Jeg har tidligere uttrykt min skepsis til uttøyning etter trening. Ikke det at jeg mener det er til skade å tøye ut etter trening, men mer at det er unødvendig. Mange studier viser klart at det å tøye ut etter hard trening i tillegg utsetter musklene for i overkant mye større belastning enn det som er nødvendig.
Jeg vil imidlertid påpeke at tøyningsøvelser er bra for å kunne holde kroppen bevegelig. Bevegelighet og det å ha bevegelsesrom tilstrekkelig til å kunne utføre ulike aktiviteter er en nødvendighet. Mange som starter å trene, vil ofte fokusere på å tøye ut etter trening for på den måten kunne unngå muskelstølhet eller gangsperr. Dette er ikke så viktig og det er heller ikke bra å tøye ut muskler som fra før av har fått skikkelig juling i en hard treningsøkt. Muskelfibrene har da allerede fått nok og ytterligere strekking kan da i verste fall bli for mye.
Jeg ville selv heller tøyet lett ut før selve økten, men etter en lett oppvarming. Ved å tøye forsiktig muskler som skal belastes, for eksempel bena før løpeturer, kan man faktisk unngå skader. Mange har etter lang tid som inaktiv, litt forkortet muskulatur og denne trenger å være mer tøyelig og elastisk for å forebygge skader. Og det er særs viktig å forebygge fordi man da slipper å bli skadet på første løpeturen når man endelig har kommet i gang med sitt nye treningsregime.
Der vil dessuten være bra både for en balanse og generelle kroppsbeherskelse å være mykere og mer fleksibel. Dette er med på å øke evnen til å kunne være i enda mer aktivitet og samtidig redusere smerter i ledd og muskler.
Så vi kan godt slå et ekstra sterkt slag for en fleksibel og myk kropp.
Vi slår et slag for oppvarming før trening og vi slår et ekstra slag for tøyningsøvelser FØR selve løpeturen eller treningen!
Alle har dem, og alle får dem. Dager som ikke er så gode. Dager der alt eller det meste ikke fungerer slik det var tenkt når man står opp.
I dag smilte jeg hele veien til jobb som vanlig, og jeg hadde også en god dag på jobb. Likevel ble jeg altså fullstendig slått ut etter jobb. Noen ganger er det ingen forklaring. Noen ganger er det IKKE helt allright! Noen ganger føles alt bare dritt.
Og vet du hva? Det er helt normalt. Noen dager er livet slik at man ikke orker. Tretthet og oppgitthet krydres med en følelse av uro og udefinert angst.
Det gjelder å stå i det. Forstå at det er slik, og samtidig akseptere at det er greit. Man må også kunne si til seg selv at det ser helt annerledes ut i morgen. Fordi det er viktig å ikke gi seg hen til de negative bølgene. Noen dager må man bare bla forbi. Noen dager er ark i en bok som man blar raskt forbi og går videre til nye sider og spennende kapitler.
Jeg selv blar forbi dagen og gleder meg altså til i morgen. Jeg skal stå opp tidlig, nyte en deilig kopp med kaffe og smile til alle jeg møter bare for å på den måten kunne spre litt mer glede, litt mer positivitet og gi litt mer energi til de rundt meg.
Jeg vil smile til min egen dag og til oppgaver jeg skal utføre. Når jeg kommer hjem skal jeg male en list sort og ta noen mål til taket på utestuen. Jeg skal puste, smile og leve.
Fordi i morgen vil i dag være historie. I morgen vil morgendagen være ukjent og øyeblikket være det som betyr noe. For meg og for de som er rundt meg. Fordi alle trenger at man strør om seg med de smil man har i hjertet.
Man bør forbli positiv, men også akseptere dager med nedetid. Det har vi alle fra tid til annen.
Dagens innlegg handler om hvilken styrke og energi man får av å være i aktivitet. I alle fall gjelder dette for meg i dag. Etter å ha fått i meg dagens nødvendige liter med kaffe, satte jeg meg ut i strålende solskinn og fønvind. En smak av sommer!
Jeg kjenner godt på meg at jeg får energi av slikt vær. Og det tok da heller ikke lang tid før jeg hoppet inn treningsklær og joggesko, festet pulsbeltet og gikk ut og kjente på luften. Nydelig følelse som kan anbefales på det sterkeste.
Lett oppvarming med litt gange før jeg gav på første kilometeren. Lett nedoverbakke så det gikk fort unna. Hadde likevel en gjennomsnittspuls på rundt 145. Noe som jeg synes var greit.
Men hvis vi nå legger vekk tall og dill og dall. Bare det å løpe ute gir en helt egen energi og glede. Det kan være en kneik mentalt å komme seg ut å løpe, men tro meg, det er absolutt noe som det er verdt å lære seg å like!
Litt ulik arm og overkroppstrening i løpet av dagen, men også en masse avslapping på terrassen, med grilling som en verdig avslutning. Så ny dag i morgen med jobb og det gleder jeg meg også masse til!
Hvorfor velger man å åpne opp kroppen for å sprøyte inn ulike remedier som skal fremheve det ene eller det andre?
Hvorfor velger man å fylle ansiktet med stoffer som ikke hører hjemme der?
Hvorfor velger man å kappe rumpen og fylle den med silikonbaserte remedier?
Hvorfor velger man å fylle pupper og lår med tilsvarende?
Hvorfor velger man å stikke nåler i leppene og sprøyte inn fyllstoff?
Hvorfor velger man å sette sprøyter med botox i ansiktets muskulatur?
Hvorfor?
Ja som mann aner jeg ikke. Jeg registrerer at det er mange og ulike diskusjoner om dette for tiden. Jeg synes selv at dette er en håpløs og uheldig utvikling. Bare å ta en titt på ulike tv programmer for å se og undres av hvordan unge og voksne damer og noen menn også, ser ut etter en slik type unaturlig behandling. For å si det slik, det ser ikke naturlig ut. Det ser ikke pent ut, og det ser ut som om det gjør vondt både her og der.
Vel, jeg er ikke den som skal dømme, men prøver å forstå hvorfor noen velger å gå for det unaturlige og kunstige, i stedet for det naturlige og ekte. Jeg tror nok aldri jeg kan få dem som liker dette til å endre sine meninger om temaet, men kanskje med tiden vil dette bli en trend som er forbeholdt plastikk kirurgi av medisinske årsaker. For det er mange medisinske årsaker som gir god nok grunn for å ta ulike plastiske operasjoner. Spørsmålet er om du er ærlig med deg selv om hva som er medisinsk nødvendig og hva som er fremheving av attributter kun egnet for å bedre ens selvbilde?
Og nettopp i denne kategorien tror jeg mange som velger å operere for attributtenes skyld, havner i.
Det skyldes muligens manglende selvbilde og selvtillit? Kanskje. Og er da ikke dette definert under en type lidelse? Det å mangle selvtillit og inneha et lavt selvbilde går vel under problemer med psyken? Uten at det selvsagt kan defineres som en psykisk lidelse. Ikke vet jeg. Jeg prøver bare å forstå hvorfor.
Jeg tenker tilbake til tja, 90 tallet? Den gang det var poppis å tatovere tribals, og trashstamps og piggtråd rundt overarmen. Ville du gjort det i dag? Kanskje. Og noen vil garantert ikke angre, men noen ville nok synes at de heller skulle valgt noe annet. Slik vil det vel alltid være. Og hvorfor? Hvorfor tok du tattoen i utgangspunktet? Tok du den for å fremheve deg selv? For å høre til eller å merke deg selv inn i en kategori mennesker? En slags gruppetilhørighet?
Jeg husker godt 80 tallet. Jeg selv gikk med langt hår, skinnjakke og nagler, trange leopardbukser og kjettinger rundt halsen. Kun for vise en tilhørighet til denne typen ungdom. For det var viktig for oss å høre til et sted. Hvis man ikke hører til et sted så sliter man ofte, ikke sant? Jeg har også tattoveringer som jeg tok på 80 tallet. Ville jeg tatt de samme i dag? Neh, ikke litt engang, men jeg valgte likevel tatoveringer som jeg kan gå med i dag uten å bli «flau».
Men de sitter nå der. Kan ikke gjøre så mye med det. Jeg forsøkte å gå inn til en tatovør for å sjekke muligheten til å «freshe» dem opp. Hun sa det egentlig ganske klart og greit.
«Nei, jeg vil ikke ødelegge noe som er så gammelt. Dette er jo vintage old school tatoveringer. Dem burde du bare ha slik».
Vel, de henger nå der og er ikke til sjenanse for noen. Og hadde de vært det så hadde jeg gitt faen i det. Litt som de som tar ulike operasjoner for å fremheve sine attributter. Vi andre kan mene hva faen vi vil, men til syvende og sist er det opp til hver enkelt å ta sine livsvalg.
Men det hindrer ikke meg som mann og som 50 åring å spørre meg selv om grunnene til hvorfor dem velger å gjøre som de gjør. Når det ser så unaturlig og ja, hm. Det jeg synes er verst, er hvis de påvirker andre til å tro at dette er noe man bør eller kan ta lett på. Grensene flyttes og årsakene til at man velger å la seg endre, blir mer et fenomen og en trend i stedet for at man har legitime medisinske grunner til det. Hva vet vel jeg? Kanskje de har det? Legitime medisinske grunner, mener jeg? For dem ville vel ikke bli operert hvis ikke?
Jeg velger å støtte enkeltindividet. Jeg velger også å forbeholde meg retten til å mene om jeg liker et bilde av Picasso eller om jeg liker et maleri av Tidemann og Gude. Så kan jo man gjerne spørre meg om hvorfor jeg liker dette bildet i stedet for Picasso sitt.
Og da kan jo også jeg få lov til å spørre om hvorfor du liker Picasso og ikke Tidemann og Gude. Rett skal være rett.
Men altså jeg selv ville ikke gått avsted for å velge å tatovere en piggtråd rundt overarmen og tribals i korsryggen i dag. Selv om jeg hadde lyst på en slik, tidlig på 90 tallet. Get my point?
Og klærne, frisyren og livsstilen fra 80 tallet? Ja de ligger heldigvis igjen på 80 tallet og kommer aldri mer til å bli brukt annet i en og annen festlig anledning der temaet er 80 tallsparty. Men jeg kan altså ta av meg dette å legge dem pent opp på loftet. Kan man da velge å suge ut igjen rumpeplastikk og puppeplastikk og slikt? Ja man kan visst det. Så da er det vel ikke noe problem? Ja, bortsett fra arrene da. Men det har nå jeg også. Arr altså. Jeg har jo fortsatt en gammel, vintage tatto på overarmen fra 80 tallet, tatt i militæret av en som skulle lære seg kunsten å tatovere. Til alt overmål brukte han en hjemmelaget maskin laget av sprøytespiss og en limtube. Men det funket! Tattoveringen sitter der enda den!
Som hverdagsaktiv er jeg opptatt av å holde kroppen i god form. Målet mitt er å ha best mulig helse i kropp og sjel. Jeg selv jobber for å få dette til, samtidig som jeg også liker godt å utføre de aktiviteter jeg bedriver tiden min med. Jeg har også et halvt tonn med komplekser. Skulle jeg våget meg av gårde til en som kunne stramme opp ansiktet mitt? Aldri. Jeg tror fullt og fast på at det naturlige er det beste. Det er mitt valg å være motivator og inspirator for naturlig aktiv og sunne valg i livet. Så kan jo jeg mene hva jeg vil om alt annet. Jeg dømmer heller ikke, men forbeholder meg også retten til å ønske meg en verden der naturlig skjønnhet var idealet. Alle er unike og det er det som etter min mening er skjønnhetsidealet. Uansett form, farge, og størrelse. Der naturlig skjønnhet kom innenfra og der gløden i sjelen og kroppen kom fra en sunn sjel i et sunt legeme. Jeg skulle ønske en verden der aksept for naturlig skjønnhet var i fokus. En verden der vi mennesker aksepterte, og til og med fremelsket våre ulikheter og skavanker. Fordi det er det som gjør oss til den unike personen vi er og som vi burde hylle, ikke rive ned.
En ting vi ofte hører er at vi må trene av mange ulike grunner. Det være seg behov for å gå ned i vekt, eller å gå opp i vekt, for å bli sterkere eller for å bli i bedre kondisjon. Vi trener for å holde helsa vedlike og for å puste lettere, få en finere kropp, bedre humør og ikke minst for å holde smertene borte fra de ulike små og store plager man har.
Oi. Her har jeg uten å tenke meg, så veldig mye om, nevnt en hel bråte med SANNE fordeler med å være aktiv og trene! Ha, ha, ja slik kan det også sies. Det er ufattelig mange fordeler med å være i bevegelse og krydre hverdagene med litt trening. Enten det er en time med hard kardio eller en time med harde styrkeøvelser, eller bare en rask tur på et par minutter i oppoverbakke. Man kan til og med få gevinst og helsefordeler av husarbeidet, handleturen, rydding av rommet til ungene eller simpelthen ta et tak i hagen. Selv benyttet jeg dagen med å male og snekre på terrassen, noe du kan se litt om her på vår youtube kanal.
Trening, bevegelse og fysisk aktivitet er altså ikke bare svært sunt, men også svært viktig for vår kroppslige helse. For blodomløpet, for hjertet vårt og for lunger og indre organer med mye mer. Men er du også klar over at fysisk aktivitet og trening gjør noe med hjernen din?
Det mange ikke tenker så mye over er at fysisk aktivitet og trening er avgjørende for en god hjernehelse. Og hvis man tenker på det, så er det egentlig litt rart at denne delen av kroppen ikke får så mye oppmerksomhet som for eksempel sixpack og vektreduksjon. Denne delen av kroppen vår er nemlig det som styrer alt i kroppen. Vår egen supercomputer som også trenger nødvendig stell og vedlikehold som den trenger for å fungere optimalt.
Det er derfor viktig at den får drivstoff. Drivstoff i form av oksygen og drivstoff i form av ulike input.
Vi som arbeider mye med denne delen av kroppen i form av opptrening etter slag og hodeskader, samt kognitiv trening av ulik art, vet utmerket godt hvor viktig hjernen er for vårt liv og virke. Hvis hjernen ikke får nok oksygen så kan den få uopprettelig skade. Dette ser vi ofte i form av det som kalles anoksi, altså manglende eller fraværende oksygen til vevet i kroppen. Farligst er mangel på oksygen til hjernen.
Ved inaktivitet og røyking slipper mindre mengder av oksygen frem til de nødvendige vevene og til hjernen, slik at hjernen blir påvirket i negativ retning. Men ved trening og fysisk aktiv hverdag, økes tilførsel av livgivende oksygen. Enkelt å vite hva jeg ville velge, ikke sant?
Oppsummert og kort fortalt så kan mange fremtidige sykdommer avverges ved å være i regelmessig trening og fysisk aktiv hverdag.
Demenstyper har vist seg å trives ekstra godt i en inaktiv og røykfylt kropp. Det finnes også studier som peker på at det er minst like viktig å trimme hjernen som å trimme magen. Vi som arbeider med blant annet sansestimulering, ser også klar forbedring av hjernens funksjoner når kroppen stimuleres blant annet ved trening og daglige aktiviteter.
Det å arbeide med hjernen gjør at det skapes nye forbindelser. Altså nye koblinger som man trenger for å kunne huske, utføre ting, lære nye ting, utføre kroppslige aktiviteter, ja nær sagt alt vi gjør eller burde gjøre. Bare det å planlegge noe trenger å ha koblinger i hjernen som utfører planleggingen, og deretter iverksetter oppgavene. Egentlig logisk, ikke sant?
Og hvis vi da ser hjernen som en datamaskin, så trenger den altså software i form av nye koblinger og den trenger en effektiv tilgang på strømforsyning, som i oksygen. Og en prosessor i form av en godt trent kropp og et godt hjerte. Det er jo ikke akkurat slik at man kan kaste den å kjøpe en ny. I alle fall ikke dette århundret, tenker jeg.
Trening og fysisk aktivitet holder liv i datamaskinen. Dette er livssviktig for oss og dessuten skaper det altså nye koblinger som gjør at vi blir både smartere og det forebygger demens. Det forebygger også hjerneslag og mange andre sykdommer. Jo tidligere man begynner å holde kroppen sin og hjernen sin vedlike, jo bedre utkomme vil man få!
Så gi hjernen det den trenger i dag og i morgen og hver dag resten av livet!
Ikke så langt innlegg i dag. Bare en rask oppdatering på nyheten vi nå lanserer med en egen hverdagsaktiv youtube kanal. Med en slik kanal blir det mye lettere for oss å dele tips og små videoer av hverdagsaktivitet, treningstips og ikke minst lenker til andre gode ressurser.
Dette er nytt og spennende for oss og det er ikke helt sikkert vi treffer med dette med det samme. Det hadde vært veldig fint med tips og tilbakemeldinger, både ris og ros. Vi vet enda ikke hvor ofte den vil bli oppdatert, men tar sikte på å legge ut en liten snutt så ofte som mulig. Fortsatt vil hovedbloggen være den viktigste for oss og vi vil poste et nytt innlegg daglig også i fremtiden.
Håper dere vil ta godt imot denne kanalen og abboner gjerne på den samtidig. Dere finner direktelink til kanalen oppe i hovedmenyen!
Ønsker dere alle en flott dag og kveld i det som er et nydelig vår/sommervær. I alle fall her vest i havet!
Dagen i dag har vært travel. Jeg sto opp i dag klokken 03.40 og kavde meg ihjel for å få sove igjen. Skyldes nok at jeg drakk en kanne med kaffe at jeg ikke klarte det.
Så på jobb der vi hadde friskliv, møter og hard trening i sentralen i dag. Fokus for dagen var kjernemuskulatur og bentrening. Alle øvelsene selvsagt uten utstyr og med et behov for nøyaktig 0.3 kvadratmeter plass. Dette er selvsagt for at alle skal kunne utføre øvelsene hjemme, eller egentlig hvor som helst. Og på minst mulig tid og høyest mulig effekt.
Nå tar jeg velfortjent fri. 17 Mai i morgen og god mat og besøk fra ungene som nå selvsagt ikke er unger lenger. Selv om de er aldri så voksen blitt, så er de likevel ungene for alltid.
Jeg feirer sammen med alle dere som leser og kommenterer på bloggen. Dere skal alle ha STOR TAKK for at dere har ført bloggen stadig oppover på bloggtoppen.
Tusen takk og vi ønsker dere alle en fantastisk 17.mai feiring
Trening er godt for en, men det er jammen også hvile. Hvis det er slik at man skal bli fullstendig oppslukt av det en gjør og dermed aldri ta seg tid til kos, så blir det feil.
Dagens korte oppfordring her fra Hverdagsaktiv er altså å sakte gå inn for landing, nyt dagene som ligger fremfor oss når vi nå seiler på nasjonalfølelsens vinder inn mot 17. mai. Denne dagen skal nytes og for min egen del så skal dagen før og dagen etter forbeholdes avslapping og forhåpentligvis godt vær, mye god mat og drikke.
På denne dagen slapper jeg av maks og koser meg med følelsen av livet og tilværelsen. Det synes jeg flere burde gjøre, da vi vet at stress er en viktig faktor til sykdom. Stress er kun egnet til å skape mer stress og uansett hva det er vi blir stresset av så er det ikke verdt å la det gå utover ens kroppslige og psykiske helse.
Det samme er det med de aktiviteter og eventuelle treningsmål man setter seg. Av og til kan man overdrive. Av og til kan man faktisk bli så sunn at det er usunt. Fordi alt dreier seg om det ene. Og da glemmer man gjerne alt det andre. Hva er så viktigst i livet?
For meg er det å leve, ikke å dø i forsøket på å overleve.
Så nyt livet, tilværelsen, helsen og fridagene med det som måtte få deg til å kjenne på noe godt. Det skal i alle fall jeg gjøre!
De siste dagene har det, med et skikkelig unntak i natt, vært et knallvær her vest i havet. Gradestokken har fått det for seg at den vil lære å gå og har nå startet å krype oppover. Jeg trodde i vinter at den var ødelagt, men heldigvis så overlevde den.
De stadig bedre temperaturene har til og med klart å lokke ungene ned fra loftet og vekk fra datamaskinen. Jeg trodde nesten de hadde flyttet hjemmefra når de plutselig sto i stuen. Jeg kvapp så det sang etter, men på en god måte hvis dere skjønner hva jeg mener. Så da kan man tenke seg hva dette gjør med et stivfrossent sinn som mitt. Smiler fra øre til øre!
Som vanlig var det et halvt tonn med prosjekter som vi hadde planlagt denne sommeren, som vi skulle ta fatt på. Et av de viktigste tingene var terrassen. Her ligger det mye arbeid, men med riktig innstilling og god kjernemuskulatur, blir dette som en knallgod treningsøkt. Eller flere, siden vi delte den opp i flere økter over to dager. Ja i hvert fall ble kona godt trent da det er mest hun som liker denne typen trening, men jeg lurte da inn noen økter med rulle og pensel.
Ingenting er bedre enn hvis man finner oppgaver i og utenfor huset som kan konverteres til trening. Absolutt alle slags oppgaver kan brukes og resultatet blir til glede for alle. Luking og planting, rydding og kjøring av søppel og rask som skal til søppelfyllingen, alt er potensielt tungt og utført med riktig bevegelse og rett mengde repetisjoner så kan det bli riktig bra!
Tenk deg bare hvis du har et lass med singel som burde vært spredt utover. Potensialet for atskillige repetisjoner med spade og kjøring med tung trillebår, gir spesielt de skrå magemusklene og bein en knallgod gjennomkjøring. Sørg for å skifte side innimellom spadetakene slik at begge sider får sitt.
Malejobben blir også lettere hvis du konverterer denne til trening. Her er det arm, skuldre og rygg som får gjennomgå. Har du et langt plankegjerde så får kjernemusklene i magen også kjørt seg.
Vi her hjemme i huset vest i havet, har altså fått kjørt oss godt de siste dagene med forefallende arbeid som har gjort huset klar til sommeren. Gode treningsøkter kun avbrutt av en kneskade hos undertegnede som heldigvis gikk over relativt greit. Litt smerter både kan man og bør man leve med så lenge det ikke er av den type smerter som krever at du ringer legen.
Og ikke nok med at man får trening, man får det fint rundt seg. Det blir alt i alt triveligere å være ute når både vær og helse, kropp og sjel samt uteplassen kan brukes til glede, latter grilling og kvelder med sjelefred rundt bålpannen.
Lyset forsvinner sakte ned i horisonten og lysene fra en gatelykt tennes. Et lite vibrerende øyeblikk flakker det elektriske lyset og kaster skyggene nedover den brostensbelagte gaten i det trange smuget. Lyden av et vindu som lukkes høres i det fjerne og en hund bjeffer ett sted på den andre siden av denne stille byen. Det er kveld og varmt ute. Skrittene hans var knapt hørbare mot brosteinen under ham. Det var ikke som skritt, mer som, en stille hvisken i det han gikk nedover smuget. Gaten var tom for folk. Han går alene, som han alltid har gjort.
Den varme vinden fra sør flakker over ansiktet hans og får ham til å trekke pusten dypt inn. Han husker denne fønvinden fra et annet sted, en annen tid en annen plass. Han går stille nedover brostensgaten og minnes det øyeblikket. Der, i gatene bak Plaka i gamle Athen. Der vinden og lydene var sammen som i dette øyeblikket. Fønvinden strøk forsiktig over de bare armene hans. Jakken hang løst over skulderen. Det var sommer i Bergen. Sen kveld her i smuget og med samme følelse som gatene i Athen. Denne greske hovedstaden som i alle tider har stått som selve symbolet på menneskets intellektuelle og kulturelle utvikling.
Men Bergen kjennes annerledes denne kvelden. Stille, og med en følelse av ro og trygghet. Han går rolig og oppreist gjennom disse gatene som han kjenner så godt. Et helt liv har han gått disse gatene. Han smiler litt når et løvblad som har overlevd vinteren danser foran ham i fønvinden. Med et blaff forsvinner det inn i intet. En luftens uteligger suser med lyden av en umiskjennelig blafring når vingene vifter til omverden. Han sukket lett og tenkte,
«Gi meg gjerne en taksjabb fremfor all verdens papegøyer»
Bakgatene i den greske hovedstad kjentes plutselig svært langt borte, men likevel var følelsen der.
Latter lød gjennom kvelden i det et vindu igjen ble åpnet. Denne gangen i nærheten av Skivebakken. De gamle delene av denne vakre stemningsfulle byen. På sin vandring i denne spesielle kvelden visste han at det var magi i stenene og glød i asfalten. Gjennom hele sitt liv hadde han lengtet etter en slik kveld. Der byens puls kjærtegnet lydene, varmen og fønvindene fra sør som pakket inn denne byen i vest. Han gikk med rolige og bestemte skritt forbi Mariakirken og videre inn i Kong Oscars gate. Han visste hvor han skulle. Denne dagen hadde han ingen penger i lommen og heller ingen fremtid. Han hadde latt livet fare med vinden. Dette fordi han visste at det som var i går ikke er i morgen og det som er nå ikke er der om et minutt.
Han så seg tilbake mot Kalfaret. Han hadde gått en lang vei i kveld. Hele sitt liv hadde han gått, men dagen i dag var likevel den lengste. Han tenkte tilbake på de små barna og bøkene han engang leste. Dem om Hardyguttene. Han tenkte på røyk bak Landåshallen og sine første øl i godt lag med sine beste venner. Han tenkte på hvor det ble av. Han tenkte på at det var en del av historien. Av sine innerste minner som fortjente å ligge på en benk i hjernen og nyte en stille tid. Der man av og til kan løfte hodet å hente frem det som svever i vinden og strør minnene over et litt skjult smil som av og til bobler opp og gir ham et kort glimt av selvtillit og styrke. Men også tårer. Tårer til ære for dem som gikk andre veier. Tårer for dem som sluttet å gå.
Han trekker inn pusten dypt og stopper opp litt nær Korskirkealmenningen. Korskirken ligger der som den har gjort siden Moses gikk i knebukser. Som et symbol på ro og åndelighet, men mest som et minnesmerke for taksjabbene. Disse flyvende sjeler som av ulike grunner har landet på et sted som de aldri visste de kom til å lande på. Den gang de var liten. Livet var annerledes når man var liten. Det skulle bli annerledes. Det skulle bli noe bedre. Drømmene ble brutt da noen andre papegøyer stjal fra dem de få kornene de hadde fått utlevert. Noen av dem var også utsatt for papegøyenes skarpe og sterke nebb, der de uten nåde ble hakket i stykker av de papegøyene som hadde bedre plassering på livets grener. Det føles noen ganger slik at når den lille fuglen blir født, og så klarer å lette for første gang. Flyr av sted og blir meid ned av en lastebil. Vokser, lever og så slutt. Meningsløshet er et livets lodd.
Han snur seg og ser et par taksjabber smile og le i denne kveldens rusende fønvind. Han tråkker videre uten å ofre dem noen flere tanker. Annet enn at han kunne ha satt der med dem. Det hadde vært så enkelt. Så passende. Så lett. Fordi dette var mennesker han engang var nær. Mennesker han ville alt vel. Mennesker han ikke lenger nådde. De hadde hverandre. Han hadde valgt noe annet.
Han runder hjørnet og går inn i Skostredet. Denne lille pittoreske gaten som engang huset i alle fall en skobutikk. Der han husket enda at han ble tatt med av sin mor for å handle nye sko. Han hatet det. Men i dag hadde han sko som han hadde valgt selv. Sko som det hadde vært vanskelig å fylle med det manglende pågangsmotet han en gang hadde. Likevel hadde han klart å fylle disse skoene. Denne gangen gikk han med bestemte og selvsikre skritt inn i den bergenske natten.
Han hadde gått en lang vei. Helt fra Landåshallen oppe i Søndre bydel. Fra ungdomsklubben på Strimmelen og nedover i mot Chicago, via striladanser på Nautnes og Landro og et livsjag som pisket livet ut av ham. Helt til grenen knakk. Fallet var stort og sårene ville aldri helt gro. Men taksjabben klarte seg og fløy gjennom kvelden der solen gikk langsomt ned over Nordnespynten. Taksjabben kunne fly likevel. Taksjabben spredte sine vinger et sted der bare vinden så ham og fylte ham med den varmen fønvinden brakte med seg fra bakgatene i Athen. Bak Plaka. Med utsikt til Akropolis satt han der og selveste Athene steg ned og gav ham smykket som fortsatt hang rundt halsen hans.
Denne natten var lik. Bare bakgrunnen var annerledes. Bergens våg glinset i sommerlig tropenatt og gleden og livet som lød utover bryggens kanter gjorde ham varm innvendig. I dette øyeblikket visste han at det var dette livet han var en del av. Et liv som uansett hvordan det vrir seg i smerter etter stygge fall, likevel klarer å vise at det er verdt sin vekt i opplevelser. Verdt sin vekt i stunder som utfordrer. Verdt sin vekt i sorg og i glede. Og verdt sin vekt i kjærlighet til sin egen indre taksjabb og den flokken han hører til.
Han skalv lett på skuldrene og trakk jakken tettere rundt seg. Det var ikke kaldt, men likevel hutret han over denne følelsen av å leve. Å vandre her i den vakre hovedstaden på Vestlandet. Å trekke inn stemningene som løfter en opp tross alt. Å fly med flappende vinger vekk fra alle papegøyene og la vinden kysse fjærene før en perfekt landing.
Taksjabben har landet for godt.
Uansett hvordan livet vrir kraften ut av et menneske, så er livet i stand til å fylle livet med ny kraft. Uansett hvor tett mørket er pakket rundt en, så er lyset i stand til å pakke opp mørket. Uansett hvor mye smerter en har, så er lettelsen i stand til å lindre. Uansett hvor mange papegøyer du har rundt deg så er taksjabbene like mye verdt.
