Ja, så slapp jeg ikke unna jeg heller. Jeg kjente det i går. Eller mer korrekt i helgen så ante jeg at noe var på gang. Hele fredagen var jeg jo på livredningskurs og der fikk jeg jo den litt kjipe gleden av å fryse litt innimellom. Og siden vi mennesker elsker å skylde på alt mulig annet enn oss selv, så var det selvsagt her jeg legger skylden på det som nå er blitt til et utbrudd av livsfarlig og fullstendig knusende utbrudd av forkjølelse. Eller jeg tenker vi kaller en spade for en spade og går for å kalle det influensa med en gang.
Alle rundt meg på jobben har vært borti det samme og også her i familien har guttene mine hatt befatning med denne tilstanden som jo rammer oss menn spesielt hardt. Det må jo være en grunn til at dette har blitt en egen medisinsk term kalt MANFLU.
Det måtte jo komme til meg også. At det startet på Fredag den 13 i tillegg, bekrefter at det finnes mer mellom himmel og jord også, ikke sant?
Uansett så synes jeg akkurat nå FRYKTELIG SYND PÅ MEG SELV!
I følge min kone som kaster et litt skrått blikk mot meg innimellom, et blikk som ikke akkurat lyser av sympati, men er mer farget over et litt overbærende men kontant “sutretryne” blikk, er det et av hovedsymptomene ved manflu, at man synes umåtelig synd på seg selv.
Jeg kan bekrefte dette og bruker det selvsagt til å understreke for meg selv at situasjonen er alvorlig. Alle ledd verker og hodet kjennes ut som det skal tilbake på 80 tallet og på konsert med Motorhead. Vi var liksom litt ferdig med 80 tallet da…
Uansett, så er jeg jo selvsagt ikke på jobb når situasjonen er slik. Når man arbeider med mennesker så har man et særlig stort ansvar for å ikke smitte andre.
Jeg ruller meg inn i ullteppe her jeg ligger og min kone serverer meg kaffe på sofakanten. Det kjennes litt bedre akkurat når jeg svelger en liten slurk. Jeg kjenner imidlertid godt at jeg nesten ikke har krefter igjen til å løfte koppen og skulle vel egentlig ønske at noen hjalp meg med å drikke. Jeg bruker mine siste krefter på å be min kone om å skru på tv apparatet og finne en episode av “Ancient aliens” på History channel.
Så til alle oss menn der ute med alvorlig grad av manflu. Sett pris på dem som hjelper dere til å overleve denne funksjons ødeleggende tilstanden av influensa. Sett pris på vissheten om at det går over og kanskje det da drypper et lite korn av sympati mot deg fra dine omgivelser.
Nå er jeg litt for svak til å skrive mer, men ønsk meg gjerne god bedring i kommentarfeltet…”snufs, host”
E du sinnsyk mann?! Ja dette er jaggu lett å slenge ut i tide og utide, ikke sant?
Selvsagt er det et uttrykk som ikke vanligvis har den meningen som det den egentlig har. Eh, skjønner? Altså er det veldig lett å slenge ut uttrykk som egentlig ikke er ment å såre mottakeren.
Men hva hvis man er litt sinnsyk?
Ja, er ikke vi alle litt sinnsyk i gjerningsøyeblikket? Det er i alle fall en god unnskyldning når vi har bæsja på leggen i en eller annen sak, he he.
Men altså, hva med dem som sliter med depresjon, angst, bipolare eller andre psykiske lidelser? Er de sinnsyke eller?
Ja, på en måte er de jo det når psykisk sykdom defineres som en lidelse i sinnet. Altså en sykdom i sinnet. Sinnsykt, ikke sant?
Derfor er uttalelser som egentlig ikke er vondt ment for de mange, potensielt sårende for dem som har en lidelse et sted helt øverst.
På samme måte er det mange kraftuttrykk som er allment akseptert og i de fleste settinger innafor å dra frem, men for noen vil det faktisk svi dypt inn i sjelen. Ser dere poenget?
Jeg har blitt mer og mer bevisst dette og har derfor skifte ut mye av “Gatespråket” til å tenke igjennom om de uttrykkene jeg smeller til med faktisk kan være sårende for mottakere. Vi trenger da ikke fyre løs til våre omgivelser med ord som
“Er du sinnsyk?” Og andre liknende uttrykk.
Nå skal vi selvsagt passe oss vel for å ende opp som krenka i alt og ett, men både dagens kommentarfelt, daglig tale, debattforum, slengkommentarer på jobb eller i sosiale settinger og så videre, kan det være fornuftig å tenke igjennom hva man ytrer.
Det handler vel egentlig om vanlig folkeskikk og en empatisk tilnærming til våre omgivelser? Og det handler om vårt bidrag til å holde på gode holdninger og ikke fremme dårlige holdninger rundt oss. Vi trenger jo ikke å synke ned i flåsing og pissprat eller?
Jeg tenker i alle fall igjennom hva jeg sier. Det burde kanskje flere gjøre? Hva synes dere? Tenker man egentlig igjennom dette i dagligtalen? Er det nødvendig å moderere seg mer i samfunnet generelt? Er det for mye “gatespråk” i ordskiftet i dag? Eller bør vi lære oss å tåle mer?
I kommunehelsetjenesten er arbeidet svært variert og på hattehyllen ligger det flere forskjellige hatter. I det ene oppdraget er jeg en terapeut som vurderer hjelpemidler, i det neste en som trener opp folk med ulike funksjonsnedsettelser. Neste øyeblikk er hatten for friskliv og gruppetrening der livsstilsendring er fokus, før jeg skifter til hatten for balansegruppen.
Herre min hatt ikke sant?
Men, nettopp fordi jeg har så variert dag gjør at yrket er så spennende. Jeg stortrives med dette fordi jeg mest av alle hattene jeg har får anledning til å bruke menneskehatten, eller relasjonshatten om man vil.
Alle hattene inkluderer også selvsagt coach hatten. Livsstilscoaching er en hatt jeg virkelig digger. Her får jeg anledning til å bruke flere hatter som trenings og PT hatten, hypnose, og motivasjonshatten, og selvsagt også blogger hatten. Ikke verst sant?
Ergoterapiyrket kan virkelig anbafales. Neste uke tar jeg også på meg veilederhatten. Da skal jeg veilede og fortelle nye studenter om hva som gjør det så flott å være ergoterapeut.
Jeg er veldig glad for at innleggene mine når mange nå om dagen og at det jeg skriver faktisk blir lagt merke til. Det er også viktig for meg å understreke at selv om det tidvis kan være litt reklame på bloggen min, så er dette noe som skal gå til å spre innleggene enda bredere.
Tøffe menn gråter ikke er et av de innleggene mine som er mest lest. Også innlegget om det å være usynlig syk som du finner her,
har nådd svært mange og er nå lest over 15000 ganger.
Jeg skylder dere alle en stor takk fordi dere følger, liker og deler de tanker jeg formidler gjennom min blogg og min hverdag som ergoterapeut, livsstilscoach og mosjonist.
Særlig viktig er det jo for meg å formidle at livet, til tross for en del mørke daler, også har såpass mye godt i seg at det likevel er verdt å ta vare på.
Hverdagsaktiv sin blogg er i støtet for tiden og jeg finner umåtelig stor glede og nytte i å skrive små og store innlegg til dere.
I dag har jeg planen for trening klar.
Motivasjon er det dårlig med etter to dager med hardtrening og en kropp som knirker både her og der, men det bryr jeg meg mindre om. Ikke tale om at manglende motivasjon, knirking og moderate smerter skal stoppe noe så moro som løping på mølla. Ja jeg skal også i dag løpe en mil som jeg pleier. Ikke i fullt tempo, men i kosetempo.
Man må ikke gunne på hver eneste gang man løper folkens, men det å ligge i sone 1 til 3 er mer enn innafor når man trener et par tre ganger i uka. Det er altså helt greit å kjøre en til to harde økter i uken og så kose deg med sone 1 til 2 i en langøkt.
Og derfor er det lettere for oss å motivere oss til å kunne trene litt hver dag. Kjører man hardt så møter man veggen fordi kroppen vil bli for sliten,, smertene vil dominere og humøret synker i takt med dette.
Som sagt så skal jeg i dag kose meg i rolig jogging over ti kilometer. Husk da folkens at jeg har løpt ti kilometer flere ganger i uken i noen år nå så ti kilometer er slett ikke en begynnerdistanse.
Løp med tålmodighet
Jeg vil anbefale at du løper med en tanke om at du skal løpe sakte og så langt du klarer. For de fleste så er det lett for å løpe for hardt fra begynnelsen, men den største gevinsten innen for eksempel vektnedgang er de lange og rolige løpene. Blir du for andpusten underveis, ja så løper du for fort. Senk tempoet til omtrent gåtempo, men uten å slutte å løpe. Hold dette til pulsen går ned igjen og fortsett å løpe rolig. Du skal se det at kilometrene kommer av seg selv.
Sterke ben er lik bedre løpeopplevelse
Ved å løpe sakte på denne måten så flyttes fokuset fra pusten til bena og til kjernemuskulatur. Det er veldig bra og ha et tilleggsprogram for ben og kjernemuskulatur, men dette kommer også ved å løpe for eksempel i motbakke. Selv har jeg et program for kjernemuskulatur som jeg koser meg med. Når pusten kan kontrolleres så er det ofte at bena er det som begynner å gjøre vondt etter noen kilometer, Derfor er det viktig å stadig løpe lenger for å kunne gi bena litt “juling” slik at de styrkes. Det vil ikke gå så lang tid før du merker stor forskjell. Et lite tips er å ta 30 tåhev et par ganger daglig for å styrke leggmuskler dette gjør løpingen mye bedre og løpsopplevelsen går fra tung til koselig. Husk også at løpsteknikk der man legger om fra stamping med hælen først i bakken og til lett tripping på fremfoten er mye mer effektivt og gjør opplevelsen bedre. Husk at gangsperr i leggene er noe man kan regne med når man legger om, men at dette blir bedre etterhvert som legger blir sterkere.
Løp med korte steg!
Mange som løper langer ut med bena. Dette er greit hvis man er en godt trent løper, men for dem som skal begynne å løpe så er det bedre å legge inn teknikk med korte trippende steg. På den måten har man god kontroll over tempoet og man sliter ikke ut bena for raskt. Jo mer sliten man blir, jo kortere bør stegene være. Etterhvert som man blir tøffere og sterkere så kan man øke tempoet på bena i stedet for å øke skrittlengden.
Ønsker dere alle en nydelig Søndag. Følg med på bloggen for nye innlegg senere i dag!
I dag vil jeg bare få ut litt frustrasjon. Eller ganske mye frustrasjon egentlig. Om valget på selveste bursdagen min 9 september. Eller, egentlig ikke om valget i seg selv for det er av et gode selvsagt. At vi i dagens Norge har et demokrati som gjør av vi faktisk har ekte frihet til å være med på å bestemme. Vi folkevalgte der altså…
Eller har vi nå egentlig det?
Dette valget burde kanskje vært kalt for hestehandelens og kamelsvelgernes valg. For det er i alle fall ikke mine valg som har fremmet denne måten å drive demokrati på. Jeg tror nok at mange fikk oppleve dette ved at partier som ikke var enige om noe som helst før valget nå plutselig er bestevenner i jakten på posisjoner. Vel jeg er ikke spesielt politisk interessert. Lenger.
Det er lenge siden jeg valgte å gi min stemme til kaospilotene i det norske demokratiet. Et system som er blitt så polarisert og som nå prater et språk man kan få fnatt av. Det er ikke rart at ord som politikerforakt ofte nevnes i samfunnsdebatten.
Jeg er møkka lei av politikere som lover oss gull og grønne skoger, jeg er dritt lei av å fremdeles høre at det mangler hender i helsevesenet. Det samme sa de når jeg var nyansatt i helsevesenet for 14 år siden. Siden den gang har omtrent alle fargene i verden vært bestemmende over tid. Ja over tid, vel og merke for alle syter jo over at de arbeider med saken, men at vi fortsatt sliter med ettervirkninger av de andre. Alltid det samme. Det er de andres feil.
Tilbake til flere hender i helsevesenet. I 6 år så har det regjert en blåfarget regjering. Vel, egentlig et kaos med flere andre farger iblandet, men dog det vi kaller en blåfarget politisk side. Det er fremdeles like lite hender i hjemmesykepleien og ved mange institusjoner. men vi har jo fått flere veier, grønnere sentrum, blåere innvandringspolitikk, sure FRPere, bekymrede høyrefolk, blide Senterpartifolk og oppgitte KRFere og masse masse mer.
Før det var det de rødgrønne som regjerte. Med avgifter som nesten kan sammenlignes med det blåfargede bompengemotstandere har fått til og med en arroganse for den vanlige borger som kun ønsker å få klare svar på det de gikk til urnene for å stemme på. Tåkeprat og hestehandler der også.
Bare det å høre debattene i norsk politikk før valget var nok til at jeg skrudde av tv apparatet og satt på Lillebjørn Nilsens “En himmel full av stjerner”
Jeg skrudde forresten av denne når jeg hørte “blått hav så langt du ser” Det fikk meg nemlig tilbake til virkeligheten og debatten der Høyre og MDG sloss så gebissene raslet over oljefremtiden vår.
Jeg er veldig glad for at det nye høreapparatet mitt har en funksjon der støy lukkes ute. I denne valgkampen har denne funksjonen vært på hele tiden.
Det har nemlig vært umåtelig mye fargestøy. Jeg trodde jo, naiv som jeg er, at dette tok slutt når valget var over. Så feil tok jeg. Dette var bare begynnelsen. Et kaos av farger, konstellasjoner, hestehandler og brutte løfter røres daglig sammen i en betasuppe av støy, krangling og ulyder. Det høres pokker meg ut som om man stikker hodet inn i en bikube. Og vi vanlige folk, ja vi skrur av.
Vi går på butikken og handler og gjør våre daglige ting, mens livet suser videre mot pensjonsalderen. For noen er det kort tid til for andre lengre. Ja selvsagt så er det sinnssykt mye støy om pensjonen vår også. Det eneste vi vanlige folk kan håpe på er at vi får utbetalt så vi har til salt i maten. Vel i alle fall hvis vi klarer å holde oss såpass frisk at vi unngår sykehjemsplass. Der får dem visstnok ikke verken salt eller mat. Vel mat får dem selvsagt, men i følge våre kjære kranglefanter i alle slags farger så er det knapt som om den maten noen får er spiselig. Jeg sender en varm tanke til dem som lager denne maten og håper dere får til salt i maten selv.
Jeg håper neste generasjon politikere er like lei politikk og valgkamp som drives frem av forvrengte og støyende argumenter på et språk de færreste forstår. Jeg håper dere som er fremtidens politikere lærer dere å ikke trakke i samme spor som dagens politikere gjør og står på deres saker klart og tydelig. Kun dette kan fjerne støyen i dagens politiske samfunn.
Jeg selv? Jeg har det bra jeg. Jeg har til brød og salt i maten og jeg har skrudd av tv apparatet. Jeg har fulgt med i så mange år på det som rører seg blant regnbuens farger i alle slags rød,blå grønneblåblå sine hestehandler og forvridde valgløfter. I deres evige kamp for å skylde på andre, avbryte, kjefte, manipulere og mer til. Jeg er nemlig drittlei av alt dette. Mitt politiske engasjement døde ut i en eller annen krangel om et eller annet uvesentlig for lenge siden. Og det tror jeg faktisk svært mange andre også opplever.
Dere politikere burde skamme dere alle som en!
Dere burde være de første til å fremme en ordentlig debatt og en ryddig agenda. Der burde fremstå som de forbilder dere kunne ha vært. I stedet så polariserer dere debattklimaet i det vi kjente som trygge, rolige Norge. Dere jager opp negative stemninger som vi i et sivilisert land og i et sivilisert debattklima kunne vært foruten. Og dere gjør det bevisst. Kun for å oppnå støy. Enten for å fremme egne saker, eller for å dekke over grums dere selv har rotet opp.
NOKERNOK som det heter, men jeg får pinadø en dårlig smak i munnen av dette også. Fordi denne protesten over bompenger bygget på at politikerne ikke ville høre på folk. Og nå når protesten er synliggjort for dem og maktens tinde skal bestiges, ja så selger de skinnet sitt med utallige vanvittige vrier for å karre til seg mest mulig makt i konstellasjoner de kan forlenge sine politiske liv med.
Nei, jeg er lei. Og det tror jeg mange med meg også er. Man lover og lyver og man kjefter og smeller. Jeg tror at hvis dere ikke snur denne trenden så ender dere opp med en så lav andel som vil stemme ved neste valg at det vil være grunn til bekymring. Og dere unge som skal stemme vet jeg at dere vil stemme vekk gamle sure kranglefanter og lykkesmeder. Bare ikke gå i samme fellen selv.
Jepp folkens! I dag er jeg den stolte innehaver av kursbevis for livredning.
I forbindelse med jobben som ergoterapeut i kommunen skal vi igang med kurs i basseng for mennesker som trenger bassengtrening som en del av deres livsstilsendring. I denne forbindelsen ble jeg påmeldt livredningskurs som da selvsagt alle som arbeider med bassengtrening må ha. Jeg hadde gledet meg veldig til dette kurset og det innfridde alle forventninger. Jeg hadde forventet å lære både hjerte og lungeredning, samt selvsagt det å kunne bringe personer opp av vannet og trygt i land for å starte nødvendig livredning.
Med en svært dyktig trener og en flott gruppe satte vi igang. Jeg hadde egentlig trodd at dette var enklere enn det det faktisk var, og etter en hel dag i bassenget og med hjerte og lungeredning var jeg faktisk helt pumpa!
FOr å si det rett ut så synes jeg det er lettere å løpe ti kilometer enn å holde på å redde blytunge dukker opp fra bunnen, svømme med dem x antall meter for så og løpe opp å ta to minutter hjerte og lungeredning. Det sier jo litt om hvor viktig et slikt kurs er. Det å trene på å gjøre disse tingene, vi gi deg selv og ikke minst den forulykkede mye bedre forutsetninger for at ting skal gå bra. Svært viktig med andre ord.
Jeg er jo vant til å dykke som fridykker på fritiden, men jeg skal si dere at det er noe helt annet å dykke rundt uten verken maske, drakt med blybelte eller lange svømmefinner for bedre fraspark. Det kan ikke sammenliknes. Slik at totalt var dette et for meg svært viktig og nyttig kurs.
Jeg er nå sertifisert som livredder i et år.
Jeg gleder meg umåtelig mye til å ta fatt på bassengtrening med frisklivsgruppen som skal være med utover høsten.
For veldig mange er det viktig å kunne benytte seg av trening i basseng. Mange sliter med tilstander som ikke helt tåler den belastningen løping og gåing gir, men må starte sin rehabilitering i vann. Vi vet at dette er svært god trening spesielt ved starten av et rehabiliteringsforløp. Mange har også revmatiske plager slik at varmen i vannet virker dempende på smerter ved bevegelse. I tillegg vil man kunne klare mye mer trening i vannet enn på land slik at muligheten til å komme litt lenger enn det man selv trodde var mulig er bedre tilstede.
Det er jo derfor synd at mange kommuner i Norge ikke har økonomi til å drive bassengtilbud for denne gruppen. Jeg vil likevel si at det å ha et basseng åpent vil for en kommune være et billig alternativ til den andelen syke som ikke kommer seg i arbeid igjen, som ikke klarer å trene seg opp igjen og dermed belaster andre deler av helsetjenestene til kommunen. For ikke å snakke om at svømmetrening og vanntrening vil kunne spare liv!
Mange i Norge kan faktisk ikke svømme skikkelig og dette gjelder alle aldersgrupper og i alle samfunnslag. Det er veldig synd at kommuner må spare inn på tiltak som potensielt redder både liv og helse fordi man mangler penger til andre og kanskje mindre viktige ting innad i en kommunal organisasjon.
Så folkens, nå når vi i fremtiden skal se på hvor kommunene satser så er det vel kanskje viktigere med liv og helsefremmende tiltak, med forebyggende og rehabiliterende tiltak enn en del andre og mindre viktigere ting.
Slå et slag for svømmeopplæring og livredningstjenestene i Norge!
Selv føler jeg meg relativt trygg etter dette kurset hvis jeg mot all formodning skulle møte en situasjon der det er en drukning eller en hjertestans. Trygg på at jeg i alle fall skal kunne gjøre det jeg kan for å redde et liv. Takk for et flott kurs!
Etter en diskusjon med studenter for endel år tilbake som i fremtiden fortalte meg at de ønsket å ta en master samt lede store prosjekter i fremtiden, ønsket jeg å formidle til dem et par visdomsord på veien. Flotte ambisjoner hadde de og etter å ha fulgt dem i mange år så ser jeg at de har lykkes godt med deres mål. Jeg er veldig glad for det. Både innen helsevesenet spesielt og innen samfunnet generelt er det en tendens til å kreve mer og mer utdanning for å kunne jobbe. Mastersyken er et godt innarbeidet begrep etterhvert og stadig flere blir overflødige på grunn av manglende formell kompetanse.
Styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap?
Misforstå meg rett, men jeg synes det er flott at vi får høye krav til godt utdannede mennesker, og da spesielt innen helsevesenet, men det jeg snakker om her er mer den holdningen som eksisterer. En holdning som er både nedlatende og feil i forhold til dem med lang erfaring og med lite formell kompetanse. Jeg tror at det nå utvikler seg et slags skille mellom unge og høyt utdannede mennesker i alle bransjer og det jeg vil kalle en slags styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap. Jeg har stor tro på bruken av for eksempel erfaringkonsulenter innen helsevesenet, men disse blir ofte oversett eller på en måte henvist til kroken i et høyt utdannet miljø. Dette til tross for deres ubestridte erfaringsbaserte kunnskap på de områdene de arbeider med.
Dette har jeg brent for i alle år og det å verdsette erfaring innen helsefagene, er kunnskap som er helt uvurderlig. De som har begge deler opplever jeg som mye rausere enn teoretikere som kun jakter formalkunnskap. Mulig dette skyldes en manglende tro på egne praktiske erfaringer, ikke vet jeg. Det jeg derimot er helt sikker på er at når erfaring og formell teoretisk kunnskap snakker samme språk og evner å samarbeide, ja så er man da for pokker uslåelig omtrent. Vi trenger all den kunnskap i arbeid med mennesker vi kan få og i arbeid med mennesker så trenger vi livserfaringer, opplevde liv innen ulike bransjer og erfaringer med de aspekter ved helsevesenet som man ALDRI finner i noen bok.
Ta vare på de eldres uvurderlige kunnskap. Respekter og ta vare på den livserfaring de har skaffet seg!
Mange eldre har altså en kunnskap som vil bli borte om vi ikke tar vare på denne enorme ressursen som finnes der ute. Helt gratis! Ved å bruke den erfaringen et levd liv har gitt dem i kombinasjon med formell oppdatert kunnskap kan vi heve kvaliteten i helsevesenet betydelig på mange områder. Ved å yte erfaringsbasert kunnskap den respekt den fortjener så vil også flere kunne bidra inn mot yrker der rekruttering er et problem. Jeg skjønner godt at folk ikke gidder å jobbe en plass, eller starte et arbeidsliv der deres mangel på en master ikke blir respektert.
Jeg fortalte ergoterapistudentene mine en aldri så liten historie. Den kunne godt ha passet i mange andre yrker også.
La meg fortelle hva jeg formidlet. En liten sann historie fra slutten av 80 tallet.
Den gang jeg som nyutdannet industrirørlegger arbeidet på et større skipsverft her i Bergen.
Her var det mange flinke folk i mange ulike fagområder. Alt fra høyt utdannede ingeniører til hjelpearbeidere uten annen skole enn livets erfaringsbaserte kunnskap. Men med en erfaring som ingen av de høyt utdannede ingeniører hadde. En erfaringsbasert kunnskap som var helt nødvendig og avgjørende for å løse små og store problemer i ferdigstillelsen av ulike deler av prosessene som man holdt på med.
En dag kom ingeniøren med flotte tegninger som viste nøyaktig hvor man skulle brenne hull i dørken til slukene man skulle ha i mannskaps-dusjene. 12 stykker hull i alt.
De erfarne platearbeiderne fant raskt ut at dette ikke gikk da selve hullet kom til å komme midt i veggen mellom dusjbåsene.
Men ingeniøren sto på sitt og siden han hadde den formelle kompetansen, så fikk han siste ord.
Hullene ble laget og det viste seg raskt at erfaringen trumfet den teoretiske kunnskapen. Alle hullene måtte tettes og flyttes til riktig plass.
Siden den gang har jeg fått anledning til å arbeide som rørlegger i mange år. Jeg har også fått ødelagt ryggen min tidlig på 1990 tallet og blitt tvunget til å bli pasient og ufrivillig falt mellom alle stoler i NAV systemet. Her var jeg i ca 11 år.
I denne perioden utforsket jeg min kreative side og begynte som billedkunstner og fotograf og ved en tilfeldighet så fikk jeg i 2002 mulighet til å bli utdannet til ergoterapeut.
Så gjennom mange år som ergoterapeut har jeg alltid brukt min livskunnskap i arbeidet mitt. Alltid støttet i faglig kunnskapsbasert viten, men med et tidvis ganske skrått blikk på behandlingsmetodikken som til enhver tid benyttes. Så hver gang jeg møter “ingeniører” som mener at de vet hvor hullet i dørken skal være så sørger jeg for å stille korrigere dette uten altfor mye fuzz.
Det finnes en masse forskning rundt terapeutisk erfaringsbasert intervensjon, men helt korrekt forståelse vil man egentlig ikke ha før man har livserfaring nok til å vite hvordan folk egentlig har det og hvordan man da skal forstå hvordan verktøyet vi bruker kan benyttes i hvert enkelt tilfelle.
Så husk på det neste gang du møter en “hjelpearbeider” som forteller deg hvor hullet bør være. Lytt til vedkommende, vær ydmyk nok til å stole på at erfaring blandet med formell kunnskap ofte gir noe som unge nyutdannede ingeniører, flinke teoretikere, men uten livserfaring, har.
For ordens skyld kan jeg nevne at jeg har både den formelle kompetansen i det jeg gjør, med videreutdanning, men viktigst av alt en livserfaring som innbefatter de fleste av livets sider. Alt fra de lette og lyse erfaringsområder i livet, til de dypeste mørke skyggesidene i livs arenaer de færrest har opplevd.
Helsevesenet har i dag en utfordring med å være endringsvillig samt innovative på endel arenaer etter min mening.
Litt som å snu et tankskip i lille Lungegårdsvann midt i Bergen sentrum. Dette krever både faglig dyktighet, men også en erfaren los som kjenner bunnforholdene som sjøkartet ikke viser.
Da bør dere i fremtiden ikke bli en kaptein som ikke vil la losen og styrmannen samt dekksguttene arbeide sammen å gis tillit til å snu tankskipet. Ikke bli “ingeniører” som krever å vente i ukesvis på beskjed fra rederiet før man snur båten, hvis man ser at faren for å gå på grunn er overhengende.
Det kan fort vise seg å koste mer enn det smaker…
Jeg fortalte mine studenter den gang for mange år siden at hvis de skulle ende opp som kapteiner på egen skute et sted så støtt det private initiativ der kunnskap og erfaring danner grunnlaget for arbeidet som utføres. Ikke vær en ingeniør som krever at hullene i dørken må lages fordi det står beskrevet på tegningen hvis årevis med formell og uformell kunnskap forteller deg at tegningen er feil. Sørg for at du som kaptein stoler på og applauderer innovative initiativ som er egnet til å utvikle, fremme og legge til rette for innovasjon på en båt som trenger å skifte kurs i noen av farvannene den reiser i.
Vær en kaptein som stoler på at mannskapet ditt har erfaring og kunnskap nok sammen til å ta avgjørelser som fører båten i riktig retning. Og til dere som representerer rederiet foreslår jeg at dere innimellom sjekker om mannskapet gis den frihet til å unngå at skipet grunnstøter. Det kan dere fort spare store summer på. Just sayin!
I dag er det Søndag og litt roligere enn vanlig…NOT!
Vi har blitt spurt av datteren om å hjelpe dem litt med snekring i deres nye hus. Jeg elsker slikt med små snekring og det å kunne være til hjelp for andre. Dessuten så er slike ting kanongod trening. Forrige gang vi var der inne så ryddet vi ut en diger haug med gipsplater. Svetten silte av meg. En fryktelig god styrke og bevegelsesøkt.
Jeg er egentlig ganske handy når det kommer til det å snekre ulike ting, men er nok litt mer opptatt av å få ting ferdig enn å være heeelt nøyaktig i ting der det ikke trengs eller syns. Men holdbart og funksjonelt blir det alltid.
Hva med dere? Tenker dere over at huslige ting er i praksis trening?
Jeg har på mange måter endret min oppfatning om det å kunne gjøre ting i huset eller på andre måter. I stedet for å tenke på det som et ork og stress, så tenker jeg på slike ting, og da alt fra småsnekring til gulvvask, på trening. SÅ når jeg blir invitert inn til å gjøre snekkeroppgaver så trekker jeg på meg arbeidsbuksen som om det skulle være treningsbukse og setter i gang!
Smart ikke sant? Nå er det jo sikkert slik at endel ikke helt klarer å tenke på det slik, men det å endre tankesett til et mer AKTIVT et krever noe trening. OMtrent som å si til seg selv at man er #godnok ti tusen ganger.
Men nå må jeg ta kjøkkenet og trekke i arbeidsklær for å få dagens hverdagsaktive treningsøkt. Og så får jeg skvise inn en løpetur senere i kveld.
Ja som tittelen antyder så eksploderte endelig kroppen min i en sann nytelse av hard fysisk aktivitet. Etter nå snart 2 uker uten å bevege meg særlig, kastet jeg meg på møllen i dag og skrudde opp tempoet.
Det er nå to uker siden øygardsmila og kroppen, motivasjonen og hjernen ellers har vært flat som en pannekake. Batteriet har vært flatt og kroppen megasliten. Motivasjonen til å løpe tror jeg forsvant i siste motbakke før mål og har ikke vist seg siden. Før i dag altså.
Jeg satte i gang og løp jevnt hardt de to første kilometrene før jeg økte tempoet noe. Overskuddet kom langsomt sigende inn i ben og hode og pusten gikk overraskende lett.
Skal det virkelig så lite til?
Just do it, liksom? Ja det virker slik for det er ikke første gangen jeg har kjent det slik. Etter 6 kilometer økte jeg tempoet ytterligere noe og det var da det skjedde.
Kroppen nærmest eksploderte i nytelse fra endorfiner som fløt fritt og synapseeksplosjoner som fylte nye krefter til hele kroppen min. FANTASTISK FØLELSE av mestring, glede energi og positivitet!
Nå er altså motivasjonen tilbake og kroppen klar for mer løpenytelser i fremtiden. Flere løpsrapporter kommer til dere flotte mennesker etterhvert!
Så husk at selv om motivasjonen forsvinner så er det midlertidig. Motivasjon kan restartes på mange måter, men den beste måten er altså å løpe den i gang etter min mening.
