Sen kveld. Syk og tufsete og føler meg fullstendig utkjørt både i kropp og sjel. Det kjennes ut som om kroppen har blitt vasket i en vaskemasin og hodet er sentrifugert.
I tillegg så henger det en tykk tåke rundt meg av dette forbanna mørket. Så jeg forsøker å skrive meg litt bedre. Føler at det hjelper noe. Kan hende det er den berømmelige placeboeffekten som hjelper meg.
Uansett hva det er så takker jeg for alt som hjelper. Også for alle fine tanker og ord fra fine og varme venner og kolleger på jobb. Dere vet hvem dere er og jeg setter VELDIG stor pris på dere alle sammen både på jobb og på tvers av kommunegrensene.
Vel nå håper jeg at jeg skal våkne opp frisk så raskt som mulig slik at jeg kan komme meg på jobb igjen.
I mellomtiden så ligger jeg i sengen å skriver til dere da, gode lesere og venner.
Her kommer et lite bilddryss av ulike ting som jeg har holdt på med nå og tidligere. Jeg har lagt det inn på min youtube kanal og det presenteres her som en filmsnutt. Enjoy!
Innovasjon skapes av evnen til å gjøre ting på en utradisjonell måte. For å ta livet av innovative tanker må man være villig til å stå på det tradisjonelle. Det som er konsensus i den tiden man lever. Man dreper også innovativ utvikling ved å torpedere meningene til dem som man ikke klarer å se som seg selv. Dem som faller utenfor normalen, eller tradisjonell tenkning om man vil.
For mange mange år siden fanget mine egne erfaringer om livsstilsendring den faglige nysgjerrigheten min. Jeg innså at dem som trente ikke kunne identifiseres med svært mange som var lik meg. Mekanismene som fungerte for noen og dem som det var mange selvdrevne mennesker bak, var mekanismer svært mange jeg hadde møtt, inklusive meg selv, IKKE fungerte for. Husk at dette var helt tilbake i 2012/2013.
Så hva var det som funket da?
Noen svært få studier pekte på og mot såkalt HIIT trening. Høy intensiv intervall trening. Her var det en slags metode som ikke krevde lange tunge og krevende løp. Her var det en treningsform som pekte på effekt hos de fleste kun ved korte og intense treningsformer. Det var til og med noen som påsto at 20 sekunder ganger 4 repetisjoner kunne bidra til initierende endring.
Innovative og tildels kontroversielle tanker den gang. Og for oss få som ytret dette som noe som kunne få flere til å endre sine vaner og starte en ny vane med en høyere aktiv hverdag, ja vi fikk så ørene flagret av de som visste bedre. HIIT var DRITT.
I dag vet vi at mange starter sin endringsprosess nettopp ved bruk av tidsbesparende øvelser. I dag vet vi at mange av dem som var kritiske nå bruker dette for alt det er verdt.
Innovativt og kontroversielt var også tanken om at livsstilsendring og effekt kun krevde at folk skulle være selvdrevne etter kun få uker. For oss som kritisk argumenterte for at endring tok mye, mye lenger tid, ble kampen mot etablert tankesett en vanskelig og sår affære. Da de første rapportene om at folk trengte opp mot et til to år for å etablere varig endring kom, ble det stille. Vi som argumenterte for det samme tidlig, og før ekspertene på trening, ja vi blir fortsatt ikke hørt på.
Glemt er bidragene vi gav. Glemt er erfaringene vi formidlet. Bøkenes konsensus råder fortsatt over brukererfaringer, innovasjon og personlige preferanser ervervet fra den skolen, tiden og bakgrunnen man har. Evnen til å lytte, forstå og integrere andres kunnskap og brukererfaringer, begrenses til å kun nettopp si at man forstår. Men er man villig til å ta det i bruk? Jeg tviler. Er man villig til å heie frem nye tanker som ikke nødvendigvis er etablert i et akademisk miljø? Selvsagt ikke. Det har i alle fall jeg erfart. Som den gang jeg dro frem HIIT trening. Som den gang jeg fremmet tanken om lange intervensjoner for å oppnå varig endring. Fordi de fleste ut i fra både ny og eldre forskning på hjernens evner til reorganisering, vil trenge minst 7 måneder og inntil to år for å endre en vane. Vi som sa dette fikk da også den gangen høre dette. Det er fortsatt vanskelig.
Så hva bringer så fremtiden? Hva er så det nye HIIT og TABATA? Hva er det nye når “HELE NORGE” trener? Hva er det nye når en stadig større gruppe faller utenfor et nå, tilnærmet rekordstort tilbud til fysisk aktivitet og trening?
Det virker som om tilbudene om trening og varierte tilbud nå er flere enn folk som har behov. Men er det slik da at dem som nås og klarer å komme seg i gang er de som er ressurssterke nok? Er det dem som synes at tilbudene er billig nok? Tilgjengelig nok? Morsomme og sosiale nok? Dritbra nok fordi de ledes av kjente PT er, riktige faggrupper eller rett og slett så dyre at dem bare MÅ VIRKE?
Hvorfor øker da gruppene med barn og unge i overvektskategorien? Hvorfor øker inaktivitet i de grupper med flere utfordringer samtidig? Hvorfor øker antallet som IKKE klarer, har lyst til eller evne til å starte endring? Er det fordi vi ansvarliggjør mennesker som ikke er i stand til å bli ansvarligjort? Og hva med oss som fortsatt tenker i en viss grad mot konsensus? Som tenker at de som klarer å delta egentlig skulle hatt et noe mindre fokus enn dem som av ulike grunner aldri når døren til etablerte tilbud.
Ikke vet jeg, men med et rekordstort tilbud, med en rekordstor vilje til å hjelpe både fra private og offentlige aktører, da er det et tankekors at innovative tanker, etablerte brukererfaringer og stemmene fra dem som aldri når gymmen eller idrettstilbudet, turgruppen eller liknende fortsatt ikke blir hørt. Kan hende de faller utenfor dette også? Slik de fortsatt faller utenfor? Kan hende de fortsatt prioriterer brød og melk fremfor det som andre kaller billig? Kan hende de er redd for å komme fordi stigma er for stort? Kan hende dem faller utenfor de kategorier det etablerte krever for å få innpass?
Og hva da med dem som ønsker å bidra med nye tanker? Tør dem å fortsatt legge dem frem for andre? Nei. Tør dem gå på enda flere nederlag? Nei. Tør man ta sjansen på å føle seg sablet ned for sine meninger? Nei. Til det er sårene for dype og følelsen av utilstrekkelighet for stor.
Så til dere der ute som arbeider utradisjonelt. Til dere som klarer å kombinere eksisterende og valid kunnskap med innovasjon og vilje til endring av metode, system og tankesett. Stå på for det dere tror på hvis du fortsatt brenner for det du gjør. Stå på fordi endring tar tid. Stå på selv om dere møter motstand i det dere vil, gjør og ønsker. Men pass på å ikke brenn dere opp i prosessen. Det kan fort bli en høy pris å betale. Pass på at dere selv ikke ender opp i den gruppen som ikke lenger hører til. Som ikke lenger har støtte. Ta vare på dere selv i kampen for å nå dem som ikke klarer det vi sammen kjemper for, nemlig bedre folkehelse for ALLE.
Tenk dere å sitte i kø på vei til, ja et eller annet. Julemusikk på radioen godt humør og et smil om munnen. Alt kjennes ut som en fryd og glede i hjertet.
Vel da kan du være sikker på at når du titter i speilet bakover så ser du rett inn i ansiktet på en grønn grinch. En grinete og sur landeveiens konge. Limt så tett inn i bakre støtfanger på deg at du nærmest kan lukte stanken av aftershaven hans. Og i det du tror det begynner å snø rundt deg så oppdager du at det er sinne og aggresjon som treffer bilen din som hagl fra himmelen. Eller fra dypet av et annet sted er vel mer riktig.
Og i det du slipper ut av køen så kan du banne på at det illsinte vesenet bak deg foretar en hissig og farlig forbikjøring etterfulgt av intens tuting og et desperat behov for å vise deg fingeren sin. Litt nervøst kikker du ned på ditt eget speedometer og konstaterer at du ligger en eller to kilometer over det som er fartsgrensen. Og det etter å ha tatt høyde for feilmarginen som ofte er på et speedometer. Man rister litt på hodet og forsøker å unnskylde sinnataggen med at han sikkert har en dårlig dag.
Vel fremme i butikken så stanser du for å handle middag med deg hjem. Man tutler litt sliten rundt og forsøker å finne på noe fornuftig til middag. Da brøyter det seg frem mennesker som trenger seg hurtig forbi deg, dulter borti deg og skjærer en uhøflig grimase mot deg. Nærmest som en grinete skadeskutt sabeltanntiger full i PMS snerrer de mot deg. «Flytt deg». Hva pokker er det med folk tenker man og fortsetter til kassen. Der treffer man selvsagt på kø. Her er det bare å smøre seg med tålmodighet tenker man. Da hører man selvsagt brølet fra en sur og grinete gubbe i pluss femtiårsalderen, «se til hinmannen å få flere folk i kassen da!»
Folk snur seg og ser på denne litt rosa sintemannen som skriker og man får umiddelbart sympati med kassadamen som ser meget ubekvem ut.
Hva feiler det folk? Man tenker likevel det samme, nemlig at det kan jo være at livets harde skole klasket dem i bakhodet såpass mange ganger at de faktisk har tatt permanent skade av det. Hva gjorde deg til en Grinch liksom?
Vel uansett grunn. Er det gode grunner til å være uhøflige og stygg med sine omgivelser? Hva har vi gjort DEG? Uansett hva slags grunner DU har til å være misfornøyd og sur, MÅ du da la dine egne ting gå ut over andre? Hvorfor gjøre seg SÅ LITEN at folk rundt deg må betale for DINE aggressive vibber? Hva får du ut av det?
Og spesielt nå i julestria. Nå skal vi liksom være mer god mot andre enn resten av året. Men nei. Over alt hvor jeg går og befinner meg, så treffer jeg på disse både unge og gamle, sure og fæle grinebiterne. Enten det er i kø, på veien, eller i handlesenteret. Enten det er på butikken eller det er i andre sammenhenger. Og det triste her er at det synes for meg som om det er verre jo nærmere jul man kommer. Egoismen som fremvises er helt uten sidestykke av og til. Hva er det som skjer? Er vi blitt så inn i hampen grinete og sure med et ego selv Keiser Nero hadde misunt oss? Er vi blitt så ufyselige mot andre? Og det store spørsmålet er da om hvor og når skjedde dette?
Ikke vet jeg, men jeg har da mine tanker om det. Kanskje det alltid har vært slik. Kanskje har det blitt slik de siste årene. Kanskje har verdens rikeste land fått en gruppe innbyggere der egoismen står sterkt? Eller misunnelsen? Eller kan hende at vi nå begynner å føle oss såpass gammel og utenfor at bitterhet og slikt er i ferd med å erstatte godhet, omsorg og empati? Hva skjedde med at femti er de nye tretti, liksom?
Det er noe som heter at man får det man betaler for. Vel noen ganger er det fælt å være vitne til hvor smålige vi kan være. Her om dagen sto jeg i kassen på en butikk. En grinete, sur og kranglete gubbe i femti pluss sto og kranglet med kassadamen. Han hadde blitt trukket feil på en vare. Varen det gjaldt hadde blitt tre, fire kroner dyrere. Og han skjelte ut den stakkars jenten i kassen, FOR TRE KRONER! Igjen må man spørre? Hva feiler det folk? Vel, en annen mann i pluss 50 årsalderen ba ham høflig om å bli ferdig. Hvis blikk kunne drepe. Uansett så var den sure fyren mindre av vekst enn han som gav beskjed så han valgte å snu å gå. Men hva gir du meg? Takk til den som sa ifra. Og på en høflig måte. Se, det går faktisk an.
Og alle de negative kommentarene når de ser på at andre får til ting bedre enn dem selv. Som å trene og løpe. Ikke før har du overvunnet angsten for at andre skal legge merke til deg der du etter legens ordre har begynt å jogge, så kan du være sikker på at det er noen som blir sinte for det også. Trist synes jeg.
Og som om det ikke var nok. Når jeg nå sitter og skriver på dette innlegget, så tar jeg en rask tur i den lokale butikken i en liten pause. Akk, du skjebnens ironi. Hva skjer?
Inn over terskelen kommer en person med en ørliten hund i armen. Rett etter henne skrider keiser Nero i frem egen person. Han tar selvsagt sitt selvpålagte samfunnsansvar umiddelbart på høyeste alvor. Ved å banne og skjelle ut personen som var så syndig å ta med seg neste generasjon spanskesyke inn i butikken. Men han fikk da formidlet dette viktige budskapet til alle som var rundt dem. Formidlet med sinne og store bokstaver som ikke hører hjemme i offentligheten.
Og det «fine» oppi dette var at han hadde med seg sitt barn eller var det kanskje barnebarn i 8 -10 års alderen bare for å sikre at neste generasjon får oppdragelse innen feltet samfunnspoliti.
Nå tar ikke jeg stilling til hvem som har rett eller galt i dagens innlegg. Det er heller ikke poenget. Poenget er at folk oppfører seg som dette. Skyt først og spør etterpå liksom. Hva skjedde med dialog og vennlig rettledning? Hva skjedde med å slutte å bry seg om bagateller? Eller, man kan gjerne bry seg og være opptatt av ulike kjepphester, det er ikke det jeg mener. Men må man trakassere folk i prosessen? Må man skjelle og smelle for å få frem poenget sitt? Hvor faen ble vennligheten av? Anstendigheten og folkeskikken? Hvor ble smilet og hjelpende hender av? Hvor ble godheten i menneskene av?
Er vi blitt så infernalsk selvopptatte eller mangler vi bare totalt gangsyn i forsøket på å få en stemme i verden, at alt teller? Må vi høvle over våre medmennesker kun for å fremme oss selv og da helst på den negative måten? Er det slik at vi tenker eller tror at hvis vi oppfører oss som idioter så blir vi mer hørt og lagt merke til enn hvis vi smiler? Og hvem er så interessert i å betale prisen som årets mest ufyselige Grinch for å bli lagt merke til på en slik måte?
Nei folkens. Jeg skal i alle fall fortsette å være så vennlig som mulig. Jeg har ikke noe behov for å skjelle ut andre. Jeg er overhodet ikke prektigheten selv, men vanlig folkeskikk ser jeg på som en av de viktigste verdiene i samfunnet. Og spesielt slik det er i dag. Fortsatt kan du se meg på senteret med et smil rundt munnen. Jeg smiler faktisk til andre mennesker fordi det gjør noe med oss. Jeg velger å gi et smil til alle jeg møter fordi jeg får så mange smil tilbake. Det koster så utrolig lite og det gir tilbake så utrolig mye synes jeg.
Mitt ønske for denne julen spesielt og for fremtiden generelt, er at folk faktisk begynte å smile til hverandre. Holde døren for andre. Være en som gjerne hjelper andre. Være en som bryr seg om andre. Være en som ikke dømmer andre.
Holde avstand til bilene foran meg og samtidig smile i skjegget når «sinkene» kjøre hver til sitt. Jeg har ikke noe behov for å vise folk fingrene mine i tide og utide. Jeg har heller ikke noe behov for å skrike til mine omgivelser i raseri. Smil til verden og verden smiler til deg, heter det seg. Hvis du har et behov for å skrike om dette ut fra egen bitterhet eller personlig sinne mot verden rundt deg så vær så snill, hold det for deg selv. Selv Grinchen har noe fint og godt inne i seg selv. Har du mistet det så er det fullt mulig å hente det frem igjen. Med litt tolmodighet og god vilje er det utrolig hva som kan skje. Kanskje litt julemagi kan være med å få frem smilene igjen rundt oss. Ikke henge oss opp i alle feilene som ma ikke kan gjøre noe med. Ikke hyle og skrike sitt sinne til alle rundt deg. Det skaper bare uhygge. Vær stille om du har behov for å skrike.
Som den Amerikanske forfatteren Maurice Switzer sa det så treffende,
«Det er bedre å tie stille og bli mistenkt for å være en idiot, enn å åpne munnen og utelate enhver tvil»
God juletid til alle. Absolutt alle. Vær raus og vennlig så blir verden et litt bedre sted
Ja så er vi enda en dag nærmere julemåneden. For mange et hysteri og kaos, for mange en vond tid med alkohol og vold og for noen en ekstra sorgfull tid med stort savn av noen.
For det er jo slik vi mennesker er skrudd i hop. Vi har alle disse følelsene som vi lever med. Noen av følelsene kan vi gjøre noe med, andre bør vi bare lære å leve med. Det er det som gjør oss til levende mennesker. Evnen til å føle sorg, glede, forventning og alt annet.
Stress er for mange synonymt med førjulstiden. Press fra mange om #pakkekalendre og dyre gaver. Husk at jo mer vi skryter av dette på Facebook og i andre sosiale medier, jo mer øker vi presset på alle dem som ikke kan eller vil være med på rotteracet.
Hvorfor ikke fremme at det beste med julen er evnen til moderasjon og viljen til å gi av seg selv? Empati er ikke lenger en selvfølge i dette landet. I hvert fall føles det slik når #blackfriday blir en slags slåsskamp på #TV2 i beste sendetid.
Jeg får en dårlig smak i munnen når jeg ser folk rive og slite i jakker på et senter. Et sted i USA ble til og med noen knivstukket. Er det slik vi vil være? Er det slik det har blitt?
Julens fred og ro tilhører ikke bare religionen. Den er, og burde være en påminnelse for oss alle om viktigheten av å dele. Om å ta vare på hverandre. Om å vise at vi bryr oss om våre medmennesker. De som sliter økonomisk, de som sliter med sykdom og alle dem som er #ensom.
Det blir da endelig tid nok for å kose seg glugg i hjel i julen for alle dem som også har det bra. For ingen skal behøve å gå rundt med dårlig samvittighet for det vi ikke kan gjøre så mye med. Men vi kan gjøre litt. Vi kan bidra til mer varme i kommentarfelt. Vi kan droppe skrytebildene av dyre gaver på Facebook. Vi kan heller gjøre juletiden i 2018 til den måneden og den julen der vi poster bilder av en god gjerning eller koselige hendelser. Vi kan ha aktivitetskalendre i stedet for dyre gavekalendre og vi kan smile mer til folk rundt oss.
På min Instagram konto @hverdagsaktiv vil i alle fall jeg poste bilder av godhet i julen under hashtaggene #hverdagsgodhet #everydaykindness
I mellomtiden går juleforberedelsene sin gang. Det kjennes godt i hjertet å ha tradisjoner med lys og varme. Med kongerøkelse og julepynt. Med floker i ledninger og planlegging.
Midt oppe i det hele setter jeg meg ned. Nyter en varm kopp kaffe og reflekterer over den varmen som finnes. Det finnes tross alt også mye varme. Den varmen som sprer seg fra hjertet når julen kommer kan vi holde på også resten av året. Men nå. Akkurat nå, vil jeg bare nyte at jeg lever og har det bra. Og det ønsker jeg for mine medmennesker også.
Etter en lang og slitsom uke ble det en fin start på denne helgen. Ved å la gi pokker i hele Black FRIDAY og heller satse på fredagens økt for avspenning av hjernen, nemlig gamingstunden min hver fredag, så lå alt til rette for en fin kveld.
Vel det å gi blaffen i Black FRIDAY er vel ikke heeelt sant for nyeste Battlefield V er nettopp kommet ut så det unte jeg meg selv og fikk kjøpt det. Jeg ble ikke skuffet og de neste timene koste jeg meg med fantastisk grafikk og historiske kamper. Gjennomført barnslig moro for en som vokste opp med commodore 64.
Her er et lite bilde fra oppdraget om tungtvannsaksjonen. En morsom opplevelse.
Hahaha. Ja folkens, det er viktig å kunne koble ut hjernen innimellom. Spiller liten rolle hva det er bare du koser deg med det. Hva er din aktivitet når du trekker ut støpselet og bare kobler av? Sleng inn en kommentar da vel!
Marthe har Downs syndrom, andre har sine ting. Jeg har mine og du har dine. Vi er alle ulike, ikke like, forskjellige og unike. Men måten hun sa det samme som betyr at vi alle er forskjellige, nemlig på en litt annen måte, var så uendelig mye bedre enn “bare” forskjellig.
Smak litt på det. Vi er alle ANNERLEDES. Her tar man altså og fremelsker annerledeshet som noe POSITIVT. Og er det noe vi trenger i samfunnet så er det nettopp det å ta vare på hverandre. Da må vi HYLLE at vi alle er annerledes. Ikke forskjellige, men annerledes.
Alle har vi som sagt våre ting. Små og store komplekser for et eller annet. Noe tenker de har for stor nese, for utstående ører, for små pupper, for liten tiss, for mye ditt og for lite datt. Og det å være annerledes blir for ofte gjenstand for mobbing, utestengelse, forbigåelse, usynliggjøring og til og med vold.
Hva gjør dette med de av oss som tenker og tror at det å være ANNERLEDES er noe dumt? At det å være ulik noe som ingen vet hva er engang gjør oss til mennesker som er mindre verdt enn andre?
Hvem pokker har fortalt en halv generasjon mennesker at det er ok å sprette opp baken for å forstørre rumpa. Kun for å hylle et eller annet reklamebyrå for å skape en trend? Uetisk og potensielt skadelig for vår felles forståelse og aksept for det naturlige og det faktum at vi burde nettopp hylle annerledeshet.
Se for deg et samfunn der trender skapes på bekostning av vår ulikhet. Der det er et høyt fokus på det å passe inn i et mest mulig likt samfunn. Der det ikke lenger er rom for å skille seg ut annet enn ved å operere seg mer og mer ekstremt. Per i dag fyller vi kroppsdeler med ulike stoffer og elementer med KUN det for øye at vi skal bli mest mulig lik Kardashian eller Ken og Barbie. Altså ekstreme kosmetiske justeringer. Hva hendte med ekstrem sminke liksom? Var det ikke nok?
Jeg er overhodet ikke motstander av ulike inngrep av medisinsk art som skyldes sykdom eller traume, men når dette gjøres for å fremheve ulike deler av kroppen på en ekstrem måte utelukkende av kosmetiske grunner, kontra det å gjøre inngrep av ren medisinsk art, så stusser jeg på hvilke farlige signaler dette sender til mange unge og eldre som tenker at dette er greit. Hva skjedde med eyelineren vi brukte på 80 tallet liksom? Holder det ikke lenger å sjokkere foreldregenerasjonen med punklignende attitude og FTW?
Selvsagt blir det argumentert med at alle må få bestemme selv. Det er jeg ikke uenig i, men det må da vel finnes en grense en plass? Et slags etisk skille?
Hva om 10, 20 eller 30 år? Hva hvis trenden da er at amputasjoner av nese, fjerning av ben og armer og det som verre er blir en trend? Ok, det synes kanskje som et skrekkscenario, men faktum er at hvis man går 20 eller 30 år tilbake i tid, så ville man stilt seg hoderystende til et forslag fra hvem som helst som foreslo at det var greit å sette inn rumpeforstørrelse av kosmetiske grunner?
Og hva vet jeg, men kan godt tenke meg at man ikke ville finne en eneste lege som ville utført en slik operasjon før 1990 tallet. Ikke uten at det gjaldt rekonstruksjon etter traume i alle fall. Ikke vet jeg og hver og en må jo ta det valget man tar. Jeg fordømmer ikke dem som tar et slikt valg, men jeg blir lei meg fordi det er et symptom på at annerledeshet ikke er akseptert. Et symptom på at man ikke er bra nok.
Man velger derfor gjøre drastiske valg og endring med kroppen for å bli en bedre utgave av seg selv. Burde det være innafor?
Og hvorfor er det slik? Etter min mening fordi annerledeshet og ulikhet på en naturlig måte ikke lenger er akseptert. Det ser man igjen på holdninger og stygge kommentarer i alle slags apper og kommentarfelt. Dette er bare leit.
Men litt tilbake til mobbing og det å føle seg utestengt. Hva er det egentlig med vår fordømmende holdning til annerledeshet? Som Marthe sa så fint, så er vi alle ANNERLEDES. Hva pokker gjør da dem som tror at dem ikke er annerledes i stand til å rakke ned på andre? Svaret er jo klassisk. Mobbing er en måte å fremheve egen fortreffelighet og dempe egen usikkerhet, blant annet. Og da gjerne ved å rakke ned på andre. Men husk da på at du som mobber også er annerledes. Et menneske som vokser selv ved å trykke ned dem rundt deg enten du slenger med kjeften, skriver dritt i kommentarfelt eller utsetter folk for vold.
Også voksne blir mobbet. Arbeidsplasser over hele landet har ulike problemer med mobbing. Voksenmobbing er gjerne mer subtil enn det yngre blir utsatt for.
Husk at det er den enkeltes OPPLEVELSE AV hvordan man har det på arbeidsplassen som gjelder.
Oppsummert er det jevnt over alt for mye mobbing som faktisk også tar liv. Dette vet vi. Alle har et ansvar for å normalisere hverandre, fremelske annerledeshet og ikke minst skape holdninger i samfunnet rundt oss der kropp, sinn og andre ting ikke trenger kunstig endring av deg som person for å bli mer akseptert.
La oss stå opp for hverandre. La oss si fra over hele landet. I kommentarfelt, i media, i tvprogrammer, i reklamebransjen og blant bloggere og influencere. Si i fra at
MOBBING IKKE ER GREIT!
Selv er jeg sjeleglad for at jeg er meg selv. Fullt og helt! Og for å si det med Marthes ord, Jeg er annerledes, alle er annerledes. Og det er jeg fanden meg glad for!
Fordi jeg faktisk har sosial angst er det viktig for meg å være så åpen som mulig med det. Ikke fordi jeg liker å utlevere meg selv, men fordi det er VIKTIG å sette ord og forklaringer på hva dette innebærer for meg.
Åpenhet er viktig. Kun med åpenhet kan man knuse angsten. Sosial angst har som de fleste andre typer angst, ulike ansikt og ulike grader.
For meg er det slitsomt i perioder. Og jeg er av de heldige som takler angsten bra. Som lever med den og BRUKER DEN TIL NOE FORNUFTIG. Man kan bruke angsten til noe som styrker andre. Det gir en dimensjon som ikke mange andre har og som er en stor styrke i hverdagen.
ALDRI forveksle angst med svakhet!
Tvert imot er det ingen som er sterkere på sine områder enn de som har angst. Det er bare på de områdene man har angst på man er forbigående ute av spill. Aldri forveksle angst med manglende kapasitet. Tvert imot er vi mer i stand til å takle vanskeligere oppgaver nettopp fordi vi har hatt en tyngre vei å gå enn mange andre. Motstand gjør sterk som kjent!
Aldri se på oss som uegnet og kunnskapsløse. Vi er på mange måter overkvalifisert til oppgaver i livet fordi vi ser mer enn de fleste. Vi føler mer enn mange, og vi vet noe om menneskets ulike forutsetninger og kapasitet.
Aldri se på mennesker med angst som stakkarslige. Heller som heldige fordi vår tolmodighet er stor.
Konfusius sa en gang, “Vokt dem for tolmodig manns raseri”.
Kloke ord, men raseri finner du sjelden hos mennesker med denne type angst. Takknemlighet, empati, aksept for ulikhet og positiv tilnærming til selve livet, er ting som ofte går igjen. Kvaliteter som gjerne mangler litt av i dagens noe frostne samfunn.
Men angsten har også andre sider. En lammende side der ensomhet rår. En høyst uønsket ensomhet, men som man ikke klarer å bli kvitt. Det er lett å si at man bare burde konfrontere og eksponere seg for det. Det er ikke så lett i praksis. Hadde det vært det så hadde ikke angst eksistert.
Angst er usynlig. Det er et stort problem. Det eneste omgivelsene ser er folk som skyr andre og er asosiale. Uhøflige mennesker som alltid sier nei når dem blir bedt med på noe. Til slutt slutter dem å spørre. Jævla overlegen type han der fyren der. Han tror sikkert han er bedre enn oss andre.
Slik oppfatter man det selv, i alle fall.
Det er viktig for meg å si noe om at angst ikke diskvalifiserer noen fra livet. Det gjør en ikke dum eller uegnet til store og små oppgaver. Tvert imot. Det gir en store fordeler da en har som sagt et annet og dypere perspektiv på ting enn mange andre.
Det er synd at AKKURAT DET, ikke blir anerkjent. Veldig synd.
Angst kan være glede over de ting som andre tar for gitt. Og det kan være takknemlighet over å leve, kanskje mer enn mange andre. Angst er et troll som dør i lyset av andres utrettelige smil og aksept.
Imellomtiden så går dagene, ukene og årene. Det er litt å tenke på når man møter ulike mennesker på sin vei. Ulike utfordringer. Man møter mot og man møter andre ting som ikke nødvendigvis er av et gode. Men man er sterk nok til å takle livet på en måte som gjør meg takknemlig for at min styrke kan gi andre styrke også. For det vet jeg at jeg gjør.
Og for dem som IKKE forstår. For dem som ser på angst som svakhet og som en diskvalifikasjon til NOE. De bør kanskje tenke seg noe om. Kanskje det er dem som er de EGENTLIG SVAKE.
Slike som meg har alltid vært utskuddene som ligger som vissent gress i en grøft. Våt, kald og alene. Slike som meg slukker lysene på Halloween fordi smilet stivner i møte med glede.
Slike som meg vil ikke ha noen nær. Fordi det forplikter å måtte føle at man må glede andre hele tiden. Slike som meg klarer ikke å smile med hjertet. Slike som meg vil stadig frykte lyset i grupper. Gledeslys blir til sinte lyn som treffer eksistensen min.
Slike som meg frykter andres forventende smil og latter. Slike som meg ler uten å le. Slike som meg er klovner som gråter bak teppet, men spøker når teppet går opp.
Slike som meg vil helst sveve alene i en sky av stillhet rundt meg.
Slike som meg blir folk usikre på. Og slike som meg vet det godt. Slike som meg blir slik som meg fordi det faktisk er sånn. En vond sirkel der slike som meg langsomt forsvinner i slukens virvel.
Slike som meg liker alle. Men slike som meg er det ingen som liker. I alle fall i mitt stille sinn er det opplest og vedtatt. Slike som meg vil aldri forstå, at urettferdighet ikke kan repareres for alle. At sår noen ganger er banesår. Tenker man noen gang på det når man kaster ut ting?
Slike som meg lever. Men hvordan vi lever vet bare vi selv. Slike som meg kunne like godt levd i en annen tid eller et annet sted. Slike som meg er en alien being, svevende lysår borte.
Slike som meg er en pest og en plage, for alle som ikke kan se ensomhet. En plage for dem som alltid er glade og tar god plass der de baner seg vei. Slike som meg kan godt trå til side, å ikke ta plass, selv om vi gjerne vil. Slike som meg orker ikke kjempe, fordi andre trenger å skinne mer enn oss selv.
Slike som meg har blitt sparket og slått av urettferdighetens bøllete vesen. Slike som meg tar det med oss videre og blør fordi det ikke preller av slik det burde.
Slike som oss, er røyk i sterk vind, forsvinner hurtig til himmelens skyer. Man vet at man er der, men ser oss ikke før skyen slipper sine tårer ned. Ned i en annen grøft, der vissent ugress er ferd med å dø. Et uttørket liv som trenger de livsviktige dråpene fra slike som oss.
Slike som oss vil alltid være der, sterke sammen i ensomhet. Slike som oss vil få livet i gave slik at vi kan hjelpe hverandre i å bli forstått. Slike som oss vil dessverre bli flere fordi verden er kald og øde.
Slike som oss, vi med sosial angst, vil kun forsøke å leve og bli forstått. Jeg håper en dag at våre tanker blir sterke, slik at vi kan gjøre det vi egentlig vil. At det å kunne smile og le med hjertet vil være ekte i sammen med andre. Ekte er smilet og ekte er latteren, men usikkerhet til egen person er altoverskyggende. Ulogisk i sin form, men like fullt som glødende kull inne i oss.
I dag har det vært en god dag. På jobb var det travelt som vanlig, men med mye å gjøre får man også gjort mye.
Vi pleier ofte å gå ut å spise når det er bursdager. Denne gangen var det min nest yngste sønn og hans kjæreste som feiret. Det er jo ikke alltid like lett å få dagene til å passe når man jobber litt sånn til alle døgnets tider, men denne gange passet det inn.
Vi hadde bestilt bord på stamstedet vår på Egon. De leverer alltid god mat og vi trives godt der. Det gikk i burgere som vanlig. Digg mat, godt selskap og vellykket bursdagsmiddag. Kjæresten til min sønn er Fra Sverige og et strålende fint menneske. Så da ble det slik at ballonger var gule og blå og sto godt i lag med det norske flagget. Litt internasjonalt drag over denne middagen, noe vi satt pris på. En hyggelig gest fra stamstedet vårt.
Som den hønefar jeg er synes jeg det er godt å få ungene hjem eller bare se dem så ofte som mulig. Savner jo dem konstant når dem ikke er hjemme. Men slik er nå livet. En dag flytter dem og det er også greit. Det betyr at man har lykkes!
Jeg er umåtelig stolt av alle ungene mine og deres respektive kjærester. Jeg er heldig når det går så bra med dem alle i livet.
Langt der borte et sted, ute i horisonten, høres suset av bølgene i det fjerne. Lett blandet med en indre ro samtidig som man kjenner den varme gode brisen bre seg rundt kroppen, høres lyden av en båtfløyte. Først langt vekke. Så nærmere og nærmere.
Den øde øyen der jeg er er ligger langt ute i Stillehavet. Øyen er formet som en hestesko med lett jungel foran høye klipper som pakker inn en liten strand. Beskyttende pakker palmene og fjellet inn den lille hvite strandlinjen. Inne i lagunen som på det meste er ti, tolv meter dyp og sterkt grønnfarget på grunn av sandbunnen, yrer det av ulike fiskearter. Middag, lunch, og til snacks er dem relativt lett å få på kroken. Tilbehøret består av ulike frukter høstet fra de mange velsmakende vekstene bak meg.
Den eneste veien inn er gjennom den smale åpningen noen hundre meter utover mot vest. Det kjennes perfekt ut å sitte her å la solnedgangene vugge meg i søvn i hengekøyen som er godt festet mellom palmene. Et hjemmelaget tarp i bast er flettet over meg og utgjør taket over hengekøyen. Ikke fordi jeg hadde trengt det da det sjeldent regner her. Mer fordi det er litt koselig.
Klukkingen av en liten bekk med rennende friskt ferskvann blander seg med den evige susingen av bølgene som litt lat brer seg rolig innover den kritthvite stranden. Lyden av båtfløyten i det fjerne synes nærmere nå. Muligens noen kommer? Det passer meg veldig dårlig der jeg litt urolig speider mot havet der ute. Jeg ser ingenting.
Et lite dunk høres bak meg og jeg snur meg. Lyden av kokosnøtter som lander i sanden er velkjent og beroligende. Jeg bøyer meg og plukker opp nedfallet. Litt som i livet ellers liker jeg å ta vare på dem som faller. Dem som ikke lenger klarer å holde seg fast. Det gir meg noe fint inne i hjertet mitt.
Det er klart at den lille stranden har sine stormer i blant. Da blåser det gjerne friskt over toppene bak meg og bølgene tordner mot meg fra det store havet der ute. Litt som verden er. Der det store ukjente og dype havet knuser mot sjelen til den lille øyen. Truende. Krevende. Full av forakt for meg og de som er litt annerledes. Båtfløyten durer og lager en dypere lyd nå. Det kjennes ut som om været snur. Det er blitt kaldere. Fargen på vannet i den lille lagunen er blitt mer blå. Det er forskjell fra i går. Det kjennes kaldere. Jeg hutrer litt og kjenner på den plutselige endringen.
Langsomt går jeg langs vannkanten. Sanden er fortsatt varm rundt beina mine. Luften er klar, men temperaturen har sunket. Litt som ellers i verden. Det er derfor jeg er her på denne kjære lille øyen min. Langt ute i Stillehavet. Fordi havet alltid beveger seg. Fordi jeg trenger stillheten i den evige lyden havet produserer. Fordi jeg trenger trær og fjell til å bre sine myke armer rundt meg. For å passe på meg når jeg er bekymret for stormene som herjer langt der ute i havet. Det store havet som for meg representerer verden.
Duringen fra båtmotoren kommer stadig nærmere. Vinden har økt kraftig nå. Rister i meg. Langsomt tvinger jeg øynene opp. Sakte åpner jeg øynene. Ser ingen båt, bare mobiltelefonen som rister på nattbordet. River meg ut av min drøm. Min øy der sjelen min kunne finne ro. Der uforstand, hat og indre uro ikke eksisterte i et varmt og forståelsesfullt klima, sklir ut i intet.
Jeg reiser meg tungt og rusler i dusjen. Tropisk regn treffer naken hud og sjel. Varmer. Jeg lukker øynene og i et ørlite øyeblikk er jeg tilbake på øyen. Jeg blir stående lenge mens det tropiske varme regnet langsomt vekker meg opp til en ny dag. Regnet blander seg med tårene som usynlig renner nedover kinnet mitt. Ingen gråt. Ingen lyd. Ingen hjerteskjærende grimaser. Bare en visshet om urettferdigheten der ute.
Vannet begynner å bli kaldere. En speiling av hvordan verden oppleves. Jeg kjenner at tristheten truer min eksistens. Truer mitt ønske om å gi av meg selv. Jeg ser i speilet og kjenner på alle feilene jeg selv gjør. Alle valgene jeg trodde var riktige, har har preget ansiktet mitt. Usikkerhet er hugget inn i hver eneste fure i ansiktet. Følelsen av å ha mislyktes henger over skuldrene mine som blylodd. Fordi mine varme hender ikke var nok. Fordi andre mente annet.
Mine varme hender trumfer ikke verdens realisme og progressiv utvikling på et stadig mer urolig hav. Et hjerte slutter ikke å gi fordi det møter motstand, men et hjerte trenger blod for å leve. For å kunne gi livskraft til det hendene mine kan gi.
Jeg smiler bredt til speilet for å forsøke å lure tårene mine til å snu. Uten hell. Jeg skylder på rusk i øyet. Jeg smiler også fordi jeg også i dag mønstrer på verdens beste båt med verdens beste og mest kunnskapsrike mannkap rundt meg. Alle med tanken om å gi. Alle med kunnskapen til å navigere i opprørt farvann. Alle med hender og hjerte fyllt med varme. De vet at de får sin lønn i himmelen.
Et lite øyeblikk tenker jeg på øyen min. Der vannet nå er kaldt og blått. Der lagunen er forurenset med brunt illeluktende vann. Litt som hat flytende i en stadig kaldere verden. En verden der kunnskap ikke lenger betyr noe. En verden der mangel på forståelse og kjærlighet er erstattet med kynisme og progressiv utolmodighet godt kamuflert under fremskritt og utvikling. En verden der fake nyheter trumfer naiviteten til dem som bor på øde øyer.
En lang dag er over. En dag fylt med gode møter og varme. En dag der min egen utilstrekkelighet ikke fikk dominere. Likevel en dag der undertoner av mistro og uroligheter flyter som plastsøppel i stillehavet. Jeg ligger i sengen og skriver. Dagen har vært lang.
Tilbake på øyen vandrer jeg langs kritthvit strand. Varmen stiger opp fra temperert glassklart vann grønn på farge. Drømmeøyen. Kroppen min glir langsomt ned i vannet. Jeg holder pusten og lar varmen fra det våte element pakke inn hver centimeter med hud på kroppen min. Hver dråpe skinner i sjelen min og får meg til å smile under vann. Tusenvis av fisk og dyr i alle REGNBUENS FARGER forskjønner og beriker sjelen min. Aksept og forståelse mot alle i denne verden er viktig for meg. Det varmer hjertet mitt. Naivt. Ja. For meg livgivende blod.
Jeg glir inn mot stranden og legger meg på rygg. Over meg skinner den varme solen og i regnskyene der ute i havet brer en kraftig regnbue seg over øyen. Bare for å minne meg på at kjærlighet er universell. For å lyse opp mørke rom og mørke hjerter slik at troll sprekker i eget hat. Det ER gull i enden av regnbuen.
Jeg stirrer opp mot himmelen. Lurer på hva som finnes der oppe. Bak skyene. Bak uendeligheten. På evighetens egen øde øy der horisonten bak ikke finnes. Den øyen skal jeg en dag reise til. Finne universets øde øy der varmen pakker inn hjertet litt og gir meg nytt håp. Der stillhetens hav kun gir kosmiske bølger og den eneste lyden er av stjernestøv som suges inn i sorte hull. Der tårer ikke felles av sorg, men av glede. Der kunnskap og uenighet brukes til felles utvikling og fremgang, ikke til å omformes til å passe egne interesser i egoismens og selvhevdelsens agenda.
En dag. Ikke nå. Hendene mine er fortsatt varme. Hjertet mitt er fortsatt smilende. Naiv fortsatt? Ja. Men så lenge hjertet fortsatt pumper kjærlighet til en verden rundt meg, få er min trygghet her. Så nyter jeg min øde øy. Naiv? Selvsagt. Må det. Vil være det. Trenger å være det.
Hvis ikke kan man mønstre av arken og ta plass i en annen båt. En båt som liker å navigere i urolig farvann. I farvann der brunsvidd forurenset og iskaldt vann dominerer. Et farvann der det moralske kompasset ikke virker og der feilnavigering unnskyldes med nødvendigheten av fremskritt og det å kvitte seg med unødvendig ballast. En ballast der det ikke er plass til annerledeshet, der kunnskap endres til fordel for agenda, der dem som ikke bidrar til kapital, bør få gå planken.
Så her ligger jeg. Drømmer om en fjern øy langt ute i stillhetens hav. Der skal jeg reise. En gang. Duren fra en båt høres i det fjerne. Lyden kommer stadig nærmere.
