I går løp jeg ti kilometer fordi jeg feiret at forkjølelsen hadde sluppet taket. I dag løp jeg 18 kilometer for å fylle på gledeshormoner i hodet. Jeg hater å være borte fra jobb, men av og til så bare må man. Derfor var hode stresset og kroppen i ulaget.
Det å være borte fra jobb gir meg angstsymptomer og stressbyger. Derfor var det superdeilig å klare å løpe langt. Jeg løper ikke så fort, men nyter at hodet mitt blir renset.
Det er ingen som helst tvil overhode at fysisk aktivitet og løping spesielt gjør noe positivt for alle med angst og depresjon. Det gjelder også meg.
Imidlertid så er jeg jo som menn flest og kjenner ikke til dette med begrensninger. I all endorfinrusen og gledeshormoner som suste rundt inne i skallen tenkte jeg jo ikke at 10 kilometer i går etterfulgt av 18 i dag ville få konsekvenser for en middelaldrene fyr som meg.
Jeg kom haltende inn døren og leggene gikk umiddelbart inn i dyp krampe i det jeg skulle vippe av meg løpeskoene. Lårene skrek etter nåde og rumpedelen av meg selv som pleier å være stram, gikk over i spasmer slik at rumpa så vridd ut på en måte. Et lite øyeblikk trodde jeg at jeg hadde fått hjertekrampe, men heldigvis var det bare venstre armen som hadde stivnet i 90 grader ved albuen og sendte nervestrålinger til skulderen og brystmuskulatur.
Men i helsike så vondt det var. Så vondt en stakkars mann bare kan ha det etter å ha overdrevet treningen.
Her kunne jeg jo lagt romaskinens årer på hylla for godt, men etter en lang dusj og rikelig med trøstedrikke så kom det seg. Smerten gikk fra å være bare vond, til å bli mer sånn godvond. Nå i kveld er det smerter som forteller meg to ting!
1. Det var vondt og overdrive!
2. Det var verdt å få renset hodet
Så av dette har jeg lært at det jeg visste fra før om å overdrive ikke er deilig for smerter, men absolutt til å leve med når det gjelder den positive inputen hodet har fått!
I dag våkner jeg tidlig som vanlig. Denne søndagen kjennes bare så nydelig ut og jeg ligger her i sengen og kun nyyyyyyyter morgenen. Jeg kjenner på duften av nytrukket kaffe og jeg ser ut vinduet. Verden er i ferd med å våkne. Naturen utenfor blinker søvnig med øynene. Jeg kjenner kroppen strekke seg etter å bevege seg. Kroppen verker etter å bevege seg. Jeg har lyst til å kle på meg og møte frisk luft og raske steg. Kjenne hvordan lungene fylles av kjærlighet til det oksygenet jeg tilbys av denne høstmorgenen. I dag vil jeg løpe langt!
Jeg vil løpe med faste rolige steg og kjenne den friske luften forføre sansene mine. Kjærtegne ansiktet mitt og fylle lungene med livgivende kraft.
Jeg trekker på meg løpeklær og fyller en flaske med vann. Fester dette i beltet starter klokken og løper inn i morgenen. Jeg har ingen mål. Ingen tid. Bare lyst. Lyst til å gi meg selv en endorfinutløsning som løfter psyken inn mot en ny uke.
Det vil jeg klare.
Jeg holder et jevnt og rolig tempo. Fart er ikke et poeng. Kun nytelse. Jeg vil ikke ha noen mål. Bare nyte gleden over å løpe. Ingen musikk på øret. Hater all dunk, dunk. Vil kun høre omgivelsene bre seg over alle mine sanser. La verden møte mine nakne sanser. For kjærligheten til livet ligger utenpå min nakne hud.
Skal det ikke være slik?
Skal vi ikke nyte? Nyte de livserfaringer og pirrende sanseopplevelser enten vi får dem av løpeglede eller annen type trening? Uansett hvilken trening man finner glede og mestring i, så er vel poenget å kjenne på det sanselige ved å nyte veien, ikke nødvendigvis målene. De kommer uansett av seg selv.
Aner ikke når jeg er ferdig. Akkurat nå nyter jeg at pusten går jevnt og bena verker. Det er alltid slik. At bena verker. Det gjør imidlertid ikke noen verdens ting. Jeg bare nyter denne nydelige morgenen. Jeg kjenner på at jeg lever. Jeg kjenner på at jeg mestrer. Jeg kjenner på at sansene får et dryss av gullstøv og utløsning av mestring i hjernen.
Flere burde løpe. Flere burde legge vekk mål og kun ha et eneste mål, nemlig aktive dager. Små aktiviteter, store, lange, korte, eller hva som helst som får deg i godt humør. Da kjenner du virkelig mestring og kjærlighet til selve livet.
I dag har Oslo Maraton gått av stabelen med utrolig mange løpere på plass. Og, ja samtlige av deltakerne er løpere. Man kan ikke kategorisere vekk personer som løper sakte for ikkeløpere. Enten man er mosjonist eller proff løper, ja så lenge man løper er man løper. De som danner baktroppen i et løp er i min bok de aller største heltene. Heltene som faktisk har tatt en avgjørelse om å løpe enten det er en kilometer eller en maraton. Også proffløperne begynte med et steg engang.
De som kommer inn sist er ofte ikke nevnt, men kanskje vi noen ganger skulle snu hele resultatlisten og stemme frem sistemann som vinner? Den moralske vinneren? Den personen som faktisk har kjempet seg frem i sitt livs løp og kanskje til og med fullført? Disse prestasjonene burde vi i langt større grad hylle. For de har gitt seg ut på noe som de aldri har gjort før og der de gir mer enn dem som har løpt flere lange løp tidligere. De er kanskje sist i mål, men de fremviser en innsats og en løpeglede som glatt slår de ti beste.
La oss HYLLE de som starter. La oss HYLLE deres innsats, guts, og den mentale styrken de fremviser når det røyner på etter å ha løpt så langt at de ikke har mer igjen, men bare kommet halvveis. Å se dem slite seg over mål er en opplevelse. En oppvisning i pur glede som kommer innenfra. Det er ikke noe som kan måle seg med det å observere sann mestring. Heller det enn teten som virker bare irritert i det de kaster et blikk på klokka og konstaterer at de ikke rakk helt den tiden de hadde satt på forhånd.
Nei, det er i sannhet mosjonsløperne som er de sanne heltene. De har kanskje gjort noe som var utenkelig for dem for bare kort tid siden. Kanskje de løper for livet. Kanskje de løper fra sykdom og stress. Kanskje de løper for å overleve. Kanskje de løper for å glede seg over veien, ikke målet.
I dag når altså Oslo maraton nå er ferdig, ja så tenk på dem som kom inn sist. Tenk på dem som fullførte uansett tid. Og tenk spesielt på dem som måtte bryte når kroppen faktisk ikke klarte mer. For de er de virkelige heltene!
I mer enn 20 år har jeg altså ventet på denne sjansen som gir meg hele to nye fagtitler, nemlig godkjent hypnoterapeut og EFT terapeut 2. Begge henger sammen i og for seg, men gir meg altså kompetanse godkjent av norske helsedirektoratet samt internasjonal godkjent hypnoterapeut.
Jeg har som dere kanskje vet også opprettet selskapet HverdagsAktiv.
Det er ikke første gangen jeg har eget selskap så jeg har mange års erfaring med å drive et foretak. Jeg Ønsker å fortsette å coache innen motivasjon og livsstilsendring som jeg har svært lang og formell kompetanse på. Jeg har også svært mange års erfaringsbasert kunnskap innen det å kartlegg, identifisere og legge tilrette for endring.
Selskapet HverdagsAktiv vil kunne tilby både enkelttimer og pakkeløsninger innen røykeslutt, vektreduksjon, motivasjon, angst og smertebehandling, samt spesialterapeutiske intervensjoner innen hypnose og hypnoterapi. Jeg vil også tilby ulike motivasjonskurs, foredrag og mindre gruppeundervisning innen arbeidshelse.
Men hva er det slags grunnlag jeg har for å kunne sikre deg som kunde et godt faglig opplegg?
Kort fortalt er jeg altså utdannet Ergoterapeut. Jeg har bak meg snart 15 års erfaring innen rehabilitering og ergoterapi både fra spesialisthelsetjenesten og gjennom kommunal virksomhet. Jeg har også videreutdanning 60 studiepoeng inne helsefremmende og rehabiliterende arbeid med eldre. I 2013 startet jeg lokal frisklivssentral og har ledet denne siden da. Jeg har bak meg et ukjent antall helsesamtaler der endring og motivasjon har vært fokus og jeg har formell kursing innen motiverende intervju, helsepedagogikk og diverse andre relevante kurs innen kartlegging av mennesker.
Når jeg nå får denne tilleggsutdanningen vil denne føye seg fint inn i rekken av økt kompetanse som kan benyttes for å bedre og videreføre menneskers motivasjon til å enten fri seg selv fra ulike uvaner, eller tilegne seg motivasjon til å starte en livsstilsendring.
Men hva er det egentlig jeg har begitt meg inn på?
Hypnose som terapiform har blant mange et ufortjent dårlig rykte. Mange forbinder det med scenehypnose og magi, eller simpelthen bare tull og “Mambojambo”.
Dette er forståelig da media og tv/filmbransjen ofte har fremstilt hypnose som noe magisk.
Jeg vil derfor ta for meg hva dette egentlig er for noe. Legge frem forskning som er relevant for hypnose, samt gå inn på hvordan mitt eget selskap kan hjelpe andre mennesker å utvikle seg selv ved at de bruker min kompetanse innen motivasjon og utvikling.
Hypnose er noe de fleste av oss opplever flere ganger daglig uten at vi egentlig vet om det selv. Hypnose er en tilstand der man er i dyp fokusering og konsentrasjon.
Ved hjelp av terapeuten og dennes tilnærming til deg som ønsker å bli hypnotisert, går man altså inn i en veldig avslappet og nærmest meditativ tilstand. Via spesielle teknikker og motiverende samtale kan man da nå inn til det som hjernen kaller for det ubevisste. Her er det altså mulig å hjelpe mennesker med å endre vaner via ulike typer forslag til endring.
Når vi som har arbeidet med nevrorehabilitering snakker om og kjenner til hjernens evne til plastisitet, altså evnen til å relære ved å danne nye nervebaner, ja så er vi inne på essensen i hva det er som egentlig foregår. Ved å stimulere hjernen sine nervebaner gjennom samtaleteknikk og en spesiell teknikk så er det mulig å danne nye effektive viljestyrte endringer.
Alt dette foregår gjennom tre hovedfaser. Første en induksjonsfase – så en fordypningsfase og sist en terapeutisk fase. Det er i den terapeutiske fasen mulighetene for endring ligger.
Det er IKKE farlig å bli hypnotisert. En autorisert terapeut vil kunne hjelpe deg med alle spørsmål rundt dette før en time.
Det er heller ikke slik at man mister kontrollen under hypnose.
Alt i alt gleder jeg meg til å kunne tilby ulike pakker og enkelttimer til dere gjennom selskapet mitt HverdagsAktiv. Jeg regner med å ha en formell oppstart av dette allerede nå senhøstes. Motivasjonssamtaler, coaching og ergoterapi er allerede på plass og vil være noe jeg tilbyr fremover.
Ønsker du mer informasjon om hva jeg tilbyr og hva jeg kan hjelpe deg med?
For de av dere som kjenner meg veldig godt så vet dere at jeg jobber som motivator og coach. Jeg har fra før helsepedagogisk kursing både enkeltstående kurs, men også fra grunnutdanning og ikke minst fra min videreutdanning på 60 studiepoeng. Jeg har også kurs i motiverende intervju og selvsagt mange, mange års erfaring med motivasjonssamtaler på ukentlig basis.
Det å motivere andre mennesker er noe jeg virkelig brenner for og var også grunnen til at jeg startet hverdagsaktiv.blogg.no for nå snart 2 år siden. Og de av dere som har lest endel av mine tidligere blogginnlegg vet, så begynte jeg altså å røyke når jeg var 9 år gammel. Min egen livsstilsreise ut fra et veldig usunt liv startet i 2012 og i dag er jeg sunn, frisk, røykfri og godt trent!
Ikke nok med det, men jeg stortrives som sunn og frisk og med et syn på livet som jeg aldri har vært i nærheten av tidligere. Dette har også hjulpet meg enormt mye når jeg gikk på en smell i 2017. Etter å ha lært alt jeg kan og også vært i stand til å bruke dette på en positiv måte, så er jeg i dag frisk. Eller som man sier:
“Man er ikke helt frisk før man er litt syk”.
Allerede for mer enn 20 år siden fikk jeg sansen for dette med motivasjon. Og dette resulterte i en særinteresse for å kunne lære meg mest mulig i hva som egentlig ligger i dette med motivasjon, det å nå sine mål, samt dette med å kunne lese og relatere til andre mennesker på en slik måte at min egen kunnskap kunne bli overført andre. På denne måten lærte jeg at meningsfulle aktiviteter var viktig lenge før jeg visste hva ergoterapi var for noe.
Og det var altså her jeg for første gang kom i kontakt med hypnoterapi som metode for å kunne motivere andre enda bedre.
Så i mer enn 20 år har jeg lest faglitteratur om denne metoden, lært alt jeg kunne av teknikker, samtaleteknikk og ikke minst grunnleggende etiske vurderinger innen feltet. Jeg har fått anledning til å praktisere teknikk og metode gjennom praktisk hypnose, og jeg bruker avslapningsteknikker jevnlig blant annet på meg selv. Min store sorg gjennom disse årene har imidlertid vært at jeg aldri har fått en formell kompetanse på dette utrolig spennende feltet.
Det er det nå slutt på.
Jeg har nå kommet inn på Norges fremste utdanning innen hypnoterapi! Og noe som har vært utrolig viktig for meg er at denne
utdanningen er godkjent av Helsedirektoratet og av American Board of Hypnotherapy.
For meg er dette en DRØM SOM GÅR I OPPFYLLELSE!
Men, hva er det egentlig dette innebærer? Er dette noe som kan brukes videre? Ja, selvsagt. Hypnose er en velkjent og veldokumentert form for terapi. Denne formen for terapi brukes av alt fra leger, tannleger, psykologer, sykepleiere, ergoterapeuter og mye annet helsepersonell. Det er altså blant annet en form for terapi som hjelper mennesker til å sortere ut og muliggjøre egen motivasjon der dette er vanskelig. Det er ikke magiske ting og hokus pokus, men psykologiske og fysiologiske prosesser i samarbeid med hverandre.
Jeg må si at jeg gleder meg UMÅTELIG MYE til å lære av Norges fremste hypnotisører og også til foredrag med noen av de fremste hypnoterapeutene i verden. Og ikke minst gleder jeg meg til å begynne å inkludere denne formen for motivasjon i hverdagsaktiv coaching virksomheten min.
Jeg vil da kunne tilby kurs innen røykeslutt, snuskutt, vektreduksjon og mye mer!
Jeg gleder meg til å la dere få ta del i dette fremover. Utdanningen min starter om en liten måned, men jeg tilbyr allerede nå livsstilscoaching som dere vet. Nærmere informasjon om det hverdagsaktiv kan tilby av terapi vil komme etterhvert.
Nå er jeg først og fremst veldig glad for å kunne fortelle dere dette og samtidig kunne tillate meg selv å rope et høyt hurra for gleden jeg føler innvendig!
Det er meninger i fleng inne i hodet mitt om dagen og hvilken flaks at man da er blogger på si, ikke sant?
I dette innlegget vil jeg reise. Min reise. Eller kanskje det er din reise? En reise som tar deg med til motivasjonens land. Til selvrespektens og gledens byer der hovedstanden heter changetown.
Der er til changetown jeg vil reise med dere i dag. Det er en reise full av motsigelser, unnskyldninger, oppgitthet og gammel stahet, bare for å nevne noen av de utfordringene vi møter på veien.
Hva er din grunn til å reise?
Vi har vel alle våre grunner. Jeg har mine og du har dine. Mange er felles, men med individuelle forskjeller. Og vi reiser jo alle med ulik bagasje. Det er ikke sikkert at vi har så mange felles verktøy i reisevesken vår, men vi har alle kompetanse til å bruke det verktøyet vi har fått utdelt på reisen. Når vi reiser så er kofferten fylt med bagasje som er tung og slitsomt å dra med seg, men vi ønsker virkelig å kvitte oss med den delen av bagasje som er helt unødvendig.
Livsstilsreise er en prosess og en reise inn i seg selv. På mange måter er det også et oppgjør med sin egen fortid og nåtid samt et målrettet blikk på sin egen fremtid.
Det er altså et knallhardt oppgjør med seg selv, sine holdninger, sine nære og sine posisjoner i livet der det er disse ofte truer reisens formål og muligheten til å nå reisens endelige stoppested. Og når jeg sier truer, så er det jo ikke slik at de står langs reiseruten som landeveisrøvere som ønsker å ta fra deg alt. Nei, der er mer slik at hjertevarme og kjærlighet samt en ørliten dråpe misforstått godhet opp det hele, er med å enten senke reisetempoet ditt, eller få deg til å stoppe helt opp. Ingenting av dette er et gode på en livsstilsreise.
Lær dine omgivelser å bli et god reisefølge
Man må heller lære omgivelsene hvordan man reiser og hvorfor. Ærlighet i denne reisen er ditt viktigste reisefølge. Vær ærlig, fortell dine omgivelser hvorfor det er viktig for deg å endre livet til noe du synes er bedre. Fortell dem hva det er du ønsker å oppnå og hvordan du har tenkt å reise. Fortell dem om hva du har i bagasjen og hvorfor det er viktig for deg at de ikke gir deg kompenserende hjelp, men heller oppmuntrer, støtter og ligger tilrette for deg på endringsreisen din. Husk at du vet best hvordan du fungerer og hva du ønsker. Lær dem å bli et godt reisefølge og en god kartleser, men husk at det er DU som sitter ved rattet.
Ta et oppgjør med egne meninger og holdninger
Selvransakelsens time er en klisje muligens, men en nødvendig del av reisens start. Spør deg selv om hvor du er i livet og hvor du ønsker å være. Ikke ha begrensninger, men heller en dyp realisme i mot reisens mål. Spør deg selv hvorfor du ikke har nådd dette enda. Kan det tenkes at det du tidligere har gjort, ment og vært sta på rett og slett IKKE HAR VIRKET?
Og hvorfor har det ikke virket? La oss ta noen reisetips.
Reisetips 1: Stahet.
Er du av den sta typen som bruker staheten din til noe negativt? Altså til å opprettholde en tilstand som du kjemper mot å forandre? “Jeg skal endre noe, men faen ikke på bekostning av…” Kjenner du deg igjen i dette utsagnet så er sjansen stor for at du kjemper en kamp mot deg selv. Du er altså din egen verste fiende. Legg det vekk og si heller til deg selv at det nå er på tide å åpne nye dører og reise steder der du ikke har vært før.
Reisetips 2.Konsentrasjon.
La fortid være fortid og ikke fyll reisevesken med dårlige minner. Dette blir for tungt å drasse på. Samtidig er det slik at fortid faktisk er forbi. Gone. Ferdig. Det er ingentig du kan endre på det som ligger bak deg. Du kan kun trekke med deg erfaringer på godt og vondt. Hjernen er jo slik laget at du faktisk kan ta bevisste valg i hverdagen. Ta da et bevisst valg om å ta med deg alle de gode minnene og la alt det unødvendige og dårlige ligge igjen når du reiser.
Reisetips 3. Holdning og miljø.
Gjennom et liv og levde erfaringer, opplevelser og miljøer man vokser opp i så lærer man å bli god på å passe inn de steder man er. Man adapterer ulike holdninger og meninger som er godkjent og tilpasset det miljøet vi er i. Simpelthen for å passe inn og bli godtatt i flokken. Men hva hvis miljøet gir deg holdninger og meninger som er skadelig for deg? Et eksempel vi alle kan relatere til er hvis man er i et rusmiljø eller et miljø som til stadighet sørger for å utsette deg for store kroppslige og negative helsemessige påvirkninger. Det er da lett å se at du ikke sier at dette er digg, ikke sant? Men hva hvis miljøet ditt er tilsynelatende veldig bra? Er det da uheldig? Kanskje. Her kommer ærlighet inn. Har miljøet en negativ påvirkning på din helse? Hindrer holdningene deg i å reise mot målet? Ærlighet varer lengst. Reis med lett hjerte.
Dette ble et litt langt innlegg i dag, men jeg håper likevel jeg fikk sagt noen gode tips til deg som skal starte din egen livsstilsendring og endringsreise mot Changetown. Det er ikke umulig enten det dreier seg om vektproblematikk, rusproblematikk eller andre endringer i livet man vil ta. Det å lukke dører til fortiden vil også gi deg muligheten til å åpne nye dører og møte nye mennesker. Reis med minst mulig bagasje og legg fra deg ting du ikke trenger etterhvert som reisen skrider frem. Målet kan være vanskelig å se, men tålmodighet er en dyd. Det kan til og med hende at livsstilsreisen er ditt egentlige mål? At du aldri kommer frem, men som meg, trives med reise hele tiden? Kan hende at selve veien er reisens mål? Kun du selv vet svaret på det.
Jeg er veldig glad for at innleggene mine når mange nå om dagen og at det jeg skriver faktisk blir lagt merke til. Det er også viktig for meg å understreke at selv om det tidvis kan være litt reklame på bloggen min, så er dette noe som skal gå til å spre innleggene enda bredere.
Tøffe menn gråter ikke er et av de innleggene mine som er mest lest. Også innlegget om det å være usynlig syk som du finner her,
har nådd svært mange og er nå lest over 15000 ganger.
Jeg skylder dere alle en stor takk fordi dere følger, liker og deler de tanker jeg formidler gjennom min blogg og min hverdag som ergoterapeut, livsstilscoach og mosjonist.
Særlig viktig er det jo for meg å formidle at livet, til tross for en del mørke daler, også har såpass mye godt i seg at det likevel er verdt å ta vare på.
Hverdagsaktiv sin blogg er i støtet for tiden og jeg finner umåtelig stor glede og nytte i å skrive små og store innlegg til dere.
I dag har jeg planen for trening klar.
Motivasjon er det dårlig med etter to dager med hardtrening og en kropp som knirker både her og der, men det bryr jeg meg mindre om. Ikke tale om at manglende motivasjon, knirking og moderate smerter skal stoppe noe så moro som løping på mølla. Ja jeg skal også i dag løpe en mil som jeg pleier. Ikke i fullt tempo, men i kosetempo.
Man må ikke gunne på hver eneste gang man løper folkens, men det å ligge i sone 1 til 3 er mer enn innafor når man trener et par tre ganger i uka. Det er altså helt greit å kjøre en til to harde økter i uken og så kose deg med sone 1 til 2 i en langøkt.
Og derfor er det lettere for oss å motivere oss til å kunne trene litt hver dag. Kjører man hardt så møter man veggen fordi kroppen vil bli for sliten,, smertene vil dominere og humøret synker i takt med dette.
Som sagt så skal jeg i dag kose meg i rolig jogging over ti kilometer. Husk da folkens at jeg har løpt ti kilometer flere ganger i uken i noen år nå så ti kilometer er slett ikke en begynnerdistanse.
Løp med tålmodighet
Jeg vil anbefale at du løper med en tanke om at du skal løpe sakte og så langt du klarer. For de fleste så er det lett for å løpe for hardt fra begynnelsen, men den største gevinsten innen for eksempel vektnedgang er de lange og rolige løpene. Blir du for andpusten underveis, ja så løper du for fort. Senk tempoet til omtrent gåtempo, men uten å slutte å løpe. Hold dette til pulsen går ned igjen og fortsett å løpe rolig. Du skal se det at kilometrene kommer av seg selv.
Sterke ben er lik bedre løpeopplevelse
Ved å løpe sakte på denne måten så flyttes fokuset fra pusten til bena og til kjernemuskulatur. Det er veldig bra og ha et tilleggsprogram for ben og kjernemuskulatur, men dette kommer også ved å løpe for eksempel i motbakke. Selv har jeg et program for kjernemuskulatur som jeg koser meg med. Når pusten kan kontrolleres så er det ofte at bena er det som begynner å gjøre vondt etter noen kilometer, Derfor er det viktig å stadig løpe lenger for å kunne gi bena litt “juling” slik at de styrkes. Det vil ikke gå så lang tid før du merker stor forskjell. Et lite tips er å ta 30 tåhev et par ganger daglig for å styrke leggmuskler dette gjør løpingen mye bedre og løpsopplevelsen går fra tung til koselig. Husk også at løpsteknikk der man legger om fra stamping med hælen først i bakken og til lett tripping på fremfoten er mye mer effektivt og gjør opplevelsen bedre. Husk at gangsperr i leggene er noe man kan regne med når man legger om, men at dette blir bedre etterhvert som legger blir sterkere.
Løp med korte steg!
Mange som løper langer ut med bena. Dette er greit hvis man er en godt trent løper, men for dem som skal begynne å løpe så er det bedre å legge inn teknikk med korte trippende steg. På den måten har man god kontroll over tempoet og man sliter ikke ut bena for raskt. Jo mer sliten man blir, jo kortere bør stegene være. Etterhvert som man blir tøffere og sterkere så kan man øke tempoet på bena i stedet for å øke skrittlengden.
Ønsker dere alle en nydelig Søndag. Følg med på bloggen for nye innlegg senere i dag!
Jepp folkens! I dag er jeg den stolte innehaver av kursbevis for livredning.
I forbindelse med jobben som ergoterapeut i kommunen skal vi igang med kurs i basseng for mennesker som trenger bassengtrening som en del av deres livsstilsendring. I denne forbindelsen ble jeg påmeldt livredningskurs som da selvsagt alle som arbeider med bassengtrening må ha. Jeg hadde gledet meg veldig til dette kurset og det innfridde alle forventninger. Jeg hadde forventet å lære både hjerte og lungeredning, samt selvsagt det å kunne bringe personer opp av vannet og trygt i land for å starte nødvendig livredning.
Med en svært dyktig trener og en flott gruppe satte vi igang. Jeg hadde egentlig trodd at dette var enklere enn det det faktisk var, og etter en hel dag i bassenget og med hjerte og lungeredning var jeg faktisk helt pumpa!
FOr å si det rett ut så synes jeg det er lettere å løpe ti kilometer enn å holde på å redde blytunge dukker opp fra bunnen, svømme med dem x antall meter for så og løpe opp å ta to minutter hjerte og lungeredning. Det sier jo litt om hvor viktig et slikt kurs er. Det å trene på å gjøre disse tingene, vi gi deg selv og ikke minst den forulykkede mye bedre forutsetninger for at ting skal gå bra. Svært viktig med andre ord.
Jeg er jo vant til å dykke som fridykker på fritiden, men jeg skal si dere at det er noe helt annet å dykke rundt uten verken maske, drakt med blybelte eller lange svømmefinner for bedre fraspark. Det kan ikke sammenliknes. Slik at totalt var dette et for meg svært viktig og nyttig kurs.
Jeg er nå sertifisert som livredder i et år.
Jeg gleder meg umåtelig mye til å ta fatt på bassengtrening med frisklivsgruppen som skal være med utover høsten.
For veldig mange er det viktig å kunne benytte seg av trening i basseng. Mange sliter med tilstander som ikke helt tåler den belastningen løping og gåing gir, men må starte sin rehabilitering i vann. Vi vet at dette er svært god trening spesielt ved starten av et rehabiliteringsforløp. Mange har også revmatiske plager slik at varmen i vannet virker dempende på smerter ved bevegelse. I tillegg vil man kunne klare mye mer trening i vannet enn på land slik at muligheten til å komme litt lenger enn det man selv trodde var mulig er bedre tilstede.
Det er jo derfor synd at mange kommuner i Norge ikke har økonomi til å drive bassengtilbud for denne gruppen. Jeg vil likevel si at det å ha et basseng åpent vil for en kommune være et billig alternativ til den andelen syke som ikke kommer seg i arbeid igjen, som ikke klarer å trene seg opp igjen og dermed belaster andre deler av helsetjenestene til kommunen. For ikke å snakke om at svømmetrening og vanntrening vil kunne spare liv!
Mange i Norge kan faktisk ikke svømme skikkelig og dette gjelder alle aldersgrupper og i alle samfunnslag. Det er veldig synd at kommuner må spare inn på tiltak som potensielt redder både liv og helse fordi man mangler penger til andre og kanskje mindre viktige ting innad i en kommunal organisasjon.
Så folkens, nå når vi i fremtiden skal se på hvor kommunene satser så er det vel kanskje viktigere med liv og helsefremmende tiltak, med forebyggende og rehabiliterende tiltak enn en del andre og mindre viktigere ting.
Slå et slag for svømmeopplæring og livredningstjenestene i Norge!
Selv føler jeg meg relativt trygg etter dette kurset hvis jeg mot all formodning skulle møte en situasjon der det er en drukning eller en hjertestans. Trygg på at jeg i alle fall skal kunne gjøre det jeg kan for å redde et liv. Takk for et flott kurs!
Etter en diskusjon med studenter for endel år tilbake som i fremtiden fortalte meg at de ønsket å ta en master samt lede store prosjekter i fremtiden, ønsket jeg å formidle til dem et par visdomsord på veien. Flotte ambisjoner hadde de og etter å ha fulgt dem i mange år så ser jeg at de har lykkes godt med deres mål. Jeg er veldig glad for det. Både innen helsevesenet spesielt og innen samfunnet generelt er det en tendens til å kreve mer og mer utdanning for å kunne jobbe. Mastersyken er et godt innarbeidet begrep etterhvert og stadig flere blir overflødige på grunn av manglende formell kompetanse.
Styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap?
Misforstå meg rett, men jeg synes det er flott at vi får høye krav til godt utdannede mennesker, og da spesielt innen helsevesenet, men det jeg snakker om her er mer den holdningen som eksisterer. En holdning som er både nedlatende og feil i forhold til dem med lang erfaring og med lite formell kompetanse. Jeg tror at det nå utvikler seg et slags skille mellom unge og høyt utdannede mennesker i alle bransjer og det jeg vil kalle en slags styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap. Jeg har stor tro på bruken av for eksempel erfaringkonsulenter innen helsevesenet, men disse blir ofte oversett eller på en måte henvist til kroken i et høyt utdannet miljø. Dette til tross for deres ubestridte erfaringsbaserte kunnskap på de områdene de arbeider med.
Dette har jeg brent for i alle år og det å verdsette erfaring innen helsefagene, er kunnskap som er helt uvurderlig. De som har begge deler opplever jeg som mye rausere enn teoretikere som kun jakter formalkunnskap. Mulig dette skyldes en manglende tro på egne praktiske erfaringer, ikke vet jeg. Det jeg derimot er helt sikker på er at når erfaring og formell teoretisk kunnskap snakker samme språk og evner å samarbeide, ja så er man da for pokker uslåelig omtrent. Vi trenger all den kunnskap i arbeid med mennesker vi kan få og i arbeid med mennesker så trenger vi livserfaringer, opplevde liv innen ulike bransjer og erfaringer med de aspekter ved helsevesenet som man ALDRI finner i noen bok.
Ta vare på de eldres uvurderlige kunnskap. Respekter og ta vare på den livserfaring de har skaffet seg!
Mange eldre har altså en kunnskap som vil bli borte om vi ikke tar vare på denne enorme ressursen som finnes der ute. Helt gratis! Ved å bruke den erfaringen et levd liv har gitt dem i kombinasjon med formell oppdatert kunnskap kan vi heve kvaliteten i helsevesenet betydelig på mange områder. Ved å yte erfaringsbasert kunnskap den respekt den fortjener så vil også flere kunne bidra inn mot yrker der rekruttering er et problem. Jeg skjønner godt at folk ikke gidder å jobbe en plass, eller starte et arbeidsliv der deres mangel på en master ikke blir respektert.
Jeg fortalte ergoterapistudentene mine en aldri så liten historie. Den kunne godt ha passet i mange andre yrker også.
La meg fortelle hva jeg formidlet. En liten sann historie fra slutten av 80 tallet.
Den gang jeg som nyutdannet industrirørlegger arbeidet på et større skipsverft her i Bergen.
Her var det mange flinke folk i mange ulike fagområder. Alt fra høyt utdannede ingeniører til hjelpearbeidere uten annen skole enn livets erfaringsbaserte kunnskap. Men med en erfaring som ingen av de høyt utdannede ingeniører hadde. En erfaringsbasert kunnskap som var helt nødvendig og avgjørende for å løse små og store problemer i ferdigstillelsen av ulike deler av prosessene som man holdt på med.
En dag kom ingeniøren med flotte tegninger som viste nøyaktig hvor man skulle brenne hull i dørken til slukene man skulle ha i mannskaps-dusjene. 12 stykker hull i alt. De erfarne platearbeiderne fant raskt ut at dette ikke gikk da selve hullet kom til å komme midt i veggen mellom dusjbåsene.
Men ingeniøren sto på sitt og siden han hadde den formelle kompetansen, så fikk han siste ord.
Hullene ble laget og det viste seg raskt at erfaringen trumfet den teoretiske kunnskapen. Alle hullene måtte tettes og flyttes til riktig plass.
Siden den gang har jeg fått anledning til å arbeide som rørlegger i mange år. Jeg har også fått ødelagt ryggen min tidlig på 1990 tallet og blitt tvunget til å bli pasient og ufrivillig falt mellom alle stoler i NAV systemet. Her var jeg i ca 11 år.
I denne perioden utforsket jeg min kreative side og begynte som billedkunstner og fotograf og ved en tilfeldighet så fikk jeg i 2002 mulighet til å bli utdannet til ergoterapeut.
Så gjennom mange år som ergoterapeut har jeg alltid brukt min livskunnskap i arbeidet mitt. Alltid støttet i faglig kunnskapsbasert viten, men med et tidvis ganske skrått blikk på behandlingsmetodikken som til enhver tid benyttes. Så hver gang jeg møter “ingeniører” som mener at de vet hvor hullet i dørken skal være så sørger jeg for å stille korrigere dette uten altfor mye fuzz.
Det finnes en masse forskning rundt terapeutisk erfaringsbasert intervensjon, men helt korrekt forståelse vil man egentlig ikke ha før man har livserfaring nok til å vite hvordan folk egentlig har det og hvordan man da skal forstå hvordan verktøyet vi bruker kan benyttes i hvert enkelt tilfelle.
Så husk på det neste gang du møter en “hjelpearbeider” som forteller deg hvor hullet bør være. Lytt til vedkommende, vær ydmyk nok til å stole på at erfaring blandet med formell kunnskap ofte gir noe som unge nyutdannede ingeniører, flinke teoretikere, men uten livserfaring, har.
For ordens skyld kan jeg nevne at jeg har både den formelle kompetansen i det jeg gjør, med videreutdanning, men viktigst av alt en livserfaring som innbefatter de fleste av livets sider. Alt fra de lette og lyse erfaringsområder i livet, til de dypeste mørke skyggesidene i livs arenaer de færrest har opplevd.
Helsevesenet har i dag en utfordring med å være endringsvillig samt innovative på endel arenaer etter min mening.
Litt som å snu et tankskip i lille Lungegårdsvann midt i Bergen sentrum. Dette krever både faglig dyktighet, men også en erfaren los som kjenner bunnforholdene som sjøkartet ikke viser.
Da bør dere i fremtiden ikke bli en kaptein som ikke vil la losen og styrmannen samt dekksguttene arbeide sammen å gis tillit til å snu tankskipet. Ikke bli “ingeniører” som krever å vente i ukesvis på beskjed fra rederiet før man snur båten, hvis man ser at faren for å gå på grunn er overhengende.
Det kan fort vise seg å koste mer enn det smaker…
Jeg fortalte mine studenter den gang for mange år siden at hvis de skulle ende opp som kapteiner på egen skute et sted så støtt det private initiativ der kunnskap og erfaring danner grunnlaget for arbeidet som utføres. Ikke vær en ingeniør som krever at hullene i dørken må lages fordi det står beskrevet på tegningen hvis årevis med formell og uformell kunnskap forteller deg at tegningen er feil. Sørg for at du som kaptein stoler på og applauderer innovative initiativ som er egnet til å utvikle, fremme og legge til rette for innovasjon på en båt som trenger å skifte kurs i noen av farvannene den reiser i.
Vær en kaptein som stoler på at mannskapet ditt har erfaring og kunnskap nok sammen til å ta avgjørelser som fører båten i riktig retning. Og til dere som representerer rederiet foreslår jeg at dere innimellom sjekker om mannskapet gis den frihet til å unngå at skipet grunnstøter. Det kan dere fort spare store summer på. Just sayin!
