Igjen skriver jeg om tanker og undringer i vår verden. Ikke den store deres, men den lille vår. Å leve sammen med mennesker med ulike utfordringer er ikke annet enn en berg og dalbane. En hverdag som vi skulle ønske kunne være annerledes, men ikke ville vært foruten. Ville ikke vært foruten utfordringene som gjør oss til noe annet enn det vi var. Vi er blitt bedre. Vi ser det bare ikke helt med en gang. Ser det ikke når stormen er som sterkest, men etterpå.
Hjernen din er så sliten at den ikke klarer å samle deg. Samle deg rundt det du skulle si, det du skulle gjøre, det du skulle så gjerne ha husket. Tankekaoset ligger som en tåke inni der, og en økende følelse i magen din, knyter angsten sterkere til tanken om å prestere. Ikke fordi noen har sagt du skal det, men for at du tror du må det.
Hva er det som trigger deg? I dag? Det kan være hva som helst. Vi ser et mønster, men det er så vanskelig å oppdage det før det er for seint. Når det er for seint, da er det så tydelig. Uroen øker, blikket blir så usikkert, kjeven spennes og du går. Og går. Og går.
Du prøver å finne løsninger på et problem som kanskje ikke er der. Sånn bare for sikkerhet skyld. Tilfelle. Du bruker så mye energi og krefter, at stemmen til de som kan hjelpe deg, når ikke inn. Det er ikke plass.
Glasset er fullt før du står opp om morgenen. Før de første tankene er blitt tenkt og satt i arbeid.
Hvilken dag blir det?
Liker ikke å våkne, vil ikke våkne av andre. Vil våkne selv. Det gjør at morgenen kan føles som din egen. Din morgen. Du har kontroll.
For noen ganger så er kontrollen viktig, følelsen av at den er din og ikke noen andres. Er stemmene rolige, dempet, milde? Er den ivrig, utålmodig, for glad? Det er lettere å få kontroll når du ikke trenger å tenke på at andre viser så mange følelser. Du slipper å tolke, finne ut av, vurdere hvorfor.
Det er bedre når de er milde, dempet og rolig. Da kommer de ikke i veien for dine egne tanker, de tar ikke opp dyrebar plass. Plass du ikke har, må ha for å komme gjennom dagen. Ha kontroll.
Mørke ute forsvinner, dagen er på vei og vi er klar. Det er hvert fall planen. Å være klar til planen. Du har stått opp selv, våknet slik du liker best. Vært igjennom den vanlige samtalen.
«God morgen!», «Sovet godt?», «Sulten?»
«Ja!», «Ja!», «Nei!»
Så. Da er vi i gang. Ønske om at dagen vil gi oss en smidig og spontan deltagelse i de små underfundigheter som den kan gi oss. Som vi har tid til å fange opp, se og bruke.
Hvordan kan vi bruke nyansene, de små vendingene som bare du så klart ser og føler. Hvordan kan jeg lære å se det, føle det, ta hensyn til det?
Og noen ganger. Hvordan kan vi unngå dem, slik at du slipper.
Det nærmer seg midt på dagen, timene har gått og rutiner er gjort. Det er blitt stille. Hodet ditt er blitt fylt opp med planer, avtaler er gjennomført, eller ikke. Sliten og trøtt. Jeg ser du er trøtt. Du trenger en «time out». Gir deg muligheten til å kvile litt, en liten stund på puten. Koble av verden, slik at koppen ikke blir så full. Ligge litt på lading.
Så. En time alene, stille. Tusler litt rundt, utnytte tiden. Gjøre noe som gir resultater, kan sees av andre. Kjøkken, klær, gulv og bad. Leker med tanken om å ligge meg ned, sove litt, lukke øynene, ligge litt på lading jeg og. Men, nei. Ingen ro til det. Noe må gjøres, før timen er over.
Kjenner at det er godt. For min egen del. Rydde, brette, vaske. Tankene jobber bedre da, enn sittende på sofaen. Tankene blir ryddigere, klarere av å tusle rundt. Litt etter litt kjennes det godt, lettere. Kjenner grønnsåpen, lyden av vaskemaskinen og lukten av skyllemiddel gir en ro. En tilfredstillelse om at dette får jeg til, dette har jeg kontroll på, gir resultater. Batteriene blir ladet.
En time er gått. På tide å bråke litt. Romstere litt. Stryke hånden over pannen, selv om jeg vet du skvetter. Holder hånden litt lenger på pannen, så du skal kjenne at det bare var meg. Noen dager blir timen til litt mer, det blir så tungt å komme ut av søvnen. Hjernen har stengt litt mer av, enn vanlig.
Da må jeg snu. Ligge planene bort. Legge spørsmålene vekk og tenke nytt. Bare være der for deg, hjelpe deg gjennom resten av dagen som jeg vet ikke blir noe særlig. Bekrefter det jeg ser, si det jeg vet.
«Nede-dag». En dag som er nede. Akkurat som en server slår seg av. Hjernen til datamaskinen ligger nede. Av uviss grunn. Det bare skjer. Det er blitt kjørt for mange program på en gang. Virus? Angrep utenifra, noe har hacket seg inn på ditt domene.
For noen ganger så er det slik. Hjernen er datamaskinen. Det blir lettere å forklare det slik. Dette kan du. PC og sånn. Hva som kan skje når hovedkortet blir for varmt, når kjølesystemet ikke lenger virker. Da blir det «overload». Systemkrasj.
Det siste man gjør da, er å starte flere program, åpne flere filer.
På lik linje som en datamaskin mister sin kraft, sin yteevne, blir også hjernen overbelastet. Alle krav, alle sansingene, alle prosessene for å fungere, blir for mye. Hjernen blir sliten. Utslitt.
Kognitiv overbelastning heter det i boken. Vi her hjemme kaller det «overload». Passer litt bedre i vår verden. Kognitiv overbelastning = «hands off», sa damen som var ekspert. Og skal du ta dette helt bokstavelig, ja da kan det bli vanskelig å vite hvordan man i all verden skal klare å «ikke gjøre noe».
Alle de gode tiltakene som er blitt presentert, tilrettelagt og servert oss. Alle de gode menneskene som ser oss og som har så mye godt å tilby. Men, nei. Ikke nå. Ikke flere «program» enda. Gode tiltak skal sittes på vent.
Vi tar det bort. Bort med ukeplan. Bort med tiltak som trigger, som ikke mestres. Bort med tilvenning som ikke fungerer, men som vi tenkte ville, bare vi ga det litt tid. Bort med tanker om hva vi synes er bra, men som aldri har føltes bra for deg. Bort med press, planer og gjennomføringer.
Plukke fra hverandre det vi har bygget opp sammen med ekspertene. Slik at vi sitter igjen med det som mestres. Som du av deg selv kan drive, med litt hjelp av og til. Lystbetont, mestring, glede, kontroll. Ord som skal være viktigere enn alt annet, enda viktigere enn før. Viktigere enn å motivere og forhandle om å være med i butikken. Kjøre en tur. Gå en tur. Alt dette som er bra, men bare ikke nå.
Meningen er at det skal komme senere, når du er klar. Mottagelig. Har kapasitet. Har egen driv.
I mellomtiden skal vi ha is i magen. «Hands off» og dyrke de små seire, ingen store kamper. Gi kaoset fred, ikke nøre opp om nye stormer, bare fordi man kan lærer av å stå i det. Nei, nå skal vi sette klutene til, bare på en litt annen måte.
For vi har prøvd alt, bare ikke «hands off».
Mvh Merethe
Anbefalt litteratur:
Bakken, Trine Lise (2016) :«Utviklingshemming og hverdagsvansker». Gyldendal Akademiske.
«Boken er så mye mer enn en lærebok. Foruten å gi en lettfattelig innføring i ulike tema om psykisk helse fortelles historien til tre mennesker som har forskjellige former for autisme. Trine Lise Bakken beskriver personene med et nøkternt og en underliggende kjærlighet som bare unike fagmennesker er i stand til. Boken burde vært obligatorisk lesning for alle som arbeider innen psykisk helsevern, og ikke minst ved helsefaglige utdanningsinstitusjoner.»
#asperger #kognitiv #overbelastning #handsoff #psykiskhelse #nededag #autisme #endring #mestring #kontroll #angst #uro
