Man kjenner at man lever når smertene jager i skulderleddet. Spesielt når man løfter armen over hodet for å hente noe i hyllen. Tårene presser seg ut av øynene selv om man ikke vil i det smerten lyner gjennom arm og skulder.
Mange har diagnosen artrose. Og skuldrene er for mange et utsatt område i kroppen.
Selv har jeg operert høyre skulder for nå snart to år siden. Og med godt resultat må jeg legge til. Det tok imidlertid mer enn et år med trening og rehabilitering før smertene forsvant. Nå har venstre skulder begynt å bli dårlig med akkurat de samme symptomene.
Denne gangen er jeg imidlertid mer usikker på om jeg vil operere. Grunnen til det er at jeg var ute av drift såpass lenge sist, og at jeg nå støtter meg til nyere forskning om at trening hjelper muligens bedre enn operasjon.
Dette vil da selvsagt kreve at jeg faktisk trener, samt at legene uansett bør ha det siste ordet i saken. Hvis du er en av dem som mistenker at du har artrose, eller slitasjegikt som det også kalles, så bør du uansett få dette utredet.
Det er jo ikke sikkert at smertene skyldes artritt, men kanskje andre tilstander som for eksempel bursitt, eller betennelser i slimposer i skulderen.
Dette er jo to ulike tilstander som i utgangspunktet krever ulik behandling. Det er derfor det er så viktig med god utredning.
Ved bursitt er det vondt og vanskelig å løfte hånden over skulderhøyde. Det er da heller ikke anbefalt da slimposene da blir klemt og dette kan bidra til å opprettholde betennelsen. Den mest effektive behandlingen i dag er å få en sprøyte med steroider.
For artrose er det mer og mer vanlig å starte opp med treningsterapi fremfor operasjon. Dette må i så fall spesialisten din si noe om.
Så folkens, ikke gå rundt å ha vondt. Bestill time til lege og finn ut beste måte å behandle deg på!
Det hjelper ikke med trening tre dager i uken hvis resten av dagene fylles med inaktivitet og usunne vaner.
Det å være fysisk aktiv er en daglig oppgave.
Det er ikke dermed sagt at du må “trene” hver eneste dag, men mer at du bør unngå det stikk motsatte.
I et år finnes det 365 dager. Hvis du trener 3 dager i uken gjennom hele året så har du altså trent 156 dager i løpet av året! Det er knallsterkt! Og når vi vet at det er 24 timer i døgnet, ja så har du altså trent 3 timer i uken året rundt. Tilsammen er dette altså 156 timer med trening i året. Yey!!!!
Men vent nå litt. La oss ta å snu litt på dette. Vi har altså god grunn til å ha god samvittighet, eller?
La oss se litt nærmere på dette.
Av de tilsammen 8765 timene som finnes i året har du altså trent 156 av disse. Da gjenstår altså 8609 timer som du ikke trener. Altså HELE 8609 TIMER!
Dette setter innsatsen litt i perspektiv ikke sant?
Nå skal vi selvsagt også trekke fra en hel rekke timer som dine helt nødvendige 8 timers søvn og rund regnet 2 timers spisetid i døgnet pluss 2 timer andre nødvendige og produktive aktiviteter som fremkaller høy puls.
Likevel sitter vi igjen med 4304,5 timer POTENSIELT INAKTIVE TIMER I ÅRET.
Da ser vi plutselig at de tre gangene med trening i uka blir litt i minste laget?
Nå er jo dette satt ørlite på spissen, men poenget mitt er klinkende klart. Vi må være bevisst på hvordan vi organiserer våre aktive liv. Det er jo supert hvis vi klarer å trene jevnlig 3 ganger i uken, men kun hvis vi også klarer å opprettholde en aktiv dag resten av uken i tillegg.
Det er ikke nødvendig å trene hardt flere timer i uken året rundt, men det er viktig å fordele aktivitet slik at vår våkne tid blir aktiv og ikke inaktiv.
Da handler det mer om å øke hverdagsaktiviteten enn å trene mer. Altså sitte mindre og gå mer, ta trappene og generelt være mer i bevegelse om dagen.
Så husk på det folkens. Neste gang du synker ned i sofaen eller sitter for mye på jobben, så ta noen minutter stående eller gående i stedet for å bli sittende. Løp opp alle trapper eller ta alltid utfall i trappene, så får det totale timeantallet av aktivitet og trening potensielt en to eller kanskje tredobling i løpet av et år.
Visste du at hvilepulsen din er en viktig indikator for formen din? Og visste du at den faktisk kan vise seg å være viktigere som indikator for hjertesykdom enn det vi tidligere har tenkt?
Forskere fra NTNU har undersøkt tallmateriale fra rundt 50.000 nordmenn som er fulgt i mer enn 20 år, og de kan da se av tallene at hvilepulsen din antagelig har mer å si som indikator for hjertesykdom enn det vi har tenkt fra før, altså.
Nesten 15000 dør av hjertesykdom hvert eneste år i Norge. Mange kunne vært unngått hvis vi hadde tatt hjertehelsen vår mer på alvor.
Vi vet med sikkerhet at en usunn og inaktiv livsstil er en av de viktigste årsakene til hjertesykdom sammen med røyking, kolesterol og høyt blodtrykk.
Dette burde da også i langt høyere grad være varsellamper for å få undersøkt sin egen hjertehelse, samt endre livsstil.
Jeg ville jo sagt at det er svært lurt å få bestilt en hjertesjekk. Det å kunne starte et nytt og bedre liv er alltid godt å gjøre når hjertemuskelen med dertil tilhørende strukturer er sjekket hos hjertespesialist. Det kan ligge noen feller her som kan være avgjørende å få avdekket. Og ikke minst få den tryggheten det er å begynne å trene med det du vet er friskt og godt hjerte.
Faktorer som vedvarende høyt blodtrykk, røyking, kolesterolnivået ditt og det faktum at du er mer inaktiv enn det du bør være, er ting du bør få utredet.
Det å sitte å vente på at shit happens, kan i verste fall være det siste du gjør. Og du bør altså allerede nå ta grep. Og det allerede i går!
Det denne studien som jeg refererte til innledningsvis forteller oss, er at vi kan få et tips om egen hjertehelse gjennom å ha noen jevnlige målinger av den såkalte hvilepulsen vår. Så vi bør måle dette fordi vi da kan forutsi kardiovaskulær sykelighet og dødelighet. Målingene er enkel å utføre og kan gi en pekepinn på om du bør begynne å forebygge. Uansett så bør også friske begynne å bli mer aktive for å kunne unngå fremtidige risikoer for hjerte og karlidelser.
Så hva er hvilepuls og hvordan måler vi denne?
Puls er i utgangspunktet det man kjenner over en pulserende arterie (pulsåre). Puls brukes ofte i betydningen hjertefrekvens, og måles i antall slag per minutt.
Vær helt avslappet og i ro, gjerne før du står opp om morgenen
Legg to fingre på håndleddet til du kjenner pulsslagene
bruk stoppeklokke og tell antall slag på 30 sekunder
Gang med 2 og du har antall pulsslag i minuttet som er lik din hvilepuls.
SÅ hva bør du ligge på over tid? Hvilepulsen kan påvirkes av ulike faktorer. Både medisiner og andre tilstander som stress, uro, angst og liknende kan føre til at hvilepulsen varierer eller ligger for høyt. Det er derfor viktig at du måler gjennomsnittet over en viss tid, for eksempel 3 til fem dager. og spesielt dager der du altså ikke er stresset.
Grovt sett kan vi si at hvis du som voksen ligger på 50 til 80 slag i minuttet, så er det normalt. Ligger du derimot fra 80 og høyere i gjennomsnitt, ja så bør du få sjekket dette hos legen.
Uansett hvor du ligger på skalaen så er fysisk aktivitet viktig. Og husk at det er totalen i løpet av året som teller, og ikke skippertakene innimellom.
Det å vite noe om hvordan pulsen vår virker kan faktisk være med på å gi deg en bedre treningsopplevelse. Det å vite om du trener med riktig intensitet kan være nøkkelen til å bli bedre. Så hvis du lurer på hvorrfor du har stagnert i treningen, ja så kan det være at du trener i “feil” pulssone.
I ergoterapien kaller vi dette innenfor eller utenfor egen utviklingssone. Egentlig ganske logisk. Hvis du hele tiden ligger på en for lav intensitet, ja så utvikler du ikke så mye bedring av kondisjonen. Men hvis du utfordrer deg selv innimellom, ja så bedrer du kondisjonen. Hvis du har en aktivitetsklokke så er det lurt å sette seg inn i dette med pulssoner. Her finner du ut om du ligger for lenge eller kun inne i en for lav sone, slik som sone 1 til 2, eller om du bør trykke til slik at du får noen minutter i sone 3-5.
Løper du med jevn fart og ligger i minst 60% av makspuls, ja så er det mye bedre for utvikling av kondis enn å ligge konstant i lavere intensitet.
En enkel måte å finne din makspuls er å bruke denne kalkulatoren. Eller måle makspulsen neste gang du er ute og løper. Finn deg da en motbakke, varm godt opp og løp noen gode bakkedrag til du er helt dønn ferdig. Mål pulsen din på topp.
Skal du sørge for at kondisjonen din bedres, ja så bør du vite makspulsen din med andre ord. Med denne nyvunne kunnskapen kan du sjekke formen din også. Dette er nyttig både på kort sikt, men også på lengre sikt da du kan bruke tallene til å sjekke om formen bedres eller ikke.
Her er hvordan du bruker den kunnskapen som kommer av å vite noe om PULSFALL.
Pulsfallet ditt sier noe om formen din. Og for å finne pulsfallet ditt så tar du å måler pulsen din når det er på makspuls. Altså når du nettopp er ferdig med et godt og heftig bakkedrag og du i realiteten ikke klarer å gi mer. Sjekk pulsen din, vent et minutt mens du står i ro, og sjekk pulsen igjen. Tallet du da får er pulsfallet ditt.
For å gi et eksempel: Hvis du har en puls på 190 etter et bakkedrag og måler 170 slag i minuttet etter et minutt altså, ja så har du altså 190 -170=20 slag i minuttet.
Pulsdroppet er på 20 bpm.
Under 12 slag: Risikosone – oppsøk lege og få hjertet undersøkt
12-20: Dårlig-middels fysisk form. Bør trene mer.
20-30: God fysisk form.
30-40: Meget god fysisk form.
40 slag og mer: På høyde med godt trente idrettsutøvere
Husk at dette er estimater og dermed ikke dønn nøyaktig, men kan likevel være en bra indikator på hvordan formen din er.
For min egen del er jeg nøye på og få noen intervalløkter på hver løpetur. Hvor lange og tunge dem er varierer etter humøret mitt, men de er alltid med. Jeg har lært meg å holde jevn fart under løpeturen og ligger da i sone 3-4 på 10 kilometers løp, og de siste 2-3 kilometerne ligger jeg i sone 5. Noen ganger legger jeg inn intervaller på 1×4 minutter med spurt under lengre løp, og noen ganger bare går jeg rett til sone 5 hvis det dreier seg om 2-3 kilometersløp.
Poenget mitt er altså at vi må tørre å gi gass innimellom for å kunne utfordre våre grenser. Det er jo nettopp dette som gir oss fremgang. Hvis vi hele tiden ligger og koser oss med for lav intensitet, ja så skjer det heller ikke så mye kondisjonsutvikling. Lær deg og regulere farten etter hvert som du løper ved å bruke pulsklokken på en best mulig måte. Det har jeg gjort og det har da også gitt meg mye mer glede og gevinst ut av treningen.
Når det er sagt så er jo også lange koseløp også digg. Dette kan du også gjøre. Det viktigste er tross alt å holde seg aktiv.
Man kjenner det kribler i kroppen når man får lyst til å bruke den. En slags positiv uro. En forventning om å tømme hjernen for stress og negative tanker. Det er jo slik for meg i alle fall, løping virker. Det gir en helt utrolig ro og en følelse av selvtillit som ikke fåes på annen måte. I alle fall har ikke jeg funnet noe bedre.
Man kjenner det når man står opp av sengen om morgenen. Til tross for lett snøfall og iskald vind. Til tross for stive muskler og vondter her og der. Man bare får slik inderlig lyst til å trekke inn denne friske luften. Fylle lungene med positive ioner og hjernen med friskt og livgivende oksygen. Og man vet at hjernen lar seg påvirke. Mer enn 9 år yngre faktisk, kan man oppnå bare ved å regelmessig tilføre hjernen denne livgivende næringen vi kaller oksygen. Det finnes ca. 21% oksygen i luften rundt oss i dag. Vi burde utnytte alt vi fikk.
Så går man og tripper da. Venter på at klokken skal bli såpass mye at man stikker bort til arrangementet jeg har opprettet. Jeg ønsker jo at flere skal få kjenne. Få lære at det å løpe er for alle, uansett form. Fordi det handler om å kjenne på denne gode følelsen inni oss der løping kan reguleres, strekkes, økes, minskes, ja egentlig gi deg muligheter du ikke visste du hadde. Man må da ikke løpe for livet for at dette skal være godt for en, må man?
Neh, det må man ikke. Dette regulerer du helt selv. Jeg elsker å regulere. Jeg elsker å kjenne på det å bli dødssliten med høy puls, for så og kunne regulere farten til pulsen er tilbake i godt humør. Jeg elsker å kunne løpe så jevnt som mulig og bare la pulsen hvile på et spesielt tall. Jeg elsker å kjenne endorfiner sprute inn i hjernen og kjenne følelsen av lykke når jeg lar bena taktfast tromme mot underlaget.
En surrealistisk følelse av å bare eksistere i et vakuum. En eksistensiell opplevelse der alt og intet fosser rundt i kroppen.
Jeg elsker også følelsen av at en type smerte i kroppen erstattes med en helt annen type smerte, nemlig smerten som oppstår fordi ben og kropp, lunger og hud får juling. En slags positiv juling med en positiv smerte. En positiv smerte som jeg vet vil gi meg en mestringsfølelse etterpå. Når jeg ligger utslått og godsliten etter et langt løp. Jeg elsker det.
Jeg elsker følelsen av en gjennomvåt kropp. En kropp som har blitt pisket gjennom iskalde vinder, regn og sluddbyger. Våt, kald og svett på samme tid. Med verkende ben og med lunger som desperat krever at man fyller alle de 21 prosentene med oksygen inn i dem. Jeg elsker følelsen av å vrenge av seg alt og kjenne varmen gjennom kroppen når man dusjer etter en slik økt. Og jeg elsker følelsen i både kropp og sjel når jeg synker ned i sofaen etterpå og nyter en varm kopp kaffe.
Jeg elsker livet, vinden, slitet og eksistensen i det en løpetur gir meg. Jeg bare elsker det!
Verden er her. Jeg kan både se og høre den. Jeg kan bare ikke føle den.
Verden suser forbi meg. Jeg kjenner bare draget av vinden. Jeg vil jo så gjerne sitte på, men klarer det ikke. Verden er en buss i fart. Dørene er lukket og bussen er full. Jeg står ikke engang på holdeplassen.
Verden er en ubåt. Den er der. Du ser den ikke, men du vet at den er der. Du vet det, men den er utilgjengelig. Jeg står ikke engang på stranden.
Verden er inne i et rom som jeg ikke har nøkkelen til. Det spiller heller ingen rolle for jeg er da heller ikke invitert. Jeg har nok blitt spurt mange ganger, men jeg klarer ikke svare ja.
Jeg er et frø fra en kaktus. Alene i en ørken ligger jeg pakket under en vissen gren. Dekket av ørkensand og uten regn som gir meg liv. Det er mange blomster i ørkenen, men kaktusen blomstrer aldri.
Dekket av sand kjenner jeg varme om dagen og kulde om natten. Jeg skulle ønske det kom regn slik at jeg kunne vokse. Oppover om enn bare for å se de andre blomstene. Selv om jeg tenker at kaktusens pigger vil skremme dem fra å se på meg. Høre på meg eller for den saks skyld smile til meg.
Jeg tror egentlig det er best at jeg ikke tar bussen. Den er nok likevel full. Jeg tror det er best jeg ikke er på stranden. Ubåter stanser ikke for slike som meg. Nøkkelen til det verdensrommet er det ikke verdt å lete etter lengre. Rommet føles tryggere når døren er låst. Jeg håper heller ikke at det begynner å regne. Da kan jeg jo risikere å spire, vokse og til slutt blomstre. Det er tryggere her som frø. Pakket inn av ørkensandens trygge omfavnelse.
I dag skriver jeg om en diagnose som er godt kjent av mange. Og med godt kjent mener jeg selvsagt godt kjent i leddene våre. Smerter er en unaturlig, men likevel naturlig følge av Artritt. Selv har jeg diagnosen Artritt, eller Polyartritt, som det heter når vanskene er over flere ledd. Derav Poly som betyr mange, eller flere.
Polyartritt er smerte lokalisert til flere ledd og kan være ledsaget av hevelse, varmeøkning, rødhet eller redusert bevegelighet i det samme leddet.
Smerte lokalisert i to til fire ledd kalles oligoartritt, i fem eller flere kalles det polyartritt
Alle ledd består av ben og brusk og en omgivende leddkapsel. Inne i leddet finnes leddvæske. Rundt leddene er det leddbånd, sener og muskler. Alle disse strukturene kan ved sykdom føre til smerter.
Selv er jeg tidvis sterkt plaget av smerter i fingrenes ytterste ledd. Innimellom er det såpass vondt at jeg ikke klarer å knytte hendene, andre ganger kjenner jeg lite og ingenting til det.
Årsakene kan være mange og jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, men du kan finne mye god informasjon om dette her.
For mange som lever med ulike smerter forårsaket av artritt kan hverdagen mange ganger være svært vanskelig. Konstant tretthet og smerter gjør en mye mer inaktiv enn man ønsker. Og som vi vet så er inaktivitet en ond sirkel som fører en dypere inn i tilleggssykdommenes verden.
Av erfaring vet jeg at været og humøret spiller en rolle i hvordan man opplever smertene i kroppen når man våkner om morgenen og har vondt, er stiv, og alt knirker. Hvis det regner og blåser sideveis i tillegg, ja så gjør det noe med totalopplevelsen vår. Vi vet at det blir en drittdag.
Det er lett for andre å bare slenge ut “Ta deg sammen, så går det over”, og da er ihvertfall dagen kjørt! Medisiner og smertestillende hjelper, men bør da være som et stadig minkende tillegg til andre og mer varige løsninger.
Det er svært viktig at vi som sliter med disse tingene, snur oss og forteller speilet hvilken retning vi ønsker å gå videre. Ved å klare å akseptere situasjonen vår så er man på vei. Deretter er det viktig med informasjon. Det å finne ut mest mulig om sykdommen vår begynner med fastlegen eller en henvisning til spesialister innen feltet. Her vil man kunne få mye råd og strategier for å kunne leve best mulig med smerter, og med plagene man har.
Norges revmatikerforbund og andre organisasjoner og nettsteder har også mye kunnskaps og erfaringsbasert kunnskap om artritt og tilsvarende diagnoser og er et godt sted å starte sin jakt på informasjon. Om artrose finner du kunnskap her.
Og tro det folkens, det å skaffe seg god og riktig informasjon er ofte selve nøkkelen til en løsning. Hvis vi bare tutler rundt og sliter med alt for oss selv, ja så vet vi ikke noen ting som kan føre til en bedring av livsstil og smerter. Dette fører en bare dypere inn i slit og slep.
Så punkt en MÅ bli å søke relevant og valid informasjon.
Dernest er det å finne ut hva som kan være DIN VEI videre. Vi er jo alle forskjellige og det å finne en måte å leve med sykdommen på som passer akkurat deg, er viktig. Det å hoppe på alle andres erfaringer kan være ok, men hjelper ikke i lengden hvis du ikke trives med det.
Hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv at “jeg har prøvd ALT”, har jeg ikke tall på. Ingenting har heller ikke virket, men først når jeg fant kombinasjoner og riktige mengder og intensitet i trening og smertestillende, så har ting blitt bedre.
For trening og fysisk aktivitet er neste og viktige punkt.
Sørg for å finne ditt eget aktivitetsnivå og intensitet, samt frekvens.
Det siste punktet i dag er kanskje det punktet som har hjulpet meg mest. Dette er aksept. Med aksept for at man sliter, samt åpenhet om det man har, vil omverdenen også muligens forstå. Men det er forskjell på å fortelle alle om egen sykdom og det å mase hull i hodet på alle som er nær deg. La sykdommen få fred. Ikke mas om det for da gir du næring til å holde den foran deg, ikke bak deg slik du helst vil. Som min sønn alltid sier klok som han er,
“kje tenk på det”
Så siste punktet i dag må være, ikke tenk på det.
Overtenking og tyt på de rundt deg nærer som sagt dritten du sliter med og trenger ikke oppmerksomhet til vanlig. Så ikke tenk på det! Kanskje det viktigste rådet av alle…
Mange som sliter med ulike plager eller funksjonsnedsettelser tenker at de ikke kan trene eller være i aktivitet. Mange blir da inaktive i en for stor grad i forhold til deres vansker. Det er derfor det er så viktig med god og riktig veiledning innen motivasjon og gjennomgang av deres ressurser.
En livsstilscoach kan hjelpe deg på den veien, både når det gjelder motivasjon, men også som personlig trener.
Det å gå seg fast i et mønster der man føler at man ikke har fremgang, eller er redd for at man gjør noe som gjør ting verre er begrensende i form av det å leve et aktivt liv. Da kan nye impulser være nyttig. Som motivator jobber jeg både med å finne veier til ny motivasjon, men også i det å være i aktivitet.
Hverdagsaktiv sin filosofi er jo å kunne gi deg hjelp til å identifisere måter å bli mer aktiv på.
Det finnes mange veier til å må sine mål. Det å vite hvilke veier som er bra for en og hvilke veier som er blindveier kan være vanskelig å identifisere. Det er da man kan dra nytte av dem som er kjentfolk og som er gode rådgivere og kartlesere.
Noen ganger kan det holde med at man blir vist veien, andre ganger trenger man følge et stykke på vei.
Besøk gjerne facebooksiden min på PTHVERDAGSAKTIV her kan du sende melding hvis det er ting du lurer på så skal jeg forsøke å svare så godt jeg kan.
“Et utbredt helseproblem som preges av vedvarende smerter. Smertene kan komme og gå, og de kan vandre rundt i kroppen. Mange med fibromyalgi kan også føle seg utmattet og ha søvnproblemer. Symptomene kan variere i intensitet og forverres ofte av stress”.
Sjekk forøvrig også ut bloggen til Mallemey i revmatikerforbundet. Her finner du mange gode tips og innlegg.
Fibromyalgi er også i høyeste grad en usynlig sykdom.Mine tanker om dette kan du lese mer om her. Mange som får diagnosen Fibromyalgi, har også tilleggsvansker med lav selvtillit, stress, og psykiske vansker som følge av problemer som oppstår i kjølvannet av sykdommen. Ofte skyldes problemene sosial eksklusjon, tap av arbeid, manglende forståelse og konstant tretthet.
La det være sagt med en gang. Det finnes i utgangspunktet ingen klar kur mot Fibromyalgi. Men det finnes mange måter å leve med, samt håndtere sykdommen slik at man kan få et tilnærmet normalt liv.
Det finnes mange som mener mangt om behandling og trening sett opp mot fibromyalgi, men faktum er at det finnes like mange “behandlings – og treningsmetoder, som det finnes mennesker med sykdommen. Altså er det svært uheldig å sette opp treningsprogrammer som er generaliserte.
Så hva mener jeg egentlig med dette. Hvis man surfer rundt på nettet så finnes det et tonn med ulike treningsråd, kostholdsråd og kognitiv samtaleterapi råd og mye mer. Men det som funker for Andersen, funker nødvendigvis ikke for Hansen. Det kan tvert imot forverre situasjonen for Hansen.
Det vi derimot vet noe om er at hvis den enkelte pasient får en grundig kartlegging av kvalifisert personell som legger fokus på helt andre ting enn trening i starten, så vil sjansene til å lykkes være forbedret. Ergoterapeuter har spisskompetanse på denne type kartlegging. For som sagt handler det i mindre grad om trening innledningsvis, enn aktivitetstilpasning og aktivitetsanalyse. Ergoterapeuter er spesialister på dette feltet.
Så er det slik at trening også er en av de beste metodene for å bli bedre sett under ett. Men det må være riktig trening tilpasset den enkelte. Og her er det aktivitet og trening gjerne skiller lag. For hvis man har en forståelse av at trening er det eneste som hjelper, ja så hopper man bukk over begrepet aktivitet.
Det er stor forskjell på betydningen av aktivitet kontra betydningen av trening.
Trening defineres ofte som å gjøre noe gjentatte ganger for å bli bedre. Herunder krever dette innen fysisk trening at det øker pulsen og gir en form for fysisk anstrengelse, litt lett forklart.
Aktivitet kan være mange ulike ting. De fleste har sin egen oppfatning av hva dette er, men ergoterapeuter bruker ofte en definisjon av aktivitet som beskriver mennesket
“som en organisme, som bevarer seg selv og opprettholder balansen i en verden av virkelighet og aktualitet ved at være i aktivt vigør og aktivt bruk, det vil si at ved å bruke og leve og anvende sitt liv i harmoni med sin egen natur og den omgivende natur. Det er den bruk, vi gjør av oss selv, som gir hvert eneste organ det ultimate stempel”(Kielhofner 2002).
Derfor er det lurt å finne sin egen vei gjennom jungelen av ulike tilbud. EN vei der aktivitetene er meningsfulle for deg selv.
Det finnes likevel noen gode tips og råd som er mer valide enn andre når det kommer til trening og Fibromyalgi.
En av mine favoritt metoder skal jeg beskrive kort her.
Først og fremst vil jeg trekke frem en studie gjort av G.A Mcain mfl.
Denne viser at Høy intensitetstrening fra McCains protokoll ble kopiert og sammenliknet med lav intensitetstrening, som bestod bl.a. aerobic, dans, stretching, isometrisk styrketrening og avspenning. Hovedkonklusjonen av studien var at høy intensitetstrening bare førte til beskjeden økning av fysisk kapasitet. Det var heller ingen bedring i psykologisk status og generell helse.(McCain GA, Bell DA, Mai FM et al. A controlled study of the effects of a supervised cardiovascular fitness training program on the manifestations of primary fibromyalgia. Arthritis Rheum 1988; 31: 1135 – 41.
Med andre ord, så viser dette at tung og eksplosiv trening IKKE har den forventede effekten hos mange med Fibromyalgi. Dette samsvarer med de erfaringer jeg selv opplever i klinisk arbeid. Den største faren er at det er vanskelig og opprettholde trening når man utfører såpass tunge økter over tid. Dette fører til frafall av trening og aktivitet.
Derimot så viser studier klart at såkalt LAVINTENSIV trening fungerer bedre for mange. En studie gjort av Richards & Scott, konkluderte med at
“foreskrevet gradert aerob trening er en enkel, billig og lett tilgjengelig behandling av fibromyalgi. Etter tre måneder var det signifikant flere deltakere som vurderte seg selv som mye eller veldig mye bedre. 35 % av dem som trente rapporterte bedret helse sammenliknet med 18 % i avspenningsgruppen. Etter ett år var antall ømme punkter redusert i begge grupper”.
Min oppfatning er at alle som sliter med fibromyalgi bør starte med en grundig og faglig god kartlegging av aktivitet potensialet sitt. På bakgrunn av dette, bør lavintensive aktiviteter introduseres gradvis og over tid i kombinasjon med andre tiltak som energiøkonomisering og tilpasning av ens psykososiale miljø og så videre.
Først når dette er øvd på og mestret, så kan progresjon foregå. En svært forsiktig og gradvis overgang fra lav til høyere aktivitet og intensitet er nødvendig før man i det hele tatt vurderer “TRENING” av høy intensitet som eneste mulighet.
Selvsagt er dette kun min mening støttet opp av noen få studier og klinisk erfaring gjennom mange år. Som nevnt innledningsvis finnes det like mange metoder for den enkelte som det finnes mennesker. Det er derfor så viktig at man får en grundig og god kartlegging som mulig for å finne det som passer for akkurat deg.
Er du godt kjent med egen diagnose og kropp, ja så har du mange av svarene selv av hva som virker og hva som ikke virker. Stol på deg selv og vær tålmodig i din kamp for å komme ut av en vond sirkel. Hvis du har prøvd ut ulike treningsformer før og du fortsatt ikke har kommet videre, ja så er sjansen stor for at du trenger en restart med muligens helt nye innfallsvinkler til aktivitet.
Begynn gjerne med lystbetonte aktiviteter og bevegelser i et tempo der du ikke kjenner smerter. Vær tålmodig og øk mengden etter hvordan du føler deg. Hold tilbake intensitet selv om du føler deg frisk til det. Fordel gjerne aktivitetene i passe små doser utover dagen. Litt etter litt så kan du øke mengde og intensitet inntil smertegrensen. Ikke over, ikke under, men inntil. Igjen, vær tålmodig. Når kropp og smerter har vent seg til dette, så øk igjen. Fortsett slik inntil du føler deg klar til å forsøke med lett trening inntil smertegrensen. Igjen vær tålmodig og målrettet. Dette er en livsstil prosess som du skal trives med ikke la deg plages gjennom noe du hater. Det er derfor det er så viktig å finne din egen vei gjennom dette.
Masse lykke til og send meg gjerne spørsmål hvis du lurer på noe. Sjekk da ut facebooksiden min pthverdagsaktiv. Her vil du kunne sende meg meldinger og spørsmål direkte.
Jeg har så mye på hjertet for tiden. Jeg er i en kreativ periode i livet. Tidligere var dette å sette seg ned å lage kunst i form av fotografi og andre former for billedkunst. Dette har jo ikke forlatt meg, men etter at jeg ble syk for over to år siden nå så har jeg måttet legge fotografering på is.
Nå er det slik at jeg bobler over med skrivelyst. Jeg har som sagt så mye å si og så mye å formidle. I dag lever jeg bra med sykdommene mine og har lært meg ulike måter å takle dem på. Dette har jeg måttet klare selv, men med god hjelp fra mine nærmeste. Så uansett hvor mye omverdenen forsøker å knekke deg, ja så finnes det veier å leve videre på.
Mitt problem var jo at jeg brant for sterkt for ting jeg interesserte meg for. Når man brenner for noe så vet alle at det er lett å brenne opp. Men brenner du sterkt nok for noe, ja så finner man en vei. Trodde jeg. Det var før jeg møtte så stor motstand i det jeg brant for at flammene slukte det jeg hadde. Til slutt var det bare små gnister igjen. Og bål kan ikke leve på små gnister. Man må ha ved til bålet og hvis det aldri blir skaffet til veie, ja så dør flammene.
Det å være usynlig syk er som vann på de siste gnistene. Mye røyk og lite ild. Det vil si at vi prøver så godt vi kan å blåse liv i flammene, men vi ender opp med mye røyk og lite ild. Og så finnes det alltid en eller annen som løper livet av seg med et brannslukningsapparat for å slukke de få gnistene som ligger gjemt der dypt inne i asken.
Jeg har gjort så godt jeg kan å slukke de flammene som er inne i meg godt hjulpet av verdens ignoranse og holdninger. Likevel så blir jeg ikke helt kvitt de glørne som fortsatt ligger der inne en plass. Det hjelper da og skrive eller bare dra støpselet ut av og til. Det å finne tilbake til kreativitet og livsglede. For meg har dette vært nødvendig for å holde depresjonen min i sjakk. For mye flammer, ja så vet jeg at brannslukningsapparatet blir funnet frem.
Når jeg tenker tilbake så er det ingen tvil om at livet er lunefullt. Jeg har hatt perioder i livet der jeg har trodd at ingenting var mulig lenger, men har alltid visst et sted at jeg har mer å gi. Og det å kunne være bevisst på dette har da også tatt meg fra minus til pluss her i livet. I dag er jeg sterkere enn noen gang før. Jobber 100% og vel så det, men veien har vært tung. For meg selv så har det vært viktig å innse at hvis man brenner for noe, ja så bør man innimellom kaste kaldt vann på bålet. Bare for å holde flammen nede slik at man ikke blir fortært av det bålet som hjertet ditt tente.
Så er det slik at mange klarer å finne gode bålplasser. Steder der flammene får vokse seg store og sterke. Der man har folk rundt seg som stadig sørger for å holde liv i flammene. Dette gir næring til bålet. Næring til å kunne ha det varmt, trygt og godt. Her vil bålet vokse seg stort og sterkt og være med på å gi mange den varmen og tryggheten de trenger. For kun slik holder de ulvene borte.
Vedmesteren sørger for dette. Vedmesteren finner de riktige typene av brennbare materialer. De riktige ved typene. Vedmesteren sørger for at bålet får den nødvendige næringen og veden som sørger for at bålet kan vokse og bli stort. De beste vedmesterne sørger også for å holde bålet passe stort. Ikke for lite, men passe stort. Ved å kontrollere flammen så kan vedmesteren sørge for at bålet er perfekt.
Andre steder dør bålet sakte ut. Veden er våt og det finnes ikke knusk til opptenning.
Husk en ting alle dere som sliter med usynlig sykdom og tilstander i livet som fratar dere muligheten til å gløde, til å brenne for noe til å få tilstrekkelig med rom til å la bålet få vokse. Ikke la dere overmanne av motgang. Ikke la dere overmanne av indignasjon. Ikke la dere føre i feil retning bare fordi sykdom og motgang forsøker å fortelle deg om alt det negative i livet. Det finnes alltid en vei ut til et bedre liv. Dette vet jeg alt om.
Man kommer langt med tålmodighet. Men man kommer enda lengre hvis man aktivt går videre i livet. Man kan tenke bakover på alt det dårlige, men dette er bak deg og således ikke konstruktivt. Man kan vite om det. Man har lærdommen. Man har minnene. Men man kan ikke gjøre noe med det. Det er derfor svært viktig å se seg om. Gå aktivt ut i skogen og lete etter de gode leirplassene. Finne det beste stedet for å tenne et nytt bål. For vi har lært å være gode vedmestere. Vi kan bål! Da er det bare å fyre opp og sørge for at folk rundt en får varme i kroppen. Det er vi som er vedmesteren. Det vi som brenner og sørger for livgivende varme. Vi er ikke lengre glør i et døende bål.
