Koronakrisen fortsetter å gjøre avstand til det nye sammen. Men som med det meste her i livet, så er folk sinnsykt tilpasningsdyktige og kreative. Den dugnadsånden, hjelpsomheten og omtanken for hverandre, har rørt meg. Jeg trodde faktisk at landet var mye kaldere enn som så. Nå tenker jeg at varmen og omtanken er i ferd med å smelte selv de kaldeste nett trollene der ute. Kanskje vi kommer igjennom dette som et bedre og mer empatisk samfunn der troll og tusseladder ikke lenger er bærekraftige. Der trollene sprekker i varme solstråler og netthatet oppløses som dugg fra samme sol.
Det kan til og med hende at deler av vårt lands lederskap og politiske polariseringseksperter, som for øvrig er veldig stille for tiden, fortsetter denne gode trenden med å være stille. Kanskje det no er på tide å finne frem glørne i hjertet deres også og la kjærlighet til ALLE mennesker være fremst på agendaen. Man må selvsagt mene ulikt, men det burde ikke koste mye å utvise litt mer varme, empati og kjærlighet både overfor meningsmotstandere og andre folkeslag i sin retorikk og samtalemetodikk. Polarisering er ut!
Selv så er jeg en av de svært mange som sliter med et nyoppstartet foretak som med ett ble fullstendig uten pasienter. Klinikken jeg har lokaler i, bergen helhetsklinikk, ble stengt som følge av Koronakrisen. Det er da helt nødvendig å snu seg rundt.
Selv opprettet jeg online tjenester og har gode tilbud på hypnoterapi, samtaleterapi og coaching via Zoom. Akkurat nå har jeg 15 minutters GRATIS prøvetime til alle som ønsker å vite mer om dette er tilbud for akkurat deg. Som godkjent hypnoterapeut og med snart 15 års erfaring innen nevrorehabilitering, som ergoterapeut med videreutdanning innen forebyggende og rehabiliterende arbeid og med helsepedagogisk godkjenning, motiverende samtale og en rekke ulike relevante kurs og klinisk erfaring innen kognitiv terapi tør jeg påstå at jeg er en av landets mest erfarne terapeuter med helsefaglig bakgrunn.
Det har vært en stor og lang jobb med å sette opp for online konsultasjon og behandling via onlinetjenester, men det har vært helt nødvendig. Jeg håper mange vil benytte seg av mulighetene hypnoterapi og coaching kan gi til den enkelte og være med på å støtte lokale bedrifter og fremover. Fremtiden synes å være mer digital enn før, men jeg håper inderlig vi snart er i gang med normal drift der vi atter en gang kan ta imot pasienter i våre lokaler.
Bloggen vil også fortsette til tross for lite besøk. Det er ikke særlig stor interesse for fagblogging dessverre, men jeg elsker å skrive for alle dere som leser bloggen fast, for meg selv og for alle dere som følger meg mer sporadisk. Mitt mål er at de som aller mest trenger å få motivasjon til livsstilsendring, faktisk kan finne disse tipsene her. Bygge stein på stein uten å måtte føle seg shamet under alskens blogger som har trening til du spyr som fokus og kroppslig perfeksjon som motivasjon. Denne bloggen hverdagsaktiv, vil ha et soleklart fokus på alle dere som sliter mest og som ikke får det til nærmest uansett hva dere gjør. Denne bloggen vil gi FAGLIGE og KUNNSKAPSBASERTE råd til dere som ikke passer inn i bloggverden til alle de «perfekte».
Med dette ønsker jeg ALLE en riktig fin påske og mye hjertevarme.
Det er vanskelige tider for alle nå. Spesielt er det vanskelig for alle de små og store bedrifter som må stenge ned og dermed står uten inntekt. Dette kan bety kroken på døren for svært mange. Selv så har jeg et enkeltpersonforetak og mine lokaler i sammen med svært dyktige terapeuter ved Bergen Helhetsklinikk i Bergen sentrum.
For å si litt om hva vi driver med så har jeg og mine kolleger her et bredt spekter av tjenester som alle er til for å hjelpe mennesker i en eller annen form for vanskelighet. Vi har leger – Psykoterapeuter – sykepleiere som driver Colonterapi – Craniosacral massasje – Aquamassasje – Tankefeltterapi – Spesialister på øyetrening og synsproblematikk og mitt eget felt som er Hypnoterapi, livsstilscoaching, foredragsvirksomhet og samtaleterapi.
I disse dager er lokalene våre helt stengt.
Dette innebærer en svikt i inntekt for oss som kan få store konsekvenser. Likevel støtter vi selvsagt tiltakene om å begrense smittefare i slike ekstremtider som er nå. Vi tilbyr hjelp og terapi også via onlinetjenester. Både Hypnoterapi – veiledning – samtaleterapi – Og Coaching er heldigvis av en slik art at vi kan tilby dette via onlinetjenester sterapi i forhold til om ZOOM/SKYPE.
I disse dager har jeg onlinepriser som er spesielt hyggelige for de mange som trenger samtaler rundt deres problemer. Jeg har onlinetjenestene mine åpen etter avtale og du som kunde kan booke direkte via[email protected]. Prøv gjerne en onlinetime hos oss meg etter avtale. Jeg vil i tillegg kunne tilby spesialpriser og GRATISPRØVER hvis dere følger meg på Instagram. Denne helgen holder jeg Gratis små innlegg på Direktesending. Her finner dere Instagramkontoen min. Her vil jeg annonsere tidspunkt for livesendinger. Den første livesendingen skjer i morgen formiddag. Nærmere tidspunkt vil bli annonsert på Instagram og facebooksiden min som dere finner HER.
Små selvstendige næringsdrivende som meg selv som er i en oppstartsfase har det vanskelig når kunder uteblir. Jeg har jo mine fantastiske lokaler i Bergen sentrum i et nydelig felleskap hos Bergen Helhetsklinikk A/S. Jeg håper jo at jeg får beholde dem.
Jeg vil benytte også dette innlegget til å sende mange gode tanker og hjerter til alle dere som har det vanskelig i slike tider. Det er utrolig hvordan en ytre fiende som dette viruset faktisk også har klart å samle de aller fleste av oss i en felles dugnad. Det varmer hjertet mitt å se all den kjærligheten, varmen og felleskapsfølelsen som skapes i slike tider. Det gir virkelig håp for fremtiden også.
Ønsker dere alle en VELDIG god helg!
Klikk dere også inn på annonsene mine under her så er dere med å hjelpe litt på. Tusen takk folkens!
Jeg har nesten 700 venner. På Facebook. Jeg har også svært gode kollegaer som jeg regner som mine gode venner. Jeg har dessuten noen få som jeg regner som nære venner.
Ingen av dem jeg nå har nevnt besøker jeg ukentlig. Heller ikke månedlig. Det skal til og med mye til om jeg besøker dem kvartalsvis, halvårsvis eller lengre enn det også.
Alene, men ikke ensom kalles det visst. Eller er det ensom, men ikke alene… ikke vet jeg. For meg har det vært slik i mer enn 25 år. Som en utpreget hønefar med ansvar for mine små den gangen for 25 år siden, fikk jeg tilnavnet “den store stygge ulven” av noen der vi bodde. Fordi jeg var streng når noen plaget mine små. De skulle kanskje heller kalt meg den ensomme ulven. Det synes å være mer passende.
Og nå 25 år senere er jeg fortsatt den ensomme ulven. Misforstå meg rett, det er ikke noen annen sin “feil” enn min egen. Det er i høy grad selvvalgt. Men ikke gjort med stor lyst fordi jeg ikke ønsker å ha nære venner innpå meg, men mer en slags dyd av nødvendighet. Det som skjedde for 29 år siden har preget meg siden. Det har selvsagt vært lysglimt, men etter å ha fått påfyll av det jeg selv har opplevd som mobbing også de siste 10 årene, har all selvfølelse forduftet som dugg for solen.
I dag er jeg derfor selvvalgt alene. Jeg tar ikke lenger sjansen på flere skuffelser og nedturer, forbigåelse, urett og nedgradering. Tør ikke. Vil ikke. Våger ikke. På mange måter får jeg selvsagt som fortjent. Det ligger jo mest på mine egne valg i livet og mine egne evner til hvordan jeg skal forholde meg til andre. Derfor biter jeg i meg blikkene jeg føler, biter i meg de vonde følelsene. Det føles litt som om det er uttak til fotballaget og ingen velger meg. Heller ikke som sistevalget.
Jeg kan selvsagt forstå at andre ser på meg som sær. Som en ensom ulv som attpåtil flekker tenner om noen trår for nær. En pelskledd arrogant fyr som ikke kan annet enn å hyle mot månen i tide og helst i utide. Jeg skjønner det. Jeg bare håper å kunne vise at ulver også kan være gode. Snille. Kunnskapsrike.
Jeg tror det finnes mange ulver der ute. Ensomme, men ikke alltid alene. Eller, alene, men ikke nødvendigvis ensomme. Som på et eller annet tidspunkt i livet har blitt skadeskutt og som fortsatt har sår som ikke kan gro. Jeg tror det finnes mange. Alt for mange. Jeg undres over hvor mange slike ulver som finnes blant de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv.
Denne gamle ulven har til tross for mange sår, overlevd. Ukrutt forgår ikke så lett, sies det. Jeg håper jo fortsatt at jeg engang skal få en flokk å tilhøre. Det tror jeg også andre ulver ønsker. Det er for mange av oss nå. I et kaldt vinterlandskap her i denne villmarken er det nok av ulvemotstandere som ikke vil oss vel, tror jeg. Så da løper vi alene fortsatt. Fordi det er så utrolig vanskelig å stole på andre når gamle sår i den grå pelsen ikke vil gro.
Vi løper ensom gjennom livets store skoger og skyr både mennesker og dyr av frykt for å bli skadeskutt igjen. Brent ulv skyr ilden, liksom. Gjennom kulde og sne, over langstrakte åser og fjell. Gjennom skoger og ensomme vidder. I all slags vær og alle slags ulike jaktmarker.
Kanskje man ikke finner ro før vi når de jaktmarker der alle dyr og mennesker er en samlet venneflokk. Der solen varmer kalde ulvehjerter og rent uberørt kildevann renner som kjærlighet i våre årer. Der slettene er fylt med glede, samhold, respekt og empati. Akk, disse evige jaktmarker….
Har du noengang tenkt på hvordan andre oppfatter deg? Jeg mener, virkelig tenkt over hvordan du som person ønsker å fremstå overfor andre mennesker? Og er du virkelig den beste utgaven av deg selv?
Svaret er vel mest sannsynlig delt opp i mange ulike fragmenter.
I dagens samfunn er vi jo alle ganske offentlige. Dette enten man liker det eller ei. Da er det veldig lett for at våre tanker, meninger og ikke minst holdninger til mangt og meget, havner ut der i storsamfunnet slik at alle kan se deg og gjøre seg opp en mening om hvilken person du egentlig er. Litt skremmende kan hende, da mange kan få et noe feilaktig inntrykk av deg som person?
Fremstår du som en kverulant, grinete og i opposisjon til alt og alle? Oppfører du deg hovent, bedrevitende og ekkelt mot dine meningsmotstandere, medtrafikanter, medborgere, politikere? Kjører du livets knallharde skole politikken mot klimafornektere, miljøaktivister og right news and fake news?
Oppfatter du deg selv som en kjempers kjempe eller en Jean ‘d Arc, mens andre mennesker EGENTLIG oppfatter deg som en fandens oldemor eller gretten kverulant med dragning mot venstre eller høyre? Som en hatefull gammel gubbe eller en gammel kjerring med meninger som ikke henger på greip for andre enn deg selv og en ørliten del av et ørlite konspiratorisk mindretall?
Ok. Folk må selvsagt få lov til å være den personen de er, har lært seg å bli, eller bare har valgt å fremstå på godt og vondt. Det er deres absolutte rett. Det har INGEN noe som helst med. Ferdig snakket!
Men, bare en liten tanke. En ørliten tanke om hvordan vi mennesker lever våre liv her på jordkloden. Alle vi som er her får utdelt en viss tid enten man er troende eller troende eller ikke. Vi fødes og vi dør. Derom hersker ingen tvil. Så det er altså det som skjer i mellom fødsel og død som betyr noe, ikke sant? Det meste har vi mennesker liten og ingen kontroll over. Shit happens, liksom. Men vi har en viss påvirkning i hvordan vi velger å oppføre oss tør jeg påstå. I alle fall når vi har passert det som jeg vil kalle livets voksne midtfase. Selvsagt er vi farget av livets tidligere hendelser, men vi har fortsatt en viss valgmulighet i måten vi velger å fremstå overfor andre, eller?
Nå er jo Fandens oldemor og gamle Erik selv ofte ubegripelige fenomen som også er en del av livets underfundigheter. Vi aner jo ikke om livets hendelser har farget både gamle Erik og oldemoren såpass mye at svartmaling nå er en såpass stor del av livet deres at det å dele med andre synes mer som en god gjerning enn som hatretorikk og møkkaspredning rundt i vår lille andedam her oppe hvor nordlyset flakker. Det kan jo hende at de ser på seg selv som frelsere av andedammen? Det er jo ikke helt bak mål å påstå at dem kanskje ikke ser seg selv slik innbyggerne i den store byen hvor andedammen er lokalisert ser på dem? Kanskje svømmer dem rundt lykkelig uvitende om at omverden ikke er særlig begeistret? Kan hende dem ikke bryr seg heller for den saks skyld?
Vel, ikke vet jeg, men en gang var det meg selv som svømte rundt sammen med de andre endene i dammen. Du verden så sint jeg var på alle dem utenfor som kastet smuler inn i dammen i forakt for mine følelser. Du verden så bitter jeg har vært på alle andre. Du verden som jeg har hatet å padle rundt i dammen og kjent på det faktum at jeg kun var den stygge andungen. Meg mot røkla, liksom. Du verden så sikker jeg var på at alle hatet alt ved meg og da skulle dem pokker meg også bli hatet tilbake. Det eneste jeg er glad for nå er at dette var evigheter siden. Så lenge siden og likevel grøsser jeg over måten jeg fremsto overfor mine omgivelser. Full av sinne. Full av hat og full av en urokkelig tro på at alt var andre sin feil. Og spesielt systemet!
I dag ser jeg på meg selv og kan konstatere at folk rundt meg stort sett synes jeg er en ok fyr med et godt hjerte. En mer rolig og harmonisk fyr som ikke lenger har noe hat eller sinne i meg. Og systemet? Vel de gjør så godt dem kan. Og noen ganger gjør de det ikke. Jeg bryr meg fint lite. Jeg er opptatt av å ha det bra med meg selv. Legge vekk årevis med selvplaging i en verden der folk var redd for meg. Der folk ikke likte denne bitre fyren med drittkommentarer i øst og vest. Jeg måtte se meg selv utenfra for å kunne ta det valget om jeg skulle leve denne tilmålte tiden på jorden som det andre oppfattet som en drittsekk, eller om jeg skulle endre fokus på hvordan lykke kan slippe inn til de bitreste og sinteste delene i hjertet.
Så jeg gjorde det jeg da. Valgte lykke og fred i min sjel og ro i mitt sinn. Beste valget ever! Det betyr selvsagt ikke at jeg av og til slipper uenighet inn i livet mitt og setter foten knallhardt ned når noe er feil. Men jeg gjør det med dialoger som er smilende, empatisk og aksepterende. Dette er mye bedre enn å servere gamle Erik og hans oldemor den maten de vil ha. Og kanskje en gang kan de også velge hvordan de vil leve. I sinne eller i glede over livet. Vi har alle våre valg.
Hvem er du? Gamle Erik eller Fandens oldemor? Eller har du også valgt ro og harmoni i livet?
Nå har jeg hatt en god del foredrag i løpet av de siste 10 årene, men de siste foredragene mine om temaet usynlig sykdom, som du kan lese mer om her, var en kjempefin opplevelse. Jeg er jo vant til å holde mine foredrag ved hjelp av Powerpoint, men av tekniske årsaker var det ikke mulig å få til på de to siste foredragene jeg holdt. Det gjorde ingen verdens ting. Det er ikke noe som er så befriende som å holde foredrag der du snakker fra hjertet med alle de utfordringer det innebærer for en glemsk sjel som har bikket femti, ha ha.
Begge de to siste foredragene mine var inne revmatikerforeninger/lag som jo er en gruppe som i aller høyeste grad ofte kjenner på stigmatiseringen det kan være å bli rammet av en diagnose som ikke er synlig. Viktigheten av å belyse et slikt tema både for dem som er rammet og for pårørende, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenester og organisasjoner som NAV og andre, er avgjørende for å unngå tap av arbeidsevne i fremtiden, tap av livskvalitet, enda større belastning på helsevesenet enn nødvendig, samt i ytterste konsekvens, tap av liv. Les mer om holdninger til disse jævla naverne her!
Som jeg påpeker i mitt foredrag så forsøker 6000 mennesker å ta sitt eget liv i Norge og i 2019 klarte altså 674 stykker dette. Når vi vet at en av de viktigste følgediagnosene det er å bli satt ut av arbeidslivet, er depresjon så må man ikke være rakettforsker for å se hvor galt det kan gå.
Foredraget usynlig syk – synlig frisk er for alle som jobber med mennesker eller som leder mennesker i en eller annen form.
Denne ukes foredrag hos SØR – Sotra og Øygarden Revmatikerlag, var i så måte en opplevelse i menneskelige reaksjoner. Reaksjoner fra mennesker som har kjent på denne problematikken selv. Det var latter og tårer og mye stoff for ettertanke. En kjempesuksess etter de flotte tilbakemeldingene jeg fikk fra en full sal. Dette var utrolig moro! Og dette var viktig. Viktig fordi tilbakemeldingene fortalte meg at dette foredraget var nødvendig og gjenkjennende for tilhørerne.
Jeg gleder meg til neste oppdrag, for det er noe helt eget å kunne få lov til å dele sine erfaringer fra et arbeidsliv, et levd liv, og opplevelser i fra mitt møte med offentlig hjelpeapparat.
I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt. I dag holdt jeg et foredrag om usynlig sykdom. Dette var mitt andre om temaet på kort tid og som foredragsholder er jeg opptatt av å engasjere. Jeg blir rørt og stolt over at jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger i dag. Rørt fordi folk felte tårer over det jeg hadde å formidle. Rørt fordi jeg ser at det er et behov for å prate om usynlig sykdom. Jeg velger i dag å trekke frem et innlegg jeg har publisert tidligere. Ikke fordi jeg ikke kunne skrevet et nytt, men fordi jeg synes det er så utrolig viktig å formidle dette temaet. La oss snakke om ting. La oss være åpne nok til å redde liv. La oss stå sammen mot systemer som er egnet til å knekke selv den sterkeste av oss. Nok er nok!
I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.
Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.
Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?
Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til?
HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!
Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er.
6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.
Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.
Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.
Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva?
Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp.
Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.
Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.
Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.
Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?
Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!
Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.
Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet.
I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.
Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.
Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.
Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?
Dere som leser bloggen min ofte har nok lagt merke til at den i noen grad har skiftet litt fokus siste året. Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet for de aller svakeste og det preger meg svært mye for tiden. Jeg ønsker derfor å bruke den stemmen jeg har og den innflytelsen jeg har som blogger til å fremme anstendighet og rettferdighet for alle dem som har det tyngst i landet vårt.
Jeg har ikke så mange følgere, men de jeg har er jo trofast. Det setter jeg enormt stor pris på. Jeg tror at jeg utmerket godt kan kombinere mitt forsvar for de svakeste gruppene i landet med blogginnlegg som fremmer folkehelse og hverdagsaktivitet. Dette går jo uansett hånd i hånd da det oftest er sosioøkonomiske og miljømessige forhold som henger tett sammen med dårlig folkehelse.
Bloggere som tar for seg viktige saker havner ikke på topplistene i Norge.
Krangling om rumpeoperasjoner, i landsproblemer, trening uten mening og sminketips dominerer fortsatt på toppen. LIkevel tror jeg at det er svært viktig at fag og helsebloggere ikke gir opp slik at viktig påvirkning om helse, aktivitet og psykisk helse, HELHETLIG og FAGLIG KORREKTE meninger kan fremmes.
Som influenser har man et ansvar. Det ansvaret kan ikke overlates til mennesker som fremmer uheldige holdninger om operasjoner i rumpa og plastic fantastic. Vi skaper da et felles meningsett som drar kroppsfokus i feil retning. All ære til bloggkollega Kristin Gjelsvik for å ta til motmæle i denne saken. Unge trenger å få et normalisert forhold til egen kropp. Ferdig snakka!
Jeg vil fortsette å dreie bloggen inn mot saklig og meningsfull informasjon om folkehelse. Men dette kommer også i stor grad til å handle om holdninger, rettferdighet og anstendighet. Tiltak mot anti folkehelse, mobbing og psykisk helse er viktig for meg og bloggere som fremmer det motsatte bør vurdere sine meninger hvis de meninger, holdninger og handlinger bidrar til at unge kan få et feil kroppsfokus. Da er de faktisk med på å bidra til at svært mange unge sliter. Våkn opp, velg å bruke stemmen riktig!
Til alle dere der ute som sliter med eget selvbilde. Dere er mer enn god nok slik dere er. Ikke la dere påvirke av reklame og enkelte bloggere som forteller dere noe annet ved å fremme operasjoner der de ikke behøves ut i fra et medisinsk ståsted. Dere får et mye bedre liv den dagen dere finner ut at dere er mer enn god nok som selvstendige unike individer med god fysisk og psykisk helse. Jeg heier på dere alle! Våg å ta det riktige valget. Vær deg selv!
I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.
Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.
Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?
Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til?
HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!
Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er.
6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.
Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.
Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.
Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva?
Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp.
Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.
Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.
Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.
Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?
Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!
Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.
Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet.
I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.
Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.
Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.
Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?
Alle kjenner vi Ari. Alle kjenner vi en som kjente Ari. Det finnes en i vår nære krets som har tatt sitt eget liv. Selv kjente jeg flere som mørket tok. Det gjør de fleste. Livet ble ikke til å holde ut…
Vi skylder dem noe. Vi skylder dem vår oppmerksomhet. Vi skylder dem å forstå at det å forebygge er avgjørende. Såpass kan vi da gjøre for å hedre de 674 som forlot oss og ivareta de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv. Gjør vi ikke?
Vi starter et nytt år med nye muligheter, men også med et stort fokus på psykisk helse. Jeg har særlig gjennom de to siste årene, hatt et spesielt fokus på depresjon og psykisk helse i bloggen min. Og så topper det seg med Ari Behns selvmord første juledag. Samfunnet reagerer med rette. Det er på høy tid å sette fokus på psykisk helse også i årene som kommer.
Vi må imidlertid passe oss vel for kun å rette fokus mot symptomene. De raske løsningene og akuttmedisinske tiltakene er viktige, men de forebyggende tiltakene som iverksettes kan være avgjørende også på lang sikt
674 mennesker tok sitt eget liv i 2018.
Det er 674 for mange.
Livsmestring inn som eget fag i skolen
Tiltak som forebygger må etter min mening inn i barnehage og skole. Kompetanse innen livsmestring bør være et minimumskrav både i barnehagen og i skolesystemet. Jeg vil endatil mene at det å ha et eget livsmestringsfag i skolen, ville vært et bra sted å begynne. På samme måte som gym må også livsmestring inn som eget fag.
Det vil kunne potensielt bidra til økt livskompetanse hos barn før de havner i en risikosone enten i ungdomstiden eller i voksen alder. Jeg påstår ikke at dette er den eneste løsningen, men et av mange tiltak innen forebygging av selvmord og langvarig psykisk sykdom.
På samme måte som vi bevilger store beløp årlig på trafikksikring, politi og forebyggingskampanjer mot ulykker på veiene våre, burde vi også satse store summer på forebygging av selvmord. Det er faktisk langt flere som tar sitt eget liv enn det er som omkommer i trafikken. 110 mennesker mistet livet i trafikken i fjor og som sagt så tok 674 mennesker sitt eget liv i 2018.
Det synes derfor underlig om vi skal kun satse på trafikktiltak og ikke psykiatrien.
Det er også viktig å se på alle de som forsøkte å ta sitt eget liv. Mange personlige tragedier som får store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser kunne vært redusert ved å tenke helt nytt innen forebygging av selvmord og psykiske lidelser. det er cirka 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år, ifølge rådet for psykisk helse. Mens to av tre som begår selvmord er menn, er tre av fire som forsøker å ta selvmord, kvinner.
De familiene som rammes blir også sterkt berørt av både krise, økonomiske tap, personlige følelser av skyld, sorg og tap som kan sette enda flere i en situasjon der psykisk sykdom potensielt kan bli resultatet. Så har man da en ond sirkel.
Det er altså svært mange grunner til at vi nå må ta et kraftig løft i felleskap innen forebyggende helsetiltak på dette feltet. Bruk erfaringskonsulenter inn i skoleverket sammen med adekvat kompetanse. La ikke dette bli kun et kompetanseløft der teoretikere og akademikere uten livserfaring får råde grunnen, men åpne opp for at eldre og andre med erfaring innen feltet får dele av sin livsvisdom. På samme måte som man tar unge mennesker som har overlevd bilulykker og pårørendes historier inn i trafikk kampanjer, så bør ikke forebyggende livsmestringstiltak overlates til akademikere og pedagoger alene.
Mitt forslag er at man bruker flere erfaringskonsulenter. Gi dem nødvendig tilleggskompetanse og snakk med mennesker på et språk som folk i en sårbar situasjon forstår. Sett dem inn som forebyggende tiltak i skolevesenet og som undervisere i hvordan man kan bedre mestre livet.
Få livsmestring inn som fag i skolen og som gjennomgående tankesett allerede fra barnehagealder. Det nytter å snakke om det, men det må pokker også følges opp av konkrete tiltak! Nå!
Hei alle flotte og vakre mennesker! Tiåret er i gang!!!! Jeg ønsker dere alle et strålende flott år og et enda bedre tiår!
2019 er historie og ble avsuttet med et aller siste milløp ute på asfalt. En spektakulær følelse å løpe inn i det nye året med 1 mil på årets siste mil av totalt 618 kilometer i fjor. Året 2020 starter veldig bra med nok et milløp i boken på denne aller første dagen av dette tiåret.
Alle dere som ønsker å endre livsstil og som har satt deres mål for videre suksess med endringen, jeg ber der om å være tålmodig. Skal du ned i vekt så er det ALLER viktigste å regulere kostholdet ditt. Trening kommer i andre eller faktisk i tredje rekke her. Det aller viktigste er å ta tak i kostholdet og mengden av kilokalorier som du får i deg. Klarer du å finne en god balanse med å kunne spise sunnere og ha fokus på riktig mengde, ja så er det slik at du nesten ikke trenger å trene særlig mye, selv om det hjelper også bra på.
Som inspirasjon for all løpingen min ligger et inderlig ønske om å ha det gøy med helsen min. Det vil si at det å gjøre det som for meg er MENINGSFULLE aktiviteter innenfor min egen komfortsone, er det som er selve drivkraften for å holde deg gående, eller skal vi si løpende, mil etter mil.
Jeg har arbeidet med frisklivssentral siden jeg startet kommunal frisklivssentral i 2012. Jeg har innført mange ergoterapeutiske grunnholdninger i denne prosessen og i arbeidet med livsstilsendring og jeg har også deltatt i en masteroppgave om det å bruke ergoterapeuter i frisklivssentral. Konklusjonen og erfaringene jeg har tatt med meg videre er at ergoterapeuters tilnærming til livsstilsendring er uvurderlig. Aller mest fordi ergoterapeuter har et stort fokus på HELHETLIG tilnærming til den enkeltes drivkraft, samt gjennomgående praktisk kunnskap og kompetanse på det som kalles EMPOWERMENT. Vi ergoterapeuter har også innfelt i vår grunnfilosofi at vi jobber med vilje og vanesystemet til de brukerne vi møter, men også det som vi kaller det åndelige.
Jeg har enda ikke sett andre yrkesgrupper som arbeider med livsstilsendring ut i fra samtlige av disse perspektivene. Dette påpekes også i Masteroppgaven jeg henviser til.
Det å kunne arbeide med menneskers motivasjon gjennom å ha kunnskap om deres vilje og vanesystem over tid er avgjørende for å kunne påvirke varig endring. Men også det å kunne skape et lystbetont aktivitetssamarbeid med sine omgivelser, er viktig. Vi vet alle at når man begynner på et treningsopplegg og klarer kanskje å stå i noe kjedelig, tungt og utmattende over tid, ja så dropper man til slutt ut og blir støttemedlem på treningsenteret. Dette er totalt bortkastet tid og også direkte skadelig fordi erfaringene viser at man graver seg faktisk enda dypere ned etter slike MESTRINGSTAP. Intet annet enn trist.
Som coach innen livsstilsendring har jeg hjulpet mange med inspirasjon til å kunne finne en levelig måte å få et sunnere og mer helsebringende liv. Dette har jeg ikke gjort ved å fokusere på knallhard trening og kostholdsregimer som kan ta knekken på hvem som helst. Dette har jeg gjort ved å lage PERSONLIGE inspirasjonspakker som er basert på ditt eget liv og din livssituasjon samt vilje og vanepåvirkning. Endring skjer ikke ved å peise på, men ved å ha en fornuftig og tilpasset inngang til ditt nye liv.
Basert på min lange erfaring innen endring av livsstil og coaching innen folkehelse, helse og terapeutisk intervensjon, har jeg nå laget et helt eget konsept for endring.
LifeMaze metoden
Lifemaze metoden er en kombinasjonsmetode for livsstilsendring. Her ser vi på det å føre en uheldig livsstil som er egnet til å skade seg selv som en livslabyrint. Det å fastne i et mønster der livsstil fører til potensiell skade på kropp og sinn, vil ofte være like vanskelig å komme seg ut av som det å manøvrere seg ut av en labyrint. Vi fastner ofte i våre egne gamle rutiner, økonomi, sosiale faktorer og det miljøet vi tilhører og er vant med. Dette gir oss trygghet, men også dessverre anledning til å fortsette å rote rundt med egen helse og aldri komme seg ut av labyrinten.
LifeMaze er et helt nytt konsept som jeg har satt sammen basert på alle disse omstendighetene og laget et kart som gjør det mulig å finne ut av denne labyrinten. LifeMaze metoden er ikke noe legemiddel eller noe hokus pokus, men mer en unik kombinasjon av vel etablerte og valide terapimetoder. Disse metodene er satt sammen på en helt ny og unik måte som aldri tidligere har vært gjort før, og som har tatt for seg alle de problemer som folkehelsearbeidere har sett over mange år. Ved å adressere disse områdene og finne terapeutiske løsninger på vanskelighetene så har man altså en helt spesiell forutsetning for å kunne adressere de eventuelle områdene som gjør at man feiler hver eneste gang.
Jeg har som coach valgt å sette dette sammen av flere grunner. Først og fremst så er det viktig for meg selv å finne en metode for å kunne hjelpe dem som har forsøkt ALT. Metoden er ikke en metode som gir et hundre prosent sikkert utfall, men kan gi et godt løft på veien mot en total livsstilsendring ved å jobbe med HELHETEN i sitt liv på en måte som ikke nødvendigvis innebærer knallhard trening og stramme kosthold, men med et stort fokus på hverdagsaktivitet og et helt normalt sunt og godt kosthold som alle kan ha råd til.
Konseptet er kun tilgjengelig for dem som kommer til meg som terapeut ved Bergen Helhetsklinikk. Dette fordi ingen andre har denne kombinasjonen av kunnskap og erfaring som skal til foreløpig. Metoden innebærer 5 timer med terapi og 3 timer oppfølging over ett år. Det er altså ingen quick fix, men et dedikert opplegg der jeg som coach følger deg gjennom et helt år for å sikre ettervern og påfyll av terapi. De 5 første timen innebærer helhetlige motiverende samtaler og terapi. Ønsker du mer informasjon om dette er det bare å ta kontakt med meg på [email protected]
Men litt tilbake til milløpene mine. Jeg bruker selvhypnose mye for å opprettholde motivasjonen. Jeg simpelthen ELSKER å løpe en mil. Og når det å løpe en mil i sone 2-3 innebærer at man forbrenner i snitt rundt 1000 kcal. ja så er jeg kjempehappy. Også det faktum at denne typen aktivitet er kartlagt og tilpasset mine aktivitetsbehov på en måte som gjør at jeg faktisk elsker hver eneste meter, ja da er det bare herlig. Hypnose er et verktøy som er meget kraftig og kan utgjøre den lille forskjellen fra det å være innesluttet i sin labyrint til det å finne aktiviteter som passer deg og som man virkelig kan elske å gjøre resten av livet. Derfor har selvhypnose en stor del av æren for min egen livsstilsendring for nå snart 7 år siden. Anbefales!
Tålmodighet er en dyd. Og endring kommer ikke rekende på en fjøl, men man kan godt finne metoder som gjør endring lettere å leve med. Husk at en livsstilsendring innebærer at man forandrer hele sitt liv, resten av livet. Endrer man livet fra usunt til sunt, ja så lever man med en mye bedre helse også. Det er i alle fall mitt valg for fremtiden.
