Et kort innlegg i kveld der jeg tar for meg dette med tid. Tiden går i samme fart hele tiden sånn i praksis, men avhengig av hvordan vi har det så kan den oppleves forskjellig. De siste ti årene har vært blant de lykkeligste i mitt liv. Derfor har tiden føltes som om den har gått svært fort.
Jeg har rukket å bli 51 år gammel, men føler meg som en 25 åring. Jeg har også rukket å bli bestefar til verdens beste lille nurk. En ubeskrivelig lykke!
Men nå, når jeg er i den beste tiden i livet, kan jeg altså se tilbake på ti år med en umerkelig forandring i kropp og sinn.
For ti år siden var jeg i elendig form. Trente aldri og røykte fortsatt. I dag er jeg røykfri på snart 10 året og kan løpe halvmaraton uten å bli andpusten i særlig grad. Ukentlig løper jeg flere mil og på en standard 10 kilometer så løper jeg de tre siste kilometerne som 4×4 intervaller. Ikke så værst for en 51 åring synes jeg!
Men har livet gjort noe med meg? Vi forandrer oss alle gjennom livet og denne 10 years challenge var jo litt morsom. Jeg ante ikke at forandringen, og da i mine egne øyne, var såpass. Over her ser dere forskjellen på meg som 41 åring og meg som 51 åring!
En morsom challenge!
Hva synes dere kjære lesere? Er det mye endring eller?
Eller trenger vi av og til en påminnelse om at vi behøver å gi av vår empati og forståelse mer enn noen gang når dem vi kjenner har det vanskelig?
Selvsagt, er det enkle svaret. Men er det alltid like lett å koble rasjonell tenkning og pragmatisk væremåte, mot tilstander som noen ganger ikke følger boken, eller logikken. Svarer vi da på en uforsonlig og upersonlig måte våre medborgere, kolleger, familie eller venner på en slik måte som “du må da forstå at… – regelverket sier… – etter loven så… – her er vi ikke vant til…” Og så videre?
Ja da kan det utmerket være at du bidrar til ytterligere sykdom, slitasje, knuste selvbilder eller annen reduksjon av livskvalitet hos dem som av ulike grunner sliter i hverdagen.
Så hvorfor har man et behov for “å følge boken, samt opptre som en pragmatiker ovenfor andre?”
I min bok er dette et tegn på uvitenhet, kunnskapsløshet og manglende empati. Er du den som stadig må stille de kritiske og pragmatiske spørsmålene? Er du den som bare MÅ nevne dine såkalte regler, lovverk eller generell konsensus i ulike spørsmål?
Er du den som bare MÅ gjøre det vanskeligere for individet ved å la pragmatikken overgå empatien?
For å nevne definisjonen av empati:
“Empati er ikke det samme som å prøve å tenke seg hvordan du ville opplevd situasjonen, men det dreier seg om å forstå hvordan den andre personen opplever det.”
Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger.
Et viktig moment i empati er at man for eksempel opplever de andres motiver som deres, og ikke bare sine egne. I empati kan andres motiver avvike fra ens egne. Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen.
Så dette er ekstremt viktig å tenke på i forhold til vår kontakt med andre mennesker i situasjoner som for DEM er vanskelig. Pragmatikere og regelryttere kan i verste fall være dem som står for et være eller ikke være for dem de står ovenfor. Mangler du empati ja så bør du holde deg til å arbeide med noe annet enn med mennesker.
Man kan da også godt være pragmatiker, forståsegpåer, bedreviter og regelrytter og samtidig være empatisk. Forskjellen er at dem som er alt dette og samtidig utviser en tydelig empatisk side i møte med, og i kommunikasjon med dem som sliter, klarer å legge fra seg sin ovenifra og ned holdning i møte menneske til menneske.
Klarer du det ikke? Kanskje du da er en som bare MÅ KOMMENTERE regelrytteri, by the book, eller din uovertrufne kjennskap til hva akademia forteller.
Kanskje du da er en som faktisk legger stein til byrden?
Tenk over hva og hvordan du kommuniserer med andre. Og da spesielt mot dem som du vet sliter. Ikke ligg stein til byrden når dem allerede sliter med å holde hodet over vannet.
Først i dag vil jeg bare si hvor utrolig spennende denne bloggreisen har vært så langt. Jeg håper at mitt budskap om mer moro og mer bevegelse i hverdagen vil spre seg til en diger tanke hos alle som leser bloggen, deler og liker. Jeg er veldig takknemlig for alle som bidrar til dette.
Budskapet er jo like enkelt som det er nødvendig. Bedre folkehelse for alle, og da spesielt for dem som er aller svakest i samfunnet på grunn av situasjoner som ikke kan kontrolleres av egen manglende vilje til å være mer aktive. Det er jo supert at flest mulig er mer aktiv og mer bevisst sin livsstil. Det er nemlig dette som til syvende og sist vil føre til en bedre og sunnere folkehelse, og at flere ikke blir rammet av de mange og farlige livsstilssykdommene.
Som dere faste lesere har fått med dere, så er folkehelse og metoder til å endre livsstil noe som jeg brenner særlig for. Mange i befolkningen er allerede aktive i hverdagen. Jeg ser derfor med en smule bekymring på en stadig større gruppe som faller ut av en sunn livsstil og heller gir opp fordi det faktisk er for vanskelig å følge de ofte svært strenge “kravene” til hva som er #godtnok.
De aller svakeste blir i så måte en gruppe som ofte ikke helsevesenet klarer å gi et tilbud som er #godtnok. Det er ikke det at ikke tilbudene eksisterer og kunnskapen mangler i helsevesenet, men det er ofte slik at de som ønsker å benytte seg av tilbudene som eksisterer, ikke er i stand til å ta imot tilbudene.
For å ta et eksempel. Hvis man er avhengig av å gå på jobb for å kunne tjene til livets opphold, og det eneste tilbudet fra helsevesenet er på dagtid, ja da er det svært vanskelig å kunne delta. Hvis ettermiddag og kveld er fylt med smerter og fatigue i forhold til at alt kruttet er brent opp i nødvendige gjøremål, ja da er det vanskelig å finne overskudd og rom til å kunne “stikke en tur på trening”. Alt blir så vanskelig at det ikke er enkelt å komme i gang. Og hvis tilbudene er på tidspunkt eller til priser som ikke er overkommelige, ja da er det ikke enkelt.
Så har man den faktoren der svært mange med psykiske lidelser ikke er i stand til å benytte seg av tilbud, da det ikke er mulig å overvinne angsten eller at behandling ikke følger samme timeplan som mulighetene til økt aktiv hverdag. Da er det ikke bare å fortelle den det gjelder at man bør skjerpe seg eller at bare man kommer igang så blir det bedre. Her trengs det som nevnt i tidligere innlegg, et tverrfaglig system som ivaretar ting som kanskje overhodet ikke har noe med trening å gjøre, før man kommer i posisjon til å overhode klare å komme seg til et tilbud som man har godt av. Den onde sirkelen må brytes. Og det er slett ikke sikkert at det er trening som skal til for å bryte denne onde sirkelen.
SÅ hva med de svakeste gruppene i samfunnet da? Bare å gi dem opp eller?
Nei.
Det finnes riktignok ikke så mange enkle løsninger. Da hadde det vært gjort for lengst. Men noen av de viktigste “våpnene” jeg har erfart som bedrer deres situasjon, kalles respekt, tålmodighet, forståelse og kunnskap. Kunnskap om flere områder. Kunnskap om hvordan våre forutsetninger både innen psykologi, miljø og funksjon virker på ens evne til å utføre noe.
Man kan ikke bare gi folk en time til trening, gi dem en manual og be dem om å løfte den 4 x 30 over skulderen hvis personen har angst for å gå ut, har fibromyalgi eller skulderslitasje, har mer enn nok med økonomiske vansker, ikke klarer å få barnevakt, og så videre. Satt på spissen selvsagt, men dog et poeng som mange vil kjenne seg igjen i.
Det kan hende at man må arbeide timesvis med folk på kveldstid der dem bor for å kunne gjøre noe med angsten før man kan begynne å gå små turer. Det kan hende man må ordne opp i økonomiske forhold, familiære forhold eller simpelthen forståelse av smerte, før man i det hele tatt kan hente en manual, og finne en metode for å lære å løfte denne uten smerter.
Det å lære bruken av hverdagsaktivitet i stedet for å kjøre på med trening nær sagt som et universalmiddel for alt som er vanskelig er etter min mening noe som ikke fungerer for alle. Og i min erfaring så er det, nær sagt som alltid, de svakeste i samfunnet dette går ut over.
Jeg selv kan ikke gjøre så mye i det store bildet, men jeg vil gjøre mitt på et område i fremtiden. Det er å kunne gi råd gjennom denne bloggen, svare på spørsmål fra dere lesere og gi råd om hvordan man kan utnytte sin hverdag til å bevege seg mer.
Jeg vil også i år gi gratistilbud på søndager fremover. Jeg håper at folk har lyst til å delta på hverdagsaktiv sine løpesøndager her på Sotra. Tilbudet er helt gratis og jeg vil understreke at man ikke trenger å være godt trent for å delta. Man kan løpe eller gå man kan gå sammen med meg eller løpe alene, man kan drive intervaller og man kan se på om man vil. Felles er at vi er sammen og at vi har utgangspunkt i en idrettsbane der vi går rundt og rundt. Dette gjør at vi hele tiden er i nærheten og at vi kan få differensiert aktiviteten til å passe for alle.
Jeg kommer til å annonsere oppstart her på bloggen, men man kan få oppdateringer fortløpende og stille spørsmål til meg hvis man følger facebooksiden min som dere finner her, hverdagsaktiv.
Så håper jeg at dere deler og sprer denne bloggen til flest mulig slik at jeg kan få anledning til å arbeide med dette i økende grad i år. Jeg håper det dukker opp mange ulike hverdagsaktive løpe/aktive grupper rundt i det ganske land der man sammen kan gi et lite gruppetilbud til dem som vil. Gjerne i samarbeid med ulike frivillige og støttekontakter, foreldre, og så videre!
Og husk at det er fullt mulig å stille meg spørsmål både her og på melding på facebooksiden min. Her kan man stille spørsmål og få svar privat hvis det er ønskelig. Jeg holder alle anonyme hvis det er ønskelig.
Ah, som elsker av gadgets og teknologiske duppeditter er man jo i himmelen for tiden. Aldri før har det vel vært mer dingser å velte seg rundt i enn nå. Og til jul fikk jeg av min kone en yppersteprest av en gadget kalt google home!
Her var det duket for timesvis med moro og latter. Ja for dingsen kan faktisk fortelle vitser! Helt sant. Så når jeg en sjelden gang er litt nedstemt, ja så ber jeg dingsen, eller boo boo som jeg kaller den, om å fortelle en vits. Og det beste av alt, de er om mulig enda tørrere enn mine egne!
For å ta et eksempel: Jeg spør, “hey boo boo, fortell en vits”
Svaret: Hva har fire ben og er menneskets beste venn? –> SOFAEN! Og så følger en snorkelyd av alle ting!
Hysterisk morsomt for oss litt enkle mannfolk i min alder med et ungt sinn. Holdt selvsagt på å le meg fordervet.
Ja du enkla du fria… Men denne var også veldig nyttig. Her sitter jeg å skal regne om fra farenheit til celcius. Joda jeg spør Boo boo, og boo boo svarer! Nøyaktig! Så i stedet for å finne frem telefon eller pc så bare spør jeg lille tjommien på bordet. Helt genialt for oss som liker slikt.
Og så måtte jeg jo prøve som i reklamen, med musikk. Jeg sa: “hey boo boo, play some jazz” Svaret kom kontant, Ok, willy, spiller jazz fra spotify!! ha ha ha ha. Og det gjorde den jaggu.
Ja sånn kan det gå. Og så var det på tide å forsøke om den kunne gi meg noen gode komplimenter. Det trenger man jo innimellom ikke sant? Så jeg spør: hey boo boo, er jeg søt? Svaret er hysterisk! Du er like fantastisk som 4g på bunnen av en dal langt ute i gokk!
Jeg tror jeg dør! har du hørt noe slikt? Her snakker vi virkelig kunstig (U) intelligens.
Og for dem av dere som tror jeg tuller nå, for det skjønner jeg virkelig om noen gjør, så kan jeg fortelle at jeg har testet dette og svarene er helt autentiske.
Ja velferdsteknologien er nok kommet for å bli. Spørsmålet er om det er likandes eller om det er en trussel mot oss som menneskehet? Jeg har hørt mange argumenter for og i mot. Jeg velger mer enn gjerne side i utviklingens tegn. Ja til gadgets og dingser som kan få meg til å lære mer samt å le. Når en dings skaffer meg moro, latter og gode vibber, ja så er det helt innafor hos meg. Unyttig kanskje? Vel det får oss ikke opp av menneskets beste venn, sofaen og bort til reolen for å løfte ned tunge bøker og leksikon i vår søken etter informasjon, men gjør oss bare en smule mer innaktive. Men heller le hele veien til økning av synapser i hodet, enn å grine på nesen over å bla i bøker der sider mangler og som dessuten gikk ut på dato for tredve år siden.
Kunnskap er ferskvare og i min jobb som ergoterapeut er det avgjørende for å kunne gi nøyaktig informasjon og behandling. Da er nok ikke akkurat google den jeg først søker, men som et hjelpemiddel til videre kunnskapssøk er for eksempel google scholar et greit utgangspunkt. Og når det gjelder valid forskning så vet man også at vi kan danne rundt regnet 250000 nye synapser som bidrar direkte til en positiv forandring av hjernen vår, når vi lærer oss nye ting. Det er ganske interessant. Hjerneplastisitet er nøkkelen til rehabilitering av mange sykdommer og nylæring av saker og ting vil påvirke hjernen vår direkte. Så tenk litt på det neste gang vi sier til oss selv at dette gidder jeg ikke lære meg.
Trening har også noe å si nær det gjelder det å forandre hjernen. Ved å trene må hjernen gjøre øvelser om igjen og om igjen. Dette er nylæring og automatisering av bevegelser i skjønn forening og noe som er med å gi hjernen vår vekst. Ved å øve på noe blir man altså bedre. Det er fordi hjernen vår lærer seg strategier for det vi gjør slik at vi blir gode, og effektive i det vi gjør.
Vel, det var litt om det å lære seg nye ting slik som å lære seg det å like å trene, lære seg data eller bli venner med din nye kompis Boo Boo.
Avslutter med en ny vits fra kompisen på bordet: “Hva sa gaffelen til suppen? –> Det måtte skje”.
I dag publiserer jeg også et nytt innlegg om noe som opptar meg svært mye, nemlig de som aldri kommer så langt som til treningssenteret, eller i kontakt med «De riktige» folkene som har kompetanse på deres vanskeligheter.
Jeg er som terapeut særs opptatt av hvordan vi som arbeider med å motivere andre mennesker klarer å nå dem som trenger det mest. Ja og da snakker jeg ikke om den store massen av folk som «burde» men ikke finner tid eller motivasjon, men om den stadig større gruppen av unge og voksne som ikke er i nærheten av å kunne klare å endre livet sitt på grunn av ulike faktorer som ikke har med verken motivasjon eller trening å gjøre.
Du vet, denne gruppen som alltid faller igjennom uansett. Ikke den gruppen der de fleste klarer å «ta seg sammen» og gjøre noe med en uheldig livsstil når man bare får tilført nok og riktig motivasjon. Denne gruppen er den som de fleste personlige trenere og motivatorer lever av. Det å nå denne gruppen er også viktig, men jeg er ærlig talt mer bekymret for den stadig voksende gruppen av dem som ikke er i nærheten av å kunne nå dette uten profesjonell helsehjelp og målrettede opplegg og oppfølging.
Hvem er det som er denne stadig voksende gruppen av unge, voksne og eldre som jeg snakker om?
Og visste du at det på landsbasis er en stadig større gruppe der mange er fortsatt for lite fysisk aktive og spiser for mye sukker? Forekomsten av fedme hos voksne øker. Cirka 1 av 4 middelaldrende menn og 1 av 5 kvinner har fedme med en kroppsmasseindeks på 30 kg/m2 eller over. (FHI 2018).
Omtrent en tredjedel av voksne oppfyller anbefalingene om fysisk aktivitet. Det er skremmende når man vet at mangel på fysisk aktivitet kan øke risikoen for sykdommer som hjerteinfarkt, kreft og diabetes. Det er nå på tide å se litt nærmere på hvorfor det er slik at vi ikke når dem som virkelig er i faresonen.
De fleste som har høyere utdannelse er også dem som har høyest levealder og er helsemessig i bedre stand enn dem som har lav utdannelse og lav inntekt.
Sosioøkonomiske forhold henger ofte tett sammen med evnen og motivasjonen til å være så fysisk aktiv som det er anbefalt. Dette kan henge sammen med for lite kunnskap om hvordan man kan endre kostvaner og bevege seg mer, sammen med økonomi for å kunne klare å gjennomføre et økt aktivt liv. Dette er et fakta, men det forklarer ikke alt. Mange er godt kjent med at det er fornuftig å være mer aktivt samt det å spise sunnere, men sliter med å få endene til å møtes likevel. Det er ikke bare å be folk om å velge sunnere kosthold hvis de sunne alternativene koster såpass mye at man ikke har råd til det.
Her har det offentlige et klart ansvar! Gjennom informasjon og tilrettelegging om alternative og sunne kostvaner til levelige priser for alle, ja så hadde man vært et stort skritt på vei. Ved å innføre sunne matvaner og gjerne subsidierte matvarer i skole og barnehager, ville man kunne forebygge nye generasjoner med problemer som belaster både enkeltindivider, familier og samfunnet for store summer. Men forebygging har aldri vært særlig populært blant de folkevalgte synes jeg.
Så har du stigmaet som følger med når man feiler. Kommentarene som hviskes bak ryggen eller til og med slenges rett i ansiktet på dem det gjelder. «TA DEG SAMMEN! PRIORITER VEKK RØYKEN OG SLIKT SÅ FÅR DU DET TIL! DITT ANSVAR! DIN FEIL!
Det er kanskje det verste. Uvitenhet skal man ikke kimse av. Slike ting er det som i verste fall fører til at folk og da de som har det aller tyngst, gir opp for godt. Da heller sitte inne, bortgjemt og utvikle mer fedme, mer livsstilsrelatert sykdom, mer psykiske lidelser og en et liv i ensomhet. Så tenk over det dere som ytrer dere om hvor «late» disse menneskene er! Men som sagt tidligere, kunnskap om trening er langt i fra nok for å hjelpe de som virkelig trenger det.
Tverrfaglig tilnærming og tett oppfølging over lang tid er det som ofte viser seg å være det beste.
Etter å ha arbeidet med dette i mange, mange år ser jeg klart faresignalene som etableres når fokus på livsstilsendring begynner med vektreduksjon, mål om å nå, prestere, og et altfor høyt fokus på trening og svetting, kropp og utseende. Det er ikke rart at mange av dem som er blant de som sliter aller mest, også er de første som gir seg med trening og bevegelse.
Som jeg nevnte, så har tverrfaglig tilnærming muligens den største effekten i å hjelpe dem som har det aller vanskeligst.
Jeg skal forklare hvorfor:
Hvis en person er sykelig overvektig, så vil det ta lang tid med tung trening nesten hver dag i uken for å oppnå en vektreduksjon som virkelig monner. Dette krever svært mye av den enkelte for å klare. Først og fremst krever det at personen har tid til å trene så mye, og da også overskudd til å klare resten av dagens plikter og utfordringer.
Man må da spørre seg om personen har denne tiden tilgjengelig. Kanskje det er barn og familie som krever mer og at tiden da blir et issue? Hvem skal da tilrettelegge for at den tiden det tar kan skaffes? Ok, kanskje det letteste å gjøre noe med da mye trening kan gjøres svært raskt og aktiviteter kan tilrettelegges?
Så er det de økonomiske og kunnskapsmessige faktorene. For å kunne trene hardt og riktig så bør man ha kunnskap om øvelser man gjør. Hvis du ikke har denne kunnskapen, men gunner på og skaffer deg slitasjevondt, ryggsmerter du ikke aner hvor kommer fra, smerter fra knær, hofter og annet, ja da er sjansen stor for at du kaster inn håndkleet. Du har i alle fall ikke tid til å være sengeliggende med store smerter når du har barn og familie å ta deg av. Løsning? Skaffe seg en personlig trener? Som da skal ha betalt selvsagt og som ofte ikke har nok kompetanse på de sosioøkonomisk, helsefaglige og mentale vanskene man har i tillegg til overvekten? La meg se, hvis valget står mellom å betale en personlig trener og mat til ungene, ja så vet i alle fall jeg hva jeg hadde valgt.
Så var det sykdom som er i tillegg til overvekts problematikk. Hvis du var livredd for å hoppe i fallskjerm, ville du da ha gjort det? Hvis fysisk aktivitet fremkalte akkurat samme symptomer som panikkangst, ville du ha våget? Hvis kroppen ble så lammet at du falt sammen og var nummen i deler av kroppen, ville du ha blitt redd for aktivitet? Hvis hjertebank og «hjertesmerter» kom så raskt du fikk opp pulsen, hadde du da turt å fortsette å løpe? Hvis hodet ditt kjentes ut som det skulle eksplodere og hodepine, svimmelhet og kvalme/oppkast kom når du beveget deg raskt i oppoverbakke eller syklet eller, ja nesten hva som helst, ville du kjørt på med dødsforakt?
Alle disse symptomene kan oppstå selv om det ikke er så mye galt. Men hvis du ikke vet dette så er du jo like langt, ikke sant? Og hvis du ikke vet, så vil du unngå det i fremtiden da det rett og slett er altfor ubehagelig? Hadde du bare hatt tid til og råd til en personlig trener. Ser du hva jeg mener?
Hva hvis du likevel hadde klart å få til ting? Den personlige treneren du har funnet holder til på ditt lokale treningssenter, som da skal ha penger selvsagt for å la dere bruke apparater og slikt. Du skal ha tid til å få på plass en barnevakt. Du har fått midler av gode hjelpere til å betale trening og trener, så var det den der helsikes angsten som sto i veien. Ikke pokker om du klarer å møte noen akkurat i dag. Ikke kul om du klarer å være i samme rom som andre. Ikke sjans i det hele tatt om du er klar for å møte noen som helst i dag. Dine psykiske vansker setter en stopper for alt sammen.
Da tikker det inn en tankemelding i hodet: «Jeg visste det, klarte ikke dette heller. Bare å gi opp med en gang».
Ser dere hva jeg mener godtfolk?
Alt er pokker meg ikke så enkelt at det er bare å si kom igjen! Just do it! Jeg blir faktisk litt sinna og sur hver gang jeg hører «Just do it» og «Skjerp deg».
Det er ikke bare å sette i gang. Skal du mislykkes, hvis du er en av dem som jeg har beskrevet her i dagens innlegg, ja så tar man ikke hensyn til at faglige vurderinger og tverrfaglige tilnærminger må til for å ha en sjanse til å lykkes. Man MÅ ha personell rundt en som har kompetanse på medisinske og livsstilsmessige utfordringer og som har kompetanse på å se alt dette i sammenheng.
Man må begynne i riktig ende, og det er faktisk ikke i trenings enden.
Helt optimalt trenger man kanskje både hjelp fra sosionom, ergoterapeut, psykolog, kosthold og ernæringsekspertise, nav, arbeidsgiver, lege, og frisklivssentralen der du bor som kan tilby mange av de nevnte tilbudene til deg som sliter aller mest. Det er et tankekors er det ikke? I hvert fall når man ser at ingen av disse yrkesgruppene NORMALT SETT forbindes med treningskompetanse. Just sayin!
Man er simpelthen nødt til å få andre ting på plass og kunnskap nok om det som skjer med deg på alle plan, for å kunne skape et nytt liv. For det er nettopp det denne gruppen trenger. Et fundament til et nytt liv, ikke en falsk drøm om superkroppen 2019. Man kan ikke bygge et hus uten grunnmur, uten tegninger og uten finansiell støtte. Da hjelper det lite at PT`en din kommer bort til deg med en hammer og en liten eske spiker.
I dagens lille innlegg skriver jeg om hverdagsangst. Den lille eller store angsten som ofte ligger over en som en slags bomullsdott og er mer egnet til å gjøre en oppgitt og flau enn det å bringe altoverskyggende frykt inn i livet.
Angst er ikke å spøke med uansett hvilken form den tar. Den er ødeleggende for enkeltindivider og den er ødeleggende for dem en omgir seg med. Angst har som jeg har snakket om tidligere, mange ansikter og kommer i mange ulike grader. Hvordan man overkommer angst er viden kjent blant dem som kan litt om dette på helsefaglig nivå. Eksponering av de ubehagelige tingene er en av flere oppskrifter som har gitt gode resultater.
Men hva med hverdagsangsten?
Hva med den snikende småangsten som plutselig manifesterer seg i ulike situasjoner? Er folk rundt deg observant på den? Denne angsten som plutselig kommer i veien for ting du er med på og som ødelegger gleden i et selskap for eksempel, er vanligere enn man tror. Og denne angsten, som egentlig ikke er en angsttype, men mer en usikkerhet på egen person og kvaliteter, kan få svært negative konsekvenser om den ikke blir adressert og tatt på alvor.
For hva er usikkerhet og hvordan oppstår dette hos tilsynelatende oppegående og friske mennesker som ikke har mange og ulike traumer å begrunne det med?
Først og fremst skyldes det, tror jeg, en kombinasjon av uvitende mobbing og kommentarer satt i et større system. Hvis du ofte nok sier til noen at dem ikke er god nok, ja så bryter det sakte men sikkert ned den personen som mottar budskapet. Det er noe de fleste er klar over. Det som ikke alle tenker over er at den samme formen for kommunikasjon som kan virke nedbrytende, er den nonverbale kommunikasjonen som man strør rundt seg. Dette kan, kommunisert feil, være like ille som å si til noen at dem ikke er verdt en dritt. Det er ikke sikkert at den som gjør det tenker over det, men slik kan det altså være i et miljø.
La oss ta et eksempel. Hvis man er i en setting der mange mennesker møtes, så vil det automatisk være ulike typer kommunikasjon rundt en. I diskusjoner finner man de ulike typene igjen og man kan også kategorisere dem i de stille. De som dilter med og de som automatisk setter dagsorden så det holder. Tenker man over det så kan man jo stille seg et spørsmål om hvorfor dem som er stille ikke sier noe selv om man vet at de innehar viten om temaet som diskuteres?
Og stiller man spørsmål om hvorfor “dilterne” ikke har egne meninger, eller kanskje mer riktig, vegrer seg for å utrykke dem, ikke klarer annet enn å følge meningsbærerne, så sitter man igjen med det store spørsmålet, hvordan er det da dem som er vant til å snakke med store bokstaver egentlig kommuniserer?
Vel, gitt at du har denne “hverdagsangsten” hengende over deg, så er det vanskelig å bidra i et felleskap når man først har hoppet ut av flyet og fallskjermen spinner nedover i en spiral. Redsel og usikkerhet sprer seg til en sky som tetter viljen til å delta eller være tilstede i felleskapet. Og da er det lett å forlate ubehagelighetene i stedet for å konfrontere dem. Angst er ikke logisk. Den lever sitt eget liv og prøver å gjøre livet ditt surt. Dessverre finnes det alltid folk som kommuniserer med store bokstaver. Dem som både verbalt og nonverbalt prøver å få deg til å fremstå som noe mindreverdig.
Eller i sin uvitenhet og væremåte forsøker å bringe sin egen kunnskapsløshet, innarbeidede vaner og overbevisninger og sin egen usikkerhet inn i felleskassen ved bruk av uheldig nonverbale og verbale kommunikasjonsformer. På godt Norsk forsøker dem kanskje ved å braute seg frem og sette fokus på egen fortreffelighet, å overta og styre enhver diskusjon.
Vel, dem om det. Hva så med mottakere av slik kommunikasjon? Hva med dem som lider under denne formen for forbigåelse? Dem som mer og mer detter ut av et felleskap fordi respekt, forståelse og høy skingrende lyd tvinger vekk de argumenter, deltakelse og kunnskapsgrunnlag de stille og “dilterne” har?
Er det my way or the highway som gir fremgang innovasjon og kritisk meningsgjennomgang? Eller kan det hende at måten noen kommuniserer sitt nærvær og sin egen eksistens på er ødeleggende for samarbeid, utvikling og nytenkning?
Ofte mister man noen i kampens hete. De første man mister er dem med de minste stemmene. Dem som lider under de mennesker som tydelig brøyter seg vei i den debatten som foregår enten det er på hjemmebane, på treningssenteret eller i jobbsammenheng. Dilterne er med. Uten egentlig å ha egne meninger som de tør å utrykke i frykt for å bli mislikt av den som styrer ordet eller oppgavene som skal og bør utføres, og bidrar dermed ubevisst til å ytterligere kvele de stille.
For kommunikasjon er jo en vanskelig øvelse. Det er altså ikke bare det som sies med det rene ord, men også måten man agerer mot dem rundt seg som betyr noe. Man glemmer litt at det som du fint tåler å formidle og fint ville tålt å ta imot selv, ikke nødvendigvis ville bli like fint mottatt etter at mottaker har filtrert budskapet gjennom sine kulturelle og personlege erfaringspreferanser. Kan det hende at mottaker på grunn av sine preferanser og livserfaringer tolker budskap på en annen måte enn det som formidler egentlig mener?
Såpass må man jo tåle kan man tenke. Ja og nei. Fordi i et felleskap så er man helt AVHENGIG av å ha kritiske gjennomganger av systemer, livsførsel, diskusjoner og oppførsel. Uten kritiske refleksjoner er det heller ingen muligheter for utvikling og innovasjon. Men, og det er et stort men her. Det å stille til gruppefelleskapet med en holdning og et syn på at din egen fortreffelighet og dine tidligere valg om å fremstå som den som skal eie rommet, diskusjonen og fremtiden, vil automatisk føre til at soldater faller. Og de første som faller er dem med følgeskader fra tidligere opplevelser. Altså alle dem som er stille. Alle dem som er usikre og har opplevelser i bagasjen som gjør at det er nettopp hverdagsangsten som har tatt overhånd. Så stille trekker man seg ut av det felleskapet man egentlig ønsker å bidra til. Stille forsvinner man ut i det blå fordi man ikke lenger ønsker å bli verbalt og nonverbalt trakket på.
Husk at det finnes mange med denne typen hverdagsangst. Husk at hvordan du møter dine medmennesker har betydning for om du vil kvitte deg med dem for godt eller om du faktisk ønsker å inkludere dem i et felleskap. Det enkleste i verden for å kvitte seg med dem er å fortsette å ture frem både verbalt og nonverbalt. Gjennom ord og handlinger, kroppspråk og blikk, gjennom å velge andre til viktige oppgaver, gjennom å ignorere de stilles kunnskap og erfaringer.
Hverdagsangsten vinner. Hverdagsangsten har seiret. Man klarer ikke lenger å formidle det man tror på eller har kunnskap om. Hverdagsangsten gjør at man velger lett bort det å være i de ulike situasjonene der man uansett føler seg fremmedgjort og ufullstendig. Man velger det trygge i stedet for å utfordre.
SÅ dette er selvsagt svært uheldig for dem det gjelder. Dette føre til at mange ubevisst drives vekk fra felleskapet på bekostning av de høylytte og dominerende kommunikatorene i de ulike grupper i samfunnet. Det er hva som skjer når man velger sine ulike måter å kommunisere på. God dialog begynner ALLTID med respekt for andres erfaringer og meninger.
For å deg som lider under såpass mye usikkerhet og negative erfaringer med deltakelse, er det svært viktig å vite om at følelser ofte er hindre på veien mot å delta. Man må akseptere at noen ikke mestrer evnen til inkluderende kommunikasjon. Kan det da være at stillhet i en forsamling kan benyttes til å være lyttende og ikke flyktende? Selvsagt. Man kan godt være den som er stille og likevel være herre over situasjonen ved å akseptere at ikke alle kommuniserer på en måte som er bra for de stille i forsamlingen. Til dem som har denne såkalte usikkerheten. Kan det være et tegn på at din deltakelse har nådd sin grense? Kan det være et tegn på at tilhørigheten aldri kan oppnås så lenge man ikke blir respektert for den kunnskap og meningsbæring man sitter inne med? Kan dette være at de valg andre har gjort utifra meningsbæring, kommunikasjon og faglige valg i ulike prosesser har satt endelig stopper for videre utvikling for din egen selvtillit og trygghet? Kan det da tenkes at det er denne hverdagsangsten som gjør at de stille og usikre er helt nødt til å se på andre måter å få tilbake felleskapsfølelse og trygghet.
Det å endre noe i livet er enkelt hvis valget er klart nok. Ved å endre sin usikkerhet og utrygghet kan man få det bedre. Man bør da kanskje endre sin tilhørighet rundt grupper, personer og eksisterende kulturer som ikke tilfører en noe som helst. Det å fjerne seg fysisk fra ting som er med på å fremme denne utryggheten kan være en løsning hvis ingen rundt deg klarer å øke tryggheten gjennom inkludering, samhandlig, respekt og støtte. Man må spørre seg selv om hvor mange år av livet ditt man kan klare å gå i et miljø som utelukkende er egnet for å videreutvikle negative bølger. Det å stadig bringe deg nærmere ekskludering ved å velge deg fysisk og mentalt bort fra oppgaver og posisjoner som du er mer enn kompetent for å klare.
Og til deg som allerede er i disse kulturene. Til deg som ofte er den formelle eller uformelle lederen, meningsbæreren eller den alle hører på. Til deg vil jeg si at du kanskje må endre, eller mer riktig forsøke og forstå at den måten du formidler dine budskap både gjennom ord, krav og handlinger, kan være med å skape kandidater for utenforskap.
Vi bør alle tenke godt igjennom hvordan vi kommuniserer. Det er en ting, men vi bør også i vår kommunikasjon tenke godt igjennom hvordan vårt budskap omformes mot den som mottar budskapet før den tolkes hos brukeren. Budskapet filtreres gjennom mottakers egne erfaringsfiltre, personlige preferanser og oppfatninger og ender opp som potensielt en annen måte å forstå budskapet enn det som var tiltenkt fra den som formidler. Det å forstå dette i kommunikasjon er essensielt i all kommunikasjon. Det å observere samt sikre at mottakers oppfatning av budskapet ikke får et negativt innhold kan kun sikres ved å yte respekt, oppfølging av tillit og det å gi mulighet til aktiv inkludering hos mottaker. Med andre ord. Se etter de stille, be om meningen fra “dilterne” og respekter at andre har andre kvaliteter enn deg selv. Da har man kommet langt i å sette et godt og samarbeidende kulturbærende miljø.
Da kan hverdagsangst og personers usikkerhet bekjempes. Da kan selvtillit tilbakeføres til individet. Da kan man faktisk hjelpe i stedet for å kvele dem som trenger å løftes litt ekstra frem.
En god kvalitet hos mennesker er å tilnærme seg andre med et smil og evnen til å vise omsorg. Det skal ofte lite til for å endre noe. Noen ganger er det å bli møtt med “kjekt å se deg”, være imøtekommende og nonverbalt utrykke empati og respekt, nok til å redde noen. Til å få individet til å på nytt delta og gi av seg selv.
Hverdagsangst er noe dritt for dem det gjelder. Men det å ta tyren ved hornene og endre situasjonen er en nødvendighet for å endre livsstil, situasjon eller lignende. Hvis det å leve i et vakum ikke har vært mulig å endre tidligere så er det ikke din feil. Men spør deg selv om det da er riktig vei du følger eller om det er på tide å endre kurs. Dine egne livsstilsvalg skal ikke hindres av at andre velger å være brannsluknigsapparater rundt deg. Husk også at du er mer enn god nok. Du er unik og har kvaliteter som ingen andre har kun i egenskap av å være et individ med egne erfaringer. La hverdagsangsten ryke og reise ved å ta på alvor at man kanskje er på en kurs der endring ikke kan oppnås, men at man må skifte treningsform for å bli sterk igjen. At man kanskje må endre kostholdet for å bli sunnere. At du må forandre livsstil for å kvitte deg med den dritten som tynger rundt livet, innvendig og rundt magen. At man kanskje må gjøre ting som krever litt mer enn å bare la ting suse å gå og la den ekstra ballasten du sleper på trenes bort i andre og tyngre bakker enn den dem du nå løper i?
Det er mulig. Alt er mulig. Du er unik. Aldri glem det!
Året begynte med full storm her vest i havet. Det blåste slik at takstein haglet rundt oss og jeg våknet i dag til knuste takstein. Heldigvis ikke hos meg, men dessverre for noen av naboene, har det blåst av steiner. Håper vinden gir seg snart.
Jeg har ingen nyttårsforsetter i dette nye året. Annet enn å være enda sunnere enn i fjor. Det å stadig sette seg mål man ikke kan klare å følge opp, er etter min mening en svært dårlig ide.
Men, hvorfor blir det alltid slik at man setter seg disse målene og like ofte som man gjør det, ja så går man på trynet hver eneste gang?
Enkelt forklart er det at man ikke er forberedt godt nok på hva målene man setter seg egentlig innebærer, og at målene man setter er for vanskelige å opprettholde over tid. Det å sette seg mål er ikke nødvendigvis løsningen, men mer en del av problemet.
Hva med å gi blanke i å sette seg mål som det å gå ned x antall kilo, løpe ti mil i uken, trene hver dag, melde seg inn i et treningssenter uten å ha økonomi til det, la andre definere målene, og masse andre eksternt påvirkede målsetninger.
Og hva menes med eksternt påvirkede målsetninger?
God måloppnåelse kommer utelukkende fra en indre motivert stemme som har fått utvikle seg over tid. Kjappe løsninger fungerer nesten alltid svært dårlig. Selv har jeg de siste årene bevisst gitt blanke i alt som heter mål og løfter om et nytt og bedre liv.
De fleste personlige trenere og motivatorer har lagt sin elsk på det å stadig sette seg mål. Det er da et tankekors at såpass mange av dem som rådes til dette, faktisk går på snørra hver eneste gang. Det er altfor mange støttemedlemmer på de ulike treningssentrene der ute og altfor mange som ikke når målene allerede etter et par uker inn i Januar. Hvorfor er det da slik?
Svaret er dessverre like komplisert som det er enkelt. En altfor dårlig kartlegging av den enkeltes indre motivasjon og forutsetninger i sine personlige preferanser, er ofte det enkle svaret. Det mer kompliserte svaret er at en slik mangel på individuell kartlagt forutsetning for endring, er fraværende. Ja det finnes mange gode trenere og motivatorer der ute, men et for ensidig fokus på trening og kosthold, gjør ofte sitt til at folk mislykkes. Man kan IKKE, og jeg gjentar IKKE, klare å gjennomføre endring som man i utgangspunktet ikke klarer å leve med resten av livet.
Altså er trening og kosthold dømt til å mislykkes hvis de individuelle forutsetninger ikke er tilstede. Det er DERFOR man bør skaffe seg oversikt og gjerne da kvalifisert hjelp på et HELT ANNET NIVÅ enn å ansette personlig trener uten noe form for innsikt innen menneskelig motivasjon og psykologi, ei heller nok livserfaring for å kunne formidle kunnskap nok til å endre personers indre motivasjon på mer permanent basis.
Det er med andre ord langt fra nok å kunne vite alt om muskler og trening, pulsøkning og bevegelse for å kunne foreta endring hos den enkelte.
Det og love endring i løpet av et par uker, er også i beste fall en sannhet med visse modifikasjoner.
Ja man kan komme i bra form på et par uker, men man kan altså ikke regne med å opprettholde dette de nærmeste 50 åra med mindre det finnes et varig grunnlag for det på innsiden av hodet ditt. Og nettopp det å inneha kunnskapen om endringsmekanismer og hjernefunksjoner, er essensielt for å kunne veilede folk til varig endring. Det å vite noe om hvordan man danner nye synapser for læring og endring virker på den enkelte, er det stort sett kun de med lang utdannelse og bakgrunn fra helsevesenet som kan noe om. Stort sett, altså, men ikke alltid. Det finnes selvsagt hederlige unntak. Det er også viktig å si. Jeg skjærer ikke alle over en kam her.
I bunn og grunn og oppsummert så er budskapet mitt i dette aller første innlegget i 2019 til dere kjære lesere, et klart råd om IKKE KASTE DERE PÅ NYTTÅRSLØFTER uten å ha et knallhardt og edruelig mål om at livsstilsendring er oppnåelig.
Jeg skal her gi dere mine aller beste tips for å klare å gjennomføre endringen på en best mulig måte. Noen vil kalle det å gi råd om å fjerne alle mål, for å banne i kirken, men min erfaring med dem som sliter ALLER mest med å klare livsstilsendring, er nettopp at dem setter seg mål dem av ulike grunner ikke klarer å gjennomføre over tid. Og som jeg har sagt før, man kan oppnå endring i løpet av kort tid. Det er enkelt, men å oppnå varig endring, krever litt mer enn det. Det krever også eksperthjelp i de fleste tilfeller.
TIPS 1:
IKKE SETT DEG NOEN MÅL I DAG! OG HVIS DU SKAL GJØRE DET LIKEVEL, SÅ BØR DET VÆRE ET MÅL OM Å ENDRE LIVET DITT. VERKEN MER ELLER MINDRE. IKKE SETT DEG DELMÅL ENGANG. KUN DET Å SI TIL SEG SELV AT ENDRING MÅ TIL ER DET FØRSTE OG TRYGGESTE SKRITTET DU TAR. FOKUSER KUN PÅ DET FAKTUM AT DU VIL ENDRE LIVET DITT DETTE ÅRET.
TIPS 2:
NÅR DU HAR BESTEMT DEG FOR LIVSSVARIG ENDRING SÅ ER RÅDET Å BEVEGE SEG LITT MER I DAG ENN I GÅR. AKSEPTER AT TRENING OG SLIKT KOMMER SENERE. IKKE BESTILL DEG KORT PÅ TRENINGSSENTERET NÅ, MEN BEGYNN HELLER MED Å FOKUSERE PÅ ENKLE ØVELSER OG SMÅ TURER DE FØRSTE UKENE.
TIPS 3:
AKSEPTER AT DET ER GREIT Å GÅ PÅ SMELLER. TIL OG MED MANGE DE FØRSTE UKENE OG MÅNEDEN. DET ER HELT GREIT Å FEILE PÅ ULIKE OMRÅDER. MAN ER IKKE HELT MENNESKE FØR MAN EVNER Å INNSE AT DET ER MENNESKELIG Å IKKE KLARE TING. ENDRING LIGGER UANSETT IKKE I DET Å GUNNE PÅ OG ENDRE ALT PÅ DØD OG LIV. KOS DEG MED DET FAKTUM AT ENDRING TAR ET HELT LIV OG AT DET ER DEN TOTALE SUMMEN AV ØKT BEVEGELSE, ET SUNNERE KOSTHOLD OG REPETISJON SOM FØRER TIL ENDRING.
TIPS 4:
SKAFF DEG KUNNSKAP OM KOSTHOLD. FORHOLD DEG TIL ET HELT NORMALT KOSTHOLD SOM ER SUNT OG GODT. TENK HELLER MER PÅ MENGDE ENN PÅ Å KNAFSE I DEG MAT DU SYNES SMAKER PYTON. LIVSSTILSENDRING HANDLER OM Å SKAFFE SEG NYE VANER, MEN DET Å BASERE KOSTHOLDET PÅ TING DU IKKE TRIVES MED, ER FEIL VEI Å GÅ. DET ER MENGDEFORHOLDET MELLOM DET DU PUTTER INN I KROPPEN OG DET SOM FORBRENNES UT AV KROPPEN OVER TID SOM BETYR MEST. SØRG DERFOR FOR Å HA ET NORMALT KOSTHOLD SOM DU KAN LEVE GODT MED. REDUSER DET SOM ÅPENBART ER USUNNE VANER TIL ET MINIMUM.
TIPS 5:
SKAFF DEG KVALIFISERT HJELP FRA PERSONER SOM HAR KUNNSKAP Å FORMIDLE. SOM HAR DE NØDVENDIGE KVALIFIKASJONER SOM KREVES FOR Å GJENNOMFØRE ENDRING OG GI DEG DEN KUNNSKAPEN SOM TRENGS FOR Å LYKKES BEDRE. SPØR DEG SELV OM DE TI SISTE ÅRENE MED TILTAK HAR LYKKES ELLER OM DET FINNES EN GRUNN TIL AT DU FORTSATT HAR BEHOV FOR Å SETTE DEG NYE NYTTÅRSLØFTER HVERT ENESTE ÅR. HVORFOR MÅ DU DET? HAR DU DA EGENTLIG LYKKES? TIL TROSS FOR ALL EKSPERTISE? TIL TROSS FOR GODE INTENSJONER OG ALSKENS MÅL SOM ER SATT FØR AV BÅDE DEG SELV OG PERSONLIGE TRENERE?
NEI, SKAFF DEG HJELP TIL SKIKKELIG KUNNSKAP OM HVORDAN ENDRING, AKTIVITET OG KOSTHOLD HENGER SAMMEN. BEGYNN MED HODET OG TREN DEG NEDOVER ER MITT KLARE RÅD.
Så like sikkert som nyttårsstormen her jeg bor har knust takstein som vanlig, så er jeg sikker på at mange vil ende opp med knuste drømmer om årets nyttårsløfter som da gikk åt skogen denne gangen også.
Været kan vi ikke styre mine gode lesere, men drømmer om å klare det vi går inn for kan vi klare hvis vi har kunnskap og riktig vilje om det vi ønsker for resten av vårt liv.
Nyttår er jo tradisjonelt tiden for de store løftene til seg selv. Og like ofte som vi lover oss selv og andre noe, like ofte ender det med å gå solid på trynet. Hvorfor er det egentlig slik? Kan jo hende at vi tar for mye og for hardt i når vi setter våre mål?
Vel, uansett så har jeg nådd mange av mine forsett i 2018. Mest fordi jeg ikke hadde så mange mål, men mer fordi jeg ville leve livet. Leve det så bra og så sunt som mulig UTEN å gå på akkord med livsnyting.
Det har jeg klart. Året som har gått har inneholdt mange smeller. Også helt på tampen av året har jeg gått på trynet. Men jeg klarer å reise meg igjen også. Litt klokere, litt sterkere og litt mer utholdende for hver gang. Jeg har også hatt mange svært gode og fine opplevelser. Mange mennesker som jeg kjenner har gitt meg troen på mennesket. Tro på at folk bryr seg om hverandre og tro på at alle er i stand til å endre mitt syn på mennesket. Andre igjen har bekreftet for meg at det finnes folk som ikke innehar de menneskelige kvaliteter som jeg trodde dem hadde. Dem har valgt avstand og stillhet, mistro samt å snu ryggen til en i stedet for å velge støtte, vennskap og empati. Det kan være tungt å kjenne på slikt, men likevel er det ikke mine valg, men mer andres livssvalg. Dem om det.
Men slik er jo livet. Vi preges alle av de valg man tar. De livsvalg man tar er våre egne. Da kan man ikke gjøre noe med det, men kun håpe at hvis vi/dem tar livsvalg, så er det i det minste de riktige valgene.
Jeg hadde en tanke om å være mest mulig aktiv i det året som har gått. Det har jeg klart. Og mer enn det også. Jeg har i år løpt mye mer enn jeg noen gang trodde at en mann på 50 pluss, meg selv, kunne klare. Og det å avslutte året med å løpe halvmaraton i går, var kronen på verket. At jeg skulle klare å løpe så langt uten pause er smått utrolig inne i hodet mitt. Det kjennes utrolig stort for meg. Det er også mulig å lære dette vekk til andre som tviler på at dette kan de fleste klare. Neste år vil jeg satse enda mer på å få andre i mer aktivitet.
Til neste år har jeg fortsatt ingen andre mål enn å være litt mer aktiv enn i år. Og kan jeg klare å bli enda mer aktiv så er jeg fornøyd. Samtidig vil jeg klare å vært enda mer utadvent og med enda mer selvtillit enn i år. Det handler mye om å ta mer ansvar samt det å stole på meg selv slik at andre kan bli mer kjent med hvem jeg virkelig er. Jeg ønsker også til neste år å få venner som jeg kan dele gode opplevelser sammen med. Venner som bryr seg om mine kvaliteter og ikke tar avstand på grunn av mine meninger, vil være svært viktig for meg.
Jeg ønsker også at neste år skal kunne fylles med mye smil og glede, livsnyting og opplevelser med min kjære familie. Jeg ønsker at neste år skal stå i mestringens tegn. Mestring og en bedre hverdag for mine barn og min frue vil være et absolutt krav at jeg skal strekke meg etter. Familien skal alltid gå foran alt. Det er mitt ønske.
SÅ alle mine gode venner. Når det gjelder bloggen har jeg et klart ønske om å fylle den med kvalitet, erfaringer, trening, og tips til livsstilsendring. Jeg vil skrive om ting som er viktig for meg meg og som er viktig for andre. Dette året har jeg mottatt mange tilbakemeldinger fra mennesker som har funnet inspirasjon og aktivitetsglede i det jeg har blogget om. Ikke et eneste negativ innlegg eller kommentar har funnet veien til innboksen min. Dette inspirerer og gleder meg enormt og denne gleden overskygger den merkbare stillheten rundt mine meninger jeg også har møtt. Det vil være svært viktig for meg å skrive slik at enda flere kan bli inspirert og finne motivasjon til å være mer aktive, trene mer samt foreta livsstilsvalg som endrer deres liv til noe positivt. Når en 51 år gammel ryggoperert eksrøyker klarer å løpe flere mil i uken samt et halvmaraton sånn på sparket, ja så er det pokker meg håp for alle!
Neste år vil postene mine være mer rettet mot kvalitet kontra kvantitet. Jeg kommer IKKE til å legge ut nye blogginnlegg daglig, men så ofte jeg har noe kvalitetsmessig bra og skrive om. Her vil det for meg være like viktig å skrive om livets små og store gleder, som det vil være viktig å skrive så ofte som mulig om hverdagsaktivitet, livsstilsendring og treningstips.
Jeg håper at alle dere som har fulgt min reise i 2018 vil fortsette å følge meg i 2019.
Med et oppriktig ønske om et godt nytt år til alle dere fra meg i hverdagsaktiv.
Takk for følge så langt og jeg gleder meg til et nytt år med nye muligheter
God morgen og god lille julaften til alle fine mennesker der ute!
Jeg vil takke alle dem som har deltatt på hverdagsaktiv sin julekalender og bidratt til å kunne gi Kirkens bymisjon ekstra gaver til dem som trenger det.
Det betyr lite med tanke på kostnad for de fleste av oss, men svært mye for dem som trenger det. Og dem er det dessverre en del av.
Luke 23 inneholder i dag det å ta vare på hverandre. Det å bry seg om sine nærmeste og aksept og forståelse ut over det som er daglige små godheter. Det store bilde om man vil.
Er det slik at ens innarbeidede forståelser og overbevisninger alltid er det riktige? Er det slik at selvransakelse noen ganger er nødvendig? Er det kanskje slik at vi alle tar feil noen ganger? Vel i mitt hode er svaret klart ja. Vi alle har våre livsverdier å følge, men for å kunne følge våre livsverdier så bør vel kanskje man være hundre prosent sikker på at de verdiene er riktige og ikke etablert av grunner som er andres? Som dypt og fundamentalt er uriktige? Eller i beste fall diskuterbare?
Slik er det på mange områder i livet. Vi lærer av de erfaringer man gjør seg på veien. I alle fall er det lov å håpe at vi gjør det. Alt fra livsstilsendring, tro, og oppfatninger om andre er viktige områder der endring bør gjennomgåes i ny og ne. Hvilken pris er det man betaler for de oppfatninger vi etablerer som sannheter?
Som ved livsstilsendring eller røykeslutt, som jeg selv har erfaringer med.
“Jeg slutter ikke å røyke før jeg slutter å puste”
Kjenner man seg igjen i dette så har man kanskje akseptert at man har gitt opp? Og til hvilken pris?
Når det gjelder tro så er en tro noe som etableres gjennom repeterende handlinger og ord i et liv slik jeg ser det. Hva hvis troen går ut over ens nære og kjære? Ekstremisme har vi sett for mye av i denne verden der det tidvis er iskalde områder både her og der. Som dyktige Linn Wiik på #tv2 nylig sa: Hvis KRF skryter på seg at de er så inkluderende og forståelsesfulle, hva er det da som gjør at deler av følgerne deres ber presten som viet to som er glad i hverandre, om å bli fjernet med makt? Det falt i følge henne også kommentarer om at de som viste sin kjærlighet til hverandre, skulle brenne i helvete! Så hvis dette representerer TRO, så takk for meg.
Forståelse for at andre har sine legninger, tro og tankesett gjør at alle vi mennesker hadde kommet litt nærmere hverandre. Forståelse og aksept for ALLE sine tankesett vil kunne gi oss en bedre verden tror jeg. Det betyr ikke at vi skal akseptere ondskap. På ingen måte, men en grunnleggende forståelse for annerledeshet vil kunne gi både deg og meg en bedre hverdag og et bedre forhold til våre nære og kjære, samt andre. Så lenge folk er snille med hverandre så burde det trumfe ALT ANNET I VERDEN!
Nettopp det å betale en pris for de valg man gjør i livet er jo også en del av selve livet. Spørsmålet er om du er villig til endring, forståelse, godhet og aksept, eller om du vil betale prisen for det å stå på ditt. Koste hva det koste vil.
Jeg ønsker en verden der alle er gode. Utopi kanskje, men dog. Det lille jeg selv kan gjøre for å skape fred og smil rundt meg, gir i alle fall meg noe godt. Og de smil jeg møter tilbake, ja de beviser for meg at det også gir mine medmennesker noe godt også.
Så til alle gode lesere. Riktig god jul til dere alle!
I morgen trekkes altså siste luke i hverdagsaktiv sin julekalender. Følg med alle som har kommentert i desember på lukene i kalenderen. Dere er alle med i trekningen i morgen om min lille viktige hovedgevinst!
Her kommer et aldri så lite bildedryss av Bergen by light.
Julebyen Bergen er en opplevelse i seg selv. Og Bergen leverer absolutt julestemning med sitt lysende bidrag til årets jul. Hvis du enda ikke har fått tatt deg en tur innom Bergen julemarked, så anbefales dette på det sterkeste. Ta turen ppå ettermiddag eller kveld når det er mørkt ute for å få maksimalt utbytte rent visuelt av ditt besøk.
Dett er julestemning der alle sansene dine blir påvirket på en positiv måte. Man skal være godt Grinchy hvis man ikke får julestemning av dette. Dessuten får man virkelig fart på skrittelleren. En god hverdagsaktiv aktivitet for hele familien.
Slenger altså med noen bilder av opplevelsen. Enjoy!
Ønsker dere alle en nydelig og stemningsfull kveld!
