I dag føler jeg absolutt ikke for å være hverdagsaktiv. Opp å løpe eller nå skal vi peise på med å få gjort ting, synes å være laaangt unna denne morgenen.
Vi trenger i sannhet ikke å ha dårlig samvittighet hvis vi ikke klarer noe en dag eller tre etter min mening. Stress ned og nyt julelysene, juletreet og andre trivielle ting i hverdagen innimellom.
Bare det å synke sammen i sofaen tidlig en morgen med kaffekoppen og god morgen Norge på tv2 er avstressende på en litt sånn tidig måte. Hunden ligger henslengt i sofaen ved siden av meg å drømmer om julemat antagelig og resten av huset sover. Ute er det som vanlig vått og trist, men med lysglimt i det fjerne. Jeg tenker at disse lysene viser vei inn i en god julefeiring med familiebesøk. Gleder meg til dette.
Neste år er på vei med stormskritt. Jeg gleder meg vilt til alle utfordringene som står i kø. Nytt firma, skolegang og nye titler i boken venter. Ny jobb har jeg også på gang. Eller mer riktig er det vel å si at med firmaet så er det ekstra jobb. Jeg vil fortsatt være 100% ergoterapeut. I tillegg vil jeg også ha jobb som Hypnoterapeut, foredragsholder og coach i 2020. Dette blir umåtelig spennende og jeg gleder meg til å kunne drive med livsstilsendringer for alle som trenger dette på en helt ny og revolusjonerende måte i Norge. Mitt eget konsept for livsstilsendring og helsefremming er klart og dette vil ganske sikkert kunne hjelpe mange av dem som sliter med dørstokk milen. Svært mange har liksom forsøkt alt. Svært mange har møtt veggen. Det finnes utallige støttemedlemskap på ulike treningssentre der ute. Likevel blir det flere og flere av dem som trenger det aller mest, i listene over dem som rammes av overvekt, og livsstilsrelaterte sykdommer. Hvorfor er det slik? Virker ikke tiltakene som eksisterer? Etter min mening så gjør det ikke det. I alle fall ikke nok.
Verdenspremiere i Januar på et helt nytt konsept!
Derfor har jeg utviklet et helt nytt konsept innen livsstilsendring som aldri har vært forsøkt i Norge. Konseptet er særlig rettet mot dem som sliter med dørstokk milen. Ingen fjas og svada, men metoder og erfaring satt i system som er vel utprøvd over mange år med dette arbeidet. Jeg har gjennom svært mange år gjort unike erfaringer innen arbeid med livsstilsendring. Jeg har som flere av dere også vet, både videreutdanning innen folkehelse og en rekke andre kurs innen dette området. Dette gleder jeg meg stort til å få jobbe videre med i 2020. Mer om dette kommer etterhvert her på bloggen folkens! Dette blir svært spennende å lansere som terapeut og coach.
Men altså akkurat nå…her i sofaen, her tar jeg en ekstra kopp med kaffe og nyter synet av julelysene, Buddyen min og lyden fra oppvaskemaskinen som summer i bakgrunnen. Det å lære avstressing er gull verdt!
I dag tar jeg for meg stressbulking av bilen og stressede bilister.
Har du noen gang stressbulket bilen din, eller kanskje kjenner du noen som er skikkelig stresset i trafikken?
Alle andre er idioter og du er den eneste som virkelig kan kjøre bil? Kjenner du kanskje igjen deg selv eller andre i denne beskrivelsen av en bilist nær deg?
Hva er det egentlig som skaper slik ufattelig irritasjon hos det som vanligvis er ordentlige og hyggelige mennesker?
Smilende setter de seg inn i bilen, starter opp og ruller sakte ut på veien. Så med ett…smilet krymper inn til et skjevt, ondskapsfullt og forvridd ansiktsuttrykk. Øynene smalner til ondskapens sorte djeveløyne med mord i blikket og foten hamrer taktfast hardt mot vekselvis bremse og gasspedal. Bilen rykker brutalt og taktfast fremover i køen. Ondskapen og hodet dreier sikkert over i hissigmodus der du på sekunder forvandles til en kreatur hentet rett ut fra filmen eksorsisten.
Hulemannens sanne ansikt av trafikal primitivitet kommer til overflaten og avslører den ellers så hyggelige sjåførens sanne stressnivå på innsiden…Når villdyret våkner,liksom.
Hva er det for mørke krefter som forvandler ellers oppegående mennesker til villdyr med primitive og morderiske tanker mot sine omgivelser i trafikken? Jeg må jo glatt innrømme at jeg selv også har slengt fra meg gloser som hvis noen hadde hørt meg, ville kvalifisert til utestengelse fra himmelen på livstid. Hva er det som gjør oss så steike gal og forbannet mot våre medtrafikanter? Og har det en løsning? Finnes det gode grunner for å fortsette å oppføre seg slik? Er slik oppførsel farlig og kostbar? Og ikke minst, treffer bannskapen den eller de som den er myntet på?
For det første så er det ganske normalt at menn med lite kontroll over egen oppførsel og mindreverdighetskomplekser oppfører seg slik i trafikken. Dette er en påstand jeg slenger ut her nå og motsvar må gjerne komme og diskuteres. Kvinner er forresten ikke et hakk bedre. Hva deres problem er når dem av en eller annen grunn finner det for godt å presse seg opp i hekken på forankjørende og febrilsk fløyte, blinke og “dytte” bilen foran seg fremover fordi denne ligger kun tre kilometer i timen over fartsgrensen, vites ikke. Hva som driver denne hissigheten til slike høyder må jo muligens skyldes manglende tro på egne ferdigheter i trafikken, eller kanskje er det en sterk overdreven tro på sådan?
Som sagt har jeg også holdt på slik tidligere. Inntil jeg faktisk oppdaget hvor lite denne oppførselen gavnet meg selv og særlig hvor lite de idiotene jeg delte vei med faktisk ble rammet av bannskapen og hissige utfall mot deres bakre støtfanger. Det var rett og slett en fornøyelse å legge dette bak meg. Det å ta en kjøretur etter dette er nå bare en fornøyelse samt at jeg sparer tusenvis av kroner på det.
Hvordan? Hvorfor?
Ja det er egentlig enkelt hvis man tenker over det. Se for deg at du er ute i siste liten og du trenger å gjøre unna julehandelen. Du peiser på for å rekke senteret, og du tråkker litt for hardt på gassen for å rekke frem. Du priser deg lykkelig for at det er lite trafikk og fyker forbi en fotoboks som du ikke husker at var der. Julegaven til 300 kroner har nå steget til 2300 kroner. Vel fremme på senteret er det kaos med andre idioter som faen ikke kan verken være tidlig ute eller parkere. Du banner høylytt og prøver febrilsk å finne en luke nær inngangen. Der! Hurtig presser du deg forbi to gamle damer med handlevogn, fløyter utålmodig på en mann med handleposer og skviser deg og bilen inn i et altfor lite hull av en parkeringsplass. Bare for å høre lyden av metall mot metall. En stygg stripe i lakken gliser mot deg i et fandenivoldsk flir. Mannen med posene flirer og damene med handlevogn ler og rister på hodet. Julegaven har plutselig steget til 5839 kroner. Minst! At det er andres feil ifølge deg selv er det faktisk ingen og aller minst forsikringsselskapet ditt som bryr seg en dritt om.
Stressnivået ditt er nå så høyt at blodtrykket ditt når et faretruende høyt nivå. Risikoen for slag og hjerteproblemer er betydelig økt. Som skattebetaler synes jeg det er noe dritt at din trafikale galskap skal belaste helsenorge og min egen og mine barns sikkerhet bare fordi du måtte sette et stressnivå såpass høyt. Såpass høyt at du faktisk gikk fra en habil sjåfør til en potensiell drapsmann som kjører inn i en gruppe unger langs veien i det blodtrykket ditt fremprovoserer et slag.
Er det virkelig verdt det folkens?
For min del er det ikke det. Jeg vil heller jobbe med å bli en trafikal sikkerhet enn et usikkert monster i trafikken. Så hvis du er av typen som skriker, hyler, banner og presser deg frem, og hvis du er av typen som synes at alle andre er drittdårlige sinker og idioter rundt deg, ja så burde du kanskje vurdere å la andre kjøre? Altså for din egen og andres sikkerhet liksom? Fordi du faktisk er en fare for både deg selv og andre. Du har egentlig ingenting i trafikken å gjøre. Parker bilen for godt med mindre du ikke tar grep.
Men, seriøst folkens. Er det virkelig slik at vi ikke takler å komme litt sent? Er det virkelig slik at vi ikke fikser å være i trafikken uten å skrike vilt og uhemmet mot folk som ikke hører oss likevel? Er det virkelig slik at vi velger å straffe, pine, og påføre oss selv potensiell sykdomsfare ved å kjefte på folk rundt oss som til alt overmål ikke engang enser at vi gjør det? Hvor dum går det egentlig an å bli? Meg selv inkludert her selvsagt.
Så jeg selv har tatt grep. Jeg velger aktivt vekk stress og sinne med god tid, fornuftig kjøring, og aktivt slippe dere sinnatagger forbi meg i trafikken. Aktivt velger jeg å parkere langt vekke fra inngangen på kjøpesenteret fordi galningene med høyt trafikalt blodtrykk skviser seg helst inn i selve kjøpesenteret i sin jakt på stressbulking og det å spare tre ekstra skritt med fysisk aktivitet.
Jeg velger aktivt å utsette til i morgen det som potensielt stresser meg i dag.
Hvorfor?
Jo fordi jeg sparer tusenvis i bøter, bulking, og striper i lakken. Og fordi jeg kun straffer meg selv og ikke dem som uansett ikke hører meg likevel. Fordi jeg sparer meg selv for stress som kan føre til sykdom og ulykker. Fordi jeg ikke gidder å være den som er skyld i at noen kanskje mister livet eller blir skadet for livet på grunn av hastighet eller stressfylt og hasardiøs kjøring. Derfor!
Jeg oppfordrer alle dere som føler dere truffet av dette til å ta grep! Jeg oppfordrer alle dere som er nær dem som oppfører seg slik om å ta grep og fortelle dem om hvordan de oppfører seg. Jeg oppfordrer alle om å forebygge stress som kun rammer dere selv, egen familie og egne barn på grunn av idiotoppførselen din. Den kan ABSOLUTT IKKE FORSVARES!
Det har nå vært skrevet mye fra min side om stigmatisering ved sykdom og da særlig mot alle dem som lider av sykdommer man ikke kan se.
Men hvordan skal man egentlig komme seg videre når livet en gang har blitt slik at man er fanget i en sirkel av depresjon, sosial angst og ulike negative spor som synes vanskelig å komme seg ut fra?
Vel, det finnes like mange svar som det finnes skjebner der ute blant dere flotte mennesker. Og nettopp det å evne å se seg selv i et nytt lys er en av nøklene for å ta neste steg videre.
Spør gjerne deg selv om noen av strategiene du har forsøkt hittil faktisk har forsøkt. Har det egentlig det så burde ting være i orden ikke sant? Og har det ikke det så bør du egentlig endre din oppfatning av tanken om at du har kontroll og er på rett vei.
Hvis du kan innrømme at du ikke har kontroll, ja så er du i ferd med å få etablert et overtak over en negativ sirkel i livet. Aksept av egen situasjon og manglende tiltak for bedring er viktig for å komme seg videre.
Så hva bør du konkret gjøre?
Det er veldig lett å synke inn i en tilstand av negativitet og oppgitthet. Dette må fjernes. En av de viktigste tiltalen jeg selv gjorde var å ha en totalrenovering av mine sosiale medier. Mange som sliter søker å finne trøst på ulike sider på for eksempel Facebook. Dette gjorde også jeg. Det som derimot skjedde var at en strøm av triste og klagende innlegg fylte ferden min. Ustanselig. Og går man inn på disse sidene på Facebook, ja så er det nesten uvirkelig hvor mye negativitet som pumpes ut.
En ting er at man selv blir bombardert av andres problemer, men for mange så tar man også innover seg deres problemer.
“Vi med ….”
“Oss med …”
Jeg forlot alle slike grupper på Facebook. Jeg tok et grep om å fjerne en stadig større strøm av negativitet som ble pumpet inn i ferden min.
I tillegg har jeg selektivt sluttet å følge en drøss med mennesker som forsyner feeden med søppel, hat og negativitet.
Tro meg folkens, det var en befrielse å bli kvitt denne elven av negativitet og tristhet. At noen finner trøst og mening med dette kan jeg forstå, men det var altså ikke for meg. Når denne strømmen forsvant, ja så steg humøret mitt umiddelbart!
Det andre grepet jeg gjorde var å anerkjenne at man ikke kan bli likt av alle.
Hverdagen var tidvis fylt av et ønske og et selvpålagt krav om å gjøre ALLE til lags. Da går det ikke greit når du møter mennesker i livet som åpenbart enten utnytter deg, ikke tåler trynet ditt eller konstant forsøker å trykke deg ned. Man havner i en skvis mellom å være snill og prøve å forstå hvorfor dette ikke blir gjengjeldt.
Det å be sin indre selv om at alle disse menneskene har en påvirkning på deg som ikke gjør deg bra, om å dra til…et annet sted, vær også en befrielse.
Hvis du kun har igjen de få som virkelig bryr seg, eller til og med ingen, ja så vil det være mye mer verdifullt enn en haug med falske venner eller kjente.
Jeg åpnet meg.
Det å være ærlig overfor seg selv og slutte å tro på julenissen om at bare jeg gjør slik og slik så blir folk fornøyd er et viktig grep. Ved å åpne seg og snakke om mine problemer, forsvant en del mennesker. Eller mer rett, de forble tause. Da er det rimelig lett å fjerne dem, ikke sant? Jeg hever meg over dem og finner fred med at jeg ALLTID OG FOR EVER VIL VÆRE MER ENN GOD NOK FOR MEG SELV!!!
Dette har nok vært de viktigste endringene i livet mitt når jeg nå er sterkere enn noen gang sammen med å senke den evinnelige strømmen av krav og prestasjon. Spør deg selv om hva som egentlig er viktig i livet. Det å leve eller å bare halvveis eksistere?
Jeg vet godt at mange sliter med dette. Og det kan være enkelt for meg å si hvordan jeg har klart å ta viktige grep. Men for mange er det ikke så lett å gjøre i praksis. Det kan godt hende at man da trenger en coach som kan hjelpe deg videre. Selv jobber jeg som coach og terapeut ved Bergen Helhetsklinikk i Strandgaten 16 i Bergen og kan hjelpe deg videre med dine vanskeligheter. I tillegg er vi mange der som har lang erfaring med helhetlig tilnærming.
Hei alle gode mennesker der ute. Og spesielt til alle dere som kjenner på stigmatiseringen over sykdom som ingen kan se.
Tro meg. Det er ikke lett å forstå at noen der ute fortsatt kan dømme og fordømme dem som sliter med sykdommer som ingen kan se. Dette er temaet jeg tar opp i God Morgen Norge på førstkommende Onsdag.
Nå er det pakking og forberedelser til flyreisen i morgen. Hovedstaden, her kommer jeg!
Dere som har skrevet til meg her eller på facebook under Bergens Tidendes innlegg om saken skal vite en ting. Jeg har lest alle og jeg ser dere alle!
Selv har jeg opplevd stigmatisering som viser den menneskeforakten enkelte kan lire av seg når man er uheldig å bli syk. Dette skjer også i dag. I 2019! Jeg selv har fått tilbakemeldinger som er rettet mot meg selv og mine egne vansker. Dette gav meg en følelse av avmakt som jeg aldri tidligere har følt. Så til dere som kommenterer, slenger med leppa og fjerndiagnostiserer og synes jeg burde begrave meg undre dyna, dere kan skamme dere. Dere aner ikke hva dette gjør med folk.
Svært mange som er syk i dagens Norge vil før eller senere oppleve en følelse av at det er vanskelig å opprettholde sitt daglige liv når man blir syk. Slengkommentarer, megetsigende blikk, overhjelpsomme mennesker med fjerndiagnostiske evner vil alltid gjøre sitt ytterste for å forsure og ikke minst forlenge sykdomsprosessen din.
“Jeg så X i går..Trodde han var syk”
“Så at X var på et arrangement til tross for at hun hadde feber”
“Tror du ikke X hadde lagt ut selfie på Facebook på toppen av Ulriken? Ikke mye syk hun nei”
“Jeg trodde X var syk,men jeg så ham i et basseng i syden. Det kan han , men jobbe det gidder han ikke”
At de ikke skammer seg. At de ufortrødent fortsetter å spy ut sin inkompetanse for hvilke tiltak som trengs i ulike medisinske prosesser. At de faktisk velger å trakassere sine medmennesker på en slik måte!? Uholdbart og et tegn i tiden på hvor kunnskapsløse og FARLIGE noen mennesker er.
Jeg håper på at når dette settes på dagsordenen på en såpass stor plattform som den Tv2 GMN er, at det jeg skal snakke om på tv vil bidra til større aksept for at grønne resepter, forebyggende og rehabiliterende tankesett og sosial inklusjon vil i fremtiden være en minst like stor del av helbred for den enkelte som å fylle kroppen med medisiner og samtidig kreve at den som er syk ikke får gå ut, ikke kan delta i eksponeringsterapi, ikke kan reise på behandlingsreiser, ikke kan ha en facebook konto ikke kan dele bilder av sin rehabilitering der turen denne gang gikk til en fjelltopp, ikke kan gjøre noe som helst annet enn å tilbringe sin sykdom i sengen eller liggende på sofaen. Enhver lege i dag ville foreskrevet det motsatte av hva disse menneskene mener å inneha av såkalt medisinsk kompetanse..
For det er det som er resultatet av denne stigmatiseringen. Og det som først var en sykdom er nå plutselig blitt til to, tre, fire…..
Som dere vet de av dere som leser bloggen fast, nærmer det seg nå den store dagen da jeg skal på God morgen Norge for å prate om et for meg og tydeligvis mange andre, viktig tema. Den siste tiden har jeg hørt fra kjente og ukjente at innlegget har nådd de fjerneste kroker og steder i landet og det er utrolig mye støtte å få fra samtlige som leser dette innlegget om stigmatiseringen som kan skje når man er syk.Innlegget finner du her.
Jeg vil benytte anledningen til å TAKKE FOR STØTTEN FRA ALLE SAMMEN som gir meg styrke og tilbakemelding på at det jeg gjør og skriver har en viktig betydning for dem i deres liv og livssituasjon. Jeg har møtt så utrolig mye positivitet og kjærlighet fra alle som er rammet av de negative holdninger de har møtt på sin vei når de desperat forsøker å overleve blikkene, kommentarene og uforstanden som råder. Det er et reelt problem og jeg er svært glad det nå er satt på dagsordenen.
For å komme litt tilbake til overskriften. Jeg vil gjerne dele med dere en strategi for å bedre sin hverdag når ting er tyngre enn vanlig. Disse tre tipsene har hjulpet meg mange ganger selv og fungerer fint hvis du lar dem fungere for deg. Altså er det viktig å åpne seg og la seg forandre i prosessen når ting hoper seg opp enten det er indre eller ytre faktorer som er årsaken.
Har du en dritt dag? Ja har ikke vi alle dem? Vit at du ikke er alene. Men det å vite det er ikke nok, liksom så man trenger litt mer enn bare det å vite at det er andre som har det verre. Man trenger noe konkret for seg selv, ikke sant? Husk at vi tenker rundt regnet 70.000 tanker i løpet av et døgn. 70% av disse tankene er negative i følge forskning. Da er det ikke mye positivitet igjen liksom. Men med denne viten er det også mulig å velge konkret andre tanker. Mitt mantra er å ikke lenger bry seg om negative tanker. Lett og si, vanskelig å gjøre. Men øvelse gjør mester! Lyv så du tror det selv og si til deg selv at selv om du har en drittdag så skal du faen meg smile i deg gjennom elendigheten og le på de vanskelige punktene. Med livsvisdom så vet man at drittdager kommer og går. Det er bare å gi blanke i dritten når den er der fordi du fornuftig sett vet at denne dagen i morgen er historie som man aldri mer møter.
Du har dårlig samvittighet for alt du ikke klarer. Huff. Dette er en klassiker. Denne følelsen er en selvpålagt selvskading som din hjerne har pålagt hodet ditt som straff mot deg selv. Du kan tenke på dette som om at hodet ditt plutselig har bestemt seg for å tiltale deg for følelsebrudd. SÅ tar hjernen din rollen som dommer og dømmer deg til dårlig samvittighet før den samme hjernen følger deg til fengselstraff med selvplaging som videre straffetiltak i ditt eget samvittighets fengsel. Hva Søren?! Og hele tiden er det du selv som tillater dette. Huff. Har du hørt uttrykket “gjøre så godt som en kan?” Ja det har de fleste. Likevel så er det aldri godt nok for mange. Da er det på tide å kontakte fornuften din. Den er forøvrig en glimrende advokat som vil med en eneste setning få deg frikjent fra deg selv. “Jeg gjorde så godt jeg kunne i dag under de forutsetningen jeg hadde denne dagen”
Ja ikke sant? Det er nemlig ingen som kan si at hvis du gjorde så GODT DU KUNNE, ja så er det ikke mulig å gjøre ting bedre eller hva? SÅ her er det bare å legg bort all dårlig samvittighet, bre teppet rundt seg og smile når du gir F i alt som heter dårlig samvittighet. Du er da for pokker ingen selvplager!
3. Spøkeselproblemer. Vel jada. Spøkelses-problemer kaller jeg det når det tårner seg opp med vansker og problemer du ikke får gjort noe med. La meg ta et lite eksempel. I de siste årene har du som menneske opplevd så mye dritt at det har ført deg ut på en dårlig plattform. Mesteparten av dagen vier du til å hate, gruble og forbanne de problemene du har vært igjennom. Ikke nok med det men du bruker resten av tiden for å skremme deg selv med problemer som muligens oppstår i fremtiden. Enten i morgen, i neste uke, eller snart. Du planlegger dagene dine med et forbehold om at shit will happen. Herav spøkelses-problemer. Spør deg selv nå. KAN DU GJØRE NOE MED PROBLEMENE SOM VAR? Gårsdagens hendelser kan du ikke gjøre noe som helst med. Så hvorfor bruke tid på det? Hvorfor vie 70% av tankevirksomheten din til å fylle hode med negativ tenking på problemer som allerede er historie!? Ser du poenget? Og hva morgendagens potensielle problemer gjelder så er ikke et problem et problem før du står midt i det i øyeblikket. Da kan du rasjonelt handle. Men vi vet at de fleste problemer som vi går å frykter ALDRI VIL OPPSTÅ uansett. Ja så er de egentlig bare spøkelses-problemer ikke sant?
Nei, Folkens. Nyt øyeblikkene. Hvert eneste av dem. Og husk at når dører blir lukket rundt deg, ja så vil nye dører åpnes. Alltid!
Ja som overskriften sier så går hverdagsaktiv direkte på TV2 neste uke. Nærmere bestemt på GMN, altså God morgen Norge.
Her i forrige uke tikket det altså inn en melding fra en journalist i teamet til God Morgen Norge og ville høre mer om innlegget Usynlig syk – Synlig frisk. Det var da selvsagt at jeg gjerne stilte opp for å prate om dette viktige temaet.
Det er nå bestemt at dette er et tema som vil bli belyst i sendingen i neste uke. Onsdag 27.11.19 går jeg altså direkte i studio.
Selvsagt gleder jeg meg veldig og er skikkelig spent før dette, men viktigheten av å belyse noe som jeg brenner så mye for. Utrolig mange har gitt meg tilbakemelding om hvor bra det er jeg har satt et søkelys på dette temaet. Mange har takket og hittil har jeg faktisk ikke sett en eneste hatefull kommentar. Kun et par kritiske kommentarer har jeg sett.
Det å føle på denne stigmatiseringen når en blir syk, er en forferdelig opplevelse. Jeg vet at de fleste ville nok påberope seg at de selv ikke forfekter en kultur som vil ønske noen vondt. Men ved å slenge med leppa om hvor frisk den og den ser ut og kommentarer om hva de klarer og ikke klarer, kan være nok til å lede et medmenneske ut i uføretrygd resten av livet. Ikke bare det, men også få enkelte til å gi helt opp.
Man kunne sagt mye om holdninger i samfunnet og om kulturer i arbeidslivet. Men det faktum at flere hundre tusen har lest en kronikk i avisen som først ble publisert på bloggen her, viser at kulturer og holdninger er et STORT problem for mange. Det er ikke mye som skal til før du er uglesett på en arbeidsplass hvis du for eksempel ikke følger de kulturelle normer som til enhver tid gjelder og som ofte er satt av uformelle ledere og det til enhver tid eksisterende miljøet på arbeidsplassen.
Det er svært synd at vi i moderne tid fortsatt lar organisasjonen, arbeidsplassen eller miljøet vi arbeider i, tillate at denne kulturelle og holdningsmessige bøddelvirksomheten får fortsette.
Det er på tide at vi belyser denne generelle holdningen i samfunnet. Det tar nemlig mennesker som kan arbeide og trives i et arbeidsmiljø og reduserer dem til personer med langt flere sykdommer enn selve grunnsykdommen. Mennesker som slenger med leppa og tydeligvis synes at folk bør skjerpe seg og dra seg på jobb, forstår kanskje ikke så mye av hverken organisasjonspsykologi, HMS, og hvordan et firma eller organsiasjon faktisk tjener penger. Lykkelige ansatte gir en arbeider som drar bedriften fremover, sørger for godt arbeidsmiljø og gir et miljø med kreativitet og utvikling. Slenger du med leppa eller ditt “USYNLIGE BLIKK” ja så driver du kontraproduktivt.
Spør deg selv om når du sist skrøt over en som for tiden er sykemeldt. Spør deg selv om sist du ringte vedkommende og fortalte at han/henne var savnet på jobben. Spør deg selv om sist du fremsnakket en kollega som av ulike grunner ikke klarte det samme som deg. Spør deg selv om sist du vurderte å sette deg inn i en annens situasjon og se deg selv i denne.
Denne siste setningen beskriver at det ikke er noe vi setter oss inn i uten å vite hva empati egentlig er for noe. Det er nemlig forskjell på EMPATI og SYMPATI.
Empati kan beskrives som en evne til å identifisere, forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner. Setter man dette inn i arbeidslivskontekst, ja så bør altså vi som gode ledere, kolleger og samarbeidspartnere i en organisasjon, faktisk forsøke at det kan ligge mye mer bak en tur i butikken eller på fjellet for den som er syk. Det kan være en del av tilhelings eller rehabiliteringsfasen hos den enkelte. Har du EMPATI for denne siden av saken, ja så vil du forhåpentligvis kunne forstå mer.
Sympati er å føle med noen. Å gråte når noen har det vondt, å trøste noen som trenger det, å Det å gråte sammen med noen eller å gå i butikken for noen som ikke klarer det er ikke empati. Men, det kan kalles sympatiske eller prososiale handlinger.
Men altså. Dette med å støtte en som er syk og ikke på jobb, dette med å ringe for å høre hvordan det går og samtidig sørge for at vedkommende blir INKLUDERT og ikke EKSKLUDERT på grunn av sitt fravær, er vesentlig for suksess i tilbakeføringen til jobb. Når ringte du som sjef for eksempel til din ansatte og ønsket vedkommende god bedring?
Jeg er svært glad og spent som sagt før min aller første TV opptreden i neste uke. Håper at flere deler innlegget mitt og gir det god fart over hele landet slik at vi en gang for alle kan få kvitte oss med et holdnings og kultursett som er UAKSEPTABELT i 2019.
Ja, dette husker jeg at min salige farmor fortalte meg da jeg var liten. Hensikten var å skremme oss småunger til ikke å gå ut etter mørkets frembrudd. Tanken var den gang velmenende og god selv om dagens pedagogikk ikke ville anbefalt en slik metode.
Da er det skremmende at dagens pedagogikk fortsatt skremmer livet, bokstavelig talt, ut av unge og eldre homofile menn og kvinner. Ondemannen eksisterer faktisk i dag også i form av homoterapi og sektliknende metoder for “avvenning” av kjærlighet mellom to mennesker.
Wikipedia beskriver denne konverteringsterapien slik:
“Konverteringsterapi (etter engelsk [gay] conversion therapy), også kalt seksuell reorienteringsterapi (sexual reorientation therapy), homoterapi, reparasjonsterapi (reparative therapy), homoomvending og annet, er pseudovitenskapelig behandling av LHBTIQ-personer for å endre seksuell orientering og kjønnsidentitet. Terapien skal hjelpe mennesker å forandre en «uønsket legning» fordi religiøs tro definerer den å være mot naturens orden og synd mot Gud; det gjelder oftest å «omvende» homo- eller biseksualitet til heteroseksuelle følelser og praksis. Behandlingen benytter både psykologiske og åndelige metoder, som samtaleterapi, praktiske og mentale øvelser, bønn, håndspåleggelse og i sjeldne tilfeller djevelutdrivelse. [1]
Det er ikke bevist at mennesker kan forandre seksuell orientering. Psykiatrisk helsepersonell vitner om at terapiformen isteden kan oppleves som et psykisk overgrep og føre til depresjon, selvskading og selvmord.[2]
Konverteringsterapi er særlig kjent fra evangelikale og andre ytterliggående kristne miljøer i USA, et land der religions- og ytringsfrihet står sterkt. I Norge har først og fremst kristenkonservativefrikirkemenigheter støttet tanken om at seksuelle følelser og legninger kan forandres gjennom aktiv sjelesorg og behandling.Homoterapi er forbudt i Storbritannia, flere europeiske land og en rekke amerikanske delstater som anser virksomheten som uetisk og farlig, særlig for sårbare ungdommer som ikke klarer å forandre seg.”
Hadde dette vært det herrens år 1600 etter K. ville jeg på en måte forstått at den totale mangel på empati og kunnskap basert på datidens tro, ville kunne ledet til slikt et foraktelig tankesett. Den gang var det min egen familie som fikk svi, bokstavelig talt, gjennom hekseprosessene i Finnmark da slektningen min Maren Hemmingsdatter ble brent på bålet av de samme ondemennene som synes å vende tilbake i dagens samfunn.
Er vi ikke kommet lenger i Norge 2019 enn at Ondemannen fortsatt får regjere?
Så homoterapi er liksom greit for disse såkalte velmenende religiøse terapeutene å utøve en type behandling som i følge enkelte tar liv? Jeg er RYSTET!
Spesielt er jeg rystet over at denne praksisen faktisk er lov i Norge i dag. Og nesten enda mer rystende er regjeringens svar på dette. KRF synes vi ikke bør verken utrede eller gjøre noe med dette. Det var da heller ingen bombe, da Ondemennene kommer fra deres egen kjeller i form av kirkelige submiljø av uhumskheter. Mest skuffet er jeg over Erna Solberg og Høyre som forøvrig er imot denne loven, men som i sedvanlig politikerånd vil sette ned en UTREDNING først! RYSTENDE.
Her støtter jeg AP som krever en UMIDDELBAR lovendring i forhold til dette spørsmålet.
Den tidligere homoterapeuten Ulf Lidman sier at han sluttet å telle etter at 56 personer hadde begått selvmord. Altså har vi en potensiell livsstruende situasjon her. Dette må stoppe umiddelbart. Ikke overlates til en politisk utredning. Dessuten må de skyldige i dette etterforskes for å se om dette kan ha straffbare elementer i seg. Hvis mer enn 50 personer har tatt sitt liv på grunn av eller som konsekvens av denne type “behandling”, ja så bør noe skje sporenstreks.
Min sønn er homofil. Jeg er UMÅTELIG stolt av ham og hans evne til kjærlighet mot andre mennesker. Hvis Ondemannen kødder med min sønn sine følelser, ja så gir jeg ikke fem flate øre for denne religiøse subkulturen av mennesker som burde vært sendt med første tidsmaskin til 1600 tallet der de hører hjemme. Maren Hemmingsdatter kan ikke lenger si noe, men det kan pokker meg jeg!
Ondemannen kommer og tar deg har blitt noe håndgripelig med dette synet som ikke er noe nytt. Konverteringsterapi er og har vært et omdiskutert felt. Det som er bekymringsfullt er at det har gått under radaren de siste årene og dermed bidratt til mye sorg og elendighet for homofile som har blitt rammet av en slik praksis. Sett lyset på slik faenskap! Ondemannen har ikke noe å gjøre i et opplyst samfunn. Den respekten jeg tidligere hadde for KRF og deres bidrag til verdighet i samfunnet er med et, bokstavelig talt, gått opp i flammer. Rettferdighet og respekt for de homofiles følelser og rett til å elske hvem de vil KREVES! Jeg synes jeg hører salige Maren Hemmingsdatter rope ut sin forakt for denne praksisen som med all respekt å melde må opphøre i GÅR!
Det er ikke hvordan man har det, men mer hvordan man tar det!
Ulike mennesker møter ulike utfordringer på ulike måter. Det eneste som er sikkert i livet er at alle lever med sine ting og reagerer ulikt på hva som måtte møte en på sin livsvei.
Life is a bitch and then you die – blir for pessimisten måten man møter utfordringer, mens for optimistene blir altså utsagnet til Life is a beach – and then you dive!
Hvilken kategori tihører du?
Det er faktisk slik at det å være pessimist er et indre valg.
Optimist er også et valg og uansett hva man tenker om det så kan dette endres. På samme måte som man står over et valg om å drikke kaffe eller te.. om å velge rød eller blå genser.. om å velge fisk eller kjøtt til middag, så kan man jobbe seg fra pessimist til optimist.
Hvordan gjør man så dette?
Vel, man tar et bevisst valg og så velger man å arbeide aktiv for å endre sin kognitive adferd på dette området.
For eksempel så har man kanskje hele sitt liv vært en utpreget pessimist? I alle situasjoner har man i alle år sagt til seg selv og andre at “jeg er pessimist”.
Hva med å starte dagene med å snu dette på hodet og si til seg selv og andre at “jeg er utpreget optimist”
Ikke så lett kanskje å overbevise seg selv om dette, men tro meg, sier man noe mange nok ganger så ender man ofte opp med å tro på det. Lyv så du tror det selv, rett og slett. Svært mange studier støtter opp om at måten man tenker på har betydning for hvordan vi har det. Selv har jeg det jo som alle andre litt trasig innimellom. Manglende selvtillit kan snike seg inn hos hvem som helst. Jeg pleier å si høyt til meg selv, “Oi, der forsvant selvtilliten….og der gikk det over! Flaks!”.
Life er IKKE en bitch hvis du som person velger å legge vekk negative tanker. Jeg påstår ikke at det er lett, men som alt annet man vil bli god på i livet, så må man øve hver eneste dag for å bli bedre. Husk at problemer ikke er problemer hvis de ikke er der, har oppstått, eller er bak deg. Grubler du på fremtidige problemer, ja så skal du vite at minst 70% av alle potensielle problemer aldri oppstår. Hvorfor da bruke tid og krefter på dem?
Dessuten så bør man tenke på hva man som menneske egentlig ønsker – å møte situasjoner resten av livet med en negativ og angstfull holdning tilfelle det ender med et brak..? Eller ta ting som det kommer med å møte situasjoner med et smil og en tilnærming om at life goes on anyway!
Valget må man kanskje øve på men valget er likevel ditt eget bevisste valg.
Jeg selv valgte “Life is a beach- and then you dive”
I dag har jeg lyst til å ta opp noe vi mennesker ofte er veldig flink til, nemlig å pleie våre problemer.
Et problem er faktisk ikke et problem før det har oppstått. Det er jo logisk, ikke sant? Og når vi samtidig vet at de aller fleste problemer vi går rundt å bekymrer oss for ALDRI oppstår uansett, ja så er det vel i realiteten bortkastet energi?
Vel, vi mennesker liker ikke problemer. Vi prøver alle å unngå problemer. Det er jo i og for seg forståelig, men har du tenkt over at problemer også skaper rom for kreativitet og løsningsmuligheter som faktisk er med på å utvikle dine egenskaper til selvutvikling?
Jeg har mange, mange ganger de siste årene skrevet om og forfektet at “det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det”. Dette er nyttig å vite hvis man har en tendens til å problematisere alt i livet. For en ting er at problemer dukker opp som må løses, noe helt annet er det når man behandler både potensielle og eksisterende problemer som et tilfelle som pleies av deg.
Alt for mange glemmer å se på totaliteten i og rundt problemer. For å ta et eksempel. Ha problemet vært? I så fall, hvorfor fortsetter du å tenke på det som har vært når du ikke kan gjøre noe med det?
Er problemet et potensielt problem som enda ikke er oppstått? Igjen så kan du ikke løse et problem som enda ikke eksisterer. Du kan med andre ord ikke gjøre noe med det.
Kunnskap er nøkkelen til trygghet og ro i hverdagen. Jo mer man vet, jo tryggere er man. Det er derfor svært viktig å være mer åpen for korrekt og valid kunnskap som gir deg den tryggheten du trenger slik at problemer og usikkerhet i hverdagen lettere kan forbigås eller legges helt vekk.
Noen mennesker er dessverre så låst i gamle mønstre at negative energier fullstendig overdøver hverdagens potensielle gleder og positive energier. Man velger altså å pleie problemer og negativitet. Er ikke det et dårlig valg? Mange føler dessverre at de ikke klarer å legge vekk vanskelige ting. Det er forståelig. Selv sverger jeg til å hele tiden spørre meg selv følgende:
“har jeg et problem? I så fall, kan jeg gjøre noe med det?”
Oftest er svaret nei. Da kan det legges vekk. Det er unødvendig å bruke tid på ting man likevel ikke får gjort noe med, ikke sant?
Tenk litt over dette i dag. Det skal jeg nemlig gjøre. Tenk litt over alt i livet du faktisk ikke kan gjøre NOE SOM HELST MED. Burde det da strengt tatt fortsatt være et problem?
Valg, valg, valg. Eller bare å hengi seg til alt uten å sette et fritt valgt filter foran?
Noen valg i hverdagen er av den enkle sorten, andre igjen er svært vanskelige.
Men er det egentlig veldig komplisert?
Mange føler at lyset som burde være der fra man åpner øynene om morgenen ikke automatisk tennes. I stedet er det svarte natten som dominerer dagene. Hverdagen blir da veldig tunge og valgene synes blytunge eller beint fram umulig.
Det er da hjernen trenger tilsnakk!
Bryteren er på veggen, men du må faktisk reise deg å skru den på selv. Det er ingen andre som gjør det for deg. Og det er faktisk ditt eget ansvar å reise deg fra stolen, gå bort å trykke på bryteren til lyset.
Depresjonsmørket er et troll. Men troll sprekker i lyset.
Så hev stemmen mot deg selv og hjernen din, jag trollet ut blant folk så er sjansen stor for at deppetrollet sprekker.
Velg aktivt å ha lyset på. Det er det eneste som er bra for deg.
Alle er i stand til å ta fri valg. På sammen måte som man velger å ta kakestykket til høyre i stedet for venstre, ja så er det ditt bevisste valg. Jeg tenker ofte på at når lyset er av ja så er det mitt valg å skru det på igjen. Og da gjør jeg det. Enkelt? Nei, men likevel et valg.
