Akkurat når du trodde at FRP ikke kunne bli mer uspiselig medmenneskelig sett, ja så ble de akkurat det. Sutringen deres over at ansvarlig voksne mennesker setter uskyldige syke og Norske barn foran deres politikk, er intet mindre enn kvalmende synes jeg.
Argumentet over av vi henter hjem det de kaller et antatt IS medlem er det eneste vi hører. Ikke et ord om det at avgjørelsen ble tatt på et HUMANITÆRT grunnlag. Reaksjonen deres står ikke i stil til deres såkalte kristne fundament i partiet.
Det nevnes ikke at kvinnen som hentes hjem ble pågrepet. Det nevnes ikke at offentlige instanser er koblet på for å vurdere samt ta hensyn til BARNAS BESTE, uavhengig av hva mor har gjort eller ikke gjort.
Vi er alle enige om at det å hente hjem mennesker som beviselig er en varig og potensell sikkerhetsfare for landet, ikke er hva vi vil, men det går da for pokker an å skille mellom klinten og hveten. Et barn er å blir uskyldig oppe i alt dette. Det å hente hjem enkeltpersoner som er syke betyr da for pokker ikke at vi inviterer all verdens potensielle uhumskheter hjem? Til og med FRP burde skjønne dette. Jeg har faktisk såpass stor tiltro til PST og norske myndigheter at jeg ikke finner grunn til bekymring.
Jeg mener at Fremskrittspartiets holdninger når det kommer til human tenkning og human argumentasjon ikke eksisterer. Og hvis den gjør det, så ser iallefall ikke jeg den. Det er uspiselig å sutre over at norske syke barn ikke blir hentet hjem på humanitært grunnlag.
Enda mer uspiselig blir dette når vi hører at det kun er en liste med andre seirer som kan gjøre dem blid igjen. Hva for noe? Her skriker de av sine lungers fulle hals når vi henter syke barn hjem og endatil antyder at de vil forlate regjeringen, men hvis dem får gjennomslag på andre saker så er det greit likevel?! Hva denne listen vil inneholde blir jo spennende å se. Hva er det som kan dekke over dette? Færre bompenger? Større kvoter over grensen? Direkte uspiselig og nedrig etter min oppfatning.
Det er min klinkende klare oppfatning av at vi overhodet ikke lenger kan eller bør følge dette partiet som synes å ha mistet all form for humant blikk på sine medmennesker. FRP, jeg er dritt lei av dere!
Jeg hadde jo forventet endel sure kommentarer og usaklig argumentasjon, men man blir jo likevel litt satt ut når sjikanerende kommentarer treffer en. Jeg har nå blogget siden Desember 2017 og har skrevet over 500 innlegg. Mange er publisert i aviser.
Det er altså når jeg påpeker at folk må være snille med hverandre og ikke spre skittkasting i debatter at jeg får mine første sure angrep på min person. Folk må selvsagt mer enn gjerne være uenig med meg i de meninger jeg står for. Det lever jeg godt med, men personangrep, sjikane og usakligheter bør man jo kunne holde seg for god for?
Så fra å kritisere dem som sjikanerer i offentlig debatt og hylle mine meningsmotstandere som argumenterer på en voksen og god måte, til å være en som kun er ute etter å kjefte på sinte gamle menn er det jo et sprang.
Jeg mistenker jo at det sitter langt flere sinte gamle menn og damer der ute som kun vil høre det de ønsker selv å høre. Dette er synd for den offentlige debatten fordi de som argumenterer uten hets minimeres og overskygges av simpel lavmålsargumentasjon.
Vi som har lest om mangt og meget på nettet har i lang tid sett det voksende hatet som sprer seg som et krypende og illeluktende varsel om at noe er endret. Endret til noe vi ikke lenger vil ha. Der vi tidligere leste kommentarfelt og diskusjoner i de aviser som hadde kommentarfelt, lo og koste oss over håpløse, men ufarlige kommentarer, ja nå er tonen en helt annen. Aviser stenger sine kommentarfelt. Tidligere modererte de det som kom, men nå har de visst gitt opp det også. Hatet er på fremmarsj!
Patrioter kaller de seg. Nettkrigere kaller de seg. De er ingen av delene. De er spredere av en retorikk som er på fremmarsj over hele verden, nemlig hatretorikk. Hat er i høyeste grad en sykdom som når den først får tak i deg, spiser deg opp fra innsiden.
Retorikk er en god ting. Like ens er diskusjoner og ytringsfrihet. Dette må vi aldri miste. Men hat, trusler og retorikk som er spisset så mye at det kan få konsekvenser for allmennheten, samfunnsklimaet og gudbedre alminnelig folkeskikk og anstendighet, det er noe vi en gang for alle nå må sammen si stopp om.
Vi som er vanlige mennesker som setter stor pris på å bo i et fritt og åpent samfunn, vi er nå redde for å ytre oss. Fordi hvis man i dag kommer med meninger, ja så fyres det løs fra ytterste høyre til ytterste venstre. Jeg skiller ikke på noen for for ekstremisme her. Hvor blir anstendigheten og folkeskikken av?
Retorikken MÅ endres. Hatet må erstattes med forståelse.
Vi har alle et ansvar for å si ifra om dette. Politikerne våre burde gå foran som gode eksempler. Det har ikke alle av dem gjort. Tvert i mot så har noen gått i bresjen for å fremme enkeltmenneskers hat. Enten det er bevisst eller ubevisst. Retorikken er for hard, for unyansert og til og med basert på direkte kunnskapsløshet. Spesielt ser vi dette i klimadebatten der kunnskapsløsheten ikke lenger kjenner noen grenser hos enkeltpolitikere. Man kan selvsagt mene hva man vil, men det er da for pokker ordentlige måter å argumentere for sak på?
Jeg er da heller ikke en som vet alt. Mye er jeg usikker på og endel er jeg svært sikker på. Da må andre mer enn gjerne diskutere hvor feil jeg tar. Men spyr du ut edder og galle basert på hat og med en retorikk som ikke henger på anstendighetens greip, ja da har du ikke greid å overbevise meg.
Vi har alle et ansvar for å moderere våre kommentarer. Vi har alle et ansvar for hva vi offentlig uttaler oss om. Bringer vi hat og trusler inn i retorikken vår, enten den er åpen eller skjult, ja så vil klimaet i samfunnsdabatten kjølne. Dette har vi sett øke på de siste årene. Etter 22 Juli massakren hardnet retorikken og beskyldninger i alle retninger. Dette synes jeg har vokst. Samtidig har noe skjedd internasjonalt. Det er ikke lenger bare fryd og gammen i internasjonal politikk når det gjelder måten det argumenteres. Retorikken er noen ganger hinsides all fornuft. De høyreekstreme holdningene der ute er en farlig og trist utvikling.
Er det en ting vi har lært av historien så er det at vi intet har lært av historien.
Hvor ble smilene og de politiske satirene som folk lo av enten de var på ene eller andre siden?
Hvor ble den smilende måten vi omtaler våre politiske motstandere på av?
Hvor ble de sinte kommentarene av? Sinte, men likevel innafor anstendigheten?
Det meste er erstattet av en type retorikk som ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn. Er det en ting man kan gjøre så er det å tie i hjel ekstreme holdninger slik at de ikke får næring til å vokse seg sterke. Fjerne jorden og gjødselen som sørger for at slik retorikk og hat får fortsette. Det er likevel på sin plass og ta til motmæle og si ifra at man ikke ønsker å ha slik retorikk rundt seg. Folk kan da snakke ordentlig til hverandre, eller?
Og spesielt viktig er det at våre folkevalgte på alle plan ikke lar seg falle for fristelsen å søke kortvarig populistisk gevinst der uheldig retorikk basert på polarisering er middelet for kortsiktig gevinst. Hvis dette fortsetter så ser jeg mørkt på fremtiden.
Nei folkens, dyrk gjerne friheten til å si det man mener, men for pokker da, hold debattene og retorikken på et ansvarlig, kunnskapsbasert og utvis folkeskikk i det du ytrer.
Sørg for å utvise alminnelig folkeskikk selv om man er sint på alt og alle.
Husk det at kjærlighet er sterkere enn hat. Alltid!
Dette var noen ord jeg bare måtte få ut etter at vi nok en gang ser hendelser som ser ut til å bygge på hat overfor andre mennesker. Jeg blir oppriktig trist og lei meg over at det finnes holdninger som avler vold og hat. Dette må vi bare stå opp mot. #anstendigretorikk
Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.
Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.
Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.
Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.
Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?
På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.
Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.
Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.
Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.
Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!
Jeg ser dette litt sånn utenfra der jeg med mine 51 år, nok ansees som diskvalifisert fra diskusjonen fra mange unge. Og som en klein voksen person med egne meninger om unges måte å se på ting, så stiller jeg vel langt bak i køen om å uttale meg om kroppspositivisme, operasjoner, tatoveringer og komplekser.
Det er bare å slå fast at jeg muligens er for gammel for å forstå alt dette, sett fra en ungdoms synspunkt.
Jeg har imidlertid ikke blitt for gammel for å forstå at kunnskap trumfer manglende kunnskap. Og når det gjelder det å hele tiden lete etter feil på egen og andres kropper, ja så tyder dette på en stort hull i kunnskapen om hvordan ens psykologi virker. Jeg er da ingen psykolog, men har vært lenge nok i gamet til å likevel kunne si noe om dette.
Den som leter vil finne, heter et gammelt ordtak. Og nettopp slik er det når man ser seg i speilet om morgenen. Eller når som helst, for den saks skyld. Speil er ikke det det var engang, er vel mer det som skjer når jeg selv ser meg i speilet, men forskjellen fra meg og mange unge er nok at jeg ikke lenger leter etter feil og lyter på meg selv. Til det har jeg faktisk nok selvtillit til å la være. Jeg er vel mer slik at jeg ser meg i speilet og KONSTATERER.
Og vet dere? Det er slik det skal være. Hvis jeg skulle tilbrakt tiden med å lete etter feil i speilene i livet mitt, ja da hadde jeg faen ikke hatt annet å gjøre.
Men noen gjør jo alt dette. Leter etter speil som forvrenger virkeligheten eller egen oppfatning om hva som er virkeligheten. Vi har alle sammen en oppfatning som vi tror på og da er det jammen vanskelig å endre denne oppfatningen. Det er derfor det er så viktig meg gode og saklige debatter. Debatter som kan løfte kunnskapen vår høyere opp og til og med få oss til å endre oppfatning. Jeg vil for eksempel sjelden endre meninger på grunn av andres oppfatning om saker og ting. Men jag kan utmerket godt være åpen for å skifte mening der kunnskap og viten ligger som tunge argumenter for det “motparten” fremmer. Det er vel nettopp det som er viktig i store debatter?
Jeg vil minne om “Vær varsom plakaten” som pressen retter seg etter. Ja det finnes faktisk en slik moralens vokter om du vil kalle det det, selv om den av og til kan være vanskelig å få øye på i disse tider.
Den har en linje på slutten som lyder slik: “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!”
Og nettopp her er speilet igjen i fokus. Eller riset bak speilet om du vil. Riset bak speilet er også et utrykk som tilhører min generasjon. “Riset bak spegelen er eit skjult trugsmål. I gamle dagar var plassen over eller attom spegelen nytta som lagringsstad for bruksting”
Og et av de vanligste tingene som ble oppbevart, var altså riset. En kvast av grener som ble brukt til fysisk avstraffelse i riktig gamle dager. Og som trussel fungerte det nok for mange.
I dagens samfunn er vi heldigvis kommet lenger enn at fysisk avstraffelse er forbudt, Men hva da med psykisk avstraffelse? Det er vel egentlig enda verre?
Ja, etter min mening kan psykisk avstraffelse være farligere. Og når vi vet at unge er utsatt for et massivt press i samfunnet, ja så har vi som skriver og uttaler oss et soleklart ansvar for anstendig oppførsel på alle plan. Vi har også et soleklart ansvar for å ikke bidra til psykisk stress og press blant våre medmennesker. Derfor må vi også være varsomme med hva vi bringer med oss ut i samfunnsrommet. Vi må være klar over at vi er med å påvirke andre i det vi stiller oss på en krakk og taler ut i offentlig rom.
La det være helt klart! Etter min mening er komplekser noe man behandler med psykologi og samtaler. Ikke med skalpeller, plast og botox. Unntatt er i de tilfeller der det foreligger medisinske grunner av såpass alvorlig art at det er medisinsk forsvarlig. Da sitter vi igjen med moral og umoral. Alle som skriver, publiserer og er meningsbærere, har påvirkningskraft. Alle dem har et ansvar. Ja ikke bare dem, men alle. Absolutt alle har et ansvar for det en moral der vi fremmer positivisme og anstendighet. Vi er alle rollemodeller for noen. Og da har også vi alle et moralsk ansvar for å hindre negativ påvirkning blant mennesker som kan la seg påvirke til å se speilet som noe vondt.
Jeg er ikke enig i alt her i verden, men jeg vil fortsatt sette spørsmålstegn med hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg vil gjerne vite hvorfor. Jeg vil gjerne ha kunnskap om ting før jeg trekker frem tastaturet og hamrer løs i øst og vest. Med kunnskap kommer også forståelse og til og med aksept for hvorfor andre velger å gjøre slik og slik. Vi trenger ikke være enige, men vi kan da ha anstendighet til å forstå? Vi kan la oss bli svært oppbrakte av ting, men vi behøver ikke skyte fra hoften, liksom? Skyt først og spør etterpå burde forbli i det ville vesten. Det har etter min mening lite å gjøre i dagens samfunn. I all fall i siviliserte samfunn.
Debatter er viktige for at nyanser skal komme til syne. Og når det gjelder debatt om kroppspositivisme så har denne flere sider. Vi bør holde oss til det å være varsom i våre fremstillinger og ha forståelse for at meninger er mange. Samtidig er det viktig å ha fokus på det å skaffe oppmerksomhet rundt viktige tema. Vi kan i alle fall si at denne debatten er svært viktig. og her synes jeg vi bør hylle begge sider i denne debatten fordi de har bidratt til å løfte opp et tema som er viktigere enn enkeltpersoners meninger. Det er en debatt som burde være en vekker på hvordan vi ser på andre mennesker og ikke om de knuste speilene som finnes hjemme hos enkeltpersoner.
Enkeltpersoner blir til et tema når meningene når mange. På godt og vondt. Denne debatten trengte vi da det er alt for mye kroppsnegativisme i dagens samfunn etter min mening. Og speilet har en sentral rolle. Også det offentlige speilet har en utrolig stor påvirkningskraft for dets publikum. Mange har det ikke bra med eget selvbilde selv om de ser helt vanlige ut. Unge eller voksne skal ikke ha et liv der speilet deres er et tullespeil som forteller løgner til dem. Vi trenger ikke å forsterke dette i form av ord og handlinger mot andre mennesker, etter min mening.
Igjen vil jeg da altså etterlyse balanse og forståelse for ulike syn. Se heller på muligheten til å løfte opp viktige moralske spørsmål. Se på anledningene til å være steike uenig i ting og bruk det til å argumentere for en kroppspositiv holdning blant alle. For det er det vi trenger folkens.
Et syn på egen kropp og selvtillit der vi faktisk kan akseptere det vidunderlige faktum at vi alle er forskjellige. At vi er mennesker som hver enkelt av oss er unike med egne kropper i alle slags former, størrelser, farger og med små og store lyter. La oss elske det at vi er forskjellige og la oss fremelske gode holdninger til at speilet atter en gang kan bli brukt til å se det det skal vise, nemlig et perfekt uperfekt menneske.
Neste gang du ser deg i speilet, ja så ta en ekstra god titt. Det du ser er ekte og unikt. Sørg for å holde det ekte og unikt, ellers så risikerer du å bli en i mengden. En av mange andre kopier av noe. Fordi det er det som du har inne i dag selv som er viktig, ikke det som er utenpå deg.
Og for oss over femti, ja så er fortsatt speil ikke det det var engang, – HELDIGVIS!
For en tid tilbake ble jeg altså kontaktet av en journalist i Bergensavisen, BA. Det var da interessant for dem å publisere et av blogginnleggene mine. Det er jo alltid kult at folk leser det jeg skriver og ikke minst engasjerer seg i meningene mine.
Etter en liten runde i redigering ble altså innlegget publisert i dag. Jeg håper jo at flere skal få lese det viktige jeg mener noe om i dette innlegget, nemlig å sette barnas LEK foran i et stadig mer prestasjonskrevende samfunn. Kommenter gjerne på innlegget som dere finner her. eller på originalinnlegget.
Det å kunne nå frem med meningene mine er viktig for meg. Det er også derfor jeg ber alle om å dele bloggen min raust rundt til alle. Jeg mener jo bestemt at jeg kan være en slags motvekt til et samfunn som stiller tidvis for store krav til alle og ikke krav som er justert ut i fra enkeltindividets forutsetninger. Derfor er det viktig for meg å kunne fremme de saker som gjør at flest mulig kan få ta del i aktivitet i alle former og til en pris som ikke kun dem med mye penger kan klare. Det å fremme vår aller beste og gratis ressurs nemlig natur, trening, bevegelse, og aktivitet som jo er tilgjengelig for ALLE hvis man bare legger tilrette for dette.
Derfor har jeg da også startet gratis joggegruppe, gir råd og strategier gratis på bloggen her og ellers underveis når vi har joggegruppe. Det er jo da også mulig å få coaching for livsstilsendring personlig. Kontakt hverdagsaktiv for nærmere info om dette.
Som ergoterapeut med mange års erfaring har jeg god innsikt i ulike systemer som man er innom hvis man har ulike diagnoser og hvilke hjelpetiltak man har krav på. Det er ofte vanskelig å få en god kartlegging innen folkehelsetiltak og livsstilsendring. Som coach kan jeg være til nytte.
Så fortsett og dele bloggen slik at vi kan skape et stort og fint engasjement rundt livsstilsendring for alle og aktivitetsmuligheter tilpasset alle!
I dagens lille innlegg skriver jeg om hverdagsangst. Den lille eller store angsten som ofte ligger over en som en slags bomullsdott og er mer egnet til å gjøre en oppgitt og flau enn det å bringe altoverskyggende frykt inn i livet.
Angst er ikke å spøke med uansett hvilken form den tar. Den er ødeleggende for enkeltindivider og den er ødeleggende for dem en omgir seg med. Angst har som jeg har snakket om tidligere, mange ansikter og kommer i mange ulike grader. Hvordan man overkommer angst er viden kjent blant dem som kan litt om dette på helsefaglig nivå. Eksponering av de ubehagelige tingene er en av flere oppskrifter som har gitt gode resultater.
Men hva med hverdagsangsten?
Hva med den snikende småangsten som plutselig manifesterer seg i ulike situasjoner? Er folk rundt deg observant på den? Denne angsten som plutselig kommer i veien for ting du er med på og som ødelegger gleden i et selskap for eksempel, er vanligere enn man tror. Og denne angsten, som egentlig ikke er en angsttype, men mer en usikkerhet på egen person og kvaliteter, kan få svært negative konsekvenser om den ikke blir adressert og tatt på alvor.
For hva er usikkerhet og hvordan oppstår dette hos tilsynelatende oppegående og friske mennesker som ikke har mange og ulike traumer å begrunne det med?
Først og fremst skyldes det, tror jeg, en kombinasjon av uvitende mobbing og kommentarer satt i et større system. Hvis du ofte nok sier til noen at dem ikke er god nok, ja så bryter det sakte men sikkert ned den personen som mottar budskapet. Det er noe de fleste er klar over. Det som ikke alle tenker over er at den samme formen for kommunikasjon som kan virke nedbrytende, er den nonverbale kommunikasjonen som man strør rundt seg. Dette kan, kommunisert feil, være like ille som å si til noen at dem ikke er verdt en dritt. Det er ikke sikkert at den som gjør det tenker over det, men slik kan det altså være i et miljø.
La oss ta et eksempel. Hvis man er i en setting der mange mennesker møtes, så vil det automatisk være ulike typer kommunikasjon rundt en. I diskusjoner finner man de ulike typene igjen og man kan også kategorisere dem i de stille. De som dilter med og de som automatisk setter dagsorden så det holder. Tenker man over det så kan man jo stille seg et spørsmål om hvorfor dem som er stille ikke sier noe selv om man vet at de innehar viten om temaet som diskuteres?
Og stiller man spørsmål om hvorfor “dilterne” ikke har egne meninger, eller kanskje mer riktig, vegrer seg for å utrykke dem, ikke klarer annet enn å følge meningsbærerne, så sitter man igjen med det store spørsmålet, hvordan er det da dem som er vant til å snakke med store bokstaver egentlig kommuniserer?
Vel, gitt at du har denne “hverdagsangsten” hengende over deg, så er det vanskelig å bidra i et felleskap når man først har hoppet ut av flyet og fallskjermen spinner nedover i en spiral. Redsel og usikkerhet sprer seg til en sky som tetter viljen til å delta eller være tilstede i felleskapet. Og da er det lett å forlate ubehagelighetene i stedet for å konfrontere dem. Angst er ikke logisk. Den lever sitt eget liv og prøver å gjøre livet ditt surt. Dessverre finnes det alltid folk som kommuniserer med store bokstaver. Dem som både verbalt og nonverbalt prøver å få deg til å fremstå som noe mindreverdig.
Eller i sin uvitenhet og væremåte forsøker å bringe sin egen kunnskapsløshet, innarbeidede vaner og overbevisninger og sin egen usikkerhet inn i felleskassen ved bruk av uheldig nonverbale og verbale kommunikasjonsformer. På godt Norsk forsøker dem kanskje ved å braute seg frem og sette fokus på egen fortreffelighet, å overta og styre enhver diskusjon.
Vel, dem om det. Hva så med mottakere av slik kommunikasjon? Hva med dem som lider under denne formen for forbigåelse? Dem som mer og mer detter ut av et felleskap fordi respekt, forståelse og høy skingrende lyd tvinger vekk de argumenter, deltakelse og kunnskapsgrunnlag de stille og “dilterne” har?
Er det my way or the highway som gir fremgang innovasjon og kritisk meningsgjennomgang? Eller kan det hende at måten noen kommuniserer sitt nærvær og sin egen eksistens på er ødeleggende for samarbeid, utvikling og nytenkning?
Ofte mister man noen i kampens hete. De første man mister er dem med de minste stemmene. Dem som lider under de mennesker som tydelig brøyter seg vei i den debatten som foregår enten det er på hjemmebane, på treningssenteret eller i jobbsammenheng. Dilterne er med. Uten egentlig å ha egne meninger som de tør å utrykke i frykt for å bli mislikt av den som styrer ordet eller oppgavene som skal og bør utføres, og bidrar dermed ubevisst til å ytterligere kvele de stille.
For kommunikasjon er jo en vanskelig øvelse. Det er altså ikke bare det som sies med det rene ord, men også måten man agerer mot dem rundt seg som betyr noe. Man glemmer litt at det som du fint tåler å formidle og fint ville tålt å ta imot selv, ikke nødvendigvis ville bli like fint mottatt etter at mottaker har filtrert budskapet gjennom sine kulturelle og personlege erfaringspreferanser. Kan det hende at mottaker på grunn av sine preferanser og livserfaringer tolker budskap på en annen måte enn det som formidler egentlig mener?
Såpass må man jo tåle kan man tenke. Ja og nei. Fordi i et felleskap så er man helt AVHENGIG av å ha kritiske gjennomganger av systemer, livsførsel, diskusjoner og oppførsel. Uten kritiske refleksjoner er det heller ingen muligheter for utvikling og innovasjon. Men, og det er et stort men her. Det å stille til gruppefelleskapet med en holdning og et syn på at din egen fortreffelighet og dine tidligere valg om å fremstå som den som skal eie rommet, diskusjonen og fremtiden, vil automatisk føre til at soldater faller. Og de første som faller er dem med følgeskader fra tidligere opplevelser. Altså alle dem som er stille. Alle dem som er usikre og har opplevelser i bagasjen som gjør at det er nettopp hverdagsangsten som har tatt overhånd. Så stille trekker man seg ut av det felleskapet man egentlig ønsker å bidra til. Stille forsvinner man ut i det blå fordi man ikke lenger ønsker å bli verbalt og nonverbalt trakket på.
Husk at det finnes mange med denne typen hverdagsangst. Husk at hvordan du møter dine medmennesker har betydning for om du vil kvitte deg med dem for godt eller om du faktisk ønsker å inkludere dem i et felleskap. Det enkleste i verden for å kvitte seg med dem er å fortsette å ture frem både verbalt og nonverbalt. Gjennom ord og handlinger, kroppspråk og blikk, gjennom å velge andre til viktige oppgaver, gjennom å ignorere de stilles kunnskap og erfaringer.
Hverdagsangsten vinner. Hverdagsangsten har seiret. Man klarer ikke lenger å formidle det man tror på eller har kunnskap om. Hverdagsangsten gjør at man velger lett bort det å være i de ulike situasjonene der man uansett føler seg fremmedgjort og ufullstendig. Man velger det trygge i stedet for å utfordre.
SÅ dette er selvsagt svært uheldig for dem det gjelder. Dette føre til at mange ubevisst drives vekk fra felleskapet på bekostning av de høylytte og dominerende kommunikatorene i de ulike grupper i samfunnet. Det er hva som skjer når man velger sine ulike måter å kommunisere på. God dialog begynner ALLTID med respekt for andres erfaringer og meninger.
For å deg som lider under såpass mye usikkerhet og negative erfaringer med deltakelse, er det svært viktig å vite om at følelser ofte er hindre på veien mot å delta. Man må akseptere at noen ikke mestrer evnen til inkluderende kommunikasjon. Kan det da være at stillhet i en forsamling kan benyttes til å være lyttende og ikke flyktende? Selvsagt. Man kan godt være den som er stille og likevel være herre over situasjonen ved å akseptere at ikke alle kommuniserer på en måte som er bra for de stille i forsamlingen. Til dem som har denne såkalte usikkerheten. Kan det være et tegn på at din deltakelse har nådd sin grense? Kan det være et tegn på at tilhørigheten aldri kan oppnås så lenge man ikke blir respektert for den kunnskap og meningsbæring man sitter inne med? Kan dette være at de valg andre har gjort utifra meningsbæring, kommunikasjon og faglige valg i ulike prosesser har satt endelig stopper for videre utvikling for din egen selvtillit og trygghet? Kan det da tenkes at det er denne hverdagsangsten som gjør at de stille og usikre er helt nødt til å se på andre måter å få tilbake felleskapsfølelse og trygghet.
Det å endre noe i livet er enkelt hvis valget er klart nok. Ved å endre sin usikkerhet og utrygghet kan man få det bedre. Man bør da kanskje endre sin tilhørighet rundt grupper, personer og eksisterende kulturer som ikke tilfører en noe som helst. Det å fjerne seg fysisk fra ting som er med på å fremme denne utryggheten kan være en løsning hvis ingen rundt deg klarer å øke tryggheten gjennom inkludering, samhandlig, respekt og støtte. Man må spørre seg selv om hvor mange år av livet ditt man kan klare å gå i et miljø som utelukkende er egnet for å videreutvikle negative bølger. Det å stadig bringe deg nærmere ekskludering ved å velge deg fysisk og mentalt bort fra oppgaver og posisjoner som du er mer enn kompetent for å klare.
Og til deg som allerede er i disse kulturene. Til deg som ofte er den formelle eller uformelle lederen, meningsbæreren eller den alle hører på. Til deg vil jeg si at du kanskje må endre, eller mer riktig forsøke og forstå at den måten du formidler dine budskap både gjennom ord, krav og handlinger, kan være med å skape kandidater for utenforskap.
Vi bør alle tenke godt igjennom hvordan vi kommuniserer. Det er en ting, men vi bør også i vår kommunikasjon tenke godt igjennom hvordan vårt budskap omformes mot den som mottar budskapet før den tolkes hos brukeren. Budskapet filtreres gjennom mottakers egne erfaringsfiltre, personlige preferanser og oppfatninger og ender opp som potensielt en annen måte å forstå budskapet enn det som var tiltenkt fra den som formidler. Det å forstå dette i kommunikasjon er essensielt i all kommunikasjon. Det å observere samt sikre at mottakers oppfatning av budskapet ikke får et negativt innhold kan kun sikres ved å yte respekt, oppfølging av tillit og det å gi mulighet til aktiv inkludering hos mottaker. Med andre ord. Se etter de stille, be om meningen fra “dilterne” og respekter at andre har andre kvaliteter enn deg selv. Da har man kommet langt i å sette et godt og samarbeidende kulturbærende miljø.
Da kan hverdagsangst og personers usikkerhet bekjempes. Da kan selvtillit tilbakeføres til individet. Da kan man faktisk hjelpe i stedet for å kvele dem som trenger å løftes litt ekstra frem.
En god kvalitet hos mennesker er å tilnærme seg andre med et smil og evnen til å vise omsorg. Det skal ofte lite til for å endre noe. Noen ganger er det å bli møtt med “kjekt å se deg”, være imøtekommende og nonverbalt utrykke empati og respekt, nok til å redde noen. Til å få individet til å på nytt delta og gi av seg selv.
Hverdagsangst er noe dritt for dem det gjelder. Men det å ta tyren ved hornene og endre situasjonen er en nødvendighet for å endre livsstil, situasjon eller lignende. Hvis det å leve i et vakum ikke har vært mulig å endre tidligere så er det ikke din feil. Men spør deg selv om det da er riktig vei du følger eller om det er på tide å endre kurs. Dine egne livsstilsvalg skal ikke hindres av at andre velger å være brannsluknigsapparater rundt deg. Husk også at du er mer enn god nok. Du er unik og har kvaliteter som ingen andre har kun i egenskap av å være et individ med egne erfaringer. La hverdagsangsten ryke og reise ved å ta på alvor at man kanskje er på en kurs der endring ikke kan oppnås, men at man må skifte treningsform for å bli sterk igjen. At man kanskje må endre kostholdet for å bli sunnere. At du må forandre livsstil for å kvitte deg med den dritten som tynger rundt livet, innvendig og rundt magen. At man kanskje må gjøre ting som krever litt mer enn å bare la ting suse å gå og la den ekstra ballasten du sleper på trenes bort i andre og tyngre bakker enn den dem du nå løper i?
Det er mulig. Alt er mulig. Du er unik. Aldri glem det!
