Da jeg selv våknet i dag var jeg allerede litt fornøyd med meg selv fra gårsdagens hjemmejobbing der jeg fikk mimret litt over tidligere erfaringer som rørlegger. Ja jeg har fagbrev som Industrirørlegger også! Vi kjøpte oss ny oppvaskemaskin i går og dette innebar selvsagt en del arbeid. Nå er det vel egentlig slik at man i utgangspunktet ikke ønsker å arbeide mer en høyst nødvendig på en fredagskveld, men i dette tilfellet var det altså helt nødvendig. Alternativet var nemlig å vaske opp for hånd. Uaktuelt for skikkelige mannehender selvsagt.
Med god hjelp fra kona lirket og lurte vi det nye vidunderet på plass. Så måtte jeg krype rundt å innimellom for å koble til vann og tømmeslanger før jeg avsluttet med å skru på vannet og strømmen. PERFEKT! Alt virket som det skulle og vi hadde installert ny oppvaskemaskin.
Og jeg hadde sluppet unna oppvask for hånd.
SÅ hva lærer man egentlig om en slik situasjon? Jo hvis man vet at dette er noe som gjør en fornøyd så er det en god følelse i kroppen. Og når man vet at man forbrenner ca. 100 kcal. Sittende i en stol uten å bevege seg, så kan man forestille seg hva man forbrenner ved å montere en ny kjøkkenmaskin.
Så hva hvis man ikke har en ny kjøkkenmaskin som skal installeres? Ja hva med å ta ansvar som mann og rydde huset, men da på speed? Ikke fordi du skal rydde det raskest mulig, men du skal bruke mest mulig krefter på det. Gjerne en Lørdags formiddag. Da har du masse kosetid resten av dagen og du har sluppet å gå på trening OG du får en god følelse OG som tidligere nevnt, HAPPY WIFE, HAPPY LIFE!
Eller en av mine favoritt treningsmetoder i heimen. Nedvask av dusj for hånd. For tyngre og hardere trening så gjelder kun nedvask av hele badet for hånd. Beveg armene i ulike retninger avhengig av hvilken muskelgruppe som skal trenes. Sitter man på alle fire så sørg for å ta pushups mellom hver 10 skurebevegelse. Her kan hastigheten i det du gjør økes for bedre kondisjon.
Dette er husvask på speed!
Og for alle fotballfans der ute. Hva med å VIRKELIG engasjere deg i kampen nå huset er vasket? Hva med å Se kampen stående med store bevegelser i arm og skuldre for å øke bevegelsesrom? Hva med å hoppe av glede i 2 minutter for hver scoring eller feire med intense burpees for hver sjanse som kommer? OK Kona vil tro det har klikket, men god trening? Ja definitivt. OG hva med å være enda mer kreativ og finne egne metoder?
Tenk NEED FOR SPEED og ta tak i huslige og boligmessige små og store utfordringer. La det være såpass at sinnasnekkeren ville grått av stolthet!
Det finnes mange livsløgner som forteller deg at du ikke kan. Hva med å avsløre løgner inne i deg selv som tar knekken på et inaktivt hverdagsliv. Hvis det å ta store tak er for mye så del det opp i flere bolker. Men pass på at prosjektene fullføres og ikke sett for store mål.
Så av sted for meg å vaske ned badet i dag. Og senere i dag er det Brannkamp mot Ranheim. Jeg liker ikke fotball spesielt godt, men skal på trening foran skjermen likevel!
Ha en fortreffelig helg!
Gode tilbud finner du forresten ved å følge annonsene under 🙂
Endelig fredag og klar for litt kos»? Mange blir ekstra kosete når arbeidstøyet er lagt fra seg og man treder inn i kosebukse og lyden av cola som renner inn i glasset og potetgullet knaser som en godt fyrt peis. Kun deg og damen eller kun deg alene, kun deg og hele resten av familien eller deg og alle med venner. Kose seg kan man uansett hvordan det er.
Jeg koser meg best på Fredager med samme rutine hver eneste gang. Når maten er fortært med familien så trekker jeg inn i mancaven et par timer, legger noe godt i skålen og fyller noe enda bedre i glasset. Så spiller jeg Playstation. Min måte og avreagere på. Min lille hellige time der tanker får være tanker og jeg eksisterer kun inne i landskapet foran meg. Men bare for et par timer. Så er det slutt. Da stiger jeg ferdigkost inn i virkeligheten for å fortsette kvelden med mer kos. Foran tv apparatet nå og med kona godt plassert ved min side. Kos!
Nordmenn er flinke til å kose seg. Og kos det trenger vi å ta på alvor. All slags kos er av det gode. Man kan aldri få for mye kos heller.
MEN MAN KAN FAKTISK KOSE SEG FOR OFTE.
Det er selvsagt ikke bra å kose seg for ofte. Særlig ikke hvis kosen innbefatter usunne ting. For mye av det gode kan redusere kosefaktoren over tid og da er det ikke kos lenger. Når kosen har blitt til diverse plager, uvaner og avhengighet vil det ikke være så kos å møte Fredagen lenger. Verken for deg selv eller familien og venner.
Men at kos er sunt? Det er det ingen tvil om! Kos i moderate mengder og i moderate frekvenser føre til at kropp og sinn takler livet bedre.
De grå dager har en farge av tristesse. Grå har mange nyanser, men er i hovedsak en farge som beskriver noe litt kaldt og trist. Den grå ensomheten og den grå hverdagen setter ofte en sperre på det å være i aktivitet enten det er på trening eller det simpelthen er sosiale aktiviteter. De grå dagene er en del av oss. Noen ganger er hele uker og kanskje måneder grå. For noen er den grå fargen tilstede hele året. Da begynner virkelig grått å være en sirkel av sorg og nedstemthet.
De grå dagene legger seg gjerne som et vått ullteppe over en. Som en tung følelse av at noe livløst vikler seg rundt en. De grå dagene blir ensformige og gjentagende og mangelen på håp overskygger alt. De grå dagene er ikke alltid kalde og sure, men heller varme og med en slags følelse av bomull. En slags trygghet i tilværelsen til tross for negative bølger som skyller over en som fra en strand langt, langt unna sivilisasjonen.
Så står man der da, på den ensomme grå stranden. Lang fra folk. Likevel med en følelse av trygghet i det grå lyset som omslutter en. Med en varm følelse og et savn etter å høre en lyd av mennesker. Samtidig med en slags frykt inne i seg selv der man ikke ønsker å møte noen som helst. Vil bare være i fred.
Men dypt inne så sitter det en fugl med utallige farger. Den plystrer av og til. De vakreste toner sprer seg gjennom den grå disen og fyller en med overjordisk sang. Et glimt av lykke. Et kort glimt, men likevel. En farge som overskygger den grå hverdagen og fyller kroppen med fargerike stemmer fra mennesker som vil en vel. Fra mennesker uten en agenda. Fra mennesker som kun ønsker det beste for en. Som sprer farger rundt seg. Farger som raskt kveler den grå disen og trekker pluggene ut av ørene ens. Stemmer og latter fyller hodet med all verdens farger. Det tunge grå forsvinner som damp i solen og stranden blir med ett levende og fylles med fugler, folk og fe. Latteren runger og sanger om lykke fyller luften. En luft som kjennes frisk og lykkelig. Lett.
Så kommer de. Mennesker med et smil som en ser ikke er ekte. Mennesker med en agenda. Mennesker med en magisk bryter som skrur av lyset igjen. Som fjerner fargene og maler verden grå igjen. De bruker all sin energi til å fylle sin dag og verden med å male verden grå for andre. De finner en slags glede i å bre det grå tunge teppe over andre. Ofte med en agenda. Ofte med et slags smil. Ofte med et påskudd om å ville hjelpe. Egoismens tidsalder og bølgene av grått vann skyller over en og man vandrer videre på denne grå stranden. Videre for å få fred. For å pakke seg inn atter en gang i den grå disen. Fordi den tross alt kjennes trygg. Tryggere enn det andre.
Men så. Den lille fuglen langt der inne velgerå begynne å synge igjen. Små farger blir til store fyrverkerier av gledesfarger og gledestoner som på nytt fyller en med livets fineste farger. Ikke denne gangen, synger den. Den vokser inne i deg og den bryter med ett ut av kroppen din. Brer sine enorme vinger over deg og fyller stranden med liv igjen. De grå menneskene går med ett ut i bølgene og forsvinner. Ikke denne gangen, tenker du og nekter dem å komme på land igjen. De forsvinner i det grå havet. Og i det de forsvinner farges havet med solrike glimt av alle regnbuens farger.
Lyset med alle fargene i dets spektrum skinner over stranden. Solen fyller horisonten og selv om du fortsatt kan se grå skyer lengst borte, så er de diffuse. Såpass langt unna at de ikke virker truende lenger. De grå skyene er der, men de skygger ikke lenger for solen. Menneskene med det grå ullteppe, bevæpnet med egoismens agenda kontrollerer ikke lenger tilværelsen. De gikk ut i bølgene og forsvant. Du lot dem ikke få patruljere stranden din lenger. De grå skyene vil fortsatt komme, men neste gang vil det være for å beskytte deg mot for skarp sol. En nødvendig farge som dekker til og beskytter i stedet for å fylle deg med sorg og tungsinn. Husk det når du møter de grå. De som maler verden din med depresjonens tunge grå farge. Husk det at de ikke lenger trenger å få lov til å hente malingen. Knekk penselen deres og jag dem ut i bølgene. De får ikke lenger lov til å sitte på den samme grenen der fargefuglen sitter inne i deg.
Ikke denne gangen. De får ikke denne gangen lov til å dekke til fargene med sitt våte grå ullteppe. Mitt valg. Ditt valg. Det bestemmer jeg!
Det er så mange nyanser jeg som mamma får være med å oppleve, noen ganger på avstand og noen ganger tett, tett sammen med. Igjen skriver jeg på vegne av.
Å kjenne på håp. Å kjenne på at noe gror. Noe er på vei til å vise seg. Vet ikke helt hva det er eller hvordan det vil bli. Ofte er det så vanskelig å holde på det. Håpet. Håpet om alt mulig. Vanskelig når hele verden er bygget opp av håp. Av noe.
Hverdagen har vært så ofte, så mange dager uten en følelse av håp. Det er så ubeskrivelig vanskelig det som er, at et håp er det siste du tror på. Vil høre på. Vil føle på.
Mange sier så mye. Alle prøver å fortelle om en vei du ikke kjenner, men som du blir fortalt du skal gå. Uten sikkerhetsnett, uten kart eller kompass. Ordene skal liksom være nok til at du skal klare det. Noen andres ord som forkynner en vei som du ikke ser eller tørr gå.
Du er så alene om tankene dine. Om redselen. Den grådige redselen som du ikke klarer å ta kontroll over. Den som fryser deg fast til grunnen du står på. Grunnen som sakte smuldrer rundt føttene dine. Du hører steinene som slipper taket, som sakte triller bort fra føttene. Som om en magnet i andre enden lokker dem bort, fra deg.
Så. Et skritt. Et skritt bort fra den løse grunnen. Hvordan? Vet ikke. Det var bare en slik dag. En dag da redselen ikke var så sterk. En dag da luften luktet annerledes, der det var passelig av alt. Ordene du hørte, føltes ikke vanskelige. Du så meningen. Skritt mot noe som kjennes annerledes enn det tunge på ryggen, i hode, på føtter og armer. Bakken blir myk som fløyel, ikke steinete og utrygg. Skrittene dine føles stødige og solide.
Du nyter. Nyter den kriblende følelsen som fyller magen. Det prikker i armene. Du kjenner pulsen dunke ekstra. Gode dunk. Ikke de tunge, raske og skrekkelige dunkene som varsler om fare. Nei. Disse er lette, kilende.
Tenk at en følelse kan være så god, så befriende, så full av håp. Håp om at noe er på vei.
Jeg ber inderlig om at det denne gangen kan vare litt. At du får kjenne på rusen av håp. Litt lengre. At du denne gangen, litt lenger kan tørre å være i boblen. Tørre å kjenne på lykken av øyeblikket, stunden. Jeg skal være der med deg. Både i håpet og i redselen. Finne grunnfjell der du skal stå trygt og stødig. Ikke alene, men sammen. Gi deg mot og støtte håpet.
Her hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive mer enn det. Men så er det dette med at jeg faktisk bryr meg om å gå litt mer i dybden på ulike ting. Jeg liker å snu på steiner og se hva som ligger bak. Er det noe ekkelt eller er det kanskje en skatt. Vet ikke, men nysgjerrigheten driver meg til å finne det ut.
Kunnskap er makt heter det og jeg liker å øke kunnskapen ved å løfte på steiner samt finne ut hva som er årsak til at ting henger sammen eller ikke.
Jeg kombinerer gjerne kunnskap om alle sider av samfunnet, menneskekunnskap, vitenskapsteorier og forskning samt en kjærlighet til menneskets frie sinn og tankesett.
Jeg er av den enkle oppfatning at hat er destruktivt i alle former fordi hat begrenser vår kunnskap. Hat former vår væremåte og tar fra oss det frie sinn. Hat gjør oss til begrensede mennesker som lever i et bur.
Uansett hvor og hva som er opprinnelsen til hatet vi bærer på så vil det fortære oss hvis vi ikke klarer å endre dette. Jeg spør meg selv om hatet er et ønske om å hevne noe som er gjort urett mot oss eller om hat er et utrykk for egoisme. Begge deler er destruktive for den som hater.
Man kan godt forstå at man noen ganger i livet har blitt behandlet med urett og med hat mot en selv. Dette er ikke greit.
Men ved å hate tilbake blir det litt det samme som å straffe seg selv ytterligere enn det man fortjener, ikke sant?
Den eller de som har ytt en urett bryr seg nok ikke så mye om hva de har forårsaket, men du som er rammet vil fortsette å ramme deg selv hvis hatet dyrkes. Skal de få lov til å fortsette å straffe deg? Gjennom deg selv? Jeg tenker at det er selvdestruktivt.
Straff dem heller inni deg ved å slutte å gi dem gleden ved å tenke på dem. Straff dem heller ved å glede deg selv med kjærlighet i stedet for å hate. Det er kanskje det dem vil? Ikke gi dem den gleden. Du trenger ikke å ha dem i hodet lenger.
Kanskje du er den som fremmer hatet? Kanskje du har opplevd ting i livet som gjør at du har latt hatet overta for glede og kjærlighet? Kan du spørre deg om det hjelper på din egen samvittighet, situasjon eller glede i hverdagen ved å la hatet til mennesker, grupper, institusjoner land, tankesett, you name it, overta, oppsluke eller gnikke hjernen din inn med smerte?
Sinte gamle menn hater mest sies det, men jeg er egentlig litt uenig i det. I dag er hat spredd omtrent likt fordelt over svært mange ulike områder. Alt fra hat til mennesker, til hat mot verden i seg selv. Man hater naboer, jobb, fremmede og man hater Vålerenga, Liverpool og Brann. Man hater sang og man hater ditt og man hater datt. Noen hater til og med seg selv.
Jeg spør igjen jeg da. Er dette konstruktivt? Gir dette hatet deg noe godt? Klarer hatet ditt å forandre verden til noe du vil synes er bedre? Vil hatet ditt føre til at du vinner noe?
Og hvis svare er at ENDELIG FIKK JEG RETT! Hva vil du da hate? Lever du for å hate, vil hatet snart fortære deg og gjøre deg til en bitter frukt. Rent bortsett fra at bitre frukter ofte er gode krydder i hverdagen, så vil noen bitre frukter være svært giftige. Og den dagen du har spist din bitre giftige frukt og de legger hodet ditt på puten for å trekke dine siste åndedrag. Hva har da hatet gitt til deg? Hva har du oppnådd ved å hate så mye, så ofte og så sterkt? Har du tenkt på det? Vil du leve ditt liv med det?
I Amerika finnes det en gravsten et eller annet sted som jeg ikke husker. På den står det
«I told you I was sick!»
En litt morsom og kanskje selvironisk tekst på sin egen sten. Men kanskje det var også et symbol på at vedkommende som døde hadde hatet helsevesenet så lenge. Kanskje han eller hun ikke hadde blitt trodd, kanskje til og med blitt latterliggjort av systemet? Han fikk kanskje siste ord, men i hvor mange år var hatet det som skygget for gleden ved å leve? Jeg vet ikke, men hvis det var meg selv så hadde det ikke betydd noe om jeg fikk siste ord. Jeg ville heller ha levd i glede, uten hat og med livets opp og nedturer med alt det fører med seg enn å få siste ord hugget inn i gravstenen.
Det finnes godt over 7 milliarder mennesker i verden. Av de så har du selv kanskje max et par tusen eller bare to venner på Facebook. Hater du dette også? Det neste mennesket du møter blir din aller beste venn. Det vet du ikke. Vil du potensielt drive vedkommende vekk på grunn av hat og fordommer. Fordi hat har gjort deg til motstander mot alles meninger og alles tanker? Til motstander og hater av de som potensielt vil gi deg kjærlighet? Og hva hvis du hater bare for å være på den sikre siden? Hate folk så du slipper å bli såret slik andre folk har såret deg selv? Gjør ikke du ditt hat til andres hat da?
Hva om det er deg selv og dine egne opplevelser som står foran deg og forsøker å gi deg kjærlighet og vennskap. Skal du da hate fordi du har blitt hatet før?
Nei, hat er destruktivt i alle slags former. Ikke hat noe eller noen fordi du vet ikke hva hatet deres er. Kanskje de ikke har et hat bare et ønske om kjærlighet og fred. Kanskje du møter deg selv i deres hat?
Snu ryggen til hatet og vær åpen og konstruktiv i din omgang med verden. La de som ikke klarer dette få ta sine valg om å hate selv. Til den dagen de finner ut at man kommer lengst i livet og i egen lykke ved å være litt mindre egoist, litt mer åpen mot verden og verdens borgere fordi gleden vil da vokse i deres liv å gi en bedre verden.
Naivt sier du? Kanskje det, men jeg har i alle fall bestemt meg for lenge siden å slutte å hate, begynne å elske og øke min kunnskap slik at jeg kan bedre forstå. Forstå hvorfor det er helt greit å være naiv hvis alternativet er å hate. Og det er for meg et mye, mye bedre alternativ.
I går skrev jeg en del om psykisk smerte som du kan lese om her. NO PAIN, NO BRAIN.
Gangsperre etter trening er en typisk smerte som man kan lære å leve med. Det er også kroppens måte å si til deg at musklene har fått nok for denne gangen. Trening innebærer jo egentlig at man bryter ned muskelfibre og små «skader» oppstår i muskelfibrene. Dette er også helt nødvendig for å bygge sterkere muskler.
Jeg husker godt mine første treninger etter at jeg hadde skiftet livsstil. I utgangspunktet hadde jeg ikke trent eller løpt siden jeg prøvde å nå bussen en gang på tidlig 80 tallet. Jeg rakk bussen, men dagen etterpå hadde jeg så vondt i leggene at jeg knapt kunne gå. Dette måtte jo være helseskadelig fant jeg ut den gangen og droppet trening de neste 25 årene. Det var egentlig starten på min karriere med å ikke ødelegge muskelfibre.
Smerte er en helt nødvendig mekanisme i et menneskes liv. Heldigvis har jeg i dag forstått at jeg kan lære å like smerte. Like det på en måte der jeg forstår hva smerte er og hva jeg kan leve med, og når det er på tide å ringe 113.
Hadde vi ikke hatt muligheten til å føle smerte hadde de fleste av oss kunnet dø. Dø fordi at kroppen ikke ville reagert med smerte der den var i fare for å bli ødelagt.
For å ta eksempelet med å legge hånden uforvarende på kokeplaten. Uten at man kjenner smerte ville man ikke reagert før hånden var blitt kraftig forbrent.
Så smerte er nødvendig for å beskytte oss mot fare.
Så har vi smerter som er mer udefinerbare. Altså smerter som åpenbart er der og som ikke kan umiddelbart forklares.
Svært mange opplever å bli sett ned på fordi de har smerter som umiddelbart ikke kan forklares eller som vises på blodprøver, røntgen eller MR. En helt forferdelig situasjon for dem det gjelder.
Jeg husker tilbake til sent 80 tall, tidlig 90 tall da jeg selv fikk smerter i korsryggen. Den gangen arbeidet jeg som industrirørlegger, men kunne like gjerne vært helsearbeider med tanke på belastning. Da jeg selv fikk vondt i ryggen ble det en lang rekke med prøver. Uten at man fant noe.
Jeg fikk tilslutt time til MR og ble scannet og der de heldigvis fant prolapser i ryggen. Heldigvis, for det viktigste var at jeg da ble trodd. Den psykiske smerten forsvant ikke, men det ble bedre.
Etter en mislykket operasjon i 1990 fikk jeg livslange smerter i ryggen. Fysiske smerter som ble verre når jeg beveget meg.
Den gangen var det opplest og vedtatt blant de lærde at man skulle legge seg ned når man hadde ryggsmerter. Heldigvis er dette nå en svunnen tid. I dag vet vi at ryggsmerter i stor grad kan både forebygges og repareres ved hjelp av trening og aktiv livsstil.
Det kan jeg skrive under på. I mange år gikk jeg altså med smerter i ryggen og det var først når jeg begynte å forsiktig trene meg opp igjen, at de fysiske smertene forsvant. Ikke med en gang, men litt etter litt. Og når dette skjedde ble jeg også mer hverdagsaktiv. Jeg kunne ikke tro hvor stor virkning det å sosialiseres tilbake til samfunnet hadde for en innvirkning på de faktiske fysiske smertene jeg gikk rundt med.
Jeg måtte da stille meg spørsmålet om i hvor stor grad psykisk smerte har å si for fysisk smerte. Etter min erfaring har det mye og si. Det er jaggu tøft nok å komme seg opp når smerter jager gjennom ryggen, men hvis du skal ha smerter fra psyken i tillegg, er dette ekstra tøft.
Helsevesenet har et særlig ansvar for å ta dette på høyeste alvor. Det er ikke smerten i seg selv som er det sentrale slik jeg ser det, men hvordan man OPPLEVER sin smerte som er sentralt.
Som tidligere nevnt så er smerte en subjektiv opplevelse og ingen utenifra skal eller kan da sette seg inn i hvordan personen foran en opplever sin egen smerte. Men vi har en fordømt plikt til å AKSEPTERE at det er slik det føles for den det gjelder.
Smerter er altså en kilde til funksjonsnedsettelse hos mange. Vi vet at det finnes både fysisk og psykisk smerte og at denne kan oppleves forskjellig fra person til person. Mange smertepasienter er kronisk syke og sliter med å komme seg ut av det som for dem oppleves som et smertehelvete. Dette er uholdbart slik jeg ser det. Det finnes ikke noe snarlig løsning og quickfix på dette problemet. Dette handler om holdninger og kultur like mye som samfunnets måte å se ting på. Det handler om kunnskap og forståelse hos statlige og kommunale etater og det handler om en felles og tverrfaglig/tverretatlig tilnærming til forståelsen av hva smerter gjør med et menneske.
Alle må arbeide sammen med en felles forståelse av hvordan fysisk og psykisk smerte er med å påvirke livet til folk. Man må heller dra sammen for å hjelpe enn å risikere å pushe folk ut i evig trygd og uførhet. Selv om dette kan koste litt mer innsats og tilrettelegging fra flere aktører, vil samarbeid og felles forståelse være avgjørende. Kan man klare dette så vil både de menneskelige og samfunnsøkonomiske gevinstene potensielt kunne være formidable.
Hvis vi med felles innsats kan legge til rette for riktig behandling og aktivitet hos en smertepasient og kan bedre hverdagen for den enkelte så er det bra. Hvis vi gjør dette i samarbeid med etater som legger til rette for økonomisk livskvalitet og tiltak mot psykisk smerte for den det gjelder så er veien kortere til arbeidslivet enn mot et liv i ruiner.
Vi har alle våre smerter på det ene og det andre feltet. Vi som individer har også et stort ansvar for å klare ting som man i utgangspunktet ikke tror er mulig. Vi som individer må være villig til å akseptere at noen ganger må man endre kurs for å oppnå bedring. Når jeg selv la vekk hatet mot systemet for nå over 20 år siden og innså at jeg måtte endre forståelse og kurs så gikk ting bedre etter hvert. En ny kurs er av og til nødvendig for å få til endring. Endring er vanskelig, men av og til nødvendig. La oss si det slik at hvis du ikke liker det stedet du er på i dag, og føler at du har forsøkt alt, så kan det jo være at du må endre noe i måten dine sannheter er. Kanskje det er slik at du må endre til en kurs du ikke liker eller er kjent med? Kanskje det er slik at du må prøve noe helt nytt?
Noen ganger sammenligner jeg dette med fotballsupport. Hvis alt i livet ditt dreier seg om at du er fan av la oss si Liverpool, og noen fortalte deg at alt skulle blitt bedre om du skiftet klubb til Manchester United.
Vanskelig og umulig tenker du? Ja, jeg ser den og aksepterer at du tenker slik og føler det slik. Og jeg ber heller ikke om at du faktisk må gjøre akkurat det, men noen ganger kan livsstilsendring innebære at man må ta vanskelige valg for å komme videre i livet.
Dagen i dag har gått med på å forberede seg til uken. Mye som skal skrives og nye tema som skal opp. I mellom der så er jeg såpass heldig at jeg kan gå på jobb og faktisk glede meg til å gå på jobb.
Find a job you love and you never have to work again
var det en klok mann eller dame som sa en gang. Hvem og hvor vet jeg ikke, men det er heller ikke nødvendig å vite. Meningen er ikke til å ta feil av.
Uansett. Denne helgen som var nådde bloggen nye høyder og for første gang siden vi startet i desember 2017 var vi for første gang på fremsiden av blogg.no på topplisten.
Og vi var nummer 15 på helsekategorien. Vi velger å tolke det som at mange leser og liker det vi skriver og det inspirerer oss til å stadig skrive mer og bedre om viktige tema, lett blandet med faglig input.
Vi håper selvsagt på enda flere lesere og setter stor pris på at dere er her. Vi ønsker at bloggen skal bli en viktig bidragsyter med hjelp og tips til alle sider av aktivitet og livsstilsendring.
The sky is the limit!
Skriv gjerne en kommentar om tema som er spesielt interessant å ta opp innen livsstilsendring, aktivitet eller erfaringer med autisme og Aspergers syndrom. Eller hvis du bare har et generelt spørsmål. Helt greit det også.
Smerte skapes og styres fra hjernen. Både fysisk smerte og psykisk/følelsesmessig smerte har sin opprinnelse i hjerneområder som styrer de spesifikke stedene man har vondt. Hvordan smerte egentlig bearbeides i hjernen kan du lese mer om her.
Så hva er egentlig smerte? Kort fortalt er det altså en beskyttelsesmekanisme slik at du skal kunne overleve ulik ytre og indre påvirkning.
Smerten er altså din beste venn!
Uten smerte hadde du heller ikke kunnet overleve. NO PAIN NO BRAIN med andre ord.
Smerte er som sagt subjektivt. La oss se litt på hva det er i sin enkelthet, og hvordan det kan til en viss grad styres og brukes til din fordel.
Smerte er vanskelig å definere men en definisjon kan du lese om her.
Så hvis man ser på de ulike områdene der smerte kan knyttes til redusert livskvalitet og reduserte hverdagsaktiviteter, så er det en viktig faktor for å kunne leve med et nytt og bedre liv.
I dagens innlegg vil jeg beskrive et av de vanskeligste smerteområdene som kan være til hinder for en aktiv hverdag. Flere innlegg om andre smerteområder og hvordan man kan takle disse kommer i innlegg fremover. Så følg gjerne med på bloggen vår hvis du vil lære mer om hvordan takle hverdagen og hverdagsaktivitet.
Psykisk smerte
Psykisk smerte beskriver jeg først da dette er den verste av dem alle. Psykisk smerte er den mest funksjonsnedsettende smerten du kan oppleve. De som ikke har opplevd denne type smerte kan nok vanskelig sette seg inn i hvordan denne oppleves. Og som sagt så påvirkes smertegraden av ens subjektive opplevelse av den.
Hva man sliter med vet bare du selv. Det kan være ting som har hendt for lenge siden, og det kan være ting du går igjennom akkurat nå. Opplevelsen av denne tankesmerten kan være svært smertefull og til et stort hinder for din mulighet til å være aktiv og deltakende i hverdagen. Jeg skal ikke her gå inn på analyse av ulike hendelser, men formidle at det å kjenne til smerteårsaker er viktig i hvordan denne type smerte kan takles.
Psykisk smerte kan også manifestere seg som virkelig fysiske vondter. En artikkel fra England beskriver det slik. “If you listen to people who are damaged emotionally, they will often translate their pain into physical similes: ‘My head is bursting, my guts are aching’ and so on. The parallel is very strong.”
I tillegg viser nyere hjernescanningsmetoder at fysisk og psykisk smerte prosesseres av samme område i hjernen og at det da er sammenlignbart.
Hvorfor er så dette viktig? Jo fordi det da er fullt mulig å gjøre noe aktivt med dette. Jeg tror fullt og fast på at man kan regulere sin egen psykiske smerte ved å tenke andre tanker samt lære å takle sin opplevelse av fysisk smerte.
Med andre ord så kan man lære å leve med smerte ved å øke sin egen smerteterskel. Dette vil da kunne hjelpe BÅDE for fysisk smerte og psykisk smerte.
La meg gi et eksempel. Ved psykisk smerte som for eksempel en sorgprosess så vil som oftest tiden i seg selv lege alle sår som det heter. Noen ganger er det derimot ikke så enkelt og sorgen varer såpass lenge og er såpass sterk at det kjennes fysisk vondt. Den vonde sirkelen blir styrket i en negativ spiral som er vanskelig å komme ut av.
Den psykiske smerten tar da over ens liv og gjør i praksis det samme med deg som om du skulle blitt fysisk funksjonshemmet. Det er den dårlige nyheten.
Den gode nyheten er at det er fullt mulig å TENKE seg en annen hverdag. Tankens kraft er usedvanlig sterk og i alle fall sterkere enn psykiske tilstander som sorg, angst, depresjon og så videre.
La oss gå tilbake til eksempelet med sorg. Kan man stille seg spørsmålet, hvor vondt gjør det på en skala fra 1 til 10. La oss for eksempelets skyld si at det ligger på 10. Stille deg da spørsmålet om man ønsker å ha nivået 10 om et år eller om man ønsker å komme ned på 5. Hvis svaret er at du ønsker å komme ned på 5 så er mye gjort.
Så hvis man kan ta et steg utenfor seg selv og se på sorgen som en følelse som er formet som en hamburger. Å akseptere at hamburgeren er en følelse kan være en av mange måter å takle sorg på. Jeg skal ikke her påstå at det er likt for alle, men jeg kan jo i alle fall fortelle om hvordan jeg selv har taklet psykisk smerte i form av sorgbearbeiding. Selv visualiserte jeg følelsen av sorg som en hamburger. Jeg likte hamburgeren, men var også klar over at den ville forsvinne i løpet av kort tid. Det var den eneste hamburgeren jeg hadde og det var ikke mulig å skaffe seg flere. Da den var vekke hadde jeg lyst å ha den tilbake. Slik beskrev jeg min egen sorg over å ha mistet noen som betydde mye for meg.
Ved å sette opp et slags latterlig bilde av det som man mistet, så reduserte det den smerten jeg følte. Kanskje fra 10 og til 8. Det betydde ikke at jeg ikke respekterte minnet om den jeg mistet, men jeg var bevisst det å arbeide med smerten.
Hamburgeren hadde smakt godt og det i og for seg et tap å erkjenne at jeg aldri mer skulle spise en hamburger. Samtidig rasjonaliserte jeg så godt jeg kunne med å si til meg selv at hamburgeren i bunn og grunn var en usunn ting/følelse som jeg godt kunne klare meg uten i fremtiden. Livet går i bølger og når man er nede så går det før eller siden opp igjen. Nye og bedre hamburgere fjerner ikke minnet om den gode hamburgeren du spiste før, men erstattes av nye minner og følelser. Det eneste man kan være sikker på er at livet vil gi deg sorger og gleder og gode og dårlige minner. Det eneste man kan være trygg på er at tanken om smerten rundt hendelsene kan velges bort eller dveles med.
Velg å fjerne minnet om det som var vondt. Velg å erstatt minnet om den gode smaken av tidenes beste hamburger. La det bli der i fortiden og begynn å se etter nye og andre smaker.
Selv valgte jeg å la fortid være fortid. Jeg valgte å se fremover. Jeg valgte å se på negative ting og følelser som om alt ligger bak i tid. Hamburgerne er spist. De var sykt gode, men de er faktisk spist! Gone! Ferdig! For hvert eneste minutt som passerer er smerten redusert ved å tenke på det som oppspiste hamburgere.
Hva er dine hamburgere? Kan du kvitte deg med følelsen og minnet om den gode smaken? Den er tross alt spist opp. Den kommer aldri igjen. Den var sykt god, men den er nå et godt minne. Den skal ikke stå i veien for å ødelegge mitt liv. Den skal være en opplevelse av noe godt. Nye smaker kommer hele tiden og skaper nye og gode minner. De minnene man har av hamburgere som var av en eller annen grunn bedervet, skal man ikke dvele ved. Man skal kaste de fysisk og mentalt i søpla og ikke tenke mer på magesjauen man fikk av dem.
Med andre og litt enklere ord. «Take control over your brain and you`ll feel less pain»
Forskning på hjernefunksjoner er viktig for å forstå hvordan den kan utnyttes på en god måte. Vi bruker hjernen vår hver eneste time på døgnet. Også når vi sover. Derfor er det viktig å bruke forskningsbasert kunnskap for oss som arbeider med hjernens funksjoner. Vi må kunne noe om hvordan hjernen fungerer for å kunne stimulere de riktige områdene i hjernen slik at endring kan skje.
Den hjelper seg best den som hjelper seg selv er det noe som heter. Hjernens egenskaper og evne til å reorganisere viser at dette har noe for seg.
Det sies at å lære seg nye vaner kan sammenlignes med å pugge til en prøve. Hjernen trenger å repetere ting for å være i stand til å huske samt automatisere handlinger og rutiner.
Jo mer man pugger jo mer lærer man. Dette gir deg uante muligheter til å trene og endre uvaner til vaner som er bra å leve med.
Finn 7 ulike uvaner og skriv dem ned på et ark og heng på kjøleskapet. Selv bruker jeg gjerne tavlen min og skriver kort om uvanen. Dette vil da lyse mot deg hver gang du ser de 7 punktene.
Se for deg selv at du skal jobbe med disse punktene helt til alle er helt endret. Tiden det tar spiller ingen rolle . Du har resten av livet på deg, men selvsagt, jo mer du jobber og pugger jo raskere endres uvanen og jo raskere kan du stryke ut et punkt.
Det å endre tankesett og utnytte hjernens egenskaper til endring, er en fysisk endring i hjernens nervebaner. Hjernens evne til å regenerere og danne nye forbindelser kalles hjerneplastisitet. Denne egenskapen gjør at hjernen danner nye og flere koblinger på det området som man arbeider med, eller stimulerer ved å repetere eller pugge nye ting.
Dette gjør at man kan bli bedre på de tingene man øver på, og også få de tingene man sliter med til å bli lettere å takle og til og med fjerne helt.
Innen rehabilitering brukes denne egenskapen mye for å få lamme og delvis lamme til å kunne klare å bevege seg igjen.
Så man kan derfor si at det å øve på ting man i dag ikke klarer, så vil morgendagen se lysere ut hvis man ikke gir opp og fortsetter å trene på de ting man ikke klarer.
Livsstilsendringen som ingen ende vil ta. Det er vel nettopp det som ofte er problemet for mange som pålegger seg et regime av trening og sunnhet som de dessverre ikke klarer å holde ut etter en tid.
Endring av livsstil er en, ja nettopp, en livslang endring. Derfor er desto viktigere å kunne forstå at man også har et liv som skal LEVES.
Mange som pålegger seg endringer de ikke kan leve med vil oppdage at de nettopp ikke kan leve med endringene selv om disse endringene er livsnødvendige. La oss si at legen har gitt deg et ultimatum om at enten så endrer du livsstil ellers står du i verste fall i fare for å dø.
Valget synes å være enkelt, men for en del mennesker er vaner så innarbeidet at det nærmest er umulig å endre til noe bedre. Så ender man opp med å ta sjansen på å fortsette litt til og da forhåpentligvis overleve.
Man sier gjerne til seg selv at «Ja, ja jeg døde i alle fall lykkelig»
I og for seg er jo dette riktig, men jeg må jo si det at
det å våkne om morgenen og oppdage at man er død må kanskje være noe av det kjipeste man kan våkne til.
Jeg kan i alle fall tenke meg en god del andre og bedre måter å våkne på om morgenen.
Likevel fortsetter man til det uendelige med sin dårlige livsstil. Man klarer kanskje å endre noen små ting i det store bildet, og så tar livsløgnen deg og de små bagatellmessige endringene man gjør blåses opp til store og betydningsfulle endringer som er med på å redde livet ditt.
Løgner som du forteller til deg selv blir ikke nødvendigvis sanne bare du forteller dem ofte nok eller at du som individ selvstendig VELGER Å TRO PÅ DET DU SELV SIER.
Helt ærlig! Ta det riktige valget for å kunne leve et best mulig og lengst mulig liv.
Selv velger jeg å ta det valget hver eneste dag. Hvert eneste minutt om dagen tar vi våre nyeste valg. Det er INGENTING som kan stoppe meg i disse valgene. Det bestemmer jeg!
Usunn lunch i dag? NEI TAKK. Mitt valg!
Stå mer på jobben i dag? JA TAKK. Mitt valg!
Tenne røyken? NEI TAKK. Mitt fordømte valg!
Synes synd på meg selv? NEI TAKK. Mitt valg!
Tenke på alt det kjipe som har skjedd før? NEI SÅ FORBANNET IKKE! Mitt valg!
Unne meg Fredagspils, og spille Battlefield 1? JA TAKK. Mitt valg!
Legg merke til mønsteret her. Det å kose seg av og til betyr IKKE at hele livsstilsendringen går til pieces. Det er faktisk nødvendig for å kunne klare å leve med endringene. Bare pass på at du ikke beholder alt det du ALLER MEST burde kvitte deg med. Nyt fredagen og ta de rette valgene resten av uken.
