Innovasjon skapes av evnen til å gjøre ting på en utradisjonell måte. For å ta livet av innovative tanker må man være villig til å stå på det tradisjonelle. Det som er konsensus i den tiden man lever. Man dreper også innovativ utvikling ved å torpedere meningene til dem som man ikke klarer å se som seg selv. Dem som faller utenfor normalen, eller tradisjonell tenkning om man vil.
For mange mange år siden fanget mine egne erfaringer om livsstilsendring den faglige nysgjerrigheten min. Jeg innså at dem som trente ikke kunne identifiseres med svært mange som var lik meg. Mekanismene som fungerte for noen og dem som det var mange selvdrevne mennesker bak, var mekanismer svært mange jeg hadde møtt, inklusive meg selv, IKKE fungerte for. Husk at dette var helt tilbake i 2012/2013.
Så hva var det som funket da?
Noen svært få studier pekte på og mot såkalt HIIT trening. Høy intensiv intervall trening. Her var det en slags metode som ikke krevde lange tunge og krevende løp. Her var det en treningsform som pekte på effekt hos de fleste kun ved korte og intense treningsformer. Det var til og med noen som påsto at 20 sekunder ganger 4 repetisjoner kunne bidra til initierende endring.
Innovative og tildels kontroversielle tanker den gang. Og for oss få som ytret dette som noe som kunne få flere til å endre sine vaner og starte en ny vane med en høyere aktiv hverdag, ja vi fikk så ørene flagret av de som visste bedre. HIIT var DRITT.
I dag vet vi at mange starter sin endringsprosess nettopp ved bruk av tidsbesparende øvelser. I dag vet vi at mange av dem som var kritiske nå bruker dette for alt det er verdt.
Innovativt og kontroversielt var også tanken om at livsstilsendring og effekt kun krevde at folk skulle være selvdrevne etter kun få uker. For oss som kritisk argumenterte for at endring tok mye, mye lenger tid, ble kampen mot etablert tankesett en vanskelig og sår affære. Da de første rapportene om at folk trengte opp mot et til to år for å etablere varig endring kom, ble det stille. Vi som argumenterte for det samme tidlig, og før ekspertene på trening, ja vi blir fortsatt ikke hørt på.
Glemt er bidragene vi gav. Glemt er erfaringene vi formidlet. Bøkenes konsensus råder fortsatt over brukererfaringer, innovasjon og personlige preferanser ervervet fra den skolen, tiden og bakgrunnen man har. Evnen til å lytte, forstå og integrere andres kunnskap og brukererfaringer, begrenses til å kun nettopp si at man forstår. Men er man villig til å ta det i bruk? Jeg tviler. Er man villig til å heie frem nye tanker som ikke nødvendigvis er etablert i et akademisk miljø? Selvsagt ikke. Det har i alle fall jeg erfart. Som den gang jeg dro frem HIIT trening. Som den gang jeg fremmet tanken om lange intervensjoner for å oppnå varig endring. Fordi de fleste ut i fra både ny og eldre forskning på hjernens evner til reorganisering, vil trenge minst 7 måneder og inntil to år for å endre en vane. Vi som sa dette fikk da også den gangen høre dette. Det er fortsatt vanskelig.
Så hva bringer så fremtiden? Hva er så det nye HIIT og TABATA? Hva er det nye når “HELE NORGE” trener? Hva er det nye når en stadig større gruppe faller utenfor et nå, tilnærmet rekordstort tilbud til fysisk aktivitet og trening?
Det virker som om tilbudene om trening og varierte tilbud nå er flere enn folk som har behov. Men er det slik da at dem som nås og klarer å komme seg i gang er de som er ressurssterke nok? Er det dem som synes at tilbudene er billig nok? Tilgjengelig nok? Morsomme og sosiale nok? Dritbra nok fordi de ledes av kjente PT er, riktige faggrupper eller rett og slett så dyre at dem bare MÅ VIRKE?
Hvorfor øker da gruppene med barn og unge i overvektskategorien? Hvorfor øker inaktivitet i de grupper med flere utfordringer samtidig? Hvorfor øker antallet som IKKE klarer, har lyst til eller evne til å starte endring? Er det fordi vi ansvarliggjør mennesker som ikke er i stand til å bli ansvarligjort? Og hva med oss som fortsatt tenker i en viss grad mot konsensus? Som tenker at de som klarer å delta egentlig skulle hatt et noe mindre fokus enn dem som av ulike grunner aldri når døren til etablerte tilbud.
Ikke vet jeg, men med et rekordstort tilbud, med en rekordstor vilje til å hjelpe både fra private og offentlige aktører, da er det et tankekors at innovative tanker, etablerte brukererfaringer og stemmene fra dem som aldri når gymmen eller idrettstilbudet, turgruppen eller liknende fortsatt ikke blir hørt. Kan hende de faller utenfor dette også? Slik de fortsatt faller utenfor? Kan hende de fortsatt prioriterer brød og melk fremfor det som andre kaller billig? Kan hende de er redd for å komme fordi stigma er for stort? Kan hende dem faller utenfor de kategorier det etablerte krever for å få innpass?
Og hva da med dem som ønsker å bidra med nye tanker? Tør dem å fortsatt legge dem frem for andre? Nei. Tør dem gå på enda flere nederlag? Nei. Tør man ta sjansen på å føle seg sablet ned for sine meninger? Nei. Til det er sårene for dype og følelsen av utilstrekkelighet for stor.
Så til dere der ute som arbeider utradisjonelt. Til dere som klarer å kombinere eksisterende og valid kunnskap med innovasjon og vilje til endring av metode, system og tankesett. Stå på for det dere tror på hvis du fortsatt brenner for det du gjør. Stå på fordi endring tar tid. Stå på selv om dere møter motstand i det dere vil, gjør og ønsker. Men pass på å ikke brenn dere opp i prosessen. Det kan fort bli en høy pris å betale. Pass på at dere selv ikke ender opp i den gruppen som ikke lenger hører til. Som ikke lenger har støtte. Ta vare på dere selv i kampen for å nå dem som ikke klarer det vi sammen kjemper for, nemlig bedre folkehelse for ALLE.
Mvh Willy
#folkehelse #Hverdagsaktiv #motivasjon #aktivitet #helse #endring
