Hverdagsangst og kommunikasjon

God kveld i stuen alle fine mennesker!

I dagens lille innlegg skriver jeg om hverdagsangst. Den lille eller store angsten som ofte ligger over en som en slags bomullsdott og er mer egnet til å gjøre en oppgitt og flau enn det å bringe altoverskyggende frykt inn i livet.

Annonsørinnhold

Black Week er i gang for fullt: Her er guiden over de beste salgene

Angst er ikke å spøke med uansett hvilken form den tar. Den er ødeleggende for enkeltindivider og den er ødeleggende for dem en omgir seg med. Angst har som jeg har snakket om tidligere, mange ansikter og kommer i mange ulike grader. Hvordan man overkommer angst er viden kjent blant dem som kan litt om dette på helsefaglig nivå. Eksponering av de ubehagelige tingene er en av flere oppskrifter som har gitt gode resultater.

Men hva med hverdagsangsten?

Hva med den snikende småangsten som plutselig manifesterer seg i ulike situasjoner? Er folk rundt deg observant på den? Denne angsten som plutselig kommer i veien for ting du er med på og som ødelegger gleden i et selskap for eksempel, er vanligere enn man tror. Og denne angsten, som egentlig ikke er en angsttype, men mer en usikkerhet på egen person og kvaliteter, kan få svært negative konsekvenser om den ikke blir adressert og tatt på alvor.

For hva er usikkerhet og hvordan oppstår dette hos tilsynelatende oppegående og friske mennesker som ikke har mange og ulike traumer å begrunne det med?

Først og fremst skyldes det, tror jeg, en kombinasjon av uvitende mobbing og kommentarer satt i et større system.  Hvis du ofte nok sier til noen at dem ikke er god nok, ja så bryter det sakte men sikkert ned den personen som mottar budskapet. Det er noe de fleste er klar over. Det som ikke alle tenker over er at den samme formen for kommunikasjon som kan virke nedbrytende, er den nonverbale kommunikasjonen som man strør rundt seg. Dette kan, kommunisert feil, være like ille som å si til noen at dem ikke er verdt en dritt. Det er ikke sikkert at den som gjør det tenker over det, men slik kan det altså være i et miljø.

La oss ta et eksempel. Hvis man er i en setting der mange mennesker møtes, så vil det automatisk være ulike typer kommunikasjon rundt en. I diskusjoner finner man de ulike typene igjen og man kan også kategorisere dem i de stille. De som dilter med og de som automatisk setter dagsorden så det holder. Tenker man over det så kan man jo stille seg et spørsmål om hvorfor dem som er stille ikke sier noe selv om man vet at de innehar viten om temaet som diskuteres?

Og stiller man spørsmål om hvorfor “dilterne” ikke har egne meninger, eller  kanskje mer riktig, vegrer seg for å utrykke dem, ikke klarer annet enn å følge meningsbærerne, så sitter man igjen med det store spørsmålet, hvordan er det da dem som er vant til å snakke med store bokstaver egentlig kommuniserer?

Vel, gitt at du har denne “hverdagsangsten” hengende over deg, så er det vanskelig å bidra i et felleskap når man først har hoppet ut av flyet og fallskjermen spinner nedover i en spiral. Redsel og usikkerhet sprer seg til en sky som tetter viljen til å delta eller være tilstede i felleskapet. Og da er det lett å forlate ubehagelighetene i stedet for å konfrontere dem. Angst er ikke logisk. Den lever sitt eget liv og prøver å gjøre livet ditt surt. Dessverre finnes det alltid folk som kommuniserer med store bokstaver. Dem som både verbalt og nonverbalt prøver å få deg til å fremstå som noe mindreverdig.

Eller i sin uvitenhet og væremåte forsøker å bringe sin egen kunnskapsløshet, innarbeidede vaner og overbevisninger og sin egen usikkerhet inn i felleskassen ved bruk av uheldig nonverbale og verbale kommunikasjonsformer. På godt Norsk forsøker dem kanskje ved å braute seg frem og sette fokus på egen fortreffelighet, å overta og styre enhver diskusjon.

Vel, dem om det. Hva så med mottakere av slik kommunikasjon? Hva med dem som lider under denne formen for forbigåelse? Dem som mer og mer detter ut av et felleskap fordi respekt, forståelse og høy skingrende lyd tvinger vekk de argumenter, deltakelse og kunnskapsgrunnlag de stille og “dilterne” har?

Er det my way or the highway som gir fremgang innovasjon og kritisk meningsgjennomgang? Eller kan det hende at måten noen kommuniserer sitt nærvær og sin egen eksistens på er ødeleggende for samarbeid, utvikling og nytenkning?

Ofte mister man noen i kampens hete. De første man mister er dem med de minste stemmene. Dem som lider under de mennesker som tydelig brøyter seg vei i den debatten som foregår enten det er på hjemmebane, på treningssenteret eller i jobbsammenheng. Dilterne er med. Uten egentlig å ha egne meninger som de tør å utrykke i frykt for å bli mislikt av den som styrer ordet eller oppgavene som skal og bør utføres, og bidrar dermed ubevisst til å ytterligere kvele de stille.

For kommunikasjon er jo en vanskelig øvelse. Det er altså ikke bare det som sies med det rene ord, men også måten man agerer mot dem rundt seg som betyr noe. Man glemmer litt at det som du fint tåler å formidle og fint ville tålt å ta imot selv, ikke nødvendigvis ville bli like fint mottatt etter at mottaker har filtrert budskapet gjennom sine kulturelle og personlege erfaringspreferanser. Kan det hende at mottaker på grunn av sine preferanser og livserfaringer tolker budskap på en annen måte enn det som formidler egentlig mener?

Såpass må man jo tåle kan man tenke. Ja og nei. Fordi i et felleskap så er man helt AVHENGIG av å ha kritiske gjennomganger av systemer, livsførsel, diskusjoner og oppførsel. Uten kritiske refleksjoner er det heller ingen muligheter for utvikling og innovasjon. Men, og det er et stort men her. Det å stille til gruppefelleskapet med en holdning og et syn på at din egen fortreffelighet og dine tidligere valg om å fremstå som den som skal eie rommet, diskusjonen og fremtiden, vil automatisk føre til at soldater faller. Og de første som faller er dem med følgeskader fra tidligere opplevelser. Altså alle dem som er stille. Alle dem som er usikre og har opplevelser i bagasjen som gjør at det er nettopp hverdagsangsten som har tatt overhånd. Så stille trekker man seg ut av det felleskapet man egentlig ønsker å bidra til. Stille forsvinner man ut i det blå fordi man ikke lenger ønsker å bli verbalt og nonverbalt trakket på.

Husk at det finnes mange med denne typen hverdagsangst. Husk at hvordan du møter dine medmennesker har betydning for om du vil kvitte deg med dem for godt eller om du faktisk ønsker å inkludere dem i et felleskap. Det enkleste i verden for å kvitte seg med dem er å fortsette å ture frem både verbalt og nonverbalt. Gjennom ord og handlinger, kroppspråk og blikk, gjennom å velge andre til viktige oppgaver, gjennom å ignorere de stilles kunnskap og erfaringer.

Hverdagsangsten vinner. Hverdagsangsten har seiret. Man klarer ikke lenger å formidle det man tror på eller har kunnskap om. Hverdagsangsten gjør at man velger lett bort det å være i de ulike situasjonene der man uansett føler seg fremmedgjort og ufullstendig. Man velger det trygge i stedet for å utfordre.

SÅ dette er selvsagt svært uheldig for dem det gjelder. Dette føre til at mange ubevisst drives vekk fra felleskapet på bekostning av de høylytte og dominerende kommunikatorene i de ulike grupper i samfunnet. Det er hva som skjer når man velger sine ulike måter å kommunisere på. God dialog begynner ALLTID med respekt for andres erfaringer og meninger.

For å deg som lider under såpass mye usikkerhet og negative erfaringer med deltakelse, er det svært viktig å vite om at følelser ofte er hindre på veien mot å delta. Man må akseptere at noen ikke mestrer evnen til inkluderende kommunikasjon. Kan det da være at stillhet i en forsamling kan benyttes til å være lyttende og ikke flyktende? Selvsagt. Man kan godt være den som er stille og likevel være herre over situasjonen ved å akseptere at ikke alle kommuniserer på en måte som er bra for de stille i forsamlingen. Til dem som har denne såkalte usikkerheten. Kan det være et tegn på at din deltakelse har nådd sin grense? Kan det være et tegn på at tilhørigheten aldri kan oppnås så lenge man ikke blir respektert for den kunnskap og meningsbæring man sitter inne med? Kan dette være at de valg andre har gjort utifra meningsbæring, kommunikasjon og faglige valg i ulike prosesser har satt endelig stopper for videre utvikling for din egen selvtillit og trygghet? Kan det da tenkes at det er denne hverdagsangsten som gjør at de stille og usikre er helt nødt til å se på andre måter å få tilbake felleskapsfølelse og trygghet.

Det å endre noe i livet er enkelt hvis valget er klart nok. Ved å endre sin usikkerhet og utrygghet kan man få det bedre. Man bør da kanskje endre sin tilhørighet rundt grupper, personer og eksisterende kulturer som ikke tilfører en noe som helst. Det å fjerne seg fysisk fra ting som er med på å fremme denne utryggheten kan være en løsning hvis ingen rundt deg klarer å øke tryggheten gjennom inkludering, samhandlig, respekt og støtte. Man må spørre seg selv om hvor mange år av livet ditt man kan klare å gå i et miljø som utelukkende er egnet for å videreutvikle negative bølger. Det å stadig bringe deg nærmere ekskludering ved å velge deg fysisk og mentalt bort fra oppgaver og posisjoner som du er mer enn kompetent for å klare.

Og til deg som allerede er i disse kulturene. Til deg som ofte er den formelle eller uformelle lederen, meningsbæreren eller den alle hører på. Til deg vil jeg si at du kanskje må endre, eller mer riktig forsøke og forstå at den måten du formidler dine budskap både gjennom ord, krav og handlinger, kan være med å skape kandidater for utenforskap.

Vi bør alle tenke godt igjennom hvordan vi kommuniserer. Det er en ting, men vi bør også i vår kommunikasjon tenke godt igjennom hvordan vårt budskap omformes mot den som mottar budskapet før den tolkes hos brukeren. Budskapet filtreres gjennom mottakers egne erfaringsfiltre, personlige preferanser og oppfatninger og ender opp som potensielt en annen måte å forstå budskapet enn det som var tiltenkt fra den som formidler. Det å forstå dette i kommunikasjon er essensielt i all kommunikasjon. Det å observere samt sikre at mottakers oppfatning av budskapet ikke får et negativt innhold kan kun sikres ved å yte respekt, oppfølging av tillit og det å gi mulighet til aktiv inkludering hos mottaker. Med andre ord. Se etter de stille, be om meningen fra “dilterne” og respekter at andre har andre kvaliteter enn deg selv. Da har man kommet langt i å sette et godt og samarbeidende kulturbærende miljø.

Da kan hverdagsangst og personers usikkerhet bekjempes. Da kan selvtillit tilbakeføres til individet. Da kan man faktisk hjelpe i stedet for å kvele dem som trenger å løftes litt ekstra frem.

En god kvalitet hos mennesker er å tilnærme seg andre med et smil og evnen til å vise omsorg. Det skal ofte lite til for å endre noe. Noen ganger er det å bli møtt med “kjekt å se deg”, være imøtekommende og nonverbalt utrykke empati og respekt, nok til å redde noen. Til å få individet til å på nytt delta og gi av seg selv.

Hverdagsangst er noe dritt for dem det gjelder. Men det å ta tyren ved hornene og endre situasjonen er en nødvendighet for å endre livsstil, situasjon eller lignende. Hvis det å leve i et vakum ikke har vært mulig å endre tidligere så er det ikke din feil. Men spør deg selv om det da er riktig vei du følger eller om det er på tide å endre kurs. Dine egne livsstilsvalg skal ikke hindres av at andre velger å være brannsluknigsapparater rundt deg. Husk også at du er mer enn god nok. Du er unik og har kvaliteter som ingen andre har kun i  egenskap av å være et individ med egne erfaringer. La hverdagsangsten ryke og reise ved å ta på alvor at man kanskje er på en kurs der endring ikke kan oppnås, men at man må skifte treningsform for å bli sterk igjen. At man kanskje må endre kostholdet for å bli sunnere. At du må forandre livsstil for å kvitte deg med den dritten som tynger rundt livet, innvendig og rundt magen. At man kanskje må gjøre ting som krever litt mer enn å bare la ting suse å gå og la den ekstra ballasten du sleper på trenes bort i andre og tyngre bakker enn den dem du nå løper i?

Det er mulig. Alt er mulig. Du er unik. Aldri glem det!

Mvh Hverdagsaktiv