I dag gikk det opp for meg. Etter å ha stusset over hvorfor jeg trener en liten stund, har jeg nå kommet frem til et godt svar.
Den siste tiden har jeg altså fundert over ulike grunner til at jeg trener. Og det viser seg at det jeg egentlig trener for er å leve. En selvransaking var på sin plass da jeg følte at treningen ble mye trening uten mening. Det vil si at jeg nok hadde begynt så smått å se på treningen som noe mekanisk og automatisert. Gleden er der fortsatt, men altså grunnene var begynt å bli litt diffuse.
Slik at jeg følte for en oppsummering for meg selv som jeg altså ville dele med dere alle her på bloggen.
Punkt 1.
Jeg trener altså for å leve. Ikke bare eksistere, men å leve. Jeg innser at det å leve krever noe av kroppen og sinnet mitt. Derfor er det viktig å holde kropp og sinn i god form. Nettopp for å kunne være i stand til å leve livet til det fulle.
Punkt 2.
Det er for meg svært avstressende. Som en person som har mye følelser inni og utenpå, er det lett for meg å bli stresset og urolig. Trening produserer dopamin og endorfin og gir meg en avstressing som ingenting i verden kan måle seg med. Den roen som oppstår under og etter en lang løpetur, den kan ikke kjøpes for penger!
Punkt 3.
Utholdenhet og bedre pust.
For meg som har alltid hatt dårlig kondis når ting skal gjøres, er det helt nydelig å kunne løpe kilometer etter kilometer uten å bli særlig andpusten. Det å nå være i stand til å ha full kontroll over pust og pulssoner, kjennes bare så nydelig ut at det nesten ikke er sant. Og for en mestringsfølelse! Det gjør noe helt spesielt med selvtillit og selvbilde.
Det er lurt å ta en slik oppsummering dann og vann. Bare for å realitetsorientere seg selv og gi en selv avklaring som kanskje blir litt borte etterhvert. Uansett så er gleden og nytten av trening udiskutabel.
Nå har det gått rundt et år siden jeg skrev om dette. Da var min egen bruk av tights noe beklemt. Jeg har nå blitt et helt år eldre og med det så endres kanskje holdningen til bruken?
Tidligere så sa jeg altså at man burde ha baller til å kunne bruke hva pokker man vil når det gjelder bekledning innen trening. Hvorfor er det så viktig å peke på bruken av ulikt treningstøy? Er det fordi dette er en motegreie? JA.
Treningstøy er i aller høyeste grad en motegreie i dag. Men uansett hva man velger å trene i, er jo det viktigste å ha utstyr som er komfortabelt og lett å trene i? Og ikke minst trene uten alt for mye ubehag?
Siden jeg selv er blitt et år eldre og det faktum at jeg faktisk bruker tights når jeg løper i mye større grad enn tidligere, ja så er konklusjonen min at jeg er blitt tøffere! Tøffere fordi vår bekledning skal da for pokker ikke definere om jeg skal trene eller ikke. Faktum er at det å bruke tights når jeg løper ER behagelig. Det gnager ikke og det kjennes ut som om kroppen er lettere. Det siste er selvsagt bare en placeboeffekt, men hvis placebo fantes i pilleform så hadde jeg vært rik.
Uansett hva man føler for å trene i så bør vi som sagt ha baller nok til å stå imot press fra andre om hva vi burde og ikke burde kle oss i.
Det er da for pokker TRENINGEN I SEG SELV SOM ER DET VIKTIGE?
Studier antyder at kompresjonstøy ikke har en prestasjonsfremmende effekt. Men det betyr ingenting for meg så lenge jeg slipper å få gnagsår og vondter som forstyrrer GLEDEN VED Å LØPE.
Men tilbake til det faktum at jeg er et år eldre. Dette gir en interessant refleksjon med tanke på hvordan jeg selv forholder meg til det å bruke tights når jeg trener. For et år siden følte jeg altså at det var nødvendig å adressere egen og andres bruk av tights. Og da spesielt menn som har bikket femti. Dette viser vel egentlig en litt småskjult usikkerhet rundt egen person når det kommer til bruken av nevnte plagg. Denne litt tabu buksen som menn i min aldre i følge noen aldri skulle vært brukt, har altså blitt lettere for meg å ta på seg offentlig.
Dette tyder på at jeg selv er sikrere på meg selv, noe som selvsagt burde vært helt unødvendig å stresse etter, men som er en viktig realitet for mange. Så derfor blir plagget et viktig symbol på egen selvtillit. Bruk hva pokker man vil så lenge man føler seg grei i treningen, slipper gnagsår og får bedre utbytte av aktiviteten.
I tillegg får også ENDRINGEN man gjør en viktig betydning. Mange bryr seg veldig mye om hvordan andre ser på en når man trener. Det er greit nok det, men hvis klærne blir styrende for om man skal trene eller ikke, ja så har man et problem.
Se for deg mannen i femti pluss som innerst inne har lyst til å løpe. Så blir stigmaet for mangel på treningstøy eller bruken av tights et issue? Det å være femti pluss og skaffe seg “kondomdress” er jo pokker meg blitt et skjellsord.
Skal det virkelig være slik at man ikke kan trene i hva man vil?
Skal det virkelig være slik at når man passerer femti så er man diskvalifisert fra å bruke tights? Er vi virkelig blitt så kroppsredde at naturlig kropp er blitt STYGT?
Jeg ser dette i sammenheng med et større samfunnsproblem, nemlig mobbingen som foregår i alle aldre. Når utseende blir viktigere enn det naturlige og det unaturlige blir mer normen enn det naturlige utseende er noe hakkande galt! Det er jammen på tide å ta et alvorlig oppgjør med hvordan vi fremstiller den naturlige kroppen som noe mislykket og stygt.
Og vi trenger jammen ikke hindre folk i å trene fordi noen foretrekker å løpe i tights? Eller skal andre definere hva jeg som trener skal ha på meg?
Ikke pokker om jeg skal! Her skal INGEN fortelle meg hva jeg bør eller ikke bør gå i på trening. Finner jeg et plagg som er behagelig å trene i, ja så bruker jeg det. Så lenge jeg ikke løper naken i gatene så skal vel andre gi F i hva jeg har på meg? La meg trene i fred! I min egen tights!
Nei, vi burde stå opp å sloss mot et stadig verre kroppshysteri. Vi burde faktisk HYLLE dem som velger å trene. Uansett hvilken kropp vi har og uansett hva dem har på seg. La oss legge vekk det imperfekte perfekte og heller konsentrere oss om å heie frem dem som vil trene. Og til dere som bruker ordene deres MOT femtiåringer i kondomdress eller overvektige i tights, vær klar over at dere er med å spre et kroppshysteri og en HOLDNING som fratar mennesker ønske om å trene. Dette er IKKE bra.
Kan vi ikke heller være en del av et samfunn der aksept er det som gjelder? At klær ikke skal definere om vi er vellykket eller ikke? At femtiåringer kan få sykle i kondomdress og løpe i tights? At min kropp er like god som din kropp? At menneskers kvaliteter defineres ut i fra hva som er på INNSIDEN og ikke på utsiden? At Det NATURLIGE blir det nye vellykkede?
Jeg ønsker i alle fall det. Og som jeg gjorde på trening i dag, jeg tok på meg tights, PÅ VRANGEN! Helt til noen kommenterte det. Skulle jeg da legge meg ned å gråte? Eller har man egentlig selvtillit nok til å fullføre timen med tightsen på vrangen? Gjett hva jeg gjorde da! 🙂
Uansett hvordan du snur og vender på dette med å trene eller ikke trene og hvilken trening som er bedre enn den andre og så videre, er vi nok alle enige om at trening, uansett type, er av det gode.
Det som skjer når man er i regelmessig trening og aktivitet med høy intensitet er mye. Både for vår fysiske og for vår psykiske helse.
Men visste du at det finnes en type trening som er uovertruffen alle andre?
Og det handler selvsagt ikke så mye om spesifikk trening, men mer om kondisjonsnivået ditt. Det hjelper ikke å være såpass sterk at du kan løfte mange kilo hvis kondisen din er dårlig. Det hjelper heller ikke å gå seg en liten tur for å øke kondisen hvis du tar med deg røyk og god tid på veien. Det er jo selvsagt bedre enn å ligge på sofaen, men det gir svært lite reell gevinst i form av økt kondisjon.
Jo først og fremst fordi uten så klarer ikke musklene våre å fungere. Og når vi da vet at hjertet vårt er en stor muskel, ja så sier det seg selv. Det er faktisk så viktig å trene kondisen med tanke på hjertehelsen vår at hvis vi alle hadde hatt fokus på dette så hadde vi kunnet redusert hjertedødelighet med ganske mange prosent.
Så derfor sverger jeg til kondisjonstrening som førstevalget av treningstype, men sørger også for å gi musklene sin del. Det jeg selv merker godt er at utholdenheten i styrketreningen nå er mye, mye større enn før jeg begynte med kondisjonstrening. Dette betyr at kroppen og hjertet er i stand til å pumpe mer livgivende oksygen ut til muskler og organer gjennom blodbanen. Og jo mer utholdende man er jo mer repetisjoner klarer man å ta uten at kroppen får for mye “juling”.
Så min absolutte favoritt er som dere vet dere som kjenner meg, er altså løping. Både korte intervaller og spesielt lange distanser gir meg både aerob og anaerob utbytte. Det beste er likevel at med løping og da spesielt løping der teknikken sitter riktig, så vil også kjernemuskulatur, samt ben, armer og, ja hele kroppens muskelapparat være i sving. Så selv med lite eller få styrkeøkter i uken, så vil løpeturer kunne kompensere bra for dette.
Det er jo heller ingen bakdel at løping aktiverer flest muskler og dermed også øker forbrenningen mest. Er det rart jeg gleder meg til hver eneste løpeøkt?
Dessuten så gir løpingen også veldig fine uteopplevelser. Det å kunne ha kondisjon nok til å bare kose seg kilometer etter kilometer med fuglesang og frisk luft er ubetalelig. Frisk luft i hjernen gjør også noe med depresjoner, tungsinn og nedstemthet.
Det er ikke så rart at jeg gleder meg til i morgen da hverdagsaktiv.blogg.no har jogge, løpe, gogge gruppe her på Ågotnes idrettspark, ikke sant? Jeg kan forøvrig anbefale en kort løpetur også en lørdagskveld. Man trenger ikke mer enn et lite kvarter.
I dag hadde jeg problemer med å gå skikkelig etter Mandagsøkten med 150 knebøy pluss litt styrkeknask utenom. Alt i alt en relativ høy dørstokk i dag altså. Men i dag ventet da også en time i frisklivstrening samt at jeg hadde lyst til å forsøke en to kilometers økt på høy hastighet.
Etter 30 minutter med spinning fulgte 30 minutter med ulike sirkeløvelser for hele kroppen. Dette brenner godt i bena og i kjernemuskler. Programmet var tett og hardt og med lite pauser. Dette synes jeg selv er en fordel da det er lett å gi litt opp hvis pausene trekker litt ut. Bedre å kjøre hardt når man først er kommet såpass langt at man likevel kjenner det i kroppen.
Fordelen er at jeg etterpå kan le hele veien til helsebanken!
Etter 30 minutters hardkjør valgte jeg å ta to kilometer med løping på møllen. Jeg kjente det straks jeg gikk opp på båndet. Det brant i lårene. Både på fremsiden og på sidene. Etter et par minutters gange kjørte jeg bakken til 1 prosent og hastigheten til 12,1. Dette er raskt for meg som prøver å ha lavere hastighet og lengre løp, men siden jeg er påmeldt til årets Bergen City Maraton stafett med jobben, ja så er det vel på tide å legge inn noen hastighetsrunder for treningens skyld.
Det svei som pokker de første meterne men, så gav det seg. Dette skyldes at spinningen hadde fjernet endel av gangsperren og at kroppen var skikkelig varm. Det er ikke å anbefale å gyve løs på hastighet uten å varme skikkelig opp, bare så det er sagt. Da oppstår det lett skader.
Men ut av alt dette. Ut av hver eneste bevegelse og hver eneste lille smertestikk. Ja ut av alle de store sviende lårsmertene også, så var også dagens viktigste innkassering den gleden det er å føle en sliten kropp. En kropp som er sliten av fysisk aktivitet. En kropp som henger sammen med et lett hode der nervecellene smiler til hverandre. Der lystsenteret i hodet frigjør Dopamin. I lystsenteret, nucleus accumbens, finnes det millioner av nerveceller som kan ta i mot stoffet dopamin.
Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Motivasjonen til å gjenta er avhengig av styrken på den opplevelsen man har hatt.
– For at menneskearten skal overleve, spiller belønning i form av frigjøring av dopamin en viktig rolle. Spising, sex, barneomsorg og jakt på nye oppdagelser, er eksempler på aktiviteter som frigjør dopamin i hjernen. Vi får belønning og motivasjon til å gjenta opplevelsen (forskning.no).
Det er i sannhet deilig å lære dopaminets virkning å kjenne. For meg forklarer det gleden jeg føler over aktivitet som trening og hvor stor påvirkning den har på hjernens evne til å levere glede til kroppen. Ja, og så litt gangsperre da, men det går helt fint. Derfor blir også mange litt avhengig av fysisk aktivitet. Dopaminet gir såpass god virkning på kroppen at vi får lyst til å gjenta og gjenta og gjenta opplevelsene i det uendelige. Men dette krever også motivasjon i en tidlig fase av livsstilsendring. Det gir i alle fall grunn og forklaring til alle dem som lurer på om de vil gi opp. IKKE GJØR DET PLEASE!
Lær å like litt denne smerten og du vil bli rikelig belønnet.
Det å kjenne på ulike smerter og det å lære seg å skille mellom hva som er uheldige smerter og hva som er ufarlige smerter kan være lurt. Det å stå i ufarlige smerter øker vår smerteterskel. Det var først når jeg gav F i ryggsmertene mine og begynte med rettledet trening og forsiktig aktivitet at jeg for første gang på 10 år ble kvitt mesteparten av mine egen smerter etter ryggoperasjon og prolapser samt sammenvokste ledd i korsryggen.
Så det er MULIG.
Forskning støtter også dette når det gjelder mange kroppslige og psykiske plager. Fysisk aktivitet er en av de beste medisinene som finnes mot smerter. Også fordi du altså får en belønning i form av Dopamin, endocannabinoider og endorfiner når du sliter deg igjennom en hard økt.
Dagen i dag har som mandager flest hatt en time med frisklivsstrening med flotte deltakere.
Dagen i dag har også vært preget av gårsdagens løpetur etter en helg med dåp.
Etter Søndagens fantastiske utskeielse med en overflod av kaker og koldtbord i lag med to fantastiske familier, måtte jeg løpe av meg en brøkdel av inntaket. Resultatet ble en drøøøøy time på mølla på mitt lokale treningssenter. Etter all maten var det ikke rare farten, men en lang og rolig økt er faktisk å foretrekke innimellom.
I dag fulgte jeg opp med et kroppsveksprogram der spesielt ben, rumpe, mage og rygg fikk sitt. En hel time med trening av kjernemuskulatur og ben gir det lille ekstra. Og når øvelsene kan gjøres hjemme på ca en kvadratmeter og helt uten utstyr, ja så er det ekstra godt.
Daglig aktivitet trenger jo ikke å være så heftig. Det er like deilig å implementere trening i alle hverdagslige oppgaver. Litt hver dag med noen ekstra heftige og anstrengende økter et par tre ganger i uken er topp!
Så det er bare å bestemme seg for å bevege seg litt mer i alle kroppens retninger og med belastning i bevegelser. Bare det å sette og reise seg 150 ganger fra en lav stol gjør noe med lårene! Hvis du ikke klarer 150 ganger i en engang, ja så del det opp i tre sett på 50. Fem sekunder pause mellom settene. Gjør det mens du ser på tv om kvelden et par uker så skal du se forskjellen! Men hvorfor stoppe med tre uker? Gjør det til en rutine!
Et nytt innlegg på denne herlige Søndagsmorgenen ser dagens lys. I går skrev jeg et nytt kapittel i kategorien drøm og virkelighet. Dette kan du lese her.
Det å kunne skrive seg inn i ulike scener og landskaper er svært viktig for meg. På denne måten kan man reise inn i fantasien for en stakket stund. Og av og til så trenger man altså å trekke ut støpselet litt. I dette innlegget kan du lese mer om dette.
Så denne søndagen oppsummerer jeg litt denne uken som nå er historie. Historie, men ikke glemt. Det har altså vært mange oppturer denne uken, men også en og annen nedtur. Det er jo det som kalles selve livet ikke sant?
En aldri så liten nedtur var å nå etterhvert oppdage at jeg mister stadig flere lesere etter overgangen til ny bloggplattform. Dette betyr at det stadig blir vanskeligere å formidle ut det viktige budskapet som jeg ønsker kan få lov til å vokse til å bli en stor bevegelse der normalisering av trening og aktivitet står i fokus. I min bok er det altså svært viktig å få et NORMALT FORHOLD til helsefremmende aktiviteter. Ikke bare det jeg ser er et UNORMALT forhold til press og stress for å oppnå perfeksjon i alt.
Alt for mange opplever tap av mestring og et såpass stort press på å lykkes, at det ikke lenger er sunt. Når trening og en aktiv hverdag blir et press og et jag om resultater, ja så har folkehelsen tapt.
Jeg har også opplevd gleden ved å delta i ulike aktiviteter denne uken. Både i form av alt det positive som skjer sammen med gode kolleger på jobb, og de svært smilende møter med deltakere og pasienter som har opplevd viktige øyeblikk av glede. En glede initiert av mennesker med engasjement og dedikasjon for det yrke de utøver. Tusen hjertelig takk til dyktige og engasjerte fagfolk og mennesker over det ganske land som bidrar til økt funksjon, glede og trygghet for andre. I innlegget HELSEENGLER kan du lese mer om dette.
Disse menneskene som gir av sitt hjerte for å skape trygghet og bedring for våre svakeste.
Jeg har også fått kjenne på gangsperre denne uken etter en knallhard og deilig økt med min gode kollega og fysioterapeut på jobb i frisklivssentralen. Det å ha slike harde økter innimellom gjør noe helt ekstra for kropp og sjel som bringer en forover og gjør hele deg sterkere. Så en anbefaling fra meg er å krydre uken din med en eller to timesøkter der du gir jernet.
I dag skal jeg tutle rundt med familien og muligens ta en kjøretur for å lufte “vettet” litt og så gjøre det som trengs av husarbeid. Dette er hverdagsaktivitet som er gull verdt. Husk at det er den totale mengden bevegelse, trening og aktivitet som regnes ut ved slutten av året som teller. ikke korte og sjeldne økter med skippertak.
Ønsker dere alle en strålende Søndag og en veldig god uke!
Solen glimrer med sitt fravær. Kulden kryper opp langs bena. En iskald hånd stikkes inn under jakken for å suge til seg siste rest av varme der inne. Der inne rundt hjertet pleier det å være varmere. Denne iskalde februardagen kjennes vinden fra nord, ekstra gjennomtrengende. De tynne klærne han er kledd i er nok laget for en annen årstid. Han fryser, men likevel gjør det ham ikke så veldig mye. Denne unge gutten var innstilt på alt det som måtte komme. Han smilte lett til seg selv. Smilet stivnet litt i kulden og automatisk hutret han seg. Han klarte ikke å la være å skjelve. Kulden kom så nær ham nå.
Et øyeblikk gikk tankene over mot en glødende varme som nå var skjult et sted der inne i hjernen hans. Han fylte 16 år den dagen. Den dagen var varmen nær ham. Han skalv og trakk den tynne jakken nærmere inntil seg. Han ønsket han hadde en lue, men det ville ødelagt imaget han hadde. Street cred.
Han strakk fingrene ut og kammet dem gjennom det lange sorte håret. Han kunne sverge at luggen var frosset til is. Antagelig var den ikke det.
Han tenkte på morgenen når han våknet. Alene, men varm. Han visste det kom til å bli en vanskelig dag. Veien var så lang den dagen. Han ønsket at han kunne få slippe den. Han ønsket for første, men ikke siste gang at han bare kunne få slippe alt. Bare ligge der til han sovnet. Sovnet og kunne få lov å reise langt inn i de fantastiske landskapene han trivdes i. Der han var trygg. Der han hadde det varmt og godt hele tiden.
Med sikre skritt gikk han nedover stien som han kjente så godt. Han var en av de beste i gaten til å seile nedover på sorte boots en vinterdag der is var selve veien. Isen var der fortsatt, men han ønsket ikke å risikere å knuse flasken han hadde i hånden. Det ble en tur som gikk sånn delvis i grøften og på islagt sti.
Minutter senere var han der han ville. Bak idrettshallen i en krok. Mørket var senket seg og hodet verket. Sliten sank han sammen. Kulden kom nærmere. Han tenkte at han ble varmere hvis han drakk den kalde ølen. Så han satte flasken til munnen og drakk i store slurker. Han visste det var en tabbe. Kulden som til nå hadde prøvd å trenge seg ubønnhørlig inn fra utsiden, angrep ham nå fra innsiden.
Han lukket øynene. Med armene i kors under jakken prøvde han å skvise siste rest av varme ut av kroppen. Til ingen nytte. Tankene gikk til filmen «Å være ung er for jævlig». Han følte seg litt som en av dem som var rundt i miljøet der filmens hovedperson Christiane F. eksisterte. Perioden filmen finner sted i dekker tiden fra da Christiane F. som tolvåring kommer i kontakt med narkotika for første gang.
Han følte seg litt som en utstøtt. En ensom sjel. Han kunne heller ikke gå hjem. Han følte at han måtte være i ensomheten. I kulden som stadig ble sterkere. Denne tynne lille guttekroppen som var kledd for sommertemperatur, ikke for denne iskalde februarkvelden. Han fant frem sprittusjen og gikk rolig over mot skolen. På trappen inn til skolen skrev han det som skulle bli en metafor på sin egen fortvilelse på denne 16 årsdagen. «Welcome to hell».
Disse ordene skulle være en tøffings statement, men ble i stedet ord som fulgte ham inn i evigheten. Ord som så enkelt avslørte en sårbarhet som hadde behov for å bli leget. Det ble de aldri. Ordene er nå borte for alltid. Han visste at de var der midlertidig og at de som han, en dag ville langsomt slites vekk.
Vi skulle ikke ha følelser. Vi skulle ikke vise noe annet enn vårt image som i vår del av gaten var knallhardt. Men kulden brant ham dypere enn noen kunne ane den gangen. Frostskadde fingre med koldbrann kan amputeres, et bunnfrosset hjerte ikke.
Med stødige skritt gikk han tilbake til kroken sin der bak hallen. Det blåste ikke så mye der. Stillheten var imidlertid like kald som vinden og han trakk jakken over hodet slik at det dannet en slags hule på innsiden. Han forstilte seg hvordan det var å bo i grotte som den. Skjult for hele verden i en villet ensomhet der han regjerte i eget rike. Der han styrte livet. Der han visste at ingen noensinne ville finne ham. Der varmen kom fra alle steds og fra ingensteds samtidig. Der hulen var hans kongerike. Nederst i hulen kunne han skimte en lysglime. Han visste at han aldri kunne gå ut i lyset. Han visste at han aldri kunne slippe flere inn i mørket.
Å være 16 er for jævlig, ja tenkte han, men å være 16 år og ensom, kald på selveste bursdagen sin var enda verre. Han smilte i grotten sin, trakk pusten og returnerte motvillig til kulden og virkeligheten. Denne kulden som fikk lov å sette seg fast i et hjerte som aldri helt ville tine igjen. Et hjerte som langt der inne en plass, var fylt med glødende lava, men likevel omsluttet av is. Stålis.
Welcome to hell, tenkte han igjen. Mørket var blitt til sort, kald og tung natt. Gatelysene på den andre siden av grusbanen lagde striper i mørket da sludd begynte å drive i lyset. En buss på vei mot toppen av denne bydelen sør for Bergen, svingte seg opp og forbi lærerskolen. Han lukket øynene og en iskald tåre falt nedover kinnet hans. Helvete, sa han og skyldte i sitt indre på at et snøfnugg hadde truffet ham i øyet. Gratulerer med dagen jævelunge. Gratulerer med dagen.
Følelsen av kulde skulle aldri slippe taket. Men han hadde i alle fall grotten sin. Enda trekker han jakken over hodet og reiser tilbake til grotten i ny og ne. Han trenger å være et sted der han styrer i eget rike. Der han finner tilbake til lysglimen nederst. Innimellom drar han fortsatt til hulen sin her. For å finne fred. For å finne varme. For å finne trygghet. For å samle krefter til å igjen møte kulden der ute. Men denne gangen er han bedre kledd. Han har mange lag med erfaringens klær på seg. Jakken hans nå er ikke lenger tynn. Den er foret med trygghet. En genser som er strikket av mot og en lue som er sydd av kunnskapens tråder. En varm bukse av dyktighet og støvler av besluttsomhet.
Likevel finnes det ikke varme nok klær til å tine de innerste vare silketrådene i hjerter som er frosset til is en gang. En gang for lenge siden. Der kulden lagde en iskappe rundt den glød som fantes innerst i dypet av et hjerte som engang frøs til is på selveste bursdagen sin.
Han vet at innerst inne så vil det være ting som river ham tilbake til den iskalde kroken der bak hallen. Alene og uten mulighet til å trekke jakken over hodet. Uten mulighet til å skape hulen sin der han kan være å varme seg innimellom. Han vet også at ingen noensinne vil finne den glødende lavaen som boblet i hjertet. Iskaldt slukket av sjeler fra helvete som flyr rundt som spøkelser i natten, kun ute etter å drepe ildens bærere. Han vet at det å finne denne indre varmen trenger hjelp til å både tenne bålet, men også til å jevnlig legge på mer ved. Vedbærerne tilhører andre steder enn der han nå setter sine fotspor. Hans egne fotspor er som ordene som engang ble skrevet av en skjelvende guttehånd på en iskald trapp. Welcome to hell. De er nå for lengst slitt vekk. Trappen også for den saks skyld. Kanskje like godt. Så slipper isdronningene som regjerer i issørpens jammerdal å vaske trappen slik at dem skjuler sine spor for flammefuglene som ønsker å spre varme. Å vandre i denne issørpen er som å løpe i sirup.
Han trekker dynen over seg og reflekterer over sin egen eksistens. Et gufs fra fortiden streifer skuldrene hans og de glør som lyser opp hverdagen hans hjelper kun litt mot mørket som er ferd med å omslutte ham. De siste livsdråper er i ferd med å skjenkes isdronningene i den virkelighet han vandrer. Han vet at de har vunnet. Han vet at kulden han kjente den gangen også finnes så mange år senere. Hans flamme er kapslet inn for godt.
Langsomt snur han seg og skuer ut over det islagte landskapet her i denne verden. Denne verden av is der flammefuglene aldri flyr. Der Prinsen av de ensomme vidder bestemmer. Dette Ultima Thule der iskalde vinder ikke tar hensyn til de få glør som er igjen. Der bitende snødronninger glefser mot denne vandreren i isødet. Han trekker kappen tettere rundt seg og ønsker inderlig at noen holdt tett rundt ham. Fjernet ensomheten og gav ham varme nok til å klare neste steg. Finne lyset som skal til for å se stien han vandrer på. Finne glød som hindrer siste rest av hans hjerte i å fryse helt igjen. Hindre at hjertet ikke bunn fryses, men finner nye gnister. Han trenger å bli holdt nær, gitt varme nok til at den siste lille gnisten fjerner nok is til å overleve. Noen som legger mer ved på ilden.
Han trekker inn den iskalde luften, ser utover viddene her i Ultima Thule. Han vandrer rolig inn i det hvite infernoet. Han aner ikke når vindene skjuler han sjel for godt.
Enda en helg er godt i gang, og enda en helg har jeg slitt med smerter i kroppen. Lite trening, men det er helt okey! Bevegelse er likevel viktig for å kunne hamle opp med smerter i kroppen.
Jeg vet av erfaring hvor viktig det er å være i stand til å komme seg opp og ut en liten tur. Det er ikke snakk om at vi på død og liv skal presse en allerede sliten kropp ut i heftige treningsøkter, men rett og slett “lufte vettet litt”.
Når kroppen er full av sliten smerte, ja så er ofte hodet også sliten. Og det å krype seg under dyna og bare gi opp alt i verden for en stakket stund er fristende av og til. Noen ganger kan det også være lurt hvis kropp og sjel er totalt utslitt. Men det å bli værende i en egen boble over mer enn noen timer, er ikke å anbefale. Kroppen sier fra når den er sliten, men hjernen vår har litt større utfordring med å si i fra.
Hjernen slites ofte mellom fornuft og ufornuft. Og mellom ulike samvittighetskvaler. Når man av ulike grunner velger å krype under dyna så er det fordi noe er galt. Enten med at kroppen er syk eller utslitt, eller at ens psykiske form er dårlig. Må man da legge stein til egen byrde ved å fore seg selv med dårlig samvittighet?
Er det virkelig slik at det er ok å bli enda mer sliten og utafor fordi vi absolutt skal VELGE å si til seg selv hvor elendig vi er som ikke klarer å takle dagen? Burde det ikke være slik at vi skulle akseptere at kropp og sjel forteller oss at vi bør ta en TIMEOUT?
Etter min mening så sliter dårlig samvittighet langt flere i stykker enn det vi liker å tenke på. Hadde vi kunnet fjerne dårlig samvittighet for det vi ikke klarer, ja så hadde vår totale psykiske helse vært mye bedre enn det vi ser i samfunnet i dag. Og vi som sliter med dette, eller som har dette i våre nære relasjoner, burde i alle fall sørge for at vi ikke får dette som ekstrabyrde i hverdagen. Ikke alle er like heldige som meg, med en kone som er fantastisk forståelsesfull og tålmodig, det vet jeg. Men vi alle burde legge mer til rette slik at våre nære faktisk får det litt lettere i hverdagen.
Dette gjelder selvsagt ikke bare i nære relasjoner og i familier, men også i høy grad i samfunnet generelt. Vi har en lei tendens i samfunnet vårt å skylde på både grupper og enkeltindivider når man ikke når helt opp. Enten er du perfekt eller så er du ferdig!
Et eksempel som slår meg er de krav vi setter til våre idrettshelter. Er man så god at folket forventer GULL, ja da kan du ta F på at vedkommende får høre det hvis man “bare” tar bronse eller det som verre er.
Et annet eksempel er vår ekle trang til å knuse dem som gjør noe galt. Har en politiker eller kjendis gjort noe som ikke er innafor, ja da skal ikke bare vedkommende få lest opp hva som er galt, men offentlig knuses, moses og spyttes ut igjen. Og hvis vedkommende sier unnskyld, ja så er pokker meg dette galt også. Utidig plassering av dårlig samvittighet og generering av psykiske vanskeligheter mot våre medmennesker eter min mening.
Vi er alle bare mennesker. Vi gjør alle våre feil. Vi tåler ulike påkjenninger. Noen tåler mer og andre igjen mindre. Det er slik at vi ikke skal unnlate å påpeke feil og mangler og vi skal heller ikke gå av veien for å utøve straff der lover er brutt, men vi må da for pokker kunne anerkjenne at mennesker ikke er ufeilbare? At vi ikke trenger å dobbeltstraffe dem? At vi faktisk kan akseptere at det å gi andre dårlig samvittighet for noe er en straff, ikke en læring i å gjøre noe som er annerledes.
Så vit det neste gang du møter folk som sliter eller som av ulike grunner ikke deltar. De har kanskje bare en ørliten timeout. Eller hvis det er veldig vanskelig for dem, så har dem kanskje en liten periode med timeout. Er DU den som da sliper knivene og forsøker å gjøre det verre for dem, eller er du den som faktisk støtter, gir hjelp og sympati for dem som har det vanskelig?
Bry deg om dine medmennesker fordi det vil alltid være årsaker til at dem har handlet som dem har gjort, eller at de sliter med ting som er usynlige for andre. Ikke døm før du vet, og selv om du tror du vet så er det bare simpelt å gjøre opp meninger som genererer dårlig samvittighet og følelse av å ikke føle seg ønsket og verdt noe. Hva får du som gjør dette egentlig ut av det?
Jeg selv trekker ut støpselet innimellom for å kunne klare å være i hverdagen. Jeg gjør det fordi jeg innimellom føler at det er nødvendig for å hente meg inn igjen både psykisk og fysisk. Jeg gjør det med støtte og god samvittighet. Det håper jeg alle andre også gjør.
Tidligere har jeg ofte snakket om og skrevet mye om favoritttemaet mitt, nemlig livsstilsendring. Det finnes jo ulike måter å nå sine mål, men jeg har erfart at det finnes gode valg man kan ta, og det finnes mindre gode.
Ja hva velger man?
Her kan noe av hemmeligheten bak en varig suksess med din livsstilsendring ligge. De færreste av oss vil kunne være i stand til å trene hver eneste dag. Mange som skal i gang med livsstilsendring starter med topp motivasjon og gyver løs på trening av ymse slag og sliter seg gjennom til dels harde treningsprogram.
I utgangspunktet er det jo ikke noe galt i dette, men erfaringen min viser at det å opprettholde dette over tid er svært vanskelig. De fleste av dem som starter med livsstilsendring setter seg ofte urealistiske mål og urealistiske tidsrammer for å nå sine mål og delmål. Så kommer man til et punkt der målene ikke nås og det er da svært lett å tenke negativt som for eksempel:
«akkurat, det var det jeg tenkte, klarte ikke dette heller»
Tanken om å mislykkes/feile i måloppnåelsen sniker seg inn og i stedet for et skritt frem er man to tilbake. Så i stedet for mestringsfølelse blir det mestringstap? noen som kjenner seg igjen?
Så hvordan kan man angripe dette?
Når jeg gir råd om livsstilsendringer så er det viktigste å ha en gjennomgang med seg selv om hva man egentlig ønsker å oppnå. Endring tar tid og krever at gamle etablerte «sannheter» gjennomgås med kritisk ærlighet. For eksempel så krever varig endring et livsslangt perspektiv.
Målet blir da: Bedre helse resten av livet!
Tidsramme: Resten av livet.
Tiltak: Bevege seg mer daglig.
Delmål: Klare noen ganger med moderat til høy intensitet per måned!
Helt konkret eksempel kan være at man finner en sannhet som har tatt år å etablere i eget hode. Som for eksempel:
«Du vil aldri få se meg løpende langs veien med tunga hengende ut av munnen? folk som gjør dette ber jo om å få kneproblemer, hjerteproblemer osv?»
Så hva med å starte din nye livsstilsendring med å endre denne oppfatningen til «Jeg gleder meg til jeg blir like flink som disse»? Jeg vil begynne med å gå tur på en gitt strekning og kanskje småjogge små deler av denne strekningen? Eventuelt gå så raskt jeg kan i alle motbakker..?
Utfordre innarbeidede sannheter ? endring tar en hel livstid ? trening skjer først og fremst fra halsen og oppover ? Begynn med å bevege deg mer enn i går ?Helsedirektoratet anbefaler 150 minutter i uken der man i løpet av dagen blir andpusten minst en gang ? Klarer du det ikke?
Ikke fortvil… husk at tidsrammen er resten av livet! Litt hver dag i begynnelsen er bedre enn ingenting!
Husk også at hvis man er helt i starten på en livsstilsendring kan til og med så lite som 10 minutter rask gange daglig gi betydelig helsefordel!
Et lite tips kan være å investere i en aktivitetsklokke. Da ser man hvor mye eller lite man beveger seg og mange vil bli ekstra motivert av dette. Bruk også naturen rundt deg til å samle opplevelser!
Lurer du på noe i forbindelse med dette innlegget så legg igjen en kommentar så vil jeg forsøke å svare deg så godt jeg kan
Det å endre livsstil er en ganske omfattende og altoppslukende endringsprosess. Det er det ingen tvil om. Det å forandre uvaner i ditt liv til å bli til sunne og gode vaner er også en livsslang prosess som krever motivasjon og gjennomføringskraft. Da trenger man all den motivasjon og støtte man kan få i prosessen.
Ofte kan det være lurt å få hjelp i starten til å definere hvilken retning som er lurt å gå i for å oppnå det du ønsker.
En coach kan hjelpe deg på riktig vei. En coach kan også hjelpe deg til å forstå hvordan du skal unngå de vanligste fellene som er med å ødelegge prosessen.
For det finnes feller. Noen er åpenbare, mens andre igjen vet man ikke om før man står midt oppe i en rasert prosess der motivasjon og lyst er ødelagt.
En av de mest vanlige risikofaktorene jeg møter er familiesabotasje eller partnersabotasje. Det kan også være personer i nær bekjentskapskrets som står bak sabotasjen.
Ofte gjøres det nok ikke med vilje, men er mer et utslag av for lite kjennskap til mekanismene bak livsstilsendring og motivasjon. Og det skyldes også dessverre bevisst sabotasje ovenfor sine nærmeste da utkomme for noen kan virke skremmende. Kanskje partneren er redd for at mannen eller kona skal forandre seg såpass mye at man er redd for å bli forlatt?
Eller kanskje man er redd for at man selv må begynne å forandre seg, når man vet hvor vanskelig dette kan være?
Uansett om man bevisst eller ubevisst saboterer en livsstilsendring, så blir resultatet noen ganger ulevelig. Livsstilssykdommer som følge av inaktivitet og usunne vaner tar mange, mange liv både i Norge og på verdensbasis.
Så hva skal man da gjøre når man desperat og motivert endelig kommer så langt som til å begynne et nytt og bedre liv, og noen slenger ut kommentarer, handler inn usunne ting og ellers gjør det som er i sin makt for å “forstyrre” endringen?
Det første og viktigste rådet jeg kan gi er å starte med blanke ark. Før man starter en slik prosess så er det viktig å fortelle sine nærmeste om hva en selv ønsker av støtte og hva dem faktisk kan spare seg for. Støtte i prosessen er viktig, men ikke avgjørende.
Det andre rådet er at endringen, hvis er truet av at andre ikke er i stand til å gi deg oppbacking, er å kjøre et sololøp. Ta ingen fanger i en endringsprosess. Ikke vent til aksept oppstår, men start din reise på egenhånd. Kjøp din egen mat og lag dine sunne måltid uten deres godkjennelse. I selskaper og slikt, så vær ærlig med omgivelsene og fortell dem om hvor viktig valget ditt er for deg. Kjør solo og kjør knallhardt!
Det siste rådet er enkelt. Basert på mine erfaringer ønsker gjerne den ene halvdelen i et forhold eller i venneflokken en endring, mens den andre er mer lunken. Gi beskjed så tidlig som mulig at dette er en prosess du vil gjøre alene. Ikke vent på at de andre skal manne seg opp. Da vil du måtte risikere å ikke komme i gang i det hele tatt. La dine egne resultater være det som planter endringsfrøet hos andre. Selvgjort er velgjort. De andre må faktisk selv finne sin indre motivasjon, ikke få den tredd nedover hodet.
Livsstilsendring kan altså være en ensom prosess. Fordelen er at du ikke gjør deg avhengig av andre for å være mer aktiv. Du velger selv når du vil gå på tur. Du slipper å vente til neste gang fordi partner eller venn ikke orker akkurat i dag, og du har dermed full kontroll over egen prosess. Ofte kan dette være vel så bra som det å desperat forsøke å få drahjelp av dem som altså drar deg ned og saboterer din endringsprosess.
Uansett så ønsker jeg at alle skal klare det og uansett hva som passer, så masse lykke til med din prosess!
