Hei alle lesere! Lørdag er en dag som liksom er midt i mellom alt. Personlig er jeg mest glad i Fredagen jeg da. Hva med dere? Hvilken dag er den beste dagen dere har? Legg igjen en kommentar på det da folkens!
Livsnytere vet hvordan man skal leve sies det. Det vet jeg nok ikke, men det spørs vel hvordan man definerer livsnyter. Eller hva man ligger i det for den saks skyld.
Hver sin smak er det også noe som heter og jeg foretrekker altså alt med måte. Alt med måte forteller noe om hva man BØR gjøre for å holde seg ved god helse, og at man også både KAN og BØR krydre livet med litt kos og til og med usunne valg innimellom. Hvis vi skal kjøre et strengt løp der ingenting skal kunne unnes og alt godt skal unngås, så viser all erfaring at man tilslutt går på trynet i livsstilsendringen.
Jeg vil ikke ende opp med å angre på alt jeg ikke har smakt og kost meg med på bekostning av en «fantastisk ripe» kropp og et sinn som ikke kan delta på noe hvis det innebærer å måtte kose seg litt for mye.
Man må gjerne trene og herje på hvis man er toppidrettsutøver eller hvis man har det bra med det man gjør, men husk at alle ikke er helt der. Mange har nok med å klare å få en litt bedre helse. Lager man da et løp som innebærer et knallhardt regime både innen kost og trening, så er det ikke sikkert at man klarer å holde på mer enn en viss periode. Lag heller et fornuftig løp der alt kan repareres. Der livet ikke må vente til du er ferdig på trening. Der nytelse må vike for shaker, chinups, pullups, og annet. Nyt livet i stedet.
Og hvis du ryker på en smell i ditt endringsforløp, så er ikke det verdens undergang. Bare å starte på nytt. Det er hvis du ryker på alt det ikke er bra. Det er ikke usunt å ta en liten skål med popcorn, men det er usunt å trykke i seg en hel pose chips, hver dag året rundt! Get my point?
Finnes det noe bedre i livet enn å gå en lang tur i skog og mark? Der fuglene synger og våren spiller sine vakre toner over li og fjell. Der man for første gang i år tusler ut i nærområdene for å bruke naturen rundt deg. Kjenne hvor nydelig deilig det er å la seg drive fremover, oppover mot toppene rundt deg. Alt mens våren og lydene akkompagneres av det som må betegnes som noe nærmest fønvind. Varme for første gang i år stryker lett over kinnene dine og leder deg stadig høyere, lengre, mye lengre og mye høyere enn du har vært på svært lang tid. Det er som om du fylles med krefter. Krefter som du ikke visste var der i vinter. Som forteller deg at motbakkene oppover i lia er der kun for å gi deg nye krefter. Du tar sats og løper oppover, bortover, nedover. Lenger enn langt. Fordi det kjennes som om livet selv har grepet tak i deg, funnet frem energisprøyten og satt den med en kontant bevegelse i setemuskelen din. Deilig, nydelig og FOR EN DAG!
Langsomt åpner du øynene dagen etter. Et lite smil om munnen sprer seg fra kinn til kinn når du tenker på gårsdagens flotte opplevelse. På tide å stå opp, lage kaffe og kanskje ta en tur i dag også? Du strekker lett på deg og vrir kroppen ut av sengen for å sette bena i gulvet.
Det smeller i leggene i det føttene treffer parketten. Kniver av noe som kjennes ut som rustent jern smidd av fanden sjøl river seg opp i leggmusklene. Smeltet aluminium renner gjennom årene og brenner seg igjennom samtlige blodkar i benas nedre deler. Tærne er nummen og kjennes ut som om noen har hamret på dem med slegge, og fremsiden av leggene forteller deg hvordan det oppleves å bli overkjørt av en veivalse.
Langsomt prøver du å reise deg. Ikke akkurat elegant, men du gjør et forsøk i alle fall. Ser ut som om begge bena er pakket inn i gips, pluss at du har tisset på deg. Du gisper ut i luften av smerte når du skjønner at lårene dine har blitt rammet av samme smerter som i leggene. Fanden selv gliser ondt mot deg i det han trekker rusten piggtråd gjennom blodårene dine og samtidig dæljer løs på fremsiden av lårene dine med hammer. Du skriker stille ut i desperasjon og fortvilelse mens du bittert angrer turen i går og lengden, motbakkene både opp og nedover i utfordrende terreng. Hadde vårens småfugler vist seg nå hadde du kunnet kverke dem.
Tidenes gangsperre er et faktum.
Mens tårene renner i det du går ut på kjøkkenet for å sette på kaffen, mens du desperat forsøker å rasjonalisere situasjonen. Du skjønner mekanismene som følger med turen du gjorde i går. Når musklene dine blir revet i stykker, altså når muskelfibrene dine brytes ned, skjer en prosess der fibre og blodkar delvis skades. Sannsynligvis skjer det en reaksjon der man får en betennelsesreaksjon i muskulaturen. Du skjønner at dette ikke er farlig, men en nødvendighet for at reparasjonen av skaden vil føre til sterkere muskler. Du skjønner jo at det er dette som gjør deg sterkere. Men AMADEUS så vondt dette er.
Melk i kaffen tenker du og slår det fort fra deg. Her trengs kraftigere lut. Melk i kaffen leder tankene hen mot melkesyre. Men bare så du vet det, så skyldes ikke gangsperre at musklene er fylt med store doser melkesyre. Dette er en gammel myte som kan avkreftes her og nå. Melkesyre, og til og med høye verdier av dette, vil forsvinne ut av kroppen i løpet av en times tid.
Melkesyreproblemet løst der altså, men det hjelper ikke en døyt mot de uutholdelige smertene som pisker deg fra hoften og nedover. Smaken av varm kaffe døyver noe av smertene. Ikke slik at det gjør det i virkeligheten, men det føles litt slik nå når hodepinen sniker seg inn på deg i tillegg. Med stive ben og en stil som ser ut som om du har en full «up and go» på deg, stavrer du over stuegulvet i retning sofaen. Med høye lyder og ord som ville gjort fanden både skremt og redd, faller du som en sekk ned i sofaen.
Jeg skal aldri mer trene eller gå turer igjen proklamerer du høyt til dine omgivelser. De føler imidlertid ikke med deg og flirer tilbake. «Støl?» kommer det fra et familiemedlem nær deg. Hadde du hatt en stekepanne i hånden ville du kunne vært i stand til å skade noen! Tårene tar overhånd, mens du klynker lett for å få støtte og sympati. Og muligens massasje? For det er ingenting som hjelper mot gangsperre. Men lett massasje føles jo godt da. Og litt tender love and care? Muligens også litt ispose på for å dempe det verste.
«Gangsperre er ikke farlig, men svært vondt og ubehagelig,» kvepser det fra sønnen i huset der han sitter og trykker på en pc. Det betyr du har gjort noe riktig, men du bør ikke trene de samme muskelgruppene før du er helt restituert. Lette spaserturer og lett aktivitet kan hjelpe.
Du sukker tungt og tenker at du uansett ikke skal trene mer. Det burde du selvsagt og trøsten er at dette går over etter maks en uke, men som oftest etter et par dager. Dette er jo kroppens måte å si at nok er nok for denne gang. Gi musklene tid til å bygges opp igjen. De vil da være sterkere enn før!
Så tenker du at du burde tøyd ut etter turen i går. Pokker at du ikke husket at det kunne være lurt! Du banner stille og med hviskende røst ber du din nærmeste om hjelp til å tøye ut. Sønnen i huset slenger skarpt ut en advarsel. «Ikke tøy ut. Nyere forskning viser at dette ikke har mye for seg. Faktisk så kan du gjøre mer skade enn godt ved å tøye ut»
Tøyning er bra for å opprettholde god bevegelighet, ikke å behandle stølhet!
Ok, tenker du og synker resignert tilbake i sofaen. Strekker med vond kropp armen ut, og drikker en slurk fra kaffekoppen, samtidig som at du priser deg lykkelig for at det er helg. Det er jo greit så lenge du ikke beveger deg, tenker du. Og hvis du trenger noe så har du heldigvis folk rundt deg som kan varte deg litt opp i denne sårbare og svært vanskelig situasjonen som du har havnet i. Selvforskyldt selvsagt. I ditt stille sinn så var det egentlig litt verdt det. Du smiler lett og drikker en slurk til fra kaffen.
Som Anne B. Ragde sa engang et eller annet sted som jeg ikke husker om respekt,
«Respekt er også å bli sett, samt å bli tillatt å være seg selv uten å bli hånet for det!»
Hvor mange ganger i løpet av et langt liv har ikke jeg møtt ulike mennesker som er seg selv og som har blitt hånet for hvem de er. Hvor mange ganger har ikke jeg selv opplevd det samme? Jeg husker spesielt når jeg var ungdom selv og gikk kledd litt utenom «mainstream» Man ble jo sett på som en som ikke hørte til, annet enn med den gruppen man tilhørte.
Slik er det også i dag. Bare at i dag tror jeg egentlig det er veldig mye verre. Verre fordi hvis du ikke hører til, eller hvis man skiller seg ut fra «normalen», så er det ofte at man blir hånet i MYE større grad enn vi heavy metal gutta ble av sossene på 80 tallet.
I dag får man ikke bare et par stykker i 10 klasse mot seg på skolen, man får hele verden. Og da ofte gjennom sosiale medier. Gjør man en feil, eller stikker man seg frem på et vis som avviker fra det som er allment akseptert, så er rabalderet i gang. Man møter først veggen av hat fra de man før trodde var venner, før man overlates til virale reaksjoner fra folk som ikke kjenner deg. Som aldri har møtt deg, eller som til alt overmål aldri kommer til å møte deg. Hatet går viralt, nærmest.
Før kunne vi metallhoder ta på oss en ekstra tøff mine å skremme livskitten ut av de som hatet. Begge to flyktet da som regel etter å ha blitt truet med klæssinger hvis de ikke stakk. I dag sitter de bak skjermene i andre deler av verden og sprer anonymt hat over alt. Fordi de synes det er gøy. De tenker ikke over konsekvensene. Eller kanskje de tilhører en verden jeg som 50 åring ikke kjenner til. EN verden der de faktisk ikke bryr seg lenger. En verden uten respekt.
Er virkelig respekt for andre i ferd med å forsvinne? Er det virkelig blitt slik at mobbing, hating og håning av andre mennesker er den nye verden? En verden som jeg synes at er blitt iskald. Spesielt de siste årene.
Terskelen for å hate er kanskje ikke mindre enn før, men forskjellen er at hatet og viljen til å håne andre mennesker, nå er samlet i grupper. Ikke små gjenger og marginale grupper i samfunnet, men i verdensomspennende bevegelser som har større makt og innflytelse enn noen gang. Man møter liksom ikke lenger kun en stygg kommentar i skolegården eller på jobb fra et og annet menneske, man møter titusenvis av kommentarer og «likes» på hatet!
Jeg orker ikke skrive om kommentarfelt generelt, men nøyer meg å påpeke at det som ytres synes å være et symptom på et stadig kaldere og mer hatefullt samfunn. Er vi i ferd med å få et sykt samfunn?
Medisinen er ofte respekt. Respekt for andre handler om at man kan klare å være uenig med noen uten å måtte ty til hat. Uenighet er en bra ting da det nettopp er uenighet som driver frem løsninger. Det er når uenighet blir til hat, når uenighet blir til vold, når manglende respekt for andre sprer seg et vi får sykdomstegn i samfunnet.
Jeg skulle ønske at vi kunne begynne å gi litt mer medisin til dette samfunnet. At vi kunne sette en respektsprøyte for å dempe betennelsestilstandene i kommentarfeltene. At vi kunne gitt en pille til de foreldre som sitter rundt omkring i de 7 milliarder hjem og lærer barna å hate andre. At vi kunne gitt alle en vaksinasjon av ubetinget kjærlighet ved fødselen, slik at vi kunne vokse opp uten all denne dritten.
For rundt i de mange hjem sitter dem som rammes. Rammes av hån, rammes av hat, rammes av alt det verden tilbyr av vondt. Lukket inne i sine hjem. Fylles av angst for å møte verden. Redd for å delta i livet. Alt på grunn av en stygg kommentar, eller det at akkurat DU var en av dem som trykket «liker» på en stygg kommentar. Fordi DIN likes var den som var mest sårende. Har du tenkt på det?
Tenk på det neste gang noen sier en stygg kommentar til deg. Tenk på det når respekten for alt er forsvunnet. Tenk på det når det er DU som får hundrevis av «likes» MOT deg.
Tenk på det, dere som ytrer hat rundt omkring. Som uten å mukke håner andre og samtidig forventer at de dere håner skal respektere dere. Et paradoks, ikke sant?
Så se dere rundt. Se på de mennesker man omgir seg med, og forstå at de er ulike. Forstå at dere er like. Selvsagt med ulike meninger. Forstå og respekter hverandres meninger. Se hverandre fordi dere er helt like, bare med ulike synspunkt. Ikke hat eller hån andre fordi dere selv ikke ville likt å bli møtt med det samme. Aksepter at andre er annerledes fordi den største respekten du kan gi noen er å se dem for den de er. Lev livet med å gi respekt, så vil du også bli møtt med respekt. Husk at livet ditt til syvende og sist er summen av de valg du tar.
Og til alle som er annerledes vil jeg bare si at du vet ikke hvor sterk du er før det å være sterk er det eneste du har igjen! Stå opp og vær deg selv. Blir du møtt med manglende respekt så er det kanskje fordi den du møter ikke vet hva respekt er. Kanskje du må vise dem det?
Hvem er du egentlig? Har du spurt deg selv om det i det siste? Er det slik at du tilhører kategorien utslitt, gammel og bitter? Eller er du mer den kategorien STOLT, AKTIV og UNG til sinns?
Man kan gå igjennom mye i løpet av et liv. Man gjør seg mange og ulike erfaringer på godt og vondt. Det er de hendelsene som preger en mest i livet som fester seg hardest i hodet vårt. På godt og vondt. Disse opplevelsene drar vi med oss og det preger ofte hvem vi er og hvordan vi velger å takle ulike ting i livet. Noen ting preger oss så mye at vi kjenner så sterkt på det at det overtar livene våre. Hendelser som noen ganger er så sterke at det også overgår måten vi møter andre på, preger vår adferd, styrer våre daglige valg og leder oss inn i ulike miljøer, situasjoner og ikke minst mentale stemninger som er negative for oss.
Hvorfor er det slik at vi er selvdestruktive på denne måten og søker å opprettholde en slik tilstand? Nær sagt uansett hva som påvirker oss vil vi prøve å holde på ulike opplevelser bare de har påvirket oss sterkt nok. Urettferdighet er noe av det som påvirker oss aller mest. Hvis vi blir behandlet urettferdig, så er sjansen stor for at vi legger dette på minnet og lar det plage oss til evig tid! Og det smitter til hjertet også. I den forstand at hvis man blir behandlet på det som du oppfatter som blodig urettferdig, så vil dette plage deg minst like mye som hvordan man opplever å bli behandlet.
For mange vil dette handle om at hele livet blir så preget at man som nevnt lar seg føre inn i en negativ og vanskelig spiral.
Så derfor er altså faren for å ende opp med en agenda mot alt i livet overhengende stor. Det er derfor mange lever med en stor bitterhet og med dager gjennomsyret av hat, sorg og sinne.
Derfor fylles livet med noe man sjeldent kommer seg videre fra. Dette er en slags selvpining, ofte med det som før var en berettiget og god grunn, men som har gjennom mange år ført til en innvendig kamp mot alt og alle.
Denne kampen er du dømt til å tape! Ja, du hørte riktig. Du er dømt til å tape denne kampen! I alle fall hvis målet er å få «hevn» eller «revansj» for noe. I alle fall hvis målet er å sitte inne med deg selv eller dine likesinnede å hate verden, ditt eller datt! I alle fall hvis målet er å forsvinne ut i evigheten der bitterheten fyller kassen du ligges i og en eller annen fremmed, slenger en løvetann ned i hullet før de spar på jord!
Det hele er både enkelt og vanskelig. Men det å endre dette er fullt mulig. Man kan til og med endre det på VELDIG KORT TID!
Jaha, hvordan kan dette la seg gjøre da, tenker man? Det hele begynner med en erkjennelse av hva man ønsker med livet. En avgjørelse om endring. En aksept av det som er et mulig tap. Altså at man må akseptere at man har blitt urettferdig behandlet, og så legge det bak seg. Dette må man noen ganger ha hjelp til av profesjonelle mennesker. Men når valget er tatt og timen er bestilt, så er man allerede godt i gang! Faktisk hvis du nå fortsatt leser dette og ikke er spesielt irritert, så har du i hjernen din allerede startet en endringsprosess. Bra ikke sant?
Og hvis har anerkjent at du ønsker en endring, at du er villig til å ta tapet, og er villig til å fortsette en prosess der du legger ting bak deg, No Matter What, så vil det gå ganske kort tid før man klarer å endre noe. Det er ikke en prosess som alltid er smertefri. Noen ganger kan det være et stort tap å måtte innse at det som nå er livet ditt ikke lenger skal være det. Det føles ofte som en sorgprosess å forlate noe som man føler seg relativt trygg i, selv hvor destruktivt det er. Det kan rett og slett oppleves svært skremmende å forlate noe man er vant med.
Tenk deg om da. Er det slik at du ønsker å være på det stedet i livet du befinner deg? Eller er det slik at du innerst inne ønsker at du skulle vært mer innlemmet i et liv der smil, latter gleder og sorger gjør hverdagen? I stedet for hat, usikkerhet, sinne, fortvilelse?
I mitt hode velger jeg det første.
I mitt hode ville jeg lære å leve med glede.
I mitt hode ville jeg ta det bevisste valget om å forlate dritten og oppsøke levsgleden!
I mitt hode kan man velge å bare gjøre det, selv om det er skummelt.
Ja det er sant som jeg sier det. Jeg er sykt kjekk! Jeg er også vanvittig pen, sterk, smart, hyggelig, snill og, ja rett ut superMANN med STOR M! Jeg er rett og slett en blanding av en gresk GUD, Tor med hammeren og George Clooney! For ikke å snakke om alt jeg er dyktig på. Finnes ikke den ting jeg ikke kan. Alt som ikke kan la seg gjøre av andre, det kan jeg. Jeg har også en overdrevet flott holdning, kropp og en mental styrke som overgår absolutt det som har vært av sammenlignbare personer gjennom historien! Jeg er PERFEKT! Nei, mer enn det. JEG ER OVERPERFEKT!
Det eneste jeg ikke har er SELVTILLIT!
Phu, DER gikk det over takk og pris!
Det er lett å bli stemplet som arrogant, selvopptatt, stygg, hatet, dårlig likt, ikke akseptert, looser, taper, dust, fæl, klysete, dum, egoistisk, og så videre, (fyll ut flere ord om du vil) hvis du påstår alt det jeg nevnte innledningsvis, og faktisk mener det!
Men hvorfor skal vi ikke mene litt av alt i alle fall? Til dagen møter jeg ofte mennesker med alt dette og motsatt fortegn. Mennesker som ikke klarer å se at de er fine, god mennesker. Mennesker med så lav selvtillit at de ikke klarer hverdagen. Det, er fælt det!
Tenk å ikke klare å gå i butikken å kjøpe seg et klesplagg fordi man tror at alle uansett synes du er stygg. Tenk å gå på skole eller arbeid og tro at alle synes du er lite smart. Tenk å leve livet å tro at alle har noe imot deg, dine og ditt utseende. At alle misliker deg fordi du er slik og sånn. At alle hater deg fordi noen en gang sa noe dumt.
Det er mange som har det slik. Det betyr ikke at det er sannheten som møter deg når du går ut av døren. Det NOEN sa for lenge siden betyr ikke at vedkommende engang husker at det som ble sagt var sårende. Når du går i butikken for å handle er det lite sannsynlig at noen bryr seg døyten om akkurat deg! De fleste bryr seg nemlig ikke. Og de som kikker på deg gjør det statistisk sett på grunn av at de finner deg interessant på en eller annen måte. Og det er jo en god ting, ikke sant?
De fleste har mer enn nok med seg selv og sine ting, enn til å tutle rundt å være negativt opptatt av andre. De som likevel pøser ut negativitet og mobbete holdninger vet vi er de som har de største problemene med seg selv. Det er jo de som trenger hjelp! Ikke det at ikke mobbing er forkastelig og stygt, men det sier mer om den som mobber enn den som blir mobbet. Det å mobbe andre er en skam. Tenk dere om og løs noen egne problemer før dere går etter andre mennesker!
Alt dette jeg sa innledningsvis i dette innlegget, er sant. Det er slik jeg forsøker å finne mine murer. Mine mursteiner av selvtillit. Det å klare å gå gjennom dagene med en selvtillit som jeg trenger for å kunne både klare jobben min, men også bekjempe min sosial angst. Jeg har vært der jeg ikke vil være. Med en sosial angst som var gjennomgripende i livet mitt. Jeg husker for mange år siden da jeg reiste de 5 milene fra hjemmet og til skolen for å ta generell studiekompetanse. Da var jeg i midten av 30 årene. Når jeg kom frem husker jeg at hvis døren var lukket inn til klasserommet, eller den lukket seg foran meg, så snudde jeg og reiste de 5 milene hjem igjen. Jeg klarte ikke å takle at alle snudde seg og så på meg. Dette var et eksempel av mange på hvordan jeg kunne slite for å komme meg igjennom dagene.
Jeg skjønte jo at det ikke skulle være slik. Men hva kan man gjøre når livet spiser en opp innenfra? Nå hjernen forteller deg at du ikke er verdt en dritt? Når du er overbevist om at du er selve definisjonen på alt som er negativt og dumt? Du kan ikke gjøre noe som helst! Ikke en dritt kan du faktisk gjøre.
Du kan ikke gjøre noen ting FØR du ENDRER din Holdning til et par sentrale ting.
For min del var det å endre hvordan jeg skulle takle å få eventuell motgang og kritikk fra mine omgivelser. Jeg så på det med en kirurgisk tilnærming. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne brydd meg mindre om at alle ville le av meg hvis jeg sa noe i en forsamling. Hva kan skje hvis de gjør det likevel? Jo man kan innse at man har sagt noe teit, slik som 99, 9 prosent av alle i verden sier mange ganger for dagen, og så le av seg selv. Være såpass lite selvhøytidelig at man gir F i om man driter seg loddrett ut! Le til verden og hvis verden ikke ler tilbake så er det deres problem!
Hvis man har så lite selvtillit at man ikke klarer å gjøre stort i verken sosiale, familiære, profesjonelle eller liknende sammenhenger, så sier i alle fall jeg til meg selv at jeg gir nå vel F. Jeg er en gresk GUD!
Selvsagt kan mange være uenige å begynne med å kommentere negative ting. Selvsagt kan folk pisse på deg og kalle deg idiot, selvsagt kan folk oppføre seg som amøber bare for å trekke seg selv frem på din bekostning! Hva så? Deres forbanna problem! Jeg har det greit jeg. Hvis noen mennesker har så lyst til å tråkke på andre, så er det da ikke jeg som har et problem?
Hvis 6 milliarder av verdenes 7 milliarder mennesker ikke tåler trynet på meg så er det fortsatt en milliard mennesker som liker meg! Det er en del det! Ikke sant?
Ja så jeg sier til meg selv at jeg er best. Jeg vet jo at jeg ikke er det, men jeg er mer enn god nok for de fleste. Og jeg som alle andre i verden har like mye rett til å drite meg ut offentlig som alle andre, ikke sant? Og jeg kan vel også le av mine egne feil hvis andre ler av dem? Er jo rett og rimelig det vel?
Jeg kan se meg i speilet å si til meg at speilet lyver hvis jeg vil? Min rett, mitt speil! Hva andre tenker har jeg lært meg å gi blaffen i. Mitt speil! Dessuten så betyr det ikke noe som helst hvordan man ser ut så lenge man lever. Mitt liv, mitt speil, min verden.
Jeg har funnet ut at dette funker for meg, men det var en lang vei å gå før jeg VALGTE å tenke slik. Man må faktisk AKTIVT VELGE å tenke slik, handle deretter samt lære å gi totalt F på en god måte. Hvis man bryr seg om andre og er snill og god med sine omgivelser, så kan du være sikker på at du kan drite deg ut herfra og til evigheten uten at folk flest dømmer deg nord og ned. Ta et valg i dag om å ofre negativiteten og vær din indre Greske GUD. Vær din indre George Clooney, vær din indre Ghandi. Da trenger du ikke å være redd for noe!
Når himmelen åpner sine søvndrukne øyne og sakte slipper solens stråler igjennom skyene. Når strålene tvinger seg gjennom hullet i himmelens bomull og skaper morgenglød. Når morgenens lyspiler skaper englefingre i luften og tenner gull i jordskorpen. Varmer opp levende og døde, da kan dagen begynne.
Dagen kan begynne med et smil. For hvis du ikke smiler er du sur. I alle fall påvirket i feil retning. Still deg opp foran speilet å lag så mange grimaser du klarer på 30 sekunder! Så avslutter du med et smil. God trening for ansiksmuskler og hjernen.
Det å smile styrker også ens selvtillit. Skyt brystet frem og bygg din selvsikkerhet. Vis verden at det er du som er stjernen i denne episoden, denne gyldne dagen der helten er deg! Der helten finner løsninger og er motstandsdyktig mot de skudd som rettes mot deg i et forsøk på å ta knekken på din dag.
Tillat at lyset skinner på deg. Sørg for at du applauderer deg selv og din positive fremtoning. Fordi du har valgt at det skal være slik. Ikke la omgivelsene trekke deg ned i søken etter deg selv. Ikke la noen kaste skygger over din endring. De kan gå deres vei. Du har valgt den andre veien!
You go! Gi aldri opp. Det er en prosess. Så selv om man av og til tar et par skritt tilbake, så vil man sakte men sikkert beveges fremover. Tolmodighet er en dyd!
Nå for tiden handler veldig mye av det som ytres i det offentlige og «bloggprivate» rom om hvordan livet bør leves.
I følge mange har man ikke et riktig og godt liv før man er gjennomtrent og dermed har en kroppsform og stramhet som fitnesskonge eller dronning.
Det er en todelt verden der ute. En verden som ofte belønner perfeksjonisme mer enn det menneskelige individ. Ikke det at det er noe galt å arbeide mot perfeksjonisme, men det virker som om «alle» på død og liv «MÅ» følge disse trendene for å være lykkelig. Enten trener du deg til en flott kropp og spiser den og den maten, ellers så er du egentlig mislykket, hevdes det! Det finnes tusenvis av blogger og artikler rundt omkring som hyller de vellykkede, eller sprer sine glamorøse synspunkter på et godt liv til kreti og pleti for tilsynelatende å «inspirere» folk til å bli som dem.
En del vil la seg inspirere og finne en vei der man kan følge i perfeksjonismens fotspor. Noen vil få en kropp til å «dø» for og andre vil få et betydelig sunnere liv ved å spise slik og slik mat. Så hva er det da jeg klager for?
Enkelt. Jeg jobber med ALLE DE SOM IKKE FÅR TIL DETTE.
De som prøver og aldri får det til. De som av ulike grunner aldri vil oppnå det å ha et perfekt liv, kropp, helse, smertefri, og lykkelig. Av mange grunner. Det finnes noen få som lykkes og vel og bra det. Jeg lurer på om de også er gjennomført lykkelige til enhver tid? Neppe. For livet består av mer enn alt som er «perfekt»
Livet består av MYE MER enn suksess, god økonomi, perfekt kropp og perfekt utseende. Livet består av alt det som ikke kan skaffes gjennom trening til du kaster opp. Trening 2 ganger daglig, det å oppholde seg på treningsstudio 7,5 timer daglig, spise mat laget fra bunnen med ingredienser importert fra regnskogene i Brasil, dyrket i begrenset opplag fra lavafjell på Island, selvplukkede bær fra toppen av Glittertind, vann hentet i spesialglass fra gruvene i Himalaya. «You get my point?»
Og reklamen følger opp selvsagt. Man trekker frem bloggere, hollywoodfruer, moteikoner, modeller og annet som fremmer verdenssamfunnets søken av det perfekte. Når man har nådd fullkommenhet, det perfekte, det Guddommelige, toppen av rikdom og suksess, hva da?
Hva gjør dem da de få som klarer dette? Er de lykkeligere? Er de glad fra de våkner til de legger seg? Drømmer de perfekte drømmer om det perfekte livet? Går de en liten tur i strålende sol hver dag kledd i siste nytt, med perfekt trente kropper og mottar folkets hyllest? Neppe.
Hva vil jeg egentlig frem til her?
Jo, at en søken på dette vil nødvendigvis ikke gi deg noe bedre enn det du har i dag. Spør deg selv om hva du innerst inne vil søke. Venner? Rikdom? Berømmelse? Evig lykke? Perfekt kropp og et strålende vakkert ansikt?
Ikke vet jeg hva du søker, men jeg vet at de fleste ikke blir lykkeligere av å oppnå alt dette.
Hva med å begynne å NYTE LIVET i stedet for? Hva med å trene litt for å ha en god helse? Hva med å spise riktig mengde og relativt sunt for å kunne ha råd til å spise normal mat hver dag? Det er ikke alle som har økonomi til å hente trøfler fra skogene utenfor Paris. Hva med å trene på selvtillit og selvaksept? Trene på å finne balanse i livet i stedet for å leve som en jeger på jakt etter antilope på Nordpolen?
Vi bør alle være fornøyde med oss selv. Vi alle bør ta høyde for at det er vi selv som er viktigst i VÅRT liv. Vi bør finne en balanse der vi kan la oss gledes over andres lykke UTEN å måtte jage etter tilsvarende. De er de og du er du. Det som er det aller viktigste i DITT liv, er å leve livet slik det passer for deg selv. IKKE slik det forventes at det BURDE passe for andre. Det er DITT liv, din kropp, dine venner, din familie, din helse og dine matvaner som er tilpasset DIN økonomiske virkelighet. Det er det som er virkeligheten. Ved å trene på å erkjenne dette, så vil tilværelsen kunne oppleves som mye lettere.
Man kvitter seg med presset om å være «såkalt vellykket» hvis man slutter å jage etter det.
Man bør legge vekk jaget om å oppnå perfekte kropper og ansikter fordi dette jaget innebærer for de fleste å jage det umulige. Svært mange klarer det aldri og jeg er ikke sikker på om det i det hele tatt er heldig. Svært mange blir syk, sykere, sykest òg får en dårligere livskvalitet ved å bruke livet på en jakt der byttet er utdødd.
Det perfekte er her. Det perfekte er deg, nå! Det perfekte er å glede seg med seg og sitt, nå! Det perfekte er å smile litt, glede seg over at DU SOM INDIVID ER UNIK! Det er perfekt å være i balanse der man våkner om morgenen og er NORMAL. Å våkne om morgenen å slafse i seg en is eller sjokolade til frokost. Av og til selvsagt, alt med måte.
Det er perfekt å møte venner som samler seg rundt et leirbål uten å være bekymret for om lukten av røyk setter seg i Armani buksa. Det er perfekt å grille ved stranden, nyfisket sei og få lukten av fiskeslo på nevene. Det er også perfekt å ta en tur på treningssenteret for en økt der hvis dette føles perfekt for deg.
Bare ikke jag etter det perfekte. Det finnes nemlig allerede i deg selv. Her og nå. Til tross for de utfordringer man har i hverdagen. De skal være der for å skaffe deg balanse og styrke. De skal være der for å realitets orientere deg, være der slik at du har noe å arbeide med. De skal være en del av livets opp og nedturer. Det er livet og det er perfekt. DU ER PERFEKT!
Hei og god kveld til alle leserne våre! En ørliten oppdatering av helgens aktiviteter. Lørdag hadde meg selv og oss gutta som skal delta på Bergen City marathon en gjennomgang av løypene slik at vi er forberedt. Vi endte selvsagt opp med å være like dårlig på kartlesing alle tre, noe som endte opp med at vi gikk oss noe bort. Heldigvis fant vi tilbake til riktig sti. Vi slapp altså å grave oss ned.
Det verste med hele turen var faktisk ikke at vi gikk oss vill, men at vi har en løype som går forbi alle uterestaurantene på Bryggen. Tettpakket med folk i strålende vær og temperaturer over 18 grader gjorde det særs vanskelig å gå forbi. Synet av leskende gyllent brygg var plagsomt når man har en biltur hjem igjen. Men med relativt god selvkontroll og oppmuntrende ord til hverandre, samt en avtale om at vi snart returnerer uten bil, gjorde oss i stand til å motstå fristelsen.
Over tyve tusen skritt ble det tilslutt. Så det var vi godt fornøyd med. Vi klarte også å unngå de helt store skadene. Vi er offisielt klare for å løpe inn til tider de andre lagene bare kan drømme om!
Selvtilliten er på topp og med såpass sprekt lag skal vi nok ende opp innenfor tidene til eliteløperne. Jepp! Sant! Sånn er det bare!
Noen ganger skinner solen. Ikke der vi er vant til å se den. Men inni. Inni oss, der som vi alle kjenner det mest når noe godt skjer.
Å være den som ser. Observerer gleden din over de små seirene. Solen treffer ansiktet ditt og blikket ditt søker, ørene leter etter lyder, nesen din fylles med lukter som ikke har blitt kjent på. På lenge. Kan man kjenne lukten av glede? Kan man se den noe sted? Eller bor den inni der, bare venter på å virke?
Gleden i dag var turen ut. Egentlig så lett når alt virker, er på plass. Truende skyer på himmelen skremmer ingen av oss. Så. Så regner det. Men istedenfor å bli skremt tilbake, kjører vi på. Vi fortsetter mot der vi skal.
Sjøen er stille når vi kommer frem. Stille. Det eneste som lager uro og røper seg, er dråpene som treffer vannflaten. Tett i tett. Vi kommer til å bli så våte. Men likevel går vi på. Tar med oss fiskestangen. Vi ser utover vannet. Stille vann, men likevel urolig av alle dråpene som treffer. Men. Vi blir liksom ikke våt. Ikke mer enn vi synes bare er greit på en fisketur.
Luften blir fylt av en lukt. Lukten av regn som treffer tørre steiner, støv og gress. Vi lukker øynene og trekker pusten inn. Forsiktig og kjenner lungene blir fylt med nytt. Forsiktig, så vi ikke bruker opp det gode. Trekker pusten enda en gang. Er lukten der enda?
Skyene blir lettere. Du så det. Dråpene i vannet blir mykere. Så. Stille. Regnet er brått forbi. For en stund. Skyene lover mer, men det gjør ingenting. Vi klarer å stå i regnet. Bli våte. Men likevel ikke bli våte. Ikke mer enn det som er greit på en fisketur.
Du tar sats. Stillheten blir fylt med lyden av snøret som blir kastet ut med bestemt bevegelse. Snøret raser utover vannet. Alle ser. Venter litt i spenning. Hvor treffer du?
Plutselig treffer den vannet! Langt ute, langt kast. Perfekt kast. Snøret går, mens du venter på det riktige tidspunktet. Så.
Gleden, overraskelsen, den lille panikken. Fisken nappet og du sveiver inn. Ubeskrivelig glede. Ansikt som lyser. Lysere enn solen som treffer vannet gjennom skyene.
For en fin kveld. For noen fine øyeblikk. Takk dagen, for at du ga til oss. For vi trenger dette. Vi trenger å bygges opp. Alle sammen. Ikke bare noen. Vi trenger å kjenne gode dager. Vi trenger å fylle opp, hamstre, bygge.
Vi tenker ikke stort. Det blir for mye. Vi trenger bare litt av gangen. En lukt, en lyd, en følelse. Vi nyter det gode. Detaljene som er rundt oss, som gir oss noe.
Så selv om det regner, og skyene er mørke. Så velger vi å se på det gode. Det vakre. Fordi vi kan. Fordi vi trenger. Fordi vi klarer.
Noen ganger synes livet å være underfundig. Litt som om det er en fjær som blåser hit og dit alt ettersom hvor vinden fører den. Den skulle jo ideelt sett ha vært festet til en fugl. En stolt og vakker svane. I stedet så løsner den og føres i alle retninger. Det er jo slik livet ofte er. Man tenker man har kontroll. Så oppdager man at man i realiteten ikke har det likevel.
Noen ganger så kjennes det som om fjæren har løsnet fra en struts. Og falt ned i sølen. Våt, tung og full av skitt ligger den der. Verdiløs. Slik kjennes det ut i alle fall.
Når mørke, tunge skyer og sure vinder river og sliter fjæren i stykker. Når regn og søle klistrer fjæren til bakken og holder den i iskaldt grep. Da føles det som om englene gråter. Fjæren er ikke lenger lett og vakker, men tung og utslitt.
Og når du tror at fjæren ikke kan bli mer ødelagt, så knekker den. Den presses ned i rennesteinen og blir herjet med. Trakket på av sine omgivelser.
Da kjennes det som om englene gråter.
Det er lett å gi opp når du føler deg som en slik fjær. Liggende med hodet ned. Skjult i råtnende kvister og løv kjenner man kulden langs fjærens kropp. De skjøre vingene på fjæren kjennes ut som de skal gå i oppløsning. Viklet inn i kvistene som et symbol på det kaos den eksisterer i. Der tilværelsen pisker mot den som isregn fra en grå og regnfull vinterhimmel.
Da kjennes det virkelig ut som om englene gråter.
Helt til en plutselig og ut av intet kjenner at noen griper en rundt kroppen. Varme hender løfter en opp og med en engels myke pust, blåses livgivende varm vind rundt deg. Tørker opp din våte og kalde kropp. Varmer sjelen din. Fyller vingene dine med håp og glede. Denne engelen gråter ikke lenger. Denne engelen har nytt liv i kroppen. Nytt liv som heler de skadene den ble utsatt for. Nytt liv som får en brukket kropp til å gro igjen. Tørke opp og fylles av fønvindene.
Da gråter ikke lenger englene.
Et varmt pust fører fjæren med varme vinder høyt over verden. Lett svever den høyt over alle som før trykket den ned. Lett flyr den over urett og misunnelse, maktkamp og falske smil. Lett driver den avgårde for å møte sin egen engel. Der redet er bygget av dun og fjær. Der skal den festes nær nytt liv. Der skal den selv varme uskyldighet, rettferdighet og englenes nye smil. Som en del av det byggverket, redet som englene har laget. Som en del av noe større. Endelig har den tilhørighet. Endelig har den en mening. Den skuer ut over sine omgivelser før den ligger seg til ro for godt. Den ser bort på englene.