Jeg gir nå vel faen!

 

Først i dag har vi et aldri så lite ønske. Vi trenger sponsorer til bloggen vår slik at enda flere kan få lest om det vi skriver. Send oss gjerne en melding i innboks hvis du er interessert i å bidra. Takk.

Mvh Hverdagsaktiv

 

Enkelt og greit sant? Men jeg mener virkelig at det er sunt å gi litt mer faen.

 

Jeg husker en tekstlinje fra et eller annet sted og den gikk litt som dette.

 

«Jeg driter i øst, jeg driter i vest, jeg driter i de som tror de er best, jeg driter i varmt, jeg driter i kaldt, jeg tror fanden steike jeg driter i alt!»

 

Sånn kan det også sies. Samtidig virker dette noe defensivt og pinglete, men la meg forklare litt hva jeg mener med at vi burde lære oss å gi litt mer F.

 

I 1990 ble jeg altså operert i ryggen og havnet i NAV systemet. Det skulle gå 12 år der jeg falt mellom to stoler før jeg klarte å fri meg selv fra dette buret. Denne som for meg den gangen nørte opp en ekstrem følelse av å bli urettferdig behandlet. Og slikt sitter i resten av livet kan en tenke. For meg var dette den gang såpass ødeleggende at det holdt på å bli min bane.

 

Og siden jeg i dag sitter her og skriver på min blogg, så ble det naturligvis ikke min bane. Så hvordan kommer en seg da videre når urettferdigheten overskygger livsgleden og gir deg en følelse av at noen har behandlet deg blodig urettferdig? Så urettferdig at livet stanser opp og viser deg at det er mulig å hate. Og det er mulig å forakte, hate å mislike deg selv og andre i såpass stor grad at det overtar livet ditt. Ja faktisk truer med å gi tilværelsen din banesår.

 

Jeg vet jo at mange rundt omkring sitter og sliter med lignende ting. Det å føle seg urettferdig behandlet er ikke lett å takle for mange. Det å takle følelsen av å være utstøtt av samfunnet og samtidig kjenne på at ulike diagnoser vokser seg større inne i deg selv.

 

Man kan selvsagt si til seg selv at «jeg gir nå vel faen!»

 

Men i bunn og grunn er vel dette litt som om man feier ting under teppet, ikke sant?

 

 

Jeg husker det så vel den gang jeg vokste opp på Landås. Dette var altså en bydel utenfor Bergen. Årstallet var midten av 80 tallet og vi var en liten svimete og glad gjeng som tuslet rundt for oss selv. Med langt hår, mc jakker og tøff i trynet. Men også da selvsagt helt harmløse rabbagaster med skummelt blikk og ostepop i lommen.

 

Hver gang vi møtte ting vi ikke taklet eller forsto så tydde vi til verdens eldste murbygging og selvbeskyttelse. Vi sa til oss selv så høyt vi klarte og så ofte som mulig at

 

«Vi gir nå vel faen!»

 

Så flirte vi litt og slo av en ingentingvits og så la vi det bort. For å si noe om hva en ingentingvits er så er dette rett og slett noe som for eksempel dette.

 

«To lyktestolper gikk over en vei, så kom en bil og da sa den ene stolpen: Hvor er de gule giraffene mine?»

 

Helt fullstendig meningsløst selvsagt og heller ikke særlig morsomt, men vi kunne le både vel og lenge av dette. Og kanskje det nettopp var slik at vi på denne måten tok brodden av vanskelige ting? Kanskje det nettopp var på denne måten vi lærte å takle følelser som var vanskelige? Kanskje nettopp på grunn av dette ble vi i stand til å akseptere urettferdighet i livet? Ved å si til oss selv at vi gir f i alt. Og ved å lære oss dette så lærte vi oss å legge det ned i kjellerboden.

 

Vi aksepterte aldri urettferdigheten, men vi lærte oss å legge den bort.

 

Slik er det vel også ellers i livet. Noen ting takler vi lett, andre ting er vanskeligere.

 

Så hvis du er som mange andre av oss mennesker, litt rar med mye vanskeligheter som av og til bygger seg opp og tetter rørene der livet renner igjennom. Hvis du er en av oss som av ulike grunner hater dine omgivelser, misliker ditt eller datt, som sitter hjemme og ikke vet hva vondt du skulle påført den verden som har behandlet deg så urettferdig. Så hent frem et speil og titt inn i det. Snakk med deg selv som om det var problemet du snakket med. Og forsøk å innse at det hatet og den urettferdigheten du har opplevd KUN STRAFFER DEG SELV.

 

Den verden som gjorde deg vondt. De menneskene som behandlet deg urettferdig. De bryr seg virkelig ikke en dritt om hvordan du har det som regel. De har antagelig glemt hele greia fordi det betydde ikke en dritt for dem. Det som du tok til deg som livsforandrende urettferdighet. Tenk over det!

 

De gir nå vel faen!

 

Så da fortsetter du å straffe deg selv for noe som andre er skyld i. Noe som de ikke tenker på overhodet. DU straffer deg selv og tenker at «nå skal de faen meg få».

 

Og så er det bare du selv som får. Som begraver deg i elendigheten i stedet for å legge dritten ned i kjellerboden, låse døren og ha en plan om at du skal rydde den boden en gang. En annen gang. «Til helga kanskje?», «Ja det burde vi».

 

Så hva sitter vi egentlig igjen med da? Masse ting og saker som har skjedd over lang tid eller kortere tid? Kanskje det er ting som pågår nå? Eller kanskje det er mye forskjellig som har skjedd gjennom livet. Ting som definitivt er urettferdig for deg og mot deg. Så hva kan du gjøre med det? Svaret er enkelt, men å gjennomføre det er ofte ikke så enkelt.

 

Kan du slutte å straffe deg selv når det er andre som burde vært straffet?

 

Kan du virkelig gjøre noe med det som har skjedd?

 

Hva hvis du fortsatt kverner rundt på skyldfølelser? «Hadde jeg bare reagert slik, så», «Hadde jeg bare sagt slik og slik, så», «Hvis jeg bare hadde gjort slik, så».

 

Ser du hva jeg mener? Skal du fortsatt prøve å plukke opp vanndråpene som forsvant i livsrørene for lenge siden? Kan du i stedet pakke dette ned i en eske og sette det i kjellerboden?

 

Tro meg. Når du velger å gjøre dette så vil livet dreie mot riktig retning. Sakte men sikkert. Fordi det at du har det bra, er det som er det rettferdige.

 

Du trenger ikke koble dette helt vekk. Du kan akseptere og forstå at det er slik. Og at du som selvstendig menneske kan se på vanskene, akseptere at de er slik de er, men likevel velge å sette det vekk igjen. Ned i kjellerboden. For din egen del. Fordi du trenger å leve ditt eget liv slik du ønsker.

 

Det er det som egentlig er rettferdig.

 

Ønsker deg en flott dag!

 

Annonser:

 

 

#selvinnsikt #livserfaring #mestring #livssituasjoner #endring #nyeveier #tankekjør #urettferdighet #psykiskhelse #nav

Velkommen til min blogg. Jeg er utdannet Ergoterapeut og Hypnoterapeut. Jeg jobber 100% som Ergoterapeut i kommunen og har eget firma som tilbyr hypnoterapi, EFT , Livscoaching, foredrag og mer både til privatpersoner og til bedrifter. Jeg er levende opptatt av å hjelpe andre mennesker til et bedre liv og bedre helse på deres egne premisser. Jeg elsker å være i aktivitet og da særlig løping i gledestempo og jeg elsker å bidra til at andre også kan få de samme opplevelsene der livet kan leves til max! Jeg skriver mye om hverdagsaktivitet og mental trening og endring gjennom hypnoterapi og ikke minst om hva vi mennesker kan bidra med for å gjøre verden til et litt bedre sted.
Posts created 700

6 thoughts on “Jeg gir nå vel faen!

  1. Eg synes det er bra at du tør å spørre så rett fram om sponsing.
    Eg leste i en bok engang om ein mann som hadde ein drøm om å starte ein skole. Husker ikkje ka for ein skole det var. Men typisk ein i Amerika.
    Iallefall så holdt han et brennende innlegg om planene sine, og ka han hadde tenkt å bruke skolen til. Og at han trengte 1 million dollar.
    Etter foredraget hans kom ein av tilhørerne bort til han, og sa: Møt meg på kontoret mitt imorgen. Eg har pengene dine.
    Moralen i denne fortellingen er at «den som ikkje spør, får ikkje.»
    Eg er ikkje noe flink til å spørre etter det eg trenger sjølv. Ikkje enda iallefall. Men eg kan jo bli det.

  2. Personlig Utvikling: takk for tilbakemelding. Synes jo selvsagt at det både du og jeg skriver om er viktig info og motiverende innlegg som potensielt kan hjelpe andre. Da er det vel greit å spørre om litt hjelp? 🙂

  3. Hehe… eg er enig med deg. Kanskje eg på litt sikt må tenke i de samme baner.
    Den som er fornøyd og aksepterer lite, får lite. Er det et annet visdomsord eg har hørt.
    Du får det du aksepterer. 🙂

  4. Ja det er sant. Hvis vi har tro på det vi gjør så hvorfor ikke sikte så høyt som mulig? Enten går det eller så går det ikke ? Personlig Utvikling:

  5. Det er sant. Det er jo som Tony Robbins sier. At hvis du tror og mener at du har noe veldig bra å gi ut til verden, da trenger du kapital for å nå så mange som mulig. Og eg er absolutt enig i det. Men det er bare det at foreløpig så er ikkje eg det enda. Men det er jo min drøm om å komme dit.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top