et tonn med gode og fine historier som man kan hente frem.
De gode historiene drukner dessverre for ofte i de mindre gode. Noen av oss er såpass preget av hendelser i livet at vi ikke ser de gode historiene som faktisk er der. Det å finne dem frem krever endringstanker. Det å finne fremt til metoder for å endre er svært vanskelig når man ikke ser skogen for bare trær. Det skal tusen positive bekreftelser til for å oppveie for èn negativ. Da skjønner man at det er vanskelig. Men ikke umulig.
Jeg håper både du og jeg klarer å sammen skrive nye historier. Historier om tilhørighet, respekt og glede. Særlig tilhørighet. Jeg håper vi klarer, du og jeg sammen, å skrive historier som gløder av et lys som viser omverden hvem vi egentlig er. Allrighte mennesker som ikke vil noen vondt. Gode personer som bare ønsker å være med på laget. Ressurssterke og fine folk som alltid vil være der for dem med overvekt av vonde historier.
Denne påsken rekker jeg ut en ekstra hånd til alle der ute som av en eller annen grunn har falt av lasset. Som av ulike grunner og historier ikke lenger har tilhørighet og som er frosset ut av ulike samfunn, grupper og organisasjoner. Denne Påsken rekker jeg ut en hånd til alle dere som opplever dere mobbet, urettferdig behandlet og misforstått. En hånd til alle dere som ikke hører til noen steder, som er ensomme, fattige og preget av egne historier som har gitt dere manglende håp, styrke og selvtillit. Dere kan skape nye historier. Det er fullt mulig. Skremmende å begynne, men like fullt innen rekkevidde for alle. Start med å smile til omverden. Uansett reaksjon. Smilet ditt vil skrive nye historier til dem som mottar dem. Garantert vil du også få glede i hjertet.
Koronakrisen fortsetter å gjøre avstand til det nye sammen. Men som med det meste her i livet, så er folk sinnsykt tilpasningsdyktige og kreative. Den dugnadsånden, hjelpsomheten og omtanken for hverandre, har rørt meg. Jeg trodde faktisk at landet var mye kaldere enn som så. Nå tenker jeg at varmen og omtanken er i ferd med å smelte selv de kaldeste nett trollene der ute. Kanskje vi kommer igjennom dette som et bedre og mer empatisk samfunn der troll og tusseladder ikke lenger er bærekraftige. Der trollene sprekker i varme solstråler og netthatet oppløses som dugg fra samme sol.
Det kan til og med hende at deler av vårt lands lederskap og politiske polariseringseksperter, som for øvrig er veldig stille for tiden, fortsetter denne gode trenden med å være stille. Kanskje det no er på tide å finne frem glørne i hjertet deres også og la kjærlighet til ALLE mennesker være fremst på agendaen. Man må selvsagt mene ulikt, men det burde ikke koste mye å utvise litt mer varme, empati og kjærlighet både overfor meningsmotstandere og andre folkeslag i sin retorikk og samtalemetodikk. Polarisering er ut!
Selv så er jeg en av de svært mange som sliter med et nyoppstartet foretak som med ett ble fullstendig uten pasienter. Klinikken jeg har lokaler i, bergen helhetsklinikk, ble stengt som følge av Koronakrisen. Det er da helt nødvendig å snu seg rundt.
Selv opprettet jeg online tjenester og har gode tilbud på hypnoterapi, samtaleterapi og coaching via Zoom. Akkurat nå har jeg 15 minutters GRATIS prøvetime til alle som ønsker å vite mer om dette er tilbud for akkurat deg. Som godkjent hypnoterapeut og med snart 15 års erfaring innen nevrorehabilitering, som ergoterapeut med videreutdanning innen forebyggende og rehabiliterende arbeid og med helsepedagogisk godkjenning, motiverende samtale og en rekke ulike relevante kurs og klinisk erfaring innen kognitiv terapi tør jeg påstå at jeg er en av landets mest erfarne terapeuter med helsefaglig bakgrunn.
Det har vært en stor og lang jobb med å sette opp for online konsultasjon og behandling via onlinetjenester, men det har vært helt nødvendig. Jeg håper mange vil benytte seg av mulighetene hypnoterapi og coaching kan gi til den enkelte og være med på å støtte lokale bedrifter og fremover. Fremtiden synes å være mer digital enn før, men jeg håper inderlig vi snart er i gang med normal drift der vi atter en gang kan ta imot pasienter i våre lokaler.
Bloggen vil også fortsette til tross for lite besøk. Det er ikke særlig stor interesse for fagblogging dessverre, men jeg elsker å skrive for alle dere som leser bloggen fast, for meg selv og for alle dere som følger meg mer sporadisk. Mitt mål er at de som aller mest trenger å få motivasjon til livsstilsendring, faktisk kan finne disse tipsene her. Bygge stein på stein uten å måtte føle seg shamet under alskens blogger som har trening til du spyr som fokus og kroppslig perfeksjon som motivasjon. Denne bloggen hverdagsaktiv, vil ha et soleklart fokus på alle dere som sliter mest og som ikke får det til nærmest uansett hva dere gjør. Denne bloggen vil gi FAGLIGE og KUNNSKAPSBASERTE råd til dere som ikke passer inn i bloggverden til alle de «perfekte».
Med dette ønsker jeg ALLE en riktig fin påske og mye hjertevarme.
Nå har jeg hatt en god del foredrag i løpet av de siste 10 årene, men de siste foredragene mine om temaet usynlig sykdom, som du kan lese mer om her, var en kjempefin opplevelse. Jeg er jo vant til å holde mine foredrag ved hjelp av Powerpoint, men av tekniske årsaker var det ikke mulig å få til på de to siste foredragene jeg holdt. Det gjorde ingen verdens ting. Det er ikke noe som er så befriende som å holde foredrag der du snakker fra hjertet med alle de utfordringer det innebærer for en glemsk sjel som har bikket femti, ha ha.
Begge de to siste foredragene mine var inne revmatikerforeninger/lag som jo er en gruppe som i aller høyeste grad ofte kjenner på stigmatiseringen det kan være å bli rammet av en diagnose som ikke er synlig. Viktigheten av å belyse et slikt tema både for dem som er rammet og for pårørende, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenester og organisasjoner som NAV og andre, er avgjørende for å unngå tap av arbeidsevne i fremtiden, tap av livskvalitet, enda større belastning på helsevesenet enn nødvendig, samt i ytterste konsekvens, tap av liv. Les mer om holdninger til disse jævla naverne her!
Som jeg påpeker i mitt foredrag så forsøker 6000 mennesker å ta sitt eget liv i Norge og i 2019 klarte altså 674 stykker dette. Når vi vet at en av de viktigste følgediagnosene det er å bli satt ut av arbeidslivet, er depresjon så må man ikke være rakettforsker for å se hvor galt det kan gå.
Foredraget usynlig syk – synlig frisk er for alle som jobber med mennesker eller som leder mennesker i en eller annen form.
Denne ukes foredrag hos SØR – Sotra og Øygarden Revmatikerlag, var i så måte en opplevelse i menneskelige reaksjoner. Reaksjoner fra mennesker som har kjent på denne problematikken selv. Det var latter og tårer og mye stoff for ettertanke. En kjempesuksess etter de flotte tilbakemeldingene jeg fikk fra en full sal. Dette var utrolig moro! Og dette var viktig. Viktig fordi tilbakemeldingene fortalte meg at dette foredraget var nødvendig og gjenkjennende for tilhørerne.
Jeg gleder meg til neste oppdrag, for det er noe helt eget å kunne få lov til å dele sine erfaringer fra et arbeidsliv, et levd liv, og opplevelser i fra mitt møte med offentlig hjelpeapparat.
I dag har jeg hatt store planer om å løpe. Løpe langt. I alle fall en hel mil. Så langt kom jeg ikke. I hele dag har jeg følt meg sykt lat. Fullstendig tom for energi. Kanskje det skyldes at jeg har hatt jobbehelg med hypnoterapi? Man tømmer jo seg selv mentalt og på grunn av hvor gøy og givende det er så merker man det ikke før etterpå.
Så planene for en energigivende løpetur gikk i vasken. Dette er jo normalt. Noen ganger er det bare slik. Det viktige her er å ikke stresse med dårlig samvittighet for manglende trening.
Det er på tide å ta et kraftig folkeskikkopprør i Norge etter min mening.
Folkeskikk er begynt å bli et fremmedord i samfunnsliv, debattforum og generelt i politikken. Polarisering, ufine karakteristikker, nedlatende og spydige kommentarer, strategier som setter mennesker og grupper opp mot hverandre, dårlig skjulte trusler og hatkommentering setter standarden alt for ofte i samfunnsdebatten.
Dette er en trussel mot demokratiet vårt.
Svært mange vegrer seg for å delta i offentlig debatt på grunn av frykten for å møte alt fra kverulanter til nettroll.
Hva er egentlig en kverulant?
«Påståelig person som har lett for å føle at man begår urett mot ham, og som forlanger oppreisning og unnskyldninger i den anledning»
Lurer på hvor denne beskrivelsen passer best i dagens ulike debattforum? Synes da vitterlig at det er noe svært kjent med denne beskrivelsen. Kan det være slik at dette er gjennomgangsbeskrivelsen av de som til stadighet kommenterer på alt og alle, og da helst negativt, i de mange kommentarfeltene rundt omkring?
Vel, jeg ser ganske mange likhetstrekk hos en del av de som stadig slenger ut sine meninger. Tar man seg tid til å følge noen av de mest aktive i kommentarfelt, ja så ser man at det er mange som kommenterer daglig. Dette er en styrke for debatten tenker jeg. Problemet, synes jeg er at ganske mange av dem har et fellestrekk. De er imot alt og alle, nærmest uansett mening og tema. De lar seg veldig lett påvirke av andres meninger der de føler seg urettmessig behandlet og deretter forlanger oppreisning for det meningsmotstandere formidler. Lyder det kjent? I tillegg er det helt umulig å få dem til å endre oppfatning i saker. Uansett hva forskning, anstendighet og sunn fornuft sier, ja så er de like påståelige i sin sak. Lyder det kjent?
Dette hadde ikke vært noe problem for meg hadde det ikke vært for at denne stadige kveruleringen fra debattanter som nærmest har gjort det til en livsoppgave å sutre, klage og kjefte i kommentarfeltene, bare hadde holdt seg til meningsutveksling. Sunn og god meningsutveksling er en styrke for debatten og for demokratiet. Kjefting og kverulering mot alle og enhver uansett hva folk skriver inn, er det ikke. Dette er nemlig årsaken til at den gjengse meningsytrer slutter å skrive inn i kommentarfeltene. Fordi uansett hva man ytrer eller har mening om så VET MAN at man blir sablet ned og latterliggjort av KVERULANTENE som bor i kommentarfeltene.
Det er også forskjeller her. Merk deg gjerne at jeg ikke kaller dem nettroll. Nettroll er de som mobber og truer i debatter. Disse andre holder seg oftest konsekvent innenfor loven. Det hinder dem ikke i å ytre meninger om en ting i det ene sekundet og noe helt annet i det neste sekundet. Kverulanter gjør jo gjerne det.
Poenget mitt er at det IKKE er ulovlig. Man har en soleklar rett til ytring og takk og pris for det. Også kverulantene har rett på å ytre seg. HELDIGVIS. For det er slik demokratiet SKAL virke. Problemet mitt er at balansen og anstendigheten, eller mangelen på høflig og saklig kritikk av andre, om man vil si det slik, er av en slik art at folk flest vegrer seg for å mene offentlig. Dette er en fare for de demokratiske prinsippene. Det er ofte en tullete og nedlatende tone fra kverulantgjengen som etter min mening bryter med vanlig folkeskikk. Jeg selv tåler å høre litt av hvert, men det vil ikke si det samme som at jeg liker det. Det å være nedlatende og spydig i en debatt på en slik måte som bryter med normal folkeskikk, er og blir slitsomt å høre på eller lese.
Jeg håper at flere vil debattere hvis kverulantene skjerper seg. Det er fullt mulig å ha sterke meninger mot alt og alle UTEN å oppføre seg nedlatende og frekk mot andre mennesker. Jeg selv har blitt kalt for det ene og det andre etter innlegg jeg selv har hatt og jeg synes IKKE det er like kjekt å ytre seg som før fordi jeg vet at spydigheter og usaklige karakteristikker kommer.
Og nei, jeg godtar IKKE at dette er noe vi bare må leve med!
Totalt sett er det på høy tid med voksenopplæring i den offentlige debatten og en kraftig moderering av kommentarfeltene når det gjelder saklighet og folkeskikk. Det er på tide å ta en kraftig folkeskikkdebatt i Norge. Er du enig eller uenig i at vi burde ha et skikkelig opprør for å få tilbake alminnelig folkeskikk i Norsk samfunnsdebatt og i samfunnet generelt?
Alle har sin egen personlige fremtoning. Mannlige bloggere er en mangelvare i bloggernes rike. Eller mer nøyaktig er det en mangelvare på topplistene. Ja, foruten bloggkollega kokkejaevel, pappahjerte og en og annen til.
Jeg har stor sans for kokkejaevel. Det er så deilig at det finnes en som han som er ærlig og ikke minst såpass lite selvhøytidelig. Ikke mye drittslenging og mobbing av andre der i gården. Norske bloggtoppen trenger slike som han.
Anstendighet og ærlig folkeskikk er forøvrig mangelvare i dagens samfunn synes jeg. Det er derfor nydelig at det finnes bloggere som tar avstand offentlig mot slikt. Takk for det kokkejaevel!
Jeg er stolt over meg selv av samme årsak. Jeg har aldri mobbet andre for hvem de er, hvordan de ser ut og hva som burde og kunne vært. Jeg hadde selv et utgangspunkt i at jeg ser ut som jeg gjør og er faktisk helt normal. En gamlis med helt standard tryne og helt standard fremtoning. Og jeg digger det å være normal. Jeg er stolt over ikke å fremstå falsk og som et glansbilde i glosset format.
Jeg er faen ikke noe glansbilde!
Vi alle kan gjøre mye i det å fortelle våre medmennesker at det er faktisk mer enn godt nok. Det er det normale som er normalt, og det glossy og photoshoppede som er det unormale. Derfor burde vi alle sørge for å hylle gråpapiret og ikke de glossy glansbildene.
Vær stolt over at du er den unike i vår verden. Dere unge bør stå opp og kjempe for det normale og unike og ta avstand fra kroppspress, unormal operasjonspress og mobbing av gråpapiret. Vær stolt av dere selv for dere er mer enn god nok som normale.
Hei alle gode mennesker. I dag hadde jeg den aller første skikkelige løpeturen etter operasjonen min.
Det er alltid en viss risiko for at det kan oppstå blødninger etter en neseoperasjon så jeg var litt spent. Jeg hadde uansett bestemt meg for å ikke løpe en hel mil i dag, men var fast bestemt på å klare 5k. Og det klarte jeg!.
Det var imidlertid blytungt og her fikk jeg en bekreftelse på hvor raskt kondisen forfaller. Trening er i sannhet ferskvare. Men når det er sagt så digget jeg hver eneste meter. Det gikk ikke fort, men det var helse i hver eneste steg, både for kropp og for sinn. Neste gang blir det en svært rolig mil, hvis jeg klarer det. Hvis ikke så er det også helt greit. Tålmodighet er en dyd.
Jeg har sagt det før mange ganger her på bloggen og kan godt si det igjen. Det å trene eller å være i aktivitet innenfor det som er gledessonen din er MYE viktigere enn å peise seg selv til utmattelse. Risikoen for at du møter veggen er for stor for de fleste. Finn ditt gledesnivå og enjoy life og god helse.
En aktiv hverdag er altså ferskvare. Mange gir opp det å være i aktivitet på grunn av sykdom eller smerter av ulik grad. Det er veldig synd. De aller fleste som lider av smerter og ulike funksjonsnedsettelser, vil tjene på å være så aktiv som mulig. Inaktivitet er en av de viktigste årsakene til for tidlig død i verden. Jeg er ikke interessert i å være en del av den statistikken i alle fall.
Så om du går en tur eller løper en mil så er det perfekt. Ikke la andre sette forventninger til hva som er innafor og ikke. Det er du som må kjenne på hva som er gledessonen din og finne en måte du kan trives med aktivitet daglig resten av livet. Med mindre du selvsagt vil begynne å trene til OL eller noe slikt. De fleste har imidlertid nok med å være i jevn aktivitet og spise riktig mengde og relativt sunt. Da kommer også resultater i form av helsegevinst.
Husk at der er ikke hvor mye du gjør sjeldent, men hvor aktiv du er ofte, som bestemmer helsen din.
