Noen trenger skilting, selv i kjent terreng

Du synker ned i sofaen, og ser tomt foran deg. Hva skjedde nå?

En rolig dag, med hverdagslige begivenheter svinner hen. Dagen har den samme følelsen som dagen før, og før og før. Avtaler ble gjort, og brutt. Det er ikke noe nytt, for det er som oftest angsten som styrer og bestemmer over avtalene.

Men ut fra intet, dundrer det noe inn i roligheten. Utløst av hva? Et sinne, et rop om håpløshet og en følelse av en så stor og overveldende uro, at den eneste løsningen din er å reagere, protestere og utagere.

Hadde du bare sagt i fra før, tenker jeg, men det blir jo ikke helt riktig. Det er jo det som er så vanskelig. Ingen varsellamper. Ingen «pop-up» som sier at nå nærmer det seg meltdown. Ingen brannmur som hindrer at livet trenger i gjennom.

For det er jo selve livet som blir for mye. Små uoverkommelige nyanser som ligger seg lydløst oppå hverandre. Stille, vel viten om at det vil snart bli for mye.

Struktur og forutsigbarhet, blir til uoverkommelige hindre, for struktur og forutsigbarhet går ikke sammen med å ha en dårlig dag. Ikke når den først er blitt dårlig. Planen på kjøleskapet blir fienden, den som skal hjelpe å få kontroll, gjør dagen umulig før den er begynt.

Snikende ligger oppgavene seg i lag, på lag, på lag. Ingen merker at det hoper seg opp, ikke en selv engang. For hverdagen skal se ut på en spesiell måte, den må se make ut til det som står på planen. For det er jo planen. Men jeg er jo så sliten, så sliten i hode! Det trykker og surrer og gjør meg helt lam. Du sier: «I dag er hjernen helt bortkastet», og jeg forstår.

 

Riktig medisin, men til feil tid

De lærdes lære forteller om struktur, forutsigbarhet og aktivitet. Så lenge man driver det lenge nok; repetisjonene, avtalene, treningen, aktivitetene, så vil det bli bedre. Sier vi. Tror vi på. Vi vet hva som er best, vi som har lest de lærdes bøker. Men når forsøk etter forsøk feiler, ingenting virker og du stanger med hode og knyttede never mot veggen, hva da?

Da må man snu. Være tøff nok å stoppe med det man gjør. Tørre å ta utradisjonelle valg. Søke mot det som er enklere, for deg. Hjernen er sliten, utslitt. Systemet holder på å slå seg av, den finner ingen annen løsning.

Da må man komme til den anerkjennelse om å snu, nytt kapittel, bytte bok med andre briller.

Så mange vanskelige oppgaver det er i å sørge for sitt eget beste?

Når hjernen er fylt til randen, når den ikke har plass til mer. Toleransen for nyanser, uvesentligheter og flisespikkeri blir mikroskopisk liten.

 

Planer går i vasken og man må til med en helt ny plan, en plan man aldri har tenkt på før og ikke har gjort før. Usikkerheten og krisen stiger i takt med katastrofetanker. Du er på vei til stupet, og angsten skubber deg i ryggen, til slutt så klarer du ikke å holde deg oppreist lenger, føttene klarer ikke å bære.

 

Sånn blir det av og til, men noen ganger er det lurt å gjøre noe rart.

 

Noen ganger er det lurt med rart

Her står vi da, meg og deg på tur. Ingen jakke eller sko. Ingen sekk på ryggen eller beskjed om hvor vi skal. Vi har forberedt oss godt. Minst i 3 dager. Vi har snakket planlagt og vurdert risiko og fordeler. Vi har til og med sjekket været. Forventningen stiger mens vi venter på at vi er klar, til å gå. Til å bestige toppen av topper, denne uken. Det er om å gjøre å ikke trå feil, gjøre noe som setter oppdraget i fare.

Så her står vi. Utenfor døren med hånden trygt på dørhåndtaket. Trekker pusten godt ned i lungene. Nyter den kalde luften som tar plassen til den gamle innestengte pusten. Vi ser forsiktig på hverandre og smiler. Ler litt. For det er jo litt rart å gå på tur på sin egen trapp.

Så går vi inn igjen fra trappen, vel viten om at vi har gjort noe godt, litt rart men veldig stort. For i dag var dette stort nok. I morgen? Da skal vi kanskje hente posten.

 

Kan man gi hjelp til noen, selv om de klarer det selv?

Livredd for å gjøre deg en bjørnetjeneste. For å ta over for mye. For jeg ser jo at du ikke orker, men jeg vet du klarer. Det har du jo gjort før. Men ikke så mye nå. Derfor. Derfor gjør jeg det. Derfor hjelper jeg deg med ting som jeg vet du klarer selv. Jeg burde ikke være redd for det, redd for å ta fra deg selvstendighet. Den må komme senere, når du har fler oppe dager enn nede dager. Når lysten og orken gjør at du selv vil prøve. Nå skal du bare ta litt imot, hvile kaoset ditt. For kanskje risikoen ved å hjelpe for mye, er mindre enn risikoen for å hjelpe for lite.

For noen trenger skilting, selv i kjent terreng.

Klem Merethe ❤

 #asperger #autisme

 

Game over eller game on?

 

Mange har sagt og mange mener mangt om det å sitte inne å game og spille og ikke bedrive allslags andre aktiviteter. Jeg vil i dagens innlegg her på bloggen forsøke å nyansere dette temaet som tidvis både kan irritere og provosere, men også gi glede og muligheter til enkelte.

 

La meg først få avklare et par ting om hva jeg selv mener om inaktivitet og mangel på fysisk fostring i samfunnet sånn generelt. La det ikke være tvil om at mangelen på aktivitet og fysisk fostring er kilde til mange samfunnsproblemer og personlige utfordringer med hensyn til sykdommer og livsstilsproblematikk.

La meg være like klar på at forebyggende tiltak må satses på helt fra barn er små og gjennom hele livet. Dette er nødvendig for å klare å møte fremtidens utfordringer innen helse.

Dette alle sitt ansvar. Også den enkeltes eget ansvar, men samfunnet har etter min oppfatning et stort ansvar for å drive med helsefremmende og forebyggende tiltak i enda større grad enn i dag. Det må legges til rette for økte aktivitetsmuligheter fra barnehagealder og til seniorer i samfunnet. Det må i tillegg legges til rette for at kunnskap om aktivitet og kosthold gjøres i skole og i helsetjenester i enda større grad i fremtiden, men det er også like viktig å kunne evne å se individene i fremtiden samt å evne å ta vare på ulikhetene i hvert enkelt individ gjennom å skimte nyansene som jo finnes i hvert enkelt menneske.

 

Så er det dette med nyansene, da.

Hvis vi hadde sett inn i fremtiden kunne man kanskje forutse at livsstilssykdommer ikke eksisterte lenger. Men realiteten er at dette nok dessverre er utopi. Det vil nok alltid eksistere en andel av befolkningen med aktivitetsutfordringer knyttet til livstil og inaktivitet.

 

Men dette betyr vel ikke at vi bare skal gi opp å gjøre noe med problemene?

Og jeg vil antyde at en del av problemene skyldes hvordan vi som voksne står frem som rollemodeller og hvordan vi ser på inaktivitet hos våre barn. Og ikke minst hvordan vi selv kan være med å påvirke våre omgivelser til økt aktivitet.

Det vi gjør som voksne vil altså være med å påvirke hvordan våre omgivelser utvikler seg. Hvordan man kan selv være forbilder er svært viktig i kampen mot en negativ livsstil.

 

Så var det det med å forsøke å forstå.

Ungdom har vel alltid vært i ulike faser og i opposisjon til sine foreldre i større eller mindre grad. Vi som foreldre vet dette godt. Hvordan vi velger å agere mot dette kan ha avgjørende betydning for aktivitet og deltakelse i fremtiden for våre unge.

Så stå opp å vær så gode rollemodeller som mulig gjennom eksempelets makt, altså det du gjør vil barna også med stor sannsynlighet også gjøre.

Men det er også viktig å holde et fokus på endringer i generasjonene. Spesielt vil jeg i dag nevne dette med gaming da jeg vet at mange foreldre er oppgitt over podene som ikke gjør annet enn å spille. Tilsynelatende i alle fall.

Hvis dette ligger så langt i fra det du som voksen kan forstå og akseptere så synes jeg man skal tenke nøye igjennom hva det egentlig en del av disse unge gjør og hvorfor de gjør det.

Endring begynner alltid med en forståelse i eget hode først. Og for å endre noe må man forstå hvorfor ting er slik det er.

Hvorfor spiller man i stedet for å løpe ut på fjelltur eller spille fotball med venner, eller løpe, sykle og alt annet du selv synes var fantastisk da du var på samme alder?

Hvorfor sitter man inne med headsettet på og snakker med venner over hele verden i stedet for å gå ut å møte dem i real life slik du selv måtte gjøre da du var ung? Jeg husker det så vel selv. Jeg måtte løpe gjennom snø og sludd flere kilometer i oppoverbakke for å komme meg til kameratene mine. Dette var før mobiltelefonens tidsalder, men du og du så moro vi hadde det! Og ikke å forglemme hvor god form vi var i!

Ja, det var tider det!

Eller?

Man må kanskje endre sitt eget bilde på hvordan ungdommen i dag har det kontra hvordan vi selv hadde det den gang? Den gangen var det selvsagt ingen bønn om vi skulle på trening. Far i huset digget fotball og da måtte dette leves ut gjennom barna. Her var det potensial til å bli den nye Kniksen eller noe slikt. Og det var da så ufattelig sunt! La gå at poden heller ville være inne å leke med lego fordi han drømte om å bli ingeniør! Nei her kom trening først koste hva det koste ville!

Når man velger å presse eller overmotivere til ulike fysiske aktiviteter så bør man ikke ta utgangspunkt i egne gamle erfaringer, men heller finne ut hva de unge ønsker. Ungdom som sitter inne og spiller i dag er ikke nødvendigvis late slabbedasker og inne i en ond sirkel av inaktivitet. Ungdom i dag er for det meste svært bevisst på hva de vil og med et syn og verdensbilde som ofte overgår oss voksne på en måte som er langt mer fremme enn vi selv var på samme alder.

La dem sitte inne å spille! La dem bygge sine sosiale nettverk fra datamaskinen selv om det er vanskelig for oss å forstå at dette kan være sunt! La dem få frihet til å vokse inn i en verden som ser helt annerledes ut enn den verden vi selv vokste opp med! Min erfaring med dette er at hvis de får denne friheten til å leve i sine digitale sosiale nettverk selvsagt med et utgangspunkt der voksne skal og bør sette de grenser som er nødvendige og fornuftige. Men ikke tving dem vekk fra dette fordi du selv ikke liker det. Da er faren tilstede for at du vil skape en enda større motstand mot andre aktiviteter.

 

Husk at vi var sannelig ikke mye fornuftige når vi selv vokste opp og ungdom i dag er vel kanskje tidenes sunneste generasjon der fysisk fostring og aktive sunne interesser er i fokus.

Så vil det alltid være noen som gjør for mye av gaming og inaktivitet. Har man da spurt seg om det kan være andre ting enn kjedsomhet og «latskap» som ligger bak? Har man tenkt over at det kan ligge sosiale, psykiske, eller andre underforliggende årsaker bak og kanskje man heller skal ta tak i dette i stedet for å riste oppgitt på hode over all spillingen?

Kanskje det å vise sin motstand og oppgitthet til den unge kan være med å ligge et visst press på det å være aktiv også? I en negativ retning? Her bør man kanskje være varsom med hvordan man som rollemodell er?

Kroppspress er det nok av i samfunnet generelt, men må vi bevisst eller underbevisst gi dem et press på å være i aktivitet i tillegg? Passer vi på hva og hvordan vi sier ting som kan trigge motstand og fremme opposisjon mot alt som har med fysisk aktivitet å gjøre?

 

Jeg synes det er på sin plass å nevne at noen unge, og stadig flere driver med såkalt e-sport. Man sitter altså og deltar i ulike spill, i beinhard konkurranse med andre over hele verden. Og la meg bare si at dette er i sannhet en utholdenhetsøvelse. For å hevde seg i toppen MÅ man være i god form både fysisk og psykisk. Kan det være at man kan motivere til økt aktivitet ved å spille på lag med de unge i stedet for konsekvent være uenig i alt de gjør som ikke passer vår oppfatning av hva som er fysisk aktivitet?

 

Kan det være at ungdommen overhodet ikke ønsker eller har interesse av å drive med sport eller annet som man selv ville ønsket at de skulle drive med?

Mitt forslag er å ta ungdommens parti. Vær der for ungdommen din og vis oppriktig interesse for det de driver med. Vis dem hva du selv liker å hvordan du selv ønsker å komme i form og vær gode rollemodeller uten å «tvinge» dem med på alt du vil og som ikke nødvendigvis de selv vil.

Min erfaring er at de da selv velger de sunneste valgene når det er tid for det.

Da vil på et tidspunkt inaktivitetspillet være game over og livet vil være game on!

 

Mvh Hverdagsaktiv

#aktivitet #gaming #helsefremmende #forebygging #asperger

Riddere av det runde bord

Litt om alt

Etter noen innlegg fra meg og følelsen av at flere er på vei, kan det være greit å fortelle litt om bakgrunnen for de ulike temaene jeg har og ønsker skrive om videre.

Gutten vår fikk diagnosen Asperger Syndrom våren 2017, 16 år gammel. I tillegg til Asperger har han også sterk sosialangst og OCD. Dette preger livet hans, og vårt eget, i så stor grad at det var best for alle, at jeg ble hjemme. En stund. Være tilstede fullt og helt, 24/7.

Jeg ønsker å skrive for en som ikke klarer å uttrykke seg så lett, men som har gitt meg den store og vanskelige oppgaven å snakke og forklare på vegne av. Andre ganger blir det bare løse tanker som trenger å samles litt.

Det blir lettere for meg å uttrykke meg mer konkret når jeg nå forteller litt om hvorfor. Det vil være tanker jeg vet eller tror kan være der hos gutten vår. Men alltid fra mitt ståsted.

 Å skrive hjelper, å få tilbakemeldinger og hjerter hjelper enda mer. Så da prøver jeg meg, til min store skrekk og andres begeistring (eller advarsel!) ;-), å trykke noen bokstaver ned på skjermen. Åpent og ærlig og så lenge jeg føler det kan hjelpe både meg og kanskje andre.

Litt etter litt kom behovet for å ytre noe, si noe og av og til skrike litt. Fortelle hvordan det kan være eller ikke være, å leve hverdagen sammen, i «ups and downs», først og fremst for min egen del.

Innleggene mine må ses, å leses som små og av og til litt store betraktninger på livet som leves. Med og uten begrensninger. Om det å være midt oppi det, men likevel på siden. Litt om tillit, ansvar og ydmykhet, både til de nærmeste og til de som er litt mer ute i den store verden.

Mange tanker som noen ganger er godt å se som bokstaver, og andre som etter en stund blir visket ut. Man tråkker i kjent og ukjent vann, dypt og uten bunn, men også på kjent og trygt underlag.

Som akkurat nå, men med håp, drømmer og ønsker om andre dager og tider.

Litt av hvert, kan man si

 

Å møte seg selv og andre viktige møter

Når livet er så vanskelig at man ikke klarer å formidle hvordan man har det, må man ta den lange veien. Man må først erfare, så vise gjennom handling, for så å stole på at andre klarer å snappe opp nyansene som gjør at livet er blitt så vanskelig.

Man ligger livet sitt i andres hender og ber om at deres evne til å se akkurat deg, er tilstede.

Man blir så avhengig, så utslettet av egen sykdom at det ikke er det minste rart å tenke svarte mørke tanker når kvelden nærmer seg. Man er mer enn litt utmattet etter dagens utfordringer og umuligheter. Angsten for at morgendagen skal bli lik, like svart, like vanskelig, like ensom, like dritt som de andre dagene, eller kan det være at det blir annerledes?

Ingen vet, for livet må leves for å få vite.

Man møter seg selv hver eneste dag uten å klare å feste blikket eller heve hodet. De samme tankene, noen ganger høye og tunge og andre ganger hvisker de i det fjerne. Oppedager og nededager er en enkel men god nok forklaring for oss som står utenfor. Vi forstår ordene, men ikke innholdet.

Vil du være bufferen min?

Tenk å få en slik oppgave. Så stor, så viktig, så utrolig vanskelig.

Være en buffer. En som ser. En som klarer å snappe opp nyansene som kan gjøre så ubotelig skade om de ikke blir stoppet, regulert eller omdirigert.

Oppgaven er trolig lite eller beskjedent beskrevet eller forklart noen steder. Man skal være seg selv, men i en annens ærend.

Avgjørelser må tas, svare ja, svare nei og samtidig forstå. Og stå for konsekvensene dette blir for en annen.

På ett eller annet tidspunkt føles det som man har gått ut av rollen man en gang hadde. Man har blitt noe mer, en del av et team som skal lage en plan. Oppgaven er gitt, ansvaret er tatt og et stort sukk av ydmykhet er godt plantet innerst i sjelen.

 

Vi hadde jo en plan!

Nå har det jo seg slik at flesteparten har en overordnet plan for familien sin og livet. Man følger som oftest strømmen og det som er «vanlig». Skole, fritid og arbeid er liksom pilarer som man fester de ulike valgene man har eller får.

Det kan ta lang tid før man klarer å løsrive seg fra den oppsatte planen,  når livet ikke går den «riktige» veien, den gjennomtenkte. Man kjemper imot og prøver alt i sin makt å jevne ut, justere og dirigere videre på en vei som ikke lenger er en vei. Å innse at planen ikke er planen lenger, DET er vanskelig!

 

«Vi har en plan, Egon!!»

Så blir det en ny plan. Ikke en svevende, flytende og enkel som man tenkte, men en plan som er skrevet, redigert, godkjent, vedtatt og stemplet. Den er utarbeidet av eksperter på hvert sitt område.  Planer som blir evaluert. Noen ganger fortløpende, noen ganger sjeldnere.

Alt blir så regulert, og det er på en måte godt. Det er flere som ser, regulerer, justerer og tar ansvar. Kloke hoder som sammen finner en ny måte, ser mer enn diagnosene.

Et helt apparat skal til for å drive et menneske som ikke klarer å drive seg selv. Et apparat som holder møter, treffes, snakker sammen og finner ut av hva de nye planene er og hvem som har ansvaret for at planen skal fungere. Vi er ikke lenger alene om det som skjer og ikke skjer. Og det er godt og vondt på samme tid, det er mye som skal slippes og overleveres til andres «bord».

Og noen ganger fungerer det, de kloke hodene driver en frem enten man vil eller ikke. Hindringene blir mindre enn de var, fordi andre gir deg rom til å utforske andre dører, andre måter å gjøre ting på, tenke på. Friheten til å komme med ideer og se at apparatet er uredd, et ønske om å prøve sammen med oss, vri og vende på etablerte rutiner fordi at det er bedre å begynne et annet sted. På en annen måte. Fordi vi snakker om et menneske som aldri vil bli lik til noen andre i hele verden, uansett diagnose.

 

Riddere av det runde bord

Fleksible, kloke hoder som ser muligheter i alt, istedenfor begrensninger. Som ser verdien i å høre på, og ligge til grunn det vi forteller.

Tålmodig sitter de alle, rundt det runde bord, og lytter til hverandre. De er eksperter valgt ut til å hjelpe. De lytter til oss. Vi er også eksperter, på vårt liv og våre utfordringer. Løsningene derimot, tar vi imot med åpne armer, for de er det ikke alltid vi har eller ser. Men å komme frem til den erkjennelsen, har vært en lang vei å gå. Og der er vi nok litt enda.

Vi som sikkert mange andre, skulle klare det selv. Vi forventet det, og trodde også det var forventet av oss. Vi måtte liksom bruke opp all kunnskapen vi hadde først, opparbeidet og tilegnet etter mange års arbeid innen helse og omsorg.

Å spørre om hjelp, var ikke det det samme som å si at vi ikke kunne jobben vår? Man klarte å hjelpe andre men ikke ens egne? Det var viktig å få frem at dette kunne vi noe om, dette jobbet vi med. En følelse av at vi ikke kunne feile, ikke kunne stille de feile spørsmålene eller glemme å stille viktige spørsmål, som var forventet ut fra hvem vi var og hva vi var.

Følelsen av å ikke strekke til, ikke klare å løse problemene eller gjennomføre det man skulle, gir et så stort slag i magen at man mister regelrett pusten. Uansett hva man gjør, så virker det ikke. Det MÅ jo være oss det er noe galt med, vår evne til å hjelpe vårt eget.

Så til slutt satt vi der, rundt det runde bord og klarte ikke lenger å være så opptatt av å si det som er riktig, vise for de andre at vi var på høyde med alle teorier, behandlinger og tiltak. Etter hvert kjente vi og forsto at de andre hadde de samme tankene, var like genuint opptatt av å finne løsninger. Uvanlige løsninger, og det liker vi! Uvanlige løsninger som ikke passer for alle men passer for oss. Etter hvert så ble alle som satt rundt bordet til riddere. Riddere av det runde bord. Reddende, bestemte og fokuserte mennesker som viste vei, når vi ikke klarte å gå først lenger.

For foreldre skal ikke være behandlere, skole skal ikke drive behandling og behandling kan ikke bare skje inne på et kontor. Vi vet alle at det likevel er slik det er, blir og må være, noen ganger. Noen ganger må man gå imot alle regler og teorier, for å klare å komme i gang. Komme i posisjon til å hjelpe og å få hjelp. Dra lasset sammen, der grensene for ansvar blir sømløst.

Jeg skrev litt tidligere om at sanger og gode tekster ofte blir en ventil, de klarer å finne ordene jeg ikke finner selv. De gir en mening og kan av og til gi meg noen svar. Bjørn Eidsvåg har utrolig mange fine tekster, tunge men enn så virkelige og nære.  Godt å høre på når man står og dirrer uten ord og mening.

 

 «Det einaste ho ønska seg, var en solskinnsdag, skyfri himmel»

Ja, det kan man jo si. Det ønsket har vi vel alle. Men livet blir fort veldig mye mer vanskelig, om man hele tiden skal ønske seg bort fra det som er, istedenfor å se «dritten i øya». Heve hode, møte blikket og være den man ønsker å være. Ja det er vanskelig, men ikke umulig.

Å komme til den anerkjennelsen at det er for tiden slik vi har det, at det er slik vi kommer til å ha det, er oppi alt en befriende tanke. Man slutter å jage etter noe som ikke nødvendigvis er der eller kommer til å komme. Man gir ikke opp, absolutt ikke. Man bare justerer, tilpasser og dirigerer hverdagen frem mot en ny måte å gjøre livet på. Andre planer, med et annet utgangspunkt. For lykken ligger ikke der ute, den ligger i oss selv.

 

Klem fra Merethe <3

#aspergers #mål #leve #tid #forståelse #empati #helsepersonell #uro #mentalt #mestring #sosialangst #ocd

Med hjertet i halsen!

 

Nehh. Eller… kanskje litt?  Spørst hva det gjelder, eller? Helseangst er også angst da.

Vi menn som har nådd en viss alder, altså med alder mener jeg selvsagt ikke eldre eller altså middelald… ehh eller jeg mener egentlig menn generelt. Drit i det med alder. 😊

Uansett. Vi har alle våre ting enten man er mann eller dame eller man er 20 eller 50 og en ting jeg selv har er en smuuule helseangst.

Ikke slik at jeg drikker den siste olje med kamerat Arne hypokonder eller skriver testamentet hver gang jeg er tett i nesen, men litt sånn urolig opp mot litt sånn nestenpanikkangst hvis det er noe jeg burde gå til legen med.

Slik som i dag. Har følt meg litt svimmel den siste tiden og ikke helt i form og blodtrykket ble målt til slightly altfor høyt. Dette målt av gode sykepleierkolleger selvsagt og proffe som de er så smilte de litt sånn trygt da de så resultatene og sa litt sånn smilende og henslengt at jeg burde tatt en tur til legen.

Jaha, jeg synes jo selvsagt at jeg så en antydning til nervøs bekymring skinne igjennom det nå litt mindre trygge smilet deres? Eller?

Allerede her gis det forutsetninger og forventninger i mitt hode om mulig akutt hjertestans i løpet av de neste minuttene og hvis jeg da overlever dagen så er jeg heldig som slipper unna med en bypassoperasjon eller i værste fall en full hjertetransplantasjon.

For ikke å snakke om hva de eventuelt finner i tillegg til hjertesvikten…masse blodprøver som jo man vet kan avdekke at man egentlig har hatt flaks som fortsatt lever.

Okey så er det engang slik da at man bare må avgårde for å få dommen.

Så sitter man altså der da. På legekontoret og kjenner på at pulsen stiger, blodtrykket øker. Kjenner på at hodepinen som plutselig har oppstått nok ikke skyldes for lite drikke, men antageligvis bærer bud om et forestående hjerneslag av den massive typen…
Man ser på de andre pasientene…heldige er de som kun har en lettere influensa eller en forstuet finger….hmm
Lurer på om de har hjertestarter her…

Huff. Kjenner at jeg er på grensen til å være ørlite grann negativ her, men men

“Marthinussen” ropes det! Hjertet stanser helt opp i minst 4 minutter! Here we go! Ingen vei tilbake… føles som death row uten at jeg av den grunn vet hvordan det egentlig føles, men sånn er det det føles.

Da var det gjort.
Ingen fare for hjertestans og annet alvorlig. Kjennes ut som en lettelse og som om jeg er benådet i siste liten, men ellers frisk og tidig. Nå var jeg plaget av noe smårusk altså, men ikke noe som en god natts søvn og litt hestemedisin ikke kan ta knekken på.

Helseangst er virkelig reelt hos mange og det kommer i mange ulike graderinger. Men som man vet så er det bedre å lide seg gjennom undersøkelser så ofte som mulig. Spesielt vet jeg at mange menn synes at dette er vanskelig. Og det er det altså. Nytter ikke å prate rundt det faktum. Men med vondt skal vondt fordrives og hvis det er slik for deg så kan du trøste deg med at når du har gjort det og tilogmed overlevd, så bestill neste undersøkelse eller jevnlige sjekk når du er der. Da slipper du at det går evigheter til neste gang for det øker nemlig angstnivået.

Så sjekk helsen regelmessig!

Da slipper man en dag å si til kamerat Arne hypokonder at “hva var det jeg sa!?”

Mvh Hverdagsaktiv

Et livsløp, eller et løp for livet!

 

Livet har liksom en retning, en forventet linje som vi alle steber etter å følge. Forventningene er støpt om ikke hugget i stein. Noen har allerede erfart og laget oppskriften til hvordan livsløpet skal gjennomføres. Tiden er også viktig. Den er estimert og regnet ut for oss alle. Barnehage, skole og jobb. Alt har sin tid.

På den ene siden er jo dette veldig bra, man trenger ikke finne opp kruttet hver gang man vender eller vrir seg videre og oppover livets landevei.

På den andre siden, blir jo denne oppskriften veldig vanskelig å følge om man ikke har forutsetninger eller funksjon til å følge strømmen, man når ikke i mål før neste løp starter.

Noen må streve hele livet for å nå opp til forventninger noen andre enn seg selv har satt og likevel ikke klare det. Gapet mellom evne og forventning fra samfunnet er for stort.

Utilstrekkelighet finner man på alle nivå og en eller annen gang i livet vil vi kunne ha kjent på det å ikke strekke til, ikke nå målet eller en forventning. Man justerer situasjonen og klarer med eller uten hjelp og komme seg videre og forbi hindringene.

Når derimot hver dag består av så store hindringer at man ikke fungerer slik man skulle ønske, blir livet fryktelig vanskelig. Man skal prestere i et samfunn som ikke er tilrettelagt for DEG men for alle de som klarer å justere, balansere og vurdere.

Ulike prosedyrer og teorier er funnet opp og erfart frem, forsket på og vurdert som passende for å være til god hjelp for mange ulike grupper. Man blir en case, der de ulike oppslagsverkene blir brettet ut og blir puttet på deg slik at du til slutt blir en haug med bokstaver, ICD10`er og tall.

Fra den dagen diagnosen blir satt, da blir livet et forløp – «et løp for livet!»

 

Man har behandlingsforløp, utviklingsforløp, utdanningsforløp. Alle disse løpene er streket opp, planlagte og blir fulgt med så mange øyne.

Hva da? Jo, da blir livet mer et løp for livet!

Man plasseres i ulike diagnosebokser og når en diagnose først er satt er det vanskelig å tenke utenfor denne boksen.

Kanskje derfor mange blir gående i livsløpet med en kjetting festet til diagnosen og behandlingsforløp knyttet til denne. Kanskje de som klarer å kutte lenkene om selve diagnosene ved å tenke på forløp som går utenfor boksen er de som kommer best ut av det?

Uansett hva som er hva er det viktige å tenke på løsninger og muligheter i stedet for begrensninger.

Aristoteles sa det så greit:

«Det vi må lære før vi kan gjøre det, det lærer vi ved at vi gjør det.»

 

Kanskje vi løper i feil retning av og til eller kanskje vi heller lar være å løpe fordi vi aldri har blitt fortalt at vi kan klare å løpe?

Og kanskje det da er på tide å lære å løpe ved nettopp å gjøre det?

Tenke utenfor boksen. Våge å tenke litt annerledes. Ta et oppgjør med gamle sannheter for å se om gamle sannheter egentlig er gamle usannheter. Kanskje de gamle sannhetene ikke egentlig er valide lenger. Endre sine gamle oppfatninger hvis disse er med på å holde deg tilbake. Endre ens egne holdninger til ting som aldri har fungert og se på livsløpet med kvalitet og ikke kvantitet?

Tenk over det og hva det kan innebære. Eller som Kjerstin Aune sier:

 

«Ikke tillat deg selv å bli så sliten at du ikke klarer å gå på bedringens vei»

 

Mvh Merethe

 

Been there – done that!

La meg ta dere på en aldri så liten reise inn i tankene til en helt vanlig person som i mange år har slitt med hvordan man kan komme ut av en spiral der livet består av inaktivitet, angst og uro. Dette er en person som ikke helsevesenet helt klarer å forstå, eller mer rett, ikke helt klarer å ta videre til noe bedre. Ikke fordi det står på vilje og ei heller ressurser alltid, men fordi man ikke helt forstår eller har livserfaring nok til å se alle nyansene i et slitent sinn.

Personen møter ofte svært godt skolerte mennesker med særdeles høye faglige kvalifikasjoner, det ikke det, men av og til er ikke skolelærdom nok. Man må møte personer som har både skolelærdom og nødvendig livserfaring. Man må for å forstå simpelthen ha «Been there, done that».

Dette er ikke noe man selvsagt kan verken kreve eller forvente fra helsepersonell eller i møte med hjelpeapparatet, men hjelpeapparatet har en moralsk plikt på seg til å sette seg inn i disse ulike fasettene og skaffe seg kunnskap og forståelse for de menneskelige følelsene bak hvorfor personen gir tilbakemeldinger som ikke passer inn i en trenings og aktivitetsfremmende tiltakskjede eller pasientforløp.

 

Hvis personen ikke vil så er det lite man kan gjøre for å hjelpe, både i forhold til lovverk, men også i forhold til manglende forståelse for hvorfor personen ikke vil. Hvis personen har manglende vilje så spørres det sjelden om ressurser til å reise med personen på den reisen som er nødvendig for å langsomt avdekke hvorfor.

Hvis noen likevel tar seg tid til dette så kan man oppdage iboende ressurser hos den enkelte som langt overgår det man hadde forventet.

Angst og uro har som jeg har nevnt tidligere, mange ansikt.

 

«Jeg vil ikke» «dette er uinteressant» «Jeg har bare overhodet ikke lyst» «Dette er ikke meg»

Når skal man begynne å se bak disse uttalelsene for å skape relasjoner som er egnet til å forstå personen bak masken?

Skal man godta at de som hjelper har en holdning til denne personen om at personen må selv ta tak ellers er det egentlig bare synd i personen, men ingenting vi kan gjøre noe med. Det er jo bare å ta tak i problemene og komme seg i gang!? Eller? Er det så enkelt?

 

Hva med økonomiske grunner i tillegg til uro og angst?

Hvor ofte har jeg ikke hørt at det å trene å komme seg på trening er tilnærmet gratis, det koster bare 499 i måneden, eller enkelte steder er det til og med gratis? Og hva med turer i skog og mark? I alle fall gratis, så dette er, burde være uhyre enkelt? Egentlig en kjerne av latskap hos denne personen da han ikke kan klare dette selv om det er innlysende at han blir bedre og har mulighet til å komme seg ut av en negativ spiral!??

Er det virkelig så enkelt?

Skjønner vi ikke at dette er umulig/vanskelig selv om det kan synes enkelt for oss?

Depresjon fører også til inaktivitet og de som har kjent på depresjon vet utmerket hvor vanskelig det er å ikke klare å delta. De vet hvor mye lettere det er å velge løsninger som innebærer isolasjon og inaktivitet og hvor ekstremt provoserende det er hvis folk som ikke forstår kommer å forsøke å selge budskapet om

«JUST DO IT»

Jada, ikke noe problem hvis man ellers har ordnede forhold både mentalt og økonomisk. Men for noen så er 40 kroner måneden 4 brød. Frokost til barna eller til seg selv i to til tre uker.

For noen er eget selvbilde så lavt at man ikke vil for enhver pris vise seg i gamle utslitte joggesko eller manglende treningsdrakt sammen med andre. Tenker man på dette når man skaper relasjoner til personen?

Tenker man over at det ikke er nok å prøve å forstå at personen fleiper vekk problemer eller «ikke gidder» Tenker man over at personen må trygges i å føle seg akseptert, forstått, støttet og med ulike fluktmuligheter? Tenker man over og aksepterer man at disse prosessene noen ganger tar lang tid? Og er vi villig til å bruke den tiden det tar for å løse opp det første skrittet over dørstokken?

 

Jeg har ikke alle svarene på hva som bør gjøres fordi det finnes like mange svar som det finnes personer som i mitt eksempel. Hver og en er et unikt menneske og hver og en må møtes med tid, omsorg og forståelse på hvordan personen har det inni seg. Riktige og tverrfaglige tilnærminger trengs over tid for å nå mål som overhodet ikke har noe med trening og aktivitet å gjøre lenge før man kan begynne å tenke på jogging og økning av puls.

«Been there, done that!»

Bare så du vet det?

Mvh Hverdagsaktiv

 

 

En kroniker – en krønike!

Å bli varig syk er det ingen av oss som ønsker å bli, men mye kan man ikke ha kontroll over slik som arv og miljø. Vi kan likevel ofte være med på å påvirke ulike utfall av en sykdom eller lidelse ved enten å forbygge eller få en behandling som lindrer eller stagnerer utviklingen.

Om man har vært så uheldig å komme til det punkt at man er blitt kronisk syk av en eller annen årsak, ja da har man også fått en diagnose, eller flere. Helst flere.

Det kan gå mange år med utredninger, behandlinger, fremskritt og tilbakefall, gode og dårlige perioder. Man har etter hvert opparbeidet seg kunnskap og kompetanse på sin egen sykdom og helse ? man er blitt ekspert på seg selv.

Ofte har man i tillegg til dette blitt sin egen verste fiende. Man utvikler strategier og levesett som nødvendigvis ikke fremmer helse, men heller holder tilfriskning og bedring av helse tilbake.

I løpet av årene det har tatt og utredes, har man også kanskje utviklet tilleggsplager som angst, inaktivitet, høyt blodtrykk, dårlig kosthold, depresjon, bivirkninger av ulike medisiner osv. Man har en legejournal lik et oppslagsverk i ulike medisinske plager og lidelser – den blir en oversikt over historiske fakta i kronologisk rekkefølge – en krønike.

En er ikke lenger seg selv, men man defineres av sykdommene. Dagene blir brukt til å behandle, medisinere og kontrollere.

 

Å være syk – å ikke bli frisk

Opplevelsen av å være syk er høyst individuell. Noen gyver på, der andre ligger strak i 14 dager.

Noen blir ikke blir helt frisk igjen fordi plagene gir seg liksom ikke, de kan bli verre og til slutt så kan hverdagen og selve livet være snudd på hodet. Det man tidligere har klart, er nå vanskelig eller rett ut umulig. Ulike reaksjoner på å ikke fungere som før eller miste sine funksjoner, kan være voldsomme og vanskelige å akseptere både for den som blir syk og dem som er rundt. Sykdommen tar sakte og sikkert over hele ens liv og tilværelse. Blir altoppslukende og tilslutt det eneste man tenker på og snakker om. Det slitsomt både fysisk og psykisk.

 

Å være syk – og prøve å bli bedre

Det å være syk uansett hvilken grunn det er, er slitsomt både for den det gjelder og for ens nærmeste. I slike situasjoner er det svært lett å sammenligne seg med andre og sette seg mål om at det friske klarer skal en selv også klare. Ikke så veldig dumt å ha det slik kanskje, men når tiden går å man ikke når helt i mål så sniker det seg inn dårlig samvittighet for alt det man skulle og burde klart. I allefall i eget hode. Man ser ikke lenger alt det gode man gjør, men sammenligner seg stadig vekk med de som tilsynelatende klarer alt.

Trening er et slikt område. Man overøses i dag med bilder og eksempler på ulike mennesker som har klart å bli vellykket både med tanke på vekt og styrke. Med tanke på det å klare å komme seg til treningsstudio hver dag og stadig ta usannsynlige nye rekorder både innen styrke og kondisjon. Man sammenligner seg med dem og ser selvsagt også på kropper som ikke har et eneste gram fett noen steder og ser usannsynlige atletiske ut. Vanskelig å takle og enda vanskeligere å oppnå for svært mange, da nettopp ulike diagnoser gjør slik at man uansett stiller i en annen klasse enn dem som ikke har det så vanskelig eller som på ulikt sett er blitt frisk av sine ting.

Det er selvsagt mulig. Men hva med å slippe tak i det man ikke kan oppnå og heller fokusere på det man kan?

Kanskje man ikke lenger klarer å komme seg på trening hver dag? Spør deg selv om det egentlig er ønskelig? Vil du gå på trening hver dag? Vil du legge ned så mye arbeid for noe som kanskje blir for tungt for akkurat din kropp? Og finnes det treningsalternativer som likevel gir deg noe som er like bra?

Mange er lei seg for at de ikke klarer å trene hardt på treningsstudio slik de gjorde da de var i 20-30 årene og frisk. Likevel vasker de huset, går i trapper, henger opp klær, bretter klær går lange turer med hunden i skog og mark, handler og bærer handleposer og mye, mye annet. Hvis ikke det er trening så vet ikke jeg hva trening er!

Og hvis man regulerer disse aktivitetene noe, så kan dette bli like effektive som mange av øvelsene som man betaler for på treningsstudio.

Husvask på speed! Ta for eksempel badet. Ved å vaske badegulvet for hånd hvis man i forhold til diagnoser er i stand til det, med skrubb – så får armer og skuldre virkelig kjørt seg. Hvis man går opp trappene i huset og tar 2-3 trinn om gangen i steget så har man utfall, hvis man bærer handleposene med lett bøy i albuene og gjør noen bicepscurls på vei mot bilen så har man trening nesten hvor enn man snur seg. Gjør det beste og meste ut av daglige oppgaver å la fokuset bli på alt man klarer og ikke sammenlign deg med alt man ikke klarer. Aksepter at livet endres på ulikt vis og gjør det beste ut av det som eksisterer her og nå. Fokuser på helse, nytelse, det å leve, å være lykkelig med det som er i nuet. Ikke lev ditt liv som andre, men lev ditt liv som deg selv!

 

Å være syk – og godta forandring

Det er i sannhet ikke lett å tilpasse seg endring når man er syk. Det å godta for seg selv at livet kanskje for all tid er forandret kan oppleves som et totalt nederlag. Å godta sin nye situasjon eller på et tidspunkt akseptere at livet på enkelte områder er endret vil kunne være et første skritt mot et bedre liv. Som nevnt så er det ikke sikkert at man klarer å leve opp til hvordan ulike vellykkede mennesker fremstilles både i medier og i ulike sosiale forum/plattformer og at man derfor ofte ender opp med å få dårlig samvittighet.

Godta at livssituasjonen for tiden er endret og forsøk å se på endringen som muligheter og ikke begrensninger. Alvorlige diagnoser og tilstander må selvsagt behandles i henhold til gjeldende medisinske forløp, men man trenger ikke belastningen med å ikke strekke til og ha dårlig samvittighet i tillegg til dette.

Noen ganger kan man bedre sin livssituasjon bare ved å akseptere og lære å leve med, samt justere sine mål både kortsiktig og på lang sikt. Kanskje det ikke skal være mange mål som man må jage? Kanskje man kun har dette ene målet om å være mest mulig fornøyd å lykkelig resten av livet?

 

Å være syk – og leve livet

Oppsummert kan vi vel si at det å lære å akseptere livet og sin situasjon på en realistisk måte er noe som er bra. Legg vekk dårlig samvittighet fordi du som menneske er unik og har kvaliteter på ulikt vis og på ulike områder som ingen andre har. Vi er alle unike. Og forskjellige. Og heldigvis for det! Det er dette som gjør oss til mennesker til tross for diagnoser og ulike funksjonsnedsettelser. Lær å leve ditt eget liv og ikke strekk deg mot å likne andre. Fordi de er dem og du er du. Aksepter at andre klarer slik og slik og lev godt med at du ikke klarer alt lenger. Fordi du klarer andre ting! Du har andre kvaliteter som de ikke har. Kanskje du oppdager at dette egentlig er nok for å være lykkelig?

 

Mvh Hverdagsaktiv

#Hverdagsaktiv #asperger

Turlivets gleder og sorger!

Ofte så hører man at nå er det på tide å komme seg mer ut på tur. Simpelthen fordi man har godt av det og for at det påvirker sinnet vårt på en positiv måte. Dette er jo selvsagt helt riktig!

Men hva da når dette overhodet ikke blir interessant for den enkelte? Mange synes faktisk at det å gå tur er pyton! Da hjelper det ikke at forståsegpåere og velmenende venner og familie forsøker å hjelpe deg igang.

Det å forsøke å presse eller gi folk unødvendig påpekninger om at “du har da sååå godt av dette” vil tvert imot føre til større ubehag og større motvilje mot det å gå tur.

Glem det!

Hvis man har en motvilje mot det å gå tur så finnes det i sannhet mange ulike alternativer. Det er jo ikke tvil om at det er supert når man begynner å like turgåing, men man skal da for pokker finne ut når man ønsker det selv?!

For mange er ikke det å gå på tur som er vanskelig, men det å møte noen på turen, kanskje det som er værst.
Angst har mange ansikter og sosial angst er en av hovedgrunnene til begrensing av ens aktivitetsliv. “Man vil man vil, men får det ikke til”

Det mange ikke er klar over er at det å utføre en fysisk aktivitet faktisk kan gi de samme symptomer som panikkangst. Man puster tungt og nærmest hyperventilerer og man blir veldig engstelig i aktiviteten. Har man opplevd dette en eller flere ganger så er sjansen stor for at tur assosieres med noe negativt.

Det finnes heldigvis hjelpetilbud i Norge for angstlidelser og hvis man ikke allerede har kontakt med et tilbud oppfordrer jeg til at dere kontakter kommunale tjenester der du bor.

Det er vel ofte slik at fra mange personer og tjenester son ønsker å hjelpe så er det i dag et stort fokus på mengde og intensitet. Man har dessverre en tendens til å se bort i fra dørstokkmila og ulike diagnoser som kan være til hinder for å utføre aktiviteten.

Enhver person må finne sin indre motivasjon til å kunne klare litt i begynnelsen og heller trygges på at å gå til døra er helt ok de første ukene.

Utvikling begynner alltid et sted og mengden er  til å begynne med ikke relevant i så måte.

Til slutt så klarer man kanskje ved å øve litt å ta på seg turklær, gå i 30 sekunder så raskt man kan og deretter snu å gå hjem igjen!

Tenk på det! Et helt minutt på tur i treningsklær! Hvor fantastisk mye mer enn å ligge på sofaen er ikke det!?

Hjelp heller til å støtte dette som en seier enn å gnage på at dette ikke er nok. Klart det er nok for denne gang!
Husk at “tolmodighet er en dyd

Mvh Hverdagsaktiv 

#aktiv

No Pain, no gain?

Hvem var det for en luring som fant opp dette sitatet!!?  Skulle hatt i ræven som vi sier i Bergen!

 

Men hva betyr egentlig dette sitatet? Opprinnelsen er vel egentlig noe usikker, men sitatet stammer sannsynligvis fra tiden godt før 1577. Det er kjent i England fra ca. 1648 da den Engelske poeten Robert Herrick (1591-1674) brukte det i diktet «No pains, no gains» fra verket Hesperides.

Jane Fonda dro også dette sitatet frem i en av sine treningsvideoer og herfra tok uttrykket helt av og er i dag brukt mye for å beskrive at uten å ofre noe vinner man heller ikke noe.

Eller som Robert Herrick skrev:

«If little labour, little are our gains;
Man’s fortunes are according to his pains.»

 

Nå i moderne tid knyttes dette også selvsagt opp mot ulike treningsformer der man jo bør slite litt for å oppnå effekt.

Men hva med alle oss som av ulike grunner sliter med mer pain enn gain?

Ja hva pokker skal vi gjøre? Det gjør jo vondt herfra til evigheten og tilbake bare jeg tenker på spasertur? Bare jeg går forbi treningssenteret på vei vei til bensinstasjonen for å kjøpe middag?

Det svir jo i akillesen og stikker i nakken bare jeg overhører to som prater om å rydde garasjen!

Jeg har så mye pain at jeg ikke engang klarer å se for meg hvordan jeg skal klare oppvasken som min kone har bedt meg om å trykke på knappen på! Vet hun ikke at jeg har mer enn nok med å klare et nytt level i battlefield på ps4 en?

Nei, det er to much pain in too little gain!

Vel vel, slik kunne man jo valgt å tenke selvsagt, men da har man ikke egentlig definert hva som er smerte, hva som er vondt og hva som er definisjonen på innlagt med blålys og sirener! Eller hva?

Vi snakker ofte om vår egen og andres smerteterskler og hva som hindrer oss i å utføre ulike aktiviteter på grunn av smerteproblematikk eller mer korrekt sagt hvordan vi tolker og oppfatter vår egen smerte.

Hva er egentlig smerte?

Ifølge International Association for the Study of Pain (IASP) defineres smerte som «en ubehagelig sensorisk og følelsesmessig opplevelse forbundet med vevsskade eller truende vevsskade, eller beskrevet med ord som for en slik skade»

Jaha. Det er altså følelsesmessig opplevelse innblandet her. Dette betyr vel i klartekst at smerte kan oppleves forskjellig fra person til person.

Det som altså hindrer deg i å utføre ulike aktiviteter og oppgaver er, eller kan være fordi man opplever smerten som et hinder for det man skal gjøre.

Den andre delen er jo egentlig enklere «Forbundet med en vevsskade eller truende vevsskade»

Dette gjør jo det litt lettere, har du smerter fordi du har brukket foten og en arm pluss slått hull i hodet og fått brist i et ribben så sier det seg selv at man ikke kan utføre ulike oppgaver og at man bør kontakte en lege.

Føler man seg derimot bare litt småklein og slapp fordi man ikke har spist eller ikke skjønner hvorfor man fortsatt  er trett etter å ha lagt 14 dager i sengen, så oppleves smerten som å holde ut, men kjennes ubehagelig.

Et paradoks her er jo at jo mer man lar seg påvirke av denne type smerter jo mer står man i fare for å forsterke smertene.

Vi vet jo at moderate ryggplager og smerter i ledd oftest blir bedre med riktig mosjon og  trening. Mange livsstilssykdommer kan fremkalle smerter som bunner i inaktivitet og ved å fortsatt være inaktiv vil smertene altså være selvforsterkende!

Noe å tenke på?

Hva med å forsøke å snu dette. Hva med å møte smerte med litt bevegelse hver dag og da gjerne i samarbeid med fagfolk for å være trygg på at smertene er ufarlige?

Gangsperre gjør vondt, men kan det være at det egentlig er litt sunt? Litt sånn godsmerte?

Bare nevner det. Forsøk neste gang du har smerter å definere hva det er som gjør vondt og hvor vondt det gjør på en skala fra 1 ? 10  – og vent i 1 minutt og definer smerten på nytt. Må du ringe legen eller holder det å bevege seg ørlite grann i stedet?

Mvh Hverdagsaktiv

#smerte #hverdgsaktiv #pain #gain #aktivitet #blogg #livsstilsendring #sykdommer #helsefordeler #helse #liv #motivasjon #endring #leve #nyte

 

 

 

 

Leve 16 år lengre og samtidig forebygge demens?

Er du i risikosonen der du står i fare for å utvikle demens eller andre livsstilsrelaterte sykdommer? Kanskje du har mange i familien som har hatt Alzheimers sykdom eller andre demenstyper?

Mange sykdommer kan man være arvelig disponert for å få. Dette betyr ikke at man nødvendigvis vil få slike sykdommer, men man øker i alle fall risikoen for å kunne utvikle en del sykdommer under gitte forhold.

 

Spesielt livsstil og dårlige vaner kan være med å sterkt øke risikoen for en del sykdommer.

 

Jeg sier ofte når jeg trener med ulike mennesker at den timeslange økten vi holder på vil være med å forebygge blant annet demens sykdom.

Etter hvert er kommet mange studier og undersøkelser som underbygger denne påstanden. Man har også trodd at slike sykdommer ikke lar seg bremse hvis man først får dem, men nyere forskning mer enn antyder at det er mulig å bremse utviklingen av eksempelvis Alzheimers sykdom. Dette er gode nyheter for dem som tar grep tidlig og starter med å drive forebyggende tiltak mot utviklingen av demens og livsstilsykdommer som hjerte og karlidelser som skyldes overvekt og usunt kosthold, diabetes 2, og altså ulike demens sykdommer.

Bare ved å øke ditt aktivitetsnivå til minimum 30 minutter om dagen kan du forebygge så mye at du potensielt kan forlenge livet med 8 år! Her kan du lese litt mer om dette.

Hjernen vår trenger oksygen! For at hjernen skal kunne fungere optimalt må den ha oksygen. Trening vil få hjertet til å pumpe blod raskere til blant annet hjernen og dette er med å fore hjernen med den nødvendige mengden oksygen, samt å holde hjernen frisk og opplagt. Derfor er dette med på å forebygge demenstyper. Du kan lese mer om demens og forebyggende effekter av fysisk aktivitet her.

 

Økes aktivitetsnivået og intensitet så kan du potensielt doble dette og altså ende opp med hele 16 års livsforlengelse!

 

For å kunne oppnå slike gevinster er det viktig å komme i gang med regelmessig aktivitet. Alt fra små turer til hjemmetrening med ulik intensitet, alt fra styrketrening til kondisjonstrening ? absolutt alt vil hjelpe! Les gjerne innleggene jeg tidligere har skrevet i bloggen for tips og motivasjon til å komme i gang!

Og husk for all del at man også er nødt til å gjøre noe med ens livsstil. Som regel vet man akkurat hva man bør gjøre i forhold til kosthold og sunnere vaner. Det å ha sunne vaner og kosthold hjelper imidlertid lite hvis man fortsetter å opprettholde dårlige vaner som er med å påvirke livsstilen din i negativ retning.

Dette gjelder for eksempel røyking, for mye av det gode osv.

Og det er aldri for sent å begynne! Mange tror at når de har nådd en viss alder så er det liksom litt for sent. Dette er egentlig en litt dårlig unnskyldning for ikke å starte. Det finnes ingen aldersgrense for å lykkes med trening, aktivitet og livsstilsendring!

Mvh Hverdagsaktiv

#Hverdagsaktiv #aktivitet