What to do?

God morgen alle!

Dagens innlegg handler om hvordan angst kan påvirke et ungt sinn, og hvordan vi som står utenfor kan oppleve denne kampen.    

Vi fyller dagene. Vi fyller dagene med kontroll, forutsigbarhet og gjennomtenkte handlinger. Klokken blir som piskeslag som krever gjennomføring og nøyaktighet. Holde tiden. Holde avtaler. En påminnelse på alt som er vanskelig, stressende, tikkende, videre. Alltid videre. Du prøver så hardt. Å få kontroll på alt og alle.

Like hardt prøver du å unngå planen. Forventningen om å prestere, klare å gjennomføre blir som en sekk rundt føttene, rundt tankene dine.

Den indre dialogen. Den som alltid, alltid først forteller deg at her er det fare. Varsellamper blinker, hyler og varsler om den verste fare du kan tenke seg. Angsten tårner seg opp, våkner til live av den minste bevegelse. Reiser seg som et trehodet, svart monster som skuler ned på deg, og skriker «Har du enda ikke lært!!!»

Der andre menneskers liv blir reddet av redsel. Reddet fra å gå utfor et stup. Reddet fra å klatre høyt uten sikring, blir ikke du reddet.

Angsten og redselen redder ikke livet ditt, den tar det. Litt om gangen, om igjen og om igjen. Hver dag.

Jeg skriker! Skriker høyt, inni meg. Forbanner alt og alle. Alle som hjelper og ikke hjelper. For at det i det hele tatt trengs hjelp. For at ikke hjelpen virker. For at hjelpen blir enda en redsel hos deg. For at vi til slutt skal stå der å se på at du forsvinner, taper. Taper kampen om det livet du drømte om.

Forbanner drømmene. Forbanner at de gir oss håp, som vi gang på gang blir slått i bakken av. Forbanner at vi er nødt til å ha drømmer. For at det er det eneste vi har.

Forbanner det som skjer. At angsten tar av livet, istedenfor å redde det. Tar kvaliteten på livet bort fra et menneske som er så godt, som bare vil vel, som har så mange ressurser og kvaliteter. Men som ikke får brukt det, vist det, kjent det selv.

 

Så. What to do!

 

Jo. Vi kjemper på. Vi vet hva vi kjemper mot, men ikke alltid når, hvor og hvordan. Vi fortsetter å lete etter virkning. Ikke store, kompliserte tiltak. Men små skritt og vendinger. I hverdagen. Leter etter det, der du er trygg. Hjemme. Der du har basen din. Der du kan vise både sårbarhet og krefter. Uten å være redd for å måtte prestere. Uten å kjenne på uoverkommelige forventninger. Bli dømt.

Skal vi klare å hjelpe deg, må vi begynne der. I trygghet, bygger vi deg opp. Dag for dag. Om igjen. Vi kommer aldri til å gi oss, aldri bukke under, aldri la deg bukke under, miste deg selv eller oss. Aldri.

Vi samler historier. Gode og vonde. Slik lærer vi, slik lærer du. Vi fortsetter å fortelle om dagen vår rundt middagsbordet. Vi fortsetter å minne deg på at du er verdifull, er sterk, er viktig. Vi fortsetter å gi deg den plassen du trenger, fortjener. Vi fortsetter å minne deg på at dagen din ikke har vært bortkastet. Finner frem mening, verdi og glede. Over den minste ting. For vi tror, med hele vårt hjerte. At de små tingene er viktige, er byggesteiner, blir grunnmurer. Til slutt.

De små ting som skjer her hjemme, blir verdifulle og meningsfulle. Mer nå, enn før.

Og vet du? Noen ganger må jeg minne meg selv på de samme tingene. For livet er forbasket vanskelig. Noen ganger, for alle. Men det skal fortsatt leves, til fulle.

En ting jeg har lært meg, er at like viktig som det er å fortelle noen at de betyr noe, så er det enda viktigere å vise dem det, få dem til å føle det. Gjennom handling og ikke bare gjennom ord. Slik manifesterer du ordene i sjelen og ingenting kan lenger rokke ved det.

FOR DET = LIVET

Mvh Merethe

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i!

 

Som noen av dere allerede vet, så har jeg en bonussønn med diagnosen Asperger syndrom. Min kone og jeg har i de siste årene hatt mange tunge stunder i forhold til hans mange utfordringer. Her på bloggen vil jeg gjerne legge ut de tankene som både hun og jeg har rundt det å være mor og bonuspappa for vår snille, gode sønn med de utfordringer han har. Dette er våre betraktninger i møte med hverdagens utfordringer for ham og oss.

Dagens innlegg blir således noen tanker rundt dette fra Merethe.

 

 

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i

 

Når man ikke har tro på seg selv, er det vanskelig å tro på andre. For at man skal kunne klare å bygge opp et menneske, trenger man hjelp. MYE hjelp. Det begynner i den innerste sirkelen, familien og nærpersoner. Her må kunnskap, kjennskap, toleranse og trygghet være fokus. Det er ikke alltid du finner alt dette hos alle – og det kan man heller ikke forvente. Alle har ikke den samme relasjonen til alle, sånn er det bare. Noen er tettere på hverandre enn andre. Vi har ulike roller og «brukes» til ulike ting.

For en person med psykiske utfordringer kan det være utrolig vanskelig å måtte forklare seg hele tiden til forskjellige personer om hvorfor man handler slik man gjør i ulike situasjoner. Man må rettferdiggjøre sine handlinger og valg, fordi de nødvendigvis ikke er en standard løsning.

Man kommer til slutt frem til mindre gode løsninger som små hvite løgner, unngåelse og isolasjon.

Da blir det viktig å ha noen rundt seg som forstår og gir trygghet både på gode og på mindre gode dager. De blir den indre sirkel. Dette er de man kan stole på, som ser en når man er på det beste og verste. Det er ikke til å unngå at man danner seg sterke og solide relasjoner i slike situasjoner.

I stunder der alt blir vanskelig og man er maktesløs ovenfor hvordan livet er blitt – da er musikk og treffende tekster gode å lene seg til en liten stund. De kan gi deg ro, svar og ord du ikke finner selv.

 

«Mor!» – jeg vil tilbake! Verden er for stor for meg!»

Synger Jan Eggum. «Verden er for stor for meg, livet blir et sjokk, for den som synes at mor er nok.»

Der ute ligger livet og pulserer, vibrerer og gir mening til alle som oppholder seg der. Eller ikke. Verden er et ubarmhjertig sted, der det ikke er plass til ujevnheter, omvendtheter og annerledesheter.

Tenk, visst, om, att-tanker herjer innvendig bare med tanken på å nærme seg ytterdøren. Man fungerer ikke – mister seg selv og det man kunne og visste så godt før. Tryggheten blir falsk, består av tilgjorte ritualer og rutiner som bare fungerer innenfor disse 4 veggene.

Mennesker man kjente forsvinner i horisonten uten å se seg tilbake, uten å vente eller forstå. Sorgen blir så uendelig stor og uhåndterlig. Ensomheten gir ekko innenfor de 4 veggene.

En utfordring så stor at man ikke kan fatte omfanget av den. Man tror man forstår, skjønner, kjenner og føler – for så å oppdage nye krokete forbindelser og årsaker. Man drives mellom instinktet til å beskytte, omfavne, sette grenser, bryte grenser, til å bli mekanisk opptatt av «å gjøre alt riktig etter boken».

 

Innbytterbenken er tom

Hjelpeapparatet blir statister som bare gir anerkjennende bekreftelser, nikker og trekker seg bort til sidelinjen. Innbytterbenken er tom, ingen reserver å spille på og det er ikke et alternativ å tape kampen!

Å være så sterk! – men tankene så svake,

å være så usikker- men handle med en enorm kraft og vilje!

Gleden over å være så viktig, sorgen over å være den eneste som kan hjelpe.

 

Når blikket flakker rundt for å finne noe.

Noen som har løsningen, noen som kan sitte på innbytterbenken – de blir ikke nødvendigvis brukt- men er en trygghet når man er sliten og trenger pause.

Ser meg omkring og ser at laget er rundt meg, teamet er der sammen med meg, familien er tilstede, venter på å avlaste, lytte og trøste.

 

For dette er = livet

Forbanna rus!

Hei og god søndag folkens!

I dag har jeg et for meg viktig budskap. Når jeg var ung på begynnelsen av 80 tallet, så var det å bruke narkotika noe slauren gjorde. En slaur, eller en friker, småkriminell eller bare en som hadde store problemer hjemme. Jeg var en småslaur!  Helt ufarlige og shabby utseende, men altså helt ufarlige. Vi rekte rundt å gjorde ingen noe fortred. Vi koste oss med å flytte grenser, noe som var helt vanlig i miljøene rundt der vi vokste opp i en stor drabantby med nærhet til alle typer mennesker.

 

Den gangen var det sossene mot frikerne, de som var såkalt ordentlige og de som var slik som oss, litt mindre ordentlige. Den gangen var det ikke spørsmål om hasj eller cannabis var en farlig substans og bruke. Det var noe alle visste at det var. Det var flere grunner til dette.

I alle de årene som har gått etter at jeg selv var en av de heldige som fant en måte å leve et liv på, har jeg sett en utvikling som er veldig bekymringsfull. Nemlig den måten internett, sosiale medier og slikt har nærmest revolusjonert narkoindustrien med hensyn til effektivitet i markedsføring. Det er ikke lenger småjævelen på hjørnet i blokk C som overbeviser deg om at cannabisprodukter er av det gode. Det er en samlet milliardindustri med tilgang til spesifikk forskning, eller såkalt vennlig forskning som pøser ut hvor bra bruken av cannabisprodukter er.

La meg være helt klar på at jeg ikke tar stilling til virkningene av stoffet i seg selv annet enn å si at enhver person som tilfører kroppen en substans den ikke skal ha i den hensikt i å oppnå rus, er på ville veier.

Da snakker jeg ikke om legemidler som tilføres for å hjelpe folk med ulike tilstander som ellers ikke lar seg behandle eller redusere smerter for eksempel. Jeg tar heller ikke stilling til den medisinske bruken av cannabis der virkestoffet THC er fjernet eller redusert i så stor grad at det ikke lenger kan regnes som et rusmiddel. Her avventer jeg en avklaring fra “The good guys” som nå prøver å få godkjent ulike medisiner som er bedre enn andre medisiner.

Jeg snakker om den økende bruken av rusmidler blant ungene våre. Her hjemme på bjerget. Der ungdom før tok seg en øl, tar veldig mange nå ulike andre rusmidler. Ungdom vil alltid prøve ut grenser. Men det at narkoindustrien har gjort det stuerent å bruke cannabis er en livsfarlig utvikling. Her har vi alle et ansvar til å opplyse og informere om hvor farlig dette egentlig er.

Med all respekt. Det er blitt “ufarlig” å bruke cannabis. Flere og flere unge ser på dette rusmiddelet som relativt ufarlig. Spesielt hvis det inntas uten tobakk gjennom såkalt vaping. Her er et klipp fra en studie publisert i Science Daily. ”

“Vaping devices heat cannabis to a temperature in which the mind-altering compounds in the plant are released as a vapor that is inhaled. Vaping is thought to be safer for cannabis and tobacco use because it doesn’t produce many of the harmful components of burning material such as tar and other cancer-causing agents.

But, the researchers say, their study suggests that at least for first-timers or others who don’t use cannabis regularly, vaping delivers greater amounts of THC, the primary intoxicant in cannabis, which increases the likelihood of adverse reactions”.

Les hele studien her.

Det er en utbredt oppfatning av at cannabisprodukter er MYE bedre enn alkohol. Grensene og forståelsen mellom det som er medisinsk bruk av CBD eller legemidler som inneholder CBD og EN viss andel THC er utvisket.

Også bruken av MDMA og andre liknende substanser er bekymringsverdig. Og det er nettopp her jeg vil rette en advarende pekefinger til dem som fortsatt tror at cannabis er “ufarlig” eller “bedre enn alkohol. Og for ordens skyld: JA, DU KAN DØ AV ecstasy OG MDMA!

Industrien som effektivt har fått et medium gjennom internett til å promotere sine produkter, ser ut til å vinne frem over alt. Som jeg sa så ville jeg ikke ta stilling til om cannabisprodukter er skadelig eller ikke. Det er irrelevant. Det som er det skadelige å som på 80 tallet, er utviskingen av grensene. De grensene som leder til andre stoffer. Dem som gir ungdom tilgang på miljøer som stadig forsøker nye midler. Det er da man er på fest og møter MDMA for første gang, tar en dose og aldri våkner igjen. Det er disse grensene som flyttes ved å legalisere. Det er disse grensene vi mister i diskusjonen om vi bør legalisere eller ikke. Ikke om det ene er farligere enn det andre.

All rus er av et onde! All rusbruk satt i et system der det settes opp mot hverandre på en måte der det ene er “mindre farlig” enn det andre er en ny seier til fremming av at cannabisprodukter er “ufarlig”. Det å legge seg på en forbudslinje er kanskje ikke den rette løsningen alltid, men i debatten om at cannabis bør legaliseres er den på sin plass. Kampanjer over tid må til for å motivere til at folk skjønner forskjellen på legemiddelbasert cannabis og annet.

Vi kan ikke havne i situasjon at legemidler sees på samme måte som hasj. Disse forskjellene er det ikke alle som skjønner! Og etter min mening så er altså bruken av cannabis som rusmiddel ikke bare skadelig for ens kognitive funksjoner, fare for utvikling av angst og andre psykiske lidelser med mer, men INNGANGSBILLETTEN til andre miljøer og tyngre stoffer. Spesielt stoffer som amfetamin og liknende stoffer.

Vær tydelig! Si nei til alle former for skadelige rusmidler!

Vi har klart å gjøre det med røyking, og alle forstår at heroin ikke er løsning på noe som helst! Men det gjenstår fortsatt noen viktige områder. Brennevin, hasj og resten av dritten som skader og ødelegger menneskers liv, familier og vennskap. Hadde vi vært like flinke til å si nei til skadelig bruk av rusmidler som til å stå på barrikadene for andre ting vi tror på, ja da hadde vi kommet langt. Jeg har tro på ungdommen. Jeg har tro på at dem er mye smartere enn vi var på 60-70 og 80 tallet. Den gangene vi skapte de som i dag er tunge narkomane. Den gangen Nygårdsparken i Bergen ble en av europas største narkotiascener. Jeg har tro på at vi klarer å lage kampanjer som motarbeider all reklamen for weed, cannabis, og amfetamin og annet.

Jeg har tro på at vi kan sammen med snapchat, facebook og instagram med flere, kan fjerne kjøp og salg av disse billettene til et liv i rus.

Vi som foreldre har et særlig ansvar. Et særlig ansvar om å informere våre barn om de reelle farene ved misbruk. Vi er forbilder. Vi skal ikke være dem som hele tiden kjefter, overvåker og setter forbud da etter min mening dette kan føre til et ytterligere opprør og enda størr fare for misbruk. Men vi skal følge med! Vi skal legge til rette for at våre håpefulle får støtte, forståelse og god nok informasjon om farene ved bruk og misbruk av ulike typer rus. Vi KAN IKKE FREMSNAKKE RUS! Vi MÅ ta et standpunkt der vi tydeliggjør farene ved misbruk. Vi ville vel i dag aldri oppfordret våre barn til å begynne å røyke? Så hvorfor pokkeren ville vi oppfordre dem til å tilføre andre former for rus?

Jeg har tro på at disse såkalte lette stoffene i fremtiden kan bli den nye røyken og stille gli ut i glemselen. FORDI DEM POTENSIELT KAN ALTSÅ LEDE TIL ET LIV I TUNG RUS ELLER PSYKIATRI. Jeg har også et håp om at rus i seg selv snart kan være et tilbakelagt emne i vårt samfunn og vår kultur. Og da igjen tar jeg ikke stilling til de ulike skadevirkningene som for mange stoffer er udiskutable, men altså at det å tilføre kroppen kunstig rus ikke er av et gode uansett. Og fordi det er mange som danner et lett miljø, som da blir tyngre etter en tid, og som til slutt leder til svært skadelige stoffer eller sykdommer som man i beste fall sliter med resten av livet. I verste fall sliter man ikke lenger med livet i det hele tatt. Fordi livet kan være over etter kun EN dose med MDMA.

Mvh Willy

 

Fibromyalgi – En #usynligsykdom

Reklame | das//adidas//adidas//adidas//2XU

fibromyalgi

 

 

 

adidas//adidas//adidas//adidas//2XU

 

Hallo alle gode mennesker. Dagens innlegg inneholder reklame// Ta en tur innom sponsorene mine for hyggelige og flott tilbud. Klikk dere inn på bildene over! 

I en rekke innlegg her på bloggen har jeg hatt et særlig fokus på lidelser og diagnoser som kommer under det vi kaller #usynligsyk. #Usynligsykdom er et mye større problem for svært mange, enn selve sykdommen, da stigmaet rundt tilstander som man ikke kan se med det blotte øyet er stort og fører ofte til at folk får sterkere symptomer, økt smerte, og dårligere psykisk helse.

Listen over #usynligesykdommer er lang som et vondt år og mange har bedt meg om å nevne spesifikt ulike sykdommer.

Jeg vil skrive mange flere innlegg fremover der de ulike diagnosene vil bli tatt opp, samt gi gode råd om hvordan man kan takle dem bedre. I dag vil jeg starte med Fibromyalgi.

Fremover vil jeg ta opp:

#/CFS/ME

#Kreft

#IBS

#Aspergers/autismelidelser

#Psykiske lidelser

#Muskel – Og skjelettlidelser

#Ryggsmerter

#Metabolsk Syndrom

#Lipødem

Listen er svært lang og dere må gjerne gi meg tilbakemeldinger om spesifikke ting som bør nevnes og gis faglige råd om fra ergoterapeuten. Her kan man også få råd om hvilke rettigheter man har innen hjelpemidler som NAV yter støtte til opp mot din tilstand. Det er mange hjelpemidler som kan være aktuelle for at hverdagen din kan bli lettere.

 

I dag ønsker jeg å rette fokus på FIBROMYALGI.

Trening og aktivitet er et av flere viktige våpen mot denne diagnosen. Norsk Helseinformatikk beskriver den kort som 

 

«Fibromyalgi er kjennetegnet ved kroniske muskelsmerter med varighet i minst 3 måneder. Tilstanden blir ofte mer plagsom med tiden, og mange av pasientene kan fortelle om plager allerede fra tidlig ungdom. De fleste som får diagnosen merker en stadig forverring av tilstanden, og opplever at det er blitt tungt å leve med smertene.»

Svært mange har denne tilstanden med store plager som gjør ens hverdag smertefull og til og med ufør i mange tilfeller.

Det finnes ikke noe entydig svar på hva som gjør at noen får fibromyalgi. Tidligere var det vanlig at mange oppfattet dette som en angst eller psykisk relatert sykdom. I dag vet man imidlertid bedre. Det er i dag konsensus om at fibromyalgi er en forstyrrelse i sentralnervesystemets regulering av smerte. Altså litt enklere forklart, at der andre får vondt av noe, der får personer med fibromyalgi vondere.

 

Så hva gjør man med dette?

Det er lett å tenke seg til at medikamentell behandling er en hovedbehandling. Tradisjonelle smertemedikamenter har imidlertid ikke vist seg å ha noe særlig god effekt. Slik at blandingsbehandlinger der man endrer livsstil, lærer å leve med smerter, enkelte smertestillende medikamenter og sist men ikke minst, fysisk aktivitet, har vist seg å kunne gi mennesker med fibromyalgi best mulig hverdag.

Fysisk aktivitet er den behandlingsformen som gjennom studier har hatt størst effekt på flest.

Det å øke sin kunnskap om at fibromyalgien ikke er ødeleggende for kroppen, men mer som en kronisk smerteopplevelse, kan hjelpe på mange. Kunnskap om egen sykdom er viktig og det finnes mange gode ressurser der ute på nettet om dette temaet.

 

Sjekk ut Norges Fibromyalgi forbund her.

 

Fysisk aktivitet er viktig ved mange sykdommer og tilstander. Dette vet vi med sikkerhet og jeg har gjennom mange års erfaring med fysisk aktivitet og aktivitetsanalyser som jo utgjør selve grunnstammen i ergoterapifaget, erfart at fysisk aktivitet og trening har effekt. Og da også gjerne i sammen med andre behandlingsformer som meditasjon, yoga og liknende. Det mange imidlertid gjør feil her er å kontakte hjelp som ikke uten videre har den kompetansen som kreves for å balansere dette.

Ergoterapeuter og fysioterapeuter som har arbeidet med disse problemstillingene over tid, er gjerne de som er best kvalifisert til å balansere aktivitetsnivået hos mennesker med Fibromyalgi.

Ergoterapeuter har gjennom sin utdanning særlig fokus på balansen mellom aktivitet og hvile, noe som er essensielt i tilnærmingen til ulike smerteproblematikker og tilstander som for eksempel Fibromyalgi. Gjennom spesifikke kartleggingsmetoder og spesifikk tilnærming til det å finne lystbetonte og balanserte treningsaktiviteter kan vi som ergoterapeuter finne de individuelle små, men viktige forskjellene som gir en riktig og avbalansert aktivitet. Det er altså ikke bare å gunne på. Slik at når du leter etter #coacher og motivatorer så bør du finne folk som har de grunnleggende kvalifikasjoner utover kun treningskunnskap og kunnskap om kosthold.

Når man har Fibromyalgi er det å anbefale trening som gir bedre kondisjon. 

Når kondisen blir bedre, får man større overskudd og en større muskelmasse gjør hverdagen enklere. Kondisjonstrening vil også gi en følelse av mestring som igjen er med å redusere smerter. Lett til moderat kondisjonstrening er å foretrekke. Aktivitet og trening med såkalt eksplosivitet er ikke å anbefale. Dette kan være ballspill, løping med høy intensitet og trening der muskler og ledd får høy belastning.

Uansett er det viktig å ikke isolere seg, men søke den hjelpen man trenger for å kunne være både sosialt aktiv og i en riktig #aktivitetsbalanse. Og heldigvis er tiden da en ergoterapeut kun ble sett på som formidler av hjelpemidler definitivt over!

Ønsker dere alle en fin og fredfull dag i kjærlighetens tegn.

 

Mvh Willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top