Life is a beach – And then you dive!

Reklame |

 

 

Playboy//Urban Classics//Globe//Polo Ralph Lauren//Globe//Buffalo

 

Det er ikke hvordan man har det, men mer hvordan man tar det! 

Ulike mennesker møter ulike utfordringer på ulike måter. Det eneste som er sikkert i livet er at alle lever med sine ting og reagerer ulikt på hva som måtte møte en på sin livsvei.

Life is a bitch and then you die – blir for pessimisten måten man møter utfordringer, mens for optimistene blir altså utsagnet til Life is a beach – and then you dive!

Hvilken kategori tihører du? 

Det er faktisk slik at det å være pessimist er et indre valg.

Optimist er også et valg og uansett hva man tenker om det så kan dette endres. På samme måte som man står over et valg om å drikke kaffe eller te.. om å velge rød eller blå genser.. om å velge fisk eller kjøtt til middag, så kan man jobbe seg fra pessimist til optimist.

Hvordan gjør man så dette?

Vel, man tar et bevisst valg og så velger man å arbeide aktiv for å endre sin kognitive adferd på dette området.

For eksempel så har man kanskje hele sitt liv vært en utpreget pessimist? I alle situasjoner har man i alle år sagt til seg selv og andre at “jeg er pessimist”.

Hva med å starte dagene med å snu dette på hodet og si til seg selv og andre at “jeg er utpreget optimist”

Ikke så lett kanskje å overbevise seg selv om dette, men tro meg, sier man noe mange nok ganger så ender man ofte opp med å tro på det. Lyv så du tror det selv, rett og slett. Svært mange studier støtter opp om at måten man tenker på har betydning for hvordan vi har det. Selv har jeg det jo som alle andre litt trasig innimellom. Manglende selvtillit kan snike seg inn hos hvem som helst. Jeg pleier å si høyt til meg selv, “Oi, der forsvant selvtilliten….og der gikk det over! Flaks!”.

Life er IKKE en bitch hvis du som person velger å legge vekk negative tanker. Jeg påstår ikke at det er lett, men som alt annet man vil bli god på i livet, så må man øve hver eneste dag for å bli bedre. Husk at problemer ikke er problemer hvis de ikke er der, har oppstått, eller er bak deg. Grubler du på fremtidige problemer, ja så skal du vite at minst 70% av alle potensielle problemer aldri oppstår. Hvorfor da bruke tid og krefter på dem?

Dessuten så bør man tenke på hva man som menneske egentlig ønsker – å møte situasjoner resten av livet med en negativ og angstfull holdning tilfelle det ender med et brak..? Eller ta ting som det kommer med å møte situasjoner med et smil og en tilnærming om at life goes on anyway!

Valget må man kanskje øve på men valget er likevel ditt eget bevisste valg.

Jeg selv valgte “Life is a beach- and then you dive”

Er du klar til å velge en bedre hverdag?

 

Scarf, Jera, Svart//NA-KD Accessories//NA-KD//MANGO//NA-KD Accessories//MANGO

 

Pleier du dine problemer?

Reklame |

 

Playboy//Urban Classics//Globe//Polo Ralph Lauren//Globe//Buffalo

 

 

Hallo i dagen flotte, fantastiske mennesker!

 

I dag har jeg lyst til å ta opp noe vi mennesker ofte er veldig flink til, nemlig å pleie våre problemer.

 

Et problem er faktisk ikke et problem før det har oppstått. Det er jo logisk, ikke sant? Og når vi samtidig vet at de aller fleste problemer vi går rundt å bekymrer oss for ALDRI oppstår uansett, ja så er det vel i realiteten bortkastet energi?

 

Vel, vi mennesker liker ikke problemer. Vi prøver alle å unngå problemer. Det er jo i og for seg forståelig, men har du tenkt over at problemer også skaper rom for kreativitet og løsningsmuligheter som faktisk er med på å utvikle dine egenskaper til selvutvikling?

 

Jeg har mange, mange ganger de siste årene skrevet om og forfektet at “det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det”.  Dette er nyttig å vite hvis man har en tendens til å problematisere alt i livet. For en ting er at problemer dukker opp som må løses, noe helt annet er det når man behandler både potensielle og eksisterende problemer som et tilfelle som pleies av deg.

 

Alt for mange glemmer å se på totaliteten i og rundt problemer. For å ta et eksempel. Ha problemet vært? I så fall, hvorfor fortsetter du å tenke på det som har vært når du ikke kan gjøre noe med det?

Er problemet et potensielt problem som enda ikke er oppstått? Igjen så kan du ikke løse et problem som enda ikke eksisterer. Du kan med andre ord ikke gjøre noe med det. 

 

Kunnskap er nøkkelen til trygghet og ro i hverdagen. Jo mer man vet, jo tryggere er man. Det er derfor svært viktig å være mer åpen for korrekt og valid kunnskap som gir deg den tryggheten du trenger slik at problemer og usikkerhet i hverdagen lettere kan forbigås eller legges helt vekk.

 

Noen mennesker er dessverre så låst i gamle mønstre at negative energier fullstendig overdøver hverdagens potensielle gleder og positive energier. Man velger altså å pleie problemer og negativitet. Er ikke det et dårlig valg? Mange føler dessverre at de ikke klarer å legge vekk vanskelige ting. Det er forståelig. Selv sverger jeg til å hele tiden spørre meg selv følgende:

 

 “har jeg et problem? I så fall, kan jeg gjøre noe med det?” 

Oftest er svaret nei. Da kan det legges vekk. Det er unødvendig å bruke tid på ting man likevel ikke får gjort noe med, ikke sant?

 

Tenk litt over dette i dag. Det skal jeg nemlig gjøre. Tenk litt over alt i livet du faktisk ikke kan gjøre NOE SOM HELST MED. Burde det da strengt tatt fortsatt være et problem?

 

Willy

 

Casall//Nike//Bliz Active//adidas//Silva

 

Lys eller mørke? Ditt valg!

Reklame |

 

 

OFRA Cosmetics//Trendyol//Pilgrim//Trendyol//Carolina Gynning//Pilgrim//GANT Home//Garnpakke Baby Merino, 12pk, Adlibris, 50 g, Autumn

 

Lys eller mørke?

Varmt eller kaldt?

Vått eller tørt?

Sorg eller glede?

 

Valg, valg, valg. Eller bare å hengi seg til alt uten å sette et fritt valgt filter foran?

 

Noen valg i hverdagen er av den enkle sorten, andre igjen er svært vanskelige.

Men er det egentlig veldig komplisert?

Mange føler at lyset som burde være der fra man åpner øynene om morgenen ikke automatisk tennes. I stedet er det svarte natten som dominerer dagene. Hverdagen blir da veldig tunge og valgene synes blytunge eller beint fram umulig.

 

Det er da hjernen trenger tilsnakk!

 

Bryteren er på veggen, men du må faktisk reise deg å skru den på selv. Det er ingen andre som gjør det for deg. Og det er faktisk ditt eget ansvar å reise deg fra stolen, gå bort å trykke på bryteren til lyset.

 

Depresjonsmørket er et troll. Men troll sprekker i lyset.

Så hev stemmen mot deg selv og hjernen din, jag trollet ut blant folk så er sjansen stor for at deppetrollet sprekker.

 

Velg aktivt å ha lyset på. Det er det eneste som er bra for deg.

 

Alle er i stand til å ta fri valg. På sammen måte som man velger å ta kakestykket til høyre i stedet for venstre, ja så er det ditt bevisste valg. Jeg tenker ofte på at når lyset er av ja så er det mitt valg å skru det på igjen. Og da gjør jeg det. Enkelt? Nei, men likevel et valg.

 

Willy

Mørke skyer av depresjon

Reklame |

Usynlig sykdom

 

SEB MAN//Beard Monkey//Beard Monkey//Beard Monkey//Beard Monkey//Beard Monkey//Captain Fawcett//SEB MAN

 

 

Heisann alle gode venner, kjente og dere ukjente som dropper innom bloggen min.

 

Jeg ville fortelle dere om hvordan depresjon arter seg for meg, men finner ikke ordene til å forme dette på en fornuftig måte.

 

Så jeg bare forteller dere en liten historie om hvordan jeg står opp om morgenen. Ser ut av vinduet og driver vekk…

 

Ser ut i en grå masse av skyer. Skyer som ikke flytter seg. Skyer som ligger der som en bergenssommer uten så mye som et solgløtt. Det er som om jeg sakte kler på meg klærne og alt inni meg forteller meg om hvor ubrukelig disse skyene er. Jeg tar meg selvsagt sammen og vandre ut for å gå på jobb. Det regner og det er høst ute. Hver eneste dag regner det. De grå skyene blir mørkere etterhvert som jeg nærmer meg jobb. Selv om jeg sitter inne i en varm bil så dundrer regndråpene tungt inn på bilruten. De treffer bilruten og viskerne klarer ikke helt å ta unna alt det våte. Det kalde. Det grå.

 

Lyden av regndråpene hamrer ikke bare på ruten, men dundrer inn i hodet til et sted der sorgen ligger. En sorg som bare vaskes ut fra iskalde strukturer i hjernebarken. Vannet løser opp fastfrosset sorg og lar det renne nedover i små bekker inne i hodet mitt. Gjennom små kanaler og til slutt ut gjennom øynene mine. Nedover kinnet. Faenskapet klør.

 

Jeg åpner døren til bilen og går rolig ut i morgendisen. Det er fortsatt mørkt og kaldt. Gatelyktene foran meg er uklare. Dråpene i øynene gjør at bildet av verden rundt meg forvrenges på en litt underlig og bisarr måte. De grå skyene er mye mørkere nå. Sinnet er blytungt. Så tungt at det går utover evnen til å løfte bena fremover. Stegene mine stanser opp. Iskald sorg renner nedover nakken min og uten paraply kjennes det virkelig håpløst ut. Jeg ser ikke enden av gaten jeg går i. Jeg ser ikke sidegatene i mørket. Jeg føler kun regnet, kulden og de mørke skyene som henger over meg. Inni meg. Gjennom tåkefylte gater som dette er det ikke mulig å kjenne varme.

 

Jeg sitter meg ned på en trapp og føler synd på meg selv. Som en liten tass med lighter og ikke en liten pike med svovelstikker. Henne var det i det minste noen vakkert med. Det er det ikke med meg. Jeg føler kun en overveldende sorg inni meg som truer hele min eksistens. Gatelykten over meg vibrerer i vinden som nå har økt på. Dammen foran meg på asfalten speiler lyset fra gatelykten og lager et teatralsk skjær over bena mine. Våt og kald kjenner jeg vinden ekstra godt og jeg håper at nummenheten snart sprer seg gjennom hele kroppen. Det døyver den iskalde sorgen. Døyver den men fjerne den ikke. 

 

Vinden vil blåse den vekk denne gangen også. De mørke skyene vil løse seg opp og regnet vil erstattes med vårlig leg i små bekker som ler og skriker av en livsglede bare en bekk i vårløsning kan ha. Løpende nedover. hoppende og full av livslyst der solen atter varmer et frossent sinn. Et sinn som i går var mørkt, men som i dag ler av glede.

 

Inntil neste gang det skyer over. 

 

Depresjon er den tilstanden der flest menn tar sitt eget liv. 

Tungsinnet er ubeskrivelig tungt og følelsen av hjelpeløshet kjennes overveldende. Det finnes hjelp å få. Søk den hjelpen folkens. Ikke la denne tilstanden overta det som er deg. Fordi DU er VIKTIGERE enn depresjonen. Åpenhet og sikkerheten det er å kontakte hjelp er et lys i det tunge mørket som er over en. Det er ingen helter i kampen mot depresjon annet enn åpenhet og evnen til å be om hjelp. Menn er for dårlig til dette, men dette MÅ og SKAL snu. Vi er da pokker i stand til å sloss mot noe som ikke er virkelig annet enn inne i sinnet vårt. Vi skal ha kontroll. VI skal åpne opp å fjerne skyene og regnet. Vi skal tette alle bekker som vasker ut sorgtunge tanker av håpløshet. Og vi skal gjøre det SAMMEN MED NOEN. Fordi vi er verdt det.

“Been there, done that!”

 

Winter is coming…

Reklame | Richmond/finch polar morris paul

(Reklame)

Richmond & finch//Polar//Morris Paul II Blue Metal

 

Man kjenner det inne i dypet av hjernen. En fornuftig, men likevel utydelig hvisken fra et sted der inne som man egentlig ikke vet hvor er. Livslysten minker i takt med fallende temperaturer ute. Det som skulle være en opplevelse i septembers vakre fargeeksplosjon er erstattet med grått vissent løv.

Det finnes mange gode grunner til å finne nytelse i livet. Det finnes dessverre også mye sorg. Sorgen min er en følelse av å ha mislyktes. En følelse av å ikkje være godnok. En følelse av å være en meningsløs klovn. Venneløs, tiltaksløs, inkompetent og ubrukelig. Litt som et vått løv liggende på asfalten. Du ser kun avtrykket av den. Ved neste regnbyge svinner den hen. Går i oppløsning. Og molekylene går i sirkel tilbake til en annen verden.

 

Hva er det egentlig som gjør at man føler seg slik?

 

Tungsinn, eller depresjon? Nedstemthet eller bare oppgitthet? Sorger og gleder er vanlig i livet. Det er det som skaper selve livet. Uten verken opp eller nedturer ville livet vært helt flatt. Ikke noe å trakte etter med andre ord.

«Winter is coming» er et kjent sitat frå serien Game of Thrones. Dette betyr at en tid der dagene har et illevarslende og sorgtungt preg over seg, nærmer seg. En tid der man forbereder seg på vinterens slit.

Hvorfor har mange mennesker det slik inni seg? Jeg tror at vi mennesker er skapt slik for nettopp å ikkje ha et «flatt» liv. Det er ikke slik at man nødvendigvis skal la seg henfalle til denne «vintertiden» inne i seg selv, men at livet bør være en arena der vi lærer å leve med vinteren. Kanskje til og med nyte den?

Det er nemlig mulig å fjerne tungsinnet. Det er mulig å finne tilbake til lyset når høstmørket truer med evig vinter. Det er mulig å tenne et lys i et kaldt og mørkt sinn som har gitt opp. Det er mulig å finne gnister der flammer har sluknet. Livets flammer burde jo brenne lengst mulig for alle, ikkje sant?

Dessverre er det ikkje alltid slik.

I årene frå 2008 og frem til 2015 tok 1910 pasienter som var ivaretatt under psykisk helsevern, livet sitt i følge en rapport frå Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (NSSF). Dette innebærer at en pasient annen hver dag tar sitt eget liv. Dette er pasienter som er under en eller annen form for psykisk helsevern. Dette er intet mindre enn skremmende høye tall.

Og viss vi går tilbake til setningen «Winter is coming», ja så er den dessverre veldig treffende. Det viser seg at

 

DIAGNOSEN DEPRESESJON ER DEN SOM TAR FLEST LIV!

 

Alle forstår jo at kreft og hjertelidelser, samt mange andre somatiske tilstander er potensielt dødelige, men det er et alt for lite fokus på at også PSYKISKE LIDELSER kan være dødelige. Når vi nå ser i enkelte kommuner at det kuttes psykiatrien, ja så bør man være forsiktig med å stemme annet enn sak. Denne saken er viktig og livreddende. Det er jo et paradoks at enkelte vil redusere psykiatritilbudet i kommunen når vi vet at de norske selvmordstallene aldri har vært høyere. Og dette er tall som gjelder dem som er i eller nettopp er «ferdigbehandlet» innen psykiske helsetjenester. Mørketallene kan dermed være betydelige.

Psykiske lidelser utgjør meir enn en tredjedel av vår totale sykdomsbelastning i norge og det er den viktigste årsaken til uføretrygd for mennesker under 44 år. Det er da et tankekors igjen at man sparer seg til fant ved å prioritere vekk fra budsjetter tiltak og forebygging fra denne sektoren til fordel for å spare noen kroner på ikke dødelige saker.

Det er et faktum i dag at flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Selv de som har fått en eller annen spesialisthjelp tar sitt eget liv. Spesielt menn i alderen 35-44. Men også her finnes det usikre tall. Spesielt blant eldre er det nok store mørketall.

Og som nevnt, depresjon er den store stygge ulven her. Depresjon kjennes ut som en håpløshet som ikkje går over. En vedvarende tro på at ingenting blir bedre. Noen gang. Dette innebærer for svært mange en stor psykisk smerte.

 

Høstmørket

 

Høsten kjennes kald og våt ut. Det er en mangel på farger i det landskapet jeg ser utover. En mangel på tilstedeværelse i elementene. Der man sitter og skuer ut over landskapet ser man ikkje fargene som personen ved siden av deg ser så tydelig. Det er to forskjellige verdener. Og viktigst. Man ser heller ikkje muligheten for at fargene noen sinne kommer tilbake. Alle dagligdagse problemer, alt frå økonomi til den evige og konstante duren frå fabrikken man arbeider i, vokser til en monoton og flat støy som kun virker fremmende for ens egen nedstemthet. Ens kreativitet er borte. Ens evne til deltakelse er også borte. Denne snikende likegyldigheten har tatt over hjernen.

 

Det gode her er at man har avfunnet seg med at det er slik. Det triste er at man har avfunnet seg med at det er slik.

 

Høst blir til vinter. Blir vinter til vår?

Med fasit i hånden så blir vinter ALLTID til vår. Og våren er ALLTID en ny start. For alle. Også for dem med depresjonen hengende over seg. Det finnes ALLTID lys der ute. Bak den mørke veggen. Bak tungsinnet. Bak høstmørket og vinterkulden. Alltid.

 

Men hvordan skal man så gripe an denne håpløsheten?

 

Det er selvsagt ikke verdens enkleste oppgave. Selv synes jeg det er enklest å forsøke å rasjonalisere, sortere og fjerne det jeg kan. Dette betyr at tøffe valg kan utføres utan at man legger sine følelser inn i det i så stor grad som man kanskje pleier og som i tillegg kan vere ødeleggende for en.

 

  • BE OM HJELP og VÆR ÅPEN OM DINE PROBLEMER!

Dette er helt essensielt! Ring hjelpetelefoner eller bruk familie/venner som du stoler på og fortell dem hvordan du har det.

INGEN er skrudd sammen så perfekt at de fikser dette alene.

Usikker på hvem du ringer? RING 113!

 

 

  • Rasjonaliser:

Finn din måte å se på følelsene som en ting du kan forme. For eksempel som en leirklump. Vit at du kan ta å forme denne etter eget ønske og forgodtbefinnende. Si til deg selv at følelser er noe som skal være der for å gi deg flere dimensjoner i livet. Ikkje bare fjerne gleden din. Rasjonaliser det på en slik måte at det blir du og din fornuft som bestemmer over følelsene.

  • Sorter:

Bruk kun det du trenger i hverdagen. Ikkje samle opp all mulig dritt du ikkje kan gjøre noe med, men sorter alt du ikkje trenger for å overleve vekk. Herunder ligger følelser og problemer som du ikkje kan gjøre noe med, eller som du egentlig har påvirkningskraft over. Sorter vekk alt du kan, så sitter du igjen med langt færre ting i sekken. Du trenger jo ikkje samle på alt du ikkje kan gjøre noe med, ikke sant?

  • Fjern:

det du ikkje har bruk for. Kanskje det viktigste du gjør for hjernen din er å kaste på søpla alt du ikkje trenger av vonde følelser, smerter og sorg. Lettere sagt enn gjort, men hvis du er godt i gang med de to første punktene så er eg helt sikker på at du kan kvitte deg med ting du ikkje har bruk for eller som er med på å dra deg ned. Selv sverger jeg til en slags mental søppedunk der eg har kastet alt det vonde i livet nedi. Alt som ligger bak meg forsvinner jo ikkje, men det trengs dog heller ikke å dveles ved. Jeg har tatt et fornuftvalg og latt følelser være følelser og dumpet de tingene jeg ikke trenger fra fortiden i denne mentale søppelkassen. La fortid være fortid. Spar på og hent frem de gode minnene i stedet.

 

Stormene raser inni oss. Det er helt nødvendig at de gjør det. Simpelthen for å la oss få kjenne på elementene av det livet vi lever. For å la oss få kjenne og føle kulden mot naken hud. For å kjenne på savn, sorg og gråt. For å la oss føle motgang og strev. Kun på denne måten vil sansene våre få den treningen de trenger for å utvikles, for å leve og for møte vanskelige tider. Winter is coming, men det gjør pokker meg også sommeren.

Med beste hilsen fra willy

 

Tøffe menn gråter ikke

Reklame | NA-KD Shoes//adidas Originals//Converse

ensomhet

NA-KD Shoes//adidas Originals//Converse

 

Hei alle sammen.

Jeg er veldig spent om dagene da jeg har mye nytt på tapetet. Det er fortsatt litt for tidlig å røpe noe, men jeg lover å komme tilbake med spennende nytt snart.

Ellers så er jeg for tiden opptatt av dette med åpenhet generelt og åpenhet om MENNS psykiske helse spesielt.

Det vil være en god dag den dagen vi menn klarer å vise at vi også kan slite med ulike ting som følelser og psyke. Både angst og depresjoner kommer under det som kalles usynlig sykdom. Dessverre.

Det er på tide å åpne seg mannfolk!

Man må slutte å brenne inne med tunge tanker. Ja det er lett å si og svært vanskelig å gjøre, men det er forløsende. For meg selv så var det spesielt angsten som ble bedre med å være åpen. Depresjonen sitter litt lengre inne.

Det er mange som sier og mener noe om det å være åpen og folk er jo svært forskjellige. Jeg hørte forleden en dame si at det å åpne seg burde folk holde seg for god for. Det er liksom ikke alt som bør offentliggjøres, mente hun. Vel, jeg er helt uenig. Det er imidlertid forskjell på å selge ut alt som er privat, til det som er bedre i lyset og ikke i mørket av egen psyke. Hadde folk klart å fjerne sperrer for å åpne seg og klart å be om hjelp for det som er vondt, ja så er jeg overbevist om at vi hadde hatt færre selvmord.

Det er på tide å fjerne gamle holdninger om at tøffe menn ikke gråter.

 

Tøffe menn ber om hjelp når det er behov for å la tårer trille.

Tøffe menn har baller til å be om hjelp når tankene blir for vanskelig å takle alene.

Tøffe menn tør å si ifra om sine vansker.

 

Likevel er det et hinder for mange. Holdninger slik som at folk skal mene at man burde holde seg for god til å være åpen, tilhører fortiden. Den nye tiden bør vise at bare ved å være åpen så kan vi øke kunnskapen til dem rundt oss. Bare ved å være åpen kan man få forståelse for sine vansker.

Jeg er selvsagt åpen om mine vansker. For meg har dette totalt sett vært en god hjelp, men jeg har også møtt holdninger som har ført til at noen har tatt tydelig avstand. Vel, jeg har heldigvis klart å få selvtillit nok til å kunne heve meg over det faktum at ikke alle mennesker har jeg behov for å verken hilse på lengre eller å faktisk bry meg om at deres kunnskapsnivå ikke helt holder mål. Deres tap. Jeg bryr meg fint lite.

Det er likevel veldig lett for å mange med vanskeligheter å frykte dette. Mange har få eller ingen venner fra før og griper begjærlig om de få sjeldne sjansene som byr seg. Lett og forstå. Men husk da på dette: Er det slik at du vil sette egenverd og selvbilde på spill for å holde døren til dass åpen?

Eller er det egentlig noen ganger i livet bedre å lukke dodøren godt igjen, stenge ute dritten og heller åpne andre dører i livet. Holdninger som lukter ille bør stenges ute. Dører som fører til åpnere landskap er å foretrekke.

Jeg vil selv forsøke å åpne de dører i livet som jeg ikke er trygg på. Fordi jeg ikke vil la angsten skremme meg fra å leve. Jeg vil åpne nye dører selv om jeg ikke orker når depresjonen er såpass tung at livet synes meningsløst. Jeg vil åpne dem fordi jeg ikke bør frykte det jeg ikke vet noe om, men lære om hva som finnes bak døren. Alternativet er å sitte i dritten å la livet være vanskelig. Livet mitt skal leves. Ikke styres av andres holdninger og fordommer.

Jeg vil gråte så alle ser det, fordi jeg er mann nok til å kunne vise at jeg er et menneske. Jeg vil fortelle til alle at jeg ikke takler alt her i livet, men jeg takler mye likevel. Som alle andre mennesker. Jeg vil skrike ut når jeg trenger hjelp til å takle livet. Fordi jeg er mann nok til å vise at jeg hører til et sted. Jeg er en del av noe. Det er DU OGSÅ!

JEG ER MANN. JEG GRÅTER HVIS JEG FØLER FOR DET!

 

Ønsker dere alle en fin kveld. Har du behov for å spørre om noe så send meg gjerne en mail på [email protected] eller følg hverdagsaktiv på facebook for å sende en PM der.

Willy

 

Menn og psykisk helse

Reklame | Polar

 

Polar//Polar

 

Hei alle gode mennesker!

Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.

 

Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.

 

Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.

Åpenhet er nøkkelordet

Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette? 

 

Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.

 

Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand. 

 

Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.

 

Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!

 

Willy

 

Gleder og sorger

Reklame | Richmond & finch//POLAR//STUNDA SMOOTH

 

Richmond & finch//POLAR//STUNDA SMOOTH

 

Man merker det i luften. Sommeren har langsomt seget ut av omgivelsene. Luften kjennes friskere, fortsatt varm, men friskere. Man går ut på terrassen og merker at noe er i ferd med å skje. I luften som man trekker dypt ned i lungene finnes molekyler av en endret årstid.

Luften over en fylles av fugler i flokk. Der de før fløy til hver sin kant for å lete etter den store kjærligheten, fylles nå altså luften av små og store vinger som i flokk samles for å fly mot sør. Mot evig sommer.

Mens jeg løfter blikket mot himmelen og lukker øynene kan jeg føle livet, øyeblikket og tiden står på en måte litt stille i et slik sekund. Der all verdens nyheter, vansker og rusk forsvinner ut i et tomrom som ikke eksisterer. Et lite intenst øyeblikk av total meditativ stillhet. Og jeg vet hva som er på vei. Følelsen av dråpene som faller fra skyer som leker stille i himmelhvelvingen over meg. Først små og lekent, med kitlende lekenhet treffer de pannen min. De synes sikkert det er moro å fly høyt der oppe bare for å sikte seg inn mot panneblinken min. Suse gjennom luften bare for å eksplodere i barnslig fryd når de treffer. Deres fryd får meg til å trekke på smilebåndet. Deres lekenhet vekker de litt større dråpene. De vil også være med på denne dansen mot panneblinken. Med stor fart sikter de seg inn og suser selvsikkert mot meg. Store tunge og vakre som en million små diamanter treffer de meg. Også de eksploderer i frydefullt fossefall over meg. Regnets diamanter og livgivende egenskap skyller over meg som gledesdråper og gir nytt liv til alt det treffer.

Hvis vi bare kunne nyte denne egenskapen i større grad. La regnet være livgiver og ikke egnet til depresjoner og smerter i leddene. La oss heller hylle det som skjer. Fordi jeg selv kjenner at regnet gir også liv. Jeg vil rette min positivitet mot godt gammeldags drittvær. Jeg vil føle regnet vaske vekk negativitet og skylle over meg som bølgene fra sommeren også gjorde. Jeg vil gi denne sommerens positive følelser også til de samme dråpene fordi de er også av samme opphav.

Jeg løfter ansiktet og tar imot alle dråpene med barnslig glede. Jeg kan kjenne at kroppen fylles med kaldt og friskt vann og jeg kan ikke unngå å tenke på hvor heldige vi er som har vann, rent friskt vann som faller ned og beriker vår tilværelse og gir oss muligheten til å leve våre liv. Som gir oss mat og livgivende tilførsel av væske. Jeg lar meg selv bli stående lenge under dette rennende vannet fra himmelen. Gjennomvåt kjenner jeg kulden fra en ny årstid tre inn i omgivelsene mine og gi meg en forsmak på høsten. En tid der skogens trær langsomt kler av seg og skifter til et mer passende antrekk. Fra grønt til en mer fargerik kolleksjon fra verdens fremste designer, nemlig Moder jord.

Så mens jeg trekker pusten dypt igjen og husker på at denne luften faktisk er fylt med fred og ro tross alle vansker som finnes der ute, så går jeg inn i huset og setter kaffen på. Vel under teppet her i sofaen senker roen seg i kroppen. Smaken av nytrukken kaffe erstatter regnets våte litt kalde følelse med en ny type varme. En varme som forteller om bris fra en sommer som har vært god. Der opplevelser og fønvind har blandet seg i skjønn forening. Der sommerens varme og gode følelser har fylt meg med glede, livsmot og styrke til å kunne gi. Til å kunne få. Til å kunne bringe meg videre på den reisen hvert sekund, hvert minutt, timer, dager og år som livet består av. Styrke til å kunne møte alt som livet måtte finne på å kaste mot meg med positivitet og arrogant styrke. Med å møte dette livet med en glede og evne til å akseptere. Med å klare å være meg, selv om klesdrakten skifter som årstiden forandres. Der mine klær er mitt humør, der mitt humør er fargerikt nok til å skape begeistring og glede til alle jeg møter på min vei. Der de som møter meg med negativitet, fordommer og dritt, bare kan viftes vekk med hånden like lett som vinden blåser vekk løvet fra trærne om høsten.

Så da sitter jeg her da, under teppe på sofaen med en kopp god varm kaffe og skriver dagens blogginnlegg om livet, årstider, følelser og lengsel. Om gleder og sorger og om litt av ditt og litt av datt. Ute faller regnet tungt ned og jeg kan se på de lekende dråpene og glede meg over at jeg er her, nå i livet.

Det kjennes deilig ut.

Det viktigste er å delta…

Bergen city maraton med frank løke som deltaker

 

Det viktigste er å delta

I dag er det nøyaktig en uke igjen til Bergen City maraton. Det er nesten som om det er litt fortrengt og jeg trodde faktisk i går at det var mye lenger til. Etter en helt nødvendig sjekk av dato og realitet, så begynner det å gå opp for meg. Uansett om du skal løpe halv eller hel maraton så skal du nå være rimelig klar. Men også i mosjonsklassene 5 kilometer og stafett er dette nå alvor.

Jeg løp en halv halvmaraton i går bare for å få gitt kroppen en aerob gjennomkjøring samt å få bena i løpeform. Den siste uken skal jeg restituere og forsøke å få igang overskudd.

Men først og fremst så gjelder det å nyte at man i det hele tatt kan være med på dette vårens vakreste eventyr. Det er ikke noe jeg selv tar for gitt med så mange ulike sosiale elementer som ligger i dette. I fjor vant jeg over meg selv. I år skal jeg videreutvikle meg selv innen deltakelse. For det  å delta kan mange ganger være vanskeligere enn selve løpeturen. Den er tross alt ikke så lang og man trenger pinadø ikke å prestere, bare gjennomføre. Det er rammen, deltakelsen og det sosiale aspektet i dette som betyr noe. Og det er jo nettopp dette som for mange kan være selve kneiken som må knekkes.

De som klarer å delta til tross for ensomhet, sosial angst eller andre utfordringer rent psykisk er de jeg heier aller mest på i dette løpet.

Uansett tid man bruker så betyr det ingenting i forhold til det å kunne delta og vinne over seg selv. Det er mulig og det er gjennomførbart. Det må vi aldri glemme. Jeg oppfordrer alle som sliter til å melde seg på neste års BCM så raskt det er mulig, bare for å starte en prosess inne i seg selv om å mestre det å kunne delta. Og treningen du gjennomfører på egen hånd eller sammen med andre vil uansett gi deg så mye glede og mestring på veien at du vil garantert få en bedre almennhelse samt også psykisk helse på veien din mot et slikt arrangement.

Deltakelse trumfer psykisk sykdom

Sosial angst, generelle angstlidelser, depresjoner og andre psykiske utfordringer vet vi kan bedres gjennom trening. Her er det ingen tvil. Du vil allerede etter kort tid oppleve at trening og aktivitet gjør noe med hodet ditt på en ytterst positiv måte. Målrettet jevnlig trening gjør noe med hele systemet ditt. Har jeg en spesielt dårlig dag for eksempel, ja så tar jeg på meg løpesko og løper det bedre. Jeg skal ikke påstå at jeg løper det av meg hver gang, men jeg løper meg jaggu bedre hver eneste gang.

Det er også viktig å tenke på alt du gjør og ikke alt du ikke får til. Hvis du for eksempel bestemmer deg for å gå ut alene og være aktiv, ja så har du greid det utmerket hvis du går kun små turer i ditt nærområde. Løper du noen meter i tillegg ja så skal du pokker meg tenke at du har klart å begynne. Ikke tenke på at du ikke klarte slik og slik.

Det å hele tiden tenke på hva du klarte og gi pokker i hva du ikke klarer er en treningsak. Du er nødt til å snu en negativ måte å tenke på og begynne å tenke bevisst på alt du klarer i stedet for.

Jeg tenker at jeg klarer alt jeg kan hver eneste dag. Det andre det øver jeg på. Hver eneste dag.

Det kan du også klare!

 

What to do?

God morgen alle!

Dagens innlegg handler om hvordan angst kan påvirke et ungt sinn, og hvordan vi som står utenfor kan oppleve denne kampen.    

Vi fyller dagene. Vi fyller dagene med kontroll, forutsigbarhet og gjennomtenkte handlinger. Klokken blir som piskeslag som krever gjennomføring og nøyaktighet. Holde tiden. Holde avtaler. En påminnelse på alt som er vanskelig, stressende, tikkende, videre. Alltid videre. Du prøver så hardt. Å få kontroll på alt og alle.

Like hardt prøver du å unngå planen. Forventningen om å prestere, klare å gjennomføre blir som en sekk rundt føttene, rundt tankene dine.

Den indre dialogen. Den som alltid, alltid først forteller deg at her er det fare. Varsellamper blinker, hyler og varsler om den verste fare du kan tenke seg. Angsten tårner seg opp, våkner til live av den minste bevegelse. Reiser seg som et trehodet, svart monster som skuler ned på deg, og skriker «Har du enda ikke lært!!!»

Der andre menneskers liv blir reddet av redsel. Reddet fra å gå utfor et stup. Reddet fra å klatre høyt uten sikring, blir ikke du reddet.

Angsten og redselen redder ikke livet ditt, den tar det. Litt om gangen, om igjen og om igjen. Hver dag.

Jeg skriker! Skriker høyt, inni meg. Forbanner alt og alle. Alle som hjelper og ikke hjelper. For at det i det hele tatt trengs hjelp. For at ikke hjelpen virker. For at hjelpen blir enda en redsel hos deg. For at vi til slutt skal stå der å se på at du forsvinner, taper. Taper kampen om det livet du drømte om.

Forbanner drømmene. Forbanner at de gir oss håp, som vi gang på gang blir slått i bakken av. Forbanner at vi er nødt til å ha drømmer. For at det er det eneste vi har.

Forbanner det som skjer. At angsten tar av livet, istedenfor å redde det. Tar kvaliteten på livet bort fra et menneske som er så godt, som bare vil vel, som har så mange ressurser og kvaliteter. Men som ikke får brukt det, vist det, kjent det selv.

 

Så. What to do!

 

Jo. Vi kjemper på. Vi vet hva vi kjemper mot, men ikke alltid når, hvor og hvordan. Vi fortsetter å lete etter virkning. Ikke store, kompliserte tiltak. Men små skritt og vendinger. I hverdagen. Leter etter det, der du er trygg. Hjemme. Der du har basen din. Der du kan vise både sårbarhet og krefter. Uten å være redd for å måtte prestere. Uten å kjenne på uoverkommelige forventninger. Bli dømt.

Skal vi klare å hjelpe deg, må vi begynne der. I trygghet, bygger vi deg opp. Dag for dag. Om igjen. Vi kommer aldri til å gi oss, aldri bukke under, aldri la deg bukke under, miste deg selv eller oss. Aldri.

Vi samler historier. Gode og vonde. Slik lærer vi, slik lærer du. Vi fortsetter å fortelle om dagen vår rundt middagsbordet. Vi fortsetter å minne deg på at du er verdifull, er sterk, er viktig. Vi fortsetter å gi deg den plassen du trenger, fortjener. Vi fortsetter å minne deg på at dagen din ikke har vært bortkastet. Finner frem mening, verdi og glede. Over den minste ting. For vi tror, med hele vårt hjerte. At de små tingene er viktige, er byggesteiner, blir grunnmurer. Til slutt.

De små ting som skjer her hjemme, blir verdifulle og meningsfulle. Mer nå, enn før.

Og vet du? Noen ganger må jeg minne meg selv på de samme tingene. For livet er forbasket vanskelig. Noen ganger, for alle. Men det skal fortsatt leves, til fulle.

En ting jeg har lært meg, er at like viktig som det er å fortelle noen at de betyr noe, så er det enda viktigere å vise dem det, få dem til å føle det. Gjennom handling og ikke bare gjennom ord. Slik manifesterer du ordene i sjelen og ingenting kan lenger rokke ved det.

FOR DET = LIVET

Mvh Merethe

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top