Løpetur med endocannabinoider i kroppen

Så du hater å løpe sier du? Ja da er du ikke alene. Og i tillegg så har vi som løper såpass mye problemer med både knær og ben og hofter, rygg og det som verre er. Farlig å løpe sier man, trekker på skuldrene og kjører en tur bort på bensinstasjonen og kjøper seg en pølse. SLIK skal livet nytes, ikke sant?

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Hva faen er som får folk til å utsette kroppen for alle disse plagene? Og hva faen er det som får folk til å attpå til LIKE denne formen for trening? Galninger og gamle gubber i panikkalderen med akutt fare for hjertestans. Selvmordsløpere med tette årer og helsepanikk! Og så tar man seg en kaffe og synker sammen i sofaen i stedet.

Hvem er så disse som liker dette. De som tilsynelatende elsker å plage allerede slitne kropper oppover, bortover og nedover bakker til man til slutt henger kvalm over et gjerde og hiver etter pusten? Så etter noen sekunder reiser dem seg faen meg opp igjen og løper en runde til!?

Total galskap. Eller ikke?

Hva er det egentlig som skjer her. Fordi jeg selv glatt innrømmer at det å løpe forbandt vi med å stikke av fra jævelskap i ungdommen og ble sett på som en nødvendighet for å unngå å bli tatt eller å få juling. Det å løpe har for meg vært en sann pine de femti meterne jeg klarte før lungene gikk til streik og truet med å si opp og flytte bolig til en mer bedagelig anlagt person.

Helt til jeg selv begynte å arbeide med fysisk aktivitet i 2013. Formen var da så dårlig og livsstilsendringen var såpass nødvendig at jeg måtte finne ut av hva dette innebar. Hva var det egentlig som skjedde i kroppen når man løper. Hva er kondis og hvordan får dette livet til å bli forlenget med mer enn 16 år i snitt? Her var det ting som pirret min nysgjerrighet. Dette måtte jeg jo finne ut av.

Faglig nysgjerrighet har alltid vært en stor styrke i mitt arbeidsliv. Det å hele tiden være oppdatert på de siste nye forskningsresultater, samt det å skille dårlig og god forskning fra hverandre, har stått i førersetet i min faglige utvikling i alle år.

Det samt et langt liv der erfaring og evne til å ikke være redd for å prøve nye ting har nok gjort at jeg ikke har blitt en som bare følger strømmen, men en som tør å utfordre meg selv faglig. Flere burde prøve det!

Uansett. Tilbake til løpingen. Her var det altså mange løpere som skrøt over hvor digg dette er og hvor bra form de hadde. Jeg selv ble andpusten bare jeg gikk opp til postkassen. Hva om jeg bestemte at jeg ikke skulle hate dette, men heller velge å begynne å elske løping. Dette til tross for at jeg innerst inne hatet det. Det store spørsmålet var om jeg kunne begynne å like det etter å ha øvd meg på det?

Med mye mer kunnskap i kofferten begynte jeg å småløpe i jobbsammenheng. Dette er jo en viktig del av livsstilstrening og andre synes jo å like det og resultatene på form løy jo absolutt ikke. Jeg selv slet med å få pusten til å samarbeide med stadig mer smertefulle ben.

Men sakte og sikkert forandret dette seg. Med gode basisøvelser for bena og små joggeturer innimellom, så endret smertene karakter og pusten ble merkbart bedre. Første gang jeg jogget sakte en kilometer trodde jeg nesten ikke det jeg opplevde. Bena var dårligere enn pusten! SÅ utrolig deilig å oppleve.

I dag er situasjonen helt annerledes. Jeg ELSKER å løpe. Først og fremst må jeg si at jeg løper ikke nødvendigvis så fort lenger men bare det å løpe moderat fart med moderate lengder er for meg svært deilig.

Og aller beste er det som skjer etter ca. 10 minutter. Da skjer det noe i kroppen som får smerter til å forsvinne og gledesrus til å boble i skallen. Da kan jeg løpe herfra til evigheten. Det er dette som ofte kalles løperus, eller «Runners High». Nå er det viktig å understreke at dette nok i mitt tilfelle ikke dreier seg om det som toppidrettsutøvere definerer som runners high. Dette innebærer nemlig at man går helt i kjelleren og litt til over en viss tid. Når man så tror at man ikke klarer mer så slår kroppens stresshormoner inn sammen med adrenalin og gir en opplevelse av å sveve. Denne påkjenningen ville nok ikke jeg anbefalt til noen med mindre dem drev aktivt med toppidrett og således vet hva de gjør. Denne tilstanden vet man lite om, men den ligger sannsynligvis i grenselandet mellom fysiologi og psykologi.

Så denne runners high jeg selv føler antar jeg er en mildere versjon av dette. Her kommer det inn begreper som endorfinproduksjon og det som antagelig passer best i mitt mosjonsløpingstilfelle, nemlig endocannabinoider. Jepp, du leste riktig. Endocannabinoider.

Så hva er det egentlig som skjer her da. Jeg trodde egentlig at det var produksjonen av endorfiner som gjorde at denne følelsen av å kunne løpe i evighet slo inn. Og det er det også, men for at dette skal ha en god effekt, så må man altså løpe opp mot to timer med en hastighet på rundt 5 ? 6 minutter per kilometer.

Imidlertid vil produksjonen av endocannabinoider skje mye før og man trenger heller ikke å løpe hardt og lenge for at denne skal virke på kroppen. Her holder det med en økt på rundt 70 ? 85% av makspuls for å trigge produksjonen av endocannabinoider.

Der er ikke bare endorfiner som sagt som gjør at du får denne gode følelsen men også andre kjemikalier som altså endocannabinoider. Dette gjør at kroppen din produserer en naturlig type av THC, som også finnes i marihuana. I likhet med marihuana får dette deg en rolig og avslappet følelse på en sunn måte i motsetning til marihuana som inntas på annen måte. Kroppen avpasser nemlig mengden til noe som er sunt og ikke farlig. Endocannabinoider kan lages av alle celler i kroppen og dermed kan dette faktisk gi en enda større effekt enn endorfiner.

Studier har vist at en løpetur på en halv time der altså rundt 75% av makspuls er nok, vil kunne øke nivået av endocannabinoider i kroppen på rundt 30%. Nå det kaller jeg RUNNERS HIGH!

Så litt oppsummering her. Det å løpe kan altså læres. Det å løpe er for mange en pine, men en pine som kan lett bli til kjærlighet. Det å løpe gir en ubeskrivelig lykkerus. Det å løpe gir en følelse av å sveve, når man har funnet oppskriften. Det å løpe gir en betydelig bedre kondisjon og det å løpe demper smerter. Dette er alt ting som jeg ønsker i en livsstilsendring og det gjør meg i stand til å klare andre daglige aktiviteter mye lettere enn før. Det gjør meg lettere til sinns og det har gitt meg evnen til å delta i sosiale aktiviteter som for eksempel Bergen City Maraton, som du kan lese mer om her.

Så hva så med dem som sier at de ikke kan løpe på grunn av ulike smerter i ledd og knær og så videre?

En vanlig kommentar jeg ofte hører er at man ikke kan løpe fordi knærne ikke holder. Leddene er vonde og ryggen får for mye juling.

Selvsagt skal man ta alvorlige muskel og skjelett problemer på alvor. Det er svært viktig at kroppen er i stand til å klare påkjenninger som innebærer løping. Men nyere forskning antyder likevel at det å løpe er mindre belastende enn man før har trodd. Dette innebærer at lette joggeturer på asfalt ikke er så belastende som før antatt fordi kroppen faktisk er skapt til å tåle disse påkjenningene. Men mer om dette i et innlegg her på bloggen i nærmeste fremtid.

Sørg for å tilnærm deg løpeformen med god grunntrening i bena og rygg, hofter og sørg for at du FAKTISK VELGER Å LIKE LØPING fremover. Har du ekstremt dårlig form så begynn med kun få meter løping om gangen og bruk tid på å bygge deg opp. Husk du har resten av livet for det finnes ikke noen aldersgrense på denne fine formen av trening.

Mvh Willy

#løpe #glede #runnershigh #endorfiner # endocannabinoider #helsegevinst #helsefordeler #jogging #løpetur #gledesrus #trening