Velkommen til min blogg. Jeg er utdannet Ergoterapeut og Hypnoterapeut.
Jeg jobber 100% som Ergoterapeut i kommunen og har eget firma som tilbyr hypnoterapi, EFT , Livscoaching, foredrag og mer både til privatpersoner og til bedrifter.
Jeg er levende opptatt av å hjelpe andre mennesker til et bedre liv og bedre helse på deres egne premisser.
Jeg elsker å være i aktivitet og da særlig løping i gledestempo og jeg elsker å bidra til at andre også kan få de samme opplevelsene der livet kan leves til max!
Jeg skriver mye om hverdagsaktivitet og mental trening og endring gjennom hypnoterapi og ikke minst om hva vi mennesker kan bidra med for å gjøre verden til et litt bedre sted.
Nehh. Eller… kanskje litt? Spørst hva det gjelder, eller? Helseangst er også angst da.
Vi menn som har nådd en viss alder, altså med alder mener jeg selvsagt ikke eldre eller altså middelald… ehh eller jeg mener egentlig menn generelt. Drit i det med alder. 😊
Uansett. Vi har alle våre ting enten man er mann eller dame eller man er 20 eller 50 og en ting jeg selv har er en smuuule helseangst.
Ikke slik at jeg drikker den siste olje med kamerat Arne hypokonder eller skriver testamentet hver gang jeg er tett i nesen, men litt sånn urolig opp mot litt sånn nestenpanikkangst hvis det er noe jeg burde gå til legen med.
Slik som i dag. Har følt meg litt svimmel den siste tiden og ikke helt i form og blodtrykket ble målt til slightly altfor høyt. Dette målt av gode sykepleierkolleger selvsagt og proffe som de er så smilte de litt sånn trygt da de så resultatene og sa litt sånn smilende og henslengt at jeg burde tatt en tur til legen.
Jaha, jeg synes jo selvsagt at jeg så en antydning til nervøs bekymring skinne igjennom det nå litt mindre trygge smilet deres? Eller?
Allerede her gis det forutsetninger og forventninger i mitt hode om mulig akutt hjertestans i løpet av de neste minuttene og hvis jeg da overlever dagen så er jeg heldig som slipper unna med en bypassoperasjon eller i værste fall en full hjertetransplantasjon.
For ikke å snakke om hva de eventuelt finner i tillegg til hjertesvikten…masse blodprøver som jo man vet kan avdekke at man egentlig har hatt flaks som fortsatt lever.
Okey så er det engang slik da at man bare må avgårde for å få dommen.
Så sitter man altså der da. På legekontoret og kjenner på at pulsen stiger, blodtrykket øker. Kjenner på at hodepinen som plutselig har oppstått nok ikke skyldes for lite drikke, men antageligvis bærer bud om et forestående hjerneslag av den massive typen…
Man ser på de andre pasientene…heldige er de som kun har en lettere influensa eller en forstuet finger….hmm
Lurer på om de har hjertestarter her…
Huff. Kjenner at jeg er på grensen til å være ørlite grann negativ her, men men
“Marthinussen” ropes det! Hjertet stanser helt opp i minst 4 minutter! Here we go! Ingen vei tilbake… føles som death row uten at jeg av den grunn vet hvordan det egentlig føles, men sånn er det det føles.
Da var det gjort.
Ingen fare for hjertestans og annet alvorlig. Kjennes ut som en lettelse og som om jeg er benådet i siste liten, men ellers frisk og tidig. Nå var jeg plaget av noe smårusk altså, men ikke noe som en god natts søvn og litt hestemedisin ikke kan ta knekken på.
Helseangst er virkelig reelt hos mange og det kommer i mange ulike graderinger. Men som man vet så er det bedre å lide seg gjennom undersøkelser så ofte som mulig. Spesielt vet jeg at mange menn synes at dette er vanskelig. Og det er det altså. Nytter ikke å prate rundt det faktum. Men med vondt skal vondt fordrives og hvis det er slik for deg så kan du trøste deg med at når du har gjort det og tilogmed overlevd, så bestill neste undersøkelse eller jevnlige sjekk når du er der. Da slipper du at det går evigheter til neste gang for det øker nemlig angstnivået.
Så sjekk helsen regelmessig!
Da slipper man en dag å si til kamerat Arne hypokonder at “hva var det jeg sa!?”
Livet har liksom en retning, en forventet linje som vi alle steber etter å følge. Forventningene er støpt om ikke hugget i stein. Noen har allerede erfart og laget oppskriften til hvordan livsløpet skal gjennomføres. Tiden er også viktig. Den er estimert og regnet ut for oss alle. Barnehage, skole og jobb. Alt har sin tid.
På den ene siden er jo dette veldig bra, man trenger ikke finne opp kruttet hver gang man vender eller vrir seg videre og oppover livets landevei.
På den andre siden, blir jo denne oppskriften veldig vanskelig å følge om man ikke har forutsetninger eller funksjon til å følge strømmen, man når ikke i mål før neste løp starter.
Noen må streve hele livet for å nå opp til forventninger noen andre enn seg selv har satt og likevel ikke klare det. Gapet mellom evne og forventning fra samfunnet er for stort.
Utilstrekkelighet finner man på alle nivå og en eller annen gang i livet vil vi kunne ha kjent på det å ikke strekke til, ikke nå målet eller en forventning. Man justerer situasjonen og klarer med eller uten hjelp og komme seg videre og forbi hindringene.
Når derimot hver dag består av så store hindringer at man ikke fungerer slik man skulle ønske, blir livet fryktelig vanskelig. Man skal prestere i et samfunn som ikke er tilrettelagt for DEG men for alle de som klarer å justere, balansere og vurdere.
Ulike prosedyrer og teorier er funnet opp og erfart frem, forsket på og vurdert som passende for å være til god hjelp for mange ulike grupper. Man blir en case, der de ulike oppslagsverkene blir brettet ut og blir puttet på deg slik at du til slutt blir en haug med bokstaver, ICD10`er og tall.
Fra den dagen diagnosen blir satt, da blir livet et forløp – «et løp for livet!»
Man har behandlingsforløp, utviklingsforløp, utdanningsforløp. Alle disse løpene er streket opp, planlagte og blir fulgt med så mange øyne.
Hva da? Jo, da blir livet mer et løp for livet!
Man plasseres i ulike diagnosebokser og når en diagnose først er satt er det vanskelig å tenke utenfor denne boksen.
Kanskje derfor mange blir gående i livsløpet med en kjetting festet til diagnosen og behandlingsforløp knyttet til denne. Kanskje de som klarer å kutte lenkene om selve diagnosene ved å tenke på forløp som går utenfor boksen er de som kommer best ut av det?
Uansett hva som er hva er det viktige å tenke på løsninger og muligheter i stedet for begrensninger.
Aristoteles sa det så greit:
«Det vi må lære før vi kan gjøre det, det lærer vi ved at vi gjør det.»
Kanskje vi løper i feil retning av og til eller kanskje vi heller lar være å løpe fordi vi aldri har blitt fortalt at vi kan klare å løpe?
Og kanskje det da er på tide å lære å løpe ved nettopp å gjøre det?
Tenke utenfor boksen. Våge å tenke litt annerledes. Ta et oppgjør med gamle sannheter for å se om gamle sannheter egentlig er gamle usannheter. Kanskje de gamle sannhetene ikke egentlig er valide lenger. Endre sine gamle oppfatninger hvis disse er med på å holde deg tilbake. Endre ens egne holdninger til ting som aldri har fungert og se på livsløpet med kvalitet og ikke kvantitet?
Tenk over det og hva det kan innebære. Eller som Kjerstin Aune sier:
«Ikke tillat deg selv å bli så sliten at du ikke klarer å gå på bedringens vei»
La meg ta dere på en aldri så liten reise inn i tankene til en helt vanlig person som i mange år har slitt med hvordan man kan komme ut av en spiral der livet består av inaktivitet, angst og uro. Dette er en person som ikke helsevesenet helt klarer å forstå, eller mer rett, ikke helt klarer å ta videre til noe bedre. Ikke fordi det står på vilje og ei heller ressurser alltid, men fordi man ikke helt forstår eller har livserfaring nok til å se alle nyansene i et slitent sinn.
Personen møter ofte svært godt skolerte mennesker med særdeles høye faglige kvalifikasjoner, det ikke det, men av og til er ikke skolelærdom nok. Man må møte personer som har både skolelærdom og nødvendig livserfaring. Man må for å forstå simpelthen ha «Been there, done that».
Dette er ikke noe man selvsagt kan verken kreve eller forvente fra helsepersonell eller i møte med hjelpeapparatet, men hjelpeapparatet har en moralsk plikt på seg til å sette seg inn i disse ulike fasettene og skaffe seg kunnskap og forståelse for de menneskelige følelsene bak hvorfor personen gir tilbakemeldinger som ikke passer inn i en trenings og aktivitetsfremmende tiltakskjede eller pasientforløp.
Hvis personen ikke vil så er det lite man kan gjøre for å hjelpe, både i forhold til lovverk, men også i forhold til manglende forståelse for hvorfor personen ikke vil. Hvis personen har manglende vilje så spørres det sjelden om ressurser til å reise med personen på den reisen som er nødvendig for å langsomt avdekke hvorfor.
Hvis noen likevel tar seg tid til dette så kan man oppdage iboende ressurser hos den enkelte som langt overgår det man hadde forventet.
Angst og uro har som jeg har nevnt tidligere, mange ansikt.
«Jeg vil ikke» «dette er uinteressant» «Jeg har bare overhodet ikke lyst» «Dette er ikke meg»
Når skal man begynne å se bak disse uttalelsene for å skape relasjoner som er egnet til å forstå personen bak masken?
Skal man godta at de som hjelper har en holdning til denne personen om at personen må selv ta tak ellers er det egentlig bare synd i personen, men ingenting vi kan gjøre noe med. Det er jo bare å ta tak i problemene og komme seg i gang!? Eller? Er det så enkelt?
Hva med økonomiske grunner i tillegg til uro og angst?
Hvor ofte har jeg ikke hørt at det å trene å komme seg på trening er tilnærmet gratis, det koster bare 499 i måneden, eller enkelte steder er det til og med gratis? Og hva med turer i skog og mark? I alle fall gratis, så dette er, burde være uhyre enkelt? Egentlig en kjerne av latskap hos denne personen da han ikke kan klare dette selv om det er innlysende at han blir bedre og har mulighet til å komme seg ut av en negativ spiral!??
Er det virkelig så enkelt?
Skjønner vi ikke at dette er umulig/vanskelig selv om det kan synes enkelt for oss?
Depresjon fører også til inaktivitet og de som har kjent på depresjon vet utmerket hvor vanskelig det er å ikke klare å delta. De vet hvor mye lettere det er å velge løsninger som innebærer isolasjon og inaktivitet og hvor ekstremt provoserende det er hvis folk som ikke forstår kommer å forsøke å selge budskapet om
«JUST DO IT»
Jada, ikke noe problem hvis man ellers har ordnede forhold både mentalt og økonomisk. Men for noen så er 40 kroner måneden 4 brød. Frokost til barna eller til seg selv i to til tre uker.
For noen er eget selvbilde så lavt at man ikke vil for enhver pris vise seg i gamle utslitte joggesko eller manglende treningsdrakt sammen med andre. Tenker man på dette når man skaper relasjoner til personen?
Tenker man over at det ikke er nok å prøve å forstå at personen fleiper vekk problemer eller «ikke gidder» Tenker man over at personen må trygges i å føle seg akseptert, forstått, støttet og med ulike fluktmuligheter? Tenker man over og aksepterer man at disse prosessene noen ganger tar lang tid? Og er vi villig til å bruke den tiden det tar for å løse opp det første skrittet over dørstokken?
Jeg har ikke alle svarene på hva som bør gjøres fordi det finnes like mange svar som det finnes personer som i mitt eksempel. Hver og en er et unikt menneske og hver og en må møtes med tid, omsorg og forståelse på hvordan personen har det inni seg. Riktige og tverrfaglige tilnærminger trengs over tid for å nå mål som overhodet ikke har noe med trening og aktivitet å gjøre lenge før man kan begynne å tenke på jogging og økning av puls.
Å bli varig syk er det ingen av oss som ønsker å bli, men mye kan man ikke ha kontroll over slik som arv og miljø. Vi kan likevel ofte være med på å påvirke ulike utfall av en sykdom eller lidelse ved enten å forbygge eller få en behandling som lindrer eller stagnerer utviklingen.
Om man har vært så uheldig å komme til det punkt at man er blitt kronisk syk av en eller annen årsak, ja da har man også fått en diagnose, eller flere. Helst flere.
Det kan gå mange år med utredninger, behandlinger, fremskritt og tilbakefall, gode og dårlige perioder. Man har etter hvert opparbeidet seg kunnskap og kompetanse på sin egen sykdom og helse ? man er blitt ekspert på seg selv.
Ofte har man i tillegg til dette blitt sin egen verste fiende. Man utvikler strategier og levesett som nødvendigvis ikke fremmer helse, men heller holder tilfriskning og bedring av helse tilbake.
I løpet av årene det har tatt og utredes, har man også kanskje utviklet tilleggsplager som angst, inaktivitet, høyt blodtrykk, dårlig kosthold, depresjon, bivirkninger av ulike medisiner osv. Man har en legejournal lik et oppslagsverk i ulike medisinske plager og lidelser – den blir en oversikt over historiske fakta i kronologisk rekkefølge – en krønike.
En er ikke lenger seg selv, men man defineres av sykdommene. Dagene blir brukt til å behandle, medisinere og kontrollere.
Å være syk – å ikke bli frisk
Opplevelsen av å være syk er høyst individuell. Noen gyver på, der andre ligger strak i 14 dager.
Noen blir ikke blir helt frisk igjen fordi plagene gir seg liksom ikke, de kan bli verre og til slutt så kan hverdagen og selve livet være snudd på hodet. Det man tidligere har klart, er nå vanskelig eller rett ut umulig. Ulike reaksjoner på å ikke fungere som før eller miste sine funksjoner, kan være voldsomme og vanskelige å akseptere både for den som blir syk og dem som er rundt. Sykdommen tar sakte og sikkert over hele ens liv og tilværelse. Blir altoppslukende og tilslutt det eneste man tenker på og snakker om. Det slitsomt både fysisk og psykisk.
Å være syk – og prøve å bli bedre
Det å være syk uansett hvilken grunn det er, er slitsomt både for den det gjelder og for ens nærmeste. I slike situasjoner er det svært lett å sammenligne seg med andre og sette seg mål om at det friske klarer skal en selv også klare. Ikke så veldig dumt å ha det slik kanskje, men når tiden går å man ikke når helt i mål så sniker det seg inn dårlig samvittighet for alt det man skulle og burde klart. I allefall i eget hode. Man ser ikke lenger alt det gode man gjør, men sammenligner seg stadig vekk med de som tilsynelatende klarer alt.
Trening er et slikt område. Man overøses i dag med bilder og eksempler på ulike mennesker som har klart å bli vellykket både med tanke på vekt og styrke. Med tanke på det å klare å komme seg til treningsstudio hver dag og stadig ta usannsynlige nye rekorder både innen styrke og kondisjon. Man sammenligner seg med dem og ser selvsagt også på kropper som ikke har et eneste gram fett noen steder og ser usannsynlige atletiske ut. Vanskelig å takle og enda vanskeligere å oppnå for svært mange, da nettopp ulike diagnoser gjør slik at man uansett stiller i en annen klasse enn dem som ikke har det så vanskelig eller som på ulikt sett er blitt frisk av sine ting.
Det er selvsagt mulig. Men hva med å slippe tak i det man ikke kan oppnå og heller fokusere på det man kan?
Kanskje man ikke lenger klarer å komme seg på trening hver dag? Spør deg selv om det egentlig er ønskelig? Vil du gå på trening hver dag? Vil du legge ned så mye arbeid for noe som kanskje blir for tungt for akkurat din kropp? Og finnes det treningsalternativer som likevel gir deg noe som er like bra?
Mange er lei seg for at de ikke klarer å trene hardt på treningsstudio slik de gjorde da de var i 20-30 årene og frisk. Likevel vasker de huset, går i trapper, henger opp klær, bretter klær går lange turer med hunden i skog og mark, handler og bærer handleposer og mye, mye annet. Hvis ikke det er trening så vet ikke jeg hva trening er!
Og hvis man regulerer disse aktivitetene noe, så kan dette bli like effektive som mange av øvelsene som man betaler for på treningsstudio.
Husvask på speed! Ta for eksempel badet. Ved å vaske badegulvet for hånd hvis man i forhold til diagnoser er i stand til det, med skrubb – så får armer og skuldre virkelig kjørt seg. Hvis man går opp trappene i huset og tar 2-3 trinn om gangen i steget så har man utfall, hvis man bærer handleposene med lett bøy i albuene og gjør noen bicepscurls på vei mot bilen så har man trening nesten hvor enn man snur seg. Gjør det beste og meste ut av daglige oppgaver å la fokuset bli på alt man klarer og ikke sammenlign deg med alt man ikke klarer. Aksepter at livet endres på ulikt vis og gjør det beste ut av det som eksisterer her og nå. Fokuser på helse, nytelse, det å leve, å være lykkelig med det som er i nuet. Ikke lev ditt liv som andre, men lev ditt liv som deg selv!
Å være syk – og godta forandring
Det er i sannhet ikke lett å tilpasse seg endring når man er syk. Det å godta for seg selv at livet kanskje for all tid er forandret kan oppleves som et totalt nederlag. Å godta sin nye situasjon eller på et tidspunkt akseptere at livet på enkelte områder er endret vil kunne være et første skritt mot et bedre liv. Som nevnt så er det ikke sikkert at man klarer å leve opp til hvordan ulike vellykkede mennesker fremstilles både i medier og i ulike sosiale forum/plattformer og at man derfor ofte ender opp med å få dårlig samvittighet.
Godta at livssituasjonen for tiden er endret og forsøk å se på endringen som muligheter og ikke begrensninger. Alvorlige diagnoser og tilstander må selvsagt behandles i henhold til gjeldende medisinske forløp, men man trenger ikke belastningen med å ikke strekke til og ha dårlig samvittighet i tillegg til dette.
Noen ganger kan man bedre sin livssituasjon bare ved å akseptere og lære å leve med, samt justere sine mål både kortsiktig og på lang sikt. Kanskje det ikke skal være mange mål som man må jage? Kanskje man kun har dette ene målet om å være mest mulig fornøyd å lykkelig resten av livet?
Å være syk – og leve livet
Oppsummert kan vi vel si at det å lære å akseptere livet og sin situasjon på en realistisk måte er noe som er bra. Legg vekk dårlig samvittighet fordi du som menneske er unik og har kvaliteter på ulikt vis og på ulike områder som ingen andre har. Vi er alle unike. Og forskjellige. Og heldigvis for det! Det er dette som gjør oss til mennesker til tross for diagnoser og ulike funksjonsnedsettelser. Lær å leve ditt eget liv og ikke strekk deg mot å likne andre. Fordi de er dem og du er du. Aksepter at andre klarer slik og slik og lev godt med at du ikke klarer alt lenger. Fordi du klarer andre ting! Du har andre kvaliteter som de ikke har. Kanskje du oppdager at dette egentlig er nok for å være lykkelig?
Ofte så hører man at nå er det på tide å komme seg mer ut på tur. Simpelthen fordi man har godt av det og for at det påvirker sinnet vårt på en positiv måte. Dette er jo selvsagt helt riktig!
Men hva da når dette overhodet ikke blir interessant for den enkelte? Mange synes faktisk at det å gå tur er pyton! Da hjelper det ikke at forståsegpåere og velmenende venner og familie forsøker å hjelpe deg igang.
Det å forsøke å presse eller gi folk unødvendig påpekninger om at “du har da sååå godt av dette” vil tvert imot føre til større ubehag og større motvilje mot det å gå tur.
Glem det!
Hvis man har en motvilje mot det å gå tur så finnes det i sannhet mange ulike alternativer. Det er jo ikke tvil om at det er supert når man begynner å like turgåing, men man skal da for pokker finne ut når man ønsker det selv?!
For mange er ikke det å gå på tur som er vanskelig, men det å møte noen på turen, kanskje det som er værst.
Angst har mange ansikter og sosial angst er en av hovedgrunnene til begrensing av ens aktivitetsliv. “Man vil man vil, men får det ikke til”
Det mange ikke er klar over er at det å utføre en fysisk aktivitet faktisk kan gi de samme symptomer som panikkangst. Man puster tungt og nærmest hyperventilerer og man blir veldig engstelig i aktiviteten. Har man opplevd dette en eller flere ganger så er sjansen stor for at tur assosieres med noe negativt.
Det finnes heldigvis hjelpetilbud i Norge for angstlidelser og hvis man ikke allerede har kontakt med et tilbud oppfordrer jeg til at dere kontakter kommunale tjenester der du bor.
Det er vel ofte slik at fra mange personer og tjenester son ønsker å hjelpe så er det i dag et stort fokus på mengde og intensitet. Man har dessverre en tendens til å se bort i fra dørstokkmila og ulike diagnoser som kan være til hinder for å utføre aktiviteten.
Enhver person må finne sin indre motivasjon til å kunne klare litt i begynnelsen og heller trygges på at å gå til døra er helt ok de første ukene.
Utvikling begynner alltid et sted og mengden er til å begynne med ikke relevant i så måte.
Til slutt så klarer man kanskje ved å øve litt å ta på seg turklær, gå i 30 sekunder så raskt man kan og deretter snu å gå hjem igjen!
Tenk på det! Et helt minutt på tur i treningsklær! Hvor fantastisk mye mer enn å ligge på sofaen er ikke det!?
Hjelp heller til å støtte dette som en seier enn å gnage på at dette ikke er nok. Klart det er nok for denne gang!
Husk at “tolmodighet er en dyd
Men hva betyr egentlig dette sitatet? Opprinnelsen er vel egentlig noe usikker, men sitatet stammer sannsynligvis fra tiden godt før 1577. Det er kjent i England fra ca. 1648 da den Engelske poeten Robert Herrick (1591-1674) brukte det i diktet «No pains, no gains» fra verket Hesperides.
Jane Fonda dro også dette sitatet frem i en av sine treningsvideoer og herfra tok uttrykket helt av og er i dag brukt mye for å beskrive at uten å ofre noe vinner man heller ikke noe.
Eller som Robert Herrick skrev:
«If little labour, little are our gains;
Man’s fortunes are according to his pains.»
Nå i moderne tid knyttes dette også selvsagt opp mot ulike treningsformer der man jo bør slite litt for å oppnå effekt.
Men hva med alle oss som av ulike grunner sliter med mer pain enn gain?
Ja hva pokker skal vi gjøre? Det gjør jo vondt herfra til evigheten og tilbake bare jeg tenker på spasertur? Bare jeg går forbi treningssenteret på vei vei til bensinstasjonen for å kjøpe middag?
Det svir jo i akillesen og stikker i nakken bare jeg overhører to som prater om å rydde garasjen!
Jeg har så mye pain at jeg ikke engang klarer å se for meg hvordan jeg skal klare oppvasken som min kone har bedt meg om å trykke på knappen på! Vet hun ikke at jeg har mer enn nok med å klare et nytt level i battlefield på ps4 en?
Nei, det er to much pain in too little gain!
Vel vel, slik kunne man jo valgt å tenke selvsagt, men da har man ikke egentlig definert hva som er smerte, hva som er vondt og hva som er definisjonen på innlagt med blålys og sirener! Eller hva?
Vi snakker ofte om vår egen og andres smerteterskler og hva som hindrer oss i å utføre ulike aktiviteter på grunn av smerteproblematikk eller mer korrekt sagt hvordan vi tolker og oppfatter vår egen smerte.
Hva er egentlig smerte?
Ifølge International Association for the Study of Pain (IASP) defineres smerte som «en ubehagelig sensorisk og følelsesmessig opplevelse forbundet med vevsskade eller truende vevsskade, eller beskrevet med ord som for en slik skade»
Jaha. Det er altså følelsesmessig opplevelse innblandet her. Dette betyr vel i klartekst at smerte kan oppleves forskjellig fra person til person.
Det som altså hindrer deg i å utføre ulike aktiviteter og oppgaver er, eller kan være fordi man opplever smerten som et hinder for det man skal gjøre.
Den andre delen er jo egentlig enklere «Forbundet med en vevsskade eller truende vevsskade»
Dette gjør jo det litt lettere, har du smerter fordi du har brukket foten og en arm pluss slått hull i hodet og fått brist i et ribben så sier det seg selv at man ikke kan utføre ulike oppgaver og at man bør kontakte en lege.
Føler man seg derimot bare litt småklein og slapp fordi man ikke har spist eller ikke skjønner hvorfor man fortsatt er trett etter å ha lagt 14 dager i sengen, så oppleves smerten som å holde ut, men kjennes ubehagelig.
Et paradoks her er jo at jo mer man lar seg påvirke av denne type smerter jo mer står man i fare for å forsterke smertene.
Vi vet jo at moderate ryggplager og smerter i ledd oftest blir bedre med riktig mosjon og trening. Mange livsstilssykdommer kan fremkalle smerter som bunner i inaktivitet og ved å fortsatt være inaktiv vil smertene altså være selvforsterkende!
Noe å tenke på?
Hva med å forsøke å snu dette. Hva med å møte smerte med litt bevegelse hver dag og da gjerne i samarbeid med fagfolk for å være trygg på at smertene er ufarlige?
Gangsperre gjør vondt, men kan det være at det egentlig er litt sunt? Litt sånn godsmerte?
Bare nevner det. Forsøk neste gang du har smerter å definere hva det er som gjør vondt og hvor vondt det gjør på en skala fra 1 ? 10 – og vent i 1 minutt og definer smerten på nytt. Må du ringe legen eller holder det å bevege seg ørlite grann i stedet?
Er du i risikosonen der du står i fare for å utvikle demens eller andre livsstilsrelaterte sykdommer? Kanskje du har mange i familien som har hatt Alzheimers sykdom eller andre demenstyper?
Mange sykdommer kan man være arvelig disponert for å få. Dette betyr ikke at man nødvendigvis vil få slike sykdommer, men man øker i alle fall risikoen for å kunne utvikle en del sykdommer under gitte forhold.
Spesielt livsstil og dårlige vaner kan være med å sterkt øke risikoen for en del sykdommer.
Jeg sier ofte når jeg trener med ulike mennesker at den timeslange økten vi holder på vil være med å forebygge blant annet demens sykdom.
Etter hvert er kommet mange studier og undersøkelser som underbygger denne påstanden. Man har også trodd at slike sykdommer ikke lar seg bremse hvis man først får dem, men nyere forskning mer enn antyder at det er mulig å bremse utviklingen av eksempelvis Alzheimers sykdom. Dette er gode nyheter for dem som tar grep tidlig og starter med å drive forebyggende tiltak mot utviklingen av demens og livsstilsykdommer som hjerte og karlidelser som skyldes overvekt og usunt kosthold, diabetes 2, og altså ulike demens sykdommer.
Bare ved å øke ditt aktivitetsnivå til minimum 30 minutter om dagen kan du forebygge så mye at du potensielt kan forlenge livet med 8 år! Her kan du lese litt mer om dette.
Hjernen vår trenger oksygen! For at hjernen skal kunne fungere optimalt må den ha oksygen. Trening vil få hjertet til å pumpe blod raskere til blant annet hjernen og dette er med å fore hjernen med den nødvendige mengden oksygen, samt å holde hjernen frisk og opplagt. Derfor er dette med på å forebygge demenstyper. Du kan lese mer om demens og forebyggende effekter av fysisk aktivitet her.
Økes aktivitetsnivået og intensitet så kan du potensielt doble dette og altså ende opp med hele 16 års livsforlengelse!
For å kunne oppnå slike gevinster er det viktig å komme i gang med regelmessig aktivitet. Alt fra små turer til hjemmetrening med ulik intensitet, alt fra styrketrening til kondisjonstrening ? absolutt alt vil hjelpe! Les gjerne innleggene jeg tidligere har skrevet i bloggen for tips og motivasjon til å komme i gang!
Og husk for all del at man også er nødt til å gjøre noe med ens livsstil. Som regel vet man akkurat hva man bør gjøre i forhold til kosthold og sunnere vaner. Det å ha sunne vaner og kosthold hjelper imidlertid lite hvis man fortsetter å opprettholde dårlige vaner som er med å påvirke livsstilen din i negativ retning.
Dette gjelder for eksempel røyking, for mye av det gode osv.
Og det er aldri for sent å begynne! Mange tror at når de har nådd en viss alder så er det liksom litt for sent. Dette er egentlig en litt dårlig unnskyldning for ikke å starte. Det finnes ingen aldersgrense for å lykkes med trening, aktivitet og livsstilsendring!
Hvis du er av den typen som synes at trening er kjedelig og tungt, men bare noe en MÅ igjennom, da er du ganske lik veldig mange andre.
Spesielt når man skal motivere seg til aktivitet og trening når man nettopp har startet et nytt treningsliv og en livsstilsendring kan dørstokkmila være særlig tøff!
Men visste du at løsningen på dette kan være enklere enn man selv tror?
Alt handler om at det viktigste er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det.
Psyken vår påvirkes i stor grad av hvordan vi velger å tenke på ulike ting. Hvis vi virkelig har bestemt oss for å ikke like noe, og har arbeidet med denne sannheten over mange år, så kan avlæring være svært vanskelig. Hvis vi derimot skal gjøre noe vi liker så er det lett å finne motivasjon til å gjøre ting.
Så hvis trening nærmest har vært et skjellsord i mange år så blir det ekstra vanskelig å kunne gjennomføre en treningsøkt, ikke sant? Og hvis økten i tillegg gjør «vondt» så vil denne negative følelsen forsterkes. Hvis man da ikke tar grep for å unngå dette!
Studier viser at med en gang vi fokuserer på lystbetonte ting så øker vår motivasjon og da spesielt evnen til å kunne gjøre lystbetonte ting over tid. Så her ligger det altså et potensiale om å kunne redde nyttårsforsettet som kanskje allerede er i ferd med å ryke?
Uansett så kommer man langt med et smil og hvordan vi oppfatter anstrengelse i trening, altså om man opplever det som tungt eller lett avhenger i en viss grad om hvordan vi velger mentalt å se på anstrengelsen.
Bare ved å løfte opp hodet og skyte brystet fremover vil føre til at økt mengde luft kommer inn i lungene og dermed vil anstrengelse føles lettere. Et smil og lett musikk i tillegg på løpeturen din vil gi deg en opplevelse av at anstrengelsen ikke er så tung som den ville ha vært om du senket hodet og forbannet smertene.
Keep on smiling!
«Det viktigste er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det»
Seriøst folkens! Diskusjoner rundt menn i fra 30 og oppover og da særlig i min alder som har passert den unevnelige grensen på @#$%=(&£
Hmfr….50.. burde vel egentlig være helt unødvendig?
Skal vi virkelig la oss styre av klespress, kroppspress, eller plastic fantasticpress istedet for benkpress, palloff press, eller beinpress?!
La gå, forskning om effekten av fancy strømpebukser av kompresjonstypen er nok noe delt, men noen studier antyder at fordelene er små.
Men, hvorfor egentlig bry seg? Er virkelig livsstilsendring avhengig av hvordan man tar seg ut eller er det viktigste selve aktiviteten og treningene?
Selv bruker jeg gjerne kompresjonstøy både inne og ute når jeg løper. Dette fordi det føles ok og er behagelig å løpe i.
Det finnes likevel situasjoner der jeg unngår bruken av tights naturlig nok. Feks i butikken..ser ingen grunn til å bruke dette utenom trening og ihvertfall ikke om du er en mann i sin beste alder med små utfordringer her og der.
På jobb bruker jeg det heller ikke, men trener altså glatt i det jeg føler meg mest komfortabel i og akkurat det er vel egentlig poenget?
Tren i hva pokkeren du vil og ha mer enn gjerne selvtillit og baller nok til å ikke bry deg om hva andre sier. Bygg din egen selvtillit på samme måte som du bygger muskler og tren av hjertens lyst med eller uten klær som passer andre. Tenk kun på deg selv i treningssituasjoner. Det viktigste er jo nettopp å ha det komfortabelt samt trene selvtilliten like mye som kroppen?
Den viktigste treningen foregår like mye fra halsen og opp som fra halsen og ned!
Så la oss ikke ta oss selv så høytidelig – vær sterk, trygg og full av selvtillit!
En typisk treningsdag for meg vil kunne se slik ut på en Søndags formiddag. Jeg selv liker å trene på formiddagen i helgene. Da starter jeg dagen bra og alt som skjer etterpå av aktivitet er ren bonus av bevegelse.
Flere har etterspurt hvordan en typisk treningsdag for meg ser ut.
Her følger en kort oversikt over hvordan en treningsøkt ser ut på en Søndag i Januar.
Jeg begynner med en økt på møllen eller ute der de 10 første minuttene er i gangtempo. Incline er satt til 5 og farten settes til 5 km/t.
Etter 10 minutter oppvarming økes farten til 8 km/t og incline settes ned til 3. Dette innebærer joggetempo for meg.
Antall kilometer som løpes settes til 3 kilometer og som sagt settes hastighet til 8 og incline til 3. De to første kilometrene løpes jevnt i denne modusen. Siste kilometeren økes hastigheten til 9 km/t og siste 4 hundre meter økes det videre til 10 eller 11 km/t.
Siste 100 meter settes incline til 1 og tempo til 14 km/t.
Etter denne økten er det tid for en styrkeøkt der fokus ligger på kjernemuskulatur.
Jeg begynner med 3 sett x 10 repetisjoner med pushups. Her kan man ta i så mange man klarer og bygge seg sakte opp til å stadig øke med 1 repetisjon. Husk å trekke inn magen her og stramme setemuskulaturen når disse utføres. Eksempel her.
Så tar jeg 5×20 reps med kettlebells vekt 8 kg som dette.
Deretter følger planken i et minutt – fulgt av sideplanken i 1 minutt pr. side. Se gjerne denne som eksempel her.
Dette avsluttes gjerne med 5 reps x 3 med abwheel. Slik som dette vist her.
SÅ går jeg rolig på stedet hvil i rundt 5 minutter før jeg tar 50×1 reps tåhev pr. fot og 50 x 1 repetisjon tåhev med begge bena. Se gjerne på dette eksempelet.
Da har jeg fått en gjennomgang som dekker de viktigste musklene i kroppen og også gir meg en god kondisjonsøkt uten å løpe for langt.
Det er viktig å ta hensyn til variasjon i treningen og jeg understreker at dette er et eksempel på en økt som er typisk for meg selv basert på hva jeg liker og hva jeg synes jeg trenger. Enhver må finne sitt riktige antall repetisjoner og sin riktige frekvens ved å prøve ut hva man klarer. Husk også at selv om man ikke klarer så mye som en eneste push up så må man ikke gi seg med å prøve. Treningen ligger i forsøkene og tilslutt vil man kunne klare en! Deretter så er neste mål 2 osv.
For noen kan dette synes svært lite og for andre kan det virke svært tøft, men uansett så gjelder altså regelen om antall og frekvens. Når man utfører dette så skal pausene imellom repetisjonene ligge rundt 20 sekunder. På denne måten får du mest mulig effekt ut av treningsøkten din!
