Den forbanna angsten!

Den forbanna angsten. Den forbanna depresjonen.

Helt umerkelig bare overtar den kropp og tanker når den har bestemt seg for å plage deg. Torturere og vise deg at livet leves best under dyna.

 

Den kan snike seg innpå deg selv når du har det moro og helt uten forvarsel bare stikker den deg i ryggen med angstkniven. Borer seg inn i selvtillitsgenet, river over nervetrådene som leder til språksenteret i hjernen og gir deg umiddelbar afasi. Fryktsenteret i hjernen overstimuleres av en million impulser som alle advarer mot umiddelbar fare.

Flight or fight!

Som regel vinner flight

 

Det verste er at dette har en slags ond sirkel eller spiral som ikke i utgangspunktet lar seg kontrollere av logikk og kunnskap om temaet. Når angsten først angriper så finnes det ikke noe som logisk sett demper den ved hjelp av ytre ikke medisinsk påvirkning. Det hjelper ikke der og da at man har all verdens støtte og at man gjentakende får bekreftelser på at dette går over. Ikke der og da.

Men det er likevel viktig. For logisk og fornuftig sett er det en svært viktig intervensjon fra ens omgivelser på lengre sikt. Det å bry seg!

Angst har som jeg tidligere har skrevet, mange ulike former og ansikter. Alt fra det å være redd for edderkopper, flyskrekk og klaustrofobi, til store dyptgripende angstformer som virkelig er funksjonsnedsettende som alvorlig sosialangst og angst for å delta i samfunnet generelt.

For fysisk aktivitet er angst for å endre noe samt angst for å bli sykere av selve treningen noe som virkelig gir en nedadgående spiral mot tilleggssykdommer. Det er selvsagt et paradoks når man vet utmerket godt de positive effektene fysisk aktivitet har på angst og depresjon.

 

Men, som sagt, angstlidelser kjennes ikke logisk ut. Og angst for selve angsten vil også kunne utløse negativ adferd hos de som har angst. Alt kjennes plutselig svært håpløst og angsten følges av sin gode venn depresjonen. Når angsten kjennes ut som en håpløs tilstand som ikke er mulig å komme ut av, vil den til og med få hjelp av sin følgesvenn depresjonen.

Depresjon. Den overveldende følelsen av tristhet og som fjerner enhver logisk tanke om det å noen gang kunne klare å være lykkelig. En tung hemmende følelse som gjør at man føler seg overveldet med en tretthet som ikke kan beskrives på en annen måte enn fysisk utmattelse. Man kunne glatt ha sovet rundt i samfulle 2 uker uten problemer. Man kjenner at øynene fysisk blir tunge. Så tunge at man ikke klarer å åpne dem uansett hva ens omgivelser prøver å hjelpe med av motiverende tiltak eller god gammeldags kjeft.

God gammeldags kjeft virker forresten forsterkende på angsten og bør være kontraindisert i alle angst og depresjonstilstander. Skal man ha noen verre så er det bare å pøse på med «Skjerp deg»!

 

En annen ting som burde vært kontraindisert, er helsearbeideres evinnelige trang til å overhjelpe med alle mulige forståelsesfulle systemer og evidensbaserte tiltak. En trang til å ubevisst presse mennesker med angstlidelser inn i et mest mulig likt system fordi bøker skrevet på 60 tallet underbygger nyere forskning innen angst og trening for eksempel.

Det er vel ingen i dag som motsier seg effektene av fysisk trening og effektene av ulik forskningsbasert samtaleterapi, men jeg vil likevel påpeke at det ikke alltid finnes en snarvei inn til denne formen for behandling.

 

Helsepersonell bør være klar over at disse tilstandene ofte mangler logiske innganger til selve middelet for å nå målene om en mer fysisk aktiv hverdag. Og for ikke å snakke om hvordan man speiler sine egne interesser og kunnskapsgrunnlag mot mennesker som har angst og depresjon.

Man kan selv være en veldig fysisk aktiv person som har nytt virkelig godt av trening og selv kjent på kroppen alt det positive trening og aktivitet gjør med en og ha en sterk og klokketro overbevisning på hvor enormt supert dette er. Det endrer ikke på det faktum at personen man har foran seg er noen ganger av en helt annen oppfatning på dette tidspunktet. Han eller hun trenger da noe helt annet enn press, motivasjon eller overbevisende ord om hvor bra trening og fysisk aktivitet er for en.

All verdens forskning, kunnskap og erfaring endrer ikke på det faktum at alle har en individuell inngang mot bekjempelsen av angst og depresjon.

Det er helt klart at i angst og depresjonsbehandlingen finnes klare og velutviklede kjøreregler, anbefalinger og i dag svært gode generelle pasientforløp. Men selv vi som har denne kunnskapen om hvor godt dette virker og som selv blir rammet av angst i ulike former, samt depresjonslidelser skjønner at dette noen ganger ikke virker. Fordi hjelpen noen ganger ikke individualiseres og tilpasses den enkelte slik jeg ser det.

Nå er det selvsagt mange årsaker til dette som jeg ikke skal gå innpå her, men jeg ønsker meg selv et pasientforløp som har en begynnelse? en behandlingsfase ? og et ettervern av pasienter som er mye mer individuelt tilpasset.

En utopi muligens, men endring av noe begynner vel kanskje med at noen ikke forstår hva utopi betyr? De har ikke det i sitt vokabular i det hele tatt?

Hvis ingen ønsker å utgjøre en forskjell eller å stadig se etter forbedringer så hadde heller ikke penicillin vært oppfunnet?

Jeg ville ønske meg at uansett hvor mye man har som personlig erfaring og kunnskap, møtte mennesker med en individuell forståelse i hvert tilfelle. En forståelse og ikke minst aksept på at ikke alle ønsker å trene. Ikke alle ønsker å slutte å røyke. Ikke alle vil ut av huset. Ikke alle ønsker å være sosial.

Man kan godt være alene uten venner å likevel ikke være ensom! Aksepter det selv om det er vanskelig å forstå for mange. Man kan da ikke ha et godt liv hvis man er uten «venner»? Nei kanskje ikke du eller noen du kjenner. Men kanskje personen foran deg vil?

Endring skjer ofte hvis man i forhold til personen foran en, evner å forstå individuelle mekanismer. Hva som er den egentlig indre motivasjonen til den som sitter foran deg. Det å bruke individuell tid på å forstå og bygge relasjoner ut ifra dette er ofte bedre enn klokketimepraksis, klokkeukepraksis og klokkeforløp som er gruppetilpasset.

Det å bruke tid på relasjonsbygging er ofte en kamp mot de til enhver tid eksisterende ressurser, men bør etter min oppfatning prioriteres.

Utopia er et begrep som ofte brukes om det såkalte perfekte samfunn. Dette tror jeg ikke er verken oppnåelig eller ønskelig, men forbedringer er noe vi alle både ønsker og som heldigvis skjer hele tiden i et samfunn på alle mulige felt. Det vil alltid være rom for forbedringer også innen forståelsen av individuelle forløp innen angst og depresjon.

Mye godt arbeid gjøres i dag og heldigvis så behandles svært mange tilbake til gode liv og gode hverdager. Dette gjøres utmerket og har svært gode levekår slik jeg ser det. Likevel er det en gruppe som sliter. En liten gruppe som man ikke når. De som av ulike grunner ikke kommer seg ut av sine tilstander. Mange med flere ulike diagnoser der den ene behandlingen er kontraindisert mot den andre. En sirkel av håpløshet der god samtalebehandling, medikamentell behandling, fysisk aktivitet ikke virker. Hva med dem? Jeg har ikke svaret selv, men ønsker meg i alle fall en større forståelse og vilje til å tre ut av tradisjonell tenkning der dette er påkrevd.

Helsearbeidere har ofte en forståelse der man sier til seg selv: «Man kan ikke redde alle!»

Jeg sier da: «HVORFOR IKKE!» Må ikke dette være målet? Alltid? Må ikke nettopp fokuset være å treffe tiltak der ingen utelates eller gis opp? Bare fordi vi ikke finner forløp som passer inn i eksisterende behandlingskjeder? Burde vi ikke evne å tenke utradisjonelt og i noen tilfeller også helt motsatt av eksisterende kunnskap i våre møter med andre mennesker? Nettopp kanskje for å finne nye og innovative løsninger?

Selvsagt må fremtidige tiltak være kunnskapsbaserte og forskning må støtte opp om nye ting, men kan utvikling og endring også hemmes av tradisjonstenkning inne ulike fagretninger og i bestemmelsesprosesser samt nye forskningsområder?

Jeg vet ikke, men ønsker meg at så ikke er tilfelle.

Hvert eneste menneske er unikt! Hvert eneste menneske har muligheter som er større enn man tenker selv. For hvert eneste menneske finnes det håp! Hvert eneste menneske kan klare det umulige! Og for hvert eneste menneske finnes det en vei som ikke er helt lik andres veier ut av vanskelige situasjoner i livet.

Å møte mennesket med forståelse, for deres forståelse av hva som er virkeligheten og hva som er viktig for dem.

Å begynne med å gi tid til denne forståelsen, å behandle med respekt og empati. Å forstå at prefasen mot behandling er en lang prosess der endring har særlig dårlige vekstkår.

Å forstå at prefasen egentlig noen ganger er selve behandlingsfasen fordi man ikke alltid nødvendigvis klarer å komme til tiltaksfasene. Å forstå at man da opprettholder behandling sett i lys av eksisterende tenkning, forståelse og forskning? Uten nødvendigvis hva vi tenker er de beste tiltakene?

Kognitiv overbelastning?

Kanskje de tradisjonelle tiltakene egentlig er såpass forstyrrende og krevende for en som ikke passer inn i tradisjonell tenking at man egentlig gjør angst og depresjon verre fordi hjernen overbelastes med impulser som egentlig er kontraindisert til akkurat denne personen?

Selv ble jeg bedre ved hjelp av blant annet fysisk aktivitet og trening!

Det gjør det nødvendigvis ikke til det rette middelet for alle. Det må man faktisk ha forståelse for. Det vil noen ganger være en annen vei inn til det å nå målet med nødvendigvis andre midler enn det som står i boken? Kanskje intense treningsregimer kunne eller burde i noen tilfeller vært erstattet med daglige aktiviteter som er mer tilpasset individet? Kanskje det å kun leve sitt liv slik en ønsker det inne i hjertet sitt, uten pekende formaninger om hva som burde vært bra for en egentlig er den intense fysiske treningen man bør ta sikte på?

Noen ganger kan det være «helt allright!»

Min tanke, mitt Utopia, min forståelse av noe som opptar meg, min personlige beretning av hvordan jeg selv ble forstått. Min egen vei ut av det. Til å leve aktivt og med livsglede, selvtillit og med en helt ny forståelse til dem jeg måtte møte på min vei. Og likevel vil jeg møte mennesker som ikke kjenner seg igjen i dette. Det må også jeg ha forståelse for.

Mvh Hverdagsaktiv.

#angst #psykiskhelse #depresjon #helse #aktivitet #trening #forståelse #empati

Hei og velkommen til mitt lille blogghjørne. Jeg er en Ergoterapeut, fotograf, kunstner, selvstendig næringsdrivende, rørlegger, far til fire og bonusfar til to. Jeg blogger om litt av hvert men hovedfokuset er å fremme en mest mulig aktiv hverdag for ALLE! Jeg er levende opptatt av livet, hverdagsaktivitet, livsstilsendring og rehabilitering i et ergoterapeutisk perspektiv, samt kunst og trening. På bloggen her kan du følge mine tips til livsstilsendring og trening, men også en blanding av livets krydder, utfordringer, gleder og sorger. Med videreutdanning i rehabilitering og mange års erfaring med frisklivssarbeid har jeg også en formell kompetanse innen livsstilsendring og tilpasning av aktivitet. Jeg tar nå oppdrag som personlig trener og livsstilscoach og har personlig oppfølging der dette behøves. Kontakt meg på mail for nærmere informasjon. Jeg brenner for å hjelpe mennesker med ulike utfordringer i forhold til livsstilsendringer og har mange års erfaring med dette profesjonelt. Gjennom egne erfaringer fra et langt liv med mye erfaring på mange områder deler jeg det meste av råd og tips på denne bloggen. Jeg er også foredragsholder innen temaet livsstilsendring og motivasjon Mvh Willy Alle bilder og tekst på bloggen er copyrighted. Det som ytres på bloggen er mine personlige tanker og meninger. Sponse meg? Viktige budskap trenger å spres. Folkehelse er et slikt område. Ønsker du å hjelpe til med å sponse bloggen så kontakt meg på [email protected]
Posts created 611

6 thoughts on “Den forbanna angsten!

  1. Hei, og takk for at dere skriver en slik blogg. Jeg skriver om noe av det samme, men mest om rusmisbruk. Men i mange av tilfellene går psykiatri og rus, hånd i hånd.

  2. Hei og takk for at du tok deg tid til å legge igjen en fin kommentar. Det er hyggelig at blogginnleggene våre blir lest. Skal ta en tur innom bloggen din også å lese 🙂 Det er sant at rus og psykiatri ofte går hånd i hånd. Det som er fint å vite oppi det er at det alltid finnes muligheter for bedring. Enten på den ene måten, den andre måten eller noe helt annet. Ha en strålende søndag! Merethe:

  3. Hei. Takk for responsen. Det finnes så mange ulike strategier for å bli bedre av angst. Noen trenger medisiner og andre trenger samtaleterapi. Noen trenger en kombinasjon av dette og alle trenger å bli forstått, akseptert og bli fulgt opp. Lykke til til deg angstklumpen:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top