Gåtur eller løpetur? Hva er best?

 

Det har blitt skrevet mange artikler om dette. Og like mange ulike svar omtrent. Jeg selv er en sterk forkjemper for både gåtur og løpetur alt ettersom hva man ønsker å oppnå. Jeg selv liker godt å gå en tur en kveldsstund, men skal jeg oppnå noe må intensiteten i det man gjør helt klart økes så det kjennes.

Slik sett er det mye sant i det gamle ordtaket, «No pain, no gain».

 

Men, igjen. Hva det er du ønsker å oppnå er altså stikkordet her. Hvis du er svært inaktiv og i særdeles dårlig form, er det kanskje best å starte din livsstils reise med gåturer. Korte spaserturer vil gi deg overskudd etter hvert og det vil bremse den dårlige formen ganske så effektivt. Men her er nettopp stikkordet «bremse».

Man kan altså stagge dårlig form noe og samtidig få overskudd til å øke mengden minutter med gange litt etter litt. Fornuftig altså! Fordi jo flere minutter du går, jo bedre er det for helsen. Og helsen blir bedre etter disse gåturene, i hvert fall hvis du sammenlikner med alternativet det å være inaktiv hver dag.

Så de som har lest tidligere blogginnlegg om dette her på bloggen, vil se at det å gå turer er absolutt å anbefale hvis man skal bryte et inaktivt mønster og bremse forfallet i egen kropp. Man får bedre pust og mer overskudd og det legger kimen til å øke aktivitetsnivået totalt sett.

Hva så med løping? Treger man egentlig denne slitsomme formen for trening? Trenger man å lide seg gjennom mil etter mil i skog og mark eller på landeveien?

Igjen er det avgjørende om hva det er du ønsker å oppnå. La oss ta et eksempel. Hvis du ønsker å gå fra dårlig form til å bli i bedre form slik at du kan klare å unngå å bli andpusten i alt du gjør, trenger kondisen din noe mer enn bare en spasertur eller to om dagen. Her trengs det kraftigere lut! Et godt hjelpemiddel er å bruke BORG SKALA. Denne viser med all tydelighet hvor andpusten du bør bli for å oppnå helsegevinst og ikke bare en bremsende effekt!

Når du er såpass andpusten at du ikke klarer å føre en vanlig samtale med sidemannen, så får du altså en bedring i kondisjon. Tenk deg nå hvor mange ganger du siste året har gått på tur og IKKE kjent på denne følelsen. Litt å tenke på hvis du går en del tur og aldri blir andpusten, ikke sant?

Og skal du øke forbrenningen din for å gå ned i vekt så er det jo primært kostholdet som bør reguleres. Trening er viktig for å øke forbrenning, men her trenger man ikke løpe for at det skal skje effektivt. Man må derimot sørge for at man forbruker nok energi til at man kan gå ned i vekt.

Gåing i høyt tempo i oppoverbakker sørger for dette ganske så effektivt. Her trenger man altså ikke å løpe, selv om dette også hjelper godt på. Det viktige her er å sørge for at kroppen får brukt musklene så effektivt som mulig, inntil man er godt sliten. Et pluss er jo selvsagt at hvis man øker farten i gangtempo oppover bratte bakker, så vil man garantert bli andpusten, slik at her slår man to fluer i en smekk!

SÅ min anbefaling i dag er å utfordre deg selv neste gang du går på tur. Gå raskt som i powerwalking,  og øk tempoet i oppoverbakker hvis du vil forbrenne mest mulig uten å løpe, og løp raskt i intervaller hvis du vil bedre kondisen. Gjør gjerne begge deler hvis du ønsker best mulig effekt totalt sett!

Men altså, ikke kun gå slentreturer uten å bli andpusten hvis du ønsker å gjøre noe mer enn å bremse en inaktiv hverdag!

 

Mvh Willy

#helsefordel #helsegevinst #løpe #gåturer #hverdagsaktiv #aktivitet #nopainnogain #aktiv

 

 

 

 

 

Løpetur med endocannabinoider i kroppen

 

Så du hater å løpe sier du? Ja da er du ikke alene. Og i tillegg så har vi som løper såpass mye problemer med både knær og ben og hofter, rygg og det som verre er. Farlig å løpe sier man, trekker på skuldrene og kjører en tur bort på bensinstasjonen og kjøper seg en pølse. SLIK skal livet nytes, ikke sant?

 

Hva faen er som får folk til å utsette kroppen for alle disse plagene? Og hva faen er det som får folk til å attpå til LIKE denne formen for trening? Galninger og gamle gubber i panikkalderen med akutt fare for hjertestans. Selvmordsløpere med tette årer og helsepanikk! Og så tar man seg en kaffe og synker sammen i sofaen i stedet.

 

Hvem er så disse som liker dette. De som tilsynelatende elsker å plage allerede slitne kropper oppover, bortover og nedover bakker til man til slutt henger kvalm over et gjerde og hiver etter pusten? Så etter noen sekunder reiser dem seg faen meg opp igjen og løper en runde til!?

 

Total galskap. Eller ikke?

 

Hva er det egentlig som skjer her. Fordi jeg selv glatt innrømmer at det å løpe forbandt vi med å stikke av fra jævelskap i ungdommen og ble sett på som en nødvendighet for å unngå å bli tatt eller å få juling. Det å løpe har for meg vært en sann pine de femti meterne jeg klarte før lungene gikk til streik og truet med å si opp og flytte bolig til en mer bedagelig anlagt person.

Helt til jeg selv begynte å arbeide med fysisk aktivitet i 2013. Formen var da så dårlig og livsstilsendringen var såpass nødvendig at jeg måtte finne ut av hva dette innebar. Hva var det egentlig som skjedde i kroppen når man løper. Hva er kondis og hvordan får dette livet til å bli forlenget med mer enn 16 år i snitt? Her var det ting som pirret min nysgjerrighet. Dette måtte jeg jo finne ut av.

Faglig nysgjerrighet har alltid vært en stor styrke i mitt arbeidsliv. Det å hele tiden være oppdatert på de siste nye forskningsresultater, samt det å skille dårlig og god forskning fra hverandre, har stått i førersetet i min faglige utvikling i alle år.

Det samt et langt liv der erfaring og evne til å ikke være redd for å prøve nye ting har nok gjort at jeg ikke har blitt en som bare følger strømmen, men en som tør å utfordre meg selv faglig. Flere burde prøve det!

 

Uansett. Tilbake til løpingen. Her var det altså mange løpere som skrøt over hvor digg dette er og hvor bra form de hadde. Jeg selv ble andpusten bare jeg gikk opp til postkassen. Hva om jeg bestemte at jeg ikke skulle hate dette, men heller velge å begynne å elske løping. Dette til tross for at jeg innerst inne hatet det. Det store spørsmålet var om jeg kunne begynne å like det etter å ha øvd meg på det?

Med mye mer kunnskap i kofferten begynte jeg å småløpe i jobbsammenheng. Dette er jo en viktig del av livsstilstrening og andre synes jo å like det og resultatene på form løy jo absolutt ikke. Jeg selv slet med å få pusten til å samarbeide med stadig mer smertefulle ben.

Men sakte og sikkert forandret dette seg. Med gode basisøvelser for bena og små joggeturer innimellom, så endret smertene karakter og pusten ble merkbart bedre. Første gang jeg jogget sakte en kilometer trodde jeg nesten ikke det jeg opplevde. Bena var dårligere enn pusten! SÅ utrolig deilig å oppleve.

I dag er situasjonen helt annerledes. Jeg ELSKER å løpe. Først og fremst må jeg si at jeg løper ikke nødvendigvis så fort lenger men bare det å løpe moderat fart med moderate lengder er for meg svært deilig.

Og aller beste er det som skjer etter ca. 10 minutter. Da skjer det noe i kroppen som får smerter til å forsvinne og gledesrus til å boble i skallen. Da kan jeg løpe herfra til evigheten. Det er dette som ofte kalles løperus, eller «Runners High». Nå er det viktig å understreke at dette nok i mitt tilfelle ikke dreier seg om det som toppidrettsutøvere definerer som runners high. Dette innebærer nemlig at man går helt i kjelleren og litt til over en viss tid. Når man så tror at man ikke klarer mer så slår kroppens stresshormoner inn sammen med adrenalin og gir en opplevelse av å sveve. Denne påkjenningen ville nok ikke jeg anbefalt til noen med mindre dem drev aktivt med toppidrett og således vet hva de gjør. Denne tilstanden vet man lite om, men den ligger sannsynligvis i grenselandet mellom fysiologi og psykologi.

 

Så denne runners high jeg selv føler antar jeg er en mildere versjon av dette. Her kommer det inn begreper som endorfinproduksjon og det som antagelig passer best i mitt mosjonsløpingstilfelle, nemlig endocannabinoider. Jepp, du leste riktig. Endocannabinoider.

Så hva er det egentlig som skjer her da. Jeg trodde egentlig at det var produksjonen av endorfiner som gjorde at denne følelsen av å kunne løpe i evighet slo inn. Og det er det også, men for at dette skal ha en god effekt, så må man altså løpe opp mot to timer med en hastighet på rundt 5 ? 6 minutter per kilometer.

Imidlertid vil produksjonen av endocannabinoider skje mye før og man trenger heller ikke å løpe hardt og lenge for at denne skal virke på kroppen. Her holder det med en økt på rundt 70 ? 85% av makspuls for å trigge produksjonen av endocannabinoider.

Der er ikke bare endorfiner som sagt som gjør at du får denne gode følelsen men også andre kjemikalier som altså endocannabinoider. Dette gjør at kroppen din produserer en naturlig type av THC, som også finnes i marihuana. I likhet med marihuana får dette deg en rolig og avslappet følelse på en sunn måte i motsetning til marihuana som inntas på annen måte. Kroppen avpasser nemlig mengden til noe som er sunt og ikke farlig. Endocannabinoider kan lages av alle celler i kroppen og dermed kan dette faktisk gi en enda større effekt enn endorfiner.

Studier har vist at en løpetur på en halv time der altså rundt 75% av makspuls er nok, vil kunne øke nivået av endocannabinoider i kroppen på rundt 30%. Nå det kaller jeg RUNNERS HIGH!

 

Så litt oppsummering her. Det å løpe kan altså læres. Det å løpe er for mange en pine, men en pine som kan lett bli til kjærlighet. Det å løpe gir en ubeskrivelig lykkerus. Det å løpe gir en følelse av å sveve, når man har funnet oppskriften. Det å løpe gir en betydelig bedre kondisjon og det å løpe demper smerter. Dette er alt ting som jeg ønsker i en livsstilsendring og det gjør meg i stand til å klare andre daglige aktiviteter mye lettere enn før. Det gjør meg lettere til sinns og det har gitt meg evnen til å delta i sosiale aktiviteter som for eksempel Bergen City Maraton, som du kan lese mer om her.

Så hva så med dem som sier at de ikke kan løpe på grunn av ulike smerter i ledd og knær og så videre?

En vanlig kommentar jeg ofte hører er at man ikke kan løpe fordi knærne ikke holder. Leddene er vonde og ryggen får for mye juling.

Selvsagt skal man ta alvorlige muskel og skjelett problemer på alvor. Det er svært viktig at kroppen er i stand til å klare påkjenninger som innebærer løping. Men nyere forskning antyder likevel at det å løpe er mindre belastende enn man før har trodd. Dette innebærer at lette joggeturer på asfalt ikke er så belastende som før antatt fordi kroppen faktisk er skapt til å tåle disse påkjenningene. Men mer om dette i et innlegg her på bloggen i nærmeste fremtid.

 

Sørg for å tilnærm deg løpeformen med god grunntrening i bena og rygg, hofter og sørg for at du FAKTISK VELGER Å LIKE LØPING fremover. Har du ekstremt dårlig form så begynn med kun få meter løping om gangen og bruk tid på å bygge deg opp. Husk du har resten av livet for det finnes ikke noen aldersgrense på denne fine formen av trening.

Mvh Willy

#løpe #glede #runnershigh #endorfiner # endocannabinoider #helsegevinst #helsefordeler #jogging #løpetur #gledesrus #trening

Iron Iversen

 

Hei alle. Den siste tiden har jeg postet flere innlegg som forteller om min egen fortreffelighet og hvordan jeg til forveksling kan sammenliknes med en Gresk Gud eller til og med noe som er enda flottere. På grunn av min egen suverene evne til å forstå omgivelsene mine, føler jeg at det er på tide å trekke dette litt sammen og se litt på årsakene til at jeg mener at jeg er mer enn perfekt.

 

La oss begynne dagens historie med min gode venn Iversen. Iversen har vært med meg siden den dagen hjernen min fikk nok celler til å overbevise min mor og min far om hvilken unik person jeg er. For vi er jo alle unik! Det må vi ikke glemme. Iversen var med meg på første skoledag da jeg selvsagt tok førsteklassen med storm. Og han var med meg da jeg tidlig i livet skiftet skole og venner. Slik sett har Iversen alltid vært der. Han har sørget for å beskytte meg mot ytre negativ påvirkning og han har stått opp for meg når jeg har møtt personer som kun har vært ute etter å trykke meg ned.

Iversen har på en måte som har vært helt unik, stått for en støyt og sørget for at jeg har kunnet takle alt fra ondsinnet sladder til det å drite meg ut offentlig både her og der.

 

Det er klart at det har vært perioder i livet der jeg ikke alltid har synes at Iversen har vært like klok og vi har i perioder hatt mange og intense diskusjoner om hva vi skal formidle og ikke minst hva som er rett og galt. De fleste gangene har det endt med et slags forlik, mens andre ganger har vi blitt uvenner. Og det er og har vært i de periodene vi har vært uvenner jeg virkelig har fått kjenne på det jeg mangler av selvtillit, selvbilde og tøffhet. Usikkerheten kommer snikende bare Iversen reiser bort en helg og livet og offentligheten blir da med ett, litt vanskeligere å takle. Klart at jeg forsøker å kopiere og herme etter det jeg tror Iversen ville ha sagt, men jeg merker godt at dette er svært vanskelig. Iversen er suveren på dette området.

Det er han som har de vittige kommentarene, det er han som trøkker til i diskusjoner og det er han som klasker til ondsinnede hensikter som rettes mot meg. Det er også han som står opp og avvæpner en hel forsamling av mennesker når jeg klarer å tråkke feil i et foredrag eller i samtale en til en.

Så dere skjønner at min beste venn Iron Iversen er svært viktig for meg. Det samarbeidet som meg og Iron I har er det som drar meg gjennom livet. Der jeg selv som person kan tillate meg å være sårbar, der jeg som person synes at ALLE mennesker har stor verdi, der jeg som person synes at vi skal være snille og greie med hverandre uansett bakgrunn, og der jeg som person synes at det å hjelpe andre er det viktigste i verden, der balanserer altså Iron I denne litt naive «meg» personen til en som faktisk tåler motgang, til en som er i stand til å ta tøffe diskusjoner. Til en person som faktisk har kraft og selvtillit nok til å understreke min egen unike tilstedeværelse i en verden som stadig blir kaldere. Til en person som er i stand til å innrømme feil.

For feil det gjør vi hele tiden både meg selv og kamerat Iversen. Det er lett å tråkke feil i dagens samfunn der vi møter mange og veldig ulike personligheter opp igjennom et langt liv. Mange har vært sint på Iron Iversen og mange har synes at han er en klyse. En som tror han er noe liksom. Mange synes at man ikke skal fremheve seg selv i det hele tatt og viser til jantelovverket. Mange tror at Iron Iversen er en verdensvant fyr med en selvtillit ut av en annen verden og derfor kan de ikke akseptere ham. Så feil kan de altså ta. Men Iron I, er heldigvis vant til det. Han sa til meg en gang da det stormet som verst,

«vet du, det er 8 milliarder mennesker i verden, hvis 7 milliarder av dem ikke forstår meg og derfor misliker meg er det faktisk en milliard mennesker som liker meg og forstår meg. Ikke så aller verst det!»

Typisk Iron I. alltid like positiv og alltid like tøff i trynet. Men de som ikke kjenner ham og ikke ser ham ser kun dette. De ser ikke det triste draget over ansiktet som bare i ett sekund, viser at han også har sine begrensninger. Han også kan bli såret. Han også kan være den som av og til lider over menneskers uforstand. Han som bare har ett mål, nemlig å forsøke å leve sitt liv på beste måte der han kan være med å gi andre noe liknende.

 

Uten en dose hjelp fra Iversen ville det vært vanskelig. Uten at han hjalp meg gjennom ulike situasjoner med en god dose selvironi, med å sørge for at vi ikke tar oss selv så forbanna høytidelig og samtidig sørger for at vi tør å leve, diskutere, eksistere så ville dagene vært mye vanskeligere. Så får man kanskje leve med at Iron Iversen tar seg en ferie i blant. Han fortjener tross alt det så mye bra som han gjør. I alle fall for meg.

Mvh Willy

 

#ironi #selvinnsikt #uhøytidelig #angst #selvtillit #leve #livet

Naken i hagen dagen!

 

Det finnes mange ulike dager som markeres. Noen er rett ut teite, andre igjen er bare morsomme. Hva som er hva får være opp til hver enkelt, tenker nå jeg.

Jeg synes at «Naked Gardening day» er en av de mer morsomme. Denne dagen innebærer at man skal kunne sprade rundt i hagen uten en tråd, men med omtrent bare et lønneblad, eller et aspeløv for den saks skyld strategisk plassert. Eller ikke.

Hva folk velger denne dagen er vel også litt væravhengig tenker nå jeg da.

Verdens nakendag i hagen ble i sin tid funnet på av Jacob Gabriel og Mark Storey. Dette spredde seg utover hele verden og i dag markeres altså dette over hele verden. Det er en ikke politisk markering som fremmer glede og moro og naturligvis kroppens fortreffelighet.

Akkurat nå så sprader altså en god del av de mer liberale av oss rundt med null klær og mye latter. Det lukes, det klippes, det rakes og det plantes. Et syn for alle som går forbi hagen og nyter utsikten av blomsterprakt og ugress!

Bare et par tips på tampen om du har tenkt å ordne litt i hagen. Ikke begynn med å fjerne stikkebusker eller annen hagepryd med torner på. Det kan fort straffe seg. Som ved alt annet arbeid så må man tenke HMS!

Naken i hagen og fremfor alt hagearbeid i seg selv er jo en svært god hverdagsaktivitet. Litt tyngre tak kan jo også tas, og da kan dette fort bli hverdagstrening. Så egentlig er det jo bare fordeler med å sprade rundt med bare bakdeler, ikke sant?

SÅ hva gjør dere andre denne dagen? Er det liiiittt for kaldt her i våre mer arktiske hager, eller er dette noe for enhver? Legg gjerne igjen kommentarer!

Så Nyt dagen, naturen og livet. Pris våren og mennesket. Kom deg ut i hagen å få orden på ugresset!

 

God Helg til alle!

#hage #naken #aktivitet #nakedgardeningday #hverdagsaktivitet

Vi som tar helg – Og de som ikke gjør det.

 

Ja noen av oss tar helg. Noen av oss kan se tilbake på en uke der hardt arbeid har gitt en både gode opplevelser og mindre gode opplevelser. Slik vil det alltid være. Uansett hva man har utført av arbeide, så vil utført arbeide være av det gode.

Mennesket trenger å arbeide. Mennesket er skapt for bevegelse samt det å utføre oppgaver som driver oss fremover. Dette enten man liker det man gjør eller om man har et arbeid man ikke helt trives med.

Selv synes jeg at det er en livsnødvendighet å arbeide. Og det å få arbeide med noe som føles meningsfullt, gir meg ekstra energi i det jeg gjør.

Når helgen kommer er det godt å være en som tar helg, men vi må ikke glemme dem som faktisk holder hjulene i gang. Jeg har sagt det før og jeg mener det til det fulle. Vi burde verdsette dem som arbeider innen helsevesenet i MYE større grad enn det vi gjør i dag.

Dette har jeg tidligere har skrevet om i innlegget om helseengler, som du kan lese mer om her.

I uken som har gått så har jeg fått lov å møte mange ulike mennesker som har trengt den hjelpen helsevesenet skal tilby. Så arbeider man hardt for at de ulike skal få det så bra som mulig og så riktig hjelp som det er mulig å gi.

Likevel så hører man ofte mye negativt om det vi gjør og det vi gir av faglig kompetanse og menneskelig kontakt.

Hva som gjør at vi fortjener å bli møtt med såpass store motforestillinger kan man spørre seg om, men jeg synes det er på tide å gi helsevesenet den anerkjennelse denne tjenesten vi har i Norge fortjener. Vi kan være enige om at det vil alltid være enkeltsaker som man kunne vært foruten. Det vil det være uansett hvilket yrke man har. Se for deg ditt eget arbeid. Enten du er tømrer eller bonde, enten du er megler eller advokat. Fortell meg da om det er yrker der det ikke skjer feil i enkeltsaker, og fortell meg om dere tenker på dette i hverdagen deres!

Jeg tenker i alle fall på dette når jeg går hjem på Fredagen fordi jeg har fri hver helg. Jeg tenker på dem som kommer på jobb hele uken samt helger for å arbeide til beste for dem som har det vanskeligst. Jeg tenker på dem som vier sine liv og ekte engasjement for å gi av seg selv for at andre mennesker skal ha det så bra som mulig. Jeg kan gå hjem. De arbeider. Man burde sette MYE mer pris på alle dem som arbeider i et helsevesen som er et av verdens beste.

Jeg setter i hvert fall pris på dem. Jeg elsker å arbeide sammen med dem. Jeg drives av det å kunne få andre til å bli bedre etter alvorlige sykdommer. Jeg vet at det ikke er enkelt. Jeg vet at det vi gjør er noe av det beste som finnes i verden totalt sett. Jeg vet at det kunne vært enda bedre, men jeg vet også at det arbeides kontinuerlig med å bli bedre hver eneste dag. Når jeg forlater min arbeidsplass Fredag ettermiddag møter jeg dem som er på vei til sine vakter. Alle hilser, er blide og smiler og ler. Gi dem en grunn til å opprettholde smilene. Gi dem grunner til å glede seg til å gå på jobb. Gi dem din støtte og anerkjennelse. De som arbeider i helgene, i høytider, til alle døgnets tider, de fortjener vår hyllest. Gi dem din støtte og ditt smil.

Fordi de fortjener det!

Mvh Willy

 

 

 

 

 

Fotokunst i dagens innlegg

 

Hei alle. 

Som dere vet har jeg et stort galleri med fotokunst som jeg har arbeidet med de siste 25 årene. I dagens innlegg her på bloggen presenterer jeg et par arbeider.

Har dere noe dere driver med av kreativ art?

Post gjerne en kommentar!

 

Ønsker dere forøvrig en fin kveld.

 

Mvh willy

#foto #kunst #interiørbilder #fineart #fotografi #veggbilder 

Aktiv uke!

 

Den siste uken har jeg virkelig fått kjenne på løpeglede og aktiv hverdag. Kroppen er nå sliten, men på en god måte. Jeg kjenner på gangsperre, men i levelige mengder og jeg kjenner på litt verk her og der, også i levelige mengder.

Men først og fremst kjenner jeg på gleden av å ha mestret noe. Gleden over at vinteren har stengt ned og våren er her med alle dens fine små glimt av lykke. Dagens to løpeturer på jobb i frisklivssentralen illustrerte dette på en god måte. Midt i den tyngste bakken slo bjørkeknopper imot oss og veikanten var full av hvitveis. Fuglene sang og temperaturen var bra til tross for litt i overkant mye vind. Følelsen av å leve var til å ta og føle på. Et nydelig øyeblikk!

 

Jeg vil virkelig anbefale alle å komme seg ut enten man løper eller går bare for å kjenne på at livet er verdt å leve! For mange er dørstokkmila lang, men hvis man kun går ut en liten tur kun for å kjenne på luften, livet og fuglesangen, så er man allerede i gang.

Men tilbake til den uken som har gått. Den begynte med oppladning til Bergen City Maraton, fortsatte med selve løpet som jeg har skrevet litt om her.

Og forberedelser samt Frank Løke og hans mankini løp du kan lese mer om her.

 

I alle fall så har jeg altså tilbakelagt ganske mange kilometer med løping siste uken. Først en god del kilometer som forberedelse til løpet, så selve løpet på 2 kilometer Lørdagen. Videre løp jeg 3 kilometer Søndagen, 4,5 kilometer om mandagen, 1 mil om Tirsdagen og altså nær 1 mil i dag.

Nå kjenner jeg det bra i bena og jeg tar nå et par dager med restitusjon. Restitusjon er også viktig.

 

Poenget mitt her er altså at selv om dette er tungt har jeg både LÆRT MEG Å LIKE samt VALGT Å ELSKE det å løpe. Det er altså noe jeg ikke kunne fordra tidligere, men som med all endring må man ta noen valg i livet. Mitt valg var å gjøre noe på flere områder, men altså først og fremst å få bedre kondisjon. Og når jeg løper en mil og det kjennes mer i bena enn på pusten, så føler jeg at jeg har oppnådd dette. Men trening er ferskvare og jeg liker å ta en løpetur for å opprettholde kondisen.

Jeg har også full forståelse for de som ikke ser seg selv løpende, men tro meg, forsøk å gjøre noen valg der valgene innebærer at du gjør noe som du overhodet ikke kunne se for deg tidligere. Vær åpen for alle slags endringer også de som du ikke ser for deg er deg.

For de valgene kan faktisk bli deg!

Mvh Willy

 

#løpe #glede #livsstilsendring #aktiv #hverdagsaktiv #læring #mestring #motivasjon #endring #kondis #gangsperre

 

 

 

Velg gleden ikke sorgen

 

Hva mener jeg egentlig med det? Altså, kan man tvinge frem glede der det ikke er noe glede? Kan man velge å være glad når man er trist? Kan man snu ulykke til lykke? Kan man fjerne tristhet fra hodet og erstatte det med glade tanker?

Tenk deg et kjøkkenbord. Et tomt kjøkkenbord. Et sånn helt vanlig tomt kjedelig kjøkkenbord, plassert på et sånn helt vanlig kjedelig kjøkken, i et sånn helt vanlig hus eller leilighet i en helt vanlig Norsk kjedelig by et sted i et helt vanlig kjedelig land.

 

Tenk deg at du ligger i sengen og tenker på å stå opp, men du har overhodet ikke lyst i dag fordi hodet er fylt med helt uvanlig mye dritt. Dritt som du har samlet opp over lang tid, eller kanskje det er over en kortere periode. Kanskje dritten er noe som nylig har skjedd og dermed gjort deg ekstra sint, lei, trist, ulykkelig, eller hva det nå enn er. Kanskje skyldes dritten noe du fortsatt bærer på fra et sted og en tid langt, langt borte, men som nekter å fjerne seg fra hodet ditt. Så her ligger du altså i sengen og kjenner på dette. Gudene vet hvor mange ganger du har gjort det før kanskje.

 

Tenk deg da tilbake til kjøkkenbordet. Det tomme kjedelige vet du. Kjedelig, men HELT UFARLIG. Bare tomt. Tenk deg så at du dekker på dette bordet med alt det du tenker på. Stolene representerer personer, bestikk representerer ulike negative hendelser, glassene kan fylles med uvesentlig dritt, mens skåler kan fylles med mer alvorlig dritt. Ta deg god tid i denne prosessen. Fyll bordet med alt det som representerer det negative du tenker på. Og når du har fått dekket på så tenk igjennom alt du har flyttet fra hodet og lagt på kjøkkenbordet ditt. Fjern det fysisk fra hodet og tenk deg at du står ved siden av og ser ned på bordet. Observer det på avstand og se klart for deg at det er flyttet fra hodet til et annet sted. Det er ikke lenger en del av deg, men selv om du fortsatt eier både huset, kjøkkenet, bordet og resten så har du faktisk identifisert en hel haug med dritt og flyttet det ut av hodet og inn på kjøkkenet.

Hvis du nå er komfortabel med å betrakte det på avstand, så forestill deg gjerne at du har invitert de personene som er en del av det negative du tenker på. Forestill deg at du står på avstand og betrakter dem når de sitter seg ned og fortærer all dritten du har plassert der. På kjøkkenbordet. Forestill deg at de koser seg, har det hyggelig og til og med lar latter fylle kjøkkenet.

Fordi de vet ikke at dette er dine ting, de vet ikke at ting har en slik effekt på deg som på dem, de vet ikke at de har sagt eller gjort ting som har såret deg, de vet ikke at du opplever andre smaker enn dem.

Fortell dem nå at de kan gå når de er ferdig. Be dem samtidig om å ta med seg både bord, bestikk, matrester, glass og alt som er der og kaste det i kontaineren utenfor. Fordi du skal skaffe deg nytt. Et nytt et som er fylt med farger, glede, annerledes og hyggelige ting, designbord akkurat for deg, lykkeglass med lykkebestikk og skåler fylt med solskinn. Glass som synger og er fylt med lykkerus og fat som har plass til de deiligste retter. Med mange stoler rundt der det er kun plass til mennesker som stråler, som gir av seg selv, men som har minst like mye feil og lyter som alle andre. Fordi det er de ekte menneskene. Det er de som fyller kjøkkenet med latter. Ekte latter. Det er de som nyter det gode og ikke det triste. Det er de som sørger for at huset ditt er det morsomste huset i gaten. Og det er de og deg selv som gjør at dere lever. Virkelig lever!

Denne overføringsteknikken bruker jeg selv når hodet fylles med dritt. Når problemer stiller seg opp og når ting ikke ser så lyst ut. Fordi det vil det gjøre mange ganger i livet. Trikset er å kvitte seg med dritten så raskt og effektivt som mulig. Det er oss selv som bestemmer over hjernen vår og det er til syvende og sist oss selv som bestemmer om det finnes elementer inne i oss som skal få lov til å straffe oss med sine negative bølger. Jeg inviterer dem til frokost og ber dem om å ta med seg dritten når de går.

Vi trenger glede og lykke i livet, ikke sorg og negativitet.

Mvh Willy

#følelser #sorg #dritt #glede #tanker #psykiskhelse #angst #tanketeknikk #problemløsing #hverdagsaktiv