Alt var bedre før. Eller?

Han stilte seg opp i stuen og kikket ut vinduet. Fra huset hadde han utsikt over hele halve Bergen.

Om nyttårsaften kunne han se ned på fyrverkeriet under seg. Ingenting å si på utsikten altså.

Han kikket raskt på klokken som hang på veggen. Enda 1 time før han kunne ringe til kompisen som bodde 4  kilometer unna. Ikke gale langt da, dessuten var det bare nedoverbakke, men kjipt hvis han ikke var hjemme selvsagt. Da var det bare oppoverbakke hjem igjen.

Året var 1980 og jeg bodde høyt oppe like ved foten av Ulriken. Tjommiene bodde alle nedenfor landåstorget. Vi hadde jo ikke mobiler den gang og det var dyrt å ringe før klokken fem om ettermiddagen. Derfor måtte vi vente til 5 før vi ringte. 

Vi gikk jo denne veien hver eneste dag. Og noen ganger flere ganger for dagen. Vi hadde også streng beskjed om når vi skulle være hjemme. Det vanlige var selvsagt at man var sent ute og måtte da ta motbakkeløpet for å nå frem i tide slik at man skulle unngå å få kjeft. Fire kilometer  i oppoverbakke med cowboystøvler, tunge nagler, langt hår og 6 kilo mc jakke!

Hadde det ikke vært for at man på denne tiden allerede hadde dampet og røykt i flere år, så hadde nok formen vært på topp. Det var den gangen ikke prioritert å være godt trent. Det å trene å røyke samtidig var også allment akseptert. Husker godt at jeg spilte fotball med gutta og halveis i kampen tok vi røykepause. Det var den gang menn var menn. Og grunnen var selvsagt at vårt image var viktigere enn vår helse.

Image var viktig for å kunne være mann. Selvsagt for å imponere damene som fløt rundt landåshallen i dunjakker, posebukser og rosa leggings. Med kreppet hår og med overlegent blikk. I allefall slik sossene var.

Vi tiltrakk oss mer frikerne vi da. Eller mer riktig så tiltrakk vi oss ingen av delene. Livet var både fint og brutalt der i røykekroken bak landåshallen.

Og oppe på kanonhaugen satt de store ungdommene og drakk. Vi kjente de godt hele gjengen. Vi små pisseknytinger drev rundt dem for å bomme røyk. Og var vi ekstra heldig så fant vi en full øl som de hadde glemt i gresset. Oh lykke! Og så gikk vi videre. Gikk og gikk.

Og det å gå var vi god på. Vi gikk overalt. Vi gikk om dagen, om natten og vi gikk mang en gang for langt i mangt og meget.  Selvsagt gikk vi fordi vi ikke hadde penger til bussen. Vi hadde imidlertid mange gode samtaler på disse turene og fikk rikelig anledning til å reflektere over livet. Og livet var enklere før. Ingen tvil om det. Vi ønsket, og drømte om å bli verdensberømt. Men bare på landås da. Noe annet var abstrakt og helt umulig.  

Youtube eksisterte ikke. Ja ikke internett heller for den saks skyld. Men god å gå ble vi. Mil etter mil. Fra toppen av foten til Ulriken og til tjommien der vi drakk te og spilte poker. Ja noen ganger drakk vi te og hørte på black sabbath og uriah heep også. Så gikk vi til landåstorget og hentet flere kamerater og så gikk vi til byen. Vi spleiset på snop eller satset våre 4 kroner på automaten nede i Natlandsveien. Isbaren Alex var et naturlig stoppested på vei til byen. Og så gikk vi til byen. Der skjedde det som vanlig ingenting så da snudde vi og gikk hjem igjen.

Vi gikk i det hele tatt mer før. Mye mer. Og det formet nok oss og skapte mer aksept for det å være vant til å gå. Det å like å gå for vår generasjon. 

Nå er vi på facebook og vi har bil. Vi har smartelefoner, epost og skype. Vi gidder da for pokker ikke å gå mer nå! Vi har da for pokker gått nok i livet!?

Er det rart vi sliter? 

Sliter med å reise oss fra stolen. Sliter med å gå i trapper. Sliter med å forstå at det ikke er tøft å røyke. Sliter med å få magemålet mindre. Sliter med å klare å få tid til alt man burde gjort for å unngå at man skal slite unødvendig mye. Sliter med å samle gutta til gåturer. Sliter med å forstå at disse turene kan være mye viktigere i livet enn å sitte på ræven å tenke at man har da for pokker annet å gjøre enn å svime rundt landåshallen. Eller for den saks skyld anywhere you go.

Ja er det rart at man sliter?
Alt var vel egentlig bedre før. Eller?

Mvh Willy

 

 

#sprek #gåtur #livsstilsendring #psykiskhelse #helsefordeler #helsegevinst #helse #motivasjon #aktivitet #hverdagsaktivitet #happy #80tallet

 

 

Hei og velkommen til mitt lille blogghjørne. Jeg er en Ergoterapeut, fotograf, kunstner, selvstendig næringsdrivende, rørlegger, far til fire og bonusfar til to. Jeg blogger om litt av hvert men hovedfokuset er å fremme en mest mulig aktiv hverdag for ALLE! Jeg er levende opptatt av livet, hverdagsaktivitet, livsstilsendring og rehabilitering i et ergoterapeutisk perspektiv, samt kunst og trening. På bloggen her kan du følge mine tips til livsstilsendring og trening, men også en blanding av livets krydder, utfordringer, gleder og sorger. Med videreutdanning i rehabilitering og mange års erfaring med frisklivssarbeid har jeg også en formell kompetanse innen livsstilsendring og tilpasning av aktivitet. Jeg jobber også som hypnoterapeut og livscoach på Bergen Helhetsklinikk a/s. Ønsker du å bidra med sponsing på bloggen? Kontakt meg på mail for nærmere informasjon. Jeg brenner for å hjelpe mennesker med ulike utfordringer i forhold til livsstilsendringer og har mange års erfaring med dette profesjonelt. Gjennom egne erfaringer fra et langt liv med mye erfaring på mange områder deler jeg det meste av råd og tips på denne bloggen. Jeg er også foredragsholder innen temaet livsstilsendring og motivasjon Mvh Willy Alle bilder og tekst på bloggen er copyrighted. Det som ytres på bloggen er mine personlige tanker og meninger. Sponse meg? Viktige budskap trenger å spres. Folkehelse er et slikt område. Ønsker du å hjelpe til med å sponse bloggen så kontakt meg på [email protected]
Posts created 678

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top