Du er et ra..høl og en spyflue!

Reklame | Converse

Converse//Converse//Converse

 

Akk, ja.

Innleggene mine om sinte gamle menn og sinte, rasende gamle menn fikk endel oppmerksomhet. Spesielt etter at et av dem ble publisert i Bergens Tidende.

Jeg hadde jo forventet endel sure kommentarer og usaklig argumentasjon, men man blir jo likevel litt satt ut når sjikanerende kommentarer treffer en. Jeg har nå blogget siden Desember 2017 og har skrevet over 500 innlegg. Mange er publisert i aviser.

Det er altså når jeg påpeker at folk må være snille med hverandre og ikke spre skittkasting i debatter at jeg får mine første sure angrep på min person. Folk må selvsagt mer enn gjerne være uenig med meg i de meninger jeg står for. Det lever jeg godt med, men personangrep, sjikane og usakligheter bør man jo kunne holde seg for god for?

Så fra å kritisere dem som sjikanerer i offentlig debatt og hylle mine meningsmotstandere som argumenterer på en voksen og god måte, til å være en som kun er ute etter å kjefte på sinte gamle menn er det jo et sprang.

Jeg mistenker jo at det sitter langt flere sinte gamle menn og damer der ute som kun vil høre det de ønsker selv å høre. Dette er synd for den offentlige debatten fordi de som argumenterer uten hets minimeres og overskygges av simpel lavmålsargumentasjon.

Made my point, now i can shut up!

Willy

Klaging og syting tok helt av!

 

Hei alle lesere!

I dag publiserte Bergens Tidende en artikkel jeg publiserte på bloggen for noen dager siden. Hele innlegget kan du lese her.

 

Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.

Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.

Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.

 

Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.

 

Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?

 

På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.

Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.

Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.

 

Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.

Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!

 

 

Dei vil alltid klaga og kyta…

 

Denne velkjente linjen fra en av tidenes norske forfattere Ivar Aasen er det nå på høy tid å børste støv av. Diktet som ble skrevet i 1855, var ment til å synges. Her mente Aasen selv visstnok at melodien som passet best var de velkjente tonene fra “Nordmannen”, som gjerne er bedre kjent under navnet “Mellom bakkar og berg” Tekst Ivar Aasen og melodi av Ludvig M. Lindeman.

 

For makan til aktualitet for dette gamle diktet har jeg aldri kjent på før. Nordmannen er en flott vise, ingen tvil om det, men hinter allerede i 1855 her om nordmenns egne evne til å klage og sutre? Det kan man selvsagt spekulere i. Faktum er at jeg nok tror godeste Aasen hadde snudd seg i graven når han så alt det klagast og kytast over i 2019.

 

For oss som er i overkant opptatt av samfunnsdebatt, sport, nyheter og ulike dagsaktuelle tema er det en ting jeg har bitt meg merke i de siste årene, nemlig nordmenns vanvittige trang til å syte og klage. Ja jeg kan også slenge med påstanden om at nordmenn stadig blir mer arrogante og ufyselige i mange flere situasjoner nå enn før i tiden.

 

Ta trafikken. Det hyles og skrikes om hvor fæle og ufordragelige alle andre enn oss selv er på veiene. Vi har bilister som hyler og klager over syklistene  og vi har syklister som banner og steiker over alt fra biler, fotgjengere og politikere. Vi har bilister som spytter og skjeller ut trafikkdirigenter og vi har bilister som kitler deg i bakre støtfanger med tunga og viser fingern fordi du ikke kjører 10 til 15 km/t over fartsgrensen.

 

Du har alle de som hyler og skriker over våre nye landsmenn, kvinner og barn og kaller dem unevnelige ting. Og vi har innvandrere som trekker rasismekortet raskere enn lucky luke trekker pistolen. Vi kjefter på alt og alle for alt og ingenting hele fordømte tiden. Vi kjefter på værmelderne som presenterer dårlig vær. Akkurat som om det er dem som styrer været?

 

Vi syter og klager over hvor forferdelig vi har det i dette landet med rødgrønne, blåblå, sentrumsvridde, ytre ditt og ytre datt. Likevel bor vi i et av verdens rikeste land. Og det har vi gjort lenge samma pokker hvem som har styrt.

 

Vi klager over flyskam, kroppskam, kjøttskam, veganere, kjøttspisere, vegeterianere, treningsnarkomane, narkomane,rikfolk, tiggere og alt annet “svineri” i dette molbolandet. Og vi klager over bompenger, for mye veier, for lite veier for få sykehus, for mange sykehus, med for lite penger. Vi klager over sentralisering og vi klager over desentralisering. Vi klager over for mange ulver, for lite ulver og vi klager over by og land. Politikerne klager nesten mest av alle. De er profesjonelle klagere som skal sørge for å få folk til å stemme på dem. Hvordan? Jo ved stadig oftere klage på sine politiske motstandere. Ikke ved å vise til egen politikk.

 

Ofte er det også sterkere og sterkere karakteristikker som ytres. Hva fanden er det som skjer?

 

Jeg mener at vi nordmenn generelt sett er blitt til et ufyselig sutredyr som har glemt at vi faktisk har det ganske ok. Vi tåler ikke noen ting lengre. Gamle Aasen visste nok noe om klagingen på bokmål eller sidemål i skolen. Det er jo også noe vi klager over. Og sport. Herrejemini som vi klager over sport. Likevel sitter vi trykket opp i tv skjermen kveld etter kveld og hyler på rettferdighet for taperne, vinnerne, uavgjort og filming. Stakkars Brann fans for eksempel. De er nå så sliten og sure etter å ha langt for lenge på øvre halvdel av tabellen i en hel evighet. Selvsagt ikke så sliten som de var da treneren sendte dem ned en divisjon for en liten evighet siden. Da klagde de over overbetalte spillere, udyktige ledere og annet mer eller mindre irrelevant. Nå ligger dem på topp fem og har gjort det et par år, da skal dem pinadø klage og syte over manglende finspill, underholdning og selvsagt en trener som da åpenbart må være inkompetent i følge mange. Nå vet ikke jeg om Ivar Aasen drev på med sport, men han hadde vel da muligens møtt folk som  klagde på manglende tribuner, kaffe og for mye alkohol bak låven der NM i hesteskokasting var i gang? Kan hende de klagde sin arme nød over overbetalte bønder og mulig kampfiksing i hesteskomiljøet?

 

Nå var det vel likevel noe traust og godt med gode gamle Norge på den tiden. Ikke hadde de kommentarfelt heller. Leserbrev var vel det nærmeste de kom dagens klaging i de sosiale mediene som strømmer over alt rundt oss. For her er det klagespesialistene og trollene bor. Ja selvsagt ikke slike troll som Asbjørnsen og Moe skrev om for dem var fæle. Nei i dag er det mer profesjonelle kommentarsnipere som retter sine femtikalibere skjult bak alskens kamuflasjefargede brannmurer og vpn systemer. Med målrettede skudd fyrer de av salve etter salve mot alt og alle. Klager og syter, troller og tuller. Hva er vitsen?

 

Har vi det egentlig så godt her i landet at vi ikke lenger har noe fornuftig å klage over lenger? Er det sånn at vi har skapt en tilværelse som egentlig er så god og trygg, men samtidig også såpass innholdsløs for svært mange, at den eneste moroa de har igjen er å være ekkel mot andre? Jeg skulle selvsagt ha sagt nå at man gjerne burde smile mer til våre medmennesker og slå av en koselig prat, enten det er på toget, flyet eller bussen, men nå er dette også gale. Å smile til noen blir nå også møtt med klagestorm. Nei best å holde kjeft å se sur ut så er det ingen som plager en.

 

I dag var jeg på handlesenteret. Der var det en mann som smilte til meg. Jeg smilte tilbake. Jeg tror heldigvis at det er håp. Hva tror du?

Jeg, en mannekjerring!?

 

I en kommentar fra en ukjent leser til meg etter innlegget mitt om “hvor er du om fem år” så håpet altså vedkommende at han var et annet sted enn oss MANNEKJERRINGER.

 

Jeg lurte egentlig på hva mannekjerring var først, men vedkommende kalte vel egentlig oss som jeg skrev om for bitches?

 

Det skal da vedkommende ha. Han hadde klar tale. Jeg vil imidlertid si:

 

Mannekjerringer foren eder!

 

For hvis mannekjerring betyr at vi har god helse, kunnskap og et ellers åpent og oppegående sinn, ja så er jeg mer enn gjerne mannekjerring jeg!

 

Og hva er det motsatte? Mannemann? Drita full før drøbaksundet, frityrolje i blodet og 80 rød mix for dagen? Eller er det noe annet? Ikke vet jeg, men man må gjerne legge inn en kommentar om dette for jeg vet egentlig ikke hva som er hva, ha ha.

 

Uansett så er det litt interessant å se på hva som ligger bak forskjellen mellom ulike meninger om mangt. Skal man putte folk inn i ulike kategorier og da helst med et nedsettende fortegn? Er det slik man bør ytre sine meninger? For at vi skal ytre våre meninger er jo nødvendig, men skal vi bidra til å sette andre folk i bås? Er det slik vi skaper det gode samfunn?

 

Hva er så egentlig faren med å dele folk inn i ulike betegnelser? Ja det er jo det at man driver med en form for mobbing som da gjerne er det som er den største synden i slikt. Mannekjerringer, bitch, hore, navere og alt annet “negativt” rask som finnes, er en mobbing vi stadig ser mer av i sosiale medier. Er ikke dette noe å reagere på? Bør vi ha såpass store baller at slikt “sytesnakk” bør prelle av oss, eller er det faktisk slik at noen kan risikere å dø av slikt snakk?

 

Det er selvsagt snakk om holdninger. Ulike holdninger spres som møkk om våren og det lukter ille. Hvis det lukter som dritt, ser ut som dritt og smaker dritt, ja så er det mest sannsynlig dritt. Og den dritten har altså folk fått med seg hjemmefra, eller skapt seg i sitt eget univers der de selv fungerer som møkkaspredere. Ikke at det i utgangspunktet er noe galt med verken møkk eller møkkaspredere. De har en grunnleggende god funksjon, nemlig å gjødsle jorden for å kunne skape noe nyttig. Som mat. Internettets møkkaspredere derimot gjødsler kun for å skape mer dritt. Altså, dyrker du dritt så høster du dritt.

 

Nå vil nok denne mannekjerringen her leve godt med karakteristikken “mannekjerring”. Her lukter bare en svak fis og får meg ikke til å tråkke i støvlene for å vasse i møkk. Det er da heller ikke det at jeg føler meg tråkket på, men mer en frustrasjon over alt det som virkelig spres over nettet. Hat, mobbing og ødelagte liv. Det er bekymringsfullt det.

 

Det er det som ødelegger folk og tar liv. Her må det tas større grep enn det gjøres i dag etter min mening. Alle ser hvor ille det er og kan være, men få gjør noe ordentlig med det. All ros til #dagbladet og #nettavisen som har valgt å stenge sine kommentarfelt. Dette handler ikke om en begrensning i ytringsfriheten, men om alminnelig folkeskikk og tiltak mot mobbing.

 

Så folkens, denne mannekjerringen sin oppfordring er å spre møkk for gjødsling av matjord, ikke som dritt mot andre mennesker.

 

I avisen igjen!

 

God morgen alle fine folk!

 

I går fikk jeg altså en forespørsel fra Bergensavisen om et av mine innlegg på bloggen. De ville gjerne publisere innlegget mitt om streikende ungdom som står opp for miljøet, og mine tanker rundt dem som hetser, håner og latterliggjør dem i deres engasjement. Det at noen er uenige i sak, er et demokratisk valg. Det å “mobbe” andre for deres meninger er i beste fall en hersketeknikk som brukes når argumentene deres er for dårlige. I verste fall er det bare flaut og tåpelig og viser en forakt for ungenes kamp og vanlig folkeskikk.

 

Etter at dette innlegget ble publisert kom det da også noen kommentarer under innlegget. Det synes jeg var interessant. Jeg aner at det er mye kunnskapsmangel der ute, for å si det slik. Det var også kommentarer om dem som har sloss for miljøet i mange år og blitt litt sånn “fed up”. Det er helt forståelig. Når man slåss for noe man brenner for og aldri blir hørt, ja så blir det etterhvert en kamp der lysten og engasjementet forsvinner. Det vet jeg jo ALT om.

 

Uansett så er det viktig at når noen nye koster, og da i dette tilfelle våre egne barn tar grep, ja da er det viktig å gi dem støtte. Er man ikke enig i kampsak eller metode, ja så er dette også helt greit, men for pokker ikke diss dem!

 

Det er veldig hyggelig at bloggen min og meningene mine nå får ekstra oppmerksomhet. Dette inspirerer til å skrive mer.

 

Klimakamp og anstendighet er noe vi alle burde ta på alvor. Som jeg har skrevet om i mange tidligere innlegg er anstendighet, antimobbing, og alminnelig folkeskikk temaer jeg er særdeles opptatt av og vil fortsette å skrive om som et lite bidrag til et varmere samfunn. Jeg er glad for at mediene med BA, TV2 og andre setter denne kampen på dagsorden. Det er viktig i kampen for å øke bevissthet og kunnskap rundt slike viktige tema.

 

Så igjen vil jeg støtte de unges kamp for en bedre fremtid. Jeg vil støtte kampen for økt kunnskap, for folkehelse, hverdagsaktivitet, trening og psykisk helse. Og jeg vil støtte alle som bidrar til et varmere klima i folkesjelen vår. Det trengs, tror jeg.

 

Ny kategori, mest leste innlegg og fremsnakk!

God morgen alle flotte lesere over det ganske land!

Takk for all respons på mitt forrige innlegg som du forøvrig kan finne her.

 

Etter at vi nå ble forflyttet til ny plattform, har jeg opplevd at kategorien mest populære innlegg har forsvunnet. Her har jeg nå laget en ny kategori til dere alle slik at de mest leste innleggene mine kan man finne fra kategorier i hovedsiden.

Nå er det jo slik at jeg ikke egentlig har oversikt over hvilke av innleggene mine som er mest lest, men jeg husker sånn omtrentlig og da har jeg de mest leste i hukommelsen. Jeg vil da legge dem inn manuelt i den nye kategorien. Jeg håper jo at blogg.no får til å komme med scripts som gjør dette automagisk i fremtiden. Inntil videre får jeg gjøre det manuelt.

Så kjære venner. Jeg ønsker at dere også kan komme med forslag til en kategori der innlegg som virkelig bør fremmes, uavhengig om de er mest lest eller ikke, kan legges. Bla igjennom innleggene mine og finn det som virkelig treffer nettopp DEG.

Da har jeg allerede laget en ny kategori som heter lesernes absolutte favoritter. Får du ditt favorittinnlegg lagt her, ja så vil jeg fremme bloggen eller hjemmesiden din på innlegget. En ypperlig måte å bli fremsnakket på. Jeg tar selvsagt forbehold om at innlegget ikke bryter med gjeldene lover og regler og at jeg forbeholder meg retten til å ikke godkjenne innlegget.

Så bli med i denne kategori konkurransen som for øvrig vil vare på ubestemt tid.

Ellers så ønsker jeg meg mye fremsnakking i fremtiden. Det å fremsnakke er jo nettopp et ord som ble fremmet for alvor for bare et par år siden. Jeg tror kanskje det var Kronprins Håkon som fremsnakket ordet for første gang da han sa at han ville «fremsnakke» sin søster. Deretter ble ordet tilslutt årets nyord.

Men ord til side. Det viktige er å kunne snakke om andre og med andre med respekt. Hvis vi ikke lenger har respekt for dem vi snakker med og om, vel hva har vi da igjen?

Jeg har derfor stor respekt for Dagbladets avgjørelse litt tilbake i tid, der de annonserte at de ville stenge kommentarfeltene sine. En klok avgjørelse slik situasjonen var blitt med tidenes lavmål i debattene. Denne uken gjorde nettavisen det samme. En enda klokere avgjørelse etter min mening. I alle fall etter å ha lest mange kommentarer over tid i begge disse publikasjonene.

Det er samtidig en fallitterklæring for det frie ord. Men en helt nødvendig fallitterklæring. Så inntil nye systemer dukker opp er det kanskje viktigst å beskytte allmennheten fra de verste ytringene som kun har til hensikt å såre og skade andre mennesker.

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top