Alminnelig høflighet

 

 

Hva er høflig? Er det samme sak som anstendig? Er det det samme som folkeskikk?

Hva er det som gjør mennesker uhøflige? Er det usikkerhet eller er det forakt? Er det en manneting, eller er det forbeholdt kvinner? Kanskje det ikke er kjønnsavhengig, men at utgangspunktet er at alle kan være uhøflige?

Er det da greit å være uhøflig eller mangle folkeskikk, eller finnes det regler for hva som er hva og hvordan man anvender egenskapene? Og ikke minst i hvilken situasjoner man kan anvende disse egenskapene?

For uansett er det vel en egenskap. Og hvis det er en egenskap så er det vel menneskelig? Og alt som er menneskelig er vel egentlig akseptabelt? Eller?

Eller er det som vaner og uvaner? Der høflighet er en god vane, og uhøflighet er en uvane? Kan man da egentlig regulere sine vaner der uvaner kan legges bort og gode vaner fremmes?

Hva som er høflig og uhøflig er i seg selv vanskelig nok å identifisere. Vi mennesker mener jo også at ulike egenskaper kan rettferdiggjøres gitt at situasjonen krever det eller at personen man er uhøflig mot fortjener det? 

Hvis en fremmed på bussen smiler og sier hei, ville du da gjengjeldt smilet? Eller ville du tenkt at det var noe rart med ham eller henne og snudd deg vekk? Kan hende du ville følt deg svært ukomfortabel. Hva hvis du bare snudde deg fra situasjonen? Er det høflig, uhøflig eller mangel på folkeskikk?

Kan hende du følte frykt mot denne personen? Er det da å være på den sikre siden å legge vekk folkeskikken da det å beskytte seg mot potensiell fare, redde en ukomfortabel situasjon, unnskylde seg selv med at personen sikkert er en dust, idiot, fæl, ufyselig, farlig, uhøflig, eller innehar andre kvaliteter du gjerne skulle vært foruten? Da er det vel greit å være uhøflig eller mangle folkeskikk? 

Men vet du hvem personen er? Kjenner du vedkommende? Forstår du hva vedkommende har, gir, vet, mener, står for? Vet du hvilke verdier vedkommende står for? Hvis svaret er ja, da er det vel greit å legge vekk folkeskikken og smelle til med uhøflig opptreden, snu deg vekk og la vedkommende seile sin egen vei? Hva hvis du er uenig i vedkommendes meninger, kultur, væremåte, eller hva det enn er? Da er det vel greit å være uhøflig?

Og hvis svaret er nei da? Finnes det noen grunn til å være uhøflige da? 

Ja, ikke vet jeg. Jeg har tidligere skrevet om å smile til alle jeg møter. Jeg har fra barnsben blitt oppdratt til å være høflig og veloppdragen mot alle jeg møter. Det å vise respekt mot mine medmennesker er for meg en hellig ting. Fordi jeg vet aldri hvorfor andre handler som de gjør. Hva ligger bak deres handlinger og reaksjoner på mitt smil? Hvis noen ikke smiler tilbake kan det være mange grunner til det. Jeg smiler like mye til vedkommende neste gang også. Jeg hjelper også gjerne vedkommende hvis han eller hun trenger den hjelpen jeg kan gi selv om personen har helt andre tanker om hvem og hva jeg er. Fordi det handler om folkeskikk, forståelse, respekt for andres syn, meninger og verdier selv om du ikke per i dag forstår dem.

Jeg velger å smile. Jeg velger å være glad. Jeg velger å tro at andre er like mye verdt som meg og at jeg er like mye verdt som dem. Jeg velger i alle fall å tenke det.

Hva velger du?

Mvh Willy

#respekt #forståelse #høflighet #folkeskikk #smil #gjensidighet #empati #helse #hverdagsoppførsel #detfinsengrunnforalt 

 

Sommerdager

 

Åpner øynene om morgenen og bare glipper lett med dem. Kjenner den lette vekten av dyna over meg. De lette gardinene blafrer over foten min som henger ut over sengekanten. Det kjennes godt å våkne til enda en nydelig sommerdag. 

Når lukten av nytrukket kaffe brer seg i rommet og følger deg inn i bilen, hele veien til jobb, så er det godt å leve. Musikken fra radiorock dunker stille i fra høytalerne og jeg venter til kaffen er drukket før jeg skrur lyden opp. Taktfaste små dunk treffer foten min og hodet våkner enda mer når ACDC dundrer løs med “Stiff upper lip”. God start på dagen.

Bare en liten ting trekker litt ned og det er gangsperren fra Onsdagens frisklivstrening. Men det gjør absolutt ingenting i dag. Når solen skinner og det er stråler av ren glede som treffer meg, sprer seg gjennom kroppen og gjør at smilet mitt leker rundt hele ansiktet. Effekten er smittende og mine gode kolleger der jeg jobber, smiler og ler tilbake. 

Ute i vakre Sund der jeg er på vei for å rehabilitere pasienter viser seg fra sin beste side på en slik dag. Ytterst i havet blinker bølgene lurt til meg og lokker med båtliv, fisking og bading. Men nå er jeg på jobb så jeg gliser tilbake og roper ut, senere!

Det er i sannhet godt å leve!

Her ligger jeg da og skriver disse små ordene til meg selv og til dere trofaste lesere og følgere på bloggen. Jeg er takknemlig for hver og en av dere. Ønsker alle dere som leser en minst like god tid som det jeg har!

 

#aktivitet #hverdagsaktivitet #suksess #leve #aktiv #nyter #livsstilsendring #livsnyter #livet #livsglede #jobb #arbeid #sund 

Glede

 

 

 

 

Nytt innlegg av det poetiske slaget. Kan være varmen som gir meg kunstnerisk utløp. Vet ikke ,men gleden er i alle fall i fokus for meg i dag.

Vi kan glede oss over mye og mangt, men noen ganger finnes ikke gleden.

Vi kan ønske oss at vi evner å glede oss over de små og stor seire i livet, men det er ikke alltid vi opplever den gleden vi har ønsket oss.

Vi kan glede oss over andres seire, men likevel kjenne et stikk innerst. Et stikk av misunnelse på at de får til å glede seg og ikke vi.

Vi kan glede oss over seire og til og med at andre taper, men noen ganger kommer andre ting i veien for den gleden vi egentlig burde oppleve.

Vi kan ikke velge hva som skjer i livet vårt, men vi kan velge å la gleden være dominerende. Selv når ting ikke er der for å glede oss, kan vi velge å glede oss over andre ting. Vi kan selv velge å legge vekk ting som ikke gleder oss, eller finne glede i det som oppleves som noe annet.

Gleden kan vi ta vare på og gleden er der for å ta vare på oss.

Jeg selv gleder meg til alt, men er veldig klar over at alt ikke er gledelig. Da snur jeg hodet og ser mot det som er gledelig. For meg er det en glede å oppdage at det faktisk går an.

 

Mvh Willy

#glede #lykke #positiv #lys #psykiskhelse #følelser #tanker

La dagene bli de beste i livet

 

Smil til alle du møter, smil til deg selv, smil til de du ikke forventer vil smile tilbake.

Le når høyt når du hører eller ser noe morsomt, rop høyt av glede for absolutt ingenting.

Gråt når du føler for det, men gled deg over tårene.

Ikke kast tiden bort på å ikke like. Elsk natten når du ikke får sove, og smil når du endelig våkner.

La dagene bli de beste i livet, fordi det unner alle deg!

Mvh Willy

 

#helse #glede #hverdagsaktiv #lykke #eksistens

Smil!

Reklame | Bangerhead, iDeal

 

  

 

Det å smile er lett! I hvert fall rent fysisk. Det krever i sannhet ikke mye muskelkraft til å trekke leppene til siden slik at leppene følger med og ansiktet løftes til et smil. Har du tenkt på det at å kunne bruke musklene i ansiktet er minst like viktig som å trene resten av kroppen?

 

En ting er at man trener for å få større og sterkere kropp, men går man rundt med hengetryne og sur som en potte så hjelper det faen ikke hvor flott man tror man er. En annen ting er at hvis man ikke kan kommunisere med sine omgivelser, så får man kanskje ikke den responsen tilbake som man ønsker. Man kommer lengst med et smil heter det så fint og det tror jeg fullt og helt på.

Man kommer også langt med å trene musklene i ansiktet slik at de også er sterk nok til å kunne prate, le og gi livet og dagen det lille ekstra krydderet som får solen til å skinne.

 

En god latter forlenger livet heter det også i et gammelt ordtak. Og det finnes jaggu forskning som støtter dette også. Er man generelt gladere i livet, så kan man altså regne med å leve lengre. Dette fordi glede og et lysere sinn gjør oss blant annet mer motstandsdyktig mot sykdommer. En positiv innstilling til det meste gir et gladere sinn. Et gladere og lysere sinn vil også påvirke våre negative tanker og dermed beskytte oss mot ulike psykiske sykdommer.

Ja det er ikke så lett, kan man kanskje overbevise seg selv om når livet ikke smiler. Men kanskje det er akkurat da man trenger å si til seg selv at gårsdagen får jeg ikke gjort noe med, fremtiden kan man heller ikke gjøre noe med og dermed står kun øyeblikket igjen. Og her og nå, i øyeblikket, når det ser som mørkest ut så kan man velge å la hjernen bestemme at lyset og smilet skal inn. Man bestemmer selv over sine tanker og det er over seg selv man bestemmer at man vil forandre mørket til lys.

Det jeg ofte gjør er å bestemme meg selv for alltid å smile til mennesker rundt meg. Mange ser litt forfjamset ut og noen ser irritert ut, noen er revnende likegyldig til smilet mitt, men det store flertallet smiler tilbake og de slenger også gjerne på et lite «god dag, eller hei».

«Smil til verden og verden smiler til deg»

Det er i alle fall noe jeg gleder meg over hver eneste dag. Folk blir gladere og smiler mer og jeg liker å tenke på at jeg da bidrar til at noen snur mørket sitt til i alle fall noe som er et glimt av lys. Bare ved å stramme smilemuskelen, dra leppene fra hverandre og stråle ut et stort smil!

Prøv gjerne det en uke og se hvor mye smil tilbake det gir. Bedre det enn å henge med nebbet til stadighet, ikke sant?

Mvh Willy

#smil #glede #forebygging #helsegevinst #helse #psykiskhelse #hverdagssmilet #hverdagsaktiv

Hvorfor?

Reklame | Bangerhead, iDeal

  

 

Hvorfor velger man å åpne opp kroppen for å sprøyte inn ulike remedier som skal fremheve det ene eller det andre?

Hvorfor velger man å fylle ansiktet med stoffer som ikke hører hjemme der?

Hvorfor velger man å kappe rumpen og fylle den med silikonbaserte remedier?

Hvorfor velger man å fylle pupper og lår med tilsvarende?

Hvorfor velger man å stikke nåler i leppene og sprøyte inn fyllstoff?

Hvorfor velger man å sette sprøyter med botox i ansiktets muskulatur?

Hvorfor?

 

Ja som mann aner jeg ikke. Jeg registrerer at det er mange og ulike diskusjoner om dette for tiden. Jeg synes selv at dette er en håpløs og uheldig utvikling. Bare å ta en titt på ulike tv programmer for å se og undres av hvordan unge og voksne damer og noen menn også, ser ut etter en slik type unaturlig behandling. For å si det slik, det ser ikke naturlig ut. Det ser ikke pent ut, og det ser ut som om det gjør vondt både her og der.

Vel, jeg er ikke den som skal dømme, men prøver å forstå hvorfor noen velger å gå for det unaturlige og kunstige, i stedet for det naturlige og ekte. Jeg tror nok aldri jeg kan få dem som liker dette til å endre sine meninger om temaet, men kanskje med tiden vil dette bli en trend som er forbeholdt plastikk kirurgi av medisinske årsaker. For det er mange medisinske årsaker som gir god nok grunn for å ta ulike plastiske operasjoner. Spørsmålet er om du er ærlig med deg selv om hva som er medisinsk nødvendig og hva som er fremheving av attributter kun egnet for å bedre ens selvbilde?

 

Og nettopp i denne kategorien tror jeg mange som velger å operere for attributtenes skyld, havner i.

Det skyldes muligens manglende selvbilde og selvtillit? Kanskje. Og er da ikke dette definert under en type lidelse? Det å mangle selvtillit og inneha et lavt selvbilde går vel under problemer med psyken? Uten at det selvsagt kan defineres som en psykisk lidelse. Ikke vet jeg. Jeg prøver bare å forstå hvorfor.

Jeg tenker tilbake til tja, 90 tallet? Den gang det var poppis å tatovere tribals, og trashstamps og piggtråd rundt overarmen. Ville du gjort det i dag? Kanskje. Og noen vil garantert ikke angre, men noen ville nok synes at de heller skulle valgt noe annet. Slik vil det vel alltid være. Og hvorfor? Hvorfor tok du tattoen i utgangspunktet? Tok du den for å fremheve deg selv? For å høre til eller å merke deg selv inn i en kategori mennesker? En slags gruppetilhørighet?

Jeg husker godt 80 tallet. Jeg selv gikk med langt hår, skinnjakke og nagler, trange leopardbukser og kjettinger rundt halsen. Kun for vise en tilhørighet til denne typen ungdom. For det var viktig for oss å høre til et sted. Hvis man ikke hører til et sted så sliter man ofte, ikke sant? Jeg har også tattoveringer som jeg tok på 80 tallet. Ville jeg tatt de samme i dag? Neh, ikke litt engang, men jeg valgte likevel tatoveringer som jeg kan gå med i dag uten å bli «flau».

Men de sitter nå der. Kan ikke gjøre så mye med det. Jeg forsøkte å gå inn til en tatovør for å sjekke muligheten til å «freshe» dem opp. Hun sa det egentlig ganske klart og greit.

«Nei, jeg vil ikke ødelegge noe som er så gammelt. Dette er jo vintage old school tatoveringer. Dem burde du bare ha slik».

Vel, de henger nå der og er ikke til sjenanse for noen. Og hadde de vært det så hadde jeg gitt faen i det. Litt som de som tar ulike operasjoner for å fremheve sine attributter. Vi andre kan mene hva faen vi vil, men til syvende og sist er det opp til hver enkelt å ta sine livsvalg.

Men det hindrer ikke meg som mann og som 50 åring å spørre meg selv om grunnene til hvorfor dem velger å gjøre som de gjør. Når det ser så unaturlig og ja, hm. Det jeg synes er verst, er hvis de påvirker andre til å tro at dette er noe man bør eller kan ta lett på. Grensene flyttes og årsakene til at man velger å la seg endre, blir mer et fenomen og en trend i stedet for at man har legitime medisinske grunner til det. Hva vet vel jeg? Kanskje de har det? Legitime medisinske grunner, mener jeg? For dem ville vel ikke bli operert hvis ikke?

Jeg velger å støtte enkeltindividet. Jeg velger også å forbeholde meg retten til å mene om jeg liker et bilde av Picasso eller om jeg liker et maleri av Tidemann og Gude. Så kan jo man gjerne spørre meg om hvorfor jeg liker dette bildet i stedet for Picasso sitt.

Og da kan jo også jeg få lov til å spørre om hvorfor du liker Picasso og ikke Tidemann og Gude. Rett skal være rett.

Men altså jeg selv ville ikke gått avsted for å velge å tatovere en piggtråd rundt overarmen og tribals i korsryggen i dag. Selv om jeg hadde lyst på en slik, tidlig på 90 tallet. Get my point?

Og klærne, frisyren og livsstilen fra 80 tallet? Ja de ligger heldigvis igjen på 80 tallet og kommer aldri mer til å bli brukt annet i en og annen festlig anledning der temaet er 80 tallsparty. Men jeg kan altså ta av meg dette å legge dem pent opp på loftet. Kan man da velge å suge ut igjen rumpeplastikk og puppeplastikk og slikt? Ja man kan visst det. Så da er det vel ikke noe problem? Ja, bortsett fra arrene da. Men det har nå jeg også. Arr altså. Jeg har jo fortsatt en gammel, vintage tatto på overarmen fra 80 tallet, tatt i militæret av en som skulle lære seg kunsten å tatovere. Til alt overmål brukte han en hjemmelaget maskin laget av sprøytespiss og en limtube. Men det funket! Tattoveringen sitter der enda den!

Som hverdagsaktiv er jeg opptatt av å holde kroppen i god form. Målet mitt er å ha best mulig helse i kropp og sjel. Jeg selv jobber for å få dette til, samtidig som jeg også liker godt å utføre de aktiviteter jeg bedriver tiden min med. Jeg har også et halvt tonn med komplekser. Skulle jeg våget meg av gårde til en som kunne stramme opp ansiktet mitt? Aldri. Jeg tror fullt og fast på at det naturlige er det beste. Det er mitt valg å være motivator og inspirator for naturlig aktiv og sunne valg i livet. Så kan jo jeg mene hva jeg vil om alt annet. Jeg dømmer heller ikke, men forbeholder meg også retten til å ønske meg en verden der naturlig skjønnhet var idealet. Alle er unike og det er det som etter min mening er skjønnhetsidealet. Uansett form, farge, og størrelse. Der naturlig skjønnhet kom innenfra og der gløden i sjelen og kroppen kom fra en sunn sjel i et sunt legeme. Jeg skulle ønske en verden der aksept for naturlig skjønnhet var i fokus. En verden der vi mennesker aksepterte, og til og med fremelsket våre ulikheter og skavanker. Fordi det er det som gjør oss til den unike personen vi er og som vi burde hylle, ikke rive ned.

 

«Just my five cents»

Mvh Willy

Helse, skjønnhet, aktivitet, selvtillit, selvbilde                                                      

 

 

Når taksjabben endelig lander

Lyset forsvinner sakte ned i horisonten og lysene fra en gatelykt tennes. Et lite vibrerende øyeblikk flakker det elektriske lyset og kaster skyggene nedover den brostensbelagte gaten i det trange smuget. Lyden av et vindu som lukkes høres i det fjerne og en hund bjeffer ett sted på den andre siden av denne stille byen. Det er kveld og varmt ute. Skrittene hans var knapt hørbare mot brosteinen under ham. Det var ikke som skritt, mer som, en stille hvisken i det han gikk nedover smuget. Gaten var tom for folk. Han går alene, som han alltid har gjort.

Den varme vinden fra sør flakker over ansiktet hans og får ham til å trekke pusten dypt inn. Han husker denne fønvinden fra et annet sted, en annen tid en annen plass. Han går stille nedover brostensgaten og minnes det øyeblikket. Der, i gatene bak Plaka i gamle Athen. Der vinden og lydene var sammen som i dette øyeblikket. Fønvinden strøk forsiktig over de bare armene hans. Jakken hang løst over skulderen. Det var sommer i Bergen. Sen kveld her i smuget og med samme følelse som gatene i Athen. Denne greske hovedstaden som i alle tider har stått som selve symbolet på menneskets intellektuelle og kulturelle utvikling.

Men Bergen kjennes annerledes denne kvelden. Stille, og med en følelse av ro og trygghet. Han går rolig og oppreist gjennom disse gatene som han kjenner så godt. Et helt liv har han gått disse gatene. Han smiler litt når et løvblad som har overlevd vinteren danser foran ham i fønvinden. Med et blaff forsvinner det inn i intet.  En luftens uteligger suser med lyden av en umiskjennelig blafring når vingene vifter til omverden. Han sukket lett og tenkte,

 «Gi meg gjerne en taksjabb fremfor all verdens papegøyer»

Bakgatene i den greske hovedstad kjentes plutselig svært langt borte, men likevel var følelsen der.

Latter lød gjennom kvelden i det et vindu igjen ble åpnet. Denne gangen i nærheten av Skivebakken. De gamle delene av denne vakre stemningsfulle byen. På sin vandring i denne spesielle kvelden visste han at det var magi i stenene og glød i asfalten. Gjennom hele sitt liv hadde han lengtet etter en slik kveld. Der byens puls kjærtegnet lydene, varmen og fønvindene fra sør som pakket inn denne byen i vest. Han gikk med rolige og bestemte skritt forbi Mariakirken og videre inn i Kong Oscars gate. Han visste hvor han skulle. Denne dagen hadde han ingen penger i lommen og heller ingen fremtid. Han hadde latt livet fare med vinden. Dette fordi han visste at det som var i går ikke er i morgen og det som er nå ikke er der om et minutt.

Han så seg tilbake mot Kalfaret. Han hadde gått en lang vei i kveld. Hele sitt liv hadde han gått, men dagen i dag var likevel den lengste. Han tenkte tilbake på de små barna og bøkene han engang leste. Dem om Hardyguttene. Han tenkte på røyk bak Landåshallen og sine første øl i godt lag med sine beste venner. Han tenkte på hvor det ble av. Han tenkte på at det var en del av historien. Av sine innerste minner som fortjente å ligge på en benk i hjernen og nyte en stille tid. Der man av og til kan løfte hodet å hente frem det som svever i vinden og strør minnene over et litt skjult smil som av og til bobler opp og gir ham et kort glimt av selvtillit og styrke. Men også tårer. Tårer til ære for dem som gikk andre veier. Tårer for dem som sluttet å gå.

Han trekker inn pusten dypt og stopper opp litt nær Korskirkealmenningen. Korskirken ligger der som den har gjort siden Moses gikk i knebukser. Som et symbol på ro og åndelighet, men mest som et minnesmerke for taksjabbene. Disse flyvende sjeler som av ulike grunner har landet på et sted som de aldri visste de kom til å lande på. Den gang de var liten. Livet var annerledes når man var liten. Det skulle bli annerledes. Det skulle bli noe bedre. Drømmene ble brutt da noen andre papegøyer stjal fra dem de få kornene de hadde fått utlevert. Noen av dem var også utsatt for papegøyenes skarpe og sterke nebb, der de uten nåde ble hakket i stykker av de papegøyene som hadde bedre plassering på livets grener. Det føles noen ganger slik at når den lille fuglen blir født, og så klarer å lette for første gang. Flyr av sted og blir meid ned av en lastebil. Vokser, lever og så slutt. Meningsløshet er et livets lodd.

Han snur seg og ser et par taksjabber smile og le i denne kveldens rusende fønvind. Han tråkker videre uten å ofre dem noen flere tanker. Annet enn at han kunne ha satt der med dem. Det hadde vært så enkelt. Så passende. Så lett. Fordi dette var mennesker han engang var nær. Mennesker han ville alt vel. Mennesker han ikke lenger nådde. De hadde hverandre. Han hadde valgt noe annet.

Han runder hjørnet og går inn i Skostredet. Denne lille pittoreske gaten som engang huset i alle fall en skobutikk. Der han husket enda at han ble tatt med av sin mor for å handle nye sko. Han hatet det. Men i dag hadde han sko som han hadde valgt selv. Sko som det hadde vært vanskelig å fylle med det manglende pågangsmotet han en gang hadde. Likevel hadde han klart å fylle disse skoene. Denne gangen gikk han med bestemte og selvsikre skritt inn i den bergenske natten.

Han hadde gått en lang vei. Helt fra Landåshallen oppe i Søndre bydel. Fra ungdomsklubben på Strimmelen og nedover i mot Chicago, via striladanser på Nautnes og Landro og et livsjag som pisket livet ut av ham. Helt til grenen knakk. Fallet var stort og sårene ville aldri helt gro. Men taksjabben klarte seg og fløy gjennom kvelden der solen gikk langsomt ned over Nordnespynten. Taksjabben kunne fly likevel. Taksjabben spredte sine vinger et sted der bare vinden så ham og fylte ham med den varmen fønvinden brakte med seg fra bakgatene i Athen. Bak Plaka. Med utsikt til Akropolis satt han der og selveste Athene steg ned og gav ham smykket som fortsatt hang rundt halsen hans.

Denne natten var lik. Bare bakgrunnen var annerledes. Bergens våg glinset i sommerlig tropenatt og gleden og livet som lød utover bryggens kanter gjorde ham varm innvendig. I dette øyeblikket visste han at det var dette livet han var en del av. Et liv som uansett hvordan det vrir seg i smerter etter stygge fall, likevel klarer å vise at det er verdt sin vekt i opplevelser. Verdt sin vekt i stunder som utfordrer. Verdt sin vekt i sorg og i glede. Og verdt sin vekt i kjærlighet til sin egen indre taksjabb og den flokken han hører til.

Han skalv lett på skuldrene og trakk jakken tettere rundt seg. Det var ikke kaldt, men likevel hutret han over denne følelsen av å leve. Å vandre her i den vakre hovedstaden på Vestlandet. Å trekke inn stemningene som løfter en opp tross alt. Å fly med flappende vinger vekk fra alle papegøyene og la vinden kysse fjærene før en perfekt landing.

Taksjabben har landet for godt.

Uansett hvordan livet vrir kraften ut av et menneske, så er livet i stand til å fylle livet med ny kraft. Uansett hvor tett mørket er pakket rundt en, så er lyset i stand til å pakke opp mørket. Uansett hvor mye smerter en har, så er lettelsen i stand til å lindre. Uansett hvor mange papegøyer du har rundt deg så er taksjabbene like mye verdt.

Ønsker alle en god helg!

Mvh Willy

#livet #utenfor #smerte #leve #utfordringer #poesi #hverdagsaktiv #verdsatt

Iron Iversen

 

Hei alle. Den siste tiden har jeg postet flere innlegg som forteller om min egen fortreffelighet og hvordan jeg til forveksling kan sammenliknes med en Gresk Gud eller til og med noe som er enda flottere. På grunn av min egen suverene evne til å forstå omgivelsene mine, føler jeg at det er på tide å trekke dette litt sammen og se litt på årsakene til at jeg mener at jeg er mer enn perfekt.

 

La oss begynne dagens historie med min gode venn Iversen. Iversen har vært med meg siden den dagen hjernen min fikk nok celler til å overbevise min mor og min far om hvilken unik person jeg er. For vi er jo alle unik! Det må vi ikke glemme. Iversen var med meg på første skoledag da jeg selvsagt tok førsteklassen med storm. Og han var med meg da jeg tidlig i livet skiftet skole og venner. Slik sett har Iversen alltid vært der. Han har sørget for å beskytte meg mot ytre negativ påvirkning og han har stått opp for meg når jeg har møtt personer som kun har vært ute etter å trykke meg ned.

Iversen har på en måte som har vært helt unik, stått for en støyt og sørget for at jeg har kunnet takle alt fra ondsinnet sladder til det å drite meg ut offentlig både her og der.

 

Det er klart at det har vært perioder i livet der jeg ikke alltid har synes at Iversen har vært like klok og vi har i perioder hatt mange og intense diskusjoner om hva vi skal formidle og ikke minst hva som er rett og galt. De fleste gangene har det endt med et slags forlik, mens andre ganger har vi blitt uvenner. Og det er og har vært i de periodene vi har vært uvenner jeg virkelig har fått kjenne på det jeg mangler av selvtillit, selvbilde og tøffhet. Usikkerheten kommer snikende bare Iversen reiser bort en helg og livet og offentligheten blir da med ett, litt vanskeligere å takle. Klart at jeg forsøker å kopiere og herme etter det jeg tror Iversen ville ha sagt, men jeg merker godt at dette er svært vanskelig. Iversen er suveren på dette området.

Det er han som har de vittige kommentarene, det er han som trøkker til i diskusjoner og det er han som klasker til ondsinnede hensikter som rettes mot meg. Det er også han som står opp og avvæpner en hel forsamling av mennesker når jeg klarer å tråkke feil i et foredrag eller i samtale en til en.

Så dere skjønner at min beste venn Iron Iversen er svært viktig for meg. Det samarbeidet som meg og Iron I har er det som drar meg gjennom livet. Der jeg selv som person kan tillate meg å være sårbar, der jeg som person synes at ALLE mennesker har stor verdi, der jeg som person synes at vi skal være snille og greie med hverandre uansett bakgrunn, og der jeg som person synes at det å hjelpe andre er det viktigste i verden, der balanserer altså Iron I denne litt naive «meg» personen til en som faktisk tåler motgang, til en som er i stand til å ta tøffe diskusjoner. Til en person som faktisk har kraft og selvtillit nok til å understreke min egen unike tilstedeværelse i en verden som stadig blir kaldere. Til en person som er i stand til å innrømme feil.

For feil det gjør vi hele tiden både meg selv og kamerat Iversen. Det er lett å tråkke feil i dagens samfunn der vi møter mange og veldig ulike personligheter opp igjennom et langt liv. Mange har vært sint på Iron Iversen og mange har synes at han er en klyse. En som tror han er noe liksom. Mange synes at man ikke skal fremheve seg selv i det hele tatt og viser til jantelovverket. Mange tror at Iron Iversen er en verdensvant fyr med en selvtillit ut av en annen verden og derfor kan de ikke akseptere ham. Så feil kan de altså ta. Men Iron I, er heldigvis vant til det. Han sa til meg en gang da det stormet som verst,

«vet du, det er 8 milliarder mennesker i verden, hvis 7 milliarder av dem ikke forstår meg og derfor misliker meg er det faktisk en milliard mennesker som liker meg og forstår meg. Ikke så aller verst det!»

Typisk Iron I. alltid like positiv og alltid like tøff i trynet. Men de som ikke kjenner ham og ikke ser ham ser kun dette. De ser ikke det triste draget over ansiktet som bare i ett sekund, viser at han også har sine begrensninger. Han også kan bli såret. Han også kan være den som av og til lider over menneskers uforstand. Han som bare har ett mål, nemlig å forsøke å leve sitt liv på beste måte der han kan være med å gi andre noe liknende.

 

Uten en dose hjelp fra Iversen ville det vært vanskelig. Uten at han hjalp meg gjennom ulike situasjoner med en god dose selvironi, med å sørge for at vi ikke tar oss selv så forbanna høytidelig og samtidig sørger for at vi tør å leve, diskutere, eksistere så ville dagene vært mye vanskeligere. Så får man kanskje leve med at Iron Iversen tar seg en ferie i blant. Han fortjener tross alt det så mye bra som han gjør. I alle fall for meg.

Mvh Willy

 

#ironi #selvinnsikt #uhøytidelig #angst #selvtillit #leve #livet

Naken i hagen dagen!

 

Det finnes mange ulike dager som markeres. Noen er rett ut teite, andre igjen er bare morsomme. Hva som er hva får være opp til hver enkelt, tenker nå jeg.

Jeg synes at «Naked Gardening day» er en av de mer morsomme. Denne dagen innebærer at man skal kunne sprade rundt i hagen uten en tråd, men med omtrent bare et lønneblad, eller et aspeløv for den saks skyld strategisk plassert. Eller ikke.

Hva folk velger denne dagen er vel også litt væravhengig tenker nå jeg da.

Verdens nakendag i hagen ble i sin tid funnet på av Jacob Gabriel og Mark Storey. Dette spredde seg utover hele verden og i dag markeres altså dette over hele verden. Det er en ikke politisk markering som fremmer glede og moro og naturligvis kroppens fortreffelighet.

Akkurat nå så sprader altså en god del av de mer liberale av oss rundt med null klær og mye latter. Det lukes, det klippes, det rakes og det plantes. Et syn for alle som går forbi hagen og nyter utsikten av blomsterprakt og ugress!

Bare et par tips på tampen om du har tenkt å ordne litt i hagen. Ikke begynn med å fjerne stikkebusker eller annen hagepryd med torner på. Det kan fort straffe seg. Som ved alt annet arbeid så må man tenke HMS!

Naken i hagen og fremfor alt hagearbeid i seg selv er jo en svært god hverdagsaktivitet. Litt tyngre tak kan jo også tas, og da kan dette fort bli hverdagstrening. Så egentlig er det jo bare fordeler med å sprade rundt med bare bakdeler, ikke sant?

SÅ hva gjør dere andre denne dagen? Er det liiiittt for kaldt her i våre mer arktiske hager, eller er dette noe for enhver? Legg gjerne igjen kommentarer!

Så Nyt dagen, naturen og livet. Pris våren og mennesket. Kom deg ut i hagen å få orden på ugresset!

 

God Helg til alle!

#hage #naken #aktivitet #nakedgardeningday #hverdagsaktivitet