Det som slår meg er at flere av disse stemmene nok ikke er i nærheten av århundrets norske stemme. Med et par unntak. Lurer på hvorfor alle de virkelig store stemmene i landet ikke er med i dette programmet.
Uansett er det da litt koselig å ta en liten tur ned memory lane.
Legger med et bilde på topp her som jeg laget for et par år siden, men med 80 tallets glimt fra en eller annen festlig sammenkomst hos en kompis i høyblokken på mannsverk.
Min kone sier jeg bør slutte å koke sammen bilder med 80talls tema, men det er jo så gøy!!! Ligger litt i sjelen min dette tiåret.
Bildet er som vanlig mitt eget verk, fotografi med mixed media teknikk.
Kunst er jo også ro, uro, alt og intet. La oss ta inn verden og la oss nyte lørdagskvelden!
Og der kom det suverene!Høydepunktet! Eirik Søfteland!!
Han stilte seg opp i stuen og kikket ut vinduet. Fra huset hadde han utsikt over hele halve Bergen.
Om nyttårsaften kunne han se ned på fyrverkeriet under seg. Ingenting å si på utsikten altså.
Han kikket raskt på klokken som hang på veggen. Enda 1 time før han kunne ringe til kompisen som bodde 4 kilometer unna. Ikke gale langt da, dessuten var det bare nedoverbakke, men kjipt hvis han ikke var hjemme selvsagt. Da var det bare oppoverbakke hjem igjen.
Året var 1980 og jeg bodde høyt oppe like ved foten av Ulriken. Tjommiene bodde alle nedenfor landåstorget. Vi hadde jo ikke mobiler den gang og det var dyrt å ringe før klokken fem om ettermiddagen. Derfor måtte vi vente til 5 før vi ringte.
Vi gikk jo denne veien hver eneste dag. Og noen ganger flere ganger for dagen. Vi hadde også streng beskjed om når vi skulle være hjemme. Det vanlige var selvsagt at man var sent ute og måtte da ta motbakkeløpet for å nå frem i tide slik at man skulle unngå å få kjeft. Fire kilometer i oppoverbakke med cowboystøvler, tunge nagler, langt hår og 6 kilo mc jakke!
Hadde det ikke vært for at man på denne tiden allerede hadde dampet og røykt i flere år, så hadde nok formen vært på topp. Det var den gangen ikke prioritert å være godt trent. Det å trene å røyke samtidig var også allment akseptert. Husker godt at jeg spilte fotball med gutta og halveis i kampen tok vi røykepause. Det var den gang menn var menn. Og grunnen var selvsagt at vårt image var viktigere enn vår helse.
Image var viktig for å kunne være mann. Selvsagt for å imponere damene som fløt rundt landåshallen i dunjakker, posebukser og rosa leggings. Med kreppet hår og med overlegent blikk. I allefall slik sossene var.
Vi tiltrakk oss mer frikerne vi da. Eller mer riktig så tiltrakk vi oss ingen av delene. Livet var både fint og brutalt der i røykekroken bak landåshallen.
Og oppe på kanonhaugen satt de store ungdommene og drakk. Vi kjente de godt hele gjengen. Vi små pisseknytinger drev rundt dem for å bomme røyk. Og var vi ekstra heldig så fant vi en full øl som de hadde glemt i gresset. Oh lykke! Og så gikk vi videre. Gikk og gikk.
Og det å gå var vi god på. Vi gikk overalt. Vi gikk om dagen, om natten og vi gikk mang en gang for langt i mangt og meget. Selvsagt gikk vi fordi vi ikke hadde penger til bussen. Vi hadde imidlertid mange gode samtaler på disse turene og fikk rikelig anledning til å reflektere over livet. Og livet var enklere før. Ingen tvil om det. Vi ønsket, og drømte om å bli verdensberømt. Men bare på landås da. Noe annet var abstrakt og helt umulig.
Youtube eksisterte ikke. Ja ikke internett heller for den saks skyld. Men god å gå ble vi. Mil etter mil. Fra toppen av foten til Ulriken og til tjommien der vi drakk te og spilte poker. Ja noen ganger drakk vi te og hørte på black sabbath og uriah heep også. Så gikk vi til landåstorget og hentet flere kamerater og så gikk vi til byen. Vi spleiset på snop eller satset våre 4 kroner på automaten nede i Natlandsveien. Isbaren Alex var et naturlig stoppested på vei til byen. Og så gikk vi til byen. Der skjedde det som vanlig ingenting så da snudde vi og gikk hjem igjen.
Vi gikk i det hele tatt mer før. Mye mer. Og det formet nok oss og skapte mer aksept for det å være vant til å gå. Det å like å gå for vår generasjon.
Nå er vi på facebook og vi har bil. Vi har smartelefoner, epost og skype. Vi gidder da for pokker ikke å gå mer nå! Vi har da for pokker gått nok i livet!?
Er det rart vi sliter?
Sliter med å reise oss fra stolen. Sliter med å gå i trapper. Sliter med å forstå at det ikke er tøft å røyke. Sliter med å få magemålet mindre. Sliter med å klare å få tid til alt man burde gjort for å unngå at man skal slite unødvendig mye. Sliter med å samle gutta til gåturer. Sliter med å forstå at disse turene kan være mye viktigere i livet enn å sitte på ræven å tenke at man har da for pokker annet å gjøre enn å svime rundt landåshallen. Eller for den saks skyld anywhere you go.
Ja er det rart at man sliter?
Alt var vel egentlig bedre før. Eller?
Først i dag har vi et aldri så lite ønske. Vi trenger sponsorer til bloggen vår slik at enda flere kan få lest om det vi skriver. Send oss gjerne en melding i innboks hvis du er interessert i å bidra. Takk.
Enkelt og greit sant? Men jeg mener virkelig at det er sunt å gi litt mer faen.
Jeg husker en tekstlinje fra et eller annet sted og den gikk litt som dette.
«Jeg driter i øst, jeg driter i vest, jeg driter i de som tror de er best, jeg driter i varmt, jeg driter i kaldt, jeg tror fanden steike jeg driter i alt!»
Sånn kan det også sies. Samtidig virker dette noe defensivt og pinglete, men la meg forklare litt hva jeg mener med at vi burde lære oss å gi litt mer F.
I 1990 ble jeg altså operert i ryggen og havnet i NAV systemet. Det skulle gå 12 år der jeg falt mellom to stoler før jeg klarte å fri meg selv fra dette buret. Denne som for meg den gangen nørte opp en ekstrem følelse av å bli urettferdig behandlet. Og slikt sitter i resten av livet kan en tenke. For meg var dette den gang såpass ødeleggende at det holdt på å bli min bane.
Og siden jeg i dag sitter her og skriver på min blogg, så ble det naturligvis ikke min bane. Så hvordan kommer en seg da videre når urettferdigheten overskygger livsgleden og gir deg en følelse av at noen har behandlet deg blodig urettferdig? Så urettferdig at livet stanser opp og viser deg at det er mulig å hate. Og det er mulig å forakte, hate å mislike deg selv og andre i såpass stor grad at det overtar livet ditt. Ja faktisk truer med å gi tilværelsen din banesår.
Jeg vet jo at mange rundt omkring sitter og sliter med lignende ting. Det å føle seg urettferdig behandlet er ikke lett å takle for mange. Det å takle følelsen av å være utstøtt av samfunnet og samtidig kjenne på at ulike diagnoser vokser seg større inne i deg selv.
Man kan selvsagt si til seg selv at «jeg gir nå vel faen!»
Men i bunn og grunn er vel dette litt som om man feier ting under teppet, ikke sant?
Jeg husker det så vel den gang jeg vokste opp på Landås. Dette var altså en bydel utenfor Bergen. Årstallet var midten av 80 tallet og vi var en liten svimete og glad gjeng som tuslet rundt for oss selv. Med langt hår, mc jakker og tøff i trynet. Men også da selvsagt helt harmløse rabbagaster med skummelt blikk og ostepop i lommen.
Hver gang vi møtte ting vi ikke taklet eller forsto så tydde vi til verdens eldste murbygging og selvbeskyttelse. Vi sa til oss selv så høyt vi klarte og så ofte som mulig at
«Vi gir nå vel faen!»
Så flirte vi litt og slo av en ingentingvits og så la vi det bort. For å si noe om hva en ingentingvits er så er dette rett og slett noe som for eksempel dette.
«To lyktestolper gikk over en vei, så kom en bil og da sa den ene stolpen: Hvor er de gule giraffene mine?»
Helt fullstendig meningsløst selvsagt og heller ikke særlig morsomt, men vi kunne le både vel og lenge av dette. Og kanskje det nettopp var slik at vi på denne måten tok brodden av vanskelige ting? Kanskje det nettopp var på denne måten vi lærte å takle følelser som var vanskelige? Kanskje nettopp på grunn av dette ble vi i stand til å akseptere urettferdighet i livet? Ved å si til oss selv at vi gir f i alt. Og ved å lære oss dette så lærte vi oss å legge det ned i kjellerboden.
Vi aksepterte aldri urettferdigheten, men vi lærte oss å legge den bort.
Slik er det vel også ellers i livet. Noen ting takler vi lett, andre ting er vanskeligere.
Så hvis du er som mange andre av oss mennesker, litt rar med mye vanskeligheter som av og til bygger seg opp og tetter rørene der livet renner igjennom. Hvis du er en av oss som av ulike grunner hater dine omgivelser, misliker ditt eller datt, som sitter hjemme og ikke vet hva vondt du skulle påført den verden som har behandlet deg så urettferdig. Så hent frem et speil og titt inn i det. Snakk med deg selv som om det var problemet du snakket med. Og forsøk å innse at det hatet og den urettferdigheten du har opplevd KUN STRAFFER DEG SELV.
Den verden som gjorde deg vondt. De menneskene som behandlet deg urettferdig. De bryr seg virkelig ikke en dritt om hvordan du har det som regel. De har antagelig glemt hele greia fordi det betydde ikke en dritt for dem. Det som du tok til deg som livsforandrende urettferdighet. Tenk over det!
De gir nå vel faen!
Så da fortsetter du å straffe deg selv for noe som andre er skyld i. Noe som de ikke tenker på overhodet. DU straffer deg selv og tenker at «nå skal de faen meg få».
Og så er det bare du selv som får. Som begraver deg i elendigheten i stedet for å legge dritten ned i kjellerboden, låse døren og ha en plan om at du skal rydde den boden en gang. En annen gang. «Til helga kanskje?», «Ja det burde vi».
Så hva sitter vi egentlig igjen med da? Masse ting og saker som har skjedd over lang tid eller kortere tid? Kanskje det er ting som pågår nå? Eller kanskje det er mye forskjellig som har skjedd gjennom livet. Ting som definitivt er urettferdig for deg og mot deg. Så hva kan du gjøre med det? Svaret er enkelt, men å gjennomføre det er ofte ikke så enkelt.
Kan du slutte å straffe deg selv når det er andre som burde vært straffet?
Kan du virkelig gjøre noe med det som har skjedd?
Hva hvis du fortsatt kverner rundt på skyldfølelser? «Hadde jeg bare reagert slik, så», «Hadde jeg bare sagt slik og slik, så», «Hvis jeg bare hadde gjort slik, så».
Ser du hva jeg mener? Skal du fortsatt prøve å plukke opp vanndråpene som forsvant i livsrørene for lenge siden? Kan du i stedet pakke dette ned i en eske og sette det i kjellerboden?
Tro meg. Når du velger å gjøre dette så vil livet dreie mot riktig retning. Sakte men sikkert. Fordi det at du har det bra, er det som er det rettferdige.
Du trenger ikke koble dette helt vekk. Du kan akseptere og forstå at det er slik. Og at du som selvstendig menneske kan se på vanskene, akseptere at de er slik de er, men likevel velge å sette det vekk igjen. Ned i kjellerboden. For din egen del. Fordi du trenger å leve ditt eget liv slik du ønsker.
Back in the day. Fikk jeg vondt i ryggen. Dette var et resultat av en rovdrift på helsen gjennom feilstillinger i det arbeidet jeg hadde som rørlegger. De fleste rørleggere jeg kjenner har ryggproblemer, men problemet er nok ikke begrenset til kun dette yrket.
Det er engang slik at ryggproblemer og smerter knyttet til kroppens bakside er et kjempestort samfunnsproblem i tillegg til at det er en personlig, psykologisk og økonomisk katastrofe for den det gjelder. Et sant helvete der selveste styggen i ryggen herjer med både kropp og sinn.
Sinnet får oftest gjennomgå fordi ens omgivelser ikke helt virker å tro på slike “usynlige” smerter. Kroppen får gjennomgå fordi smertene som herjer som styggen sjøl i ryggen din synes å vokse fra korsryggen og forplante seg til andre deler av kroppen. Og sammen utgjør faenskapet styggen i ryggen som ødelegger ens psykiske, fysiske, sosiale og økonomiske hverdag.
Det er slett ikke uvanlig at familier går i oppløsning når det er slik, og det er slett ikke uvanlig at uføretrygd går hånd i hånd med flere tilleggsdiagnoser. Livet selv virker å være rasert. Dette er et stort samfunnsøkonomisk problem i tillegg til den åpenbare personlige tragedien dette er for mange.
Og så går man på NAV.
Skal ikke dvele for mye med dette, men jeg skulle virkelig ønske at folk som har det vanskelig fra før kunne slippe å få det enda vanskeligere.
For å slå et slag for videreutdanning innen menneskelig psykologi med empati som eksamensform.
“PANG” Slag slått!
Man kan selvsagt være uenig med meg og mange vil nok protestere høylytt. Spesielt de som gjør en god jobb. Som med de fleste andre steder der gode mennesker gjør en god jobb, vil systemet de arbeider med være noe av grunnen til hvorfor ting er som det er. Alle rørleggere har gode verktøy. Da burde det være en selvfølge at det offentlige også har det. Tross alt handler det om menneskelige skjebner.
Samtidig er det skjønnsmessige faktorer fra sak til sak og en individuell grunnforståelse av menneskelige faktorer ville kunne avverget mye lidelse.
Hvordan vet jeg dette? Enkelt.
Been there, done that. I over 10 år mellom 2 stoler i systemet. Systemet rystet meg. Styggen i ryggen ødela meg kroppslig og hjelpeapparatet ødela resten.
Tilbake til ryggen og de vansker som kan oppstå.
Det eneste vi etterlater oss her i livet er hva vi har gitt til andre.
Så fokuser gjerne på det og ikke på hva andre burde gitt til deg. Har du det fokuset så er det enklere å leve i glede. Og glede skapes i nuet. Her og nå ved å fokusere på positivitet og velge vekk negativitet.
Hva mener jeg egentlig med dette? For min egen del er smerter noe jeg med leve med hver eneste dag resten av livet. For mange år siden var dette svært vanskelig å akseptere. Det å grave seg ned synes da som den letteste løsningen. Så da gjorde jeg det. Var dette den riktige løsningen?
For meg? Ser jeg tilbake nå så er svaret helt klart nei.
Med prolapser og operasjon bak meg og en kamp mot systemet samtidig, var det lett å gi opp. Hvor enn en snur seg og hva enn man gjør så slås grunnen vekk under deg.
Nav ville den gang ikke gi meg omskolering fordi de mente at jeg burde vært uføretrygdet. Så da søkte jeg og legen min om uføretrygd. Denne fikk jeg avslag på da Nav mente jeg burde omskoleres!
Man skal jaggu være sterk for å takle å være syk.
That was then. This is now!
Så spiller jo livet ut sine underfundige små puss. Ingen vet hvordan dagene blir, men tenker man at den bli fæl og legger seg ned så blir den som regel det.
Jeg gav selv opp. Belaget meg på et liv som ufør. Da var jeg i midten av 30 årene. Så en dag fikk jeg en telefon.
Det var fra mitt forsikringsselskap som da ante at en forestående uføredel skulle utbetales. Da gikk selvsagt alarmen hos dem. De sendte straks to forståelsesfulle sosionomer hjem til meg og lovet å forsøke å ordne opp. Jadablada sa jeg og trodde passelig på dem.
En uke senere var ny utdanning og omskolering i boks. Ergoterapi here i come.
Det hører med til historien at Nav utredet meg ved arbeids rådgivnings kontoret. Der konkluderte de med at jeg ikke var i stand til å klare en høyskole utdannelse.
Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg gikk også ut med toppkarakterer på generell studiekompetanse.
Jeg har senere også tatt en videreutdanning innen rehabilitering.
Nå ti år senere har livet snudd til noe positivt. Jeg har fortsatt ulike plager, men har lært å takle dem. Styggen i ryggen er temmet ved hjelp av regelmessig mosjon og trening. Og en ting vet jeg utmerket godt av erfaring.
Den hjelper seg best den som hjelper seg selv.
For din egen del så gi aldri opp.
For din egen og dem rundt deg sin del. Legg vekk bittert hat og destruktiv tankegang fordi dette ikke vil gi deg noe annet en tap.
For din egen del, la fortid være fortid og fremtiden være målet. Begynn en endringsprosess der hjernen din smiler og aktivt velger en annen retning.
Det betyr ikke at man glemmer eller tilgir, men man skal i alle fall ikke fortsette å straffe seg selv!
Jeg valgte vekk mitt problematiske forhold til system og smerter. Ikke det at jeg ikke fortsatt sliter med styggen i ryggen, men målrettet aktivitet og at jeg tvang meg selv til endring, ut av den trygge vante komfortsonen og inn i en ny tilværelse, fjernet de fleste av mine smerter. Og de som ikke forsvant, ja de har jeg lært å leve med.
Og det er aldri for sent å begynne å tenke annerledes.
Dagens viktige beskjed. Gi aldri opp. Veien blir til når du går og det er DU som bygger den.
«Beneath the rule of men entirely great, the pen is mightier than the sword.»
I skuespillet Richelieu i fra 1839 skrevet av den engelske forfatteren Edward Bulwer Lytton skriver han blant annet denne berømte setningen. Handlingen i stykket dreier seg i hovedsak om den Franske statsmannen og Kardinalen Richelieu. Setningen er også senere blitt brukt som en metafor for at dialog og at samtaler løser ting bedre en vold og krig. Pennen er sterkere enn sverdet. Det er makt i det skrevne ord. Det er også makt i de ord som ikke sies. Det som ligger i de uskrevne regler som forståes av store kvinner og menn. Menn og kvinner med ære og med evner som respekt og gjensidig forståelse. Ikke primitive løsninger der vold avler vold og hevnen utspilles på egoismens premisser. Krig og elendighet, svik og bedrag.
Samtaler på et slikt nivå mellom mennesker kan skape tro på at man kan flytte fjell. Ingen tvil om det. Samtaler og god kommunikasjon har skapt de største positive endringene i verden og også de mest personlige endringer i enkeltmennesker.
Da er det ikke så rart at en samtale kan endre en livsstil ikke sant? De fleste som regelmessig arbeider med endringsprosesser hos mennesker har en rekke verktøy for å hjelpe til endring gjennom samtale. Motiverende intervju er en av flere metoder for å kunne oppnå endringseffekt. Mine egne erfaringer med denne type samtaler er at man trenger flere verktøy i kombinasjon for å kunne forstå grunnlaget for endring. Et vanlig brukt verktøy i så måte er kognitiv terapi. Dette blir til sammen gode verktøy for å kunne hjelpe å kommunisere endringsprossesser hos den enkelte.
MEN. Og det er et STORT MEN her.
Vi skulle ikke bare tatt oss en prat da?
Det er fint at helsepersonell og coacher kan teorier og teknikker om åpne og lukkede spørsmål og hvordan man arbeider med ambivalens. Det er fint om de i tillegg kan noe om kognitive metoder også for på den måten kunne forstå hvordan man samtaler med ulike mennesker som har eller kan ha nytte av dette. Det er ekstremt fint hvis man også evner å kombinere disse teknikkene i tillegg. Da ligger man virkelig godt an. Ikke sant?
Men det kanskje viktigste av alt er evnen til å snakke med personen foran deg. Ha forståelsen på et dypere plan på hvordan han eller hun egentlig har det. Forstå at man noen ganger kan løse vansker ved å snakke om ting som ikke helt faller inn under verktøyene man har kunnskap om. Forstå at det tross alt er mennesker vi snakker med. Mennesker med egne HELT forskjellige livserfaringer og preferanser. At samtaler må forstås på et menneskelig plan som ikke nødvendigvis finnes i noen bøker, men kun kan forstås gjennom empatisk evne og en dypere forståelse og aksept av selve livsforståelsen.
Det hjelper ikke å snakke et menneske ned i vekt med verktøy som ikke passer. Det hjelper ikke å endre noe en ikke forstår utgangspunktet til. Utgangspunktet om HVORFOR en ikke vil. Så derfor må man også ha evnen til å ha erfart. Bruk det i møte med den som ønsker endring. Ta en prat!
Den gode samtalen er et begrep. Den gode samtalen krever evne til egenrefleksjon og samrefleksjon. Den samtalen som foregår mellom to mennesker som har en grunnleggende forståelse og en gjensidig respekt for hverandre, sammen med en genuin og oppriktig interesse om tema fra begge parter, blir ofte den samtalen som egnes som utgangspunkt for endring.
Livserfaring innen mange områder og forståelse og respekt for ALLE mennesker, er en forutsetning for å komme i denne posisjonen. En empatisk tilnærming og menneskelig varme i sin relasjonsbygging hjelper en på denne veien. En genuin interesse for å akseptere og sette seg inn i andres særegenheter og spesialinteresser må etter min mening være grunnlaget for den gode samtalen sammen med ærlighet.
Hvis mannen foran deg er spesielt opptatt av frimerker, nytter det ikke å åpne med en kommentar om at du hater filatelister. Eller?
Kanskje det er nettopp slik du bør åpne samtalen? Her kommer dette udefinerbare inn som skaper en forståelse som kan åpne hvelv. Denne forståelsen kan ikke erverves ved å lese om det i bøker, men kan kun forstås gjennom personlige kvaliteter og erfaringer.
Men en kan lære å ta hensyn til dette og bruke seg selv som redskap for ærlig forståelse og ærlighet der man ikke forstår.
Vanskelig ikke sant? Nei egentlig ikke. Husk at det er mennesker vi snakker med. Mennesker som deg selv med alle dets skavanker, feil og andre mangler. Noe forstår vi, andre ting ikke. Vi er forskjellige alle sammen. Det er dette som gjør oss til mennesker.
Med disse verktøyene i kofferten holder jeg mine samtaler med mennesker som ønsker endring. Også samtaler med de som har gitt opp å få til endring. Og samtaler med de som ikke vil ha endring. Eller kan det hende de likevel vil? De vil bare ikke si det til hvem som helst? Kanskje det er for vondt å i det hele tatt si det til seg selv? Da må vi forstå at dette ikke er gjort i en håndvending.
De beste samtalepartnerne er de som ikke setter sine egne verdier, holdninger og forståelser til grunn for utgangspunktet i samtalen. De er selvsagt der, men de dempes og viskes ut i den tilnærmingen man til enhver tid gjør mot den man samtaler med. Det er tross alt ikke en selv en skal snakke om, selv om man kan supplere samtaler med egne ord og erfaringer. De beste samtalene får man når egne «sannheter og egen kunnskap lest i en bok» IKKE havner i fokus, men aksepten om at samtalepartneren har sine preferanser og erfaringer. Og så evne og gi plass til dette i samtalen.
Så la oss ta en prat en gang da! Om endringer og livet og litt av hvert? Eller vil du helst ha et ord med deg selv først? Sjekk ut hva som er viktigst for deg da?
Om at hvis du tar en kjøretur fra Bergen til Oslo og bryter fartsgrensene der du kan,vil og tør så kommer du sannsynlig frem helt utslitt. Det vil si hvis du kommer frem da. Muligheten for å kjøre i fjellveggen er nemlig svært stor. Det er en grunn til at fartsgrenser er satt og tilpasset den veibanen du kjører på. Det ble etter sigende gjort en test på dette. En bil skulle holde fartsgrensen og en skulle få lov å bryte den. Den som «råkjørte» kom frem til Oslo 15 minutter før den andre. Helt utslitt av å sitte konsentrert hele veien.
Nå vet jeg ikke om denne vandrehistorien er sann. Sannsynligvis er den ikke det, men den gir et godt bilde på hva jeg mener i dette innlegget.
Det er en grunn til at vi har fartsgrenser. Man kan nok godt være uenig om plasseringen noen ganger men i det store og det hele så sørger fartsgrensene for en trygg reise mot det målet man har. Så lenge disse veiene har eksistert, så lenge har det fantes kyniske landeveisrøvere. Helt fra den gang de trillet rundt med hest og kjerre for å selge deg MIRAKELMEDISIN, og til i dag da landeveisrøverne forsøker å rane deg med mer avanserte midler. De kjører ofte svært overbevisende høyteknologiske biler som kunne imponert hvem som helst.
Helsevesenet i Norge er en god gammel Europavei med mange lokale riksveier samt mange kommunale avstikkere. Det finnes til og med en del blindveier og det finnes en del veier som bygges og tilsynelatende aldri blir ferdige. Noen veier er fylt med bompenger og andre igjen er gode og gratis veier som er en drøm å kjøre på. Noen veier har kun 20 km/t fartsgrense og på andre igjen kan man ligge i 110 km/t. Litt som livet selv tenker jeg. Enten man kjører sin gamle kasse av en bil, sin nyeste elbil, luksusbilen eller veteranbilen så trenger man å holde seg på veien. Felles for de som kjører i grøften eller i fjellveggen er at de ikke har tilpasset farten etter forholdene.
Det finnes også utvilsomt problemer med denne livets helsevei som skyldes utforkjøringer, fartsdumper, telehiv, manglende skilting, feil helling på veien manglende sikring, manglende midtrabatter, dårlig vedlikehold og noen tuneller uten lys.
Man kan la seg provosere og hisse seg opp av andre bilisters oppførsel langs veien spesielt når man har det travelt selv på denne helseveien. Og sur og grinete blir man spesielt når man havner i den beryktede helsekøen. Man kan la seg friste til å ta snarveier som ikke alltid er like lurt eller for den saks skyld like trygt.
Snarveier kan noen ganger være av det gode, men som oftest gir det oss mer problemer enn det vi i utgangspunktet ønsket å oppnå. Hvor mange ganger har ikke jeg sett køen foran meg og tenkt at jeg svinger av her for å ta den andre litt dårligere og smalere veien for å komme meg frem litt fortere. Bare for å oppdage at «alle andre» også har tenkt det samme og køen er større her enn der jeg burde vært. Eller at den er sperret av veiarbeid lengre fremme?
Sånn kan det jo gå når man manøvrer seg rundt på de norske helseveier.
Det er sjeldent lurt å ta til takke med snarveiene. Dette gjelder ikke minst når man kjører sin gamle skranglekasse, slepende på ekstra last via en gammel og sliten campingvogn på slep nedover livsstilsveien. Bare for å møte kø, tutende sure og hissige medtraffikanter og stressede leger fra helsens vegvesen.
Da er det fristende å ta snarveier ikke sant? Og det kan være fristende å trakke litt ekstra tungt på gassen? Resultatet av disse manøvrene kan noen ganger i beste fall føre til økt blodtrykk, stress symptomer, fare for hodepine og i verste fall føre til utforkjøring eller ende i fjellveggen med et smell!
Da er det etter min mening best å holde seg innenfor de kjøreregler og følge den skilting som til enhver tide er tilpasset helsetrafikkloven på denne livets europavei. Man kommer ikke så raskt frem som man noen ganger kunne ønske, men man kommer som regel svært trygt frem.
Helserådene som gis og anbefalinger som fremmes gjennom lovverk, rundskriv og beste praksis, vil være trygge råd når man kjører på denne veien. Disse rådene og denne skiltingen er basert på tung årelang forskning og nøye kunnskapsbasert håndhevelse av helsetrafikklovgivningen. Det går ikke alltid like fort i svingene, men det i alle fall tryggere enn å hive seg på mer eller mindre tvilsomme helseråd og trendy nye snarveier som i verste fall altså kan ende i fjellveggen.
Dessverre så finnes det i dag svært mange, lite kunnskapsbaserte råd og svært mange tvilsomme og til og med direkte farlige veier til mål som lokker med quick fix både her og der. Nettet flyter over av nye og trendy veier til ditt velbefinnende, som ikke har rot i virkelige og gode forskningsbaserte og kunnskapsbaserte kjøreregler. Spesielt innen livsstilsendring, kostholdsråd, treningstips, sunnhets ditt og skylling datt.
For folk som sliter på helseveien og står i den saktegående helsekøen, vil det virke svært forlokkende å ta snarveier. De fleste av disse snarveiene leder imidlertid ikke til noe bra. Det er en grunn til at du bør holde deg til de offisielle og lovlige veiene. Det å lure folk ut på ville veier er straffbart! Og folk er noen ganger såpass desperate for å komme frem at de lar seg lure av kyniske landeveisrøvere som ikke er ute etter å bedre livskvaliteten din, men å tømme lommeboken din. Ofte godt hjulpet av reklamemenn og kvinner med falske skilt for å vise deg veier du IKKE BURDE KJØRE!
Husk da på at når du kjører fra Bergen til Oslo så er det vel bedre å komme femten minutter senere og i live, enn å kjøre svin fremover på private veier som er dårlig proporsjonert og havne i fjellveggen slik at du aldri kommer frem. Ikke sant?
Vær kritisk til falske skilt og landeveisrøvere på livets helsevei over Helsevidda vest, spyfylkeheiene og galstroka innafor.
Kjør forsiktig og trygt fremover. Det tar kanskje noen minutter lengre, men man havner som regel ikke i fjellveggen.
Mangt kan sies om alle de ulike meningene som har vaket rundt i overflaten rundt i de tusen hjem. Om mikrobølgeovnen. Denne utenomjordiske kreasjonen som kom til oss fra den Amerikanske ingeniøren Percy Spencer i 1947. Det hele var egentlig en tilfeldighet. Han arbeidet egentlig med et radaranlegg og oppdaget at sjokoladen han hadde i lommen smeltet under arbeidet.
Her kan man vel egentlig tenke FARE med en gang. Mystisk stråling som smelter ting inne i lommen til mennesker? Hm.
Siden den gang har diskusjonene vært mange og ulike meninger flere. Er det farlig? Eller er det tvert imot sunt?
Hva er egentlig mikrobølger? Det må vi nesten vite hvis vi skal se på hva som er rett og galt i denne saken.
La det først være helt klart. Mikrobølger er farlige. Det er derfor mikrobølgeovner ikke skal tukles med og derfor strålingen stanser hvis døren på ovnen åpnes. Man kan få brannsår hvis man utsettes for mikrobølger.
Så hva er egentlig denne strålingen? Er denne oppfinnelsen en overlevd konspirasjonsdings og alien teknologi fra Roswell hendelsen der det påstås at en ufo krasjet i ørkenen utenfor Roswell New Mexico 4 Juli, ja riktig, du gjettet det, 1947?
Ja ikke vet jeg, men så er det ikke mitt problem heller. Jeg ville egentlig bare vite om maten jeg tilbereder i denne strålende maskinen er i beste fall ødelagt. I værste fall farlig?
For mat skal jo være sunn ikke sant? Og spesielt hvis vi har en travel hverdag samtidig som man skal endre livsstil.
“Time is of the essence” spesielt ved livsstilsendring.
Man kan godt ha et mål om å lage god og sunn mat fra bunnen, men kom igjen folkens. De fleste av oss som er i full jobb, med 2 til 4 unger som skal hit og dit, pokerkveld og øl for gutta og kone som skal strikke ferdig sånn, ja sånn strikketing, har verken tid, lyst eller overskudd til å stå å lage ulike retter fra bunnen.
Så tilbake til mikroen da. Skal vi ha dårlig samvittighet eller frykte denne potensielle djevelboksen fra 1947 som muligens kan stråle maten vår med alien stråling?
Selvsagt ikke. Mikrobølger i denne sammenhengen er ikke noe annet enn dielektrisk oppvarming. Dette stråler med mikrobølger på 2450 mhz. Strålene skapes i en magnetron.
Det som skjer er at disse bølgene skaper vibrasjoner i fett og væske i maten. Økt bevegelse i molekylene skaper rett og slett friksjonsvarme. Dette er det som varmer opp maten.
Helt fullstendig ufarlig med andre ord. I tillegg er det egentlig det samme som skjer med proteiner og vitaminer i maten som blir behandlet, nøyaktig det samme som når du koker maten i vann.
Eneste forskjellen er at du bruker 20 til 30% mindre strøm i effekt og at du ikke heller ut nødvendige mineraler og vitaminer sammen med kokevannet.
Så gladmeldingen til alle med en travel hverdag som skal og bør spise så sunt som mulig er å mer enn halvere tilberedningstiden slik at fisk og annen sunn mat raskt kan kokes/varmes i mikroen. Og som et enda sunnere alternativ til det å koke det i vann. Bare husk på at det ikke er ALL mat som skal tilberedes i mikroen. Og heller ikke alle ting som bør eller kan legges inn i denne strålende maskinen. En kjapp liste finner du her.
Nå skal jeg tilberede fisk. Legges på et fat og tildekkes med plastfilm. 700 watt i 3 minutter!
lett saltet på toppen, med litt grønnsaker og ja, som sagt 3 minutter!
Vel det virker nesten slik av og til da ergoterapi synes å være en noe ukjent og mystisk terapiform. De fleste som har litt kunnskap om ergoterapeuter tror også at de omtrent bare befatter seg med søknader til NAV om toalettforhøyere, rollatorer og rullestoler. Dette er veldig synd. Vi som er ergoterapeuter føler vel ofte at vi blir satt litt i skyggen av andre terapiformer. Som om det å arbeide med meningsfulle aktiviteter og en helhetlig tilnærming til mennesker skulle være noe merkelig treningsform.
Så hva er egentlig dette litt mystiske og merkelige med ergoterapeuter?
Jeg får mange spørsmål om dette. Og det er vel egentlig litt forståelig da andre terapeutformer nok er mer kjent og vanlig i befolkningen generelt.
For eksempel så er fysioterapeut noe som alle kan kjenne igjen og relatere til, mens manuellterapeut er mer ukjent dog likevel mer kjent enn det en ergoterapeut er. Til og med blant mange helsearbeidere/helsepersonell er ergoterapeuters virke noe ukjent og forbindes svært ofte med formidling og vurdering av behovet for tekniske hjelpemidler som rullestoler, rollatorer til eldre og så videre. Dette er forståelig, men likevel svært synd at det oftest oppfattes at dette er det vi i hovedsak befatter oss med.
Ergoterapeuter er altså eksperter på meningsfulle aktiviteter og deltakelse.
Dette innebærer altså at vi har særlig kompetanse på å kartlegge og legge til rette samt finne gode treningsmetoder tilpasset den enkeltes behov til enhver tid. Og med treningsmetoder mener jeg metoder som gjør trening og aktivitet så meningsfull og moro som mulig. Svært hyggelig å arbeide med. Dette gjør selvsagt dagene mine som terapeut ekstra moro da latter og glede er en minst like stor del av terapien som de utfordringer funksjonsnedsettelser har på den enkelte.
Og så er det det å arbeide med ulike områder innen helse. Vi kan alle gå den veien man har særlig interesse for. Noen ergoterapeuter arbeider med arbeidsplasstilrettelegging, noen med barn og andre med eldre. Noen arbeider med hjelpemidler og andre arbeider med rehabilitering. Jeg selv har i mer enn 10 år arbeidet med rehabilitering og de siste årene også med folkehelse og frisklivssentral. Særlig er det arbeidet med opptrening av hodeskader og aktivitet/trening og folkehelse som gjør det spennende å være ergoterapeut for min del. Jeg får anledning til å bruke min erfaring og videreutdanning på et område som gjør at jeg får arbeide med motivasjon til at folk skal kunne takle alle former for manglende initiativ til å klare hverdagstrening, hverdagsaktivitet og det å klare det som er viktigst for den enkelte i livet.
Kort fortalt bruker vi ting som er mest mulig moro til å trene opp igjen eller motivere til å få en bedre hverdag. Som bildet innledningsvis i dag viser kan for eksempel det å gå på fisketur være en god opptrening for noen hvis dette er meningsfullt og hensiktsmessig for den det gjelder. Genialt, ikke sant!?
Vi er også spesielt god på å arbeide med såkalt kognitive treningsmetoder. Altså det å arbeide med hjernens funksjoner.
Det å være ergoterapeut er det morsomste jeg vet og jeg gleder oppriktig til å gå på jobb hver eneste dag. Som en eller annen sa: «If you find a job you love you will never have to work again»
For meg er dette i alle fall sant. Så hvis du lurer på hva du skal bli når du blir stor så anbefaler jeg å ta en nærmere titt på denne utdanningen.
Når det gjelder mitt arbeid med livsstilsendringer, livsstilscoaching og motivasjon til endring, bygger dette i særdeleshet på ergoterapeuters kompetanse innen tilrettelagt aktivitet i dagliglivet samt evne til å se personene bak de vanskeligheter den enkelte har. Jeg har også lang erfaring der jeg selv har gjennomgått livsstilsendring, men først og fremst kunnskap og kurs/videreutdanning innen kognitiv samtaleterapi, motiverende intervju og kunnskap om smerteproblematikk, hjernens funksjoner og funksjonstap ellers. Opptrening og tilrettelegging av disse områdene sammen med både formell og erfaringsbasert kunnskap innen dette gjør meg i stand til å kunne forstå og finne de måter som best passer den enkelte til å gjennomføre en livsstilsendring.
Så Disse hovedområdene er altså hva en ergoterapeut har kunnskap og kompetanse på. Mitt håp er at det til syvende og sist skal bli såpass kjent at man ikke kun blir forbundet med kompenserende tiltak som det å søke på og vurdere behov for hjelpemidler i hverdagen. Dette er og bør være en liten, (men viktig) del av vårt yrke.
Bruk oss mer til rehabilitering og forebygging i helsevesenet enn det som gjøres i dag bør være min oppfordring!
Har du spørsmål om hva ergoterapi er og hva vi arbeider med så legg gjerne igjen en melding eller kommentar hos oss. Har du personlige erfaringer med ergoterapeuter så skriv gjerne en kommentar om dette. Og har du spørsmål om motivasjon og livsstilsendring så skriv en melding eller en kommentar til oss så skal vi forsøke å svare så godt vi kan.
Dagens forbrenningstips er av den litt enkle sorten. Et kort og greit innlegg i dag som ser litt på hverdagsforbrenningen vi alle har. Et lite drypp av funfact gjør hverdagen litt morsommere og hjernen litt smartere.
I dagens lille innlegg vil jeg gjerne ta opp litt flere områder inne hverdagsforbrenning.
Det er faktisk gjort egne studier for hvor mange kalorier man forbrenner ved å se en skikkelig grøsser. Jo skumlere grøsseren er og jo høyere hjerterytme jo mer forbrenner du altså.
Dette er ikke noe nytt og vi vet at forskningen har vist til at det er en forbindelse mellom økt puls og høyere forbrenning. Det er ikke nødvendigvis slik at jo hardere du trener jo mer forbrenner du. Prosessen med å forbrenne er en prosess som går langsomt. Det gjør at jo hardere du trener jo mer karbohydrater først og fremst er det du forbrenner i musklene. Relativt sett forbrenner man da mest fett ved lavintensiv trening. Ved trening på lav intensitet vil dette ikke belaste kroppen like mye som ved for eksempel intervall trening. Du vil derfor kunne klare mer trening over lengre tid og dermed kunne klare å forbrenne mer over tid. La meg understreke at intensive intervall økter også forbrenner svært mye og er for mange å anbefale. Effektene av HIIT trening er ganske klare.
Som nevnt tidligere i innlegget forbrenningens kunst, vil det å sitte i ro forbrenne ca. 78 kcal i timen. Hvis du er kvinne da. Noe mer for en mann.
Så se for deg at du benker deg foran tv apparatet med en god og grusom grøsser, ja da forbrenner du mer enn ved å kun sitte i ro.
En tidligere studie viser at det finnes faktisk filmer som forbrenner mer enn andre filmer. Nå kjenner ikke jeg den vitenskapelige validiteten til denne studien, men altså jo mer du skvetter og hopper i stolen jo mer forbrenner du. Logisk ikke sant?
Her viser det seg at en film som Ondskapens hotell med Jack Nicholson er den filmen som forbrenner mest fett fra sitt publikum. Haisommer kommer som en god nummer to.
La oss se litt nærmere på nytteeffekten av denne kunnskapen.
Finnes det egentlig noe nyttig å hente her? Ja det gjør det så absolutt. Som vanlig i mine artikler så vil jeg fremme hverdagsaktiviteten og kunnskap om hvor viktig det er å bevege seg. En grøsser gjør selvsagt ikke noe grøssersommer, men ved livsstilsendring er det selve daglige aktiviteter kontra det å ikke orke å bevege seg i det hele tatt som betyr noe. Ved å sløve foran skjermen til Svenske Hollywoodfruer forbrenner du altså i mengde litt mindre enn hvis du setter på en skikkelig grøsser.
Men husk at hvis du finner frem colaen og en skål med godteri, så hjelper det ikke en dritt om du ser filmen aldri så mange ganger etter hverandre. Bare så du vet det.
Da må du nok ut å gå en tur for å forbrenne opp dette. Og siden du da vet at grøssere forbrenner mer så, kan du jo gå en tur, i skogen, om kvelden, månen kaster et kaldt lys over de regntunge grantrærne. Lyden av dråper som faller skaper et ekko i den ensomme skogen, du hører kun pusten din og dine egne skritt. Men du står som frosset fast. Du innser at lyden av skritt som kommer nærmere ikke er dine, men…..
La oss plukke helt normalt fra hverandre en smule. Hva er egentlig helt normalt? Er det din oppfatning av normalt eller er det det du har lest et sted på en eller annen whatever side? Er det din egen oppfattelse av hva som er sunt eller er det dine nærmeste som sier at du/dere spiser sunt, til riktig tid og i riktige mengder med riktig innhold av det kroppen egentlig trenger?
Ja hva er egentlig normalt?
Det som er normalt er at vi mennesker har en lei tendens til å overvurdere oss selv i alt. Når vi sier til oss selv at vi spiser sunt så mener vi det virkelig. Og når vi sier vi er aktive i hverdagen så mener vi i fullt alvor at vi egentlig er aktive nok.
Ok. Ta dette med helt normalt igjen. Når vi vet at det er helt normalt å overvurdere oss selv, sette liiiitt for store mål og lure oss selv til å tenke at vi spiser sunt, så blir liksom helt normalt litt mindre sannhet. Og så er det også helt normalt at vi ikke skal høre på alle slags eksperter og råd fra helseforetak, direktorater, leger og slike forståsegpåere. Hva f%&%&# vet de om hvordan du lever og bør leve?
Man er da for pokker mann ikke sant? Ingen må komme her og fortelle hva jeg skal gjøre. Jeg spiser da for pokker fisk og chips flere ganger i uken! Jeg spiser da for pokker salat flere ganger i uken på hamburgeren! Jeg spiser da for pokker ikke for mye, jeg gir meg jo alltid før jeg når 1000 gram på fatet! Og jeg tar aldri mer enn 7 skiver til frokost. Og det er i tillegg grovbrød. Jeg er dessuten tilnærmet lik normalvektig og dette med kostholdsråd gjelder vel kun de som er kraftig overvektig????
Vel, du kan jo trøste deg med at det er HELT NORMALT å tenke slik. Spesielt hvis du er mann. Du har rett og slett på et tidspunkt i livet bestemt deg for at du klarer deg faen så bra!
Helt normalt det altså.
TYNNFEITE JÆVEL med årer som om de er fylt med gammel motorolje.
Andpusten bare du reiser deg fra stolen. Tynnfeite karer som tror det er helt innafor å være andpusten og i dårlig form på grunn av livssituasjonen eller hva pokker så ligger bak! Og hvis du ikke er tynnfeit, men heller et resultat av feitfeit så er det enda vanskeligere ikke sant?
La oss se på dette med normalt igjen. Er det normalt å dø mange år for tidlig på grunn av at du ikke tok livsstil på alvor? Er det normalt at smerter i kroppen som beviselig kan bedres med fysisk aktivitet bestemmer at du skal fortsette å være inaktiv? Er det økonomien som hindrer deg i å være mer aktiv? Har du da tenkt at trening og fysisk aktivitet faktisk er helt gratis? Er det manglende motivasjon som er problemet? Har du da tenkt over at motivasjon er noe du kan arbeide med og at dette er forholdsvis enkelt å ordne bare du bestemmer deg for å gjøre det? Er det tiden som ikke strekker til? Har du da tenkt over at all trening kan implementeres i det du gjør til daglig og at det å bli såpass andpusten at du ikke kan føre en normal samtale kan oppnås på mindre enn 3 minutter?
Det er også HELT NORMALT å ikke vite dette. Det finnes heldigvis håp for oss tynnfeite og feitfeite med årer som morkne bensinslanger, med blod så tykt som gammel motorolje og med hvilepuls på 110, blodtrykk på jevnt over 148/103 og middagstallerken med tre salatblad og 12 kjøttkaker. Man er da for pokker MANN!
Jeg vil bare si at jeg selv ikke vil redusere mitt liv og min livskvalitet basert på selverklærte «sannheter» Oppfatninger som egentlig er unnskyldninger til å unngå vanskene og ubehaget som oppstår når belønningssenteret i hjernen ikke lenger blir belønnet med ting som fører til dårlig form og nedsatt helse.
Jeg vil gjerne leve såpass lenge at jeg kan få oppleve mest mulig i livet på en måte som er oppegående og IKKE sittende i rullestol med amputert ben etter komplikasjoner rundt diabetes2 diagnosen. Jeg ønsker ikke å oppleve at hjertet flimrer som en gammel sort/hvitt film og med fare for at det ryker hvert øyeblikk. Jeg ønsker ikke at jeg blir sittende i en rullestol med manglende språk og lam i ene siden og bare venter på hjemmesykepleien som kommer for å vaske meg.
Fordi årene mine var tett som faen!
SÅ spør deg selv. Hvor tror du selv at du er om, la oss si 4-5 år hvis du ikke gjør noe i dag?
Det er faktisk aldri for sent å begynne.
Og hvis dette ikke gjelder deg. Så er det også helt normalt!
God søndag til alle oss som starter et nytt liv i dag!
