Mine bonuser kom inn i mitt liv når de enda var smågutter. De passet som hånd i hanske med sine brødre og vi ble en sterk liten familie. Med mye motgang har vi fått kjenne på livets ulike utfordringer, men vi har også fått kjenne på livets lykkerus.
Min bonussønn er i dag blitt 18 år.
Men i dag er han 18 år og voksen. En gledens dag. Han er min sønn, den nest yngste av de 6 jeg har. Og alle betyr like mye for meg.
Det å ha bonusbarn er vanlig i dag. Og jeg vet at det ikke er like enkelt for alle. Jeg har i alle fall vært så utrolig heldig å finne gull i ørkenen og det er det viktigste edle metallet som finnes. Mine bonusbarn beriker livet mitt, men spesielt den tilhørigheten og samholdet mine biologiske barn har med sine søsken, har gjort meg varm og stolt i hjertet. Mine barn har sørget for at vi er en enhet og ikke “de og oss”. I mitt hode har det en verdi som ikke kan måles i annet enn godhet.
Dette er en hyllest til alle som har bonusbarn, men også en hyllest til dem som virkelig vet å sette pris på de verdier og gleder som det er å få flere barn. Det er fantastisk å plutselig bli far til flere, og det er fantastisk å bli en større familie med søsken som har kjærlighet og samhold til hverandre.
Og i dag er altså nest minste gutten blitt voksen.
Jeg ønsker deg en fantastisk dag og en nydelig fremtid.
Jeg ønsker også alle bonusforeldre, bonus søsken, steforeldre, bonusforeldre, bonusbarn og alle familier som har tatt til seg barn av ulike grunner en strålende dag. Ta vare på hverandre og ta vare på den verdien det er å være en del av noe større. Det å være en del av en ny familie og de gleder det kan gi.
Med 17 varmegrader ute og vi skriver 4 April er det som om vår og sommer holder sine armer rundt deg og klemmer deg hardt.
Noe så utrolig deilig er det lenge siden årstidene har gitt meg. Dette er muligens et blaff, men det betyr ingenting. Bare det å løfte armene ut i luften, kjenne duften av vår og høre fuglene synge, er ubetalelig.
I sådan stund blir tungsinn og indre frost tint opp og en optimistisk varme sprer seg til alle deler av denne stivfrosne kroppen her i alle fall.
Helt utrolig hvor mye dette betyr for meg, men jeg jubler og koker av optimisme!
Nesten litt skremmende hvor mye jeg setter pris på dette. Lurer på om jeg er litt koko av og til. Uansett skulle jeg mer enn gjerne hatt sommertemperatur hele året rundt.
Okey! Dette var et spontant lite og jublende innlegg! Jeg blir bare så boblende glad når jeg både ser og kjenner temperaturer og solskinn som bærer med seg sommer.
Dette skjedde på min sønns 10 års bursdag. Han hadde invitert alle guttene i klassen slik som det var vanlig å gjøre der vi bor på. Vi har alltid for vane hjemme hos oss å lage til bursdag med forventninger, moro, hjemmelagde kaker og pynt i stuen og selvsagt med presanger.
Guttungen gledet seg storveis og selv om han er en litt stille,høflig og noe innadvendt gutt, så var han synlig glad og forventningsfull denne dagen. Man blir tross alt ikke 10 år hvert år. For ham var dagen stor og for oss voksne så var gleden på topp når vi så glimtet i øynene hans. Et glimt av forventning.
Dagen hos oss når det kommer til bursdagsfeiring begynner alltid med muffins og sjokolademelk på sengen. Vi andre snek oss opp på rommet hans og skrur på lyset. For full hals synger vi bursdagssangen og serverer muffins og sjokolademelk. Det er alltid et enkelt lys på muffinsen. Denne dagen var intet unntak. Guttungen var storveis fornøyd med dette.
Invitasjoner til alle var sendt ut i god tid og det var kun et par stykker som hadde ringt og meldt avbud. Det var mange som hadde sagt at de skulle komme og guttungen gledet seg. Han hjalp til å henge opp girlandere, ballonger og annen pynt og hjalp til med å dekke bordet. Vi brukte hele dagen på handling og tilberedning av kaker, pølsekoking og pizzalaging. Forventningen lyste i tiåringens øyne.
Tenk, denne lille gutten vår, denne overhøflige, stille og litt beskjedne sønnen vår var endelig på vei til å bli ungdom. Ti år er likevel også et lite barn og små barn har en egen forventning til slike hendelser. Spesielt det å ville høre til sammen med venner og klassekamerater.
Telefonen ringer ca en halv time før gjestene skulle komme. En ny avmelding. Jeg kunne se på ham når vi sa at vedkommende som hadde meldt avbud var en han var litt med på skolen, ikke kom. Han så litt skuffet ut. Vi sa at det uansett ville bli en fin fest.
Ti minutter før festen starter var det enda ikke kommet noen. Som foreldre blir man litt nervøs og guttungen gikk også rundt og så urolig ut. Han lurte på om vi hadde sagt riktig tidspunkt på invitasjonen. Etter en sjekk så visste vi at det hadde vi.
Jeg kunne se skuffelsen i de ti år gamle øynene til gutten når klokken viste tre kvarter etter at folk skulle kommet. En tåre rant sakte ned fra høyre øye. Det kom ellers ikke en lyd fra ham. Vi forsøkte å trøste ham etter alle kunstens regler, men uten å lykkes særlig. Det var særlig fraværet av gråt som gjorde situasjonen svært vanskelig og sår. Jeg husker en fortvilelse i meg, en blanding av sinne og skuffelse som var svært emosjonell.
Å se den enorme skuffelsen og ikke minst den såre tristheten i tiåringens ansikt har brent seg fast i sinnet mitt. “Det kommer vel ingen, hjør det vel pappa” sa han med en stemme som nesten brast. Hjertet mitt er fortsatt knust av denne tiårs forferdelige opplevelsen for et lite barn. Hver eneste bursdag han har hatt siden har vært uten gjester. Han har aldri mer ønsket å invitere noen i selskap på bursdagen. Jeg har hørt ham si siden at han hater bursdager, og da spesielt sin egen.
I morgen blir guttungen 17 år. En voksen gutt. Skoleflink og fortsatt med en stor empati for dem rundt seg. Han skal ikke feire den, men skal være med oss nære å spise burger. Fortsatt stikker det i hjertet mitt. Fortsatt gråter jeg tårer når jeg ser på ham. Jeg ser hans 10 årige knuste ansikt gjennom konturene av 17 åringen. Jeg kjenner fortsatt på sinnet og skuffelsen over det som hendte. Sinne over at voksne ikke kan gi beskjed. Sint fordi de ikke gadd å sende barnet sitt i besøk. Skuffet over at det finnes foreldre her som kan være med på å godta slikt.
Tilbake har de altså etterlatt et ti år gammelt barn sønderknust. Et fra før tilbakeholdent og sjenert barn er blitt fratatt noe som ingen barn burde få oppleve. En sønderknust sjel som den dag i dag ikke har feiret en eneste bursdag siden dette.
Tenk på dette du som er forelder. Tenk på dette når ditt barn kommer hjem med en invitasjon i ranselen. Tenk på dette når du velger å ignorere invitasjonen og ikke gidder å svare på den. Tenk på dette at det kunne vært ditt barn som sønderknust sto igjen. Alene. Med en knust oppfatning av hvordan andre venner gav blaffen i ham. Å se på oss voksne som ikke har ord igjen for å trøste. Der vi i stillhet plukker ned pynten og pakker vekk kakene.
På rommet sitt satt et barn. En tiåring som aldri mer ønsker å feire seg selv. Og i morgen har han bursdag igjen.
I dag føler jeg mye. Så da hører jeg på musikk. I den forbindelse så kommer jeg til å tenke på salige Kim Larsen. Hans svært vakre melodi og tekst i sangen “Hvad gør vi nu, lille du”,
Spesielt de siste dagene med indre sykdom og det som føles som umuligheter rundt meg, har denne sangen kommet og gått ut av hodet mitt.
Så jeg roper ut i luften. Det klarer jeg. Det oppstår i elektrisiteten i den kontakten mine fingertupper skaper i møtet med tastaturet.
Jeg både roper og skriker, men får ikke noen svar. Jeg roper også til toppene av fjellet, men de har da aldri svart noen, har de? Tindene står der som de alltid har gjort og stirrer taust ned i steinrøysen. Her ligger vi små og store steiner som vi alltid har gjort. Så lenge vi ligger i ro, blir vi værende her i steinrøysen.
Men hva skjer når vi begynner å bevege oss? Med fare for å skape ras blir det straks innført ras- sikring for å forsikre at vi blir liggende der ved foten av tindene. Akk, ja.
Det er litt rart egentlig at jo mer man roper jo mer risikerer vi å bli stum. Gjort taleløs av tindefolket som er der oppe, eller av klatrere som alltid vil forsøke å bestige tindene.
Vi andre, vi prøver å overleve. Og hvis vi roper, ja så roper vi ofte fånyttes. Også de unge roper. Om endring og fornying. De svake i samfunnet har også ropt. Engang. De usynlige steinene nederst i steinrøysen, de som har potensiale til å starte store steinras, de har også ropt. Engang. Og jeg roper. Et litt sånt fortvilelsens rop. Også litt slik som Kim Larsen og hans kompiser, ropte,
“Men så en dag gik jeg op til ministeren og sagde
Du der, få lige fødderne ned
Og ta’ hatten af
Mand kan du ikke se at det hele er ved at gå fuldstændig agurk
I dag er jeg frisk. Eller kanskje jeg er syk. Hvor går egentlig grensen når jeg ikke føler meg kroppslig syk? Er det slik at vi må føle smerte eller kroppslig ubehag for å bli definert som syk? Er det kanskje slik at man ikke er frisk før man er litt syk?
Det å være syk krever en diagnose, men ikke alle har en diagnose. Da er man ikke syk, men opplever seg selv som dårlig, vil kanskje noen si? Og akkurat her ligger det ofte kime til misforståelser. Det å ikke ha en diagnose ekskluderer deg ikke fra å være syk, men det er DIN EGEN OPPLEVELSE av hvordan du har det, som definerer om du føler deg syk eller ikke.
Det man ikke kan se eksisterer ikke, vil noen påstå. Typisk er det å ha vondt i musklene av ulike årsaker. Dette vises ofte ikke på bildediagnostikk, og da eksisterer det liksom ikke. Men, for dem som kjenner smertene så er OPPLEVELSEN av å være syk høyst reell.
Denne lille, men svært betydelige forskjellen i forståelse, kan føre mennesker ut i en permanent sykdom. Og da fordi det er TILLEGGSSYKDOM som oppstår på grunn av manglende forståelse fra ulike hold.
Det å ikke bli trodd når man sliter kan i tillegg til dine muskel – og skjelettlidelser for eksempel gi så stor belastning hos noen at de også utvikler psykiske lidelser. Angst og depresjon er for eksempel svært vanlige følgetilstander for dem med fibromyalgi.
Så kjære leger, helsepersonell, pårørende og offentlige instanser. Ikke bidra til økt sykdom ved å ikke ta hensyn til OPPLEVD TILSTAND. Ikke legg stein til byrden bare fordi blodprøver, bildediagnostikk og andre tester ikke viser klare svar, men se på mennesket. Ikke på teknikaliteter.
Man må forstå at mennesket er komplekst. Man må forstå at det finnes mange ulike komponenter i det å være syk. Alt fra sosioøkonomiske forhold til miljøfaktorer og psykososiale forhold, til diffuse smerter og tilstander som ikke nødvendigvis kan forklares med noe som teknikk viser.
Vi må sørge for å ta på alvor menneskers opplevde tilstand. Hvis vi ikke gjør det, ja så er faren stor for at vi bidrar til flere diagnoser. Som da altså får følger for menneskers liv, omgivelser, arbeidsevne og behovet for hjelp hos det offentlige. Vi skaper med andre ord en ond sirkel der absolutt ALLE TAPER.
La folk få lov til å være sykt frisk, fordi man er ikke helt frisk før man er litt syk.
Jeg har så mye på hjertet for tiden. Jeg er i en kreativ periode i livet. Tidligere var dette å sette seg ned å lage kunst i form av fotografi og andre former for billedkunst. Dette har jo ikke forlatt meg, men etter at jeg ble syk for over to år siden nå så har jeg måttet legge fotografering på is.
Nå er det slik at jeg bobler over med skrivelyst. Jeg har som sagt så mye å si og så mye å formidle. I dag lever jeg bra med sykdommene mine og har lært meg ulike måter å takle dem på. Dette har jeg måttet klare selv, men med god hjelp fra mine nærmeste. Så uansett hvor mye omverdenen forsøker å knekke deg, ja så finnes det veier å leve videre på.
Mitt problem var jo at jeg brant for sterkt for ting jeg interesserte meg for. Når man brenner for noe så vet alle at det er lett å brenne opp. Men brenner du sterkt nok for noe, ja så finner man en vei. Trodde jeg. Det var før jeg møtte så stor motstand i det jeg brant for at flammene slukte det jeg hadde. Til slutt var det bare små gnister igjen. Og bål kan ikke leve på små gnister. Man må ha ved til bålet og hvis det aldri blir skaffet til veie, ja så dør flammene.
Det å være usynlig syk er som vann på de siste gnistene. Mye røyk og lite ild. Det vil si at vi prøver så godt vi kan å blåse liv i flammene, men vi ender opp med mye røyk og lite ild. Og så finnes det alltid en eller annen som løper livet av seg med et brannslukningsapparat for å slukke de få gnistene som ligger gjemt der dypt inne i asken.
Jeg har gjort så godt jeg kan å slukke de flammene som er inne i meg godt hjulpet av verdens ignoranse og holdninger. Likevel så blir jeg ikke helt kvitt de glørne som fortsatt ligger der inne en plass. Det hjelper da og skrive eller bare dra støpselet ut av og til. Det å finne tilbake til kreativitet og livsglede. For meg har dette vært nødvendig for å holde depresjonen min i sjakk. For mye flammer, ja så vet jeg at brannslukningsapparatet blir funnet frem.
Når jeg tenker tilbake så er det ingen tvil om at livet er lunefullt. Jeg har hatt perioder i livet der jeg har trodd at ingenting var mulig lenger, men har alltid visst et sted at jeg har mer å gi. Og det å kunne være bevisst på dette har da også tatt meg fra minus til pluss her i livet. I dag er jeg sterkere enn noen gang før. Jobber 100% og vel så det, men veien har vært tung. For meg selv så har det vært viktig å innse at hvis man brenner for noe, ja så bør man innimellom kaste kaldt vann på bålet. Bare for å holde flammen nede slik at man ikke blir fortært av det bålet som hjertet ditt tente.
Så er det slik at mange klarer å finne gode bålplasser. Steder der flammene får vokse seg store og sterke. Der man har folk rundt seg som stadig sørger for å holde liv i flammene. Dette gir næring til bålet. Næring til å kunne ha det varmt, trygt og godt. Her vil bålet vokse seg stort og sterkt og være med på å gi mange den varmen og tryggheten de trenger. For kun slik holder de ulvene borte.
Vedmesteren sørger for dette. Vedmesteren finner de riktige typene av brennbare materialer. De riktige ved typene. Vedmesteren sørger for at bålet får den nødvendige næringen og veden som sørger for at bålet kan vokse og bli stort. De beste vedmesterne sørger også for å holde bålet passe stort. Ikke for lite, men passe stort. Ved å kontrollere flammen så kan vedmesteren sørge for at bålet er perfekt.
Andre steder dør bålet sakte ut. Veden er våt og det finnes ikke knusk til opptenning.
Husk en ting alle dere som sliter med usynlig sykdom og tilstander i livet som fratar dere muligheten til å gløde, til å brenne for noe til å få tilstrekkelig med rom til å la bålet få vokse. Ikke la dere overmanne av motgang. Ikke la dere overmanne av indignasjon. Ikke la dere føre i feil retning bare fordi sykdom og motgang forsøker å fortelle deg om alt det negative i livet. Det finnes alltid en vei ut til et bedre liv. Dette vet jeg alt om.
Man kommer langt med tålmodighet. Men man kommer enda lengre hvis man aktivt går videre i livet. Man kan tenke bakover på alt det dårlige, men dette er bak deg og således ikke konstruktivt. Man kan vite om det. Man har lærdommen. Man har minnene. Men man kan ikke gjøre noe med det. Det er derfor svært viktig å se seg om. Gå aktivt ut i skogen og lete etter de gode leirplassene. Finne det beste stedet for å tenne et nytt bål. For vi har lært å være gode vedmestere. Vi kan bål! Da er det bare å fyre opp og sørge for at folk rundt en får varme i kroppen. Det er vi som er vedmesteren. Det vi som brenner og sørger for livgivende varme. Vi er ikke lengre glør i et døende bål.
I går fikk jeg altså en forespørsel fra Bergensavisen om et av mine innlegg på bloggen. De ville gjerne publisere innlegget mitt om streikende ungdom som står opp for miljøet, og mine tanker rundt dem som hetser, håner og latterliggjør dem i deres engasjement. Det at noen er uenige i sak, er et demokratisk valg. Det å “mobbe” andre for deres meninger er i beste fall en hersketeknikk som brukes når argumentene deres er for dårlige. I verste fall er det bare flaut og tåpelig og viser en forakt for ungenes kamp og vanlig folkeskikk.
Etter at dette innlegget ble publisert kom det da også noen kommentarer under innlegget. Det synes jeg var interessant. Jeg aner at det er mye kunnskapsmangel der ute, for å si det slik. Det var også kommentarer om dem som har sloss for miljøet i mange år og blitt litt sånn “fed up”. Det er helt forståelig. Når man slåss for noe man brenner for og aldri blir hørt, ja så blir det etterhvert en kamp der lysten og engasjementet forsvinner. Det vet jeg jo ALT om.
Uansett så er det viktig at når noen nye koster, og da i dette tilfelle våre egne barn tar grep, ja da er det viktig å gi dem støtte. Er man ikke enig i kampsak eller metode, ja så er dette også helt greit, men for pokker ikke diss dem!
Det er veldig hyggelig at bloggen min og meningene mine nå får ekstra oppmerksomhet. Dette inspirerer til å skrive mer.
Klimakamp og anstendighet er noe vi alle burde ta på alvor. Som jeg har skrevet om i mange tidligere innlegg er anstendighet, antimobbing, og alminnelig folkeskikk temaer jeg er særdeles opptatt av og vil fortsette å skrive om som et lite bidrag til et varmere samfunn. Jeg er glad for at mediene med BA, TV2 og andre setter denne kampen på dagsorden. Det er viktig i kampen for å øke bevissthet og kunnskap rundt slike viktige tema.
Så igjen vil jeg støtte de unges kamp for en bedre fremtid. Jeg vil støtte kampen for økt kunnskap, for folkehelse, hverdagsaktivitet, trening og psykisk helse. Og jeg vil støtte alle som bidrar til et varmere klima i folkesjelen vår. Det trengs, tror jeg.
I dag streiker unge over hele landet for syndene vi fedre og mødre har begått.
Det at vi langt på vei har bygget vår velferd på skamløs utnytting av Moder jords ressurser.
I dag sier de unge stopp. På høy tid spør du meg.
I dag viser de unge at de har mer kunnskap om temaet klima, enn mange voksne. I dag viser de unge oss at det ikke hjelper å dyrke velferden vi skapte i ruinene av en ødelagt jord.
I dag viser de unge oss fingern!
Med rette, vil jeg si. Fordi de er drittlei av at vi voksne formaner dem om å spise mer fisk, når det er de som vet at fisken de blir servert er full av plast.
I dag viser de unge oss fingeren. Fordi vi voksne skamløst har pumpet avfall ut i luften i jakten på mer rikdom. I årevis har vi voksne sørget for å utnytte jordens ressurser på en slik måte at vi er blitt rike, mens Moder jord er blitt fattig.
I dag er det ungdommen som roper at nok er nok!
I dag er ungdommen sint! I dag viser de oss voksne at fremtidens stemmer i kommende valg ikke gis til fornektere i godt voksen alder som er dritredd for egen velferd. Som er drittredde for å miste de goder som deres egoisme ruger over i deres siste del av pensjonistilværelsen.
I dag slår ungdommen tunnel på oss voksne som velter oss i egen egoisme der vi nekter å innse realitetene i klimasaken. Muligens i en frykt bygget på en kunnskapsløshet som mangler sidestykke i nyere historie. En frykt for å dele de kostnadene vi MÅ ta for vår felles arv og fremtid.
Og hva gjør vi? Vi skamfulle voksne som i vår jakt på ikke fornybare ressurser slik at vi kan karre til oss mest mulig velferd på bekostning av den arven vi gir til våre barn.
Jo vi håner dem. Vi våger å spy ut ironiske og hatefulle kommentarer både her og der. Vi disser våre barn for å ikke forstå at det ikke finnes gode grunner til å gå på restaurant lenger der vi heller burde støtte deres kamp for fremtiden. Deres fremtid! Vi er jo snart dau likevel.
Vi skjeller våre barn ut i et flaut forsøk på å forsvare at vi har gjort feil. Vi er jammen gode forbilder. Vi syter og klager høylytt over bensinpriser, busser, trikker, bompenger, avgifter, klimakvoter, flyseteavgifter, salting av veier, manglende salting av veier og ja gudene vet hva. HØYLYTT TIL OG MED! Jammen er vi gode forbilder.
Hva pokker er det vi tror? Hva pokker er vi redd for? At ungdommen skal ha mer rett enn vi?! Enn oss!? Selveste oss?! Vi skal da faen ikke bøye av for NOEN vi vel?! Det er da for pokker vi som bygde de godene de unge nyter nå?!
Jaha, men til hvilken pris folkens, til hvilken pris?
Så i stedet for å pøse ut tåpeligheter som driter ut våre egne barn i sosiale medier, enten man skriver dem , kommenterer dem eller liker dem så er dette ugreit i min bok. I stedet burde vi hylle deres engasjement. Vi voksne som klager på at de unge sitter på ræven 24/7, vi burde hylle dem for det ansvaret de tar. Uansett om noen dilter med og spiser på gatekjøkkenet i pausen. Vi voksne burde holde kjeft når det kommer til engasjementet våre barn viser. Vi burde støtte dem og hjelpe dem i DERES KAMP for en fremtid som TILHØRER DEM! IKKE OSS!
Så kan hver og en ta sine standpunkt. Hver og en må få mene hva dem vil. Hver og en kan si det de vil, for slik er demokratiet heldigvis. Nå har JEG sagt hva JEG MENER!
Dere unge! Stå på! Dere har min FULLE STØTTE I DAG OG I MORGEN og i all fremtid. For fremtiden er deres, ikke min!
Jeg ser dette litt sånn utenfra der jeg med mine 51 år, nok ansees som diskvalifisert fra diskusjonen fra mange unge. Og som en klein voksen person med egne meninger om unges måte å se på ting, så stiller jeg vel langt bak i køen om å uttale meg om kroppspositivisme, operasjoner, tatoveringer og komplekser.
Det er bare å slå fast at jeg muligens er for gammel for å forstå alt dette, sett fra en ungdoms synspunkt.
Jeg har imidlertid ikke blitt for gammel for å forstå at kunnskap trumfer manglende kunnskap. Og når det gjelder det å hele tiden lete etter feil på egen og andres kropper, ja så tyder dette på en stort hull i kunnskapen om hvordan ens psykologi virker. Jeg er da ingen psykolog, men har vært lenge nok i gamet til å likevel kunne si noe om dette.
Den som leter vil finne, heter et gammelt ordtak. Og nettopp slik er det når man ser seg i speilet om morgenen. Eller når som helst, for den saks skyld. Speil er ikke det det var engang, er vel mer det som skjer når jeg selv ser meg i speilet, men forskjellen fra meg og mange unge er nok at jeg ikke lenger leter etter feil og lyter på meg selv. Til det har jeg faktisk nok selvtillit til å la være. Jeg er vel mer slik at jeg ser meg i speilet og KONSTATERER.
Og vet dere? Det er slik det skal være. Hvis jeg skulle tilbrakt tiden med å lete etter feil i speilene i livet mitt, ja da hadde jeg faen ikke hatt annet å gjøre.
Men noen gjør jo alt dette. Leter etter speil som forvrenger virkeligheten eller egen oppfatning om hva som er virkeligheten. Vi har alle sammen en oppfatning som vi tror på og da er det jammen vanskelig å endre denne oppfatningen. Det er derfor det er så viktig meg gode og saklige debatter. Debatter som kan løfte kunnskapen vår høyere opp og til og med få oss til å endre oppfatning. Jeg vil for eksempel sjelden endre meninger på grunn av andres oppfatning om saker og ting. Men jag kan utmerket godt være åpen for å skifte mening der kunnskap og viten ligger som tunge argumenter for det “motparten” fremmer. Det er vel nettopp det som er viktig i store debatter?
Jeg vil minne om “Vær varsom plakaten” som pressen retter seg etter. Ja det finnes faktisk en slik moralens vokter om du vil kalle det det, selv om den av og til kan være vanskelig å få øye på i disse tider.
Den har en linje på slutten som lyder slik: “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!”
Og nettopp her er speilet igjen i fokus. Eller riset bak speilet om du vil. Riset bak speilet er også et utrykk som tilhører min generasjon. “Riset bak spegelen er eit skjult trugsmål. I gamle dagar var plassen over eller attom spegelen nytta som lagringsstad for bruksting”
Og et av de vanligste tingene som ble oppbevart, var altså riset. En kvast av grener som ble brukt til fysisk avstraffelse i riktig gamle dager. Og som trussel fungerte det nok for mange.
I dagens samfunn er vi heldigvis kommet lenger enn at fysisk avstraffelse er forbudt, Men hva da med psykisk avstraffelse? Det er vel egentlig enda verre?
Ja, etter min mening kan psykisk avstraffelse være farligere. Og når vi vet at unge er utsatt for et massivt press i samfunnet, ja så har vi som skriver og uttaler oss et soleklart ansvar for anstendig oppførsel på alle plan. Vi har også et soleklart ansvar for å ikke bidra til psykisk stress og press blant våre medmennesker. Derfor må vi også være varsomme med hva vi bringer med oss ut i samfunnsrommet. Vi må være klar over at vi er med å påvirke andre i det vi stiller oss på en krakk og taler ut i offentlig rom.
La det være helt klart! Etter min mening er komplekser noe man behandler med psykologi og samtaler. Ikke med skalpeller, plast og botox. Unntatt er i de tilfeller der det foreligger medisinske grunner av såpass alvorlig art at det er medisinsk forsvarlig. Da sitter vi igjen med moral og umoral. Alle som skriver, publiserer og er meningsbærere, har påvirkningskraft. Alle dem har et ansvar. Ja ikke bare dem, men alle. Absolutt alle har et ansvar for det en moral der vi fremmer positivisme og anstendighet. Vi er alle rollemodeller for noen. Og da har også vi alle et moralsk ansvar for å hindre negativ påvirkning blant mennesker som kan la seg påvirke til å se speilet som noe vondt.
Jeg er ikke enig i alt her i verden, men jeg vil fortsatt sette spørsmålstegn med hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg vil gjerne vite hvorfor. Jeg vil gjerne ha kunnskap om ting før jeg trekker frem tastaturet og hamrer løs i øst og vest. Med kunnskap kommer også forståelse og til og med aksept for hvorfor andre velger å gjøre slik og slik. Vi trenger ikke være enige, men vi kan da ha anstendighet til å forstå? Vi kan la oss bli svært oppbrakte av ting, men vi behøver ikke skyte fra hoften, liksom? Skyt først og spør etterpå burde forbli i det ville vesten. Det har etter min mening lite å gjøre i dagens samfunn. I all fall i siviliserte samfunn.
Debatter er viktige for at nyanser skal komme til syne. Og når det gjelder debatt om kroppspositivisme så har denne flere sider. Vi bør holde oss til det å være varsom i våre fremstillinger og ha forståelse for at meninger er mange. Samtidig er det viktig å ha fokus på det å skaffe oppmerksomhet rundt viktige tema. Vi kan i alle fall si at denne debatten er svært viktig. og her synes jeg vi bør hylle begge sider i denne debatten fordi de har bidratt til å løfte opp et tema som er viktigere enn enkeltpersoners meninger. Det er en debatt som burde være en vekker på hvordan vi ser på andre mennesker og ikke om de knuste speilene som finnes hjemme hos enkeltpersoner.
Enkeltpersoner blir til et tema når meningene når mange. På godt og vondt. Denne debatten trengte vi da det er alt for mye kroppsnegativisme i dagens samfunn etter min mening. Og speilet har en sentral rolle. Også det offentlige speilet har en utrolig stor påvirkningskraft for dets publikum. Mange har det ikke bra med eget selvbilde selv om de ser helt vanlige ut. Unge eller voksne skal ikke ha et liv der speilet deres er et tullespeil som forteller løgner til dem. Vi trenger ikke å forsterke dette i form av ord og handlinger mot andre mennesker, etter min mening.
Igjen vil jeg da altså etterlyse balanse og forståelse for ulike syn. Se heller på muligheten til å løfte opp viktige moralske spørsmål. Se på anledningene til å være steike uenig i ting og bruk det til å argumentere for en kroppspositiv holdning blant alle. For det er det vi trenger folkens.
Et syn på egen kropp og selvtillit der vi faktisk kan akseptere det vidunderlige faktum at vi alle er forskjellige. At vi er mennesker som hver enkelt av oss er unike med egne kropper i alle slags former, størrelser, farger og med små og store lyter. La oss elske det at vi er forskjellige og la oss fremelske gode holdninger til at speilet atter en gang kan bli brukt til å se det det skal vise, nemlig et perfekt uperfekt menneske.
Neste gang du ser deg i speilet, ja så ta en ekstra god titt. Det du ser er ekte og unikt. Sørg for å holde det ekte og unikt, ellers så risikerer du å bli en i mengden. En av mange andre kopier av noe. Fordi det er det som du har inne i dag selv som er viktig, ikke det som er utenpå deg.
Og for oss over femti, ja så er fortsatt speil ikke det det var engang, – HELDIGVIS!
Når dagen fylles av grått, vet man at den er for lang. Litt for lang til å kose seg med de elementer en fargerik dag ville inneholdt. Når denne dagen velger å kle seg i grått, er det kanskje fordi den ønsker og understreke tungsinn, mismot, sorg og sykdom. Grunnen til at dagen velger å kle seg i grått og ikke i sort er vel egentlig bare fordi håpet alltid vil stå bak denne dagen. Lyse på den med sine lykter for å understreke at dagen ikke er natt.
Når håpet finnes der i bakgrunnen så er det likevel et håp. Det vil det alltid være. Men fanden vil også prøve å male dagen mørkere. Kaste skitt og sot. I form av sykdom, sorg og trist fargeløshet. Ikke engang ulike gråtoner som ville gjort dagen mer spennende. Bare en kjip grå tone. En skittengrå til og med. Farget slik av kommentarer som sårer, farget slik av utstøting, mobbing og hat. Farget slik av kroppslig sykdom. Når våren kommer, ja så kommer vel fargene også?
Jeg vet ikke. Jeg vet vel egentlig bare at man av og til føler seg som en larve i en kokong. En fargeløs skapning der man sannelig ikke er sikker på om man kommer ut noensinne, eller om tilfeldighetene vil ha det slik at noen trakker på den der den ligger. Knust og presset ned i jorden som en gang skapte den. For så å bli til ny jord igjen. I en evig grå sirkel.
Men, dere vet at det like fullt kan snu. LIke fullt kan man altså sprenge seg frem fra kokongen og bre sin farger ut over verden. Spre sine vinger som har så mye å vise denne verden av hvor fine fargene dens er når bare den får anledning til å fly. Fly rundt og spre sine farger der de grå dagene er. Spre sine sterkeste farger der dagene er sorte og fyllt av skitt. Spre sine motiverende og glade budskap i en fantastisk dans som kan gi dem som trenger det mest farger i deres liv. Ikke har den mye. Ikke har den verdens kunnskap og verdens akademiske tyngde på ryggen. Men den har kjærlighet og forståelse for fargene. Forståelse for hvordan de grå dagene kan males. Innen fra. Fordi de grå dagene kan fargelegges bare man bruker riktig pensel. Bare man ser de fargerike vingene til sommerfuglen som er der for å male dagen i lyse og trivelige farger.
Jeg vil trekke inn pusten dypt. Løfte mitt blikk stolt. Stolt over alt jeg har gjort. Jeg vil løfte min kropp i stolt forvissning over at jeg er et menneske som bryr seg om andre. Jeg vil åpne mine øyne for de fargerike dagene. De dagene som fyller mitt liv med meningsfulle øyeblikk. De dagene som er grå og menneskene som farger de grå kan få lov til å reise nå. De har ikke lenger den grå penselen i sin hånd. De kan ikke lenger male mine dager grå igjen. Jeg vil løfte mine vinger mot gleden og nye fargerike dager. Jeg vil fylle mitt liv med fargerike blomster som står sammen med meg i kampen mot de grå dagene. Jeg vil omfavne håpet. Jeg vil på nytt leve et verdig liv.
