Et nytt innlegg på denne herlige Søndagsmorgenen ser dagens lys. I går skrev jeg et nytt kapittel i kategorien drøm og virkelighet. Dette kan du lese her.
Det å kunne skrive seg inn i ulike scener og landskaper er svært viktig for meg. På denne måten kan man reise inn i fantasien for en stakket stund. Og av og til så trenger man altså å trekke ut støpselet litt. I dette innlegget kan du lese mer om dette.
Så denne søndagen oppsummerer jeg litt denne uken som nå er historie. Historie, men ikke glemt. Det har altså vært mange oppturer denne uken, men også en og annen nedtur. Det er jo det som kalles selve livet ikke sant?
En aldri så liten nedtur var å nå etterhvert oppdage at jeg mister stadig flere lesere etter overgangen til ny bloggplattform. Dette betyr at det stadig blir vanskeligere å formidle ut det viktige budskapet som jeg ønsker kan få lov til å vokse til å bli en stor bevegelse der normalisering av trening og aktivitet står i fokus. I min bok er det altså svært viktig å få et NORMALT FORHOLD til helsefremmende aktiviteter. Ikke bare det jeg ser er et UNORMALT forhold til press og stress for å oppnå perfeksjon i alt.
Alt for mange opplever tap av mestring og et såpass stort press på å lykkes, at det ikke lenger er sunt. Når trening og en aktiv hverdag blir et press og et jag om resultater, ja så har folkehelsen tapt.
Jeg har også opplevd gleden ved å delta i ulike aktiviteter denne uken. Både i form av alt det positive som skjer sammen med gode kolleger på jobb, og de svært smilende møter med deltakere og pasienter som har opplevd viktige øyeblikk av glede. En glede initiert av mennesker med engasjement og dedikasjon for det yrke de utøver. Tusen hjertelig takk til dyktige og engasjerte fagfolk og mennesker over det ganske land som bidrar til økt funksjon, glede og trygghet for andre. I innlegget HELSEENGLER kan du lese mer om dette.
Disse menneskene som gir av sitt hjerte for å skape trygghet og bedring for våre svakeste.
Jeg har også fått kjenne på gangsperre denne uken etter en knallhard og deilig økt med min gode kollega og fysioterapeut på jobb i frisklivssentralen. Det å ha slike harde økter innimellom gjør noe helt ekstra for kropp og sjel som bringer en forover og gjør hele deg sterkere. Så en anbefaling fra meg er å krydre uken din med en eller to timesøkter der du gir jernet.
I dag skal jeg tutle rundt med familien og muligens ta en kjøretur for å lufte “vettet” litt og så gjøre det som trengs av husarbeid. Dette er hverdagsaktivitet som er gull verdt. Husk at det er den totale mengden bevegelse, trening og aktivitet som regnes ut ved slutten av året som teller. ikke korte og sjeldne økter med skippertak.
Ønsker dere alle en strålende Søndag og en veldig god uke!
Det å endre livsstil er en ganske omfattende og altoppslukende endringsprosess. Det er det ingen tvil om. Det å forandre uvaner i ditt liv til å bli til sunne og gode vaner er også en livsslang prosess som krever motivasjon og gjennomføringskraft. Da trenger man all den motivasjon og støtte man kan få i prosessen.
Ofte kan det være lurt å få hjelp i starten til å definere hvilken retning som er lurt å gå i for å oppnå det du ønsker. En coach kan hjelpe deg på riktig vei. En coach kan også hjelpe deg til å forstå hvordan du skal unngå de vanligste fellene som er med å ødelegge prosessen.
For det finnes feller. Noen er åpenbare, mens andre igjen vet man ikke om før man står midt oppe i en rasert prosess der motivasjon og lyst er ødelagt.
En av de mest vanlige risikofaktorene jeg møter er familiesabotasje eller partnersabotasje. Det kan også være personer i nær bekjentskapskrets som står bak sabotasjen.
Ofte gjøres det nok ikke med vilje, men er mer et utslag av for lite kjennskap til mekanismene bak livsstilsendring og motivasjon. Og det skyldes også dessverre bevisst sabotasje ovenfor sine nærmeste da utkomme for noen kan virke skremmende. Kanskje partneren er redd for at mannen eller kona skal forandre seg såpass mye at man er redd for å bli forlatt?
Eller kanskje man er redd for at man selv må begynne å forandre seg, når man vet hvor vanskelig dette kan være?
Uansett om man bevisst eller ubevisst saboterer en livsstilsendring, så blir resultatet noen ganger ulevelig. Livsstilssykdommer som følge av inaktivitet og usunne vaner tar mange, mange liv både i Norge og på verdensbasis.
Så hva skal man da gjøre når man desperat og motivert endelig kommer så langt som til å begynne et nytt og bedre liv, og noen slenger ut kommentarer, handler inn usunne ting og ellers gjør det som er i sin makt for å “forstyrre” endringen?
Det første og viktigste rådet jeg kan gi er å starte med blanke ark. Før man starter en slik prosess så er det viktig å fortelle sine nærmeste om hva en selv ønsker av støtte og hva dem faktisk kan spare seg for. Støtte i prosessen er viktig, men ikke avgjørende.
Det andre rådet er at endringen, hvis er truet av at andre ikke er i stand til å gi deg oppbacking, er å kjøre et sololøp. Ta ingen fanger i en endringsprosess. Ikke vent til aksept oppstår, men start din reise på egenhånd. Kjøp din egen mat og lag dine sunne måltid uten deres godkjennelse. I selskaper og slikt, så vær ærlig med omgivelsene og fortell dem om hvor viktig valget ditt er for deg. Kjør solo og kjør knallhardt!
Det siste rådet er enkelt. Basert på mine erfaringer ønsker gjerne den ene halvdelen i et forhold eller i venneflokken en endring, mens den andre er mer lunken. Gi beskjed så tidlig som mulig at dette er en prosess du vil gjøre alene. Ikke vent på at de andre skal manne seg opp. Da vil du måtte risikere å ikke komme i gang i det hele tatt. La dine egne resultater være det som planter endringsfrøet hos andre. Selvgjort er velgjort. De andre må faktisk selv finne sin indre motivasjon, ikke få den tredd nedover hodet.
Livsstilsendring kan altså være en ensom prosess. Fordelen er at du ikke gjør deg avhengig av andre for å være mer aktiv. Du velger selv når du vil gå på tur. Du slipper å vente til neste gang fordi partner eller venn ikke orker akkurat i dag, og du har dermed full kontroll over egen prosess. Ofte kan dette være vel så bra som det å desperat forsøke å få drahjelp av dem som altså drar deg ned og saboterer din endringsprosess.
Uansett så ønsker jeg at alle skal klare det og uansett hva som passer, så masse lykke til med din prosess!
I dag har jeg fått gjennomgå i hele kroppen! Selv om jeg fra før var dødssliten, så var det ingen bønn når frisklivsstrening skulle gjennomføres. 30 minutter med knallhard spinning etterfulgt av 30 minutter styrkeøvelser.
Så er det slik at det egentlig er litt deilig å tømme seg fullstendig i et slikt hardkjør. Etter spinning som jeg jo ikke er vant med, da jeg er mer en løpegutt, så fikk jeg umiddelbart krampe i ene foten. En av instruktørene som var der tilbød meg straks magnesium, men jeg valgte å stå i det. Heldigvis så gav det seg raskt. Dette viser at jeg har endel å gå på når det gjelder sykkel.
Men ved å regulere aktiviteten så er det slik at jeg kom meg igjennom alle øvelsene likevel. Det å kunne regulere øvelsene til et minimum der andre klarer mer, gjør at man kommer seg igjennom et fullt program uten å møte veggen. Husk at det er individuelt hva man kan klare og man bør ikke være så stolt at man absolutt MÅ klare det samme som godt trente instruktører. Dem viser deg tross alt en vei. Hvordan du går veien er helt opp til deg selv.
SÅ etter endt økt var jeg kjørt. Men det er da deilig at selv om aktiviteten og øvelsene i enkelte partier ble skrudd ned i intensitet og repetisjoner, så klarte jeg å fullføre og likevel tømme meg helt for krefter. En MESTRINGSOPPLEVELSE i stedet for en potensiell tapsopplevelse.
Det å være bevisst på å regulere aktivitet i de programmene man følger og i de gruppetreninger eller enkelttreninger man setter seg fore, vil være viktig for oss. Det er viktig for at vi skal kunne klare å opprettholde aktivitet over tid. Det å hele tiden jage etter mål og grenser man ikke klarer eller nærmest ødelegger seg på, er kun egnet til å løpe rett mot veggen. Finn din aktivitet/treningsform og reguler den til å være levelig slik at den kan utføres korrekt og med en god dose vellyst. På den måten vil du kunne leve med trening resten av livet. Og da med et smil rundt munnen.
I dag har jeg faktisk lyst til å fremsnakke meg selv litt. Av og til er det også helt nødvendig å fremsnakke seg selv. Ikke bare alle andre, selv om det unektelig er enklere å fremsnakke andre enn seg selv.
De siste par dagene har jeg vært i elendig form. Med smerter og stivhet i alle ledd har dagene vært utfordrende og vonde. Det er NESTEN slik at det har gått ut over humøret mitt. Men bare nesten. Jeg har valgt å være like blid som vanlig da sure tryner og ufyselig opptreden ikke gjør situasjonen bedre, men snarere verre. Så hva pokker er da vitsen med å velge dårlig humør? Jeg velger å synes at jeg er flink som klarer å smile i stedet for å si til meg selv at jeg ikke er flink. Ser du poenget? Mye bedre strategi.
I dag har jeg også hentet frem skjemaet til løpesøndager med hverdagsaktiv! Dette gratistilbudet fra meg handler om at vi samler flest mulig og bare løper, går, tripper, ruller eller hva som helst en hel klokketime på en løpebane her i lokalmiljøet. Det å kunne samles og nyte en aktiv klokketime er gull verdt for kropp og sjel. Planen er å starte nye LØPESØNDAGER allerede i månedskiftet her på Sotra.
Alle som møter vil få råd og tips til hva og hvordan man kan bli småforelsket i økt aktivitet og løping. Det blir litt om hva som kan gjøres i forhold til løpeteknikk for de som er helt nybegynnere samt råd og vink fra undertegnede til ulike hverdagsaktiviteter underveis. Jeg håper vi kan være mange som kan delta og ha det moro med løping som aktivitet fremover.
Jeg vil også si at det er fullt mulig å sende meg spørsmål her på bloggen, eller på facebooksiden min.
Klikk dere inn på facebooksiden min for å hjelpe meg å gjøre HVERDAGSAKTIV til Norges største innen normalisering av trening og tips, råd om aktivitet og hvordan klare dette til tross for fysiske og psykiske vanskeligheter.
Jeg har mange jern i ilden for dette året og vil introdusere dette på facebook og selvsagt her på bloggen etter hvert som det er aktuelt. Jeg trenger også flere som ønsker å fremme, støtte og hjelpe meg å nå målet om å gi flest mulig en gratis mulighet til å ha en aktiv og god hverdag på tross av og istedet for ulike funksjonsnedsettelser og problemer med aktivitet og deltakelse. Både ved å fremme bloggen min, støtte med praktisk hjelp, samt kanskje bidra på annet vis, så kan vi finne rom og anledning til å gi noe fra oss selv til andre.
Men altså folkens, for nå er jeg altså snart i gang med å legge til rette for hverdagsaktiv.blogg.no sin LØPESØNDAG!
Husk at det beste i livet er GRATIS og at en aktiv hverdag aldri koster mer enn det du selv velger å legge i det!
I dag ser jeg de siste snøflekkene forsvinne utenfor. Litt sånn digg følelse er det da snø, regn og is for meg er ensbetydende med smerter og vonde ledd. Det er visstnok ikke vitenskapelig bevist etter det jeg kjenner til, at været spiller en rolle i forhold til smerter og stivhet i kroppen.
Men jeg har altså snart 30 års erfaring med dette og da gir jeg egentlig blanke i hva vitenskapen forteller meg. Jeg kjenner det jaggu på gikta når jeg faktisk kjenner det, ikke sant? Hva som gjør dette kan jeg jo selvsagt bare fundere på.
Så hva med alle dere andre? flere som tror at det med smerter, gikt, ledd og muskelplager har noe med været å gjøre?
Alt i alt så skal vi altså forholde oss til hva leger og forskere, akademikere og andre instanser som mener noe om disse tingene, men har dem alltid rett? Gjennom mange år så har jeg ofte blitt forundret over helsevesenets hang til å forkaste, fordømme og underkjenne pasientenes egne erfaringer. Dette har heldigvis blitt adskillig bedre de siste årene, men fortsatt er det mye meninger knyttet opp mot en noe ensidig måte og forstå smerter som utelukkende knyttet til akademiske “bevis”. Hvis det ikke er godt nok forskningsgrunnlag eller hvis studier er noe tynne, ja så er det alt for mange fagfolk som avviser at de finnes.
De viktigste arenaene for fremdyrkelse av en ensidig tolkning i forhold til diffuse smerter, er etter min mening utdanningsinstitusjonene. Unge nyutdannede innen helsefaglige utdannelser har ofte en altfor akademisk tilnærming til pasienter.
Utdanningsinstitusjonene bør kjenne sitt ansvar om å legge et mye større fokus på opplevde symptomer kontra det å avfeie menneskers subjektive opplevelse av for eksempel smerte. Her har utdanningene en lang vei å gå etter min mening.
Det samme gjelder for dem som arbeider med mennesker innen helse. Vi har et særlig ansvar for å lytte. forstå og akseptere at smerter, årsaker og ulike symptomer er individuelle og oppfattes ulikt. Såpass respekt bør vi faktisk vise til våre medmennesker at vi kan forstå hva dem opplever til tross for at en eller annen vitenskapelig artikkel viser noe annet. Forskning er nødvendig og avgjørende for å forstå ulike deler av ulike ting, men vi må passe oss vel for å la oss styre av resultater i enkeltstudier, statistikk og ulike deler av de akademiske miljøene i for stor grad. Vi kan la det være rettledende, men også være klar på at mennesket er såpass komplekst at ikke alt tas for svart eller hvitt.
Dessverre har både jeg og svært mange andre blitt møtt med skepsis når det kommer til mine møter med helseapparatet. Spesielt vi som lider av diffuse sykdommer som ikke vises på bilder eller blodprøver, vi sliter med å bli trodd, eller å bli behandlet med respekt.
Dette kan få FATALE konsekvenser.
Det å ikke bli trodd i forhold til spesielt smerteproblematikk, er vondere enn selve smerten. Dette fører til utstøtelse fra samfunnet, angst, ensomhet, sorg, depresjoner og ytterligere smerter i kroppen. I tillegg kan det føre til økonomisk ruin, rusavhengighet og et liv i et system som ofte bare er opptatt av diagnoser og restarbeidsevner. NAV har nemlig også et særlig ansvar om å forstå enkeltindividet. Ikke bare henge seg opp i diagnoser for å kunne hjelpe folk til å få et bedre liv. Det å mestre sine plager til tross for at de ikke vises på røntgen eller i blodprøver. Meg selv for mange år siden ble mistrodd og nærmest ødelagt i nav systemet på grunn av manglende “bevis” i form av konkrete bilder av mine ryggproblemer. Først når jeg fikk bilder og en klar diagnose, samt hjelp fra andre enn dette systemet, fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Men dette var altså den gang. Jeg håper og tror det er annerledes nå. Den gang var man helt avhengig av å “treffe” riktig saksbehandler. Gjorde du det ikke var du i praksis ferdig.
Er det noe jeg selv har tatt med meg inn i mitt eget yrke, er det forståelsen av andre menneskers lidelser når de ikke blir forstått av regelstyrte og akademiske prosesser som knuser deres individuelle opplevelse av hvordan de har det.
Lovverket vårt i helsevesenet regulerer dette i form av at vi er pålagt å la brukermedvirkning og brukers autonomi være i fokus i alle våre intervensjoner.
I praksis er det dessverre noe annerledes.
Vi lar altfor ofte våre faglige meninger være styrende for våre intervensjoner. Dette er viktig å ha med seg i ryggsekken. Det er viktig å se pasienten som mer enn bare fibromyalgi, som mer enn bare diffuse smerter, men også som et individ. Et menneske som har så mye mer enn en kropp. De har et sinn, en erfaring, et liv og en selvstendighet. De har sine opplevelser på godt og vondt som har formet dem som unike mennesker. Helt annerledes enn dere med akademiske rapporter i vesken, helt annerledes enn dere med fersk bagasje fra skolebenken, helt annerledes enn dere med et annet liv. Helt annerledes enn noe annet i verden.
Fordi hvert eneste menneske er unikt. Hver eneste menneske er forskjellig. Hvert eneste menneske OPPLEVER sin helhet i verden som noe vi andre ALDRI kan sette oss inn i.
Så her sitter jeg altså å kikker ut av vinduet. Snøen er i ferd med å forsvinne, og årstiden kryper seg sakte og sikkert mot vår og sommer. Varme hjelper for meg. Bevegelse og trening hjelper for meg. Forståelse og at andre anerkjenner min stive gamle kropp der smerter er en del av hverdagen, det hjelper ALLER MEST!
For hvis vi vier våre liv i hendene på dem som ikke forstår at erfaringsbasert kunnskap, erfaringsbaserte opplevelser faktisk betyr MER enn vitenskapelige rapporter, ja så går vi inn i en noe dyster fremtid etter min mening. En fremtid der MENNESKET ikke lenger er noe annet enn tall, statistikk og bokstaver i en rapport.
La oss hylle våre unike egenskaper som mennesker. La oss fremelske dem “SOM KJENNER DET PÅ GIKTA”. La oss hylle dem i systemet som gir av sin varme og ikke BARE av sin faglige kompetanse. La oss ANERKJENNE dem uten DIAGNOSER. La oss hjelpe dem slik at de ikke faller ned i den grøften som mange faller i. I en grøfte der regelryttere i firkantede systemer og med null erfaringsbasert kunnskap skal overstyre brukers OPPLEVELSE av egen situasjon. La oss HYLLE dem i systemet som fremelsker individets egenart, unikhet, selvstendighet og forståelse av sin situasjon.
Fordi at hvis vi ikke gjør det så vil mange bare forvitre. Falle for systemets skarpladde våpen og for alltid være dømt til et dårligere og kortere liv enn det som er nødvendig. La oss ta vare på SJEL! IKKE BARE KROPP! Fordi det henger sammen. La oss legge til side våre innlærte akademiske ferdigheter i ny og ne og faktisk ta i bruk vår EMPATI OG EVNE til å utvise skjønn!
Det går mot vår. Jeg gleder meg til varmere klima. Fordi smertene mine blir mindre da. Gikten forsvinner en stakket periode og sinnet mitt får igjen anledning til å smile litt.
I dag var jeg da altså med på årets første frisklivstrening med fysio. En halv time med spinning og deretter styrkeøvelser. Fysioterapeuten hadde laget et tett og godt og ikke minst utfordrende program som fikk svetten til å sile av meg. Og her forventer jeg også gangsperr i flere dager.
Det ble en kjempegøy time med friskliv og en super styrkeøkt.
Det å ha slike timer sammen med andre er for mange en vanskelig øvelse. Mange har en oppfatning om at det å være med i en gruppetrening ikke er noe særlig. Man har ofte en tanke om at alle andre er så mye bedre og sterkere enn en selv.
Særlig dem som sliter med dårlig selvbilde eller angst, vil kjenne på hvor vanskelig det er. Man går rundt å sammenligner andre med seg selv. Det er da vanlig å se på seg selv som dårligere enn alle andre.
Det er spesielt synd da dette er en oppfatning som er helt feil. Enhver som er med i en slik gruppe har på et eller annet tidspunkt kjent på det samme. Og overvunnet det, blitt sterkere, sprekere og psykisk bedre.
Vi har alle våre demoner å sloss med. Det viktige er å endre frykten. La frykten bli svakere ved å stå i og eksponere seg selv for de demonene som ødelegger vårt fysiske eller psykiske liv.
Det er ikke lett, men det er mulig og det er nødvendig.
Selv har jeg hatt og delvis har fortsatt det samme problemet. Noen ganger klarer jeg det ikke, og jeg har lært meg at det også er greit. Det er greit så lenge jeg vet at det faktisk er slik. At demonen fikk inn en seier. Men at de f… ikke skal vinne krigen!
Så neste gang SKAL jeg klare å eksponere meg for alt. Og belønningen når jeg klarer det er himmelsk god. Både for kropp og sjel.
Så begynn med å lag nye tankemønstre i hodet ditt. Tankemønstre som fremsnakker deg selv. Som sliper sverdet ditt, klar for å konfrontere monstrene i deg selv. Ikke gå i fella der tankene forblir gamle. Forny dem. Ikke la dem bli sannheter. Ikke si til deg selv at dette kommer ALDRI JEG TIL Å GJØRE. Ta et bevisst grep og åpne for at ting du før nekter å gjøre eller være med på, nå er åpent for totalrenovering. For endring.
Fordi det å være på en plass i livet der du ikke ønsker å være, aldri vil gi deg et annet liv enn eksistens.
Alle har sitt. Ikke la ditt bli noe som fratar deg det å leve. Eksponer deg for frykten og begynn å delta i ditt eget liv. Og klarer du det ikke i dag så ikke gi opp å forsøk. Aldri!
Det å takle dette er for mange også en trening. Eksponering trenger man å øve på. Om igjen og om igjen.
Våg å være sprø nok til å bare gi faen. Det er ditt liv! Ikke andres. Basta!
Selv begynte jeg å leve når jeg begynte å gi mer faen i alt. Jeg gir F, i hvordan folk ser på meg, jeg gir F i hvordan andre oppfører seg mot meg, jeg gir F i angst og uro og løper i stedet. Jeg gir F i det som er vanskelig. Det å gi mer F er å anbefale.
I dag har jeg fått god trening på jobben. En aktiv jobbdag gir en god ettermiddag og kveld synes jeg. Det er fantastisk å bli sliten i kroppen når man har gjort noe fornuftig.
I dag hadde meg og fysioterapeuten balansegruppe på jobb. Mange kom og gjennom bevegelse, sang og styrkeøvelser som er laget for å bedre balansen, fikk alle en time med fysisk aktivitet.
Stemningen var god og jeg selv ble svett av øvelsene og gleden i ansiktene rundt meg. Jeg gleder meg allerede til neste gang!
I morgen er det frisklivssentral med fullt kjør. Det blir spinning og det gleder jeg meg til.
Jeg synes det er fantastisk å få lov til å være med å spre glede og motivasjon til å bevege seg mer for de eldre og dem som av ulike grunner trenger hjelp til livsstilsendring. Jeg er heldig som kan bidra til at et helsevesen får den respekt og ros den fortjener. Det er ikke alltid dem som arbeider innen helsevesenet får den ros de fortjener. Ofte fremstilles ulike deler av eldreomsorg og helsetilbud som et tilnærmet falitt katastrofeområde.
Dette kjennes i alle fall for meg svært feil og urettferdig.
Da er det ekstra godt å være med å bidra til økt livskvalitet, latter og glede i aktivitet.
I dag har vi planlagt full nedvask av huset. Her ligger det altså en treningsøkt det lukter svidd av. Det å vaske hus er muligens en av de beste treningssettene du kan ta.
For å sammenligne med enkeltøvelser i treningsapparat, så se for deg ditt favorittapparat der du tar tre sett. Her får du trening for AKKURAT de spesifikke musklene apparatet er designet for. Hvis du for eksempel vasker ned badet, og da vegger og gulv med mer, ja så aktiveres muskler du ikke visste du hadde engang.
Nå er det ikke bare å levere fra seg medlemskapet på senteret, da dette er viktig sett i lys av flere ting som glede og motivasjon, men absolutt verdt å reflektere over nytten ved å vaske hus.
Det å gjøre øvelser som aktiverer flere muskelgrupper samtidig er lurt da mange av våre største muskler ikke blir helt optimalt trent uten at støttemuskulatur også får sitt.
Det å la nedvask og hverdagsaktivitet bli en del av treningen er også lurt rent mentalt. Der du før tenkte på husarbeid som noe dritt du bare “MÅ GJØRE”, kan du nå legge det inn i treningsprogrammet ditt.
Så folkens, la husvask og daglige oppgaver inngå i det brede øvelsesspekteret som sammen med annen trening utgjør helheten i ditt nye aktive liv.
Hvordan man velger å tenke på ulike oppgaver er viktig for hvordan vi takler dem. Hvis vi utelukkende er negative til ulike ting så er faren stor for at vi bidrar til å gjøre oppgaven enda verre. Hvis vi snur tankene våre til å se på ting med et litt mer nyansert og positivt blikk, ja så blir også det lettere og glede seg.
Så i dag skal jeg ha en treningsdag som inneholder nedvask av hus der kjernemuskulatur og bevegelse er i fokus. Senere i kveld skal jeg på treningssenteret og løpe en tikilometer som vanlig.
Og belønningen er ikke bare en knallgod trening, men også et rent og nyvasket hus på kjøpet. What a deal!
I dag har jeg hatt en aldri så liten gjennomgang på kompetansen min. Av og til er det viktig med en gjennomgang av formalkompetanse, kursoversikt og erfaringsbasert kunnskap.
Det er jo ekstra hyggelig å kunne gjøre slikt når man kan ende opp med litt uhemmet selvskryt, ha ha ha.
Spesielt er det viktig når jeg forsøker å bygge en forståelse for at det er bedre med en annen type tilnærming til livsstilsendring enn det som er mest vanlig i dag.
For å si noe om hva jeg ønsker. Det er slik i dag at alt for mange som fremmer livsstil og helse, fremmer trening som det optimale svaret på alt. Det er jo helt klart at det å trene er viktig, men det fokuset trening har fått er nesten litt sykt. Etter min mening er det alt for stort fokus på hard trening som løsning på alt. Det kan nok stemme på noen, men for de fleste vil en slik tilnærming føre til mestringstap i nesten alle situasjoner.
Det finnes alt for mange trenere og terapeuter der ute som har svært god kompetanse på trening og teknikk, men etter min mening så mangler det mye kompetanse på det å endre vaner og trening gjennom etablerte endringsprosesser. I min bok vil dette innebære å starte livsstilsendring med trening av hode og ikke med trening.
I min bok er det viktigste med litt aktivitet for mange, enn mye aktivitet for de få.
Gjennom mitt eget livsstilsprogram så endres hodet slik at aktivitet og trening baseres på å gå fra en inaktiv hverdag til en mer aktiv hverdag der trening brukes som krydder i hverdagen og ikke som en hard pytonøkt med en geriljatrener som kun har fokus på pulsøkning.
Så hvilken kompetanse har jeg som kan stå opp å si slikt? Mange terapeuter og pt’er vil nok være uenige med meg. Det er i så måte ikke noe nytt for meg. I 2013 fremmet jeg treningsformen HIIT og fikk så ørene flagret av enkelte “spesialister”på trening. I dag er HIIT trening og Tabata en av de mest brukte treningsformene i verden.
I 2014 argumenterte jeg for at endringsprosesser tar minst 8 måneder for å kunne gi varig effekt, og da helst et til to år for å endre vaner varig. Samme kritikk haglet mot meg fra ulike fagmiljø. Så begynte ulik forskning og doktorgradsavhandlinger å dukke opp og understøttet det jeg fremmet. I dag vet vi at ledende forskere slår fast at endring tar såpass lang tid som jeg sa. Dette har ført til at ulike offentlige tilbud gis av lengre varighet enn det som opprinnelig var anbefalt.
I 2016 og frem til i dag har jeg fremmet at hodet må trenes før det settes et for stort fokus på harde treningsøkter. Det sykelige fokuset på øvelser innen kardio og styrke fører etter min erfaring til et usannsynlig høyt press hos folk. Dette kan høre til at flere møter veggen. I verste fall gir dette varige skader på motivasjon og endringsvilje. En svært uheldig måte å fremme helse på med andre ord. Det kan godt hende at vi burde ha krav til treningsbransjen om at trenere og terapeuter har minst like stort fokus på motivasjon og endring som treningsteknikk? Det kan til og med lønne seg for treningssentrene fordi hvis det legges et fokus på VARIG ENDRING, ja så vil man ende opp med kunder som regelmessig er i aktivitet for helsas skyld og ikke ender opp som støttemedlem eller dropper ut av kundegruppen.
En vinn, vinn situasjon for alle.
Som livsstilscoach gir jeg gjerne råd som kan føre til varig endring. I dette ligger det klare råd om at det å endre noe for resten av livet ikke skal drepes etter en umenneskelig hard intervensjon der slitet ikke er til å holde ut resten av livet.
Så er jeg da spent på om den kritikken jeg får om denne meningen, også dempes om et par år når dette blir mer i fokus.
Så tilbake til hvorfor jeg mener alt dette. Hvem er jeg som kan påstå alt slikt?
1. Utdannet rørlegger med lang erfaring innen det å slite i stykker ryggen. Operert for prolapser i 1990 og smertepasient fra 1990 og frem til 1998.
2. Klubbmester, kretsmester og vestlandsmester i vektløfting
3. Utdannet ergoterapeut med rehabilitering og opptrening som hovedområde. Arbeid med hjerne og nevrorehabilitering siden 2006.
3. Startet frisklivssentral alene i 2013 og har fungert som leder, koordinator, trener og motivator til i dag. Herunder ekstra kursing innen motiverende samtale, helsepedagogikk og ulike kurs innen trening og utvikling.
4. Videreutdanning i helsefremming og rehabilitering med særlig fokus på hverdagsrehabilitering og aktivitet i 2015.
5. Har selv erfaring med å slutte å røyke, trene en smertefull og kronisk ryggskade vekk, komme meg tilbake etter systematisk mobbing i arbeidslivet for mange år siden før min nåværende jobb. Har bekjempet angst og depresjon og er godt kjent med hvor vanskelig det kan være å cope med sosial angst.
Så ja, jeg har altså en god blanding av livskunnskap, livserfaring og formell kompetanse.
Og et av de viktigste tingene i mine program er altså og ha fokus på frisk og ikke syk.
Fokus og forståelse for at alle er forskjellige, samt at det finnes mange ulike veier til Rom.
I dag startet jeg årets første frisklivsstrening på jobb. For de som måtte lure på hva dette er for noe., så er en del av mitt arbeid å trene deltakere i frisklivssentralen i kommunen.
En frisklivssentral er et kommunalt tilbud til dem som har behov for livsstillsendring. Ønsker du å lese mer om hva en frisklivssentral er så finner du mer om dette her.
Jeg har startet og drevet arbeidet med frisklivssentral i kommunen siden 2013. Så man kan si at jeg har ganske lang erfaring med denne type arbeid. Sjekk gjerne om det finnes en frisklivssentral i din kommune. Det kan i særdeleshet anbefales.
Men dagens treningsprogram hadde også et fokus der alle øvelsene lett kan gjøres hjemmefra i din egen stue.
Her er en gjennomgang av dagens program!
Tåhev. vi tar tåhev helt til vi ikke klarer flere, eller krampen setter seg i leggen. Ikke fortsett hvis du får krampe.
Gå på stedet hvil i 5 minutter til musikk og deretter løpe på stedet hvil i 5 minutter. Her får man puls etter hvor intenst man beveger seg. Bruk armene dine aktivt i disse minuttene.
Finn frem en stol, legg armene i kryss over brystet og sett deg og reis deg 3 sett a 30 ganger, eller til du ikke klarer å reise deg igjen. Husk å bremse på vei ned og vær eksplosiv på vei opp.
Løpe på stedet hvil i 20 x 4 sekunder. Her gis det full gass i 20 sekunder hvile i 5 sekunder og ta så nye 20 sekunder osv.
Planke for kjernemuskulatur så lenge du klarer x 3 sett –
Sideplanke på begge sider samme som punkt 5
Et minutts pause før neste øvelse – her er det mountainclimber som gjelder – Utføres som planke, men klatre med et og et ben x 12
Dette var dagens øvelse for oss. Klarer du dette? Gi det et forsøk og selv om du ikke klarer det så har du fått deg en god økt likevel. Og hvis du synes det for lett så kjører du tre sett med alle øvelsene om igjen. Husk at det ikke er om å gjøre å sprenge seg, men å klare å få gjort øvelsene i heimen på tidspunkt der du ikke orker å stikke avgårde på trening.
La disse øvelsene være veiledende som daglige drypp i aktivitetshverdagen din og la turen på treningssenteret være krydderet i tilværelsen!
