Reklame | Bangerhead, iDeal
Jepp, og det er også innenfor rekkevidde, tenker jeg.
Dagens kontor ser forøvrig slik ut.
Det er ikke ofte man kan blogge i slike jobbomgivelser!
Men, altså tilbake til påstanden min om å bli 167 år. Hva er det for slags mål i livet for en mann i sin beste alder som burde ha vett nok til å skjønne bedre?
Eller ligger det noe mer bak en slik påstand?
Selvsagt gjør det det. Det å bli 167 år er i dag ingen som har klart, derfor må altså noen bli den første. Og det skal altså bli meg. Det har jeg valgt som det eneste overordnede målet mitt i livet, når det gjelder liv og helse.
Et drøyt mål sier du, men tenk bare på forskningen som gjøres i dag, samt det faktum at den generelle levealderen stadig øker. Det er ikke lenger uvanlig å bli langt over 100 år gammel. Og i dag er det også mulig å skifte organer som ikke virker lengre nesten raskere enn å skifte klær. Dette vet de fleste, men alle er likevel skeptiske når jeg slenger ut påstanden om at jeg har som mål å leve til jeg altså blir 167 år.
Hvorfor akkurat 167, kan man spørre? Jo da lever jeg akkurat 100 år som pensjonist og jeg er selvsagt opptatt av hva som skjer med pensjonsavtalen etter passerte 150. Og jeg lurer også på om jeg blir invitert til slottet for å få en medalje som de må spesiallage fordi de bare har medaljer opp til hundre? Hva vet jeg. Spennende blir det i alle fall å følge med på.
Når jeg i ulike sammenhenger forklarer hvorfor jeg har et såpass “hårete” mål, så sier folk ofte at de ikke ønsker å bli så gammel. Hvorfor spør jeg da. Jo fordi de ikke ønsker å ligge i en sykeseng i kanskje mer enn 50 år som gammel og utslitt.
Vel, jeg har selvsagt ingen planer om å bli liggende som pleiepasient før jeg nærmer meg 165 år. Da er jeg nemlig så godt trent, så sunn og har skiftet ut alt unntatt hodet mitt, at jeg selvsagt er i relativt god form når jeg kommer så langt. Og siden eldreomsorgen innen den tid vil ha blitt fornyet til det bedre der forebyggende, rehabiliterende og helsefremmende tiltak og tenkning da vil gjennomsyre alt. Både innen helse og omsorgstjenester samt alle deres støttespillere og i det tverrpolitiske landskapet. Men også blant samfunnsaktører generelt.
Jeg vil da kunne nyte de siste par årene mine godt ivaretatt i eget hjem der hjelp, varme hender og teknologi i skjønn forening ivaretar mine nå litt skrantende restfunksjoner. Men jeg vil fortsatt være sjef i eget liv!
Utopi, tenker du? Neida. Med over 100 år å gjøre det på vil vi helt sikkert klare det. Når nye generasjoner med nye innovative tanker møter gamle tanker, holdninger og teknologi, vil de som ikke er pensjonert være dem som styrer. Kanskje på godt og vondt, men jeg tror nok at det er mest på godt. Verden beveger seg tross alt fremover. Det er vel i dag ikke mange igjen som ville ha flyttet helsevesenet 100 år tilbake i tid? Bare nevner det for perspektivet sin del.
Men jeg er jo da overbevist at det fantes like mange negative holdninger og frykt for nye ting den gangen også. Det har jo historien vist oss.
Nå, men her tyter jeg om alt mulig annet enn det som var innledningen min, nemlig det å bli 167 år. Klarer jeg nå dette? Vil det være slik at alle andre rundt meg dør og jeg lever som en syvende far i huset der jeg henger i et elektrisk og datastyrt horn oppe på veggen? Der pleier kommer en gang i timen og trykker på en knapp, hvorpå hornet mitt senkes ned i et slags elektrolysebad der jeg stelles. Så kommer pleier og legger to varme hender i syntetisk materiale på meg, smiler og går til neste hus hvorpå hornet heises opp igjen på veggen? Neh. Tror ikke det. Alle rundt meg skal selvsagt også leve like lenge.
Men målet mitt om å bli 167 år står fast. Om jeg klarer det er likevel mindre viktig så lenge jeg regulerer livet mitt slik at jeg er i best mulig form, lever i nuet, lever relativt sunt, er i aktivitet både for kropp og sjel og sist, men ikke minst, nyter det livet jeg har til det fulle!
Som de fleste av mine blogginnlegg peker på så er det mye man kan gjøre selv for å få et lengre og friskere liv. Lever man et aktivt og sunt liv der bekymringer legges bak seg og problemer ikke ansees som problemer før de er der, samt at livet nytes så friskt og godt som mulig, så er alt mulig. Hvis man samtidig tar høyde for den utmerkede fremgangen innen legevitenskapen, og det faktum at vi i verden stadig blir eldre rent statistisk, så er det meste mulig. Legger man til en god dose tro, håp og kjærlighet samt 4 deler placeboeffekt, så er alt mulig.
Om jeg når målet? Som sagt er det ikke viktig, men jeg skal i alle fall gjøre mitt til å ha en livsstil som gjør det mulig å leve lengst mulig, med best mulig helse. Så ved å ha et slikt mål i livet så vil andre og kortsiktige mål komme av seg selv. Å stresse for å nå en haug med ulike delmål som stadig endres og må reguleres fordi ytre eller indre påvirkninger sørger for at delmål må deles i flere delmål og mål blir forskjøvet hit og dit? Nei, det gidder jeg ikke å stresse med. For dem som må ha det slik er enhver sitt eget valg. Mitt valg er å nyte, trene og altså leve livet mitt hvert sekund frem til jeg fyller 167 år.
Mvh willy
#livsnyter #livet #livsglede #jobb #sommer #hverdagsaktiv #motivasjon #aktivitet #helse #helsegevinst #livsstilsendring #psykiskhelse #helsefordeler #helsendin #helse #motivasjonsfaktorer #aktivitetmål #hverdagsaktivitet
