La dagene bli de beste i livet

 

Smil til alle du møter, smil til deg selv, smil til de du ikke forventer vil smile tilbake.

Le når høyt når du hører eller ser noe morsomt, rop høyt av glede for absolutt ingenting.

Gråt når du føler for det, men gled deg over tårene.

Ikke kast tiden bort på å ikke like. Elsk natten når du ikke får sove, og smil når du endelig våkner.

La dagene bli de beste i livet, fordi det unner alle deg!

Mvh Willy

 

#helse #glede #hverdagsaktiv #lykke #eksistens

Det er ikke alltid like enkelt

 

 

Noen ganger er det bare slik!

Noen ganger vil det være bumper i veien

Noen ganger vil det være feil.

Noen ganger kan man også klare å fikse det umulige

Noen ganger er det bare slik.

 

#umulig #mulig #noenganger #avogtil #helse #hverdagsaktiv #opptur #nedtur

Smil!

Reklame | Bangerhead, iDeal

 

  

 

Det å smile er lett! I hvert fall rent fysisk. Det krever i sannhet ikke mye muskelkraft til å trekke leppene til siden slik at leppene følger med og ansiktet løftes til et smil. Har du tenkt på det at å kunne bruke musklene i ansiktet er minst like viktig som å trene resten av kroppen?

 

En ting er at man trener for å få større og sterkere kropp, men går man rundt med hengetryne og sur som en potte så hjelper det faen ikke hvor flott man tror man er. En annen ting er at hvis man ikke kan kommunisere med sine omgivelser, så får man kanskje ikke den responsen tilbake som man ønsker. Man kommer lengst med et smil heter det så fint og det tror jeg fullt og helt på.

Man kommer også langt med å trene musklene i ansiktet slik at de også er sterk nok til å kunne prate, le og gi livet og dagen det lille ekstra krydderet som får solen til å skinne.

 

En god latter forlenger livet heter det også i et gammelt ordtak. Og det finnes jaggu forskning som støtter dette også. Er man generelt gladere i livet, så kan man altså regne med å leve lengre. Dette fordi glede og et lysere sinn gjør oss blant annet mer motstandsdyktig mot sykdommer. En positiv innstilling til det meste gir et gladere sinn. Et gladere og lysere sinn vil også påvirke våre negative tanker og dermed beskytte oss mot ulike psykiske sykdommer.

Ja det er ikke så lett, kan man kanskje overbevise seg selv om når livet ikke smiler. Men kanskje det er akkurat da man trenger å si til seg selv at gårsdagen får jeg ikke gjort noe med, fremtiden kan man heller ikke gjøre noe med og dermed står kun øyeblikket igjen. Og her og nå, i øyeblikket, når det ser som mørkest ut så kan man velge å la hjernen bestemme at lyset og smilet skal inn. Man bestemmer selv over sine tanker og det er over seg selv man bestemmer at man vil forandre mørket til lys.

Det jeg ofte gjør er å bestemme meg selv for alltid å smile til mennesker rundt meg. Mange ser litt forfjamset ut og noen ser irritert ut, noen er revnende likegyldig til smilet mitt, men det store flertallet smiler tilbake og de slenger også gjerne på et lite «god dag, eller hei».

«Smil til verden og verden smiler til deg»

Det er i alle fall noe jeg gleder meg over hver eneste dag. Folk blir gladere og smiler mer og jeg liker å tenke på at jeg da bidrar til at noen snur mørket sitt til i alle fall noe som er et glimt av lys. Bare ved å stramme smilemuskelen, dra leppene fra hverandre og stråle ut et stort smil!

Prøv gjerne det en uke og se hvor mye smil tilbake det gir. Bedre det enn å henge med nebbet til stadighet, ikke sant?

Mvh Willy

#smil #glede #forebygging #helsegevinst #helse #psykiskhelse #hverdagssmilet #hverdagsaktiv

Hvorfor?

Reklame | Bangerhead, iDeal

  

 

Hvorfor velger man å åpne opp kroppen for å sprøyte inn ulike remedier som skal fremheve det ene eller det andre?

Hvorfor velger man å fylle ansiktet med stoffer som ikke hører hjemme der?

Hvorfor velger man å kappe rumpen og fylle den med silikonbaserte remedier?

Hvorfor velger man å fylle pupper og lår med tilsvarende?

Hvorfor velger man å stikke nåler i leppene og sprøyte inn fyllstoff?

Hvorfor velger man å sette sprøyter med botox i ansiktets muskulatur?

Hvorfor?

 

Ja som mann aner jeg ikke. Jeg registrerer at det er mange og ulike diskusjoner om dette for tiden. Jeg synes selv at dette er en håpløs og uheldig utvikling. Bare å ta en titt på ulike tv programmer for å se og undres av hvordan unge og voksne damer og noen menn også, ser ut etter en slik type unaturlig behandling. For å si det slik, det ser ikke naturlig ut. Det ser ikke pent ut, og det ser ut som om det gjør vondt både her og der.

Vel, jeg er ikke den som skal dømme, men prøver å forstå hvorfor noen velger å gå for det unaturlige og kunstige, i stedet for det naturlige og ekte. Jeg tror nok aldri jeg kan få dem som liker dette til å endre sine meninger om temaet, men kanskje med tiden vil dette bli en trend som er forbeholdt plastikk kirurgi av medisinske årsaker. For det er mange medisinske årsaker som gir god nok grunn for å ta ulike plastiske operasjoner. Spørsmålet er om du er ærlig med deg selv om hva som er medisinsk nødvendig og hva som er fremheving av attributter kun egnet for å bedre ens selvbilde?

 

Og nettopp i denne kategorien tror jeg mange som velger å operere for attributtenes skyld, havner i.

Det skyldes muligens manglende selvbilde og selvtillit? Kanskje. Og er da ikke dette definert under en type lidelse? Det å mangle selvtillit og inneha et lavt selvbilde går vel under problemer med psyken? Uten at det selvsagt kan defineres som en psykisk lidelse. Ikke vet jeg. Jeg prøver bare å forstå hvorfor.

Jeg tenker tilbake til tja, 90 tallet? Den gang det var poppis å tatovere tribals, og trashstamps og piggtråd rundt overarmen. Ville du gjort det i dag? Kanskje. Og noen vil garantert ikke angre, men noen ville nok synes at de heller skulle valgt noe annet. Slik vil det vel alltid være. Og hvorfor? Hvorfor tok du tattoen i utgangspunktet? Tok du den for å fremheve deg selv? For å høre til eller å merke deg selv inn i en kategori mennesker? En slags gruppetilhørighet?

Jeg husker godt 80 tallet. Jeg selv gikk med langt hår, skinnjakke og nagler, trange leopardbukser og kjettinger rundt halsen. Kun for vise en tilhørighet til denne typen ungdom. For det var viktig for oss å høre til et sted. Hvis man ikke hører til et sted så sliter man ofte, ikke sant? Jeg har også tattoveringer som jeg tok på 80 tallet. Ville jeg tatt de samme i dag? Neh, ikke litt engang, men jeg valgte likevel tatoveringer som jeg kan gå med i dag uten å bli «flau».

Men de sitter nå der. Kan ikke gjøre så mye med det. Jeg forsøkte å gå inn til en tatovør for å sjekke muligheten til å «freshe» dem opp. Hun sa det egentlig ganske klart og greit.

«Nei, jeg vil ikke ødelegge noe som er så gammelt. Dette er jo vintage old school tatoveringer. Dem burde du bare ha slik».

Vel, de henger nå der og er ikke til sjenanse for noen. Og hadde de vært det så hadde jeg gitt faen i det. Litt som de som tar ulike operasjoner for å fremheve sine attributter. Vi andre kan mene hva faen vi vil, men til syvende og sist er det opp til hver enkelt å ta sine livsvalg.

Men det hindrer ikke meg som mann og som 50 åring å spørre meg selv om grunnene til hvorfor dem velger å gjøre som de gjør. Når det ser så unaturlig og ja, hm. Det jeg synes er verst, er hvis de påvirker andre til å tro at dette er noe man bør eller kan ta lett på. Grensene flyttes og årsakene til at man velger å la seg endre, blir mer et fenomen og en trend i stedet for at man har legitime medisinske grunner til det. Hva vet vel jeg? Kanskje de har det? Legitime medisinske grunner, mener jeg? For dem ville vel ikke bli operert hvis ikke?

Jeg velger å støtte enkeltindividet. Jeg velger også å forbeholde meg retten til å mene om jeg liker et bilde av Picasso eller om jeg liker et maleri av Tidemann og Gude. Så kan jo man gjerne spørre meg om hvorfor jeg liker dette bildet i stedet for Picasso sitt.

Og da kan jo også jeg få lov til å spørre om hvorfor du liker Picasso og ikke Tidemann og Gude. Rett skal være rett.

Men altså jeg selv ville ikke gått avsted for å velge å tatovere en piggtråd rundt overarmen og tribals i korsryggen i dag. Selv om jeg hadde lyst på en slik, tidlig på 90 tallet. Get my point?

Og klærne, frisyren og livsstilen fra 80 tallet? Ja de ligger heldigvis igjen på 80 tallet og kommer aldri mer til å bli brukt annet i en og annen festlig anledning der temaet er 80 tallsparty. Men jeg kan altså ta av meg dette å legge dem pent opp på loftet. Kan man da velge å suge ut igjen rumpeplastikk og puppeplastikk og slikt? Ja man kan visst det. Så da er det vel ikke noe problem? Ja, bortsett fra arrene da. Men det har nå jeg også. Arr altså. Jeg har jo fortsatt en gammel, vintage tatto på overarmen fra 80 tallet, tatt i militæret av en som skulle lære seg kunsten å tatovere. Til alt overmål brukte han en hjemmelaget maskin laget av sprøytespiss og en limtube. Men det funket! Tattoveringen sitter der enda den!

Som hverdagsaktiv er jeg opptatt av å holde kroppen i god form. Målet mitt er å ha best mulig helse i kropp og sjel. Jeg selv jobber for å få dette til, samtidig som jeg også liker godt å utføre de aktiviteter jeg bedriver tiden min med. Jeg har også et halvt tonn med komplekser. Skulle jeg våget meg av gårde til en som kunne stramme opp ansiktet mitt? Aldri. Jeg tror fullt og fast på at det naturlige er det beste. Det er mitt valg å være motivator og inspirator for naturlig aktiv og sunne valg i livet. Så kan jo jeg mene hva jeg vil om alt annet. Jeg dømmer heller ikke, men forbeholder meg også retten til å ønske meg en verden der naturlig skjønnhet var idealet. Alle er unike og det er det som etter min mening er skjønnhetsidealet. Uansett form, farge, og størrelse. Der naturlig skjønnhet kom innenfra og der gløden i sjelen og kroppen kom fra en sunn sjel i et sunt legeme. Jeg skulle ønske en verden der aksept for naturlig skjønnhet var i fokus. En verden der vi mennesker aksepterte, og til og med fremelsket våre ulikheter og skavanker. Fordi det er det som gjør oss til den unike personen vi er og som vi burde hylle, ikke rive ned.

 

«Just my five cents»

Mvh Willy

Helse, skjønnhet, aktivitet, selvtillit, selvbilde                                                      

 

 

Når taksjabben endelig lander

Lyset forsvinner sakte ned i horisonten og lysene fra en gatelykt tennes. Et lite vibrerende øyeblikk flakker det elektriske lyset og kaster skyggene nedover den brostensbelagte gaten i det trange smuget. Lyden av et vindu som lukkes høres i det fjerne og en hund bjeffer ett sted på den andre siden av denne stille byen. Det er kveld og varmt ute. Skrittene hans var knapt hørbare mot brosteinen under ham. Det var ikke som skritt, mer som, en stille hvisken i det han gikk nedover smuget. Gaten var tom for folk. Han går alene, som han alltid har gjort.

Den varme vinden fra sør flakker over ansiktet hans og får ham til å trekke pusten dypt inn. Han husker denne fønvinden fra et annet sted, en annen tid en annen plass. Han går stille nedover brostensgaten og minnes det øyeblikket. Der, i gatene bak Plaka i gamle Athen. Der vinden og lydene var sammen som i dette øyeblikket. Fønvinden strøk forsiktig over de bare armene hans. Jakken hang løst over skulderen. Det var sommer i Bergen. Sen kveld her i smuget og med samme følelse som gatene i Athen. Denne greske hovedstaden som i alle tider har stått som selve symbolet på menneskets intellektuelle og kulturelle utvikling.

Men Bergen kjennes annerledes denne kvelden. Stille, og med en følelse av ro og trygghet. Han går rolig og oppreist gjennom disse gatene som han kjenner så godt. Et helt liv har han gått disse gatene. Han smiler litt når et løvblad som har overlevd vinteren danser foran ham i fønvinden. Med et blaff forsvinner det inn i intet.  En luftens uteligger suser med lyden av en umiskjennelig blafring når vingene vifter til omverden. Han sukket lett og tenkte,

 «Gi meg gjerne en taksjabb fremfor all verdens papegøyer»

Bakgatene i den greske hovedstad kjentes plutselig svært langt borte, men likevel var følelsen der.

Latter lød gjennom kvelden i det et vindu igjen ble åpnet. Denne gangen i nærheten av Skivebakken. De gamle delene av denne vakre stemningsfulle byen. På sin vandring i denne spesielle kvelden visste han at det var magi i stenene og glød i asfalten. Gjennom hele sitt liv hadde han lengtet etter en slik kveld. Der byens puls kjærtegnet lydene, varmen og fønvindene fra sør som pakket inn denne byen i vest. Han gikk med rolige og bestemte skritt forbi Mariakirken og videre inn i Kong Oscars gate. Han visste hvor han skulle. Denne dagen hadde han ingen penger i lommen og heller ingen fremtid. Han hadde latt livet fare med vinden. Dette fordi han visste at det som var i går ikke er i morgen og det som er nå ikke er der om et minutt.

Han så seg tilbake mot Kalfaret. Han hadde gått en lang vei i kveld. Hele sitt liv hadde han gått, men dagen i dag var likevel den lengste. Han tenkte tilbake på de små barna og bøkene han engang leste. Dem om Hardyguttene. Han tenkte på røyk bak Landåshallen og sine første øl i godt lag med sine beste venner. Han tenkte på hvor det ble av. Han tenkte på at det var en del av historien. Av sine innerste minner som fortjente å ligge på en benk i hjernen og nyte en stille tid. Der man av og til kan løfte hodet å hente frem det som svever i vinden og strør minnene over et litt skjult smil som av og til bobler opp og gir ham et kort glimt av selvtillit og styrke. Men også tårer. Tårer til ære for dem som gikk andre veier. Tårer for dem som sluttet å gå.

Han trekker inn pusten dypt og stopper opp litt nær Korskirkealmenningen. Korskirken ligger der som den har gjort siden Moses gikk i knebukser. Som et symbol på ro og åndelighet, men mest som et minnesmerke for taksjabbene. Disse flyvende sjeler som av ulike grunner har landet på et sted som de aldri visste de kom til å lande på. Den gang de var liten. Livet var annerledes når man var liten. Det skulle bli annerledes. Det skulle bli noe bedre. Drømmene ble brutt da noen andre papegøyer stjal fra dem de få kornene de hadde fått utlevert. Noen av dem var også utsatt for papegøyenes skarpe og sterke nebb, der de uten nåde ble hakket i stykker av de papegøyene som hadde bedre plassering på livets grener. Det føles noen ganger slik at når den lille fuglen blir født, og så klarer å lette for første gang. Flyr av sted og blir meid ned av en lastebil. Vokser, lever og så slutt. Meningsløshet er et livets lodd.

Han snur seg og ser et par taksjabber smile og le i denne kveldens rusende fønvind. Han tråkker videre uten å ofre dem noen flere tanker. Annet enn at han kunne ha satt der med dem. Det hadde vært så enkelt. Så passende. Så lett. Fordi dette var mennesker han engang var nær. Mennesker han ville alt vel. Mennesker han ikke lenger nådde. De hadde hverandre. Han hadde valgt noe annet.

Han runder hjørnet og går inn i Skostredet. Denne lille pittoreske gaten som engang huset i alle fall en skobutikk. Der han husket enda at han ble tatt med av sin mor for å handle nye sko. Han hatet det. Men i dag hadde han sko som han hadde valgt selv. Sko som det hadde vært vanskelig å fylle med det manglende pågangsmotet han en gang hadde. Likevel hadde han klart å fylle disse skoene. Denne gangen gikk han med bestemte og selvsikre skritt inn i den bergenske natten.

Han hadde gått en lang vei. Helt fra Landåshallen oppe i Søndre bydel. Fra ungdomsklubben på Strimmelen og nedover i mot Chicago, via striladanser på Nautnes og Landro og et livsjag som pisket livet ut av ham. Helt til grenen knakk. Fallet var stort og sårene ville aldri helt gro. Men taksjabben klarte seg og fløy gjennom kvelden der solen gikk langsomt ned over Nordnespynten. Taksjabben kunne fly likevel. Taksjabben spredte sine vinger et sted der bare vinden så ham og fylte ham med den varmen fønvinden brakte med seg fra bakgatene i Athen. Bak Plaka. Med utsikt til Akropolis satt han der og selveste Athene steg ned og gav ham smykket som fortsatt hang rundt halsen hans.

Denne natten var lik. Bare bakgrunnen var annerledes. Bergens våg glinset i sommerlig tropenatt og gleden og livet som lød utover bryggens kanter gjorde ham varm innvendig. I dette øyeblikket visste han at det var dette livet han var en del av. Et liv som uansett hvordan det vrir seg i smerter etter stygge fall, likevel klarer å vise at det er verdt sin vekt i opplevelser. Verdt sin vekt i stunder som utfordrer. Verdt sin vekt i sorg og i glede. Og verdt sin vekt i kjærlighet til sin egen indre taksjabb og den flokken han hører til.

Han skalv lett på skuldrene og trakk jakken tettere rundt seg. Det var ikke kaldt, men likevel hutret han over denne følelsen av å leve. Å vandre her i den vakre hovedstaden på Vestlandet. Å trekke inn stemningene som løfter en opp tross alt. Å fly med flappende vinger vekk fra alle papegøyene og la vinden kysse fjærene før en perfekt landing.

Taksjabben har landet for godt.

Uansett hvordan livet vrir kraften ut av et menneske, så er livet i stand til å fylle livet med ny kraft. Uansett hvor tett mørket er pakket rundt en, så er lyset i stand til å pakke opp mørket. Uansett hvor mye smerter en har, så er lettelsen i stand til å lindre. Uansett hvor mange papegøyer du har rundt deg så er taksjabbene like mye verdt.

Ønsker alle en god helg!

Mvh Willy

#livet #utenfor #smerte #leve #utfordringer #poesi #hverdagsaktiv #verdsatt

Iron Iversen

 

Hei alle. Den siste tiden har jeg postet flere innlegg som forteller om min egen fortreffelighet og hvordan jeg til forveksling kan sammenliknes med en Gresk Gud eller til og med noe som er enda flottere. På grunn av min egen suverene evne til å forstå omgivelsene mine, føler jeg at det er på tide å trekke dette litt sammen og se litt på årsakene til at jeg mener at jeg er mer enn perfekt.

 

La oss begynne dagens historie med min gode venn Iversen. Iversen har vært med meg siden den dagen hjernen min fikk nok celler til å overbevise min mor og min far om hvilken unik person jeg er. For vi er jo alle unik! Det må vi ikke glemme. Iversen var med meg på første skoledag da jeg selvsagt tok førsteklassen med storm. Og han var med meg da jeg tidlig i livet skiftet skole og venner. Slik sett har Iversen alltid vært der. Han har sørget for å beskytte meg mot ytre negativ påvirkning og han har stått opp for meg når jeg har møtt personer som kun har vært ute etter å trykke meg ned.

Iversen har på en måte som har vært helt unik, stått for en støyt og sørget for at jeg har kunnet takle alt fra ondsinnet sladder til det å drite meg ut offentlig både her og der.

 

Det er klart at det har vært perioder i livet der jeg ikke alltid har synes at Iversen har vært like klok og vi har i perioder hatt mange og intense diskusjoner om hva vi skal formidle og ikke minst hva som er rett og galt. De fleste gangene har det endt med et slags forlik, mens andre ganger har vi blitt uvenner. Og det er og har vært i de periodene vi har vært uvenner jeg virkelig har fått kjenne på det jeg mangler av selvtillit, selvbilde og tøffhet. Usikkerheten kommer snikende bare Iversen reiser bort en helg og livet og offentligheten blir da med ett, litt vanskeligere å takle. Klart at jeg forsøker å kopiere og herme etter det jeg tror Iversen ville ha sagt, men jeg merker godt at dette er svært vanskelig. Iversen er suveren på dette området.

Det er han som har de vittige kommentarene, det er han som trøkker til i diskusjoner og det er han som klasker til ondsinnede hensikter som rettes mot meg. Det er også han som står opp og avvæpner en hel forsamling av mennesker når jeg klarer å tråkke feil i et foredrag eller i samtale en til en.

Så dere skjønner at min beste venn Iron Iversen er svært viktig for meg. Det samarbeidet som meg og Iron I har er det som drar meg gjennom livet. Der jeg selv som person kan tillate meg å være sårbar, der jeg som person synes at ALLE mennesker har stor verdi, der jeg som person synes at vi skal være snille og greie med hverandre uansett bakgrunn, og der jeg som person synes at det å hjelpe andre er det viktigste i verden, der balanserer altså Iron I denne litt naive «meg» personen til en som faktisk tåler motgang, til en som er i stand til å ta tøffe diskusjoner. Til en person som faktisk har kraft og selvtillit nok til å understreke min egen unike tilstedeværelse i en verden som stadig blir kaldere. Til en person som er i stand til å innrømme feil.

For feil det gjør vi hele tiden både meg selv og kamerat Iversen. Det er lett å tråkke feil i dagens samfunn der vi møter mange og veldig ulike personligheter opp igjennom et langt liv. Mange har vært sint på Iron Iversen og mange har synes at han er en klyse. En som tror han er noe liksom. Mange synes at man ikke skal fremheve seg selv i det hele tatt og viser til jantelovverket. Mange tror at Iron Iversen er en verdensvant fyr med en selvtillit ut av en annen verden og derfor kan de ikke akseptere ham. Så feil kan de altså ta. Men Iron I, er heldigvis vant til det. Han sa til meg en gang da det stormet som verst,

«vet du, det er 8 milliarder mennesker i verden, hvis 7 milliarder av dem ikke forstår meg og derfor misliker meg er det faktisk en milliard mennesker som liker meg og forstår meg. Ikke så aller verst det!»

Typisk Iron I. alltid like positiv og alltid like tøff i trynet. Men de som ikke kjenner ham og ikke ser ham ser kun dette. De ser ikke det triste draget over ansiktet som bare i ett sekund, viser at han også har sine begrensninger. Han også kan bli såret. Han også kan være den som av og til lider over menneskers uforstand. Han som bare har ett mål, nemlig å forsøke å leve sitt liv på beste måte der han kan være med å gi andre noe liknende.

 

Uten en dose hjelp fra Iversen ville det vært vanskelig. Uten at han hjalp meg gjennom ulike situasjoner med en god dose selvironi, med å sørge for at vi ikke tar oss selv så forbanna høytidelig og samtidig sørger for at vi tør å leve, diskutere, eksistere så ville dagene vært mye vanskeligere. Så får man kanskje leve med at Iron Iversen tar seg en ferie i blant. Han fortjener tross alt det så mye bra som han gjør. I alle fall for meg.

Mvh Willy

 

#ironi #selvinnsikt #uhøytidelig #angst #selvtillit #leve #livet

Naken i hagen dagen!

 

Det finnes mange ulike dager som markeres. Noen er rett ut teite, andre igjen er bare morsomme. Hva som er hva får være opp til hver enkelt, tenker nå jeg.

Jeg synes at «Naked Gardening day» er en av de mer morsomme. Denne dagen innebærer at man skal kunne sprade rundt i hagen uten en tråd, men med omtrent bare et lønneblad, eller et aspeløv for den saks skyld strategisk plassert. Eller ikke.

Hva folk velger denne dagen er vel også litt væravhengig tenker nå jeg da.

Verdens nakendag i hagen ble i sin tid funnet på av Jacob Gabriel og Mark Storey. Dette spredde seg utover hele verden og i dag markeres altså dette over hele verden. Det er en ikke politisk markering som fremmer glede og moro og naturligvis kroppens fortreffelighet.

Akkurat nå så sprader altså en god del av de mer liberale av oss rundt med null klær og mye latter. Det lukes, det klippes, det rakes og det plantes. Et syn for alle som går forbi hagen og nyter utsikten av blomsterprakt og ugress!

Bare et par tips på tampen om du har tenkt å ordne litt i hagen. Ikke begynn med å fjerne stikkebusker eller annen hagepryd med torner på. Det kan fort straffe seg. Som ved alt annet arbeid så må man tenke HMS!

Naken i hagen og fremfor alt hagearbeid i seg selv er jo en svært god hverdagsaktivitet. Litt tyngre tak kan jo også tas, og da kan dette fort bli hverdagstrening. Så egentlig er det jo bare fordeler med å sprade rundt med bare bakdeler, ikke sant?

SÅ hva gjør dere andre denne dagen? Er det liiiittt for kaldt her i våre mer arktiske hager, eller er dette noe for enhver? Legg gjerne igjen kommentarer!

Så Nyt dagen, naturen og livet. Pris våren og mennesket. Kom deg ut i hagen å få orden på ugresset!

 

God Helg til alle!

#hage #naken #aktivitet #nakedgardeningday #hverdagsaktivitet

Vi som tar helg – Og de som ikke gjør det.

 

Ja noen av oss tar helg. Noen av oss kan se tilbake på en uke der hardt arbeid har gitt en både gode opplevelser og mindre gode opplevelser. Slik vil det alltid være. Uansett hva man har utført av arbeide, så vil utført arbeide være av det gode.

Mennesket trenger å arbeide. Mennesket er skapt for bevegelse samt det å utføre oppgaver som driver oss fremover. Dette enten man liker det man gjør eller om man har et arbeid man ikke helt trives med.

Selv synes jeg at det er en livsnødvendighet å arbeide. Og det å få arbeide med noe som føles meningsfullt, gir meg ekstra energi i det jeg gjør.

Når helgen kommer er det godt å være en som tar helg, men vi må ikke glemme dem som faktisk holder hjulene i gang. Jeg har sagt det før og jeg mener det til det fulle. Vi burde verdsette dem som arbeider innen helsevesenet i MYE større grad enn det vi gjør i dag.

Dette har jeg tidligere har skrevet om i innlegget om helseengler, som du kan lese mer om her.

I uken som har gått så har jeg fått lov å møte mange ulike mennesker som har trengt den hjelpen helsevesenet skal tilby. Så arbeider man hardt for at de ulike skal få det så bra som mulig og så riktig hjelp som det er mulig å gi.

Likevel så hører man ofte mye negativt om det vi gjør og det vi gir av faglig kompetanse og menneskelig kontakt.

Hva som gjør at vi fortjener å bli møtt med såpass store motforestillinger kan man spørre seg om, men jeg synes det er på tide å gi helsevesenet den anerkjennelse denne tjenesten vi har i Norge fortjener. Vi kan være enige om at det vil alltid være enkeltsaker som man kunne vært foruten. Det vil det være uansett hvilket yrke man har. Se for deg ditt eget arbeid. Enten du er tømrer eller bonde, enten du er megler eller advokat. Fortell meg da om det er yrker der det ikke skjer feil i enkeltsaker, og fortell meg om dere tenker på dette i hverdagen deres!

Jeg tenker i alle fall på dette når jeg går hjem på Fredagen fordi jeg har fri hver helg. Jeg tenker på dem som kommer på jobb hele uken samt helger for å arbeide til beste for dem som har det vanskeligst. Jeg tenker på dem som vier sine liv og ekte engasjement for å gi av seg selv for at andre mennesker skal ha det så bra som mulig. Jeg kan gå hjem. De arbeider. Man burde sette MYE mer pris på alle dem som arbeider i et helsevesen som er et av verdens beste.

Jeg setter i hvert fall pris på dem. Jeg elsker å arbeide sammen med dem. Jeg drives av det å kunne få andre til å bli bedre etter alvorlige sykdommer. Jeg vet at det ikke er enkelt. Jeg vet at det vi gjør er noe av det beste som finnes i verden totalt sett. Jeg vet at det kunne vært enda bedre, men jeg vet også at det arbeides kontinuerlig med å bli bedre hver eneste dag. Når jeg forlater min arbeidsplass Fredag ettermiddag møter jeg dem som er på vei til sine vakter. Alle hilser, er blide og smiler og ler. Gi dem en grunn til å opprettholde smilene. Gi dem grunner til å glede seg til å gå på jobb. Gi dem din støtte og anerkjennelse. De som arbeider i helgene, i høytider, til alle døgnets tider, de fortjener vår hyllest. Gi dem din støtte og ditt smil.

Fordi de fortjener det!

Mvh Willy

 

 

 

 

 

Velg gleden ikke sorgen

 

Hva mener jeg egentlig med det? Altså, kan man tvinge frem glede der det ikke er noe glede? Kan man velge å være glad når man er trist? Kan man snu ulykke til lykke? Kan man fjerne tristhet fra hodet og erstatte det med glade tanker?

Tenk deg et kjøkkenbord. Et tomt kjøkkenbord. Et sånn helt vanlig tomt kjedelig kjøkkenbord, plassert på et sånn helt vanlig kjedelig kjøkken, i et sånn helt vanlig hus eller leilighet i en helt vanlig Norsk kjedelig by et sted i et helt vanlig kjedelig land.

 

Tenk deg at du ligger i sengen og tenker på å stå opp, men du har overhodet ikke lyst i dag fordi hodet er fylt med helt uvanlig mye dritt. Dritt som du har samlet opp over lang tid, eller kanskje det er over en kortere periode. Kanskje dritten er noe som nylig har skjedd og dermed gjort deg ekstra sint, lei, trist, ulykkelig, eller hva det nå enn er. Kanskje skyldes dritten noe du fortsatt bærer på fra et sted og en tid langt, langt borte, men som nekter å fjerne seg fra hodet ditt. Så her ligger du altså i sengen og kjenner på dette. Gudene vet hvor mange ganger du har gjort det før kanskje.

 

Tenk deg da tilbake til kjøkkenbordet. Det tomme kjedelige vet du. Kjedelig, men HELT UFARLIG. Bare tomt. Tenk deg så at du dekker på dette bordet med alt det du tenker på. Stolene representerer personer, bestikk representerer ulike negative hendelser, glassene kan fylles med uvesentlig dritt, mens skåler kan fylles med mer alvorlig dritt. Ta deg god tid i denne prosessen. Fyll bordet med alt det som representerer det negative du tenker på. Og når du har fått dekket på så tenk igjennom alt du har flyttet fra hodet og lagt på kjøkkenbordet ditt. Fjern det fysisk fra hodet og tenk deg at du står ved siden av og ser ned på bordet. Observer det på avstand og se klart for deg at det er flyttet fra hodet til et annet sted. Det er ikke lenger en del av deg, men selv om du fortsatt eier både huset, kjøkkenet, bordet og resten så har du faktisk identifisert en hel haug med dritt og flyttet det ut av hodet og inn på kjøkkenet.

Hvis du nå er komfortabel med å betrakte det på avstand, så forestill deg gjerne at du har invitert de personene som er en del av det negative du tenker på. Forestill deg at du står på avstand og betrakter dem når de sitter seg ned og fortærer all dritten du har plassert der. På kjøkkenbordet. Forestill deg at de koser seg, har det hyggelig og til og med lar latter fylle kjøkkenet.

Fordi de vet ikke at dette er dine ting, de vet ikke at ting har en slik effekt på deg som på dem, de vet ikke at de har sagt eller gjort ting som har såret deg, de vet ikke at du opplever andre smaker enn dem.

Fortell dem nå at de kan gå når de er ferdig. Be dem samtidig om å ta med seg både bord, bestikk, matrester, glass og alt som er der og kaste det i kontaineren utenfor. Fordi du skal skaffe deg nytt. Et nytt et som er fylt med farger, glede, annerledes og hyggelige ting, designbord akkurat for deg, lykkeglass med lykkebestikk og skåler fylt med solskinn. Glass som synger og er fylt med lykkerus og fat som har plass til de deiligste retter. Med mange stoler rundt der det er kun plass til mennesker som stråler, som gir av seg selv, men som har minst like mye feil og lyter som alle andre. Fordi det er de ekte menneskene. Det er de som fyller kjøkkenet med latter. Ekte latter. Det er de som nyter det gode og ikke det triste. Det er de som sørger for at huset ditt er det morsomste huset i gaten. Og det er de og deg selv som gjør at dere lever. Virkelig lever!

Denne overføringsteknikken bruker jeg selv når hodet fylles med dritt. Når problemer stiller seg opp og når ting ikke ser så lyst ut. Fordi det vil det gjøre mange ganger i livet. Trikset er å kvitte seg med dritten så raskt og effektivt som mulig. Det er oss selv som bestemmer over hjernen vår og det er til syvende og sist oss selv som bestemmer om det finnes elementer inne i oss som skal få lov til å straffe oss med sine negative bølger. Jeg inviterer dem til frokost og ber dem om å ta med seg dritten når de går.

Vi trenger glede og lykke i livet, ikke sorg og negativitet.

Mvh Willy

#følelser #sorg #dritt #glede #tanker #psykiskhelse #angst #tanketeknikk #problemløsing #hverdagsaktiv

R.E.S.P.E.K.T

 

Som Anne B. Ragde sa engang et eller annet sted som jeg ikke husker om respekt,

«Respekt er også å bli sett, samt å bli tillatt å være seg selv uten å bli hånet for det!»

 

Hvor mange ganger i løpet av et langt liv har ikke jeg møtt ulike mennesker som er seg selv og som har blitt hånet for hvem de er. Hvor mange ganger har ikke jeg selv opplevd det samme? Jeg husker spesielt når jeg var ungdom selv og gikk kledd litt utenom «mainstream» Man ble jo sett på som en som ikke hørte til, annet enn med den gruppen man tilhørte.

Slik er det også i dag. Bare at i dag tror jeg egentlig det er veldig mye verre. Verre fordi hvis du ikke hører til, eller hvis man skiller seg ut fra «normalen», så er det ofte at man blir hånet i MYE større grad enn vi heavy metal gutta ble av sossene på 80 tallet.

I dag får man ikke bare et par stykker i 10 klasse mot seg på skolen, man får hele verden. Og da ofte gjennom sosiale medier. Gjør man en feil, eller stikker man seg frem på et vis som avviker fra det som er allment akseptert, så er rabalderet i gang. Man møter først veggen av hat fra de man før trodde var venner, før man overlates til virale reaksjoner fra folk som ikke kjenner deg. Som aldri har møtt deg, eller som til alt overmål aldri kommer til å møte deg. Hatet går viralt, nærmest.

Før kunne vi metallhoder ta på oss en ekstra tøff mine å skremme livskitten ut av de som hatet. Begge to flyktet da som regel etter å ha blitt truet med klæssinger hvis de ikke stakk. I dag sitter de bak skjermene i andre deler av verden og sprer anonymt hat over alt. Fordi de synes det er gøy. De tenker ikke over konsekvensene. Eller kanskje de tilhører en verden jeg som 50 åring ikke kjenner til. EN verden der de faktisk ikke bryr seg lenger. En verden uten respekt.

Er virkelig respekt for andre i ferd med å forsvinne? Er det virkelig blitt slik at mobbing, hating og håning av andre mennesker er den nye verden? En verden som jeg synes at er blitt iskald. Spesielt de siste årene.

Terskelen for å hate er kanskje ikke mindre enn før, men forskjellen er at hatet og viljen til å håne andre mennesker, nå er samlet i grupper. Ikke små gjenger og marginale grupper i samfunnet, men i verdensomspennende bevegelser som har større makt og innflytelse enn noen gang. Man møter liksom ikke lenger kun en stygg kommentar i skolegården eller på jobb fra et og annet menneske, man møter titusenvis av kommentarer og «likes» på hatet!

 

Jeg orker ikke skrive om kommentarfelt generelt, men nøyer meg å påpeke at det som ytres synes å være et symptom på et stadig kaldere og mer hatefullt samfunn. Er vi i ferd med å få et sykt samfunn?

Medisinen er ofte respekt. Respekt for andre handler om at man kan klare å være uenig med noen uten å måtte ty til hat. Uenighet er en bra ting da det nettopp er uenighet som driver frem løsninger. Det er når uenighet blir til hat, når uenighet blir til vold, når manglende respekt for andre sprer seg et vi får sykdomstegn i samfunnet.

Jeg skulle ønske at vi kunne begynne å gi litt mer medisin til dette samfunnet. At vi kunne sette en respektsprøyte for å dempe betennelsestilstandene i kommentarfeltene. At vi kunne gitt en pille til de foreldre som sitter rundt omkring i de 7 milliarder hjem og lærer barna å hate andre. At vi kunne gitt alle en vaksinasjon av ubetinget kjærlighet ved fødselen, slik at vi kunne vokse opp uten all denne dritten.

For rundt i de mange hjem sitter dem som rammes. Rammes av hån, rammes av hat, rammes av alt det verden tilbyr av vondt. Lukket inne i sine hjem. Fylles av angst for å møte verden. Redd for å delta i livet. Alt på grunn av en stygg kommentar, eller det at akkurat DU var en av dem som trykket «liker» på en stygg kommentar. Fordi DIN likes var den som var mest sårende. Har du tenkt på det?

Tenk på det neste gang noen sier en stygg kommentar til deg. Tenk på det når respekten for alt er forsvunnet. Tenk på det når det er DU som får hundrevis av «likes» MOT deg.

Tenk på det, dere som ytrer hat rundt omkring. Som uten å mukke håner andre og samtidig forventer at de dere håner skal respektere dere. Et paradoks, ikke sant?

Så se dere rundt. Se på de mennesker man omgir seg med, og forstå at de er ulike. Forstå at dere er like. Selvsagt med ulike meninger. Forstå og respekter hverandres meninger. Se hverandre fordi dere er helt like, bare med ulike synspunkt. Ikke hat eller hån andre fordi dere selv ikke ville likt å bli møtt med det samme. Aksepter at andre er annerledes fordi den største respekten du kan gi noen er å se dem for den de er. Lev livet med å gi respekt, så vil du også bli møtt med respekt. Husk at livet ditt til syvende og sist er summen av de valg du tar.

Og til alle som er annerledes vil jeg bare si at du vet ikke hvor sterk du er før det å være sterk er det eneste du har igjen! Stå opp og vær deg selv. Blir du møtt med manglende respekt så er det kanskje fordi den du møter ikke vet hva respekt er. Kanskje du må vise dem det?

R.E.S.P.E.K.T

Mvh Willy

#respekt #hat #aksept #annerledes #sannheten #empati #mobbing #

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top