Er du en av dem som virkelig sliter med å få skritt telleren til å gå over 10.000 skritt hver eneste dag? Til og med det å nå 3000 skritt er vanskelig, liksom? Man kan klare det innimellom, men hallo HVER ENESTE DAG?? Fakarten ikke riktig klok de som fant på dette.
Men hvem var det nå egentlig som faktisk fant på dette? Du vil nok bli forbauset over å høre hvor dette tallet egentlig kommer i fra. Tallet kommer fra Japan i det herrens år 1964 da et Japansk firma lanserte en skritt teller som skulle bidra til å øke bevisstheten til bedre helse hos folk flest.
Dingsen ble kalt Manpo – Kei. Manpo betyr skritt og kei betyr måler.
Bakgrunnen var at forskeren Dr Yoshiro Hatano mente at hvis inaktive Japanere økte sine skritt fra 4000 i snitt hver dag til 10000 så ville man forbrenne inntil 500kcal mer hver dag.
Dette ble en markedsførings suksess og 10000 skritt for dagen var født.
Men, holder dette mål i 2018?
Det er helt sikkert at å gå 10000 skritt for dagen er sunt. Ingen tvil om det. Men som jeg har skrevet om før så er det svært vanskelig å opprettholde et så stort antall skritt daglig. Det er nå en ting. Det som er verre er at folk blir lurt til å tro at dette er nok for å komme seg i bedre form eller å gå ned i vekt.
Selvsagt er det fint hvis man regulerer kosten og samtidig går 10000 for dagen resten av livet, men for de fleste er dette et urealistisk mål. Desssuten er 10000 skritt også litt for lite hvis man skal ha god effekt av gåingen. Her bør man egentlig opp i minst 15000 skritt hvis det skal monne. Så det gjorde det plutselig enda vanskeligere, ikke sant?
Sannheten om de titusen skrittene er at det i beste fall forhindrer ytterligere forfall. I beste fall får man fine turer ute som er flott og helseforbedrende i seg selv. Men altså den helt store helsegevinsten oppnår du altså ikke. Og mest fordi dette er vanskelig å opprettholde over tid. Og fordi det ikke er nok altså.
Så hva gjør man? Bare å kaste skrittelleren?
Nei selvsagt ikke. Bruk gjerne skritteller for å se hvor lite du har gått. Slik at du kan holde oversikt over det totale antall skritt. Slik at du kan motivere deg selv til å være mest mulig aktiv. Det er ikke dermed sagt at du må ha noen mål, men la målet være å gå så mye som mulig hver dag.
Jeg selv har skiftet ut ti tusen skritt om dagen, med så mange som mulig om dagen. I tillegg så gjør jeg små økter med HIIT trening så ofte som mulig i løpet av uken. Her er mitt eneste mål å nå makspuls så ofte og lenge som mulig. Dette har effekt!
Dette gir forbedring av kondisjon og muskler. Og gir mye større effekt og helsegevinst enn 10000 skritt for dagen.
100 sekunder med intens trening er faktisk noe jeg selv foretrekker. Jeg liker også å løpe lengre turer samt at jeg er så hverdagsaktiv som mulig. Det gir meg frihet til ikke å måtte skyndte meg for å nå de forbanna 10000 skrittene.
Hei alle gode mennesker. Jeg ville med denne kategorien og dette innlegget forklare ørlite granne hva det egentlig jeg er utdannet som, hva det innebærer av kompetanse, og hva jeg altså da jobber med til dagen.
Jeg har i tillegg til utdannelsen som ergoterapeut også videreutdanning innen helsefremmende og rehabiliterende arbeid, kurs innen motivasjon, helsepedagogikk, og mange års erfaring som leder av frislivssentral.
Men hva er egentlig tanken bak ergoterapi? Og hva er det vi arbeider med? Utgangspunktet vårt er aktivitet, bevegelse og helhetlig tilnærming til den enkeltes behov for meningsfulle aktiviteter. Vi arbeider minst like mye med hvert enkelt menneskes mentale, psykologiske og kulturelle/åndelige behov, som de rent fysiske, noe som gjør at vi skiller oss endel fra for eksempel fysioterapeuter.
Vi ser på at det ikke kun er den enkeltes behov for trening og økning av puls som er det essensielle, men at den enkelte må ha en indre mental og helhetlig tilpasset plan for å lykkes. Trening og aktivitet kommer som et resultat av en nøye prosess der ergoterapeuten kartlegger ditt behov for aktivitet. Derfor er ergoterapeuten muligens enda viktigere i folkehelsearbeid enn de som har et mer ensidig og forenklet syn på trening. Faren ved å kun fokusere på trening i seg selv er at det er vanskelig å opprettholde dette over tid. Uten en avklart og aktivitetsanalysert plan, faller man for ofte ut etter en tid.
“Mennesket er skapt for bevegelse. Et stillesittende liv fører derfor til økt sykdomsrisiko. Regelmessig fysisk aktivitet og trening kan forebygge sykdom, og til og med kurere en rekke sykdommer. ” (Aktivitetshåndboka 2008)
Ergoterapeuter er eksperter på aktivitet og deltakelse, og arbeider for at alle skal kunne delta aktivt i samfunnet.
Ergoterapeuten bidrar til deltakelse og inkludering med vår kompetanse om samspillet mellom person, aktivitet og omgivelser.
Ergoterapeuter bidrar til løsninger når det oppstår et gap mellom en persons helse og hverdagens krav. Som ergoterapeut gir du mennesker mulighet til å leve et aktivt liv.
Ergoterapeuter arbeider for at alle skal kunne delta og være mest mulig aktiv i lek, læring, arbeid og hverdagen for øvrig. Som ergoterapeut kartlegger du hva som hindrer eller muliggjør hverdagsaktiviteter og fokuserer på hva som er viktig i livet til den personen som skal hjelpes. For å nå målene arbeider ergoterapeuter for at personer skal mestre sine aktiviteter i ulike omgivelser. Dette inkluderer innsats på tre områder:
den enkeltes innbyggers mestring og utføring av hverdagsaktiviteter gjennom trening og motivering
tilrettelegging av aktiviteter
tilpasning av omgivelser med universell utforming, boligtilpassing og velferdsteknologi
Ergoterapeuter arbeider helsefremmende og forebyggende for å fremme helse og aktivitet, for eksempel i frisklivssentraler, bedriftshelsetjeneste og folkehelsearbeid. Ergoterapeuter arbeider behandlende innen sykehus og opptreningsinstitusjoner. Ergoterapeuter arbeider rehabiliterende i spesialinstitusjoner og kommunehelsetjenesten for eksempel NAV, hverdagsrehabilitering og hjelpemiddelformidling. Ergoterapeuter kan også jobbe utenfor helsetjenestene i andre bransjer.
Ergoterapeuten foretar aktivitetsanalyse for å finne aktivitetstilbud som kan tilpasses ulike gruppers behov.
Hvordan kan organisert idrett- og fritidstilbud organiseres slik at alle inkluderes?
Ergoterapeuten kan ut i fra definerte behov og ønsker bidra til å tilrettelegge for aktivitet i lokalmiljøet som gir mulighet for å velge aktiviteter som kan påvirker helse, identitet og sosialt nettverk. Ergoterapeuter kan tilby forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk for grupper med eldre med bevisstgjøring av hva som fremmer og hemmer helse i hverdagslivet.
Så med dette som bakgrunn våger jeg da altså påstanden om at ergoterapeuter burde være mye mer sentrale i trening, aktivitets og folkehelsearbeid enn det som er i dag. Hvorfor?
Jo primært fordi livsstilsendring krever endring av personers vilje og vanesystem. Dette er SENTRALT i ergoterapien og noe som faktisk vi ergoterapeuter har spisskompetanse på. Så derfor burde man bruke også ergoterapeuter som personlige trenere hvis man skal i gang med livsstilsendring, mer enn noen andre yrkesgrupper.
Vågal påstand? Kanskje, men diskuter gjerne i kommentarfeltet.
Forøvrig så ser det tverrfaglige drømmelaget mitt slik ut:
Ergoterapeuter, kliniske ernæringsfysiologer, sosionomer, brukerrepresentanter, lege, psykologer og fysioterapeut. Har man dette som et samlet tilbud, ja da hadde det ikke stått på tverrfaglig nok kunnskap, erfaring og nok forskjeller mellom yrkesgruppene. Samlet sett hadde dette gitt de aller dårligste et godt tilbud. Dyrt? Ja, men verdt det etter min mening.
I dag er jeg rimelig fornøyd med meg selv. Det nye året er innledet med aktiviteten som forbrenner aller mest i følge ekspertene. Og det er da også min opplevelse. Når man har femti år med kosebelte rundt livet, så er det ikke bare kos, men og så livsfarlig.
I dag løp jeg en hard 3000 meter. Og det under kravet til politiskolen! Og i går løp jeg en sterk 10.000 meter. Da er jeg oppe i fine 3-5 mil pr. uke i ren løpetid! Det hadde jeg ikke trodd for noen år siden. Da var jeg som de fleste andre litt sletne og daffe menn i min alder. Litt for mye av alt, og litt for lite av bevegelse, var livet.
Vi menn i femtiårene er jo ellers eksperter på det meste, så ingen må komme her og fortelle oss noe som helst, ikke sant? I hvert fall ikke om det innebærer å fjerne chips, fett, bensinstasjonsmat, røyk, snus, sofa, og ikke minst ØL.
Alt det som de “såkalte” ekspertene prøver å få oss til å bli kvitt. Men neida, ikke denne karen her! Her skal man finne motstand!
Hva er det som rører seg innerst inne hos oss som tenker slik? Ja jeg sier oss, fordi jeg selv var der for endel år siden. Jeg røykte 30 om dagen, drakk for mye, bevegelse var et onde og enda var jeg tynn. Utvendig. Innvendig så jeg ikke ut. Og når jeg som 40 åring slet med å komme meg opp trappen og hosteanfallene truet med å skaffe meg nye prolapser i ryggen, ja da tenkte jeg at nu var det dags.
Endring måtte til. Og i dag elsker jeg altså det jeg hatet for ti år siden. Sunn mat, med måte, mat i mindre mengder, kos med måte, null alkohol, og løping. Løping er blitt for meg synonymt med å kunne føle seg “On top of the world”. Selvsagt løper jeg ikke ultraløp og maraton og slikt, jeg er da av den oppfatning om at alt skal gjøres med måte. Men det kan jo hende jeg får lyst til å løpe en rolig 4,2 mil en dag jeg føler for det likevel. Vet ikke. Har HELDIGVIS ingen mål om noe annet enn å kose meg med løpingen. Hastighet og lengde har kommet av seg selv underveis, så ingen grunn til å stresse. Mitt eneste og ultimate mål er at jeg skal KOSE MEG MED AKTIVITETEN! Resten av livet!
Jada. Jeg sa engang til meg selv og andre at det å løpe skulle jeg ALDRI komme til å gjøre. Noe så meningsløst! Vel så feil kan man altså ta.
Og du, det skal en MANN eller en KVINNE til for å kunne snu denne tankegangen. Vis at man har guts nok til å tenke annerledes. Vis at det er DU som er konge over deg selv og ditt liv! Gi pokker i egne uvaner og begynn å løpe. Ja du får muskler av å løpe også, og det uten å trene noe særlig med styrke, selv om det er fint å gjøre begge deler. Men alt til sin tid. Du har tross alt resten av livet på deg.
Her er et av de mest leste blogginnleggene jeg har hatt. Dette legges nå i kategorien mest leste, og jeg bør vel samtidig anbefale å lese dagens innlegg som du finner her, samtidig som du er her.
Sjekk også ut hverdagsaktiv på facebook, instagram og snapchat!
Ja det er sant som jeg sier det. Jeg er sykt kjekk! Jeg er også vanvittig pen, sterk, smart, hyggelig, snill og, ja rett ut superMANN med STOR M! Jeg er rett og slett en blanding av en gresk GUD, Tor med hammeren og George Clooney! For ikke å snakke om alt jeg er dyktig på. Finnes ikke den ting jeg ikke kan. Alt som ikke kan la seg gjøre av andre, det kan jeg. Jeg har også en overdrevet flott holdning, kropp og en mental styrke som overgår absolutt det som har vært av sammenlignbare personer gjennom historien! Jeg er PERFEKT! Nei, mer enn det. JEG ER OVERPERFEKT!
Det eneste jeg ikke har er SELVTILLIT!
Phu, DER gikk det over takk og pris!
Det er lett å bli stemplet som arrogant, selvopptatt, stygg, hatet, dårlig likt, ikke akseptert, looser, taper, dust, fæl, klysete, dum, egoistisk, og så videre, (fyll ut flere ord om du vil) hvis du påstår alt det jeg nevnte innledningsvis, og faktisk mener det!
Men hvorfor skal vi ikke mene litt av alt i alle fall? Til dagen møter jeg ofte mennesker med alt dette og motsatt fortegn. Mennesker som ikke klarer å se at de er fine, god mennesker. Mennesker med så lav selvtillit at de ikke klarer hverdagen. Det, er fælt det!
Tenk å ikke klare å gå i butikken å kjøpe seg et klesplagg fordi man tror at alle uansett synes du er stygg. Tenk å gå på skole eller arbeid og tro at alle synes du er lite smart. Tenk å leve livet å tro at alle har noe imot deg, dine og ditt utseende. At alle misliker deg fordi du er slik og sånn. At alle hater deg fordi noen en gang sa noe dumt.
Det er mange som har det slik. Det betyr ikke at det er sannheten som møter deg når du går ut av døren. Det NOEN sa for lenge siden betyr ikke at vedkommende engang husker at det som ble sagt var sårende. Når du går i butikken for å handle er det lite sannsynlig at noen bryr seg døyten om akkurat deg! De fleste bryr seg nemlig ikke. Og de som kikker på deg gjør det statistisk sett på grunn av at de finner deg interessant på en eller annen måte. Og det er jo en god ting, ikke sant?
De fleste har mer enn nok med seg selv og sine ting, enn til å tutle rundt å være negativt opptatt av andre. De som likevel pøser ut negativitet og mobbete holdninger vet vi er de som har de største problemene med seg selv. Det er jo de som trenger hjelp! Ikke det at ikke mobbing er forkastelig og stygt, men det sier mer om den som mobber enn den som blir mobbet. Det å mobbe andre er en skam. Tenk dere om og løs noen egne problemer før dere går etter andre mennesker!
Alt dette jeg sa innledningsvis i dette innlegget, er sant. Det er slik jeg forsøker å finne mine murer. Mine mursteiner av selvtillit. Det å klare å gå gjennom dagene med en selvtillit som jeg trenger for å kunne både klare jobben min, men også bekjempe min sosial angst. Jeg har vært der jeg ikke vil være. Med en sosial angst som var gjennomgripende i livet mitt. Jeg husker for mange år siden da jeg reiste de 5 milene fra hjemmet og til skolen for å ta generell studiekompetanse. Da var jeg i midten av 30 årene. Når jeg kom frem husker jeg at hvis døren var lukket inn til klasserommet, eller den lukket seg foran meg, så snudde jeg og reiste de 5 milene hjem igjen. Jeg klarte ikke å takle at alle snudde seg og så på meg. Dette var et eksempel av mange på hvordan jeg kunne slite for å komme meg igjennom dagene.
Jeg skjønte jo at det ikke skulle være slik. Men hva kan man gjøre når livet spiser en opp innenfra? Nå hjernen forteller deg at du ikke er verdt en dritt? Når du er overbevist om at du er selve definisjonen på alt som er negativt og dumt? Du kan ikke gjøre noe som helst! Ikke en dritt kan du faktisk gjøre.
Du kan ikke gjøre noen ting FØR du ENDRER din Holdning til et par sentrale ting.
For min del var det å endre hvordan jeg skulle takle å få eventuell motgang og kritikk fra mine omgivelser. Jeg så på det med en kirurgisk tilnærming. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne brydd meg mindre om at alle ville le av meg hvis jeg sa noe i en forsamling. Hva kan skje hvis de gjør det likevel? Jo man kan innse at man har sagt noe teit, slik som 99, 9 prosent av alle i verden sier mange ganger for dagen, og så le av seg selv. Være såpass lite selvhøytidelig at man gir F i om man driter seg loddrett ut! Le til verden og hvis verden ikke ler tilbake så er det deres problem!
Hvis man har så lite selvtillit at man ikke klarer å gjøre stort i verken sosiale, familiære, profesjonelle eller liknende sammenhenger, så sier i alle fall jeg til meg selv at jeg gir nå vel F. Jeg er en gresk GUD!
Selvsagt kan mange være uenige å begynne med å kommentere negative ting. Selvsagt kan folk pisse på deg og kalle deg idiot, selvsagt kan folk oppføre seg som amøber bare for å trekke seg selv frem på din bekostning! Hva så? Deres forbanna problem! Jeg har det greit jeg. Hvis noen mennesker har så lyst til å tråkke på andre, så er det da ikke jeg som har et problem?
Hvis 6 milliarder av verdenes 7 milliarder mennesker ikke tåler trynet på meg så er det fortsatt en milliard mennesker som liker meg! Det er en del det! Ikke sant?
Ja så jeg sier til meg selv at jeg er best. Jeg vet jo at jeg ikke er det, men jeg er mer enn god nok for de fleste. Og jeg som alle andre i verden har like mye rett til å drite meg ut offentlig som alle andre, ikke sant? Og jeg kan vel også le av mine egne feil hvis andre ler av dem? Er jo rett og rimelig det vel?
Jeg kan se meg i speilet å si til meg at speilet lyver hvis jeg vil? Min rett, mitt speil! Hva andre tenker har jeg lært meg å gi blaffen i. Mitt speil! Dessuten så betyr det ikke noe som helst hvordan man ser ut så lenge man lever. Mitt liv, mitt speil, min verden.
Jeg har funnet ut at dette funker for meg, men det var en lang vei å gå før jeg VALGTE å tenke slik. Man må faktisk AKTIVT VELGE å tenke slik, handle deretter samt lære å gi totalt F på en god måte. Hvis man bryr seg om andre og er snill og god med sine omgivelser, så kan du være sikker på at du kan drite deg ut herfra og til evigheten uten at folk flest dømmer deg nord og ned. Ta et valg i dag om å ofre negativiteten og vær din indre Greske GUD. Vær din indre George Clooney, vær din indre Ghandi. Da trenger du ikke å være redd for noe!
I dag publiserer jeg også et nytt innlegg om noe som opptar meg svært mye, nemlig de som aldri kommer så langt som til treningssenteret, eller i kontakt med «De riktige» folkene som har kompetanse på deres vanskeligheter.
Jeg er som terapeut særs opptatt av hvordan vi som arbeider med å motivere andre mennesker klarer å nå dem som trenger det mest. Ja og da snakker jeg ikke om den store massen av folk som «burde» men ikke finner tid eller motivasjon, men om den stadig større gruppen av unge og voksne som ikke er i nærheten av å kunne klare å endre livet sitt på grunn av ulike faktorer som ikke har med verken motivasjon eller trening å gjøre.
Du vet, denne gruppen som alltid faller igjennom uansett. Ikke den gruppen der de fleste klarer å «ta seg sammen» og gjøre noe med en uheldig livsstil når man bare får tilført nok og riktig motivasjon. Denne gruppen er den som de fleste personlige trenere og motivatorer lever av. Det å nå denne gruppen er også viktig, men jeg er ærlig talt mer bekymret for den stadig voksende gruppen av dem som ikke er i nærheten av å kunne nå dette uten profesjonell helsehjelp og målrettede opplegg og oppfølging.
Hvem er det som er denne stadig voksende gruppen av unge, voksne og eldre som jeg snakker om?
Og visste du at det på landsbasis er en stadig større gruppe der mange er fortsatt for lite fysisk aktive og spiser for mye sukker? Forekomsten av fedme hos voksne øker. Cirka 1 av 4 middelaldrende menn og 1 av 5 kvinner har fedme med en kroppsmasseindeks på 30 kg/m2 eller over. (FHI 2018).
Omtrent en tredjedel av voksne oppfyller anbefalingene om fysisk aktivitet. Det er skremmende når man vet at mangel på fysisk aktivitet kan øke risikoen for sykdommer som hjerteinfarkt, kreft og diabetes. Det er nå på tide å se litt nærmere på hvorfor det er slik at vi ikke når dem som virkelig er i faresonen.
De fleste som har høyere utdannelse er også dem som har høyest levealder og er helsemessig i bedre stand enn dem som har lav utdannelse og lav inntekt.
Sosioøkonomiske forhold henger ofte tett sammen med evnen og motivasjonen til å være så fysisk aktiv som det er anbefalt. Dette kan henge sammen med for lite kunnskap om hvordan man kan endre kostvaner og bevege seg mer, sammen med økonomi for å kunne klare å gjennomføre et økt aktivt liv. Dette er et fakta, men det forklarer ikke alt. Mange er godt kjent med at det er fornuftig å være mer aktivt samt det å spise sunnere, men sliter med å få endene til å møtes likevel. Det er ikke bare å be folk om å velge sunnere kosthold hvis de sunne alternativene koster såpass mye at man ikke har råd til det.
Her har det offentlige et klart ansvar! Gjennom informasjon og tilrettelegging om alternative og sunne kostvaner til levelige priser for alle, ja så hadde man vært et stort skritt på vei. Ved å innføre sunne matvaner og gjerne subsidierte matvarer i skole og barnehager, ville man kunne forebygge nye generasjoner med problemer som belaster både enkeltindivider, familier og samfunnet for store summer. Men forebygging har aldri vært særlig populært blant de folkevalgte synes jeg.
Så har du stigmaet som følger med når man feiler. Kommentarene som hviskes bak ryggen eller til og med slenges rett i ansiktet på dem det gjelder. «TA DEG SAMMEN! PRIORITER VEKK RØYKEN OG SLIKT SÅ FÅR DU DET TIL! DITT ANSVAR! DIN FEIL!
Det er kanskje det verste. Uvitenhet skal man ikke kimse av. Slike ting er det som i verste fall fører til at folk og da de som har det aller tyngst, gir opp for godt. Da heller sitte inne, bortgjemt og utvikle mer fedme, mer livsstilsrelatert sykdom, mer psykiske lidelser og en et liv i ensomhet. Så tenk over det dere som ytrer dere om hvor «late» disse menneskene er! Men som sagt tidligere, kunnskap om trening er langt i fra nok for å hjelpe de som virkelig trenger det.
Tverrfaglig tilnærming og tett oppfølging over lang tid er det som ofte viser seg å være det beste.
Etter å ha arbeidet med dette i mange, mange år ser jeg klart faresignalene som etableres når fokus på livsstilsendring begynner med vektreduksjon, mål om å nå, prestere, og et altfor høyt fokus på trening og svetting, kropp og utseende. Det er ikke rart at mange av dem som er blant de som sliter aller mest, også er de første som gir seg med trening og bevegelse.
Som jeg nevnte, så har tverrfaglig tilnærming muligens den største effekten i å hjelpe dem som har det aller vanskeligst.
Jeg skal forklare hvorfor:
Hvis en person er sykelig overvektig, så vil det ta lang tid med tung trening nesten hver dag i uken for å oppnå en vektreduksjon som virkelig monner. Dette krever svært mye av den enkelte for å klare. Først og fremst krever det at personen har tid til å trene så mye, og da også overskudd til å klare resten av dagens plikter og utfordringer.
Man må da spørre seg om personen har denne tiden tilgjengelig. Kanskje det er barn og familie som krever mer og at tiden da blir et issue? Hvem skal da tilrettelegge for at den tiden det tar kan skaffes? Ok, kanskje det letteste å gjøre noe med da mye trening kan gjøres svært raskt og aktiviteter kan tilrettelegges?
Så er det de økonomiske og kunnskapsmessige faktorene. For å kunne trene hardt og riktig så bør man ha kunnskap om øvelser man gjør. Hvis du ikke har denne kunnskapen, men gunner på og skaffer deg slitasjevondt, ryggsmerter du ikke aner hvor kommer fra, smerter fra knær, hofter og annet, ja da er sjansen stor for at du kaster inn håndkleet. Du har i alle fall ikke tid til å være sengeliggende med store smerter når du har barn og familie å ta deg av. Løsning? Skaffe seg en personlig trener? Som da skal ha betalt selvsagt og som ofte ikke har nok kompetanse på de sosioøkonomisk, helsefaglige og mentale vanskene man har i tillegg til overvekten? La meg se, hvis valget står mellom å betale en personlig trener og mat til ungene, ja så vet i alle fall jeg hva jeg hadde valgt.
Så var det sykdom som er i tillegg til overvekts problematikk. Hvis du var livredd for å hoppe i fallskjerm, ville du da ha gjort det? Hvis fysisk aktivitet fremkalte akkurat samme symptomer som panikkangst, ville du ha våget? Hvis kroppen ble så lammet at du falt sammen og var nummen i deler av kroppen, ville du ha blitt redd for aktivitet? Hvis hjertebank og «hjertesmerter» kom så raskt du fikk opp pulsen, hadde du da turt å fortsette å løpe? Hvis hodet ditt kjentes ut som det skulle eksplodere og hodepine, svimmelhet og kvalme/oppkast kom når du beveget deg raskt i oppoverbakke eller syklet eller, ja nesten hva som helst, ville du kjørt på med dødsforakt?
Alle disse symptomene kan oppstå selv om det ikke er så mye galt. Men hvis du ikke vet dette så er du jo like langt, ikke sant? Og hvis du ikke vet, så vil du unngå det i fremtiden da det rett og slett er altfor ubehagelig? Hadde du bare hatt tid til og råd til en personlig trener. Ser du hva jeg mener?
Hva hvis du likevel hadde klart å få til ting? Den personlige treneren du har funnet holder til på ditt lokale treningssenter, som da skal ha penger selvsagt for å la dere bruke apparater og slikt. Du skal ha tid til å få på plass en barnevakt. Du har fått midler av gode hjelpere til å betale trening og trener, så var det den der helsikes angsten som sto i veien. Ikke pokker om du klarer å møte noen akkurat i dag. Ikke kul om du klarer å være i samme rom som andre. Ikke sjans i det hele tatt om du er klar for å møte noen som helst i dag. Dine psykiske vansker setter en stopper for alt sammen.
Da tikker det inn en tankemelding i hodet: «Jeg visste det, klarte ikke dette heller. Bare å gi opp med en gang».
Ser dere hva jeg mener godtfolk?
Alt er pokker meg ikke så enkelt at det er bare å si kom igjen! Just do it! Jeg blir faktisk litt sinna og sur hver gang jeg hører «Just do it» og «Skjerp deg».
Det er ikke bare å sette i gang. Skal du mislykkes, hvis du er en av dem som jeg har beskrevet her i dagens innlegg, ja så tar man ikke hensyn til at faglige vurderinger og tverrfaglige tilnærminger må til for å ha en sjanse til å lykkes. Man MÅ ha personell rundt en som har kompetanse på medisinske og livsstilsmessige utfordringer og som har kompetanse på å se alt dette i sammenheng.
Man må begynne i riktig ende, og det er faktisk ikke i trenings enden.
Helt optimalt trenger man kanskje både hjelp fra sosionom, ergoterapeut, psykolog, kosthold og ernæringsekspertise, nav, arbeidsgiver, lege, og frisklivssentralen der du bor som kan tilby mange av de nevnte tilbudene til deg som sliter aller mest. Det er et tankekors er det ikke? I hvert fall når man ser at ingen av disse yrkesgruppene NORMALT SETT forbindes med treningskompetanse. Just sayin!
Man er simpelthen nødt til å få andre ting på plass og kunnskap nok om det som skjer med deg på alle plan, for å kunne skape et nytt liv. For det er nettopp det denne gruppen trenger. Et fundament til et nytt liv, ikke en falsk drøm om superkroppen 2019. Man kan ikke bygge et hus uten grunnmur, uten tegninger og uten finansiell støtte. Da hjelper det lite at PT`en din kommer bort til deg med en hammer og en liten eske spiker.
I dagens lille innlegg skriver jeg om hverdagsangst. Den lille eller store angsten som ofte ligger over en som en slags bomullsdott og er mer egnet til å gjøre en oppgitt og flau enn det å bringe altoverskyggende frykt inn i livet.
Angst er ikke å spøke med uansett hvilken form den tar. Den er ødeleggende for enkeltindivider og den er ødeleggende for dem en omgir seg med. Angst har som jeg har snakket om tidligere, mange ansikter og kommer i mange ulike grader. Hvordan man overkommer angst er viden kjent blant dem som kan litt om dette på helsefaglig nivå. Eksponering av de ubehagelige tingene er en av flere oppskrifter som har gitt gode resultater.
Men hva med hverdagsangsten?
Hva med den snikende småangsten som plutselig manifesterer seg i ulike situasjoner? Er folk rundt deg observant på den? Denne angsten som plutselig kommer i veien for ting du er med på og som ødelegger gleden i et selskap for eksempel, er vanligere enn man tror. Og denne angsten, som egentlig ikke er en angsttype, men mer en usikkerhet på egen person og kvaliteter, kan få svært negative konsekvenser om den ikke blir adressert og tatt på alvor.
For hva er usikkerhet og hvordan oppstår dette hos tilsynelatende oppegående og friske mennesker som ikke har mange og ulike traumer å begrunne det med?
Først og fremst skyldes det, tror jeg, en kombinasjon av uvitende mobbing og kommentarer satt i et større system. Hvis du ofte nok sier til noen at dem ikke er god nok, ja så bryter det sakte men sikkert ned den personen som mottar budskapet. Det er noe de fleste er klar over. Det som ikke alle tenker over er at den samme formen for kommunikasjon som kan virke nedbrytende, er den nonverbale kommunikasjonen som man strør rundt seg. Dette kan, kommunisert feil, være like ille som å si til noen at dem ikke er verdt en dritt. Det er ikke sikkert at den som gjør det tenker over det, men slik kan det altså være i et miljø.
La oss ta et eksempel. Hvis man er i en setting der mange mennesker møtes, så vil det automatisk være ulike typer kommunikasjon rundt en. I diskusjoner finner man de ulike typene igjen og man kan også kategorisere dem i de stille. De som dilter med og de som automatisk setter dagsorden så det holder. Tenker man over det så kan man jo stille seg et spørsmål om hvorfor dem som er stille ikke sier noe selv om man vet at de innehar viten om temaet som diskuteres?
Og stiller man spørsmål om hvorfor “dilterne” ikke har egne meninger, eller kanskje mer riktig, vegrer seg for å utrykke dem, ikke klarer annet enn å følge meningsbærerne, så sitter man igjen med det store spørsmålet, hvordan er det da dem som er vant til å snakke med store bokstaver egentlig kommuniserer?
Vel, gitt at du har denne “hverdagsangsten” hengende over deg, så er det vanskelig å bidra i et felleskap når man først har hoppet ut av flyet og fallskjermen spinner nedover i en spiral. Redsel og usikkerhet sprer seg til en sky som tetter viljen til å delta eller være tilstede i felleskapet. Og da er det lett å forlate ubehagelighetene i stedet for å konfrontere dem. Angst er ikke logisk. Den lever sitt eget liv og prøver å gjøre livet ditt surt. Dessverre finnes det alltid folk som kommuniserer med store bokstaver. Dem som både verbalt og nonverbalt prøver å få deg til å fremstå som noe mindreverdig.
Eller i sin uvitenhet og væremåte forsøker å bringe sin egen kunnskapsløshet, innarbeidede vaner og overbevisninger og sin egen usikkerhet inn i felleskassen ved bruk av uheldig nonverbale og verbale kommunikasjonsformer. På godt Norsk forsøker dem kanskje ved å braute seg frem og sette fokus på egen fortreffelighet, å overta og styre enhver diskusjon.
Vel, dem om det. Hva så med mottakere av slik kommunikasjon? Hva med dem som lider under denne formen for forbigåelse? Dem som mer og mer detter ut av et felleskap fordi respekt, forståelse og høy skingrende lyd tvinger vekk de argumenter, deltakelse og kunnskapsgrunnlag de stille og “dilterne” har?
Er det my way or the highway som gir fremgang innovasjon og kritisk meningsgjennomgang? Eller kan det hende at måten noen kommuniserer sitt nærvær og sin egen eksistens på er ødeleggende for samarbeid, utvikling og nytenkning?
Ofte mister man noen i kampens hete. De første man mister er dem med de minste stemmene. Dem som lider under de mennesker som tydelig brøyter seg vei i den debatten som foregår enten det er på hjemmebane, på treningssenteret eller i jobbsammenheng. Dilterne er med. Uten egentlig å ha egne meninger som de tør å utrykke i frykt for å bli mislikt av den som styrer ordet eller oppgavene som skal og bør utføres, og bidrar dermed ubevisst til å ytterligere kvele de stille.
For kommunikasjon er jo en vanskelig øvelse. Det er altså ikke bare det som sies med det rene ord, men også måten man agerer mot dem rundt seg som betyr noe. Man glemmer litt at det som du fint tåler å formidle og fint ville tålt å ta imot selv, ikke nødvendigvis ville bli like fint mottatt etter at mottaker har filtrert budskapet gjennom sine kulturelle og personlege erfaringspreferanser. Kan det hende at mottaker på grunn av sine preferanser og livserfaringer tolker budskap på en annen måte enn det som formidler egentlig mener?
Såpass må man jo tåle kan man tenke. Ja og nei. Fordi i et felleskap så er man helt AVHENGIG av å ha kritiske gjennomganger av systemer, livsførsel, diskusjoner og oppførsel. Uten kritiske refleksjoner er det heller ingen muligheter for utvikling og innovasjon. Men, og det er et stort men her. Det å stille til gruppefelleskapet med en holdning og et syn på at din egen fortreffelighet og dine tidligere valg om å fremstå som den som skal eie rommet, diskusjonen og fremtiden, vil automatisk føre til at soldater faller. Og de første som faller er dem med følgeskader fra tidligere opplevelser. Altså alle dem som er stille. Alle dem som er usikre og har opplevelser i bagasjen som gjør at det er nettopp hverdagsangsten som har tatt overhånd. Så stille trekker man seg ut av det felleskapet man egentlig ønsker å bidra til. Stille forsvinner man ut i det blå fordi man ikke lenger ønsker å bli verbalt og nonverbalt trakket på.
Husk at det finnes mange med denne typen hverdagsangst. Husk at hvordan du møter dine medmennesker har betydning for om du vil kvitte deg med dem for godt eller om du faktisk ønsker å inkludere dem i et felleskap. Det enkleste i verden for å kvitte seg med dem er å fortsette å ture frem både verbalt og nonverbalt. Gjennom ord og handlinger, kroppspråk og blikk, gjennom å velge andre til viktige oppgaver, gjennom å ignorere de stilles kunnskap og erfaringer.
Hverdagsangsten vinner. Hverdagsangsten har seiret. Man klarer ikke lenger å formidle det man tror på eller har kunnskap om. Hverdagsangsten gjør at man velger lett bort det å være i de ulike situasjonene der man uansett føler seg fremmedgjort og ufullstendig. Man velger det trygge i stedet for å utfordre.
SÅ dette er selvsagt svært uheldig for dem det gjelder. Dette føre til at mange ubevisst drives vekk fra felleskapet på bekostning av de høylytte og dominerende kommunikatorene i de ulike grupper i samfunnet. Det er hva som skjer når man velger sine ulike måter å kommunisere på. God dialog begynner ALLTID med respekt for andres erfaringer og meninger.
For å deg som lider under såpass mye usikkerhet og negative erfaringer med deltakelse, er det svært viktig å vite om at følelser ofte er hindre på veien mot å delta. Man må akseptere at noen ikke mestrer evnen til inkluderende kommunikasjon. Kan det da være at stillhet i en forsamling kan benyttes til å være lyttende og ikke flyktende? Selvsagt. Man kan godt være den som er stille og likevel være herre over situasjonen ved å akseptere at ikke alle kommuniserer på en måte som er bra for de stille i forsamlingen. Til dem som har denne såkalte usikkerheten. Kan det være et tegn på at din deltakelse har nådd sin grense? Kan det være et tegn på at tilhørigheten aldri kan oppnås så lenge man ikke blir respektert for den kunnskap og meningsbæring man sitter inne med? Kan dette være at de valg andre har gjort utifra meningsbæring, kommunikasjon og faglige valg i ulike prosesser har satt endelig stopper for videre utvikling for din egen selvtillit og trygghet? Kan det da tenkes at det er denne hverdagsangsten som gjør at de stille og usikre er helt nødt til å se på andre måter å få tilbake felleskapsfølelse og trygghet.
Det å endre noe i livet er enkelt hvis valget er klart nok. Ved å endre sin usikkerhet og utrygghet kan man få det bedre. Man bør da kanskje endre sin tilhørighet rundt grupper, personer og eksisterende kulturer som ikke tilfører en noe som helst. Det å fjerne seg fysisk fra ting som er med på å fremme denne utryggheten kan være en løsning hvis ingen rundt deg klarer å øke tryggheten gjennom inkludering, samhandlig, respekt og støtte. Man må spørre seg selv om hvor mange år av livet ditt man kan klare å gå i et miljø som utelukkende er egnet for å videreutvikle negative bølger. Det å stadig bringe deg nærmere ekskludering ved å velge deg fysisk og mentalt bort fra oppgaver og posisjoner som du er mer enn kompetent for å klare.
Og til deg som allerede er i disse kulturene. Til deg som ofte er den formelle eller uformelle lederen, meningsbæreren eller den alle hører på. Til deg vil jeg si at du kanskje må endre, eller mer riktig forsøke og forstå at den måten du formidler dine budskap både gjennom ord, krav og handlinger, kan være med å skape kandidater for utenforskap.
Vi bør alle tenke godt igjennom hvordan vi kommuniserer. Det er en ting, men vi bør også i vår kommunikasjon tenke godt igjennom hvordan vårt budskap omformes mot den som mottar budskapet før den tolkes hos brukeren. Budskapet filtreres gjennom mottakers egne erfaringsfiltre, personlige preferanser og oppfatninger og ender opp som potensielt en annen måte å forstå budskapet enn det som var tiltenkt fra den som formidler. Det å forstå dette i kommunikasjon er essensielt i all kommunikasjon. Det å observere samt sikre at mottakers oppfatning av budskapet ikke får et negativt innhold kan kun sikres ved å yte respekt, oppfølging av tillit og det å gi mulighet til aktiv inkludering hos mottaker. Med andre ord. Se etter de stille, be om meningen fra “dilterne” og respekter at andre har andre kvaliteter enn deg selv. Da har man kommet langt i å sette et godt og samarbeidende kulturbærende miljø.
Da kan hverdagsangst og personers usikkerhet bekjempes. Da kan selvtillit tilbakeføres til individet. Da kan man faktisk hjelpe i stedet for å kvele dem som trenger å løftes litt ekstra frem.
En god kvalitet hos mennesker er å tilnærme seg andre med et smil og evnen til å vise omsorg. Det skal ofte lite til for å endre noe. Noen ganger er det å bli møtt med “kjekt å se deg”, være imøtekommende og nonverbalt utrykke empati og respekt, nok til å redde noen. Til å få individet til å på nytt delta og gi av seg selv.
Hverdagsangst er noe dritt for dem det gjelder. Men det å ta tyren ved hornene og endre situasjonen er en nødvendighet for å endre livsstil, situasjon eller lignende. Hvis det å leve i et vakum ikke har vært mulig å endre tidligere så er det ikke din feil. Men spør deg selv om det da er riktig vei du følger eller om det er på tide å endre kurs. Dine egne livsstilsvalg skal ikke hindres av at andre velger å være brannsluknigsapparater rundt deg. Husk også at du er mer enn god nok. Du er unik og har kvaliteter som ingen andre har kun i egenskap av å være et individ med egne erfaringer. La hverdagsangsten ryke og reise ved å ta på alvor at man kanskje er på en kurs der endring ikke kan oppnås, men at man må skifte treningsform for å bli sterk igjen. At man kanskje må endre kostholdet for å bli sunnere. At du må forandre livsstil for å kvitte deg med den dritten som tynger rundt livet, innvendig og rundt magen. At man kanskje må gjøre ting som krever litt mer enn å bare la ting suse å gå og la den ekstra ballasten du sleper på trenes bort i andre og tyngre bakker enn den dem du nå løper i?
Det er mulig. Alt er mulig. Du er unik. Aldri glem det!
Er det mulig? Er det mulig å kunne trene litt hver dag og ikke slite kroppen i stumper og stykker og likevel få god gevinst?
Ja, mener jeg. Jeg har tidligere hatt dette temaet oppe flere ganger. Det å kunne trene litt mer hverdagsrettet og ikke nødvendigvis måtte betale i dyre dommer og bruke timesvis på trening i uka er fullt mulig.
Å trene i de aktiviteter du vanligvis gjør er nøkkelen. La oss si at du pusser tenner. Da rekker du å ta rundt hundre tåhev på samme tiden, samtidig som du får pusset tenner. Hverdagstrening.
Du står i dusjen. Her rekker du å dusje og ta knebøy samtidig. To sett x 30 reps er kanonbra trening. Her får du to fluer i en smekk. Ferdig trent og ferdig dusjet på samme tid.
La oss ta det å trene etter du har lagt deg. Ta tre sett med bena hevet to, tre centimeter over madrassen, strake ben og skuldrene løftet. Ligg her så lenge du klarer x 3. Klar, ferdig, sov!
De fleste søker alltid etter å utføre sine daglige oppgaver på lettest mulige måte. Hvorfor det er slik vet jeg ikke, men her er det altså et hav av muligheter for den som bare vil og bruker fantasien. Alle kjenner til prinsippet om å ta trappene i stedet for heisen. Men hva med å løpe trappene hver eneste gang, eller ta to eller tre trinn i slengen?
Vaske gulvet for hånd gir glimrende muligheter til å utføre kjerneøvelser og arm/skulderøvelser samtidig. Har man vektmansjetter på i tillegg så får man en god styrkeøkt ut av en aktivitet som også gir rent gulv.
Her ligger det altså utallige muligheter for å trene uten å trene. Slik unngår du å ende opp med sofasliting i stedet for nederlaget av ikke å klare å komme seg på treningssenteret. Selv gikk jeg fra utrent til trent med denne teknikken som jeg også skrev om for et år siden her på hverdagsaktiv.
Så i dag er jeg glad for alt jeg kan gjøre av bevegelse for å unngå å ende opp som en småfeit, utrent femtiåring med et potensiale for dårlig helse og kortere liv.
Innlegget i dag retter seg altså i første rekke mot alle middelaldrende mennesker som opplever seg selv lett overvektig, utrent og umotivert, men samtidig er frisk og oppegående. Og som av ulike grunner ikke helt er kommet dit at man orker å komme i gang med det å bevege seg mer i hverdagen.
Trening kan innebære lange og tunge økter – eller det kan være korte og lette økter der man knapt nok blir andpusten. Hva som er best kommer ofte an på hva som er målet.
Hvis målet er å løpe konkurranse, nå mål innen idrett eller å definere seg som godt til topptrent innenfor mosjonsklassene, er det viktig med mye og riktig trening tilpasset deg selv som individ.
Hvis derimot målet er å få bedre helse, komme i litt bedre form, leve sunt og ha det godt med seg selv, kanskje ta av litt både her og der, så trenger man egentlig ikke satse som en toppidrettsutøver for å oppnå gode nok resultater.
Som jeg har nevnt tidligere på bloggen er det mange måter å få komme seg i gang på. Det viktigste er at man vil dette. Og hvis man ikke vil/klarer så bør man spørre seg hva som stanser deg fra å begynne. Hvis ikke man vil overhodet så er jo saken klar, men hvis man er kommet så langt at man leser dette innlegget så har nok tanken om endring allerede har plantet seg i underbevisstheten.
Vel, en god ting er jo da at man i hvert fall underbevisst er klar til å starte med i alle fall et eller annet. Den dårlige nyheten er at dette krever en viss innsats fra deg selv, men den gode nyheten er at dette kan gjøres mye, mye enklere enn å slite seg frem mil etter mil på landeveien, iføre seg kompresjonstøy og kjøpe seg sykkel til mange tusen eller det å kjøpe medlemskap på treningssenteret.
Som sagt så kommer det helt an på både egne mål og egen grad av motivasjon. Man må gjerne gjøre alt overnevnte under kyndig veiledning av fagfolk som kan rettlede deg i trening.
Min erfaring er at særlig menn i min egen alder altså middelaldrende, ikke har overvettes lyst til å besøke et treningsstudio eller føle seg beglodd ute langs veien – og dette av ulike grunner.
Nettopp av denne grunnen unngår man å komme seg i gang med aktiv trening i hverdagen.
For å gå tilbake til begynnelsen her med ordene middelaldrende, lett overvektig, umotivert og definitivt utrent. Hva skal til?
Mitt konkrete forslag basert på erfaringen jeg selv har til denne gruppen, er at man oppsøker sin fastlege for å få en grundig helsesjekk der man forklarer at man ønsker å starte med et sunnere liv. Er du usikker på om dette er sunt i forhold til eventuelle hjertelidelser så ta dette opp med legen din.
Allerede her har man eliminert en av de viktigste grunnene til at man ikke kommer i gang, nemlig frykten for å bli rammet av skader når man starter med fysisk aktivitet. Dette vil legen din kunne trygge deg på.
Så tar vi for oss dette med treningsstudio. Det er ingen tvil om at dette er en god ide og at man her kan få kyndig veiledning når man starter. Problemet for mange og da spesielt menn er at uansett hvordan man legger frem at dette er en god ide, så får man ikke alle til å gå dit. Treningsstudioene vet dette og mange har egne opplegg for å hjelpe folk med dette. Likevel er det mange – for mange, som heller velger vekk trening enn å gå på treningsstudio. Samme grunnen er nærmest opplest og vedtatt når det gjelder løping ute. Selv hadde jeg det på denne måten og synes det var en avgrunn å venne meg til at folk så meg når jeg jogget ute. Trøsten er at det går over – det blir bedre etter hvert som man også blir i bedre form.
Jeg selv løste dette ved å også benytte meg av såkalt HIIT – Høy intensiv intervall trening. I tillegg til aktiviteter i dagliglivet på den tunge måten som beskrevet innledningsvis her, fant jeg også glede i HIIT trening og Tabata.
Argumentet med at jeg ikke har tid til å trene falt sammen umiddelbart og i forhold til effekt så viser forskning helt klart at denne type trening absolutt har noe for seg – og her er den gode nyheten – SPESIELT for lett overvektige, utrente middelaldrene ellers friske mennesker.
Det finnes jo utallige HIIT økter beskrevet på nettet og jeg vil ikke peke til noen spesielle her, men har lyst å si noe om intensitet og varighet. Tradisjonelt så er det ideelle beskrevet i såkalte 4×4 økter.
For den gruppen mennesker jeg har beskrevet i dette innlegget så kan også så lite som 1×4 økter 3 ganger ukenkunne gi merkbare resultater i løpet av kort tid.
Sånn begynte jeg og jeg har i alle fall svært god erfaring med denne type trening.
Året begynte med full storm her vest i havet. Det blåste slik at takstein haglet rundt oss og jeg våknet i dag til knuste takstein. Heldigvis ikke hos meg, men dessverre for noen av naboene, har det blåst av steiner. Håper vinden gir seg snart.
Jeg har ingen nyttårsforsetter i dette nye året. Annet enn å være enda sunnere enn i fjor. Det å stadig sette seg mål man ikke kan klare å følge opp, er etter min mening en svært dårlig ide.
Men, hvorfor blir det alltid slik at man setter seg disse målene og like ofte som man gjør det, ja så går man på trynet hver eneste gang?
Enkelt forklart er det at man ikke er forberedt godt nok på hva målene man setter seg egentlig innebærer, og at målene man setter er for vanskelige å opprettholde over tid. Det å sette seg mål er ikke nødvendigvis løsningen, men mer en del av problemet.
Hva med å gi blanke i å sette seg mål som det å gå ned x antall kilo, løpe ti mil i uken, trene hver dag, melde seg inn i et treningssenter uten å ha økonomi til det, la andre definere målene, og masse andre eksternt påvirkede målsetninger.
Og hva menes med eksternt påvirkede målsetninger?
God måloppnåelse kommer utelukkende fra en indre motivert stemme som har fått utvikle seg over tid. Kjappe løsninger fungerer nesten alltid svært dårlig. Selv har jeg de siste årene bevisst gitt blanke i alt som heter mål og løfter om et nytt og bedre liv.
De fleste personlige trenere og motivatorer har lagt sin elsk på det å stadig sette seg mål. Det er da et tankekors at såpass mange av dem som rådes til dette, faktisk går på snørra hver eneste gang. Det er altfor mange støttemedlemmer på de ulike treningssentrene der ute og altfor mange som ikke når målene allerede etter et par uker inn i Januar. Hvorfor er det da slik?
Svaret er dessverre like komplisert som det er enkelt. En altfor dårlig kartlegging av den enkeltes indre motivasjon og forutsetninger i sine personlige preferanser, er ofte det enkle svaret. Det mer kompliserte svaret er at en slik mangel på individuell kartlagt forutsetning for endring, er fraværende. Ja det finnes mange gode trenere og motivatorer der ute, men et for ensidig fokus på trening og kosthold, gjør ofte sitt til at folk mislykkes. Man kan IKKE, og jeg gjentar IKKE, klare å gjennomføre endring som man i utgangspunktet ikke klarer å leve med resten av livet.
Altså er trening og kosthold dømt til å mislykkes hvis de individuelle forutsetninger ikke er tilstede. Det er DERFOR man bør skaffe seg oversikt og gjerne da kvalifisert hjelp på et HELT ANNET NIVÅ enn å ansette personlig trener uten noe form for innsikt innen menneskelig motivasjon og psykologi, ei heller nok livserfaring for å kunne formidle kunnskap nok til å endre personers indre motivasjon på mer permanent basis.
Det er med andre ord langt fra nok å kunne vite alt om muskler og trening, pulsøkning og bevegelse for å kunne foreta endring hos den enkelte.
Det og love endring i løpet av et par uker, er også i beste fall en sannhet med visse modifikasjoner.
Ja man kan komme i bra form på et par uker, men man kan altså ikke regne med å opprettholde dette de nærmeste 50 åra med mindre det finnes et varig grunnlag for det på innsiden av hodet ditt. Og nettopp det å inneha kunnskapen om endringsmekanismer og hjernefunksjoner, er essensielt for å kunne veilede folk til varig endring. Det å vite noe om hvordan man danner nye synapser for læring og endring virker på den enkelte, er det stort sett kun de med lang utdannelse og bakgrunn fra helsevesenet som kan noe om. Stort sett, altså, men ikke alltid. Det finnes selvsagt hederlige unntak. Det er også viktig å si. Jeg skjærer ikke alle over en kam her.
I bunn og grunn og oppsummert så er budskapet mitt i dette aller første innlegget i 2019 til dere kjære lesere, et klart råd om IKKE KASTE DERE PÅ NYTTÅRSLØFTER uten å ha et knallhardt og edruelig mål om at livsstilsendring er oppnåelig.
Jeg skal her gi dere mine aller beste tips for å klare å gjennomføre endringen på en best mulig måte. Noen vil kalle det å gi råd om å fjerne alle mål, for å banne i kirken, men min erfaring med dem som sliter ALLER mest med å klare livsstilsendring, er nettopp at dem setter seg mål dem av ulike grunner ikke klarer å gjennomføre over tid. Og som jeg har sagt før, man kan oppnå endring i løpet av kort tid. Det er enkelt, men å oppnå varig endring, krever litt mer enn det. Det krever også eksperthjelp i de fleste tilfeller.
TIPS 1:
IKKE SETT DEG NOEN MÅL I DAG! OG HVIS DU SKAL GJØRE DET LIKEVEL, SÅ BØR DET VÆRE ET MÅL OM Å ENDRE LIVET DITT. VERKEN MER ELLER MINDRE. IKKE SETT DEG DELMÅL ENGANG. KUN DET Å SI TIL SEG SELV AT ENDRING MÅ TIL ER DET FØRSTE OG TRYGGESTE SKRITTET DU TAR. FOKUSER KUN PÅ DET FAKTUM AT DU VIL ENDRE LIVET DITT DETTE ÅRET.
TIPS 2:
NÅR DU HAR BESTEMT DEG FOR LIVSSVARIG ENDRING SÅ ER RÅDET Å BEVEGE SEG LITT MER I DAG ENN I GÅR. AKSEPTER AT TRENING OG SLIKT KOMMER SENERE. IKKE BESTILL DEG KORT PÅ TRENINGSSENTERET NÅ, MEN BEGYNN HELLER MED Å FOKUSERE PÅ ENKLE ØVELSER OG SMÅ TURER DE FØRSTE UKENE.
TIPS 3:
AKSEPTER AT DET ER GREIT Å GÅ PÅ SMELLER. TIL OG MED MANGE DE FØRSTE UKENE OG MÅNEDEN. DET ER HELT GREIT Å FEILE PÅ ULIKE OMRÅDER. MAN ER IKKE HELT MENNESKE FØR MAN EVNER Å INNSE AT DET ER MENNESKELIG Å IKKE KLARE TING. ENDRING LIGGER UANSETT IKKE I DET Å GUNNE PÅ OG ENDRE ALT PÅ DØD OG LIV. KOS DEG MED DET FAKTUM AT ENDRING TAR ET HELT LIV OG AT DET ER DEN TOTALE SUMMEN AV ØKT BEVEGELSE, ET SUNNERE KOSTHOLD OG REPETISJON SOM FØRER TIL ENDRING.
TIPS 4:
SKAFF DEG KUNNSKAP OM KOSTHOLD. FORHOLD DEG TIL ET HELT NORMALT KOSTHOLD SOM ER SUNT OG GODT. TENK HELLER MER PÅ MENGDE ENN PÅ Å KNAFSE I DEG MAT DU SYNES SMAKER PYTON. LIVSSTILSENDRING HANDLER OM Å SKAFFE SEG NYE VANER, MEN DET Å BASERE KOSTHOLDET PÅ TING DU IKKE TRIVES MED, ER FEIL VEI Å GÅ. DET ER MENGDEFORHOLDET MELLOM DET DU PUTTER INN I KROPPEN OG DET SOM FORBRENNES UT AV KROPPEN OVER TID SOM BETYR MEST. SØRG DERFOR FOR Å HA ET NORMALT KOSTHOLD SOM DU KAN LEVE GODT MED. REDUSER DET SOM ÅPENBART ER USUNNE VANER TIL ET MINIMUM.
TIPS 5:
SKAFF DEG KVALIFISERT HJELP FRA PERSONER SOM HAR KUNNSKAP Å FORMIDLE. SOM HAR DE NØDVENDIGE KVALIFIKASJONER SOM KREVES FOR Å GJENNOMFØRE ENDRING OG GI DEG DEN KUNNSKAPEN SOM TRENGS FOR Å LYKKES BEDRE. SPØR DEG SELV OM DE TI SISTE ÅRENE MED TILTAK HAR LYKKES ELLER OM DET FINNES EN GRUNN TIL AT DU FORTSATT HAR BEHOV FOR Å SETTE DEG NYE NYTTÅRSLØFTER HVERT ENESTE ÅR. HVORFOR MÅ DU DET? HAR DU DA EGENTLIG LYKKES? TIL TROSS FOR ALL EKSPERTISE? TIL TROSS FOR GODE INTENSJONER OG ALSKENS MÅL SOM ER SATT FØR AV BÅDE DEG SELV OG PERSONLIGE TRENERE?
NEI, SKAFF DEG HJELP TIL SKIKKELIG KUNNSKAP OM HVORDAN ENDRING, AKTIVITET OG KOSTHOLD HENGER SAMMEN. BEGYNN MED HODET OG TREN DEG NEDOVER ER MITT KLARE RÅD.
Så like sikkert som nyttårsstormen her jeg bor har knust takstein som vanlig, så er jeg sikker på at mange vil ende opp med knuste drømmer om årets nyttårsløfter som da gikk åt skogen denne gangen også.
Været kan vi ikke styre mine gode lesere, men drømmer om å klare det vi går inn for kan vi klare hvis vi har kunnskap og riktig vilje om det vi ønsker for resten av vårt liv.
Heisann alle fine folk! Vi nærmer oss et nytt år med stormskritt. Har du husket å tenke over neste års små og store mål? Selv har jeg det samme hvert eneste år. Bli et bedre menneske både for meg selv, helsen min og ikke minst for dem rundt meg.
Jeg vil gjerne trekke frem et lite minne fra 2017 om suksess og hvordan vi definerer oss selv og våre mål. Husk at vi alle er unike og hvordan vi lever er opp til oss selv og ikke andre. Her er 5 tips for å kickstarte 2019!
Suksess sier noe om hvor godt man lykkes med ulike prosjekt eller satsingsområder. Ved livstilssendring definerer man gjerne suksess opp mot feks. Vekttap, større muskler eller bedre kondis. Man sammenligner seg ofte med andres suksess på dette området. Vi mennesker har en ganske lik tilnærming til dette og vi definerer altså egen suksess opp mot vellykkede andre.
Vi er alle mer enn god nok som vi er!
Og det må man aldri glemme! Uansett hvordan man ser på andres såkalte perfekte liv eller hvor flink og tøff de er til å trene hardt så er de likevel ikke deg. De er de og godt er det. Vi er alle unike og det er jo nettopp det som utgjør menneskenes spennende mangfold. Vi trenger
ikke å gjøre våre egne liv make til andre! Vi er egne unike individer og takk og pris for det.
Punkt 1
Følg kun dine egne mål. Ikke sammenlikn målene med andres. Vær bevisst på på ha realistiske mål og sørg spesielt for å ha et langt nok tidsperspektiv på måloppnåelsen.
Punkt 2
Gå solo! Ikke for alt i verden bør måloppnåelse gjøres avhengig av noen andre. Dette må du faktisk gjøre selv uten støtte eller hjelp fra andre. Man har faktisk ikke råd til å være avhengig av at andre av ulike årsaker velger å være bremsekloss i det som er ditt eget løp. For eksempel så har man avtalt en joggetur med en venn og da er det lett for å avlyse turen hvis vennen plutselig ikke kan.
Punkt 3
Hold målene for deg selv! Det er mye verre å opprettholde veien mot målet hvis man har press på seg fra omgivelsene. Da gjør det ingenting om det er dager som er nededager. Det eneste som da skjer er at tiden mot måloppnåelsen øker. Det er viktig at man hele tiden har fokus på at dager som er nede ikke gjør at hele løpet er kjørt. Det tar bare liiitt lengre tid. Og tid har man nok av hvis målet er bedre helse resten av livet med mest mulig aktivitet og bevegelse.
Punkt 4
Hvis målet er å komme i bedre form eller ta av et kilo eller fler så husk at det må være en balanse mellom inntak og uttak på spise og aktivitetskontoen. Man bør altså være såpass aktiv at man forbrenner litt mer enn hva man inntar av mat. Mange lurer på hvorfor man ikke går ned i vekt selv om man spiser relativt sunt. Forklaringen er ofte at man spiser mer enn man forbrenner eller omtrent like mye og da står man på stedet hvil. Tell gjerne kaloriinntaket ditt og sørg for å være så hverdagsaktiv så mulig. Krydre aktiviteter i dagliglivet med trening som gjør deg svett og andpusten så ofte som mulig.
Punkt 5
Kickstart dagene dine med selvtillitsøvelser! Når du står opp så smil selv om du er i et dritthumør. Ta et bevisst valg om å smile uansett hvor elendig dagen begynner. Et godt tips er å le til seg selv i speilet på badet og i tillegg rett opp ryggen, overdriv holdningen din ved å skyte frem brystet, løfte blikket mot horisonten og si til deg selv at du er best! Hvis tungsinnet likevel kommer så gjenta prosessen. Ta en rask spasertur ut der blikket løftes og ryggen rettes opp.gå som om du eier hele veien! Dette vil automatisk gi deg en boost!
Så dette var i korte trekk 5 punkt mot det å lykkes med det å nå livsstilsmål. Det finnes mange ulike tilnærminger til dette og vi som arbeider med motivasjonsarbeid har mange triks og tips i vår bok. Vi har gjort mange erfaringer gjennom mange år på hva som virker og det er selvsagt ofte svært individuelt hvordan dette legges opp i personlige helsesamtaler med mennesker som trenger motivasjon og veikart mot suksess.
Håper dette var til hjelp og ikke nøl med å kommenter eller send oss spørsmål hvis du lurer på noe i forbindelse med dette innlegget.
Hei alle sammen! Igjen vil jeg ønske alle følgere, støttespillere og lesere i 2018 en strålende dag.
Takket være alle dere som har lest og delt bloggen min er jeg nå trygt plassert på ny plattform. Fortsatt er det litt å sette seg inn i, men det virker også ganske bra når alt kommer til alt.
Det er i disse dager ET ÅRS JUBILEUM for HVERDAGSAKTIV.BLOGG.NO!
Jeg er både stolt og ydmyk for all støtte og tilbakemeldinger som er gitt til meg gjennom bloggen og meldinger og privat. Det viser at det er behov for å ha en blogg der jeg deler mine tanker om livsstilsendring og setter dette litt i et livsperspektiv.
Jeg har skrevet nesten 400 hundre innlegg i det året som har gått og flere skal det bli også til neste år.
Det vil komme flere spennende nyheter på bloggen til neste år og mange muligheter til å lære mer om hvordan man best kan leve et godt liv med hverdagsaktivitet og gode kostholdsvaner. Det blir mer om treningstips og mer om endring samt også flere treningsvideoer i ny og ne.
Ønsker du å lære å løpe langt? Finne glede i aktivitet? Få sunne treningsvaner?
Til neste år vil jeg regelmessig gi deg mine beste råd her på bloggen!
I dag har jeg hatt årets nest siste treningsøkt. Det ble, ikke så uventet, en løpetur på 3000 meter. Det kjennes godt for hode og kropp og kunne kose meg med en liten 3000 meter nå. Før ble jeg fysisk dårlig når jeg tenkte på å løpe i det hele tatt. Så siste uken har jeg løpt rundt 6,5 mil, med halvmaraton som høydepunkt. Jeg synes det er ganske bra for en halvgamling på 51 år.
Så hvis du aldri har løpt før så vil du finne gode tips til hvordan jeg selv startet og hvordan jeg overlevde de første månedene med slit før ting ble bedre. Fremover i 2019 vil du kunne finne mye om hvordan jeg gikk fra et hatforhold til løping og til det som nå er blitt en livsstil.
Ønsker alle et riktig godt nytt år. Ta vare på hverandre!
